1. september begynner sangevangelisten i en 50 % stilling i P7 (tidligere Kristen Riksradio). Der skal hun være programskaper og programleder for nye programkonsept for både radio og tv. Rent formelt øker hun sin stilling i ImF til 100 prosent, og leies ut til mediebedriften.

Støttespillere.
Men de som nå frykter at sangevangelistene Marit & Irene blir historie, kan pustet lettet ut. Dette får ingen konsekvens for hennes nåværende tjeneste.

– Nei, ikke i det hele tatt. Marit og jeg skal reise i lag på samme måte som før, sier Irene.

– Marit er min nærmeste medarbeider og god støttespiller. Hun ber for meg når jeg jobber med P7, og jeg ber for henne når hun arbeider alene i tjenesten, sier Irene.
Hun kan også bekrefte at hun har stor støtte fra ledelsen i Indremisjonsforbundet. Generalsekretær Erik Furnes oppmuntret henne til å gå inn i dette arbeidet, og han var glad for å få henne inn i en 100 % stilling i ImF.

Også familien har oppmuntret henne sterkt til å gå inn i den nye tjenesten.
– Spesielt mannen min Leif hjalp meg mye til å se perspektivet på det nye kallet jeg nå fikk.

Innholdet.
Detaljene for de nye programkonseptene er ennå ikke på plass, men det begynner å ta form.

– Jobben går ut på å utvide kallet og nå ut til lytterne med vitnesbyrd. Innholdet vil nok bli en sang, en oppmuntring, et vekkelsesrop, en hilsen – som alle er fra Guds ord og som kan treffe folks hjerter. De skal fungere som en liten vekkerklokke i folks hjem.

Hun forteller at det ikke er usannsynlig at tv-programmene hennes vil få en lett tone med god bruk av humor og musikkinnslag. Programmene vil gå på intervjuform, med gjester i studio med forskjellig bakgrunn og historie.

– Og Marit og jeg blir ganske sikkert også både hørt og sett i begge kanaler, sier Irene.

Åpner dører.
Selv ser hun ikke på det som en jobb, men som et konkret kall.

– Grunnkallet mitt har vært å være en evangelist. Jeg begynte i indremisjonen i 1973. At jeg nå får muligheten til å jobbe i P7, opplever jeg som en fornying av kallet. Det er som en ny dør, som åpner seg for tjeneste.

– Jeg vil gjerne få takke familien og alle som har bedt for Marit og meg. Jeg vil også rette en stor takk til Gud som åpner dører, og for evangeliet som skal nå ut til hele landet vårt.

– Ein velsigna flott kveld på valderøy bedehus med the Crist Family. Fullt hus ein tirsdag kveld e ikkje verst, skriver primus motor Johan Halsne på sin Facebookside like etter turnestart.

ImF-forkynneren er svært fornøyd med å ha den amerikanske sanggruppen tilbake i Norge.

– Jeg synes det er kjempeflott å ha The Crist Family tilbake i Norge. Jeg gleder meg stort, sa han til Sambåndet.no like før turneen startet.

Årets turne er andre gang The Crist Family besøker Norge. Forrige gang var under Singing in the City i februar. Denne gang skal de turnere i en uke. De starter i kveld på Valderøy, synger seg nedover vestlandet og sørlandet, før de til slutt ender opp i Stavanger neste onsdag.

Topper laget søndag
Personlig gleder Johan Halsne seg stort gleder over at langt flere får mulighet til å møte dem denne gang.

– Musikk er jo en smakssak, men for meg er dette veldig bra. Det er musikk som sitter godt i øret og så har de direkte og gode tekster, sier han engasjert.

Søndag kveld er det ImF selv som er arrangør i bibelskolehallen på Bildøy. Da deltar også sangevangelistene Marit & Irene og Arne Pareli Pedersen.

– Det blir nok på en måte høydepunkte rent breddemessig for da toppes laget med så mange andre gode artister i tillegg, sier Johan.

