OFFENTLIG: Er NRK, her representert ved Kringkastingshuset, en redaksjon som tar egne redaksjonelle avgjørelser, eller er den «statens TV-kanal», som lederen for Human-etisk forbund vil ha det til, spør Sambåndet-redaktøren. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS
Offentlig tro
Lederen i Human-etisk forbund opererer med diskuterbare definisjoner og argumenterer mot TV-gudstjenester på en måte som NRK-redaktøren virkelig bør reagere på.
3. august kunne Dagen melde at NRK, fra og med 4. september, skal sende gudstjenester på TV ukentlig. Fram til nå har det kun skjedd ved store høytider. 7. august kom leder i Human-etisk forbund (Hef) med en programmessig protest mot dette i form av et debattinnlegg i Vårt Land.
Christian Lomsdalen bygger sin argumentasjon på et skarpt skille mellom uttrykkene «det offentlige rom» og «det offentlige». Styrelederen i Hef definerer «det offentlige rom» ganske upresist som «samfunnet», mens «det offentlige» er «institusjoner som kommuner, fylker, staten og andre fellesinstitusjoner». I innlegget hevder han at religionsutøvelse og forkynnelse må holdes ute av «det offentlige», som Hef-lederen altså tolker som fellesinstitusjoner.
I desember 2006 publiserte Vox Publica, et magasin som omhandler demokrati og ytringsfrihet, en artikkel med overskrift «Offentlig rom». Her skriver samfunnsforskeren Erling Dokk Holm at «offentlig rom» rent juridisk er «et fysisk territorium som alle har adgang til». Jeg legger godviljen til og antar at det også er dette Lomsdalen mener. Men så fortsetter Holm med å si at «offentlig rom» også brukes billedlig, og at det da gjerne betyr «det samme som offentlighet, ordskifte eller debatt».
Går vi til ordboka, defineres «offentlig» både som noe alle har adgang til, som offentlige parker, og noe som «har med stat og kommune (hele samfunnet) å gjøre». «Offentlig», eller den bøyde formen «offentlige», synes altså både å kunne brukes om det Lomsdalen beskriver som «det offentlige rom» eller «samfunnet», og om fellesinstitusjoner i samfunnet – det Lomsdalen kaller «det offentlige».
At jeg ikke finner igjen Lomsdalens skarpe skille blir viktig når vi går til Verdenserklæringen for menneskerettigheter. Ikke minst Hef vil formodentlig være vel kjent med artikkel 18, som omhandler religions- og trosfrihet. Her står det følgende, i norsk oversettelse: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer».
Her beskrives to situasjoner der man har rett til å gi uttrykk for sin religion eller tro: alene eller sammen med andre, offentlig eller privat. På engelsk brukes uttrykket «in public» der det på norsk står «offentlig». Til norsk kan dette oversettes med «i offentligheten» og betyr et sted man kan ses av mange mennesker.
Lomsdalen finner ikke grunn til å kommentere artikkel 18 i sitt innlegg, men den er etter mitt syn svært relevant. Jeg tror nemlig heller ikke Lomsdalen og Hef mener at «offentlig» slik det her står – som det motsatte av «privat» – ikke skal inkludere massemedier som eksempelvis NRK. Og det man altså skal få lov til også i offentligheten, er å «gi uttrykk for» sin tro «gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer». Det er en ganske god beskrivelse av hva som skjer blant annet på kristne møtesamlinger.
Det NRKs ansvarlige redaktør, Vibeke Fürst Haugen, bør merke seg, er at Christian Lomsdalen videre langt på vei reduserer Norges største redaksjon til kun å være en fellesinstitusjon, på linje med kommuner, fylker og staten. Hef-lederen beskriver rett og slett NRK som «statens TV-kanal» (gjentatt med litt andre ord i nytt innlegg i Vårt Land 25.08.22: «… NRK som en offentlig, statlig aktør»). Slik vi ellers kjenner statlige fjernsynskanaler, gir det ikke mye rom for ansvarlig redaktør i utførelsen av samfunnsoppdraget med å «informere om det som skjer i samfunnet» (Vær varsom-plakaten 1.4.). Her er kanalsjef i NRK, Bjørn Tore Grøtte, imidlertid klar i Dagen 5. august: «NRK skal speile samfunnet historien og kulturen i Norge, også den religiøse arven.»
Og nettopp om den religiøse arven har også Grunnloven noe å si, som Christian Lomsdalen naturlig nok heller ikke trekker inn i sitt innlegg. «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv», heter det i paragraf 2. «Forblir» betyr «fortsette å være» og dekker både fortid, nåtid og overskuelig fremtid. Det ville da være både underlig – og i strid med menneskerettighetene – om ikke kristen tro skulle kunne komme til uttrykk også i Christian Lomsdalens høyst diskuterbare definisjon av «det offentlige».
