Innlegg

OPPSTÅTT: De som våget seg til Jesu tomme grav den første påskemorgen, gjorde det på tross av frykt for forfølgelse. Det trenger ikke vi å kjenne på når vi oppsøker et møte med Jesus i det kristne fellesskapet. Bildet over er fra Time kyrkje på Jæren. BEGGE FOTO: PETTER OLSEN

De som trosset frykten

Maria Magdalena og kristne i Colombo på Sri Lanka lot ikke frykten hindre seg i påsken. Heller ikke vi, som kanskje mest av alt har oss selv å frykte, må la oss hindre fra å søke kristent fellesskap med frimodighet.

I skrivende stund er det klart at flere enn 200 mennesker er drept etter seks ulike eksplosjoner som rammet tre kirker og tre hoteller i og ved hovedstaden Colombo på Sri Lanka. Minimum 450 mennesker er såret.

Troende som kom til kirkene St. Anthony’s Shrine i Colombo, St. Sebastian’s Church i Negombo like nord for hovedstaden og Zion Church i Batticaloa øst på øya for å feire Jesu oppstandelse, ble revet bort.

Videre er tre hoteller i den sentrale delen av hovedstaden rammet. Det dreier seg om femstjernershotellene Shangri La, Cinnamon Grand og Kingsbury. Også utlendinger ble drept, inkludert fra vestlige land. Det er meldt om ytterligere to eksplosjoner, som også førte til tap av menneskeliv. 

Varsel

NTB melder at Sri Lankas øverste politisjef for ti dager siden hadde sendt ut nasjonalt varsel om risiko for mulige selvmordsangrep: – Utenlandsk etterretning har meldt at NTJ (National Thowheeth Jama’ath) planlegger å gjennomføre selvmordsangrep mot viktige kirker og den indiske ambassaden i Colombo, het det i varselet. NTJ er en radikal muslimsk gruppe på Sri Lanka som fikk oppmerksomhet i fjor da den ble koblet til ødeleggelse av buddhist-statuer. I skrivende stund har ingen påtatt seg ansvaret, men sju personer er pågrepet.

De kristne i Colombo som oppsøkte kristent fellesskap denne påskedagen, gjorde det altså på tross av begrunnet frykt for at det kunne koste dem livet

De kristne i Colombo som oppsøkte kristent fellesskap denne påskedagen, gjorde det altså på tross av begrunnet frykt for at det kunne koste dem livet. Så stor betydning hadde det for dem å feire Jesu oppstandelse. 

Frykt

Med disse grufulle nyhetene i tankene talte en liten detalj i påsketekstene til meg. For frykten må også ha preget Maria Magdalena i den dramatiske påsken for snart 2000 år siden. I alle fall leser vi om disiplene at de på kvelden første påskedag befant seg bak lukkede dører «av frykt for judeerne» (Joh 20,19).

Heller ikke disiplenes frykt var ubegrunnet. De visste ikke om yppersteprestene, de eldste og de skriftlærde som til sammen utgjorde Sanhedrin – Rådet – og som hadde dømt Jesus til døden (Mark 14,64), også ville komme etter dem.

De trosset frykten og fikk et møte med den oppstandne og verdens viktigste budskap å gå med

Men Maria Magdalena (og flere andre kvinner) hastet likevel til graven mens det ennå var mørkt søndag morgen. De trosset frykten og fikk et møte med den oppstandne og verdens viktigste budskap å gå med. Det satte mot i de gjenværende 11 mannlige disiplene (Matt 28).

Kanskje denne delen av evangelistenes påskeberetning også var med på å sette mot i de kristne i Sri Lankas hovedstad – og tidligere år de troende i eksempelvis Egypt. I avskjedstalen advarte Jesus disiplene: «Når verden hater dere, da skal dere vite at den har hatet meg før dere» (Joh 15,18).

Komfort

Under påskedagsgudstjenesten i Time kyrkje i dag tenkte jeg at dette også er relevant for oss som – i alle fall foreløpig – lever under helt andre forhold som kristne. Riktignok har også vi de siste årene blitt gjenstand for latterliggjøring, marginalisering og økende uvilje mot det kristne budskapet, men frykten for å bli drept når vi oppsøker kristent fellesskap, har vi ikke grunn til å føle.

Tomme parkeringsplasser og halvfulle stol- og benkerader kan leses som en hån mot våre trossøsken i den lidende kirke – og som en bekreftelse på at sekulariteten har påvirket oss

Hos oss er det mest vår egen komfort som hindrer oss i å fylle bedehus og kirker i påsken. I lys av hendelsene på Sri Lanka kan halvfulle stol- og benkerader i bedehus og kirker og tomme parkeringsplasser utenfor, leses som en hån mot våre trossøsken i den lidende kirke – og som en bekreftelse på at sekulariteten har påvirket oss.

Det var da Johannes trosset frykten og slo Peter i springmarsjen til graven at han «så og trodde» (Joh 20,8). 

TYSKLAND: Den 20. desember 2016 som var dagen etter drapene i Berlin, ble Brandenburger Tor, opplyst i de tyske nasjonalfarger. Foto: Wikimedia Commons

Kraften i julebudskapet

På samme måte som Gud beskyttet det sårbare Jesubarnet mot terror, skal vi beskytte oss.

I avisen Vårt Land 21. desember i fjor skriver kommentator Håvard Nyhus om terrorangrep på mennesker som besøker julemarkeder. 11. desember 2018 ble tre mennesker skutt og drept i Strasbourg, i desember 2016 ble 12 drept og 48 såret i Berlin.

Sårbar.

Den viktigste grunnen til at terrorister angriper nettopp julemarkeder, er symbolsk, mener Nyhus, fordi det «treffer Vesten og kristenkulturen på dens aller bløteste punkt». «Historien om det vergeløse barnet», fortsetter kommentatoren, «setter tonen for et kontinent som hver julehøytid senker guarden og liksom blottstiller seg. Det er den radikale fordringen i julebudskapet, og det kaster ekko ennå».

