TV-SERIE: Det var VGTV-serien «Homoterapi» med Morten Hegseth for to år siden som utløste diskusjonen om en lov mot konverteringsterapi. FOTO: SIRI PALLESEN/WIKIMEDIA COMMONS

Skal staten inn i bønnerommet?

/0 Kommentarer/i , , /av

BAKGRUNN Høringsnotatet om lov mot konverteringsterapi inneholder noen avgrensinger som det blir interessant å se om den nye regjeringen vil forsøke å utvide.

I sommer sendte Kulturdepartementet (KD) et forslag til regulering av konverteringsterapi på høring. ImF leverte høringssvar sammen med NLM, Normisjon og Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (Delk).

I det 79 sider lange høringsnotatet foreslår KD å definere konverteringsterapi på denne måten: «behandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte [eventuelt undertrykke] sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.»

KD foreslår et absolutt forbud mot å utføre konverteringsterapi overfor barn under 16 år, og at dette også skal være straffbart. Departementet holder det åpent om aldersgrensen skal økes til 18 år. Når det gjelder voksne, skal konverteringsterapi være straffbart dersom handlingen er begått uten samtykke eller under «omstendigheter som gjør handlingen utilbørlig».

Rekkevidde

Departementet ber høringsinstansene kommentere «definisjonens rekkevidde når det gjelder bønn, sjelesorg og religiøs veiledning». KD påpeker (s.74) at de «har sett særlig hen til» den tyske loven på området (s. 29). Her utgjør «sjelesørgeriske eller psykoterapeutiske samtaler om livssituasjonen til vedkommende, om holdninger til religiøsitet eller livssyn eller hvordan vedkommende skal håndtere sin egen seksuelle orientering», som utgangspunkt ikke konverteringsbehandling i lovens forstand.

I 2016 ble Malta det første europeiske landet til å forby konverteringsterapi. Det er ifølge KD (s.33) presisert i denne loven at rådgivning om utforsking av ens egen identitet knyttet til seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk, ikke anses som konverteringsterapi.

«Det er et viktig hensyn» at blant andre prester og forbedere ikke skal bli redde for å innlate seg på en samtale med personer som har problemer med sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, framholder KD.

Grensedragning

Departementet anser det krevende å trekke grensen til det «behandlingslignende» ved «samtaler, bønn og håndspåleggelse» (s. 50f) og ber om innspill fra høringsinstansene. Departementet mener at et forbud ikke kan ramme samtaler og veiledning der eksempelvis en forelder, religiøs leder eller sjelesørger gir uttrykk for en religiøs overbevisning på området. Heller ikke det å formidle en tro på at endring av seksuell orientering er mulig, kan forbys. LHBT-personer må kunne gå til andre for å få bekreftet eller styrket en overbevisning om at likekjønnet samliv eller transkjønnethet strider mot Guds vilje.

Først dersom samtalepartneren går aktivt inn for at den andre skal endre eller fornekte sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, kan samtalen være behandlingslignende. Også bønn kan på samme måte få et behandlingslignende preg, mener KD. Departementet viser til at «heller ikke Tyskland eksplisitt unntar bønn fra sitt forbud».

KD presiserer (s. 53) at religiøst påbud eller krav om at personer må leve seksuelt avholdende eller ikke leve i likekjønnet parforhold for å ta del i et sosialt fellesskap, ikke alene er å anse som behandlingslignende. Det samme gjelder «en streng formaning» fra foreldre om at barnet ikke skal ha kjæreste av samme kjønn. Og en voksen, samtykkende person kan lovlig «motta behandling for å fornekte følelsene sine».

Definisjon

I høringssvaret påpeker ImF og de tre andre organisasjonene at konverteringsterapi, «så langt vi vet, ikke har foregått i våre sammenhenger så lenge vi forholder oss til definisjonen i dokumentet». De stiller seg «skeptiske og spørrende» til behovet for å regulere konverteringsterapi.

De fire viser til at Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) har definert konverteringsterapi som «praksis eller handlinger som har til formål å endre noens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet».

En slik definisjon kan etter vår mening ramme all bønn for mennesker som opplever tiltrekning mot samme eller begge kjønn som utfordrende

– En slik definisjon kan etter vår mening ramme all bønn for mennesker som opplever tiltrekning mot samme eller begge kjønn som utfordrende, eller som opplever usikkerhet eller forvirring omkring sin kjønnsidentitet, mener de fire.

Skeivt kristent nettverk (SKN) ønsker seg nettopp en slik definisjon («enhver handling som …»). SKN hevder i sitt høringssvar at konverteringsterapi skjules under begreper som «sjelesorg» og «forbønn» (deres tegnsetting).

Forbønn

ImF og de tre andre påpeker at de ikke betrakter homofili eller biseksualitet (tiltrekning til begge kjønn, red.anm.) som en sykdom som kan helbredes. Men «vi kan ikke avvise mennesker som ber om samtale – eller gi uttrykk for at vi vil lese korrektur på deres spesifikke ønsker om forbønn». Dette må skje i frivillighet og med respekt og empati, understreker de i høringssvaret.

Nettverket Til Helhet, som blant andre ImF, NLM og Normisjon er medlem av, påpeker det de mener er store svakheter ved lovforslaget, eksempelvis en «vag og uhåndgripelig» definisjon som skaper et rettssikkerhetsproblem. Styreleder Ole Gramstad Jensen mener at en tilsynsordning bør vurderes nærmere som et alternativ til straff.

Men medvandring, sjelesorg og forbønn kan ifølge Til helhet verken straffes eller føres tilsyn med, fordi dette «ligger i kjernen av religionsfriheten».

Høringsfristen var 15. oktober. Likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) har allerede signalisert at hun mener lovforslaget ikke går langt nok.

FØLELSER: De sakkyndige tillegger subjektive oppfatninger – følelser – og egne tolkninger av disse, betydelig vekt. Det svekker etter mitt syn komiteens konklusjon, skriver redaktør Petter Olsen. FOTO: SAMBÅNDET ARKIV  

Granskernes friheter

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Komiteen som har vurdert NLA Høgskolen, tyr til hypotetiske problemstillinger og følelser i argumentasjonen for at ansatte og studenter ikke har tilstrekkelig akademisk frihet.

Som sambåndet.no meldte 20. august, mener en sakkyndig komité at den delvis ImF-eide NLA Høgskolen ikke oppfyller alle krav til å være en akkreditert høgskole. Det var Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) som satte i gang en revidering av akkrediteringen. Bakgrunnen var delvis «ulike bekymringsmeldinger», blant annet fra NLA-ansatte. Nokut-styret skal behandle innstillingen i løpet av høsten, og NLA vil uansett ha to år på seg til å dokumentere at de oppfyller kravene.

At NLA er akkreditert betyr at man siden 2006 har kunnet opprette nye studietilbud på bachelorgradsnivå uten å søke Nokut om godkjenning først. Rektor Sigbjørn Sødal har uttalt at det «er ikke et aktuelt alternativ» for NLA å miste akkrediteringen.

Komiteen har vurdert NLA etter krav i universitets- og høyskoleloven, studiekvalitetsforskriften og studietilsynsforskriften. Komiteen konkluderer med at NLA fortsatt oppfyller en rekke av disse kravene, men ikke alle. Det er særlig vurderingene etter universitets- og høyskoleloven som har skapt oppmerksomhet. En enstemmig komité mener at NLA ikke i tilstrekkelig grad fremmer og verner akademisk frihet, og at høyskolens faglige og verdimessige grunnlag ikke er innenfor lovens avgrensning.

Den sakkyndige komiteen gjennomførte et digitalt institusjonsbesøk ved NLA Høgskolen 8.–10. februar i år. I vurderingen av akademisk frihet og verdigrunnlag står høyskolens grunnlags- og formålsdokument («verdidokumentet») sentralt. Dette er et dokument som utdyper skolens vedtekter. Dokumentet har en setning som viser til at skolens eiere har et klassisk og verdensvidt kristent syn på ekteskapet. Da Nokut-komiteen snakket med ansatte under tilsynsbesøket, heter det (s.18 i komiteens innstilling) at noen «uttrykte usikkerhet (…) om hvor stor faglig frihet de ansatte har» på bakgrunn av verdidokumentet. Noen «opplevde» dokumentet som begrensende.

