STOR SEMJE: Det var ingen i rådsmøtet som protesterte på at ImF bør gå i retning av trussamfunn. (FOTO: EGILL J. DANIELSEN)

Av Øystein Lid

«Den tredje vegen» vert ho kalla, løysinga på det kyrkjerettslege spørsmålet som ImF går inn for. Ho går ut på at enkeltpersonar, men også forsamlingar får høve til å knyta seg kyrkjerettsleg til ImF via eit landsdekkjande register. Rådsmøtet som vert halde på Bildøy siste helga, gjekk einstemmig inn for løysinga.

Med bakgrunn i at ImF sitt årsmøte i 2001 opna lovene for at trussamfunn kan verte medlemmer i organisasjonen, meiner generalsekretær Karl Johan Hallaråker at rådsmøtet sitt vedtak i praksis er den endelege godkjenninga.

– Vi treng ikkje vente til generalforsamlinga til sommaren. Men det er klart at dette er eit stort prosjekt som vil krevje tid å gjennomføre, seier Hallaråker. 

Bakgrunnen
Etter at Den norske kyrkja i 2007 tok nok eit steg i retning av å gjera vranglære til doktrine, har ImF registrert at fleire av deira medlemmer har meldt seg ut or kyrkja i protest. Ein del av desse har uttrykt ynskje om å ha ei kyrkjeleg tilknyting til ImF. Fleire Imf-bedehus og forsamlingar har dessutan opplevd ei auke i førespurnader om tradisjonelt kyrkjelege handlingar som dåp, konfirmasjon og vigsel utført på bedehuset. Det er desse rådsmøtet si tilråding no kjem i møte.

Lite usemje
Det rådsmøtet formelt gav si tilslutning til vart uttrykt i fire punkt.
a. Imf ønskjer å utverka at dei misjonsvener som ønskjer det, kan få kyrkjerettsleg tilknyting til organisasjon på dertil eigna måte.
b. Imf vil signalisera at alle som ønskjer det skal møta tilbod om kyrkjelege handlingar og nådemiddelforvalting kvar dei enn bur i landet, og uavhengig av om dei bur nær ei ImF-forsamling/ foreining.
c. Dette tilbodet gjeld dåp, nattverd, konfirmasjon, forbønn for vigde (eventuelt vigsel) og gravferd.
d. ImF har formelt alt på plass i Håndbok for bedehuset, men er open for å revidera dette for å få til løysingar med andre (som til dømes NLM).

Det var lite usemje å spora blant dei med stemmerett på rådsmøtet angåande desse fire punkta, men det vart sagt at ein hadde resten av alfabetet på seg til å ordna opp i det som i framhaldet treng å vedtakast.  

LØFT I SANGEN:The Talley Trio, her ved far og datter, greide nok en gang å begeistre indremisjonspublikumet i Norge. Bildene er fra fjorårets generalsforsamling i ImF (FOTO:EGILL J. DANIELSEN)

Av Sigrid Karoline Aarsland

– Det er første gang vi arrangerer Singing in the city, så vi vet ikke hva dette vil bli! Men vi håper å erfare at vi er kommet i Guds hus for å tilbe Ham, og at vi får en berøring for resten av livet, åpnet initiativtaker Johan Halsne konserten fredagskvelden.

Variert artistgalleri
Sammen med kona, Aud, har han i over et år planlagt denne konserthelga, som ble arrangert av Indremisjonsforbundet i IMI-kirkens lokaler i Stavanger denne helgen. Gjennom flere konserter og samlinger fikk vi innta Guds ord i toner, og artistene representerte et bredt spekter av musikksjangre.

De største trekkplasterne i helga var The Talley Trio og Booth Brothers, begge fra USA og kjent fra de store Gaither-konsertene. I tillegg deltok flere norske kor, artister og sanggrupper, som 13-åringen Even Ydstebø fra Kvitsøy og sangevangelistene Marit og Irene.