Håvard Nyhus mener åpenheten og tilliten vi møter hverandre med, springer ut av «fortellingen om barnet lagt på strå. Kraften i julebudskapet tillater oss å være sårbare», resonnerer han.

Vårt Land følger opp på lederplass 27. desember. Julen er en tid der mennesker åpner seg og blir sårbare, slik også Gud ble sårbar i julen, resonnerer avisen. Terrortrusler må ikke føre til at vi blir «skremt til å lukke oss, til å beskytte byens og menneskenes åpenhet med murer». Slik fysisk beskyttelse er nytteløs, en falsk sikkerhet, fastslår avisen og konkluderer: «Det julebudskapet vi må beskytte, handler nettopp om en sårbar Gud, en Gud som ble menneske. Han trengte vår omsorg og mildhet – slik vi trenger hverandres omsorg og mildhet.»

Terror mot Jesubarnet

Ja, det er stort å tenke på at Jesus lot seg føde til vår jord som et hjelpeløst barn. Men var den vesle familien ubeskyttet, som et ideal for hvordan vi 2000 år senere skal møte terrortrusler? Langt derifra. I Matt 2 leser vi om «noen vismenn fra Østerland». Noen måneder etter at Jesus var født kom de til Jerusalem, ledet av en stjerne, og begynner å forhøre seg om «den jødenes konge som er født nå». En bestyret kong Herodes den store kaller dem til seg og ber dem melde tilbake til ham når de har funnet barnet. Men slik gikk det ikke. I en drøm blir de varslet om å ta en annen vei hjem.

Dette møter Herodes med noe som nettopp må kunne kalles et terrorangrep: «Han sendte folk og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og alle bygdene i omegnen, de som var to år eller yngre». Forblir Jesubarnet ubeskyttet overfor terrortrusselen, i et forsøk på å utstråle symbolsk sårbarhet? Igjen: Langt derifra. En Guds engel varsler Josef i en drøm om kongens onde plan, og stefaren får beskjed om å ta barnet og moren med seg og flykte til Egypt. Etter Herodes den stores død får Josef, i en ny drøm, klarsignal om å returnere til Israel. En tredje drøm gjør at han unngår Herodes’ sønn, Arkelaus, som er blitt konge i Judea, og Josef tar i stedet familien med seg til Galilea.

Guds inngripen

Gud unnlot altså ikke å iverksette beskyttelsestiltak stilt overfor en alvorlig trussel. For «kraften i julebudskapet» lå i det som ble sagt om barnet – at han var en frelser. Jesus fikk et legeme som ditt og mitt fordi det 33 år senere skulle dø og legges i grav og oppstå igjen. Om Jesus ble drept som barn, hadde han ikke blitt vår forsoner. Gud beskyttet både sin frelsesplan og barnet som skulle leve et syndfritt liv og fullføre den.

Om Jesus ble drept som barn, hadde han ikke blitt vår forsoner. Gud beskyttet både sin frelsesplan og barnet som skulle leve et syndfritt liv og fullføre den

Så er det ikke urimelig å spørre hvorfor Gud tillot at mange andre guttebarn på inntil to år ble drept av kongens menn i jakten på det guttebarnet Herodes så på som en trussel mot tronen. Svaret på det ligger innenfor «det ondes problem». Men Gud grep inn for å redde sin sønn i menneskelig skikkelse – og dermed menneskeheten.

Det var gjennom frelsesverket Gud viste sin kjærlighet til oss, ikke gjennom passivt å la onde mennesker få ramme hans enbårne sønn.

Straff

«De som styrer», påpeker Paulus i Rom 13, er «til skrekk (…) for dem som gjør ondt». Øvrigheten, fortsetter apostelen, «bærer jo ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det onde».

Vi kan da også spørre hvordan det gikk med Herodes-slekten. Herodes Agrippa 1, barnebarn av barnemorderen, ble slått ned av en Herrens engel og fortært av ormer, leser vi i Apg 12,23, fordi han lot seg dyrke som om han var Gud.

Selvforsvar

Når Håvard Nyhus idealiserer det å «senke guarden», henter han et uttrykk fra boksespråket. En «guard» består av to underarmer og behanskede hender hevet til beskyttelse av hodet og samtidig klar til å rette slag mot motstanderen. I boksing er det å la armene synke det dummeste man kan gjøre – og om man gjør det, signaliserer det utmattelse eller dumdristighet.

Vi skal fortsette å gå på julemarkeder, og det er øvrighetens oppgave å beskytte oss mens vi er der. Eller for å si det med Paulus: «Derfor betaler dere jo også skatt, for de (øvrigheten, min anm.) er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette».

YTRINGER: Hva kan være årsakene til at noen kristne framstår som sinte på sosiale medier? ILLUSTRASJONFOTO: Unsplash.com

Derfor er noen kristne sinte

KOMMENTAR Én av fem nordmenn er skeptisk til personer med kristen tro, viser tall som ble kjent i sommer. Hva er det som skjer?

I lederen i Indremisjonsnytt nr. 2/18 tok daværende kretsleder Arild Ove Halås i Nordmøre og Romsdal Indremisjon et tydelig oppgjør med måten noen kristne ytrer seg på via sosiale medier. Halås’ tekst ble publisert av en rekke andre medier, og budskapet førte til debatt om sinte kristne. I refleksjon over denne debatten, og uten ønske om å svekke Halås’ budskap, «knadde» Sambåndet-redaksjonen seg fram til en temaformulering: At noen kristne er sinte er hevet over tvil. I Ludvig Holbergs ånd må da spørsmålet bli: Hvorfor er noen kristne sinte?

Språkbruk

STARTET DEBATT: Arild Ove Halås. FOTO: Privat

Halås refererte at Frp-politiker og statsråd Sylvi Listhaug var blitt omtalt som «en korsfestet Messias, en martyr, en frelser, men også en idiot, en rasist og en djevel». Videre nevnte han Knut Arild Hareide, som var blitt kalt for «judas, quisling, mannen som avkristner Norge». Noen hadde også skrevet at KrF-lederen «burde fått en løkke rundt halsen».