Komiteens vurderinger på dette punktet mangler målbare funn

Komiteens vurderinger på dette punktet mangler målbare funn. De sakkyndige skriver rett ut (s. 22) at de «stilte (…) et hypotetisk spørsmål om hvordan informantene vurderte muligheten for å få ledelsens støtte til et (…) forskningsprosjekt (…) som hadde kunnet gi resultater som viste seg å gå på tvers av verdigrunnlaget». De fleste vitenskapelig ansatte mente dette ville være mulig, men «enkelte (…) var i tvil», heter det. I vurderingen (s. 29) mener komiteen «det er problematisk at enkelte ansatte synes å være i tvil …»

De sakkyndige kan altså ikke vise til objektive eksempler på at slike forskningsprosjekter er avvist, men tillegger subjektive oppfatninger – følelser – og egne tolkninger av disse, betydelig vekt. Det svekker etter mitt syn komiteens konklusjon.

De sakkyndige tillegger subjektive oppfatninger – følelser – og egne tolkninger av disse, betydelig vekt

Som nevnt mener komiteen også at NLA går lenger i utformingen av sitt verdigrunnlag enn det universitets- og høyskoleloven tillater. Før rapporten ble ferdigskrevet, var det en runde mellom komiteen og NLA om dette. Her påpeker NLA at andre akkrediterte livssynshøyskoler (MF, Vid, Dronning Mauds Minne, Ansgar og Fjellhaug) bruker lignende formuleringer i vedtektene som det NLA gjør. I rapporten erkjenner de sakkyndige dette, men skriver (s. 25) at disse andre høyskolene «ikke har så mange fagområder og avdelinger» som det NLA har.

Dette kan vanskelig tolkes annerledes enn at komiteen straffer NLA Høgskolen for bredden i utdanningstilbudet. NLA-ledelsen viser på sin side til (s.18) at skolen er «en livssynsbasert høgskole i en luthersk trostradisjon som har en teologisk profil som preger innretningen av utdanningene og studietilbudet», altså ikke bare presteutdanningen.

Når det gjelder hvordan NLA har formulert verdigrunnlaget i vedtekter og verdidokument, påpeker komiteen (s.24) at den «ikke har tatt stilling til innholdet». De sakkyndige fastslår likevel (s.25) at «det er særlig formuleringer om samlivsetikk som er kontroversielle». Komiteen mener også at formuleringene i skolens strategiplan er «langt mer moderate» enn i verdidokumentet. Komiteen finner det hensiktsmessig å «stille spørsmål ved behovet for å ha et dokument som gir andre signaler enn det som kommer fram i institusjonens strategi». Komiteen mener også at NLA-ledelsen må vurdere om (s.28) «høgskolens konfesjonsmessige ståsted står i veien for» at vitenskapelige prinsipper blir ivaretatt. Jeg stiller for min del spørsmål om hvorvidt komiteen her har latt seg avgrense av sitt mandat.

Jeg stiller spørsmål om hvorvidt komiteen her har latt seg avgrense av sitt mandat

Ut fra diskusjonen i ulike medier er det på den andre siden interessant å merke seg at komiteen ikke finner grunn til å kritisere måten NLA ansetter på. De sakkyndige «anser det som legitimt» (s. 26) at det blir stilt spørsmål i ansettelsesintervjuer om hvordan søkere kan bidra til høgskolens formål, og at svaret inngår i en helhetsvurdering. «Det er heller ikke lovstridig at styret unnlater å tilsette dersom styret ikke er fornøyd med de kandidatene som er innstilt», fastslår komiteen. At den mener praksisen skaper rekrutteringsproblemer, er en annen sak.

De sakkyndiges innstilling på øvrige punkter bygger i større grad på målbare funn og er noe NLA Høgskolen uansett bør jobbe med. Men når styret i Nokut skal behandle innstillingen, bør medlemmene spørre seg om anklagene om for lite akademisk frihet og for vidtgående verdiformuleringer, er velfunderte.

Denne kommentaren ble skrevet til Sambåndets septembernummer, som gikk i trykken 15.09. NLA Høgskolen kom 17. september med sitt svar.

DÅP: «Jeg er blitt båret inn i dette, av foreldre og deres foreldre før det igjen, som alle sa: 'Vi og vårt hus, vi vil tjene Herren!' Alt har jeg fått av bare nåde, skriver generalsekretær Erik Furnes. ILLUSTRASJONSFOTO: ADOBESTOCK

Din barnedåp er god nok

/0 Kommentarer/i , , /av

Din barnedåp, der du ble døpt i navnet til Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, den dåpen er en sann kristen dåp, og den dåpen er god nok, skriver generalsekretær Erik Furnes.

Fra tid til annen snakker jeg med kristne som er kommet i tvil om deres dåp som barn er rett, og som vurderer å la seg døpe som voksne. Flere vil ikke omtale det som gjendåp da en ikke anerkjenner barnedåpen som «sann kristen dåp» lenger.

Jeg vil her dele noe om dette til de som måtte gå med lignende tanker. Fellesnevneren for dem jeg henvender meg til, er at de har vokst opp i familier med kristen påvirkning. Det lyttes vidt og bredt i vår tid, og påvirkningen fra de som fronter et annet dåpssyn, kan være sterk og overbevisende. Som leder for en evangelisk-luthersk organisasjon vil jeg være en annen stemme.

Da jeg var i Etiopia for noen år siden, spurte jeg en av lederne for Mekane Yesus-kirken om hvordan det forholdt seg med hedningemisjon og dåp. Han sa at de forkynner evangeliet for unådde, og ulike familiemedlemmer (en ungdom eller en mor) kan komme til tro uten videre konsekvenser for andre i familien, men når faren i familien blir en kristen, blir hele familien – voksne og barn – døpt alle sammen. Det er som Josva sa: «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.» Derfra er det foreldrenes ansvar å lære opp sine barn i den tro de er blitt døpt til, og slik gis troen videre til neste generasjon.

Jeg har tenkt en del på dette i forbindelse med vår dåpspraksis i et land der kristen tro har vært bærende i mange hundre år. Mange av oss har vært anfektet av den folkekirkelige tradisjon der de aller fleste barn er blitt døpt, uavhengig av om foreldre og faddere har en bekjennende tro eller ikke. Tro og dåp hører nemlig sammen. «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt», sier Jesus i Markus 16:16. Jeg tror at en del forkynnelse om luthersk dåp har vært ensidig på den måten at den bare har omtalt troen som en gave Gud gir, og hvem kan tro om ikke barnet? Da kan en lett miste de som vektlegger troen som en overgivelse og «kapitulasjon» i en vekkelseskristen sammenheng.

Når vi døper barna i våre forsamlinger, gjør vi det ut fra en luthersk forståelse av dåpen som et nådemiddel, i tillegg til viktigheten av at barnet skal oppdras i den kristne forsakelse og tro.

Når det står at fangevokteren i Filippi ble døpt med hele sitt hus, blir det påstått at det bare var voksne der, men hvor står det?

Når det står at fangevokteren i Filippi ble døpt med hele sitt hus, blir det påstått at det bare var voksne der, men hvor står det? Det som står, er: «De talte da Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus.» (Apg 16:32), og i verset etter står det: «Og straks ble han døpt med alle sine». Det samme kan sies om Paulus som døpte Stefanas’ hus (1. Kor 1:16). Med hvilken rett kan vi ekskludere at barna var med på dette og ble døpt sammen med sine foreldre?

Det viktigste verset for meg er likevel blitt det som står om den lamme mannens venner, de som i sin nød firte ham ned gjennom taket og til Jesu føtter. «Men da han så deres tro, sa han: Menneske, dine synder er deg forlatt!» (Luk 5:20, Mark 2:5). Det var noen som i sin nød og hjelpeløshet bar sin venn til Jesus.

Jeg ble fysisk båret til en døpefont da jeg var en liten baby, men jeg ble i like stor grad båret til Jesus i bønn og forkynnelse gjennom hele min oppvekst.

Jeg vet at mine foreldre bad for meg fra den dagen de visste om meg i mors liv. Jeg fikk høre Evangeliet fra jeg var bitte liten, jeg ble lest for, vi bad sammen, og jeg ble tatt med til søndagsskole, yngstes, yngres, bedehusmøter, bibelcamp, jeg fikk reise på så mange leirer jeg ville osv. Jeg ble fysisk båret til en døpefont da jeg var en liten baby, men jeg ble i like stor grad båret til Jesus i bønn og forkynnelse gjennom hele min oppvekst. Jeg er ute av stand til å peke på noen dag da min tro gikk over fra barnetro til voksen og bevisst tro. Det var som en soloppgang til jeg så lyset klart. Jeg er blitt båret inn i dette, av foreldre og deres foreldre før det igjen, som alle sa: «Vi og vårt hus, vi vil tjene Herren!» Alt har jeg fått av bare nåde.

