Sambåndet – før og nå

Bladet Sambåndet ble besluttet utgitt allerede på stiftelsesmøtet for det som først het Det vestlandske indremisjonsforbund (DVI), 19. oktober 1898. Planer på Sunnmøre om å utgi et blad, ble lagt til side. Første nummer av Sambåndet er datert 7. januar 1899, men ifølge 100-årsskriftet «Ordets folk» kom det i praksis ut i november 1898 som et prøvenummer.

Den rosenianske forkynneren P.G. Sand, som var ønsket som redaktør for det påtenkte bladet på Sunnmøre, og DVI-sekretær Andreas Lavik ble bladets to første redaktører, førstnevnte bare for to år grunnet helsemessige forhold.

Det ble gjort et bevisst valg av avisformat siden Sambåndet nettopp ikke skulle være et rent oppbyggelsesblad. Det skulle ha åpne spalter – «gjennom det skal brødre faa tale til brødre». Bladet skulle «hævde indremissionens selvstændige stilling, grundet på det almindelige prestedømme».

Christopher Bruun, norsk prest. Foto: Anders Beer Wilse/Galleri Nor/Wikipedia

Sambåndet ga Andreas Lavik en talerstol som gjorde ham landskjent. Allerede i den første årgangen tok han opp en omfattende debatt med Christopher Bruun (1839-1920) om pietismen og den kritikken teologen og skolemannen hadde reist mot kristenfolket på Vestlandet. Bladet fulgte generelt en åpen linje som overrasket noen. Både kulturelle, menneskelige og nasjonale spørsmål fikk plass, selv om det oppbyggelige var tyngdepunktet.

Les også: «En forfærdelig kristendom» (blogginnlegg om pietismedebatt)

Sambåndet ble redigert på en frisk og aktuell måte og skal ha vært det første indremisjonsbladet som tok inn en artikkel på nynorsk. Redaktør Lavik kom fra Eksingedalen i Vaksdal i Hordaland, men sies å ha benyttet seg av nynorsk bare da han var syk (!) Han måtte tåle kritikk for å åpne spaltene for «målet», som av noen i samtiden ble satt i samme bås som fritenkeriet.

På det første årsmøtet i DVI ble det etterlyst mer allment stoff i bladet, og det ble vedtatt følgende: «Det henstilles til bladstyret at søge plads i bladet for korte meddelelser om, hvad der hænder eller rører seg i tiden paa forskjellige livsomraader».

Sambåndet har altså historisk hatt like stor karakter av et forum for aktualiteter og debatt som av et blad som bare refererer vedtatte og sanksjonerte sannheter. Dersom noen tenker at Sambåndet som nyhetsmedium er noe nytt, er det altså ikke tilfelle. Heller ikke nyheter er nytt. I Apgj 17,21 kan vi lese følgende situasjonsbeskrivelse fra Athen i det første århundre: «Alle atenerne og de fremmede som oppholdt seg der, gav seg ikke tid til annet enn å fortelle eller høre nytt». Dette er ikke nødvendigvis en rosende beskrivelse fra Lukas’ side, men forteller uansett at folk lenge har vært opptatt av å høre «siste nytt», som originalspråket her indikerer at det dreier seg som.

Et nyhetsmedium styres blant annet etter Vær varsom-plakaten (VVP). På Mediedagen i regi av bl.a. Familie & Medier i november i fjor, gjorde journalist Øyvind Gustavsen i VG rede for det han mener er flere fellestrekk mellom VVP og Bibelen. I punkt 1.4 står det blant annet følgende: «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.» Dette holdt Gustavsen opp mot Efes 5,11-13, hvor det står (2011-overs.): «Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! Det som slike folk driver med i det skjulte, er det en skam bare å nevne. Men alt kommer for dagen når det blir avslørt av lyset, og alt som kommer for dagen, er lys.»

I Sambåndet-redaksjonen har vi for egen del funnet 2. Kor 4,2 relevant også i en presseetisk sammenheng: «Vi tar avstand fra alt som er skammelig og ikke tåler lyset, vi bruker ikke knep og forfalsker ikke Guds ord. Åpent legger vi sannheten fram, og for Guds ansikt stiller vi oss selv fram så alle mennesker kan dømme oss etter sin egen samvittighet.» (2011-overs.)

Med andre ord: Vi skal ikke jukse med det vi forkynner, enten det er fra talerstol eller vi skriver det i Sambåndet.

Bladet har i de snart 120 år som er gått, hatt markante og prinsipielle redaktører som tok vervet sitt på alvor. Overfor statens pressesjef i Bergen i 1943 framhevet en uredd DVI-sekretær og redaktør, Gustav Ballestad, at hovedstyret hadde erklært Sambåndet for å være «et fritt, uavhengig og upolitisk organ, til oppbyggelse, orientering og kontakt, alt på organisasjonens bekjennelsesbasis».

Les også: Sambåndet og krigen (lederartikkel)

Jens M. Rognsvåg var redaktør fra 1962-81. I «Ordets folk» står det at «Rognsvåg kom (…) til å setja sitt tydelege preg på bladet (…). Rognsvåg kunne til tider vera kontroversiell, men leiarartiklane hans vart lesne med stor interesse. Han kunne vera nokså kritisk mot kyrkja og prestane, men han retta ofte eit minst like sterkt og ransakande lys mot eigen organisasjon og mot bedehuset». Rognsvåg ble for øvrig fremhevet av Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle i Sambåndets desembernummer i 2014.

På en slik bakgrunn er det vi som utgjør Sambåndet-redaksjonen i dag, har gått inn i rekken. Det vi velger å bringe til torgs gjennom bladets spalter og på nettstedet sambåndet.no, vil følgelig av og til kunne være utfordrende og endatil ubehagelig for noen. Men kravet vi stiller til oss selv, er at vi alltid skal ha en aktverdig grunn for å sette det på trykk. Og ansvaret for det hviler til sjuende og sist på ansvarlig redaktør.

(Redigert versjon av innlegg på Arbeidermøtet i Indremisjonsforbundet 06.01.16.)

Les også: Journalistikk i kristne medier (Synspunkt-artikkel i nr. 09/14)