Derfor er noen kristne sinte

I lederen i Indremisjonsnytt nr. 2/18 tok daværende kretsleder Arild Ove Halås i Nordmøre og Romsdal Indremisjon et tydelig oppgjør med måten noen kristne ytrer seg på via sosiale medier. Halås’ tekst ble publisert av en rekke andre medier, og budskapet førte til debatt om sinte kristne. I refleksjon over denne debatten, og uten ønske om å svekke Halås’ budskap, «knadde» Sambåndet-redaksjonen seg fram til en temaformulering: At noen kristne er sinte er hevet over tvil. I Ludvig Holbergs ånd må da spørsmålet bli: Hvorfor er noen kristne sinte?

Språkbruk

STARTET DEBATT: Arild Ove Halås. FOTO: Privat

Halås refererte at Frp-politiker og statsråd Sylvi Listhaug var blitt omtalt som «en korsfestet Messias, en martyr, en frelser, men også en idiot, en rasist og en djevel». Videre nevnte han Knut Arild Hareide, som var blitt kalt for «judas, quisling, mannen som avkristner Norge». Noen hadde også skrevet at KrF-lederen «burde fått en løkke rundt halsen».

«Jeg lurer virkelig på hva som får mennesker (både kristne og ikke-kristne) til å ytre slike hatefulle ting», skrev Halås i lederen – og han la til: «Jeg er skremt på (bedre; skremt av, min anm.) hvilke tanker som ligger bak». Det er altså dette siste – tankene som ligger bak – Sambåndet satte seg fore å forsøke å gi et svar på – og det uten å la oss skremme. Vi har intervjuet flere relevante personer om temaet, og i denne artikkelen bringer jeg mine refleksjoner som kommentator.

Kjøp Sambåndet 8/18 digitalt her og les alle sakene. 

Bekymringer

Sylvi Listhaug er en politiker som vekker følelser langs hele det emosjonelle registeret. Da debatten om Facebook-innlegget hennes (som interesserte kan lese mer om på min private blogg, Olsen-bloggen), raste som verst, ble jeg oppringt av Stavanger Aftenblad og bedt om å si noe om at mange kristne støtter Sylvi Listhaug og Frp. Svaret mitt (19. mars) er fortsatt relevant for meg når jeg skal reflektere rundt spørsmålet om hvorfor noen kristne er sinte. Jeg vurderte det slik at mange, også blant misjonsfolket i ImF og kanskje særlig godt voksne, har sympati med deler av det Listhaug står for. «Det bunner i», begrunnet jeg, «at de frykter at innvandringen vil true kristne, norske verdier og tradisjoner og samtidig gjøre det vanskeligere å være kristen i offentligheten». Jeg la blant annet også til at jeg registrerer en økende frustrasjon over måten KrF møter disse problemstillingene på.

I redaksjonen bestemte vi oss for at vi i denne temaseksjonen ikke skulle gjøre det mange andre har gjort og gjør – nemlig å forsøke å bortforklare og relativisere slike bekymringer. I stedet – ikke minst for debattens skyld – spør vi hva det kan være som får folk til å kjenne seg urolige.

Revolusjon

PROFESSOR: Daniel von Wachter. Kilde: von-wachter.de

Jeg kunne nå eksempelvis ha vist til Terje Tvedt og debatten rundt boken «Det internasjonale gjennombrudd».  I stedet tar jeg dere med til et seminar på European Leadership Forum i Polen våren 2017. Tyske Daniel von Wachter er professor og direktør ved det internasjonale filosofiakademiet i Liechtenstein. Temaet hans var hvordan vi som kristne bør reagere overfor det han kalte «den kulturelle revolusjonen». Innledningsvis konstaterte professoren at mange kristne lar seg overrumple av samfunnstrekk han konkretiserte på følgende måte: Skoleverket skaper forvirring hos elevene om kjønn og kjønnsidentitet, kritikk av homoseksualitet og islam blir fordømt og/eller forbudt, det er i noen land tabu å kritisere åpne grenser, lovgivning mot diskriminering gir uheldige utslag, og kirker blir feministiske.