«Jeg lurer virkelig på hva som får mennesker (både kristne og ikke-kristne) til å ytre slike hatefulle ting», skrev Halås i lederen – og han la til: «Jeg er skremt på (bedre; skremt av, min anm.) hvilke tanker som ligger bak». Det er altså dette siste – tankene som ligger bak – Sambåndet satte seg fore å forsøke å gi et svar på – og det uten å la oss skremme. Vi har intervjuet flere relevante personer om temaet, og i denne artikkelen bringer jeg mine refleksjoner som kommentator.

Kjøp Sambåndet 8/18 digitalt her og les alle sakene

Bekymringer

Sylvi Listhaug er en politiker som vekker følelser langs hele det emosjonelle registeret. Da debatten om Facebook-innlegget hennes (som interesserte kan lese mer om på min private blogg, Olsen-bloggen), raste som verst, ble jeg oppringt av Stavanger Aftenblad og bedt om å si noe om at mange kristne støtter Sylvi Listhaug og Frp. Svaret mitt (19. mars) er fortsatt relevant for meg når jeg skal reflektere rundt spørsmålet om hvorfor noen kristne er sinte. Jeg vurderte det slik at mange, også blant misjonsfolket i ImF og kanskje særlig godt voksne, har sympati med deler av det Listhaug står for. «Det bunner i», begrunnet jeg, «at de frykter at innvandringen vil true kristne, norske verdier og tradisjoner og samtidig gjøre det vanskeligere å være kristen i offentligheten». Jeg la blant annet også til at jeg registrerer en økende frustrasjon over måten KrF møter disse problemstillingene på.

I redaksjonen bestemte vi oss for at vi i denne temaseksjonen ikke skulle gjøre det mange andre har gjort og gjør – nemlig å forsøke å bortforklare og relativisere slike bekymringer. I stedet – ikke minst for debattens skyld – spør vi hva det kan være som får folk til å kjenne seg urolige.

Revolusjon

PROFESSOR: Daniel von Wachter. Kilde: von-wachter.de

Jeg kunne nå eksempelvis ha vist til Terje Tvedt og debatten rundt boken «Det internasjonale gjennombrudd».  I stedet tar jeg dere med til et seminar på European Leadership Forum i Polen våren 2017. Tyske Daniel von Wachter er professor og direktør ved det internasjonale filosofiakademiet i Liechtenstein. Temaet hans var hvordan vi som kristne bør reagere overfor det han kalte «den kulturelle revolusjonen». Innledningsvis konstaterte professoren at mange kristne lar seg overrumple av samfunnstrekk han konkretiserte på følgende måte: Skoleverket skaper forvirring hos elevene om kjønn og kjønnsidentitet, kritikk av homoseksualitet og islam blir fordømt og/eller forbudt, det er i noen land tabu å kritisere åpne grenser, lovgivning mot diskriminering gir uheldige utslag, og kirker blir feministiske.

«For å kunne respondere trenger vi kristne å forstå motivene bak disse utviklingstrekkene og hvordan de er koblet sammen», sa von Wachter – og ga oss en forelesning om hvordan marxismen etter hans syn er blitt utviklet til nymarxisme.

Marxisme

Ytre sett, sa professoren, handlet marxismen og revolusjonen i Russland i 1917 om å avskaffe privat eiendom. Et dypere motiv var imidlertid en sterk motvilje, aversjon, mot den naturlige orden som kristendommen lærer, eiendomsrettigheter inkludert. Marxistene ville ikke ha noe snakk om hva som var rett eller galt, og dermed representerte de også et opprør mot Gud. Selv om moral er noe alle kjenner på, er det mulig å gjøre opprør mot den, og det var nettopp det Marx gjorde. Aversjonen ble moralisert. Marxistene trengte et Utopia – tanken om en ideell stat – i den hensikt å rettferdiggjøre virkemidlene og drapene og for å motivere folk til å utføre fryktelige handlinger. Følgen var at den virkelige moraliteten i mennesket ble ødelagt.

MOSKVA: Bolsjevik-soldater marsjerer på Den røde plass under revolusjonen. Kilde: Wikimedia Commons

Arbeiderne var, ifølge von Wachter, ikke interessert i å gjøre opprør, de ønsket seg bare en bedre jobb. Kulturell revolusjon ble alternativet utover på 1900-tallet. Marxistene ga inntrykk av å ville frigjøre en bestemt gruppe mennesker, men de hadde vikarierende motiver. De tok tak i en flik av noe som ikke var helt bra, og snudde det til en aversjon mot helheten i stedet for å se hvordan det som ikke var bra, kunne forbedres. For eksempel ble familien kalt for et undertrykkende system. De ønsket å bruke enkeltsaker til å ødelegge verdier og institusjoner.

Agenda

Professoren kom med klare – om ikke helt ukontroversielle – oppfordringer til kristne i dag:

– Vær oppmerksom på det revolusjonære tankesettet og elsk sannheten! Ikke sats på at staten skal forbedre noe, gjør det selv! Støtt private skoler og hjemmeundervisning! Ikke begynn med å skrive «hun» der du vanligvis har skrevet «han»! Ikke unnskyld deg selv når du ikke har gjort noe galt!

Staten bør ikke kunne definere hva et ekteskap er og bør i det hele tatt ikke prøve å overføre sitt syn på andre ut over det å opprettholde lov og orden, mente Daniel von Wachter.

Jeg er altså fullt klar over at dette er kontroversielt, og at noen vil være ute etter å stemple disse tankene, men jeg mener den tyske professoren har et poeng når han sier at det har utviklet seg en agenda og en maktkamp som har som mål å – slik jeg noterte fra von Wachters forelesning – «angripe den naturlige orden som kobler oss til kristendommen». Fra 1970-tallet av har det eksempelvis vært et feministisk slagord å «knuse kjernefamilien», og dette er ikke hentet ut av løse luften. I tillegg til ødeleggelse av familien mente professoren at eksempelvis dagens homoseksuelle agenda, kamp mot kjønn basert på biologi og et feministisk språk også har marxistiske røtter.  