Jeg har respekt for at andre ser det annerledes, men for meg er det ganske ubegripelig at dette ikke var «nok». At nå må jeg la meg døpe, nå er det noe jeg må gjøre, nå må jeg være lydig mot Jesus og la meg døpe?

Jeg har respekt for at andre ser det annerledes, men for meg er det ganske ubegripelig at dette ikke var «nok».

Etter at jeg hadde undervist om dette for en tid tilbake, kom en person bort til meg, tydelig irritert. Etter å ha døpt alle sine barn, hadde de som foreldre for en stund siden fått en «klar bibelsk undervisning» om dette og ville nå at barna skulle ta troendes dåp når de var gamle nok til det. «Ser du ikke hva som står i Apg 2:38?», ble jeg spurt. «Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave». «Hva kan vel være klarere enn dette?», spurte vedkommende.

Jeg svarte at jeg hadde tiltro til at de ville være gode kristne foreldre for sine barn, med alt det innebærer. «Så hva skal de omvende seg fra når de blir gamle nok? Det står jo like klart i verset». Og jeg måtte fortelle vedkommende at jeg har hørt for mange historier om kristne som har vokst opp på bedehuset og trodd at de måtte ut i verden først, slik at de kunne bli skikkelig omvendt etterpå.

Jeg håper virkelig ikke våre barn og barnebarn skal tenke at det de har vokst opp med, ikke er godt nok.

Jeg håper virkelig ikke våre barn og barnebarn skal tenke at det de har vokst opp med, ikke er godt nok. Når Awana-satsingen vår er så ekstremt viktig, er det fordi vi vil hjelpe foreldre og besteforeldre til å la barna modnes i sin tro, og til å bekrefte deres tro!  

Så skal det sies at det er andre barnedøpte som har vokst opp i familier der kristen påvirkning har vært mer eller mindre totalt fraværende, og jeg ville vise mer forståelse for at også dåp kan være aktuelt som et brudd med det gamle etter en radikal omvendelse. Men jeg vet at ganske mange her har den samme historie som meg, og jeg vil ganske enkelt si: Takk Gud og dine foreldre, faddere og forsamling for alt du er båret inn i. Din barnedåp, der du ble døpt i navnet til Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, den dåpen er en sann kristen dåp, og den dåpen er god nok. Det er mitt syn på saken.

Se debatt om innlegget på ImFs profil på Facebook.

TROSFRIHET: Forsamlingen på Klepp bedehus, som er under utbygging, er en av de frivillige lag og organisasjonene i Klepp som vil bli rammet dersom kommunen endrer reglene for tildeling av støtte til kulturarbeid. FOTO: PETTER OLSEN

Når middelet gjør formålet irrelevant

/0 Kommentarer/i , , /av

Generalsekretæren i Human-etisk forbund skal ha takk for hjelpen med å klargjøre hva som bør ligge til grunn for valgbarhet til styrer og tillitsverv. At Trond Enger samtidig motsier seg selv, får han heller ta på egen kappe.

Det er i Vårt Land 12. februar (ikke publisert på nett) Enger redegjør for hvordan man kan tenke om man har som mål å bli valgt inn i styret for Human-etisk forbund. Bakgrunnen er et forslag i Klepp kommune om å stille følgende krav til mottakere av støtte til kulturarbeid: «Organisasjonen må rekna alle medlemmer/deltakarar som likeverdige når det gjeld å kunne veljast til styre, tillitsverv og posisjonar, uavhengig av samlivsform, seksuell orientering, kjønn eller etnisitet.»

I Vårt Land 9. februar argumenterte informasjonsleder Espen Ottosen i NLM mot dette forslaget og brukte som eksempel at «en hengiven kristen har ikke fri adgang til styreplass i Human-Etisk Forbund».

Grunnleggende formål

I sitt svar på dette kommer generalsekretær Trond Enger med den prisverdige klargjøringen: «Sivilsamfunnet i Norge bygger på at mennesker tilslutter seg det grunnleggende formålet for organisasjonen de melder seg inn i. (…) dersom Ottosen er enig i Human-Etisk Forbunds formålsparagraf og melder seg inn, er det ikke noe annet enn tillit fra organer som velger styret, som står i veien for å få ham valgt.»

Det er her generalsekretæren i Human-etisk forbund får et rungende «Amen!» fra meg

Enger holder det altså fram som et prinsipp for medlemskap og tillitsverv i en organisasjon at man «tilslutter seg det grunnleggende formålet». Det er her generalsekretæren i Human-etisk forbund får et rungende «Amen!» fra meg. For selv om dette har vært så selvsagt at det ikke burde være nødvendig å si, er det ikke dette prinsippet som ligger til grunn for forslaget i Klepp kommune. Det er åpenbart hva som derimot er den bakenforliggende hensikten til forslagsstillerne på Jæren, nemlig å legge press på lag og foreninger om å åpne for å velge eksempelvis heterofilt samboende og homofilt samlevende personer inn i lederverv.  

– Liker ikke demokrati

Fra et intervju med forslagets fanebærer, Arild Børge Skjæveland (Sp), i Dagen 10. februar, sakser jeg dette bemerkelsesverdige sitatet:

– Jeg har ingen problem med trosfriheten i dette. Dersom bedehusene ikke hadde vært så homofobiske, men heller hadde tro på demokratiet, hadde de visst at de homofile ikke kommer til å ta over styringen, sier han og legger til:

– Dette forteller meg at de (de kristne på bedehusene, min anm.) liker ikke så godt demokrati. De er mer som Putin. De vil bestemme selv hvem som skal være der. Sitat slutt.

Guds vilje

En kristen organisasjon vil ha som grunnleggende formål å arbeide for Guds rikes sak og oppfordre medlemmene til å søke Guds gode vilje for livet deres. Heterofilt samboende eller homofilt samlevende velger derimot å leve i strid med Guds gode vilje slik den verdensvide kristenhet og norske bedehuskristne forstår Bibelen, og dermed også i strid med det grunnleggende formålet for organisasjonen.

En kristen organisasjon vil ha som grunnleggende formål å arbeide for Guds rikes sak

Slik jeg forstår Arild Børge Skjæveland, bryr ikke Sp-politikeren seg det minste om organisasjonenes grunnleggende formål. Jeg siterer igjen fra intervjuet i Dagen 10. februar:  

– Bedehusfolket sier til oss at de opplever at forslaget er skreddersydd for å ramme dem. Stemmer det?

– Nei. Tvert imot. Det er for å få dem på rett vei.

Skjæveland er beredt til å bruke økonomiske virkemidler for å motarbeide det grunnleggende formålet til bedehusfolkets organisasjoner

Skjæveland er altså beredt til å bruke økonomiske virkemidler for å motarbeide det grunnleggende formålet til bedehusfolkets organisasjoner i Klepp. Og dette forslaget er det at Human-etisk forbund og dets generalsekretær gir sin støtte, stikk i strid med generalsekretærens egen beskrivelse av hva som bør ligge til grunn for valgbarhet.

Valgbar

Denne saken dreier seg om hvem som kan stille til valg, ikke om man deretter faktisk blir valgt. Det kan da være på sin plass å minne om at den norske valgordningen ikke oppfyller alle de kriteriene Skjæveland & Co stiller. Ved stortingsvalg har bare norske statsborgere stemmerett. Ved kommunestyre og fylkestingsvalg har også utenlandske statsborgere stemmerett dersom de har vært registrert som bosatt i landet sammenhengende de siste tre årene før valgdagen. Valgbarheten er med andre ord ikke «uavhengig av (…) etnisitet».

Den norske valgordningen oppfyller ikke alle de kriteriene Skjæveland & Co stiller

Så her er det litt å ta tak i for både Arild Børge Skjæveland, Trond Enger og andre som ikke bryr seg om å skille prinsipielt mellom lovlig forskjellsbehandling og ulovlig diskriminering. Men det er kanskje enklere å forsøke seg på bedehusfolket?

MENNESKERETTIGHETER: FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 1966/76 er knyttet opp mot Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948. På bildet ser vi Eleanor Roosevelt med dette dokumentet. FOTO: FDR Presidential Library & Museum/Wikimedia Commons  

Dag og natt om rettigheter

/0 Kommentarer/i , , /av

Om Arbeiderpartiet vil frata friskoler statsstøtte, må de vente til reiserestriksjonene er opphevet. For grunnlaget for støtten er fastlagt av FN i New York.

18. januar, på en felles styremøtedag for skolene i Egill Danielsen Stiftelse (EDS), fikk jeg en liten aha-opplevelse. Vi hadde den viktige artikkel 13-3 i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter foran oss, der vi satt korona-atskilt bak hver vår skjerm.