«For å kunne respondere trenger vi kristne å forstå motivene bak disse utviklingstrekkene og hvordan de er koblet sammen», sa von Wachter – og ga oss en forelesning om hvordan marxismen etter hans syn er blitt utviklet til nymarxisme.

Marxisme

Ytre sett, sa professoren, handlet marxismen og revolusjonen i Russland i 1917 om å avskaffe privat eiendom. Et dypere motiv var imidlertid en sterk motvilje, aversjon, mot den naturlige orden som kristendommen lærer, eiendomsrettigheter inkludert. Marxistene ville ikke ha noe snakk om hva som var rett eller galt, og dermed representerte de også et opprør mot Gud. Selv om moral er noe alle kjenner på, er det mulig å gjøre opprør mot den, og det var nettopp det Marx gjorde. Aversjonen ble moralisert. Marxistene trengte et Utopia – tanken om en ideell stat – i den hensikt å rettferdiggjøre virkemidlene og drapene og for å motivere folk til å utføre fryktelige handlinger. Følgen var at den virkelige moraliteten i mennesket ble ødelagt.

MOSKVA: Bolsjevik-soldater marsjerer på Den røde plass under revolusjonen. Kilde: Wikimedia Commons

Arbeiderne var, ifølge von Wachter, ikke interessert i å gjøre opprør, de ønsket seg bare en bedre jobb. Kulturell revolusjon ble alternativet utover på 1900-tallet. Marxistene ga inntrykk av å ville frigjøre en bestemt gruppe mennesker, men de hadde vikarierende motiver. De tok tak i en flik av noe som ikke var helt bra, og snudde det til en aversjon mot helheten i stedet for å se hvordan det som ikke var bra, kunne forbedres. For eksempel ble familien kalt for et undertrykkende system. De ønsket å bruke enkeltsaker til å ødelegge verdier og institusjoner.

Agenda

Professoren kom med klare – om ikke helt ukontroversielle – oppfordringer til kristne i dag:

– Vær oppmerksom på det revolusjonære tankesettet og elsk sannheten! Ikke sats på at staten skal forbedre noe, gjør det selv! Støtt private skoler og hjemmeundervisning! Ikke begynn med å skrive «hun» der du vanligvis har skrevet «han»! Ikke unnskyld deg selv når du ikke har gjort noe galt!

Staten bør ikke kunne definere hva et ekteskap er og bør i det hele tatt ikke prøve å overføre sitt syn på andre ut over det å opprettholde lov og orden, mente Daniel von Wachter.

Jeg er altså fullt klar over at dette er kontroversielt, og at noen vil være ute etter å stemple disse tankene, men jeg mener den tyske professoren har et poeng når han sier at det har utviklet seg en agenda og en maktkamp som har som mål å – slik jeg noterte fra von Wachters forelesning – «angripe den naturlige orden som kobler oss til kristendommen». Fra 1970-tallet av har det eksempelvis vært et feministisk slagord å «knuse kjernefamilien», og dette er ikke hentet ut av løse luften. I tillegg til ødeleggelse av familien mente professoren at eksempelvis dagens homoseksuelle agenda, kamp mot kjønn basert på biologi og et feministisk språk også har marxistiske røtter.  

Jeg tror at mange av de kristne som er sinte i dag, reagerer på det de oppfatter som forsøk på å omstyrte en samfunnsorden som har vært basert på kristendommen

Det finnes utvilsomt også andre modeller for å belyse og forklare samfunnsutviklingen etter siste verdenskrig, men jeg tror uansett at mange av de kristne som er sinte i dag, reagerer på det de oppfatter som forsøk på å omstyrte en samfunnsorden som har vært basert på kristendommen.

Islam

ILLUSTRASJONSFOTO: Pxhere.com

Innvandring fra muslimske land og påvirkning fra islam på det norske samfunnet – og hvordan politikere og myndigheter forholder seg til dette – tror jeg er det andre hovedområdet som gjør at noen kristne blir sinte. Med en viss reservasjon trekker jeg her inn et leserinnlegg i Dagen fra november 2016 som illustrasjon. Det er skrevet av Ole Lilleheim, forkynner og informasjonskonsulent i Åpne Dører, og reservasjonen min går på at jeg har stor respekt for både Lilleheim og hans organisasjon.

