Den frigjørende sannheten

Dette er den tredje Synspunkt-artikkelen der vi ser på identitetspolitikken, som er styrende for mye av den offentlige debatten i dag. Utgangspunktet er et seminar jeg deltok på, med Stefan Gustavsson. Den svenske trosforsvareren anbefaler å tenke i tre trinn: holdning, forståelse og evangelisk perspektiv. De to første var vi innom i nr. 12/21 og 1/22. I denne siste artikkelen skal vi se på det evangeliske perspektivet i møte med identitetspolitikken.

I første artikkel konstaterte vi at politikk i dette tankesettet betraktes som selve frelseren. Også fra et kristent ståsted er politikk viktig, men som kristne ønsker vi å skille mellom den politiske sfæren og den personlige. I Bibelen finner vi et verdensbilde og en etikk og ulike perspektiver vi kan anvende i politisk arbeid, men vi finner ikke et partiprogram der (se også Sambåndet nr. 8/17). Her er det grunn til uro over utviklingen i USA, påpeker Gustavsson.

Forrige gang så vi at mange som arbeider identitetspolitisk, gjør det på bakgrunn av opplevd undertrykkelse (for eksempel Black lives matter-bevegelsen). Også Bibelen oppfordrer til å bekjempe undertrykkelse og fremme rettferdighet – så langt det er mulig i en verden som ligger under for syndefallet. Men vi må gjøre det ut fra et bibelsk perspektiv. Da handler det ikke om grupper satt opp mot hverandre, men om oss alle, fordi vi er syndere. Vi er alle i samme kategori.

Og for kristne handler det heller ikke om ett aspekt, så som makt. Makt kan misbrukes, men det basale menneskelige problemet er synden, og at synd er en gift som forgifter alt, som Gustavsson uttrykker det. Ut fra dette, dypere perspektivet må vi forholde oss til bestemte synder og former for undertrykkelse og forsøke å handle overfor dem.

I dette evangeliske perspektivet er ikke politikk den endelige løsningen. Selv om vi kan arbeide politisk, gjør vi det i lys av håpet vi har om frelse i Jesus, om en ny fødsel, og om at Jesus etablerer sitt rike på jorden.

Vi må arbeide for frihet og åpne debatter. Vi lever tross alt i <sett inn årstall>

Med dette i tanken kan vi se på en del motsetningspar som uttrykker en forskjell i tenkning mellom identitetspolitikk på den ene siden og kristen tenkning på den andre.

Er sannhet subjektiv eller objektiv? Som kristne tror vi at sannheten er objektiv. Det finnes en virkelighet som er skapt av Gud, og vi lever alle i den samme virkeligheten. Vi tilnærmer oss sannhet som individer, men vi kan aldri ofre konseptet om sannhet.

Er språk noe som undertrykker eller noe som kommuniserer? Vi må være oppmerksomme på at språk kan brukes på en undertrykkende måte. Men som kristne setter vi språk høyt, fordi vi tror på Ordet, som kan kommunisere.

FRIHET: Er det revolusjon som skal skape frihet, her i symbolsk skikkelse av en kvinne som leder an i den andre franske revolusjon i 1830, eller er det håpet vi har i Jesus Kristus og det kommende gudsriket? For en kristen er svaret klart, skriver redaktør Petter Olsen. ILLUSTRASJONSFOTO: WIKIMEDIA COMMONS

Bør vi arbeide for revolusjon eller reform? Det er så mye enklere å rive ned enn å bygge opp. Derfor bør vi som kristne arbeide for en gradvis reform av vårt samfunn, og vi avviser utopisme (ugjennomførlig idealsamfunn). Det er mange svakheter i den vestlige sivilisasjon – fordi den er full av syndige mennesker og dermed også synd – men det skal godt gjøres å finne en kultur som er mer likestilt, rettferdig og åpen.

Skal vi definere identitet ut fra etnisitet, kjønn, seksualitet etc., eller ut fra vår delte menneskelighet? Som kristne bør vi legge hovedvekten på at alle er skapt i Guds bilde, og at vi alle er velkomne i Guds familie gjennom tro på Jesus.

Kollektivt eller individuelt ansvar? Her må vi sa ja til begge deler, selv om den kristne tro tydelig peker på et individuelt ansvar der hver og en av oss må svare innfor Gud. Samtidig har vi et gruppe-ansvar, så som overfor familie og nasjon. Vi må også ta på alvor at den gruppen vi i så måte tilhører, kan ha mishandlet andre grupper.

Hevn eller forsoning? Bør en tidligere undertrykket gruppe nå hevne seg, eller finnes det en bedre vei? Vi må ta på alvor det som har skjedd gjennom historien, men veien framover er ikke hevn, men evangeliets budskap om forsoning.

Stefan Gustavssons siste motsetningspar, eksklusjon eller frihet, samler på mange måter trådene. Vil vi ha et samfunn der vi kan leve side om side med ulike meninger, ulik tro og ulik livsstil, eller bør vi ekskludere grupper som har «feil» meninger og sier ting som ikke er politisk korrekte? For oss som er kristne, er svaret klart: Vi må arbeide for frihet og åpne debatter. Vi lever tross alt i <sett inn årstall>.