– For alvorlige
– Aud og jeg har blitt inspirert til dette etter å ha vært noen turer til USA, forteller Halsne, som til daglig er prosjektarbeider i Indremisjonsforbundet.
– Vi føler at vi har fått en ny dimensjon over vårt kristenliv etter å ha opplevd den enorme gleden amerikanerne uttrykker gjennom musikken. I vårt eget land er det mange alvorlige kristne, en kan nesten få inntrykk av at det ikke er lov å vise glede! Men disse artistene våger å vise glede når de synger om himmelen, håpet og frelsen – ikke fordi livene deres er perfekte, men fordi hovedsaken i livene deres er perfekt!

Gode meldinger
Modellen for arrangementet har han også hentet fra sine amerikanske venner.
– Det å ha en hel helg med konserter og møter, i forhold til å ha en enkeltstående konsert, gir større innhold og berøring, sier konsertgeneralen, og gir håp om gjentakelse.

Lørdagskvelden fikk størst publikum, med nærmere 1100 i salen.
– Tilbakemeldingene har vært veldig gode, og jeg har en god følelse, fastslår Halsne på telefonen søndags ettermiddag.
– Ganske snart skal vi samles til evaluering av helga. Vi ser noen ting som bør forandres, og mange ting må på plass i forkant av en eventuell ny Singing in the city, men jeg regner med vi vil gjenta det.

GJESTEFORELESER: USAs ambassadør Benson K. Withney engasjerte studentene ved Danielsen videregående skole i Bergen. (FOTO:VILHELM VIKSØY)

Av Vilhelm Viksøy

– Er Sarah Palin skikket til å styre landet dersom noe skulle skje McCain? 
– Hva ville president Bush vært kjent for uten 11.september?
– Hvilke vippestater vil avgjøre valget?

Spørsmålene fra elevene var mange og vanskelige da USAs ambassadør Benson K. Withney besøkte skolen siste dag i oktober, kun få dager før valglokalene stenger for amerikanerne. Tema for besøket var naturlig nok valget i USA og de utvalgte elevene som fikk være med, fulgte lydhørt med på foredraget før de selv fikk stille spørsmål.

Historisk valg.
Tre ting gjør denne valgkampen historisk, mente Whitney.

– For det første vil vi enten få vår første svarte president eller så får vi en kvinne som visepresident. Begge deler er historisk. For det andre, ikke noen valgkamp har hatt mer penger i omløp. Over en milliard dollar har vært brukt i løpet av valgkampene. Det er veldig mye. Obama alene har til nå brukt 620 millioner dollar, mer enn dobbelt så mye som Bush for fire år siden da han fikk enormt kritikk for sin pengebruk, sa Whitney. Det tredje han trekker fram er medias rolle, og da særlig nye medier som internett.

Lang valgkamp
Et moment som skiller den amerikanske valgkampen fra den norske, er lengden og omfanget.
To år har gått siden 8 demokrater og 7 republikanere stod på startstreken. Det er slitsomt, men lengden har sine fordeler, mente ambassadøren.
Obama ville for eksempel aldri blitt presidentkandidat uten 20 måneders valgkamp, Han var en ukjent senator og alle regnet Hillary Clinton som en sikker kandidat for Demokratene. En kort valgprosess favoriserer de som er kjent fra før, i USA rekker man å bli kjent i løpet av valgkampperioden, forklarte han.

Saken fortsetter under bildet
 

Den andre fordelen er at kandidatene blir herdet i prosessen. 18 timers arbeidsdag, 7 dager i uken, presset på kandidatene er enormt.
– Man sier ofte at å være president i USA er verdens hardeste jobb. Da er det å være presidentkandidat den nest hardeste. Klarer man ikke dette kjøret, er man heller ikke skikket til å bli president.

Dødt løp
Bare få dager før valget er ingenting avgjort, mente Withney. Selv om Obama leder på meningsmålingene, kan mye skje. De siste dagene er de tøffeste, og da dukker også feilene opp, feil som kan avgjøre for hjemmesitterne og de usikre velgerne.

