Kommentar: Ryk og reis?

/0 Kommentarer/i /av

Hvordan forholder man seg til reiser i antatt utrygge områder? Rådene man får, er ikke alltid entydige, og saken kan ha flere sider.

2. april, dagen før Sambåndet gikk i trykken med saken om disippelklassens planer om å reise til Egypt (side 2 i papirutgaven av Sambåndet 04/14 – nå også på nett), meldte nyhetsbyråene om tre bombeeksplosjoner i den arabiske republikken. Først gikk to bomber av utenfor universitetet i hovedstaden Kairo. En politimann ble drept, og fire andre ble såret. Kort tid etter, da både politifolk, journalister og andre skuelystne hadde stimlet sammen rundt åstedet for de to første bombene, eksploderte en tredje bombe like ved, og minst en person til ble drept. Det ble antatt at bombene var rettet mot politiet, som var mobilisert i påvente av protestaksjoner. En mindre kjent jihadistgruppe som kaller seg Ajnad Misr, tok på seg ansvaret for bombene. Det har vært konstant uro i Egypt etter at folket gjorde opprør mot daværende president Mubarak i 2011.

Ikke ulovlig
14. mars kom det et reiseråd fra Utenriksdepartementet (UD) som advarte mot å reise til hele Egypt, «med unntak av turist-områdene ved vestsiden av Rødehavet (inkludert Hurghada), Luxor og Aswan, samt transitt gjennom den internasjonale flyplassen i Kairo.».

Stavanger Aftenblad satte reiser til utrygge områder på dagsorden 1. februar. Fungerende kommunikasjonssjef Frode Andersen i DU opplyste at det ikke er ulovlig å reise til et land de gir reiseråd om. Men han påpeker at rådet signaliserer at det er problemer med sikkerheten, og at det begrenser norske myndigheters evne til å hjelpe statsborgere som måtte komme i vanskeligheter.

Bak overskriftene
Aftenblad-redaktør Tarald Aano skriver i en kommentar at han reiste på ferie til Egypt sammen med familie og venner sommeren 2011. De var nesten alene som turister. Nyhetsmeldingene om opptøyer på Tahrirplassen i Kairo hadde skremt turistene bort. Den gang advarte ikke UD på generell basis mot å reise til Egypt. På ambassaden i Kairo fikk de bare beskjed om å holde seg borte fra store demonstrasjoner. Da nyheten om terroraksjonen i Norge 22. juli nådde gatene i Egypt, var det plutselig det norske turistfølget som ble advart mot å reise fra Egypt og hjem til Norge.

Aanos konklusjon er ikke en anbefaling om å reise til farlige steder, men «å se litt bak overskriftene, innse at også de nyhetene som kommer fra utlandet, oftest er beskrivelser av unntak». Men heller ikke den reisevante redaktøren unnlater å ta med at «Utenriksdepartementets reiseråd er gode å følge».

Økonomisk aspekt
27. november i fjor skrev sambåndet.no om en innsamlingsaksjon til fordel for tyfonofrene på Filippinene. Vi tok med at potensielle turister ble tryglet om ikke å svikte landet etter tyfonen. Landets ambassade i London påpekte at 97 prosent av Filippinene ikke var rammet, mens de opplevde at internasjonale medier ga inntrykk av at hele landet var utilgjengelig. Turisme står for 8 prosent av Filippinenes samlede produksjon (BNP) og 2,9 millioner arbeidsplasser.

Egne vurderinger
I tilfellet med Bildøy bibelskole sier en reiserådgiver i Åpne dører til Sambåndet at de lytter til UD, men at det «er ikke alltid deres råd blir vektlagt». – Vi har folk i Egypt som kjenner landet godt og vurderer om det er trygt å reise, forklarer han.

Da er det, som reiserådgiveren i Åpne dører også påpeker, den enkeltes egen vurdering som avgjør. Og da er altså spørsmålet der om man skal se «bak overskriftene» og for eksempel ta hensyn til landets økonomi. I tilfellet Egypt står turistnæringen for om lag 25 prosent av landets produksjon, og man hadde håpet på oppsving da UD lempet på det forrige reiserådet som gjaldt landet, i september i fjor. Men sikkerhetsutviklingen har ikke vært god, og alternativet er å la trygghet avgjøre. Bildøy bibelskole valgte det siste, og ingen kritiserer dem for det.

Motstridende reiseråd

/0 Kommentarer/i /av

Bildøy Bibelskole skulle egentlig til Egypt, men valgte Israel da UD advarte mot å reise til pyramidelandet. Åpne Dører mener det er mulig å ferdes i Egypt, men forstår Bildøys avgjørelse.

– Vi har folk i Egypt som kontinuerlig vurderer om det er trygt å reise til landet, sier Åpne Dører sin reisekoordinator til Sambåndet.

Disippelklassen på Bildøy bibelskole har nylig vært på reise i Midtøsten. Opprinnelig var planen å besøke kristne minoriteter i Egypt, men grunnet Utenriksdepartementet (UD) sine reiseråd ble Egypt vurdert som et uforsvarlig reisemål.

– På grunn av uroligheter i Egypt, og at UD advarte mot å reise, valgte vi å endre planene, sier bibelskolelærer Morten Torsvik, som var med på turen som i stedet gikk til Israel og Jordan.

Torsvik kan fortelle at Åpne Dører hadde forståelse for reisevalget og var med på å planlegge og også deltok på den nye reisen.

Velger selvstendig.
Selv følger ikke alltid Åpne Dører Utenriksdepartementet sine råd.