Her står det slik: «Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og, når det er aktuelt, formynderes frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, forutsatt at førstnevnte oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningsstandard fastsatt eller godkjent av den enkelte stat, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning.»

Én utrolig lang og snirklete setning, men – altså – med et helt avgjørende innhold for retten til å ha friskoler.

Respektere og sikre

I bakhodet hadde jeg det som var kommet fram i Vårt Land tre dager tidligere. Stavanger Ap, frontet av gruppeleder Dag Mossige, har fremmet forslag til partiets nasjonale partiprogram for 2021–2025 om at «Arbeiderpartiet ønsker å gå bort fra statlig finansiering av religiøse friskoler». I forslaget står det videre at «… Arbeiderpartiet respekterer skolens juridiske rett til etablering, men fellesskapet har slikt vi ser det, på ingen måte plikt til å finansiere skoler av denne karakter».

Innebærer ikke ordet «sikre» også en økonomisk forpliktelse?

Det var da det slo meg hva det faktisk står i den nevnte artikkelen i FN-konvensjonen, og som blir mye klarere dersom vi et øyeblikk ser bort fra alle bisetningene: «Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres (…) frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter (…) og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med sin egen overbevisning». Altså Norge, som er en av «konvensjonspartene», «forplikter seg» til to ting: 1. Respektere foreldres valg av andre skoler enn de offentlige. 2. Sikre at foreldre kan gjøre et slikt valg på vegen av sine barn.

Innebærer ikke ordet «sikre» også en økonomisk forpliktelse, tenkte jeg, der jeg satt og forsøkte å følge med på styremøtet. Jo, skal vi tro Hans Morten Haugen, dr. juris og professor ved Vid vitenskapelige høgskole, er det nettopp slik det må forstås. I et debattinnlegg i Dagen 29. januar slår Haugen fast at forslaget fra Stavanger Ap «strider mot menneskerettighetene». Professoren siterer den samme FN-konvensjonen og opplyser at den, i henhold til menneskerettighetsloven, skal gå foran norsk lov dersom det er motstrid.

Krav

Ifølge Haugen er det mulig å fravike bestemmelser i konvensjonen, men da må begrensningen oppfylle samtlige av disse kravene: 1. Følge av lov, 2. Kan bare skje om det er forenlig med rettighetenes natur og 3. Begrensningen må utelukkende ha det formål å fremme den almene velstand i et demokratisk samfunn.

Her må nok Stavanger Ap – og/eller moderpartiet – ta en tenkepause

I Stavanger Aps forslag står det videre: «Skulle det finnes lovmessige hindringer for en slik gjennomføring (å ta bort finansieringen, min anm.), vil Arbeiderpartiet jobbe for å endre lovverket med mål om at offentlig støtte til religiøse friskoler bortfaller, og eller begrenses i størst mulig grad.» Her synes det som om Mossige & Co – bevisst eller ubevisst – forsøker å ta høyde for punkt 1, men i så fall – hva så med punkt 2 og 3 som også må oppfylles? Her må nok Stavanger Ap – og/eller moderpartiet – ta en tenkepause.

Selvmotsigende

Skulle forslaget fra Stavanger Ap på et eller annet vis vinne fram og bli norsk lov, vil friskolene miste retten de i dag har til å få dekket 85 prosent av driftsutgiftene med hver enkelt elev. Dersom friskolene i det hele tatt da skal greie å drive videre, finnes det to muligheter: 1. at skoleeierne, for eksempel ImF og NLM, skyter inn penger til driften – i tillegg til nødvendige investeringer – for å dekke opp for den tapte statsstøtten. Da må gaveinntektene kraftig opp. 2. At friskolene fortsetter som et tilbud kun for foreldre som har råd til å betale langt mer i skolepenger enn i dag. Forslaget fra Stavanger Ap og likesinnede vil da altså direkte føre til en deling i samfunnet basert på inntekt. Det er vel ikke akkurat i tråd med sosialdemokratiske idealer. Og det er altså heller ikke i tråd med menneskerettighetene.

Når det gjelder denne delen av rettighetene, synes motstriden å være like stor som natt og … Dag

Sosialdemokrater pleier ellers å heise fanen for menneskerettighetene høyt, men når det gjelder denne delen av rettighetene, synes motstriden å være like stor som natt og … Dag. 

RÅDHUS: Når Skien kommune mener Ungdom i Oppdrag ikke er åpne fordi ikke alle er valgbare til alle verv, er kommunen et eksempel på trenden om å ikke kunne ha to tanker i hodet samtidig, mener artikkelforfatteren. FOTO: BITJUNGLE/WIKIMEDIA COMMONS     

Tidens tegn: én tanke i hodet

/0 Kommentarer/i , , /av

Å kunne ha to tanker i hodet samtidig ble lenge sett på som et mer eller mindre oppnåelig gode. Ting tyder på at også dette idealet står for fall. 

På lederplass i oktober 2020 undrer Sambåndet seg over at stadig flere ønsker å bli puttet i bås. En tydelig samfunnstrend av samme type er ensidig tenkning. 

14. september 2020 forteller avisen Vårt Land at Skeivt kristent nettverk (SKN) arbeider med lister over såkalt «trygge kirker» for homofile, bifile og transpersoner. Bakgrunnen er at det, ifølge SKN, ikke er så lett «å finne en menighet som aksepterer deg fullt og helt som du er». Ett av kriteriene (Vårt Land 23. september) er at skeive skal kunne «inneha alle frivillige oppgaver/tjenester» i den aktuelle menighetssammenhengen. 

14. oktober går Telemarksavisa ut med nyheten om at blant andre Ungdom i oppdrag Skien (UIO) ikke skulle få kommunal støtte fordi de ikke ble ansett å være «åpen for allmennheten». Dette ble koblet til stiftelsens klassisk kristne ekteskapssyn. 30. november kan Vårt Land fortelle at kommunen snur, likevel uten å oppheve kritikken av UIO. Utvalgsleder Odin Adelsten Aunan Bohmann (Ap) presiserer at betingelsen for å motta tilskudd var at «alle skulle ha mulighet for å delta og påta seg verv i organisasjonen».  

– UIO opplyser selv at homofile og lesbiske har vært aktive i organisasjonen. Samtidig sier de at noen religiøse funksjoner er for de som lever i samsvar med synet UIO har, sier Bohmann til avisen.

Det jeg er helt enig med Alf Kjetil Walgermo i, er at Bibelen forteller at kvinnene er «essensielle» og ofte de som framstår «tettast på evangeliet» 

21. november kommenterer journalist Alf Kjetil Walgermo i Vårt Land høstens store debatt om kvinnelige innehavere av det Den norske kirke mener er et presteembete. Avisens tidligere kulturredaktør skriver blant annet følgende: «Bibelens klare bodskap er ikkje at ei kvinne skal teie i forsamlinga, og at ho skal underkaste seg alle mannshovud. Bibelens klare bodskap er at kvinnene er essensielle. Dei er tettast på evangeliet. Kristendommen hadde kollapsa utan dei.» 

Jeg leser Walgermo slik at han her stiller opp en motsetning mellom tjenestedeling og det jeg er helt enig med ham i at Bibelen forteller – at kvinnene er «essensielle» og ofte de som framstår «tettast på evangeliet» (tenk bare på Maria Magdalena påskemorgen!) 

Både Skeivt kristent nettverk, Skien kommune og forfatter og journalist Alf Kjetil Walgermo byr her på eksempler på den rådende og ensidige tenkningen som preger vår tid. De to første postulerer at dersom ikke alle kan inneha ethvert verv i et lag, forening, organisasjon o.l., er den aktuelle sammenhengen å forstå som ikke åpen – noe som vel må bety lukket. Eksempel tre antyder at enhver begrensning som involverer kjønn, innebærer en nedvurdering av de som er født innenfor dette kjønnet. 

Selv er jeg glad for at det trolig ikke finnes noen menigheter som vil «akseptere meg helt og fullt som jeg er»

Selv er jeg glad for at det trolig ikke finnes noen menigheter, eller andre sammenslutninger for den del, som vil «akseptere meg helt og fullt som jeg er». Man kan virkelig spørre seg hvordan det ville ha blitt dersom alle skulle leve ut alle sider av sin personlighet i et felleskap! At Skeivt kristent nettverk nok tenker at «som man er» handler om legning, forandrer ikke på dette. I kristen tenkning er det ikke hvilket kjønn man seksuelt tiltrekkes av, som definerer hvordan eller hva man «er». Menneskets verdi ligger i at vi er skapt av Gud – til mann og kvinne – og elsket av ham. Så har vi, som følge av syndefallet, alle noen brister i vår personlighet som vi gjør vel i å legge bånd på – altså ikke oppføre oss «som vi er». 