Det er en litt underlig kritikk av begrepsbruken min, all den tid «det offentlige» er gjengs begrep for det vi også kaller offentlig sektor. Altinn beskriver seg selv blant annet slik: «Altinn – din digitale dialog med det offentlige.» Norge.no omtaler en av fordelene med elektronisk ID slik «Det offentlige kan nå fram til deg med informasjon raskt og direkte.». Jeg tror ikke det er noen tvil om hva det menes med det offentlige her.
Offentlig sektor bør det ikke være noen tvil om hva er, men beskrives slik av SNL (Store norske leksikon):
«Offentlig sektor er en samlebetegnelse på statsforvaltningen og kommuneforvaltningen. Forretningsmessige foretak som eies eller er kontrollert av staten eller kommunene, regnes også i mange sammenhenger som del av offentlig sektor.»
Dette er da altså noe annet enn «det offentlige rom», som samsvarer godt med beskrivelsene som Olsen siterer fra. Artikkel 18 beskytter tros- og livssynsfrihet i det offentlige rom, men kan ikke brukes for å kreve at stat, kommune og andre enheter i offentlig sektor skal drive med forkynnelse. Derimot får du som person og som medlem av ulike grupper, en mulighet til å drive med forkynnelse og trospraksis i dette fellesrommet som vi alle eksisterer i, i tillegg selvfølgelig til i ditt eget hjem og i egne lokaler.
NRK eksisterer også i denne offentligheten, men det holder ikke som argumentasjon for hvorfor NRK bør kunne drive med forkynnelsesdistribusjon. NRK er en del av offentlig sektor, og er i tillegg til å være vårt felleseide medium, også et særlovsselskap og eies av den norske stat. Dette bør det ikke være noen tvil om. Dette medfører at selv om det er et redaksjonsstyrt medium, ligger det allerede andre føringer for NRK sin drift enn det ligger for de fleste andre medier i Norge. De har også derfor en helt annen finansieringsordning.
Jeg ser ingen grunn til å skulle kommentere §2 i Grunnloven, all den tid denne ikke setter noen bestemmelser om fortrinn eller favorisering av kristendommen i Norge. Dette tok på mange måter slutt med forrige revisjon av denne paragrafen da vi gikk bort i fra å ha en statsreligion. §16 i Grunnloven som sier at staten skal støtte ulike tro- og livssynssamfunn likt, er i tillegg en motvekt til en slik favorisering. For det er ingen tvil om at slik gudstjenestedistribusjon er en klar støtte til ett tros- og livssynssamfunn som vi ellers måtte opp i flere millioner kroner for å matche i kroner og øre.
Ellers tenker jeg at det er underlig at Olsen ikke tar utgangspunkt i begrepet «Det livssynsåpne samfunn», som definert i NOU 2013:1 og ellers i forarbeidene til ny tros- og livssynssamfunnslov, legger klare føringer for likebehandling av ulike tros- og livssynssamfunn, som må følges opp i praksis.
Jeg takker Christian Lomsdalen for svar på min Synspunkt-artikkel.
Jeg konstaterer at Lomsdalen ikke kommenterer de kilder jeg henviste til (bortsett fra å antyde at de er underlige), og som jeg altså mener nyanserer det skarpe skillet Lomsdalen hevder eksisterer mellom begrepene «det offentlige rom» og «det offentlige». Selv om Lomsdalen kommer med flere kilder som han mener støtter hans definisjon, ser jeg ingen grunn til å la meg omvende (!) fra mine.
Jeg oppfatter det videre slik at Lomsdalen nå ytterligere forringer NRKs status som en redaksjon som er forpliktet på pressens regelverk. Hvor blir det av en fri redaksjon dersom den skal regnes sammen med «forretningsmessige foretak som eies eller er kontrollert (min uthevelse) av staten eller kommunene …»?
NRK-plakaten sier dette i paragraf 29: «NRK skal verne om sin integritet og sin troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig overfor personer eller grupper som av politiske, ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innholdet. Virksomheten skal preges av høy etisk standard. Saklighet, analytisk tilnærming og nøytralitet skal etterstrebes, jf. bl.a. prinsippene i Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten.» Det kan ikke være tvil om at statlige styringsorganer kan være blant de «personer eller grupper» som her er nevnt.
Lomsdalen synes å mene at jeg (eller «noen») bruker Artikkel 18 i Verdenserklæringen for menneskerettigheter til å «kreve at stat, kommune og andre enheter i offentlig sektor» (jeg antar han regner NRK som en slik enhet) «skal drive med forkynnelse». Jeg vet ikke hvor han har dette fra. Jeg har i alle fall ikke krevd det, men tvert imot vist til at NRK har valgt det selv, i tråd med sin redaksjonelle uavhengighet.