– Vi lytter til UD, men det er ikke alltid deres råd blir vektlagt. Vi har folk i Egypt som kjenner landet godt og vurderer om det er trygt å reise, sier en reiserådgiver i Åpne Dører til Sambåndet.

Åpne Dører opplyser alle sine reisende om UD sine råd og egne vurderinger. Reisekoordinatoren kan fortelle at det er hver enkelt sin individuelle vurdering om de vil reise eller ikke. Men Åpne Dører har også vært tidligere ute med å fraråde Egypt enn UD.

– I fjor avlyste vi to turer til Egypt. Den ene turen om sommeren ble avlyst fordi folkene vi har i Egypt, frarådet oss å reise. Det viste seg å være en riktig avgjørelse. Det var rundt den samme tiden at UD frarådet turer til Egypt, sier reisekoordinatoren.

Sterke møter.
Åpne Dører har forståelse for bibelskolen sitt valg, til tross for at de vurderer deler av Egypt som trygt å besøke.
Morten Torsvik, som sammen med disippelklassen nå er tilbake i Norge og på Bildøy, satte pris på turen.

– Vi fikk møte mennesker som har betalt en høy pris for å være kristne. Det var utrolig flotte møter, som gir veldig mange inntrykk. Bibelskolen ønsker å ha kontakt med den lidende kirke, og Åpne Dører er her en døråpner for oss, sier Torsvik energisk før han må legge på telefonrøret for å rekke time med undervisning.

KOMMENTAR: «Ryk og reis?»

Kristne vil be norske jøder om tilgivelse

/0 Kommentarer/i /av

Det største felleskristne grunnlovsarrangementet vil be norske jøder om tilgivelse for hvordan Norge behandlet jødene i Grunnloven og under 2. verdenskrig.

Dette vil skje på Hedmarktoppen på Hamar Kristi himmelfartsdag, 29. mai. Arrangør er kristenleder-nettverket Reform Norge og stiftelsen Oase. I tillegg står 25 organisasjoner – Indremisjonsforbundet (ImF) inkludert – kirkesamfunn og en forfatter som innbydere til arrangementet (se faktaboks).

«Udelukkede»

– Det ligger en skyld over oss. Vi vil be om tilgivelse både overfor Gud og mennesker, sier Asbjørn Simonnes, som er daglig leder i Oase og nestleder i Reform Norge, til sambåndet.no.

Simonnes viser til at paragraf 2 i Grunnloven, helt fra 1814 til juni 1851, hadde formuleringen «jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».

772 jøder deportert

– I tillegg vil vi be om tilgivelse for at vi som folk ikke greide å verne om de norske jødene under 2.verdenskrig. Danmark reddet sine jøder fordi man ikke samarbeidet med tyskerne, påpeker Simonnes.

772 jøder ble deportert fra Norge i 1942, og bare 34 overlevde.

Bønnen om tilgivelse er altså først og fremst rettet til jøder i Norge.

– Det er mange jøder i Norge som mistet nesten alle sine under krigen, påpeker Simonnes.

Sendes på tv

Arrangementet i Hedmarkhallen vil bli tv-overført, mest sannsynlig både av Kanal 10 Norge og TV Visjon Norge, og det har dermed potensial til å nå hundretusenvis av tv-seere.

– Så har vi jo som mål at hallen, som har en kapasitet på 2200 mennesker, blir fylt, og vi får positive tilbakemeldinger. Det vil komme folk fra alle fylker, fra Finnmark og sørover, sier Simonnes.

Ambassadør

Arrangørene diskuterer i disse dager hvordan bønnen om tilgivelse skal skje rent praktisk. I programmet vil det bli plassert enten før eller etter visningen av scenemusicalen «The Covenant», som gjenforteller det jødiske folks historie fra Abraham, via statsdannelsen i 1948 og fram til våre dager.

– Det kan hende vi vil invitere den fungerende israelske ambassadøren, slik at vi har noen å snakke direkte til, opplyser Asbjørn Simonnes.

– Bred sammensetning

På spørsmål om hvor stor del av den norske kristenheten som står bak beklagelsen, svarer Simonnes slik:

– Vi vil ikke gjøre krav på å representere hele det norske kristenfolket, men det er en rimelig bred sammensetning av både lutheske kirker og organisasjoner og frikirkelige som står bak.

Solidaritet

Simonnes sier arrangører og innbydere også ønsker å vise solidaritet med Israel og motarbeide det han beskriver som tendenser til antisemittisme og vedvarende kritisk holdning overfor Israel, det siste eksemplifisert med boikotten som KFUK-KFUM har tatt til orde for.

– Salme 122 oppfordrer til å be om fred for Jerusalem, og det er viktig at vi ikke rokker ved Guds profetiske ord. Vi har et ønske om å kjenne oss sikre på at vår relasjon til Israel er preget av at vi velsigner dem og ikke forbanner dem, sier Simonnes.

Så langt arrangørene kjenner til, er dette det største felleskirkelige opplegget i Norge under i forbindelse med markeringen av 200-årsjubileet for Grunnloven. Om kvelden 28. mai er det lagt opp til samlinger med bønn for land og folk, og programmet for dagen etter inneholder også innslag som legger vekt på musikk og den kristne kulturarven, bønnesamlinger og lovsangsfest på kvelden.

– Grumsete motiver

I avisen Vårt Land 7. april orienterte teologiprofessor Dag Thorkildsen om bakgrunnen for jødeparagrafen: – Den var til en viss grad en videreføring av den politikk som var blitt ført under eneveldet. Det ser ut til at spørsmålet om jødeforbudet var det mest omdiskuterte på Eidsvoll når det gjaldt paragraf 2. Her gjorde nokså grumsete motiver seg gjeldende i argumentasjonen for et forbud: økonomi, handel, religion, fordommer og antijudaisme.