Lilleheim konstaterer innledningsvis at «på mine reiser omkring i Norge møter jeg overgitte kristne som sier følgende: ‘Om noen få år vil Norge være et muslimsk land.’». Lilleheims svar er blant annet å vise til et brev som Åpne Dører hadde mottatt fra en ikke navngitt pastor i Midtøsten. Om flyktninger fra muslimske land som kommer til Europa, skriver denne pastoren blant annet: «En varm velkomst kan forandre deres perspektiv og tro på kort tid. De flykter fra islams tyranni og kjemper med sitt forhold til islamsk tro (…). Bruk bønn, tro, del evangeliet, gi sosial hjelp og mye kjærlighet». Med egne ord skriver Lilleheim at det «kommer an på deg og meg» om frykten for at Norge kan bli et muslimsk land, går i oppfyllelse.

Advarsel

Jeg er ikke uenig i tanken om at misjonsmarken nå er kommet til Europa, og at det er mulighet for at mer eller mindre dedikerte muslimer blant migrantene kan omvendes til kristen tro. Det tror jeg heller ikke mange av de kristne som er sinte, er. Men så var det et annet avsnitt i brevet fra pastoren i Midtøsten, med et budskap av en helt annen karakter og som vanskelig kan tolkes som noe annet enn en advarsel: «Ikke undervurder den lille prosenten (av muslimer, min anm.) som kommer til Europa. De vil etter hvert bli en majoritet (min kursivering). De behøver ikke å preke for at islam skal utbre seg. De behøver ikke å slåss for islam. De fleste europeiske familier består av ett barn og en hund. De (migrantene fra muslimske land, min anm.) har familier med seks eller sju barn. Dette er en strategi. Vær våkne, fienden er lur. En av våre arabiske poeter skrev følgende: ‘Dersom du ser løvens tenner, tro da aldri at løven smiler.’».

Kilden gir næring til nettopp den frykten som Lilleheim skriver at han møter hos noen kristne

Med tanke på brevets innledning er det nesten underlig at pastoren tar dette med, og påstanden om seks–sju barn per familie kan nok diskuteres. Det framstår også litt uklart hvem den brevskrivende pastoren fra Midtøsten konkret tenker på med uttrykket «fienden» – det kan være djevelen han mener. Hvilken nasjonalitet pastoren har, sier Lilleheims innlegg ikke noe om. Men det som må kunne sies å være en sentralt plassert – og «brennende engasjert» – kilde, gir uansett – tilsynelatende med vitende og vilje – næring til nettopp den frykten som Lilleheim skriver at han møter hos noen kristne.

Umulig motsetning

FOLKESTYRE: Demokrati-indeks i henhold til The Economist, 2011. Jo lysere, desto mer demokratisk. Kilde: Wikimedia Commons

«Mange», forutser Lilleheim, «henger seg opp i advarselen pastoren gir». Selv gjør forkynneren og informasjonskonsulenten ikke det: «Er Gud så viktig og virkelig for oss at vi ønsker at alle skal få vite hvor fantastisk Han er, eller kommer Guds rike i andre rekke, satt opp mot det å bevare vår velstand og vårt demokrati på det nivået vi er komfortable med», spør han retorisk.

Med all respekt mener jeg at akkurat denne måten å tenke på står som et talende eksempel på hvorfor innvandringsspørsmålet er en grunn til at noen kristne er sinte. Jeg synes det er vanskelig å forstå Ole Lilleheim annerledes enn at han her setter Guds rike og misjon opp mot velstand – det er nå én ting – men også demokrati. Skal jeg være ærlig, mener jeg dette er på grensen til en uredelig måte å argumentere på, og jeg tror den bidrar til å skape en uro og frykt som gjør at noen blir sinte.  