– Det eneste jeg kan garantere er at vi har en ny president i januar, sa han, til fornøyde studenter. En av dem var Elisabeth Bauge (18). Tredjeklassingen som var førstemann ut i spørsmålsrunden lærte mye nytt i løpet av formiddagen. Hvem hun heier på vet hun ikke, men som førstegangsvelger i Norge til høsten, er hun glad for å være norsk, ikke amerikansk.
– Jeg er glad vi kan velge blant litt flere parti og ikke bare må velge en av to personer, sier hun

Av Øystein Lid

Den andre dagen av Pitstop, laur-dag 20. september, var avsett til ei rekkje spanande seminar i forsamlingslokalet Betlehem i Bergen. Seminaret ved Torstein Fosse (27) utvikla seg til ein open og ærleg samtale om Den Heilage Ande og åndelege erfaringar.

Falla på ryggen
– Eg vil vita kva de tenkjer om Den Heilage Ande, seier bibellærar Torstein Fosse innleiingsvis. – Kva veit de, og kva vil de vita? Ei jente på 18 år rekkjer opp handa og seier at ho gjerne vil vita kva som er rett. – For eksempel det å falla på ryggen under krafta til Den Heilage Ande. Nokon seier det er feil fokus? Seminarhaldaren seier at han vil prøva å koma inn på temaet i løpet av foredraget. Men fyrst ber han ei bøn til Gud om at Han må gjera det han vil blant dei. Anders Sætre (21) rekkjer handa i veret og spør om det ikkje er slik at det finst kristne som har eit for sterkt fokus på Den Heilage Ande. For eksempel er det enkelte som tilber Anden? Anden skal vel alltid peika på Jesus? – Sidan Den Heilage Ande er Gud, kan me tilbe han, meiner Fosse. – Og me skal gjera det. Det står i ei av truvedkjenningane som me har; den nikenske, som vart skriven på 300-talet. Samtidig er det heilt rett at Anden skal peika på Jesus.

Dåpssyn
Linn Kristin Løvfall (18) tek ordet og spør kva åndsdåp er for noko, er det noko anna enn den vanlege dåpen? – Truande dåp, dåpen i Den Heilage Ande, vaksendåp og barnedåp. Gud gjer kanskje ikkje så stor skilnad på det? Pinsevenene er vel like kristne som oss; eg syns det er dumt at det skal skapa splid mellom oss, seier ho.Fosse er tydeleg på at omgrepet åndsdåp er bibelsk.– Det står i Bibelen at «de skal døypast med Den Heilage Ande». Men spørsmålet er; kva tyder det? – Er det ikkje slik at åndsdåpen ligg i dåpen, vil Anders Sætre vita.– Jau. Me trur at me blir født av og døypt med Anden i dåpen, og så vert me fylt av Anden på nytt og på nytt seinare, svarar Fosse. – Pinsevenene lærer ikkje så veldig mykje annleis, men har ei sterkare vektlegging på ei enkelt-oppleving. Å verta døypt med Den Heilage Ande er for dei ei «oppleving nummer to» som ikkje nødvendigvis fell saman med vassdåpen. Det som kan vera problematisk er viss kristne vert delt inn i eit «a-lag» og eit «b-lag» på bak-grunn av dette.

PITSTOP-DELTAKERE: Bernt Olav Rimmereid (23), Linn Kristin Løvfall (18), Torstein Fosse (27), Anders Sætre (21) og Christoffer B. Tomren (20) var aktive deltakarar på Pitstop. FOTO:ØYSTEIN LID