Jeg tror at mange av de kristne som er sinte i dag, reagerer på det de oppfatter som forsøk på å omstyrte en samfunnsorden som har vært basert på kristendommen

Det finnes utvilsomt også andre modeller for å belyse og forklare samfunnsutviklingen etter siste verdenskrig, men jeg tror uansett at mange av de kristne som er sinte i dag, reagerer på det de oppfatter som forsøk på å omstyrte en samfunnsorden som har vært basert på kristendommen.

Islam

ILLUSTRASJONSFOTO: Pxhere.com

Innvandring fra muslimske land og påvirkning fra islam på det norske samfunnet – og hvordan politikere og myndigheter forholder seg til dette – tror jeg er det andre hovedområdet som gjør at noen kristne blir sinte. Med en viss reservasjon trekker jeg her inn et leserinnlegg i Dagen fra november 2016 som illustrasjon. Det er skrevet av Ole Lilleheim, forkynner og informasjonskonsulent i Åpne Dører, og reservasjonen min går på at jeg har stor respekt for både Lilleheim og hans organisasjon.

Lilleheim konstaterer innledningsvis at «på mine reiser omkring i Norge møter jeg overgitte kristne som sier følgende: ‘Om noen få år vil Norge være et muslimsk land.’». Lilleheims svar er blant annet å vise til et brev som Åpne Dører hadde mottatt fra en ikke navngitt pastor i Midtøsten. Om flyktninger fra muslimske land som kommer til Europa, skriver denne pastoren blant annet: «En varm velkomst kan forandre deres perspektiv og tro på kort tid. De flykter fra islams tyranni og kjemper med sitt forhold til islamsk tro (…). Bruk bønn, tro, del evangeliet, gi sosial hjelp og mye kjærlighet». Med egne ord skriver Lilleheim at det «kommer an på deg og meg» om frykten for at Norge kan bli et muslimsk land, går i oppfyllelse.

Advarsel

Jeg er ikke uenig i tanken om at misjonsmarken nå er kommet til Europa, og at det er mulighet for at mer eller mindre dedikerte muslimer blant migrantene kan omvendes til kristen tro. Det tror jeg heller ikke mange av de kristne som er sinte, er. Men så var det et annet avsnitt i brevet fra pastoren i Midtøsten, med et budskap av en helt annen karakter og som vanskelig kan tolkes som noe annet enn en advarsel: «Ikke undervurder den lille prosenten (av muslimer, min anm.) som kommer til Europa. De vil etter hvert bli en majoritet (min kursivering). De behøver ikke å preke for at islam skal utbre seg. De behøver ikke å slåss for islam. De fleste europeiske familier består av ett barn og en hund. De (migrantene fra muslimske land, min anm.) har familier med seks eller sju barn. Dette er en strategi. Vær våkne, fienden er lur. En av våre arabiske poeter skrev følgende: ‘Dersom du ser løvens tenner, tro da aldri at løven smiler.’».

Kilden gir næring til nettopp den frykten som Lilleheim skriver at han møter hos noen kristne

Med tanke på brevets innledning er det nesten underlig at pastoren tar dette med, og påstanden om seks–sju barn per familie kan nok diskuteres. Det framstår også litt uklart hvem den brevskrivende pastoren fra Midtøsten konkret tenker på med uttrykket «fienden» – det kan være djevelen han mener. Hvilken nasjonalitet pastoren har, sier Lilleheims innlegg ikke noe om. Men det som må kunne sies å være en sentralt plassert – og «brennende engasjert» – kilde, gir uansett – tilsynelatende med vitende og vilje – næring til nettopp den frykten som Lilleheim skriver at han møter hos noen kristne.

Umulig motsetning

FOLKESTYRE: Demokrati-indeks i henhold til The Economist, 2011. Jo lysere, desto mer demokratisk. Kilde: Wikimedia Commons

«Mange», forutser Lilleheim, «henger seg opp i advarselen pastoren gir». Selv gjør forkynneren og informasjonskonsulenten ikke det: «Er Gud så viktig og virkelig for oss at vi ønsker at alle skal få vite hvor fantastisk Han er, eller kommer Guds rike i andre rekke, satt opp mot det å bevare vår velstand og vårt demokrati på det nivået vi er komfortable med», spør han retorisk.

Med all respekt mener jeg at akkurat denne måten å tenke på står som et talende eksempel på hvorfor innvandringsspørsmålet er en grunn til at noen kristne er sinte. Jeg synes det er vanskelig å forstå Ole Lilleheim annerledes enn at han her setter Guds rike og misjon opp mot velstand – det er nå én ting – men også demokrati. Skal jeg være ærlig, mener jeg dette er på grensen til en uredelig måte å argumentere på, og jeg tror den bidrar til å skape en uro og frykt som gjør at noen blir sinte.  

Jeg mener dette er på grensen til en uredelig måte å argumentere på, og jeg tror den bidrar til å skape en uro og frykt som gjør at noen blir sinte

Grenser

Første halvår 2015 kom det 340.000 migranter til Europa. På lederplass i september det året skrev Sambåndet at «det er en kristenplikt å vise nestekjærlighet og hjelp til de som lider, ikke minst de som våre myndigheter har sluppet inn i landet» (jf. 3. Mos 19,34). Men lederskribenten siterte også fra Apg 17,26, hvor det står: «Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder.» Lederartikkelen utla dette slik: «Alle mennesker er altså likeverdig skapt av Gud med opprinnelse i ett menneske, men Gud forholder seg også til folkeslag, og her gis det uttrykk for at grenser mellom folkeslagene faktisk er av det gode. Det er reelle ulikheter i kultur, nasjonalfølelse, språk, styresett, mentalitet osv. Selv om mange ulikheter kan brytes ned, er det derfor ikke rart at mange er urolige over de langsiktige konsekvensene når en nå skal absorbere den enorme migrantstrømmen. Tross alt bor bare knapt 11 prosent av verdens befolkning i Europa».

