I vinden

Arbeidet med å lage en verdenserklæring om menneskerettigheter startet i 1946. Bakgrunnen var overgrepene mot sivilbefolkningen og Hitlers folkemord mot jøder og andre minoriteter under andre verdenskrig.

I 1966 vedtok FNs generalforsamling i tillegg en konvensjon (mellomfolkelig avtale) om sivile og politiske rettigheter (SP) og en konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Disse medførte at en rekke av rettighetene formulert i Menneskerettighetserklæringen, ble rettslig bindende for stater som underskrev konvensjonene, deriblant Norge.  

Dette kom tydelig fram i forbindelse med demonstrasjonene i månedsskiftet februar–mars mot vindmøllene innenfor Fosen reinbeitedistrikt i Trøndelag. 11. oktober 2021 avsa Høyesterett dom om at konsesjonen til Storheia og Roan vindkraftverk var ugyldig, fordi utbyggingen krenker reindriftssamenes rett til kulturutøvelse. Grunnlaget var artikkel 27 i den nevnte SP-konvensjonen. De unge demonstrantene ga seg ikke før regjeringen lot seg presse til offentlig å erkjenne at vindmøllene representerer et «pågående menneskerettighetsbrudd», noe som hadde en voldsom symbolsk effekt.  

Høyesteretts dom påla regjeringen å finne såkalte «avbøtende tiltak» som er tilstrekkelige til at vinterbeiteområdene ved Storheia og Roan ikke lenger anses som tapt. Det kan medføre at deler av Europas største vindkraftprosjekt kan måtte rives, uavhengig av kostnad og konsekvens. 

Det kan være fristende å tenke at det blir litt for voldsomt.

Slik er altså styrken til dette menneskerettighetsregelverket, og det kan være fristende å tenke at det blir litt for voldsomt. Men vi bør samtidig merke oss artikkel 18 i nøyaktig samme konvensjon. Her står det om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, og vi siterer fjerde ledd: «Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres (…) frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.» Dette kaller vi for foreldretten, og den utgjør juridisk grunnlag for å drive kristne friskoler.  

Dersom det skulle bli slått fast at myndighetene innskrenker foreldreretten – noe regjeringens forslag til endring av «privatskoleloven» aktualiserer – vil det med nødvendighet også måtte anses som et «pågående menneskerettighetsbrudd». Og vi må kunne forvente at alle som har tatt de store, moralske ordene i bruk på vegne av reindriftssamene på Fosen, vil være like klare ved tegn på brudd på foreldreretten. For de vil vel ikke framstå som inkonsekvente og dermed ikke troverdige?

Først publisert i Sambåndet for mars, som kom ut 29. mars.