Nådegåver
Samtalen går over på nådegåvene. Kva er dei? Korleis kan me få dei? Er det nokon som har erfaringar med dei? Det viser seg at fleire av dei som er til stades har fått gåva til å tala i tunger. – Eg har tungetale, fortel Linn Kristin. Før eg fekk det bad eg Gud gi meg tungetale viss det var Hans vilje. Eg bad veldig om at orda som kom måtte vera frå Han, ikkje meg sjølv. Eg var veldig redd for det. Så ein kveld kom orda. Eg prøvde fyrst forsiktig, så kom det. Det var ikkje kjensler, men plutseleg sa eg ord som eg ikkje kunne. Etterpå tenkte eg at det berre var ord eg hadde funne på. Men så har andre stadfesta at når eg har bedt i tunger, har det skjedd andre ting i samband med det, deler Linn Kristin. Torstein Fosse høyrer også til dei tungetalande. Han fortel om ei liknande oppleving med privat utprøving av gåva. – Eg og bad til Gud at viss det var slik at han ville gi meg den gåva, måtte han berre gjera det. Eg tok til å snakka, og syntest fyrst det høyrdes veldig dumt ut. Lenge gjorde eg det i skjul, og

EIN TREDJE VEG: ImF ønskjer å leggja til rette for eit sentralt medlemsregister for medlemer som ynskjer vera del av ei større juridisk eining. FOTO: SAMBÅNDET ARKIV

Av Vilhelm Viksøy

Dette er noko av konklusjonen i dokumentet «Kyrkjerettsleg tilknytning til Indremisjonsforbundet» som Hallaråker nyleg la fram for forbundsstyret.
I dokumentet freistar han å komma til rette med utfordringa som har meldt seg med full tyngde siste året, etter at fleire som har vald å melda seg ut av Den norske kyrkje, etterlyser ei juridisk eining å vera ein del av i tillegg til sin lokale foreining eller forsamling.

Lovendring i 2001
Hallaråker ser for seg ein liknande praksis som hos Frelsesarmeen og Misjonsforbundet, som er registrert under «Lov om trudomssamfunn og ymist anna». Forslaget har han kalla «ein tredje veg», og inneber at ein opprettar ei juridisk eining som kan ivareta einskildpersonar sitt ynskje om eit medlemsskap. Denne kan opprettas som ei underavdeling av ImF-sentralt, ordnast lokalt eller som ein kombinasjon av begge.
Indremisjonsforbundet bana veg for ei slik ordning allereie på sitt årsmøte i 2001. Då vart dei nye lovene vedtekne, der det heiter: «Indremisjonsforbundet er dei krinsar, foreiningar, forsamlingar og kyrkjelydar … og enkeltpersonar som melder seg inn …»

IM-kirken i Åsane var fyrste forsamling som nytta seg av lovendringa då dei registrerte seg som kyrkjesamfunn 19. mars 2006. Sunnmørskirka, som starta opp 15. januar 2006, vedtok på sitt årsmøtet tidlegare i år, å gjere det same. I byforsamlingane Fredheim i Sandnes og Betlehem i Bergen, vert det også arbeidd med desse spørsmåla.

Kyrkjedanning
Problemstillinga er såleis ikkje ny, men det som no skjer i tillegg er den aktive tilrettelegginga for registrering i ei felles juridisk eining.
Hallaråker understrekar at det ikkje er noko kyrkjedanning som no er på trappene, men ei praktisk ordning for dei som ynskjer ei juridisk eining å væra ein del av.

– Men dei som ynskjer seg ei slik juridisk tilknyting ynskjer gjerne det fordi medlemskap i den lokale forsamlinga ikkje er nok, men dei vil vera del av noko større. Er det ikkje ei slags kyrkjeordning dei no får med «den tredje veg»? 
– Jo, det kan du seia. Men poenget er at vi ikkje omdannar misjonsrørsla til eit kyrkjesamfunn. Misjonslivet og tenesta skjer framleis i og frå forsamlinga uavhengig av den enkelte sitt formelle registrete kyrkjemedlemskap.

Dokumentet som no er handsama i forbundsstyret skal arbeidas vidare med inn mot Rådsmøtet i november. Samtidig som det vert sendt deltakarane her, vert det og gjort offentleg tilgjengeleg.
– Så folk flest kan gjerne studera det og gje sine innspel. Alt dette skjer ope og tilgjengeleg for alle, seier Hallaråker.        

Last ned sjølve dokumentet her