Velkjent for kjennerne
Selv om The Crist Family er relativt ubeskrevne blad i Norge, er de godt kjent for kjennerne av Gaither-miljøet. De består av seks medlemmer og har i løpet av få år fått et stort publikum både i USA og andre land. De hadde sin begynnelse i 1987 i lokale kirker i Seattle, Washington. I 2004, etter sytten år i deltidstjeneste, kalte Gud dem til heiltidstjeneste. Da solgte de hjemmene sine og flyttet til Knoxville, Tennessee.

– Stilen deres er i hovedsak sørstatsgospel, men også andre sjangrer vil dukke opp. Dessuten vil man få oppleve hele spekteret fra solosang, duetter, trio – og helt opp til seks-stemt, skryter Johan

Oppfordringen hans er derfor klar:

– Det er ikke hver dag folk får anledning til å oppleve slike gode artister som dette, så her er det bare å komme seg opp av stolen og finne seg en konsert, sier han.

 

Det begynte for en 8-10 år siden da Sigmund registrerte at stadig færre mennesker dukket opp på møtene i Mosby.

– Jeg tenkte, de trenger jo et gudsord for det, sier han.

Da tok den glade sørlendingen saken i egne hender. Han begynte å skrive små vitnesbyrd og betraktninger som han trykket opp og delte ut i alle postkassene. 12 stykker hvert år, levert en gang hver måned i alle 750 postkassene på Mosby.

Det er ingen lang bibelutlegging han produserer. Det er små hverdagsbetraktninger som ender opp i en sang eller et bibelvers. «På glattisen» ble levert i vinter. Noe senere skrev han om orientering. Den han nettopp har levert handler om å hoppe bukk.

– Jeg forteller om en jeg studerte med på teknikken. Han var så dårlig i matematikk og valgte å hoppe bukk over hele faget. Det var ikke særlig lurt, forteller han.

– Og så kommer jeg inn på at det er mange ting vi alle fristes til å hoppe bukk over, og noen av de spørsmålene er også ganske store. Som for eksempel evigheten. Men der hjelper det ikke å hoppe bukk, for i møte med den må vi alle ta et klart standpunkt, forteller han.

Berge noen hjem
Responsen på de små fortellingene har vært god. Noen få har riktignok reservert seg, men veldig mange gir uttrykk for at de setter stor pris på de små lappene som dukker opp. 2-3 stykker skal også ha blitt frelst disse årene.

– Jeg liker ikke å lage noe styr ut av det, men det var en som kom til meg med blomster og sa at «en stor grunn for at jeg er frelst er dine lapper», sier sørlendingen. Slike meldinger gjør ham både ydmyk og glad. Da er det verdt jobben.

– Men det er jo derfor vi er her på jord, for å berge noen hjem, sier han.

Tekstene skriver han for ett år av gangen i løpet av en 14-dagersperiode.

– Men det sviver jo litt i bakhodet hele vegen, sier han og ler. Selve lappene lager han på pc-en hjemme.

Taler med Vårherre
– Jeg liker egentlig ikke data, men det er så lett å rette opp feil når jeg skriver der, sier han. Trykke-
jobben blir gjort på et lokalt trykkeri.

– Da tar det seg litt bedre ut og papiret er litt tykkere. Det koster jo litt mer, men det er en gild troende mann som driver trykkeriet så jeg får en god pris.

Selve utdelingen av hilsenene er gjort unna på en 6-8 timer. Da kjører han bygda rundt og legger i postkassene. Det koster ham litt krefter hver gang.

– Helt ærlig, jeg gruer meg litt. For tenk om jeg treffer noen som ikke liker det jeg skriver. Så jeg må gå noen dager og tale med Vårherre før jeg våger meg ut, sier han.

Så lenge helsa holder
De små oppmuntringene han får fra folk som har blitt fornyet gjør at han holder ut.

– Nå er jeg blitt syttisju år, eller syttisju og et halvt faktisk. Dette kommer jeg til å gjøre så lenge helsa holder, sier Sigmund Stokke-land. Eller Sigmund S – som han heter nederst på sine hverdags-hilsener.

Saken stod på trykk i Sambåndets sommermagasin