Jeg mener dette er på grensen til en uredelig måte å argumentere på, og jeg tror den bidrar til å skape en uro og frykt som gjør at noen blir sinte

Grenser

Første halvår 2015 kom det 340.000 migranter til Europa. På lederplass i september det året skrev Sambåndet at «det er en kristenplikt å vise nestekjærlighet og hjelp til de som lider, ikke minst de som våre myndigheter har sluppet inn i landet» (jf. 3. Mos 19,34). Men lederskribenten siterte også fra Apg 17,26, hvor det står: «Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder.» Lederartikkelen utla dette slik: «Alle mennesker er altså likeverdig skapt av Gud med opprinnelse i ett menneske, men Gud forholder seg også til folkeslag, og her gis det uttrykk for at grenser mellom folkeslagene faktisk er av det gode. Det er reelle ulikheter i kultur, nasjonalfølelse, språk, styresett, mentalitet osv. Selv om mange ulikheter kan brytes ned, er det derfor ikke rart at mange er urolige over de langsiktige konsekvensene når en nå skal absorbere den enorme migrantstrømmen. Tross alt bor bare knapt 11 prosent av verdens befolkning i Europa».

Man kan spørre til hvilken hjelp det vil være for noen om vestlige samfunn skulle bryte sammen på grunn av en befolkningsmengde som samfunnsmodellen ikke kan bære

Jeg mener dette er en bedre tilnærming enn å sette to ting opp mot hverandre, fordi den holder to tanker i hodet på én gang. Man kan spørre til hvilken hjelp det vil være for noen om vestlige samfunn skulle bryte sammen på grunn av en befolkningsmengde som samfunnsmodellen ikke kan bære. Dette tror jeg kristne som er sinte, tenker på.

Terror

TERROR: Fra en propagandavideo fra terroristene som omtaler seg som Islamsk stat. Kilde: Alibaba2k16/Wikimedia Commons

Et annet vanskelig spørsmål det er umulig å komme utenom, er forholdet mellom islam og terror. Jeg tror mange kristne er sinte fordi man hele tiden blir fortalt at «terror ikke har noe med islam å gjøre», at det i stedet er fattigdom og utenforskap som driver terroristene, og at en eventuell tilknytning mellom terrorister og islam derfor er mer eller mindre tilfeldig.

Les også: Drivkraften i religionen.

Jeg tror ikke noen av de kristne som er sinte, vil hevde at alle terrorister er muslimer. Samtidig tror jeg at forsikringene vi møtes med av politikere og myndigheter ellers, trenger å bli vurdert. Så seint som 3. august i år publiserte avisen Vårt Land en artikkel som bekrefter dette. Professor i religionssosiologi Lorne Dawson konstaterer at de fleste terrorforskere har konsentrert seg om sosioøkonomiske årsaker til radikalisering. Betydning av ideologi eller religion har blitt oversett eller sett bort fra som en medvirkende årsak. Historier i mediene har i tillegg bidratt til å skape et bilde av fremmedkrigere som lite religiøse.

Sammen med en doktorgradsstudent intervjuet professoren fremmedkrigere som befinner seg i Syria. Fremmedkrigere som har slått seg sammen med «Islamsk stat», regnes som terrorister. Intervjuene avdekket at ingen av de aktuelle personene var karakterisert av fattigdom, arbeidsløshet, mangel på utdanning eller diskriminering. Imidlertid hadde 70 prosent av dem fått religiøs skolering. Foreldrene hadde sendt dem på koranstudier etter skoletid eller i helgene.

Religionens rolle

«Uten ideologi eller skikkelig religiøsitet ville du aldri endt opp som fremmedkriger. Ideologien lager et rammeverk rundt alle de andre årsakene. Den har en nøkkelrolle i å forklare radikalisering», siteres Dawson på.

Det kommer også fram i artikkelen at fremmedkrigernes familier var «normalt praktiserende muslimer» – altså ikke islamister. Barna deres som ble fremmedkrigere, var ifølge Dawson ikke tapere, men hadde «tatt inn verdiene fra foreldrekulturen i større grad enn andre barn». I tenårene havner de i en konflikt mellom verdiene de har akseptert, og det virkelige livet, og resultatet blir en innvendig kamp. Mens radikalisering før skjedde tidlig i 20-årene, skjer det nå allerede i tenårene.