Skien kommune bør forstå at det er denne grunnholdningen om menneskeverdet som former blant andre Ungdom i oppdrag. At UIO, sammen med ImF og en rekke andre kristne organisasjoner, bruker retten til å utpeke ledere som på en troverdig måte kan formidle og modellere det man står for som organisasjon, er ikke forskjellig fra andre og betyr ikke at man lukker døren for folk som tenker annerledes eller er uavklart i sitt syn. Alle er ikke valgbare til kommunestyrer og fylkesting heller, uten at det ligger noen nedvurdering av folk av den grunn. Ville Nei til EU valgt en ja-mann til leder? Like lite er det etter mitt syn rimelig å forvente at en kristen organisasjon skal utpeke ledere som i sin livsførsel formidler noe helt annet enn det organisasjonen bygger på.  

At kristne organisasjoner bruker retten til å utpeke ledere som på en troverdig måte kan formidle og modellere det man står for som organisasjon, er ikke forskjellig fra andre og betyr ikke at man lukker døren for folk som tenker annerledes eller er uavklart i sitt syn

Til Alf Kjetil Walgermo: Slik jeg forstår det, er det en tjeneste (eldste- og tilsynstjenesten) som Bibelen legger på menn som er egnet til det og har tillit i forsamlingen. Så leser jeg også Bibelen slik at kvinner ble løftet opp av Jesus, og at de kan forkynne evangeliet i tråd med det allmenne prestedømme. Begge deler er riktig, fordi det ene ikke utelukker det andre. To tanker i hodet samtidig. Eller er det bare ment for kvinner? 

Etterord: Etter at denne kommentaren sto på trykk i Sambåndets desemberutgave for 2020, har det kommet fram et tilfelle i Klepp kommune på Jæren som kan sammenlignes med Skien-eksempelet nevnt ovenfor. Jærbladet omtalte saken 07.01.21.  

VEST FOR ELVA: Dei bibelske kjerneområda Judea og Samaria, også kalt "Vestbreidda", er omstridde i manges auge. Bildet er frå 2015. FOTO: PETTER OLSEN

Biskopane om kristensionisme og Israel

/0 Kommentarer/i , , /av

Kyrkjeleiarane i Jerusalem ber kyrkjene leggja press på begge partane i konflikten mellom Israel og palestinaarabarane. Biskopane svarar med press mot den eine – kombinert med stigmatisering av ei gruppe. Det blir lite truverdig. 

Professor Carl Fr. Wisløff blir sitert på følgjande utsegn (fritt gjengitt): «Jeg har ikke brukt benevnelsen pietist om meg selv, men om andre gir meg attesten, takker jeg for det.»

Etter å ha lest bispemøtet sin uttale mot kristensionismen er eg freista til å låna professoren sitt poeng. Med det meiner eg å seia at dette var tynn karikerande argumentasjon med store negative konsekvensar.

Blandar kristensionistar teologi og politikk, ja, så gjer biskopane det same i høg grad. Men sidan dei følgjer dagens politiske straumdrag, får dei nok applaus. Eg les uttalen som vennleg helsing til palestinaarabarane og Kirkenes Verdensråd – utan forståing for jødane sin lagnad. Ei heller syner biskopane respekt for ulike vurderingar mellom kyrkjer og menigheter i regionen. Den lutherske biskopen har ikkje sanninga åleine.

Eg les uttalen som vennleg helsing til palestinaarabarane og Kirkenes Verdensråd

Etter oppmoding frå fleire vil eg her kort gjera greie for desse vurderingane:

Bibelen

I Bibelteologisk er det tre sentrale poeng som vi må løfta fram om det jødiske folk og Israel:

A. Bibelen viser at det jødiske folk er Guds utvalde folk like frå lovnadane til Abraham. 1. Mos 12 ++. Gud angrar ikkje (Rom 11,29).

B. Lovnadane gjeld også i NT – både frelseslovnaden og landlovnaden. Les Rom 9–11 og 15,8 og Luk 21,24. Jerusalem skal vera nedtrakka «heilt til tida for heidningane er ute». Å skilja totalt mellom jødane og staten Israel blir umogeleg, sjølv om staten og den til ei kvar tid sitjande regjering, ikkje skal guddommeleggjerast.

C. Den kristne kyrkja har fått eit kall til å velsigna jødane og dela evangeliet med det jødiske folk. «For jøde først» er ikkje ferdig fortid (Rom1,14ff).

Å karikera for så å angripa karikaturen, er velkjent, men ingen stor kunst

Unyansert

II Eg les biskopane sin uttale som unyansert både om kristensionisme og om politiske realitetar i regionen. Slik eg kjenner Israels kristne venner, har dei ulike politiske og teologiske vurderingar på fleire felt – også om dei har merkelappen «kristensionistar – som sionistar generelt. Å karikera for så å angripa karikaturen, er velkjent, men ingen stor kunst.

Så skal eg gjerne presisera: Eg òg les ein del israelslitteratur der eg kan undra meg over korleis dei får det til. Men nett nå undrar eg meg mest over korleis biskopane vel sine kampar. Folks inntrykk er at det berre er på konservativ side det galne er. Når tok biskopane sist oppgjer med liberal teologi?

Eg har stor forståing for Vårt Land sin leiarartikkel 21.10. som saknar fleire poeng og påpeikar manglar hos biskopane. Eg tek inn eit sitat: «Det er problematisk å lese gamle profetier slik at alle politiske hendelser i dag er forutbestemt av Gud. Da fratas mennesker ansvaret for historien samtidig som Gud reduseres.» Kvar har biskopane slike skuldingar frå? Eg har ikkje møtt slike. Sjølv har eg stor respekt for at vi kan tolka og forstå mykje ulikt. Men det er freistande å spørja vidare: Dersom ein les profetiar som Guds lovnader, er det å redusera Gud?

Dersom ein les profetiar som Guds lovnader, er det å redusera Gud?

Politikk

FÅR KRTIKK: Biskopane i Den norske kyrkja i oktober 2018. Bak fra venstre: Jan Otto Myrseth (Tunsberg), Olav Øygard (Nord-Hålogaland), Halvor Nordhaug (Bjørgvin), Atle Sommerfeldt (Borg), Anne-Lise Åndøy (Stavanger), Stein Reinertsen (Agder og Telemark) Framme fra venstre: Ingeborg Midtømme (Møre), Herborg Finnset (Nidaros), Kari Veiteberg (Oslo), Helga Haugland Byfuglien (no avgått og erstatta som preses av Olav Fykse Tveit), Solveig Fiske (Hamar), Ann-Helen Fjeldstad Justnes (Sør Hålogaland). KILDE: WIKIMEDIA COMMONS

III I den politiske situasjonen kan vi som kristne ikkje sjå bort frå desse teologiske poenga. Men vi lyt også ta med politiske realiteter både for jødane og dei andre folka i området. For meg tyder det kort sagt følgjande:

A. Vi må bekjempa alle former for antisemittisme – både politisk og teologisk. Det trur eg også biskopane meiner.

B. Vi må forsvara folkeretten sine fakta og ikkje la oss blenda av «fake news» som gjev seg ut for å vera folkerett. Viser her til Ragnar Hatlem si nylege bok om temaet. Her stiller biskopane svakt. Biskopane sin ordbruk om okkupasjon og menneskerettar er tendensiøs aggresejon mot Israel.  

c. Vi må oppmuntra israelske politikarar til å arbeida for fredeleg løysing med andre folkegrupper i respekt for deira århundrelange tradisjon i regionen. Det kan gjerast utan å krenka Israel som jødisk stat. Trist at palestinaarabarane med sine leiarar aldri blir med på det laget. Her kunne biskopane lagt inn press.

D. Vi må ha respekt for at Israel som demokrati vel sine leiarar – og ikkje guddommeleggjera bestemte politiske retningar i Israels politikk. Som rettsstat skal rettsstaten sine premisser gjelda også her.

E. Eg anbefaler interesserte å lesa Ole Andersen si bok «Sluttspillet om Israel». Den boka frå den danske lutherske teologen burde også biskopane lesa. Her er edrueleg materiale om Israel.