Grunnlovens far, Magnus Falsen, støttet jødeforbudet, ifølge Thorkildsen:

– Begrunnelsen hans var at han anså jødedommen for å være en hatefull religion og jødene som politiske femtekolonister i sine kristne vertsnasjoner. Falsen var derfor overbevist om at jødene aldri ville kunne bli borgere av en stat der jøder ikke regjerer.

Unnskyldning om krigen

I januar 2012 ba daværende statsminister Jens Stoltenberg jødene om unnskyldning for behandlingen de fikk i Norge under 2. verdenskrig, og i november samme år fulgte politiet opp med en offisiell beklagelse.

Folkets kårne ga beskjed

/1 Comment/i /av

Flertallet på Kirkemøtet valgte å stå på Bibelens grunn i stedet for å fjerne seg enda mer fra den. Det står det respekt av.

Nettleder_PetterMandag ettermiddag var sentrale observatører sikre i sin sak: Kirkemøtet ville ende opp med i det minste en forbønnsliturgi for homofile som hadde inngått borgerlig ekteskap. Noen timer senere er resultatet at alle forslag om vigsels- eller forbønnsliturgi ble avvist av et flertall av delegatene. Hva skjedde?

Kan det være at de drøyt 60 delegatene som stemte imot de ulike forslagene om å endre kirkens liturgier, faktisk mener at det ikke ville være i tråd med rettledningen i både Det gamle og Det nye testamente? Jeg velger å tro det – og jeg synes det er gledelig. Gledelig på den måten at disse folkevalgte (valgt blant medlemmene av Den norske kirke) våget å stå imot et massivt press fra opinion og pressgrupper om å se bort fra Bibelens ord om ekteskapet – eller å søke å bortforklare dem.

Og Kirkemøtets flertall har ikke bare stått imot folkemeningen, det har også trosset 8 av 12 biskoper, som nettopp forsøkte å tømme bibelordet for innhold. Dersom man velger å se Kirkemøtet som en generalforsamling for Den norske kirke (Dnk) og biskopene som den administrative ledelsen, har generalforsamlingen her satt ledelsen på plass. Ikke alle direktører og konsernsjefer kunne ha levd godt med det. Disse åtte geistlige «direktørene» bør virkelig tenke seg om etter denne avstemningen.

Det ligger heller ikke igjen noe vedtak som forplikter Kirkemøtet til å behandle spørsmål om liturgier for homofile par på nytt. I en protokolltilførsel oppfordrer flere enn 25 kirkemøtemedlemmer biskopene til «å ta grep for å finne løsninger som muliggjør praktisering av to (homofili-)syn i kirken», men dette er ikke noe pålegg om gjenopptakelse, snarere enn beskrivelse av dagens situasjon. Det er i alle fall å håpe at kirkens folk tenker seg godt om før man igjen setter spørsmålet om ekteskapsforståelsen på spissen.

Å tro annet enn at saken vil komme opp på nytt, er likevel lite mer enn ønsketenkning. Det bibeltro kristne kan gjøre med det, er å delta aktivt i prosessen med nominasjon og valg av delegatene til kirkemøtene fra 2016 av (neste års møte vil ha samme sammensetning som i år).

På sosiale medier i dag oppfordres tilhengere av kirkelige liturgier for homofile til å melde seg ut av Den norske kirke – i den hensikt å svekke dens stilling i folket. For mange konservative kristne vil effekten være motsatt, man unnlater – eller utsetter – å melde seg ut.

Det er blitt gjort et poeng av at flertallet for å avvise spørsmålet om liturgier for homofile var lite. Men i et spørsmål som nettopp dreier seg om endringer av liturgier – som igjen ville ha medført endring av ekteskapsloven – og som rokker ved en flere tusen år gammel ekteskapsforståelse, ville det ikke ha vært unaturlig om man krevde to tredjedels flertall for å få gjennomslag. Da måtte 78 av de 116 stemmeberettigede ha stemt for, mens det altså var 51 og 54 som stemte for henholdsvis vigsels- og forbønnsliturgi.

Når det er sagt, må jeg si meg enig med noe politisk redaktør i Bergens Tidende, Frank Rossavik – som selv er homofil – uttalte i et intervju med avisen Dagen 6. april. Her karakteriserer han den 30 år lange diskusjonen om hvilke rettigheter homofile skal ha i kirken, som «en liten sak». Den er liten på den måten at svaret lett kan finnes i Bibelen. I stedet for å bruke kreftene på det som splitter, har kirken et budskap å formidle, et frelsens budskap som gjelder alle.

For det er viktig å merke seg en av setningene i vedtaket fra Kirkemøtet i saken om «Ekteskapsforståelsen i evangelisk-luthersk perspektiv» (altså den saken vi her drøfter): «Det handler ikke om ulikt syn på menneskets verd». Alle mennesker er skapt av Gud og har samme verdi. Men Gud sier også noe om hvordan vi skal leve. Flertallet på årets kirkemøte maktet å holde begge disse tankene i hodet samtidig.

Les også nyhetssaken på sambåndet.no: Kirkemøtet avviste liturgi for homofile

Kirkemøtet avviste liturgi for homofile

/0 Kommentarer/i /av

Et flertall på Kirkemøtet avviste i formiddag både vigsels- og forbønnsliturgi for homofile. Generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet er glad for utfallet av voteringen.