Man kan spørre til hvilken hjelp det vil være for noen om vestlige samfunn skulle bryte sammen på grunn av en befolkningsmengde som samfunnsmodellen ikke kan bære

Jeg mener dette er en bedre tilnærming enn å sette to ting opp mot hverandre, fordi den holder to tanker i hodet på én gang. Man kan spørre til hvilken hjelp det vil være for noen om vestlige samfunn skulle bryte sammen på grunn av en befolkningsmengde som samfunnsmodellen ikke kan bære. Dette tror jeg kristne som er sinte, tenker på.

Terror

TERROR: Fra en propagandavideo fra terroristene som omtaler seg som Islamsk stat. Kilde: Alibaba2k16/Wikimedia Commons

Et annet vanskelig spørsmål det er umulig å komme utenom, er forholdet mellom islam og terror. Jeg tror mange kristne er sinte fordi man hele tiden blir fortalt at «terror ikke har noe med islam å gjøre», at det i stedet er fattigdom og utenforskap som driver terroristene, og at en eventuell tilknytning mellom terrorister og islam derfor er mer eller mindre tilfeldig.

Les også: Drivkraften i religionen.

Jeg tror ikke noen av de kristne som er sinte, vil hevde at alle terrorister er muslimer. Samtidig tror jeg at forsikringene vi møtes med av politikere og myndigheter ellers, trenger å bli vurdert. Så seint som 3. august i år publiserte avisen Vårt Land en artikkel som bekrefter dette. Professor i religionssosiologi Lorne Dawson konstaterer at de fleste terrorforskere har konsentrert seg om sosioøkonomiske årsaker til radikalisering. Betydning av ideologi eller religion har blitt oversett eller sett bort fra som en medvirkende årsak. Historier i mediene har i tillegg bidratt til å skape et bilde av fremmedkrigere som lite religiøse.

Sammen med en doktorgradsstudent intervjuet professoren fremmedkrigere som befinner seg i Syria. Fremmedkrigere som har slått seg sammen med «Islamsk stat», regnes som terrorister. Intervjuene avdekket at ingen av de aktuelle personene var karakterisert av fattigdom, arbeidsløshet, mangel på utdanning eller diskriminering. Imidlertid hadde 70 prosent av dem fått religiøs skolering. Foreldrene hadde sendt dem på koranstudier etter skoletid eller i helgene.

Religionens rolle

«Uten ideologi eller skikkelig religiøsitet ville du aldri endt opp som fremmedkriger. Ideologien lager et rammeverk rundt alle de andre årsakene. Den har en nøkkelrolle i å forklare radikalisering», siteres Dawson på.

Det kommer også fram i artikkelen at fremmedkrigernes familier var «normalt praktiserende muslimer» – altså ikke islamister. Barna deres som ble fremmedkrigere, var ifølge Dawson ikke tapere, men hadde «tatt inn verdiene fra foreldrekulturen i større grad enn andre barn». I tenårene havner de i en konflikt mellom verdiene de har akseptert, og det virkelige livet, og resultatet blir en innvendig kamp. Mens radikalisering før skjedde tidlig i 20-årene, skjer det nå allerede i tenårene.

Religion var ifølge professoren en hovedårsak for de intervjuede fremmedkrigerne for å dra til Syria

Religion var ifølge professoren en hovedårsak for de intervjuede fremmedkrigerne for å dra til Syria. Han påpeker at unge ønsker å skille seg ut og gjøre noe annerledes. Religion bidrar med en overnaturlig betydning. Målet er legitimert av en overnaturlig autoritet.

Flertallet av fremmedkrigerne fortalte at radikaliseringen begynte med en utforskning av hva det vil si å være «ekte muslimer». Da ble det ikke nok for dem å gå i moskeen. De fant ut at andre muslimer led og mente de selv hadde et kall til hellig krig.

Nyanse

Lorne Dawson er i tillegg inne på samfunnsutviklingen. Globaliseringen gjør at unge hele tiden blir eksponert for ting fra hele verden. Samtidig som verden blir mindre, «avvikles de gamle institusjonene. Alt er et valg, alt er opp til deg», konstaterer professoren, som mener de unge blir skremt av dette.  

Jeg tror kristne som er sinte, opplever det slik at debatten om årsakene til radikalisering har vært ensidig og unnvikende overfor islam

Jeg tror kristne som er sinte, opplever det slik at debatten om årsakene til radikalisering har vært ensidig og unnvikende overfor islam. Professor Lorne Dawsons funn tilfører debatten en nødvendig nyanse som kan redusere denne opplevelsen.

I Vårt Land 10. august får Dawson støtte fra professor i historie ved Universitetet i Oslo, Øystein Sørensen. Han tror flere forskere ønsker å holde islam lengst mulig unna terrorisme og terrorhandlinger.

– De fleste jihadistiske terrorister har en tydelig uttrykt selvforståelse og forfekter det de mener er den eneste korrekte tolkningen av islam, sier Sørensen.

Skepsis

ULIKE SYN: Går toleranse bare én vei? Illustrasjonsfoto: rawpixel/Unsplash

Denne kommentaren startet med et tall hentet fra Integreringsbarometeret. Dette er en undersøkelse som «kartlegger befolkningens holdninger til innvandring og integrering» og som er finansiert av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

Vårt Land (24. juli) ba religionssosiolog Ida Marie Høeg kommentere at 20 prosent av befolkningen altså er skeptiske til kristne – en økning på tre prosentpoeng fra 2013. Høeg tror at «mange oppfatter kirken som en institusjon som generer holdninger og verdier man oppfatter som tilbakelagt og lite i tråd med tiden vi lever i». Konkret tror hun folk mener at kristne utviser «manglende toleranse overfor homofili og likestilling». Det kan, mener sosiologen, «være vanskelig for kristne å kommunisere at dette er problemstillinger der kirken har gjennomgått store holdningsendringer de siste årene».