Eg har stor respekt for biskopane sin kompetanse, deira arbeidsmengde og utfordringar. Men her er vi på kollisjonskurs

La meg så til slutt presisera: Eg har stor respekt for biskopane sin kompetanse, deira arbeidsmengde og utfordringar. Men her er vi på kollisjonskurs. Når dei tek opp eit så brennbart tema, forventar eg at dei skriv meir sakleg og fyldig enn denne uttalen. Diverre liknar det meir på ein moteriktig studentresolusjon enn ein seriøs og sakleg bispeuttale. Biskopane siterer følgjande «Kirkeledere i Jerusalem har bedt verdens kirker og det internasjonale samfunnet om å legge press på partene for å forhandle fram en rettferdig fredsløsning og få slutt på den ulovlige okkupasjonen og forskjellsbehandlingen av innbyggerne.»  Då er det ekstra trist at biskopane vel å legga press berre på den eine parten og så tendensiøst diskreditera ei gruppe. Dette var eit lite klokt bidrag.

Karl Johan Hallaråker er tidlegare generalsekretær i ImF

EDENS HAGE: Adams skapelse tolket av maleren Jan Brueghel den yngre (1601-1678).

Slik det var fra begynnelsen

/0 Kommentarer/i , , /av

Hvorfor vekker kristen samlivsetikk så stor motstand i dagens samfunn?

Det er etter hvert blitt ganske mange eksempler på negative reaksjoner som rettes mot virksomheter basert på kristne verdier. Både skoler eid av Egill Danielsen Stiftelse og misjonseide folkehøgskoler har blitt utsatt for mediekampanjer på grunn av ekteskapssyn og lovpålagte verdidokumenter. Flere steder i landet ønsker ikke studenter å bli undervist i lokaler som er eid av kristne virksomheter.

Kjønn og ekteskap

I temaseksjonen i oktobernummeret av Sambåndet gjør vi kjent dokumentet «Kirkens grunn og menneskelivets grunnvoll», som blant annet har funksjon av «en erklæring om det tokjønnsbaserte ekteskapet». En annen tankebygning i vår tid er jo at det finnes flere enn to kjønn, og at en person med mannlige kjønnsorganer kan gjøre krav på å bli betraktet som «transkvinne». De som går lengst i transideologien, mener at kvinner som betrakter seg som kvinner, må beskrives som «ciskvinner»: «Skal ein ha eit omgrep for trans, treng ein nemleg eit omgrep for det motsette.» (Medier 24.no, 15.07.20). Hvorfor trenger vi det? Er de redd for at noen skal finne på å tenke at «kvinne» er det normale?

Lørdag 10. oktober skrev Dagen om den kristne læreren Kristie Higgs, som ble oppsagt fordi hun på sosiale medier delte sitt syn på obligatorisk undervisning om transseksualitet på en barneskole drevet av Church of England. Oppsigelsen er opprettholdt av Arbeidsretten. Flere lignende eksempler kunne vært nevnt.    

På misjonseide NLA Høgskolen har studentrådslederen uttalt til Vårt Land (18.09.20) at «selvfølgelig handler det om diskriminering» når skolen har engasjert en studentprest med et annet syn på homofilt samliv enn enkelte studenter har. Det at NLAs verdidokument sier at «den tradisjonen skolen står i», har et klassisk kristent syn på ekteskapet, tolkes som at høgskolen indirekte «diskriminerer undertrykte grupper i samfunnet» (Vårt Land 13.09.20).

Begynnelsen

I evangeliene finner vi beretninger fra Jesu jordeliv som jeg tror kan kaste lys over denne situasjonen. I Matt 19 ypper fariseerne til diskusjon om lovligheten av skilsmisse. Når Jesus innleder svaret sitt med å vise til skapelsesberetningen, trekker de fram en ordning med skilsmissebrev som er beskrevet i 5. Mos 24,1–4. I Matt 19,8 repliserer Jesus: «Fordi dere har så hardt et hjerte, tillot Moses at dere skiller dere fra deres koner. Men fra begynnelsen av var det ikke slik.» (jf. v.4).

EDENS HAGE: Når Jesus ble utfordret på et samlivsetisk spørsmål, henter han det prinsipielle svaret fra hvordan det var «i begynnelsen». ILLUSTRASJON: MALERI AV JULIUS PAULSEN. KILDE: WIKIMEDIA COMMONS

Jesu svar har prinsipiell relevans utover temaet skilsmisse. Jesus viser altså til «begynnelsen», da Gud skapte mennesket til mann og kvinne (1. Mos 1,27), bød at mannen skulle «holde seg til sin hustru» og fastla forholdet mellom ektefellene som rammen for det seksuelle samlivet («ett kjød», 1. Mos 2,24). Dette er altså det gudgitte grunnlaget for kjønnsforståelse og seksuelt samliv.

Synd

Så kom synden inn i verden, og idealet gikk tapt. Moseloven ble tilpasset dette ved at det ble innført en midlertidig tillatelse til skilsmisse. Det var, som forfatterne av fembindsverket «Studiebibelen» uttrykker det, for å regulere en situasjon som ellers ville blitt kaotisk på grunn av utskeielser. Det var en fare for at menn kunne mishandle eller drepe sine hustruer for å bli kvitt dem. Skilsmissebrevet var med andre ord ment til å beskytte kvinnene, og det var en politisk lov, ikke en moralsk.

Men det som var «fra begynnelsen», var ikke satt ut av kraft, og Jesus holder fortsatt det gode prinsippet fram. At Jesus peker på utroskap som legitim grunn for skilsmisse, handler nettopp om at utroskap oppløser ekteskapet i sin grunn («ett kjød»).

Harde hjerter

I Mark 8,17 bruker Jesus uttrykket «harde hjerter» i forbindelse med mangel på evne til å forstå noe. Jeg tror det må være lov å si at det er mange «harde hjerter» i dag på det samlivsetiske området. Kanskje er det faktisk ikke så rart, for disiplene reagerte også på det Jesus sa: «Er mannens forhold til ektefellen slik, er det ikke godt å gifte seg!» (Matt 19,10).

Er det faktisk slik at kristen etikk bare kan forstås og tas til hjertet av den som selv er kristen?

Jesu svar i neste vers er verdt å reflektere over: «Ikke alle fatter dette ordet, bare de som det er gitt.» Er det faktisk slik at kristen etikk bare kan forstås og tas til hjertet av den som selv er kristen? Rent konkret refererer nok Jesus her til disiplenes tanke om at det kanskje da var best å forbli ugift. Men også her tror jeg Mesterens ord innebærer et prinsipp. For nåden opptukter den som tar imot den (Tit 2,12), også på det samlivsetiske området. For Jesus, som den siste Adam, gjenopprettet ved sitt frelsesverk det som den første brøt ned i Edens hage.

Derfor har vi som kristne all mulig grunn til å holde fast på en kjønnsforståelse som samsvarer med slik det var «fra begynnelsen». Det er et Guds under at FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter også støtter opp om det, særlig med tanke på de harde hjertene.

HJELP: Friviljuge frå Stefanusalliansens partner Resurrection Church kasta seg rundt for å hjelpa. FOTO: RESURRECTION CHURCH BEIRUT

Gud, Libanon og katastrofen

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Det vesle landet Libanon er på randen av kollaps. Kvar er Gud i katastrofen?

Libanon er eitt av dei 15 landa som etter tradisjonen vert rekna som vogge for menneskeslekta. I Det gamle testamentet finn vi mange og sterke tekstar om Libanon, ikkje minst i profetlitteraturen. Salomo dikta om sedertre, og han skaffa libanesiske sedertre då han bygde tempelet i Jerusalem.

Landet, i dag klemt inne mellom Middelhavet, Israel og Syria, var i fleire hundre år ein del av det ottomanske (tyrkiske) riket som braut saman under første verdskrigen. Etter at britane og franskmennene hadde delt viktige restar av det muslimske verdsriket mellom seg og styrt på vegne av Folkeforbundet (FNs forgjengar i mellomkrigstida), oppstod det nye nasjonalstatar. Libanon var ein av dei, fri frå fransk styre i 1946.

Sekterisk
Franskmennene favoriserte dei kristne i Libanon. Styresettet vart laga for å sikra kristne posisjonar. Landet fekk eit politisk system som baserte seg på at halvparten av folket då var kristne. I dag er halvparten av medlemmane i parlamentet kristne, den andre halvparten er muslimar. Presidenten er maronittisk kristen, statsministeren er sunnimuslim, leiaren i parlamentet er sjiamuslim, og visestatsministeren er gresk-ortodoks.

HÅP: Friviljuge frå den kyrkjelege hjelpeorganisasjonen Merath gjev medmenneske håp. Foto: MERATH

Libanon har alltid hatt noko ved seg som andre arabiske land ikkje har hatt. Beirut er blitt kalla «Midtaustens Paris». Etter at eg nemnde dette i ein kronikk om Libanons kollaps og katastrofe, fekk eg e-post. Skrivaren refsa meg for ikkje å ha skrive at Libanon var slik fordi landet «var et kristent land».