Et siste forslag ble stemt over før Kirkemøtet tok lunsjpause. Det innebar at Kirkemøtet fastholder sitt tradisjonelle syn på at ekteskapet er mellom én mann og én kvinne, men åpner for forbønn for likekjønnede par «på grunnlag av den enkeltes prests pastorale skjønn og ansvar». Også dette ble nedstemt på Kirkemøtet, med 62 mot 54 stemmer. Dermed er dagens situasjon i Dnk opprettholdt. Det kom inn en protokolltilførsel der det uttrykkes håp om at biskopene finner løsninger som gjør det mulig å praktisere to syn i kirken i dette spørsmålet.

Les også: Nettleder

Stemmeresultater

Forslaget om å innføre vigselsliturgi falt tidligere i dag med 51 mot 64 stemmer. Kirkemøtet avviste også, med 54 mot 62 stemmer, å endre kirkens syn på ekteskapet. Dermed blir det i utgangspunktet heller ikke forbønnsliturgi. For det tredje avviste Kirkemøtet også, med 13 mot 103 stemmer, forslaget fra Harald Hegstad (se nedenfor) om BÅDE å gå inn for forbønnsliturgi OG fastholde at ekteskapet er forbeholdt 1 mann og 1 kvinne.

Aller først stemte Kirkemøtet over om samlivssaken er kirkesplittende, noe man avviste, mot to stemmer.

Glad generalsekretær

– Jeg vil uttrykke glede over resultatet av avstemningen og takknemlighet overfor dem som har arbeidet hardest for dette, sier generalsekretær i ImF, Erik Furnes, til sambåndet.no. Han nevner særlig delegatene Egil Morland og Øivind Benestad.

Kompromissforslag

Det som er blitt framstilt som et kompromissforslag om forbønnsliturgi ble fremmet av teologiprofessor Harald Hegstad i debatten lørdag kveld og fikk mye omtale. Den endelige ordlyden er slik, ifølge dagen.no:

«På grunnlag av Bispemøtets delte uttalelse i «Ekteskapet i et evangelisk-luthersk perspektiv» finner ikke Kirkemøtet at det er tilstrekkelig grunnlag til å endre Den norske kirkes offisielle ekteskapsforståelse. Kirkemøtet fastholder tidligere vedtak som innebærer at ekteskapet teologisk sett er å forstå som et forhold mellom én mann og én kvinne.»

Kirkemøtet erkjenner samtidig at det er ulike syn på dette spørsmålet i kirken. Av hensyn til kirkens enhet og for å komme  likekjønnede par i møte som søker kirkens forbønn for sine forpliktende samliv, ber Kirkemøtet om at det utarbeides forslag til en forbønnsliturgi for borgerlig inngått ekteskap for likekjønnede par med tanke på behandling i Kirkemøtet 2015.»

Bak forslaget sto Harald Hegstad, Berit Espeset, May Lisbeth Hovlid Aurdal og Erling Birkedal.

– For døve ører

Konservative kristenledere var i Dagen tirsdag samstemt om at dette ikke løser problemet: – Mitt spørsmål er: Hvem skal en be til? Ber en Bibelens Gud om å velsigne noe han kaller synd, så ber en for døve ører, uansett hva det måtte gjelde. Et hvert menneske som lever i strid med Guds vilje, må kalles til omvendelse, ikke til alteret for å få velsignelse, sier generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet.

Hvorfor skriver ikke Gud på himmelen?

/0 Kommentarer/i /av

– Om Gud skrev på himmelen, ville det kanskje ha blitt færre ateister, men ville det blitt flere kristne, spør Espen Ottosen når han lanserer sin nye bok.

Han svarer selv: – Nei jeg tror ikke det. Kristen tro er mer enn teoretisk kunnskap. Bibelen sier at Gud er mer opptatt av at vi elsker ham enn at vi har en teoretisk kunnskap om ham.

Teologen Espen Ottosen er kjent som debattant i det offentlige rom, og som en dyktig informasjonsleder og forlagsmann i Misjonssambandet. Han startet som forkynner allerede i 18-19-årsalderen. Senere ble han misjonær i Peru før han ble en av Misjonssambandets mest profilerte mediestemmer. I debatter og artikler er han gjerne tydelig med klare meninger. Nå har han åpnet et mer privat rom og viser seg som tvileren Espen.

– Jeg har alltid stilt spørsmål, har alltid hatt behov for gode grunner for å tro på Gud, sier Espen Ottosen.

Allerede fra tidlig ungdom har han hatt med seg spørsmålet som en speiderleder stilte i en andakt: «Hvorfor skriver ikke Gud på himmelen at han fins?» Ville det ikke ha vært fornuftig av Gud å gjøre litt mer ut av seg?  I sin bok spør Ottosen om en mer synlig Gud ville ha fjernet tvilen og fått flere tilhengere. Ottosen er innom både Big Bang, evolusjonslæren og mange ateistiske motargumenter.

Svakheten

Til lanseringen av boka hadde forlaget hentet fram både troende og tvilende. Den mest kjente var kanskje forfatteren Tom Egeland som har skrevet en rekke spenningsbøker med bibelske temaer. Egeland presenterte seg selv som: «Grenseløst opptatt av Gud og Jesus» – og en aktiv ateist.  98 prosent ateist og 2 prosent agnostiker.

– Jeg er vel djevelens advokat her, sier Egeland. – Jeg har lest boken med stor respekt. Ottosen skal ha honnør for at han er ærlig om sin tvil, og at han tar den på alvor. I offentlig debatt har jo Ottosen ofte vært ganske skråsikker, han fremstår sjelden som en tviler. Men i boka møter jeg tvileren Espen, det er fint. Ottosen og jeg deler tvilen og undringen, og han argumenterer godt. – Svakheten med boka, sier Egeland, er at den ikke har gjort meg til en kristen.

