UNDERTRYKT: Opplevelse av undertrykkelse er viktig for å forstå identitetspolitikken. Her fra en Black Lives Matter-demonstrasjon i Stockholm i juni 2020. FOTO: FRANKIE FOUGANTHIN/WIKIMEDIA COMMONS   

De undertryktes undertrykkelse 

Når vi vet hva identitetspolitikk er, hvordan skal vi forholde oss til den? 

På denne plass i nr. 12/21 stoppet vi for hva identitetspolitikk er, og hvor det kommer fra.  Den svenske apologeten Stefan Gustavsson definerer dette som en politisk tilnærming der mennesker former allianser basert på identitetsfaktorer som religion, folkeslag, sosial bakgrunn og samfunnsklasse.

Opprinnelsen til identitetspolitikken er, ifølge Gustavsson, en overraskende sammensmelting av marxisme og postmodernisme. Identitetspolitikken gir seg utslag i eksempelvis skeiv teori, kjønnsstudier og utestengelseskultur. 

I fortsettelsen skal vi se på hvordan vi kan forholde oss til denne stadig mer utbredte og høylytte tenkningen. Personer som for eksempel snakker om at «Black lives matter», gjør det på bakgrunn av en opplevd undertrykkelse og ønsker rettferdighet, frigjøring og frihet. Dette, påpeker Gustavsson, er relatert til store bibelske temaer, og vi må forholde oss til det. 

Den svenske apologeten anbefaler at vi tenker i tre trinn: holdning, forståelse og evangelisk perspektiv. Når det gjelder forståelse, kan vi knytte an til der vi stoppet i forrige artikkel. Gustavsson identifiserer tre perspektiver som lever videre fra marxismen.

Det første kan vi kalle historisk nødvendighet eller determinisme. Den tenkningen innebærer at historien unngåelig beveger seg mot et bestemt mål. Ut fra dette kan vi som konservative kristne eksempelvis få høre at vi er «på feil side av historien». Samfunnet vil bli slik de identitetspolitiske alliansene vil uansett, så om man har en annen mening enn dem, vil man bli en taper. 

Det andre perspektivet som lever videre fra marxismen, er at én gruppe står mot en annen. Det som før var borgerskapet mot proletariatet eller arbeiderklassen, er nå utvidet til å handle om seksualitet, kjønn, makt, kultur osv.  

Det tredje er ideen om revolusjon. Problemene våre er systemiske, og systemet er så integrert i vår kultur og samfunn at det ikke kan endres gradvis. Det må bli omsnudd i en radikal revolusjon, i én stor forandring.  

Spørsmålet er hvilken holdning vi bør ha overfor identitetspolitikken. Gustavsson starter med oss selv. Som kristne er vi klar over at synden har fordervet alle mennesker, oss selv inkludert, og at mennesker er tilbøyelig til selvbedrag og blindhet. Derfor er det viktig å være åpen for selvkritikk.  

På den bakgrunn bør vi ikke bare reagere med kritikk og forsvar med tanke på utslagene av identitetspolitikken, men også vurdere oss selv. Én gruppe som ofte kan føle seg angrepet av identitetspolitiske allianser, er hvite, heterofile, protestantiske, middelaldrende menn. De blir av identitetspolitiske allianser sett på som privilegert og høyt oppe i samfunnshierarkiet. Dermed blir de oppfattet som å være en del av den undertrykkelsen som de som er påvirket av identitetspolitikken, mener å se.  

Det er her Gustavsson mener vi må lytte og lære. En del av det er å ta på alvor diskusjonen om privilegier og undertrykkelse og være oss bevisst hvor lett det er å bli selvrettferdig og å gå inn i en forsvarsmodus. 

En utfordring med å diskutere de ulike temaene, så som eksempelvis kjønnsidentitet og -uttrykk, er at de er plassert inn i et kulturelt område som er fylt med følelser, sterk hengivenhet, aktivisme, polarisering og sinne. Likevel må vi, mener Gustavsson, lære å snakke om dette på en konstruktiv måte. Ting er ikke alltid svarthvitt, men ofte mer kompliserte enn som så.         

Det betyr ikke at vi skal være ukritiske i sak. Vi må spørre hvordan de identitetspolitiske trendene identifiserer de aktuelle problemene og årsakene til dem, og hvilke løsninger de identitetspolitiske alliansene foreslår. Så kan vi spørre om vi er helt eller delvis enige, eller om vi er uenige og har en annen definisjon av både problemet, årsaken til det og medisinen for det. 

Løsningene som identitetspolitikken kommer med, er problematiske, fordi de framstår som selvmotsigende. De ulike alliansene ønsker å motarbeide undertrykkelse, men ender opp med selv å virke undertrykkende. Utestengningskultur er ett eksempel på det. Grupper som tidligere opplevde å bli fortiet, fortier nå andre grupper. LHBT-grupper (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) forlanger nå eksempelvis at andre grupper skal forties. Tidligere intoleranse blir bekjempet med en annen form for intoleranse. Det snakkes om normkritikk bare for å innsette et nytt sett av normer. De identitetspolitiske alliansene fornekter at det finnes en objektiv sannhet, men samtidig former de selv nye sannheter.  

På denne bakgrunnen er vi kommet fram til det tredje trinnet i Stefan Gustavssons anbefalte måte å forholde seg til identitetspolitikken på. Det handler om å se den i et evangelisk perspektiv og blir tema for neste artikkel i denne miniserien. 

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.