Så lettvint kan makt i Midtausten analyserast. Det er heilt rett at Libanon har hatt og har ei stor kristen folkegruppe og at dette pregar landet. Men på den andre sida har landet store interne konfliktar som systemet ikkje har evna å løysa.

Krig og massakre
Det tok  tre tiår frå Libanon vart sjølvstendig til det braut ut borgarkrig. Det fører for vidt her å analysera dei grufulle 15 åra frå 1975 til 1990. Men kristne militsar stod også for grufulle overgrep, som då falangistmilitsen i 1982 gjekk inn i dei palestinske flyktningleirane Sabra og Shatilla i Beirut og massakrerte hundrevis av sivile på jakt etter ein PLO-milits dei mistenkte for å ha myrda den kristne presidenten. Utanfor leirane stod israelske soldatar som gav falangistane 36 timars arbeidsro til å lemlesta og drepa.

Massakren er ein skamplett.

Kyrkjeleg «krigsagenda»
Den maronittiske kyrkja, den største kyrkja i Libanon, hadde under borgarkrigen i praksis ein «krigsagenda». Det gjaldt å passa på interessene til sine eigne. Kyrkja var taus og hadde – med nokre heiderlege unntak – ingen sosial agenda.

Libanon tok ikkje noko oppgjer med fortida då borgarkrigen tok slutt. Krigsherrane gjekk frå slagmarka til parlamentet og styrte vidare med grunnleggjande sett den same agendaen, i eit sekterisk politisk system.

Landet har vore herja av invasjonar og okkupantar og ytre makter. PLO, Israel og Syria gjorde sitt under og i dei første åra etter borgarkrigen. I dei siste to tiåra har Iran prøvd å dominera Libanon gjennom den sjia-muslimske Hizbollah-militsen, ein «stat i staten». Saudi Arabia har støtta sunnimuslimske krefter.

Vanstyre

KNUST: I Beirut har alle feia knust glas etter katastrofen. FOTO: RESURRECTION CHURCH BEIRUT

Men Libanons eigne klanar og krigsherrar har sjølve mykje å svara for i korrupsjon og sekterisk politisk vanstyre. Krigsherrane slapp å ta oppgjer med krigsovergrepa frå borgarkrigen. Når folk går til val, røystar dei på sine krigsherrar av frykt for krigsherrane til dei andre. Dette systemet krev Stefanusalliansens vener i Libanon ein slutt på.

Det er ikkje rart at krigsherrane ikkje vil sleppa til uavhengige ekspertar som kan få fram sanninga om kvifor 2750 tonn høgeksplosivt materiale vart liggjande seks år i hamna og så eksploderte og la Beirut sentrum i ruinar, drap 200, skadde 5000–6000 og gjorde 300 000 heimlause. Krigsherrane skuldar på kvarandre og løyner kva tragedien skuldast.

Katastrofen kom på toppen av ei djup politisk krise, ei økonomisk krise og ei helsekrise. Libanon var på kanten av kollaps også før katastrofen 4. august.

Kristent vitne
Kva inneber det å vera kristen i Libanon? Å ha ein maronitt i presidentpalasset eller å ha halve parlamentet gjer ikkje Libanon til noko «kristent land». Presidenten sjølv er maktpolitikar så det held – han var med under borgarkrigen og gjekk i eksil under syrisk okkupasjon fram til 2005. I dag er han støttespelar for Syria i allianse med Hizbollah-militsen.

Kvar er Gud? Utan tvil blør Guds hjarta for Libanon, skreiv Elie Haddad ved Arab Baptist Theological Seminary i Beirut etter katastrofen. Han såg Gud i dei mange som tok til gatene for å sopa knust glas og gje mat, tak over hovudet og trøyst til desperate heimlause. «Det er lett for oss å identifisera det vonde i menneske som er borte frå Gud. Men i dag lærer vi å kjenna att biletet av Gud i menneske over alt i Beiruts gater», skreiv han.

Elie Haddad vaks opp under borgarkrigen då «kyrkja stort sett var taus og gøymde seg». Slik er det ikkje i dag. «Gud har forvandla kyrkja si til å bli eit vakkert uttrykk for Guds kjærleik til menneska».

Stefanusalliansens tre partnarar i Beirut kasta seg også rundt for å gjera det dei kunne for å hjelpa. Slik kan vi sjå Guds fingeravtrykk – midt i katastrofen.

Johannes Morken er redaktør i Stefanusalliansen.

FALSK: Læren som fikk vokse fram rundt Åsa Waldau, var falsk, skriver Petter Olsen. Den tidligere pastoren er her fotografert på en bokmesse i Gøteborg i 2007. Kilde: Hannibal/Wikimedia Commons 

Det som gikk galt i Knutby

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Dokumentarserien om menigheten Knutby Filadelfia viser med all tydelighet hvor galt det går når noen mener de har en høyere autoritet inn for Gud enn sine brødre og søstre i troen.

Etter at de seks episodene av den svenske dokumentaren «Drap i Knutby» ble gjort tilgjengelig på NRKs nettspiller, har flere kommentert den. Jeg må nesten beundre hvordan de synes å klare å holde en saklig distanse til de avsindige forholdene som beskrives i menigheten.

Tanken meldte seg om at de aller mest trengte et spark i baken og en enveisbillett til Langtvekkistan

Selv må jeg innrømme at raseriet veltet fram i meg, og at tanken meldte seg om at de som kalte seg pastorer og ledere i denne menigheten, aller mest trengte et spark i baken og en enveisbillett til Langtvekkistan.

Knutby Filadelfia var en del av den svenske pinsebevegelsen til den ble kastet ut. Det kan ikke være mulig å komme lengre bort fra menigheten i Bibelen (Åp 3,7–13) som den utvilsomt har hentet navnet sitt fra, enn slik det utviklet seg i Knutby. «Filadelfia» betyr «broderkjærlighet»!

Ingen nålevende mennesker har en høyere rang inn for Gud enn andre, og ingen er hevet over kritikk

Hovedproblemet slik jeg ser det, er det jeg innledet med. Noen mennesker tiltok seg og/eller fikk en høyere rang inn for Gud enn resten av menigheten. La oss slå det ettertrykkelig fast med én gang: Etter at apostlene vi leser om i Bibelen, døde, finnes det ingen slike mennesker. Vi står alle like foran Guds trone.

Jeg opprøres alltid sterkt når kristne som har fått lederansvar, mener seg hevet over kritikk, slik det også var tilfelle i Knutby. Ingen mennesker er i en slik posisjon heller – uansett hvilken tittel de har. Hvordan kan det finnes noen slike blant oss i dag når ikke en gang Paulus, som har apostolisk autoritet, mente dette om seg selv?

Når apostelen reiser fra Tessalonika til Berøa, forteller Lukas dette om de som var i jødenes synagoge i Berøa: «Og disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika.» Hvorfor? Jo, Lukas forklarer: «De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt.» (Apg 17,11).

Granskingen var fraværende, og dermed fikk mottakelsen tragisk utfall

I Knutby tok nok menighetslemmene imot det som ble forkynt dem. Mange også med «all godvilje». Men den like viktige granskingen var fraværende, og dermed fikk mottakelsen tragisk utfall. Den læren som fikk vokse fram – om at Åsa Waldau var «himmelens dronning» og den personifiserte Kristi brud, har ingenting med Ordet å gjøre.

Jeg vet ikke om vranglærerne i Knutby i det hele tatt var klar over at uttrykket «himmelens dronning» faktisk er brukt i Bibelen, i Jer 7,18. Der handler det om en hedensk fruktbarhetsgudinne – kanskje ikke så ueffent med tanke på det ryggesløse seksuallivet noen av pastorene i Knutby mente seg berettiget til – og har ingenting med Kristi brud å gjøre.

Læren om at Åsa Waldau var Kristi brud er falsk i den grad at den rammes av de voldsomt sterke uttrykkene Paulus bruker i Gal 1,8

Læren om at Åsa Waldau var Kristi brud er falsk i den grad at den rammes av de voldsomt sterke uttrykkene Paulus bruker i Gal 1,8: «… selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!» Paulus er så ydmyk på egne vegne at han altså ikke utelukker at han selv eller hans medarbeidere, kan komme på avveie. Hvor var denne ydmykheten blant lederskapet i Knutby? Ikke en gang enn engel fra himmelen er verdt å lytte til om han kommer med et budskap som strider med det åpenbarte gudsordet, utdyper Paulus. Det er simpelthen ikke mulig å si det sterkere.