Hva med de blant kristenheten som fortsatt finner det ubibelsk å gi etter for presset om å endre holdning til det å leve ut homofile følelser og prinsippet om tjenestedeling?

Jeg mener Ida Marie Høegs forklaring er treffende og er med på å belyse hvorfor noen kristne er sinte. For hva med de blant kristenheten som fortsatt finner det ubibelsk å gi etter for presset om å endre holdning til det å leve ut homofile følelser og prinsippet om tjenestedeling – for å ta de sakene Høeg nevner? 

Det finnes forklaringer på at noen kristne er sinte, og Bibelen legger da heller ikke ned noe generelt forbud mot det. Overfor efeserne (kap. 4) advarer Paulus mot å «la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill ved kløkt i villfarelsens listige knep» (v.14). Apostelen beskriver både her og andre steder et samfunn som ligner vårt, et samfunn der vi som kristne møtes med kunnskap som er løsrevet fra den vi får fra Gud. «Bli vred, men synd ikke!», anviser Paulus. Å være «sannheten tro i kjærlighet» gir også føringer for språkbruken.

Staten må bruke sverdet

Bibelen gir ingen støtte til den tilsynelatende hjelpeløse og naive holdningen som fortsatt preger vestlige myndigheter og meningsbærere i møte med terroren.

Fredag ettermiddag ble fire mennesker drept og 15 skadet i et terrorangrep i vårt naboland Sverige. Lørdag ble en 17 år gammel gutt pågrepet i Oslo og siktet for ulovlig befatning med eksplosivt materiale. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har valgt å oppjustere terrortrusselen i Norge fra «mulig» til «sannsynlig». Palmesøndag ble minst 43 mennesker drept og over 100 skadet i bombeattentat mot to kristne kirker i Egypt. Hvordan skal myndighetene møte dette?

Jeg har de siste to årene grepet til pennen noen ganger i forbindelse med terrorangrep. Jeg har i hovedsak gjort det på min private blogg, Olsen-bloggen, som jeg opprettet før jeg ble ansatt i Indremisjonsforbundet (ImF). Tanken var at noen kanskje ville oppleve det som feil at jeg brukte ImF-areanaer til å fremme synspunkter som ikke er direkte knyttet til kristenliv. Jeg tror imidlertid at tiden er kommet for å løfte terrorsaken inn i et bibelsk perspektiv.

Jeg tror tiden er kommet for å løfte terrorsaken inn i et bibelsk perspektiv

Det som gir meg grunn til å tenke slik, er det jeg mener er en defensiv og ubibelsk holdning hos myndigheter, eksperter og meningsbærere med tanke på hvordan vi i Vesten skal stille oss til terrorangrepene, ikke minst det jeg i en bloggpost i fjor beskrev som den nye, enkle terroren der man bruker biler til å ramme menneskemengder. 24. mars, få dager etter terrorangrepet i London, uttalte eksempelvis BI-professor Nick Sitter til avisen Vårt Land at «i åpne samfunn er slike angrep (med biler, min anm.) nærmest umulig å forhindre» og at de mest effektive tiltakene er «å ha stor og god beredskap som settes inn når slik terror rammer». Dette er bare ett eksempel på utsagn som etter mitt syn har som konsekvens at myndighetene ikke treffer nødvendige – og fullt mulige – praktiske tiltak, noe jeg har skrevet om både på Olsen-bloggen og på Verdidebatt.

En bibeltekst jeg helt klart mener er relevant her, finnes i kapittel 13 i Romerbrevet

En bibeltekst jeg helt klart mener er relevant her, finnes i kapittel 13 i Romerbrevet. Her omtaler Paulus forholdet til øvrigheten eller de statlige myndighetene. «Hver og en skal underordne seg de myndighetene han har over seg» (v.1a), innleder Paulus med. Dette gjelder både kristne og ikke-kristne og er en plikt som påhviler oss som borgere av et lovordnet samfunn.

Paulus fortsetter med en begrunnelse for lydighet: «For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud» (v.1b). Jeg tror ikke dette nødvendigvis betyr at øvrighetspersonene er kristne, eller at deres styreform er den rette, men – som Adolf Bjerkreim skriver i sin kommentar til Romerbrevet («Guds nådes dyp») – at øvrigheten som sådan er av Gud. Gud forordner det slik at det skal være en myndighet. Dermed er det maktoverdragelsen, ikke personene, som er av Gud (jf. den ugudelige kong Nebukadnesar i Jeremias 27,6). Myndighetene kan gjøre ting som er feil i Guds øyne.

Den bærer jo ikke sverdet for ingenting

Mer kunne vært sagt om dette, men vi hopper til v. 3-6: «For de som styrer, er ikke til skrekk for dem som gjør godt, men for dem som gjør ondt. (…) For den (øvrigheten, min anm.) er Guds tjener, til gagn for deg. Men gjør du det som er ondt, da frykt! Den bærer jo ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det onde. (…) Derfor betaler dere jo også skatt, for de er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette.»

Dette er, som også Bjerkreim skriver, Guds tanke med øvrighetsordningen. Og forutsetningen er altså at myndighetene straffer det onde og fremmer det gode. I motsatt fall, eller dersom myndighetene fornekter eller går ut over den gudgitte oppgaven, har ikke myndighetene krav på troende menneskers lydighet.  

Myndighetene har ikke bare en rett, men faktisk en gudgitt plikt, til å benytte sverdet

Myndighetene bærer ikke sverdet for ingenting, påpeker altså Paulus, og her ligger det to ting. For det første har myndightene sverd, som her symboliserer at de har sanksjonsmyndighet, og for det skal de utøve denne sanksjonsmyndigheten i form av å straffe det onde og forsvare det gode.