Religion var ifølge professoren en hovedårsak for de intervjuede fremmedkrigerne for å dra til Syria

Religion var ifølge professoren en hovedårsak for de intervjuede fremmedkrigerne for å dra til Syria. Han påpeker at unge ønsker å skille seg ut og gjøre noe annerledes. Religion bidrar med en overnaturlig betydning. Målet er legitimert av en overnaturlig autoritet.

Flertallet av fremmedkrigerne fortalte at radikaliseringen begynte med en utforskning av hva det vil si å være «ekte muslimer». Da ble det ikke nok for dem å gå i moskeen. De fant ut at andre muslimer led og mente de selv hadde et kall til hellig krig.

Nyanse

Lorne Dawson er i tillegg inne på samfunnsutviklingen. Globaliseringen gjør at unge hele tiden blir eksponert for ting fra hele verden. Samtidig som verden blir mindre, «avvikles de gamle institusjonene. Alt er et valg, alt er opp til deg», konstaterer professoren, som mener de unge blir skremt av dette.  

Jeg tror kristne som er sinte, opplever det slik at debatten om årsakene til radikalisering har vært ensidig og unnvikende overfor islam

Jeg tror kristne som er sinte, opplever det slik at debatten om årsakene til radikalisering har vært ensidig og unnvikende overfor islam. Professor Lorne Dawsons funn tilfører debatten en nødvendig nyanse som kan redusere denne opplevelsen.

I Vårt Land 10. august får Dawson støtte fra professor i historie ved Universitetet i Oslo, Øystein Sørensen. Han tror flere forskere ønsker å holde islam lengst mulig unna terrorisme og terrorhandlinger.

– De fleste jihadistiske terrorister har en tydelig uttrykt selvforståelse og forfekter det de mener er den eneste korrekte tolkningen av islam, sier Sørensen.

Skepsis

ULIKE SYN: Går toleranse bare én vei? Illustrasjonsfoto: rawpixel/Unsplash

Denne kommentaren startet med et tall hentet fra Integreringsbarometeret. Dette er en undersøkelse som «kartlegger befolkningens holdninger til innvandring og integrering» og som er finansiert av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

Vårt Land (24. juli) ba religionssosiolog Ida Marie Høeg kommentere at 20 prosent av befolkningen altså er skeptiske til kristne – en økning på tre prosentpoeng fra 2013. Høeg tror at «mange oppfatter kirken som en institusjon som generer holdninger og verdier man oppfatter som tilbakelagt og lite i tråd med tiden vi lever i». Konkret tror hun folk mener at kristne utviser «manglende toleranse overfor homofili og likestilling». Det kan, mener sosiologen, «være vanskelig for kristne å kommunisere at dette er problemstillinger der kirken har gjennomgått store holdningsendringer de siste årene».

Hva med de blant kristenheten som fortsatt finner det ubibelsk å gi etter for presset om å endre holdning til det å leve ut homofile følelser og prinsippet om tjenestedeling?

Jeg mener Ida Marie Høegs forklaring er treffende og er med på å belyse hvorfor noen kristne er sinte. For hva med de blant kristenheten som fortsatt finner det ubibelsk å gi etter for presset om å endre holdning til det å leve ut homofile følelser og prinsippet om tjenestedeling – for å ta de sakene Høeg nevner? 

Det finnes forklaringer på at noen kristne er sinte, og Bibelen legger da heller ikke ned noe generelt forbud mot det. Overfor efeserne (kap. 4) advarer Paulus mot å «la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill ved kløkt i villfarelsens listige knep» (v.14). Apostelen beskriver både her og andre steder et samfunn som ligner vårt, et samfunn der vi som kristne møtes med kunnskap som er løsrevet fra den vi får fra Gud. «Bli vred, men synd ikke!», anviser Paulus. Å være «sannheten tro i kjærlighet» gir også føringer for språkbruken.