Så var det forholdet til Grunnloven. Om paragraf 2 skriver Lomsdalen at «denne ikke setter noen bestemmelser om fortrinn eller favorisering av kristendommen i Norge». Kanskje paragrafen ikke har slike uttrykte «bestemmelser» fordi det ville være meningsløst å definere kristendommen som et verdigrunnlag uten at det lå implisitt at dette verdigrunnlaget gis et fortrinn framfor andre verdigrunnlag det var mulig å velge?
Vi må også gå til paragraf 16. Her står det bl.a. følgende: «Den norske kyrkja, ei evangelisk-luthersk kyrkje, står ved lag som den norske folkekyrkja og blir stødd som det av staten.» Norges største kirkesamfunn (Den norske kirke) opprettholder altså for det første statusen som «folkekyrka». Dernest defineres denne konfesjonelt som «ei evangelisk-luthersk kyrkje».
Lomsdalen gjentar også den velkjente påstanden om at staten (som han altså inkluderer NRK i) ikke kan favorisere én religion foran en annen. Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) nyanserer imidlertid en slik påstand ganske tydelig. I avgjørelsen Lautsi EMD 2011b fra mars 2011 slår domstolen fast (note 71) at selv om det var krusifikser i statlige italienske skoler som utvilsomt refererte til kristendommen, var dette (fritt oversatt) «ikke i seg selv tilstrekkelig til å utgjøre en form for indoktrinering fra statens side», som ville være nødvendig for å konstatere at staten hadde gått for langt. Det er altså ikke slik at staten må være «nøytral» – i den grad noe slikt i det hele tatt finnes.
Til slutt finner Lomsdalen det (også) underlig at jeg ikke refererer til begrepet «Det livssynsåpne samfunn». Både Lomsdalen og jeg velger selv hvilke kilder vi vil bruke, men gjerne det. I januar 2013 la det regjeringsoppnevnte Stålsett-utvalget fram et forslag til en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk. I en kronikk i Aftenposten 7. januar 2013 påpekte utvalgsleder Sturla Stålsett at et livssynsåpent samfunn ikke er nøytralt, men mangfoldig. Kristendommen er, i henhold til Grunnloven og historien, den viktigste delen av et slikt livssynsmangfold.
Om du velger å se på bruken av begrepene «Det offentlige» og «Det offentlige rom», får være opp til deg. Det er litt spesielt å la være, men det får heller være.
Det er interessant at du trekker inn nettopp paragraf 29 i NRK-plakaten. For det er nettopp denne paragrafen som vi mener at ikke følges når man ser på dagens tolkning av paragraf 18, hvor en mener at gudstjenester er innenfor NRK sin produksjon på dette området. For denne integriteten settes på spill når man fungerer som distribusjonskanal for en enkelt religion.
Ellers er det ingen motsetning mellom å være eid og kontrollert av stat, og å være underlagt redaktørplakaten. Dette betyr stor grad av indre selvstyre for mediet, akkurat som det gjør det for de andre mediene vi har i Norge som alle er eid og kontrollert av sine eiere. Redaktørplakaten sikrer dette indre selvstyret, men det er likevel staten som eier og kontrollerer NRK gjennom sin rolle som generalforsamling.
Paragraf 2 i Grunnloven gir ikke et slikt fortrinn at man kan drive forskjellsbehandling. At dette er verdigrunnlaget betyr ikke at staten skal drive med forkynnelse. Særlig med tanke på menneskerettighetenes plass og likebehandlingstanken i den nåværende Grunnloven.
Ellers er det en vesentlig forskjell på opphengte kors og gudstjenestedistribusjon. Særlig når paragraf 16 inkluderer et likebehandlingspunkt, som du unnlot å lime inn sammen med den første delen av paragrafen. En kan forstå dette punktet rent økonomisk, men da må jeg nesten få påpeke at gudstjenestedistribusjonen NRK driver med i dag, har en svært høy økonomisk verdi. Dette kommer ikke de andre tros- og livssynssamfunnene til gode. De blir med andre ord ikke understøttet likt.
Ellers bør det nevnes at en politisk sett er tydelig på at denne paragrafen forstås bredere enn å bare være en økonomisk paragraf. Det ser man blant annet når det kommer til argumentasjonen for utvidelsen av feltprest-ordningen.
Til slutt vil jeg påpeke at jeg har vært gjennomgående tydelig her på at også Human-Etisk Forbund ønsker et livssynsåpent samfunn. Et livssynsåpent samfunn er ikke det samme som stat, kommune og resten av offentlig sektor. Tvert i mot er det viktig at de offentlige institusjonene er livssynsnøytrale, for å legge godt til rette for et livssynsåpent og mangfoldig samfunn. Favorisering av kristendommen i NRK fører ikke til dette, tvert i mot er dette å være livssynslukket.