Jeg mener som sagt at dette har en klar adresse også til den situasjonen de vestlige land – og kristne minoriteter i andre deler av verden – nå befinner seg i: Terrorangrep er utvilsomt av det onde – uansett hvilke motiv man forsøker å gi dem. Da har myndighetene ikke bare en rett, men faktisk en gudgitt plikt, til å benytte sverdet. Da kan de ikke bare konsentrere seg om å komme til unnsetning når en terrorhandling har skjedd, men de må gjøre alt som står i deres makt for å unngå at de skjer. Hva de umiddelbart kan gjøre, er – som jeg tidligere har skrevet om – å sette opp fysiske sperringer inn til gågater og åpne steder der folk samles. Det finnes arkitektoniske retningslinjer for hvordan dette kan gjøres uten at bysentra blir seende ut som festningsverk. Penger må være det minste problemet når man står overfor meningsløse drap på sakesløse mennesker, skapt i Guds bilde.

Det er, for igjen å låne ord fra Paulus, derfor vi betaler skatt.   

Mener IS begår folkemord

Høsten 2014 krevde Nordisk Indremisjonsråd klar tale fra norske myndigheter mot forfølgelse av kristne. Nå går utenriksminister Børge Brende (H) langt i å kalle handlingene til terroristgruppen IS for folkemord.

– Et klart politisk signal fra Norge, sier Hans Olav Syversen (KrF).

Forrige mandag sendte stortingsrepresentanten et skriftlig spørsmål til utenriksministeren om hvorvidt Norge vil omtale handlingene til terroristgruppen som omtaler seg som Islamsk stat (IS), som overgrep mot kristne, jesidier og andre religiøse og etniske minoriteter i Syria og Irak som et «folkemord».

– Jeg mener Norge nå må løfte opp behandlingen av særskilte minoriteter i disse områdene. Det er nødvendig å omtale det som folkemord fordi det sier noe om alvorlighetsgraden i det som skjer. Det er et moralsk aspekt ved det. Vi må kalle det ved sitt rette navn. IS går mot spesifikke grupper, sa Syversen til KPK.

Les også: Appell fra Nordisk Indremisjonsråd om forfulgte kristne

Bakgrunnen for spørsmålet til utenriksministeren er at EU-parlamentet nylig konkluderte med at IS har begått folkemord mot kristne, jesidier, turkmenere, sjiamuslimer, sunnimuslimer og minoritetsgrupper. Resolusjonen ble fremmet av den svenske europaparlamentarikeren for Kristdemokraterna, Lars Adaktusson. EU-parlamentet ber i sin resolusjon verdenssamfunnet om umiddelbar handling for å få stanset massedrapet på religiøse og etniske minoriteter.

Parlamentet ba også den internasjonale domstolen i Haag om å etterforske situasjonen.

– Jeg er glad dette vedtaket er fattet. Det er viktig å gi vår stemme inn i det. Både av hensyn til de forfulgtes sak, og fordi det må få konsekvenser i etterkant for disse som gjør dette. Slik vil det ha en preventiv effekt for de som måtte vurdere noe tilsvarende i framtiden, sa Syversen.

Også her vil stortingsrepresentanten ha Norge på banen. Mandag kom svaret fra utenriksministeren.

– Ytre kjennetegn på folkemord

«FNs uavhengige granskningskommisjon for Syria har konstatert at ISIL (annen forkortelse for IS, red.anm.) systematisk og gjennomgående har brutt sine forpliktelser i henhold til internasjonal humanitærrett overfor sivile», står det i svaret fra Brende.

Deretter listes det opp mange ugjerninger IS har utført, inkludert krigsforbrytelser drap og voldtekt, før Brende konkluderer med at dette «utgjør noen av de aller groveste forbrytelser i den internasjonale forbrytelseskatalog.»

Les også: Utenriksministerens svar til Nordisk Indremisjonsråd

Definisjonen på et folkemord er nedfelt i folkemordskonvensjonen som ble vedtatt av FN i 1948, og i Roma-vedtektene av 1998.

Konvensjonen sier at handlingene må være rettet mot en bestemt gruppe, og en må kunne bevise at de som har utført handlingene, har hatt til hensikt å «ødelegge» gruppen.

«Formelt sett er det domstolene som endelig kan fastslå folkemordhensikt, men det kan ikke være tvil om at handlingene ISIL har begått, er rettet mot en bestemt gruppe og har de ytre kjennetegn av forbrytelseskategorien folkemord», skriver Brende.

Glad for klar tilbakemelding

Hans Olav Syversen er fornøyd med svaret fra utenriksministeren.

– Jeg er glad for så klar tilbakemelding. Dersom man skreller bort formalitetene, sier han vel rett og slett at det er et folkemord vi står overfor. Jeg er veldig glad for at Norge gir et klart politisk signal i dette svaret, sier han til KPK og legger til:

– Det bekrefter det vi har hatt grunn til å tro en stund, at IS går etter kristne i spesiell grad og utsetter dem for særskilt forfølgelse for deres tro, sier Syversen.

Les også: Forfølgelse av kristne øker

Når det gjelder straffeforfølgelse understreker Brende at verken Syria eller Irak er parter til den internasjonale straffedomstolen, og at den derfor er avhengig av at FNs sikkerhetsråd henviser saken til domstolen.

Vil straffe de ansvarlige

I mai 2014 stilte Norge seg bak et krav om nettopp dette, men selv om 13 av 15 medlemsland støttet dette, falt resolusjonen da Kina og Russland la ned Veto. Brende forsikrer likevel om at Norge ikke vil gi opp kampen for at de ansvarlige skal stilles til ansvar.

«Vi støtter derfor flere internasjonale initiativer for å samle inn og systematisere dokumentasjon om overgrepene, slik at en fremtidig rettsprosess skal kunne ha nødvendig bevismateriale tilgjengelig for en straffeforfølgning», heter det i svaret.

– Jeg oppfatter at stadig flere institusjoner og land markerer seg i situasjonen. Forhåpentligvis gir summen av ytterlige politisk press for å få en løsning. Men vi må appellere til de store landene som har innflytelse i regionen der nede, ikke minst Russland, sier Hans Olav Syversen.

