Vigselsliturgi vitner om synd

Bibelen beskriver homofili som synd. De som står bak forslaget til vigselsliturgi for likekjønnede, har neppe tenkt på at begge de obligatoriske lesetekstene minner oss på nettopp det perspektivet.

1.Joh 4,7-12 er foreslått som det ene av to bibelavsnitt som skal leses når likekjønnede skal vies i Den norske kirke (som kjent vedtok årets Kirkemøte at liturgien også skal kunne brukes av heterofile). I vers 10 står det slik:

I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

Det greske ordet for kjærlighet som brukes i hele dette tekstavsnittet, er agape. I Det nye testamente er dette ordet ikke brukt for å beskrive romantisk eller seksuell kjærlighet (det greske ordet som innehar denne betydningen, er eros), men for å uttrykke uselvisk, selvoppofrende kjærlighet fra Gud. Det var den han viste da han, som 1. Joh 4,10 nettopp sier, sendte Jesus til soning for våre synder.

Det er Nemnd for gudstjenesteliv (NFG) som har lagt fram forslag til liturgi og lesetekster. Avdelingsdirektør Paul Erik Wirgenes i Kirkerådet har sittet i sekretariatet. Han vedgår overfor Dagen 4. juni at bibeltekstene bød på en utfordring: – Vi har ikke veldig mange ekteskapskonstituerende tekster. De få vi har, handler om mann og kvinne, sier han.

Wirgenes er kanskje ikke klar over hvor klokkerent han traff spikeren på hodet med denne uttalelsen. For det er selvsagt ingen overraskelse at nemnda har lett forgjeves. Det som konstituerer ekteskapet i bibelsk forstand, er at det er mennesker av to ulike kjønn som står foran vigselsmannen, én mann og én kvinne. Når det står to av samme kjønn der i stedet, bør det skape ettertanke at det blir lest fra Bibelen om synd og behovet for soning. I verset før leseavsnittet begynner, står det om «sannhetens ånd og villfarelsens ånd».

Les også (imf.no): Bibelsk ekteskap er ikke diskriminerende

Den andre leseteksten i liturgiforslaget finner vi i Salme 36,6-10. Nemnda har rykket avsnittet ut av sammenhengen, og det er kanskje ikke bare begrensning i antall lesevers som ligger til grunn for det. For i starten av denne salmen skildrer David menneskenes synd (v. 2-5). Som en motsetning til dette, kommer så versene nemnda har valgt seg ut. De begynner slik: “Herre, til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet til skyene. Din rettferdighet er som mektige fjell, dine dommer er et stort dyp. Mennesker og dyr frelser du, Herre!” (v. 6-7).

Lesetekstene minner oss altså begge om menneskenes synd og Guds selvoppofrende handlemåte overfor den – “han gav sin Sønn, den enbårne” – som Den lille bibel (Joh 3,16) uttrykker det. Begge disse tekstene er valgfrie lesetekster både i dagens vigselsliturgi i Den norske kirke og i ImFs forbønn for borgelig inngått ekteskap. Det er dermed ikke nytt å tenke at dette er tekster om kjærlighet, og heller ikke nytt at tekster om agape-kjærlighet leses som et forbilde for våre liv (jf. 1. Kor 13). Men forskjellen er at de da har blitt lest om et ekteskap mellom mann og kvinne, og de brukes ikke som tekster som skal konstituere ekteskapet.

At mennesker av samme kjønn lever sammen som mann og kvinne, og får Den norske kirkes velsignelse av det, er ikke etter Guds vilje slik den er framstilt i Bibelen. Det er å bomme på målet, å synde. Slik lærer både Det gamle og Det nye testamente i Bibelen oss det (bl.a. 3. Mos 18,22 og Rom 1,26-27). For mennesker som tror på at dette er Bibelens budskap, vil det være alt annet enn kjærlig å legge skjul på det Bibelen sier. I 1. Kor 6,9 beskrives blant annet “menn som øver utukt med menn” som å gjøre noe urett, og at konsekvensen er at de “ikke skal arve Guds rike”. Et større alvor er det ikke mulig å oppdrive.

Begge de foreslåtte lesetekstene bør på denne bakgrunn skape grunnlag for alvorlig ettertanke, også hos medlemmene av Kirkerådet som nylig sendte forslaget til ny vigselsliturgi ut på høring.

”Din rettferdighet er som mektige fjell, dine dommer er et stort dyp”, synger David i Salme 36,7. Guds rettferdighet, Guds dommer. Guds tanker og vilje er slett ikke alltid enkle å forholde seg til. Men Gud har vist oss sin vilje, og Han har vist oss sin kjærlighet til oss – ”sendt sin Sønn til soning for våre synder”, som NT-leseteksten minner oss om. Men da kan vi ikke fortsette å gjøre slik som David beskriver i starten av Salme 36 – å leve på en måte som ikke forholder seg til Guds vilje for våre liv. Vi må lære Ham å kjenne og få del i Hans miskunn (Salme 36,11).

Alle mennesker har samme menneskeverd. Men vi gjør valg som enten er i tråd med eller i strid med Guds vilje.

Jesus har sonet for all synd, inkludert den at likekjønnede har levd ut eros-kjærligheten, eller tenker å gjøre det. I stedet for at Den norske kirke legger til rette for og velsigner at mennesker forblir i synden, burde den ha minnet om Guds kjærlighet – agape-kjærligheten – og muligheten for tilgivelse for den som ber om det. Faktisk er det nettopp det de foreslåtte lesetekstene og sammenhengen de står i, gjør, men det er åpenbart ikke slik forslagsstillerne har tenkt at de skal oppfattes.

En versjon av dette innlegget ble publisert i Dagen 07. juni.

Les også kommentar fra Alf Gjøsund i Vårt Land.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.