Åpen og ærlig

Didrik Søderlind er redaktør i Humanisten som utgis av Human-Etisk Forbund. Han har møtt Ottosen i flere debatter og starter sitt innlegg med å si: – Jeg liker å treffe Espen Ottosen, men hovedproblemet med ham er homo-spørsmålet, – homo sapiens! Ottosen er så menneskelig og et tenkende menneske, det er utfordrende.

Søderlind liker Ottosens bok, blant annet fordi det ikke er spissformuleringer, men åpne og ærlige spørsmål og argumenter

– Jeg liker grunnstemningen i boka, som han sa. Det er et ideal å gjengi motargumentene bedre enn motparten selv gjør. Langt på vei greier Ottosen det, ifølge Søderlind.

Einar Bøhn er veileder for Ottosen i hans faglige arbeid med en masteroppgave. Han bekrefter at Ottosen er i fronten i det religions-filosofiske fagfeltet, et tema som for alvor tok av på slutten av 1980-tallet.

– Hvorfor viser ikke Gud seg? er noe av spørsmålet, og argumentene er ofte mot Guds eksistens. Derfor er det viktig med bøker som den Ottosen nå utgir, sier Bøhn. KPK

Dag K. Smemo, som har skrevet denne artikkelen, er prest og spesialkonsulent i Bibelselskapet

Blir ny styreleiar i Sjømannskirken

/0 Kommentarer/i /av

Kjell Nordstokke er innstilt som ny styreleiar i Sjømannskirken etter at heile styret stilte sine plassar til disposisjon.

Det skriv Vårt Land 2. april. Nordstokke (67) er i dag styreleiar i Kirkens Nødhjelp.

Heile styret i Sjømannskirken stilte søndag 30. mars sine plassar til disposisjon og innkallar til ekstraordinær generalforsamling 14. juni for å velje nytt hovudstyre. Sjømannskirken har vore i uroleg farvatn i veka som gjekk etter at generalsekretær Audun Myhre fråtredde stillinga etter usemje med styret tysdag i førre veke. Ingen av partane har, med bakgrunn i ein avtale som er inngått, villa utdjupe kva usemja består i.

– Mista tillit
Laurdag vart det kjent at styreleiar Einar Askvig trekte seg frå styret. Frå før hadde eit styremedlem og eit varamedlem trekt seg på bakgrunn av uroa som følgde i kjølvatnet etter at Myhre gjekk av.

I ei pressemelding sa Askvig at handteringa av informasjon rundt generalsekretær Audun Myhre sin avgang 25.mars har vore krevjande, og at hovudstyret har mista mykje tillit både hos tilsette og frivillige medarbeidarar på grunn av dette.
– Som styrets leiar ber eg ansvaret for denne situasjonen, og eg håpar at det at eg trekkjer meg vil betre situasjonen og forbetre kommunikasjonsarbeidet internt i organisasjonen, uttalte Askvig.

Laurdag vart nestleiar i styret, Nora Blaasvær, konstituert som ny styreleiar. Seint søndag kveld vart det så klart at heile det attverande styret, som då i tillegg til Blaasvær bestod av Hallvard Mosdøl (nestleiar), Thorleif Leifsen, Inger Helene Venås, Stig Clementsen, Petter Skants og Steinar Tislevoll, stilte sine plassar til disposisjon.

Framskundar valet
I ei pressemelding som er underteikna fungerande styreleiar Nora Blaasvær, heiter det at: «Sjømannskirken står overfor store utfordringer og er inne i en krevende fase hvor det er nødvendig å ivareta organisasjonen og de ansatte. Det er derfor viktig at en fremover får forståelse for og bred tilslutning til de valg som gjøres.
Hovedstyrets medlemmer stiller derfor sine plasser til disposisjon. Valg av nytt styre bør ikke vente til ordinær generalforsamling i august. Dersom det av praktiske hensyn lar seg gjennomføre, innkalles det til ekstraordinær generalforsamling lørdag 14. juni 2014 for å velge nytt hovedstyre.»

Generalforsamlinga skulle haldast i Bergen i august i tilknyting til markeringa av Sjømannskirkens 150-årsjubileum.

Styret konstituerte i førre veke ambulerande sjømannsprest Jan Olav Johannessen som fungerande generalsekretær fram til ein ny generalsekretær er på plass. En del tilsette har kravd at Audun Myhre må få tilbake jobben som generalsekretær. KPK

Anmeldelse: Rystende om barnas hjelper

/1 Comment/i /av

Børre Knudsen har brukt stemmen sin til å rope om hjelp til vern av det ufødte liv. Fornavnet hans betyr "hjelpsom".

Fredrikstad sykehus. Børre Knudsen ligger på kne i resepsjonen. Han har ikke kunnet komme lenger inn, dørene er stengt. Han ligger vendt mot gynekologisk poliklinikk. Så begynner han å synge, så høyt han bare kan: «Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg».

Han forteller det slik på Ungdom i Oppdrags Go-festival i Kristiansand i 1991: – En dame kom bort til meg og sa: «Kan du ikke i alle fall være så snill å ikke synge så høyt?» Da datt det ut av meg, det var ikke noe jeg hadde tenkt ut på forhånd: «Du skjønner, det er Gud som har gitt meg den stemmen, og den er det eneste jeg har å stille mellom barna og de som har tenkt å drepe dem, for jeg kommer ikke inn. Så jeg er nødt til å synge høyt. Det gjelder livet.» Da sa hun: «Ja, du må vel det».

Den tidligere soknepresten i Balsfjord, nå 76 år og svekket av nervesykdommen Parkinsons, synger den samme strofen, hentet fra Salme 139, når han entrer salen i Kino Victoria i Oslo sammen med kona Ragnhild og tre av de fem barna. Det er premiere på filmen «En prest og en plage», om ekteparet Ragnhild og Børre Knudsens kamp mot abort.