Håper på fredssamtaler

I slutten av januar ble det gjort forsøk på fredsforhandlinger mellom de involverte partene, så langt uten hell.

– Jeg håper at samtalene kan komme i  gang, men i mellomtiden må vi gjøre det vi kan for å redde mennesker fra den visse død, sier Hans Olav Syversen. KPK

Det skjulte og det åpenbarte

Vårt Lands avtroppende sjefredaktør treffer dårlig når han forsøker å påvise likhetstrekk mellom «kristen og muslimsk fundamentalisme» ved å vise til hvordan Bibelen og Koranen leses.

I en kommentarartikkel i sin egen avis 31. oktober forsøker Helge Simonnes å forklare uttalelser han kom med etter et frokostmøte i regi av Human-Etisk Forbund tidligere samme måned. Redaktøren skriver: «Jeg sammenligner ikke jihadister («hellige» krigere, red.anm.) og kristne fundamentalister, men jeg drar en parallell mellom måten grupper av troende muslimer og troende kristne bruker sine hellige skrifter på».

20. juli i år brakte Vårt Land en reportasje fra en moské i Kristiansand. Sanaa Kayed fra Gaza presenteres som en som underviser i arabisk og Koranen for jenter og kvinner. Hun skulle ønske flere arabiske kvinner kom til moskeen.

«Mange kjem ikkje fordi dei allereie snakkar arabisk. Men dei gløymer at Koranen må lesast på ein spesiell måte, og det er det ikkje alle som kan», blir hun sitert på.

Simonnes’ sammenligning av hvordan Koranen og Bibelen leses minnet meg om utsagnet fra Sanaa Kayed. Punkt 1: Koranen må leses på en spesiell måte. Punkt to: Det er det ikke alle som kan. Jeg har ikke registrert forsøk verken fra Kayed eller andre på å avsanne dette.

I Vårt Land 18. september 2007 kommenterer Simonnes’ redaktørkollega Erling Rimehaug en bok om innføring i koranvitenskap. Forfatteren av boken (Nora S. Eggen) siteres blant annet på at Koranen inneholder «utvidet og subtil kunnskap som ikke er åpenbar for alle til enhver tid». Ordet «Koran» betyr resitering, og Rimehaug siterer videre Eggen på at Koranen dypest sett oppstår når teksten leses som en bønn. Det er ikke bare ordenes meningsinnhold, men også deres klang, sammenheng og rytme som til sammen blir Guds åpenbaring, og derfor er Koranen egentlig kun mulig å forstå på arabisk. «En rent intellektuell tekstkritikk kan aldri trenge inn i dette subtile budskapet», ifølge forfatter Nora S. Eggen.

I Rimehaugs utmerkede artikkel kan vi også lese om at det allerede fra de to første generasjonene etter Muhammed foreligger fortolkninger av koranteksten – det som kalles «tafsir». Den eldste som fortsatt eksisterer, er fra 700-tallet, men den klassiske tafsir-perioden er fra 900-1400-tallet e.Kr. Korantolkningen som da ble utviklet, er fortsatt for mange muslimer den autoriserte forståelsen av islam. Koranen inneholder påbud som står i direkte motstrid til hverandre, og da må man forsøke å finne ut hvilke av dem som er yngst (naskh-prinsippet).

Etter Muhammeds død fantes det ulike versjoner av Koranen i omløp. Den såkalte Mushaf-teksten er grunnlaget for alle utgaver av Koranen som finnes i dag. Den var skrevet uten vokaler og uten noen form for skilletegn. Det innebærer at den lar seg lese på mange måter, og det finnes også flere ulike tradisjoner for hvordan Koranen skal leses. De fleste av dagens trykte utgaver av Koranen bygger på en egyptisk tradisjon fra 800-tallet, ifølge Rimehaugs artikkel.

I nettavisen Your Middle East 28. september i fjor uttaler en kurdisk avhopper fra terroristgruppen IS at utenlandske rekrutter «ikke hadde peiling på» hva vers de fikk sitert fra Koranen, «egentlig betyr». Den israelske avisen Haaretz skrev 20. september 2014 at regjeringen i Østerrike vil arbeide for en standardisert tysk oversettelse av Koranen for å hindre det de mente var ekstremisters misbruk av teksten basert på oversettelser som ikke holder mål.

Dette skulle være nok til å ha sannsynliggjort at det å lese Koranen ikke er for alle gitt. Det gir dem som mener seg å forstå, en betydelig makt og innflytelse.

Jo visst finnes det også uheldige eksempler fra kristendommen på at sterke personligheter har ført mennesker vill med Bibelen i hånd. Men det er altså ikke en institusjonalisert holdning at det å lese Bibelen krever en rekke bestemte menneskelige ferdigheter og menneskelig forutbestemt innsikt.

I den danskspråklige boken «Bibelens syn på sig selv», som er omtalt på temasidene i novembernummeret av Sambåndet, nevner forfatter Peter Olsen prinsippet om «Skriftens klarhet». Han siterer Salme 119,105: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti». Og 2. Pet 1,19a: «Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted». I Rom 16,25-26 omtaler Paulus budskapet om Jesus Kristus som «åpenbaringen av den hemmelighet som det har vært tiet om i evige tider, men som nå er kommet for lyset og etter den evige Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk».

Her er det ikke snakk om et uklart budskap forståelig kun for en engere krets.

Paulus minner om at «de Hellige Skrifter» kan gjøre Timoteus «vis til frelse ved troen på Kristus Jesus» (2. Tim 3,15). På bakgrunn av innblikket Helge Simonnes’ avis har gitt meg i koranvitenskap, er jeg ikke sikker på om visdommen er like lett tilgjengelig i Koranen. Kanskje det også reflekteres i bruken av den.

Les også: Ikke ta ansvaret fra dem (skrevet etter terroren i Paris 13.11.15)