«Det gjelder livet«, fikk hun høre, kontorsjefen på Fredrikstad sykehus. Og filmen får i all sin tydelighet fram at ekteparets liv i høy grad kom til å bli preget av lov om selvbestemt abort, som ble vedtatt av Stortinget i 1978.

Det var kona som oppfordret prestemannen til å stå offentlig fram med sin motstand mot loven, kommer det fram i filmen, men samtidig er hun dypt skuffet over unnfallenheten fra ektemannens embedsbrødre. For det som skulle være Kirkens kamp, skulle måtte kjempes av noen få. En av de andre, Ludvig Nessa, var også til stede på den lukkede premieren fredag kveld.

Ragnhild Knudsen påpeker at ektemannen unnskyldte alle de andre. Selv er Børre Knudsen ikke sikker på om han gjorde nok: «Mine ord skulle vært som nagler», sier han, etter forgjeves å ha forsøkt å slå i en spiker som var bøyd i utgangspunktet. Han blir hamret innvendig, sier han.

De innvendige hammerslagene er nok mer treffende hos mange av oss andre i norsk kristenhent, som gjemte oss bak «støtte i sak, men ikke i form»-parolen. Det er talende å se biskop Andreas Aarflot lese opp hyrdebrevet fra biskopene i en jubilerende Ullern kirke søndagen før abortloven ble vedtatt. Ordene var der, og med kongen på kirkebenken ble de møtt med piping fra kvinneaktivister, men det ble med de rette ordene for de fleste av oss.

Filmen inneholder få opptak fra aksjonene til Børre Knudsen og Ludvig Nessa. I ett klipp ser vi hvordan Kvinnefronten møter Knudsen med fysisk knebling. Stemmen måtte stilnes. Dette og et annet eksempel, der Knudsen, beskyttet av politiet mot rasende demonstranter, bruker stemmen til et skrik, var nok til at Facebook først ikke ville ta inn en annonse for filmen. Begrunnelsen var blant annnet at det kunne «generere negative tilbakemeldinger». Ja, slikt vil man jo ikke ha.

Da Munch-maleriet «Skrik» ble stjålet første gang, bruker Børre Knudsen dette som et, bokstavelig talt, bilde på de ufødte barnas skrik. Når han spørres av journalister om det er han som står bak tyveriet, nekter han å svare. Det var ikke det som var relevant for ham.

Når Børre Knudsen i filmen passerer gynekologisk avdeling på et sykehus han oppsøker for egens helses skyld, reflekterer han: -Er det galskap? Og i tilfelle hvem sin galskap?

«Hva koster det for et menneske å satse alt på det man tror på?», heter det i reklamen for filmen. Spørsmålet er snarere hva det kostet for to mennesker, eller sju, om man tar barna med. På et tidspunkt begynner kona å forberede seg på å bli alenemor. Hennes kall – om å være mor – kunne ikke leves ut som hun hadde tenkt. Men noe av det sterkeste i filmen er å se hvordan de to likevel har holdt sammen – forenet i kampen mot noe de begger mener er en stor urett. Og som avtroppende biskop i Tunsberg, Laila Riksaasen Dahl, påpeker overfor sambåndet.no, de to klarer å sette ord på mye av det som har vært vanskelig i over 30 år.

Regissør Fridtjof Kjæreng lar ofte kameraet streife fjellene i Balsfjord. Knudrete, steile. Kanskje minner de om Børre Knudsen. Kanskje har Knudsen hatt behov, mange ganger, for å vende blikket oppover mens han minnes en annen salmestrofe i Bibelen, nummer 121: «Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra?» De nordnorske fjellene har ingen hjelp å gi, men at Børre, den hjelpsomme, henter sin hjelp «fra Herren, himmelens og jordens skaper», som det står i vers 2, er det ingen tvil om.

Gripende er det også når yngstebarnet – og eneste datter – Kjersti Sunniva Iden Knudsen, konfronterer faren med livsvalget hans. Om at han, slik hun ser det, var mest opptatt av egen kamp. Og hun får ingen bønn om tilgivelse, i alle fall ikke i filmen. Tankene går til en annen dokumentarfilm, «Predikanten», om evangelisten Finn Kleppe, regissert av datteren, Elisabeth Kleppe. På spørsmål fra datteren om faren savnet dem da han var på reise, kanskje i måneder av gangen, får hun til svar at det tenkte han ikke så mye på. Men på samme måte som Finn Kleppe er mer ettertenksom når han får samme spørsmål senere i filmen, kommer det også fram at Børre Knudsen har kjent på tvilen. – Jeg skulle ha gått en snarvei, sier han et sted. Og et annet: – Noen måtte gjøre det (les: kjempe abortkampen), og dessverre ble det jeg.

Så er han da et menneske, Børre Knudsen også, men et menneske opptatt av menneskeverd. På Ungdom i Oppdrags disippeltreningsskole, Borgen Storfjord, siterte han en gang dette diktet:

Løgn som tyner liv, må ut av huset.
Lov som dreper, barn må sannhet knuse.
Fine talemåter
ligner gamle gåter.
Abortere klinger som avluse.
Samme hangen.
Samme trangen.
Å den lusa kjenner jeg på gangen.

Folkeguden herlig, høy og hoven
Gjorde alle barn til lik for loven.
Ingen skulle vernes,
alle kunne fjernes.
Dødsdømt er ditt barn av menn fra oven.
Vil du ha det,
kan du ta det.
Ellers er det lov å løpe fra det.

Vi har påbudt legene å drepe,
dersom mamma helst vil slippe slepet.
Dette barnevernet,
løser deg så gjerne,
fra det vesle tillitsfulle grepet.
Men ditt hjerte
spør med smerte:
Dette offer – var min frihet verdt det?

Gud er ikke død, la barnet leve.
Gud vet om din nød, og vi må kreve:
Livets rett for barnet,
berge det fra garnet,
om det så skal skje med knyttet neve.
Hvem kan klare å forsvare
at han svek et barn som var i fare.

Børre Knudsen har fått rom på sykehjem, nå. Filmen slutter med at båten hans blir dradd på land. Ute på gangen spør jeg ham om grunnen, han likte jo så godt å være på vannet. Knudsen svarer at da han så en foreløpig versjon av filmen, virket det som om båten ble slengt i land.

Trygve Bjerkrheim skriver i en av sine mest kjente sanger:

Han fører deg frelst over fjorden,

heilt fram til den himmelske strand.

Når døden sin brottsjø du møter,

vil Jesus dra båten i land.

«Det gjelder livet», sa Børre Knudsen til den litt fortvilte kontorsjefen på Fredrikstad sykehus. Og jeg tror vi kan legge til: Og det gjelder Han som ikke tar glansen av det.

LES OGSÅ: Reportasje fra premieren 28. mars

De stemmeløses stemme

/2 Kommentarer/i /av

– Jeg er glad jeg laget denne filmen mens det ennå var tid, sier regissør Fridtjof Kjæreng til sambåndet.no

Både Børre Knudsen og kona Ragnhild var til stede i Kino Victoria under premiereforestillingen på dokumentarfilmen «En prest og en plage» fredag kveld.

– Det var sterkt, men et sant bilde som ble vist, var Ragnhild Knudsens kommentar til filmen der hun spiller en like stor rolle som ektemannen Børre Knudsen.

MÅTTE JOBBE FOR «JA»
For i den 1 timer og 20 minutt lange dokumentarfilmen får publikum presentert et ærlig og tett møte med den omstridte abort-presten og hans kone. Filmen er produsert av f(x) produksjoner AS, og regissør Fritjof Kjæreng måtte jobbe en stund med ekteparet før han fikk ja.

– Jeg tok kontakt for første gang for 3-4 siden, og Børre var relativt lett å overtale. Ragnhild var det litt værre med, og jeg tror nok det hadde litt sammenheng med at de hatt fått sin dose av media. Takk for tilliten dere har vist meg ved at dere slapp meg inn og lot meg filme så mye som jeg gjorde, sa han til premierepublikummet før forestillingen startet.

ENSOM SMERTE
En sentral historie i filmen er smerten Børre Knudsens kamp har påført familien.

– Den største smerten for oss var at kirken stakk av, og at han ble stående så alene, sier Ragnhild Knudsen.

– Vi fikk jo ofte høre at folk støttet ham i sak, men ikke metodene. Men metodene hadde ikke vært nødvendige dersom resten av kirken hadde stått der sammen med ham.

Bare tre av de fem barna var til stede. Datteren Kjersti Sunniva Iden Knudsen er den eneste som bidrar i filmen.

– Det var ikke noe lett valg å si ja til å være med, forteller hun til sambåndet.no – men ønsker ikke si mer utover det hun har sagt i filmen og i det eneste intervjuet hun har gitt som stod i VG torsdag.

– BEUNDRINGSVERDIG
En av dem som valgte å stå sammen med Knudsen, var Ludvig Nessa.

– Jeg synes det er et mirakel at denne filmen er satt opp på norske kinoer. Dette er et så sterkt vitnesbyrd at jeg håper det kan vekke en gnist i folket vårt, sa Nessa.

Til stede i salen også avtroppende biskop i Tunsberg, Laila Riksaasen Dahl.

– Filmen har gjort et sterkt inntrykk. Den løfter opp alvoret i abortsaken, og det er veldig bra. Filmen er også en fantastisk skildring av det å være overgitt til en sak, og da særlig for Børre Knudsens kone, Ragnhild. Det er beundringsverdig at de to klarer å sette ord på så mye av det vanskelige. Jeg tror filmen lar oss se hva det egentlig handler om, sier hun.

DEMOKRATIET
Filmen hadde i kveld premiere i 21 norske byer, og flere steder var det utsolgt. Regissør Fridtjof Kjæreng håper nå at mange, uavhengig av ståsted i abortkampen, velger å se filmen.

– Børre Knudsen er en av de største kulturpersonligheter i Norge etter krigen. Det er han fordi han har vært premissleverandør til en offentlig moraldebatt. Det er grunnleggende i et demokrati, og jeg er glad jeg gjorde denne filmen mens det ennå var tid.

Hovedpersonen selv trekker fram det kristne budskapet som preger filmen når sambåndet.no ber ham om å oppsummere premierekvelden.

– Også for meg var det sterkt å se filmen. Jeg tenkte på at man tar imot både godt og vondt fra Herrens hånd, sa Knudsen.

– Vi må tilbake til den gamle kristendommen. Djevelen bruker vår anger, men angeren må føre oss til Kristus. Jesus har tatt alt på seg. Det er den kristendommen vi også ser i filmen.

Norsk gospelfest i Rogaland

/0 Kommentarer/i /av

Stavanger, Jørpeland og Riska får alle oppleve divisi og deres «gospel på norsk» denne helga.

– Nå skal vi til et område som vi ennå ikke har besøkt med gospel-stoffet vårt, så jeg tror og håper dette skal veldig bra, sier dirigent Anders Berglund.

GODT SALG
Mye av stoffet denne helga, hentes fra cd-en Du er som ble sluppet til stor jubel under ImFs generalforsamling i sommer.

– Det er deilig å sette på en gospelplate på norsk uten å få servert de sangene som alle andre kor i Norge har på repertoaret. Et friskt pust i denne sjangeren. Måtte denne platen få en plass i mange norske hjem, for det tror jeg det kristne musikknorge tjener på, skrev Sambåndets anmelder, Arne Pareli Pedersen i sin anmeldelse av konserten og plata.

Men responsen på release-konserten var ikke et blaff. Gjennom høsten og vinteren har koret i følge dirigenten høstet god respons og Du er har solgt over 700 eksemplar – et anselig antall for en plate av denne typen.

– Det har også tikket inn jevnt og trutt med meldinger fra folk som vil ha noter. Mange som kommer på konsertene skryter også av at det er kjekt med gospel på norsk. Vi trodde jo selv at det var et behov for dette, men det er godt å få det bekreftet, sier Berglund.

DYKTIGE MUSIKERE
Konsertene i Rogaland byr også på samarbeid med lokale kor. Lørdag kveld på Jørpeland deltar også et lokalt prosjektkor under ledelse av samme Berglund. Søndag på Riska deltar ungdomskoret Kraftfor.

Med seg på turnehelga har divisi Halvard Aase på bass, Thomas Gallatin trommer og Frode Mangen på keyboard.

– Det er en herlig og dyktig gjeng. Frode har for eksempel spilt mye med Oslo Gospelkor og er en av de få i Norge som kan spille skikkelig gospel på høyt nivå. Så her er det bare for folk å komme, oppfordrer dirigent Anders Berglund.

 

Niende størst på gaveinntekter

/0 Kommentarer/i /av

Indremisjonsfamilien hadde gaveinntekter på anslagsvis 35 millioner kroner i 2012, ifølge Norme-rapport.

Førsteamanuensis Frank-Ole Thoresen ved Fjellhaug internasjonale høgskole har utarbeidet rapporten på oppdrag fra paraplyorganisasjonene Digni (tidligere Norsk Misjons Bistandsnemnd) og Norme (Norsk råd for misjon og evangelisering). Totalt 62 norske misjonsorganisasjoner og frikirker mottok 1,3 milliarder kroner i gaveinntekter i 2012. 250.000-300.000 nordmenn er tilknyttet disse organisasjonene. Det gir et gjennomsnitt på 5200 kroner i årlig gave per medlem og/eller støttespiller.

NUMMER 9
Indremisjonsforbundet, som er medlem av Norme, samlet inn 35 millioner kroner i 2012. Det er «niendeplass» blant de 62. Rapporten tar imidlertid forbehold om at de tilsluttede enhetene til både Pinsebevegelsen og ImF er selvstendige, og at sentralleddet deres ikke har en samlet oversikt.

– Summene for disse organisasjonene utgjør derfor anslag, presiseres det i rapporten.

Administrasjonsleder Anja Ulveseth Heggen i ImF understreker overfor Sambåndet at tallet på 35 millioner gjelder hele ImF-familien, det vil si skolene, kretsene, aktuelle bedehus og ImF sentralt.

– Andelen til ImF sentralt var på 1,9 millioner kroner i 2012. Vi klarte ikke å øke antall faste givere i 2013, men har som mål å gjøre det i år nå som økonomilederstillingen er besatt igjen, sier Heggen.

Det årlige gavebeløpet det kan kreves skattefradrag for, er økt fra 12.000 til 16.800 kroner fra og med i år.  Totalt innberettet ImF til skattemyndighetene 26 millioner kroner i gaver fra 3959 i 2012. Dette tallet økte til 29 millioner i 2013, fordelt på 4058 givere. I tillegg kommer gaver giverne ikke ber om skattefradrag for.

PERSONALTUNG
– ImF har ikke gitt noe anslag over hvor mange medlemmer eller tilsvarende som er knyttet til organisasjonen. Derfor er det vanskelig å vurdere ImFs gaveinngang sammenliknet med andre organisasjoner, sier Frank-Ole Thoresen til Sambåndet via e-post fra Nairobi.

Normisjon står oppført med 52 millioner i gaveinntekter, men ifølge rapporten inkluderer dette ikke regionene, slik at det reelle tallet er betydelig høyere (se ellers faktaboks for rangering). Når Sambåndet ber Thoresen sammenligne ImFs resultat med Normisjons, svarer han slik:

– Totalomsetningen til ImF er noe under ¼ del av Normisjon, men ImF har mange ansatte (700 mot Normisjons 900). Dette angir nok noe av organisasjonenes særpreg. ImF fremstår som en personaltung organisasjon, hvor ansatte er organisasjonens hovedressurs. Normisjon har et bredere engasjement knyttet til institusjoner, utviklingsprosjekter osv.

FJERDE MEST
Indremisjonsforbundet mottok ifølge rapporten 52 millioner kroner i statstilskudd i 2012. Det er fjerde mest og gjelder statsstøtte til drift av eksempelvis skoler og barnehager. Totaltallet for de 62 organisasjonene er 1,3 milliarder i offentlige tilskudd. Organisasjonene eier og driver 5 høyskoler, 20 videregående skoler, 50-60 bibelskoler/fagskoler, 20-30 grunnskoler og 110-120 barnehager.

Ifølge rapporten har de 62 medlemsorganisasjonene 5800 ansatte. ImF-familien (700) er igjen på «fjerdeplass», bak NLM (1314), Frelsesarmeen (1100) og Normisjon (900). Totalt har de 62 medlemsorganisasjonene en omsetning på over 4 milliarder kroner i 2012.