Gjennom profeten Jesaja sier Gud til Israelsfolket at «din skaper er din ektemann» (54,5). Overfor korinterne understreker Paulus at «jeg har jo forlovet dere med én mann for å fremstille en ren jomfru for Kristus.» (11,2; jf. Ef 5,32). Kristi brud er Guds folk – alle dem som har tatt imot budskapet om frelsen i Kristus.

Lederskapet i Knutby anså seg for å være sterke og byttet gudsordet ut med bokstavelig talt livsfarlig, manipulerende og selvopphøyede vranglære

Filadelfia-menigheten i Lydia mottar ingen kritikk. «… du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn», formidler apostelen Johannes til det som kanskje var menighetens tilsynsmann. Lederskapet i Knutby anså seg derimot for å være sterke og byttet gudsordet ut med bokstavelig talt livsfarlig, manipulerende og selvopphøyede vranglære. Menighetslemmene ble satt ut av stand til å bruke den gudgitte forstanden som Jesus understreker at vi skal elske Gud med (Matt 22,37), og flere av dem ble drevet til randen av selvmord.

Som protestanter anklages vi ofte for å være altfor individualistiske, og at det er viktig å tro sammen med noen. Det skal vi ikke avvise. «Ikke noe profetord i Skriften er gitt til egen tydning», påpeker Peter (2. Pet 1,20). Det er dessuten grunn til å tenke at den kristne kirke gjennom 2000 år med overleveringer har en forståelse av Skriften som det er verdt å kalibrere egen tolking og forståelse opp mot.

Knutby Filadelfia er et skrekkeksempel på hvordan det kan gå dersom individene mister – eller blir frarøvet – seg selv

Men samtidig er Knutby Filadelfia er et skrekkeksempel på hvordan det kan gå dersom individene mister – eller blir frarøvet – seg selv. Det er et soleklart brudd med det forbildet Berøa, er for oss.

Som mine saklige yrkesbrødre påpekte, bør ingen av oss heller tenke at noe lignende det som skjedde i Knutby, ikke kan skje andre steder. Hvordan unngå det? Ved at hver enkelt følger Berøa-prinsippet og har kontakt med kristne utenfor egen sammenheng, og at pastorer og andre ledere i forsamlingen vedkjenner seg et åndelig tilsyn. Aldri mer Knutby!

UTDANNING: Diskusjonen om en norsk universitetsutdanning for imamer, eksempelvis her ved Universitetet i Oslo, har perspektiver over seg, mener redaktør Petter Olsen. FOTO: Hirotomo t/Wikimedia Commons

Når staten vil bli alt i alle

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Av og til kan man finne støtte for egne tanker fra uventet hold.

Jeg har funnet fram noen avisutklipp fra senhøsten 2019. På Verdidebatt 4. oktober tok Sylo Taraku, forfatter og rådgiver i Tankesmien Agenda, til orde for universitetsutdanning for imamer i Norge. (Heng med, jeg kommer til poenget etter hvert!)

Institusjonalisert islam

Gjennom en slik utdanning skal imamene eksempelvis lære seg kildekritikk og kontekstualisering (å sette ting inn i en større sammenheng, min anm.). Imamene skal settes i stand til å «gjennomskue teologiske tekster og anta at de er skrevet av folk med egne meninger og intensjoner i en spesifikk historisk, sosial og kulturell situasjon». Muslimer som lever i Skandinavia og Europa, «kan utvikle sin egen teologi og drive med islamforskning uten å være avhengig av lærde i Midtøsten».

– Vi kan ikke kreve at muslimer skal være danske, norske eller svenske og samtidig la være å institusjonalisere islam på samme måte som kristendommen i våre samfunn, avsluttet Sylo Taraku (all kursivering er min).

– Naivt

Det jeg finner interessant, er Tarakus argumentasjon og – ikke minst – det svaret han fikk fra en annen forfatter, Mohammad Usman Rana. I et innlegg 23. oktober sier Rana seg enig i at «islam bør tolkes innenfor vestlige referanserammer». Men han understreker at «alle forsøk på kontekstualisering av en religion som islam, med en 1500 år gammel åndelig, filosofisk og filologisk (språklig, min anm.) tradisjon, krever troverdighet».

– Det bør ikke være sekulære staters eller universiteters anliggende eller oppgave å utdanne religiøse ledere som skal forkynne islamske budskap, med mindre målet er å fremme en sekulær-progressiv utvanning av islam som er totalt blottet for troverdighet blant muslimene. Å tro at vi skal klare å stable på beina en troverdig imamutdanning ved skandinaviske universiteter, der initiativet kommer fra sekulære aktører, er naivt, skriver Rana.

Autoritet

Forfatteren og legen viser blant annet til Zaytuna College i California. Det ble opprettet av blant andre en muslimsk tenker og fungerer som en krysning av vestlig akademisk standard og et eget islamsk autorisasjonssystem (Ijazah). Interessant nok er dette universitetet, ifølge Rana, akkreditert i USA. Rana anbefaler et samarbeid med dette og et tilsvarende studiested i Storbritannia, i stedet for å lage en egen imamutdanning i Norge.  

Jeg tar ikke her stilling til behovet for egen imamutdanning eller det konkrete samarbeidsalternativet som Rana viser til. Men jeg leser dialogen mellom Taraku og Rana inn i en allmenn samfunnsutvikling. Der jeg oppfatter at Taraku har et ønske om å bringe islam inn i faste, skandinaviske former og fortolkningsmønstre («institusjonalisert»), slik at brodden i religionen blir mindre, poengterer høyt utdannede Rana at dersom imamer i Norge skal utdannes med legitimitet blant muslimene, må det skje i en form som har autoritet innenfor islam. Hvis ikke vil utdanningen bli oppfattet som «sekulær-progressiv», med andre ord sosialt og politisk fremskrittsvennlig, vurdert etter rent verdslige prinsipper.

Kristendommen er langt på vei ufarliggjort i Norge og mange andre vestlige land

Om vi leser Ranas synspunkter her inn i en større samfunnssammenheng og bytter islam ut med kristendom, kan jeg lett identifisere meg med den muslimske legen og forfatteren. Kristendommen er langt på vei «institusjonalisert», for å bruke Sylo Tarakus uttrykk, eller ufarliggjort, i Norge og mange andre vestlige land. Ikke minst ser vi dette nettopp når det gjelder utdanning – i de harde utfallene mot den menneskerettighetsbeskyttede retten foreldre har til å velge en utdanning for sine barn som samsvarer med deres egen overbevisning. Angrepene på Sjøholt folkehøgskole og Danielsen-skolene er noen eksempler her. Mistenksomheten som rettes mot den lovlig misjonseide og verdibaserte NLA Høgskolen, både fra enkeltansatte og utdanningsmyndigheter, er et annet.  

Lovarbeid i våre dager er i ekstrem grad «sekulær-progressivt» – og dermed alt annet enn «nøytralt». Lov om endring av juridisk kjønn (2016) søker å fjerne forbindelsen mellom kropp/biologi og kjønn/identitet. Stortingsrepresentanter fra Miljøpartiet de grønne og Ap ville gå videre og omdefinere hele samfunnsstrukturen i tråd med denne LHBT-ideologien. Gjennom lov om likestilling og diskriminering (2018) presset KrF (!) fram at også familien skulle underlegges statens tanke- og verdisett.

Lovarbeid i våre dager er i ekstrem grad «sekulær-progressivt» – og dermed alt annet enn «nøytralt»

I årets debatt om ny tros- og livssynslov så vi hvordan Ap kjempet for at religionene skulle tilpasses statens sekulær-progressive ideal for å kunne motta «statsstøtte» (som egentlig er skattefradrag til trossamfunn utenom Den norske kirke). I Dagen 2. juni gjør tidligere redaktør Jon Kvalbein oppmerksom på at revidert straffelov legger opp til å straffe «ringeakt» for blant annet «religion eller livssyn» og «seksuell orientering», «kjønnsidentitet» eller «kjønnsuttrykk». Sammen med Kvalbein kan vi spørre om en ny blasfemilov snikinnføres og hvilke konsekvenser tolkningen av «ringeakt» kan få for ytrings- og religionsfriheten.

Det er all grunn til å spørre om vi er på vei mot et samfunn der grunnsannheter i kristendommen ikke bare motarbeides, men blir straffbare

Når vi nå ikke engang har nevnt ny ekteskapslov (2009) og de nylig vedtatte endringene i bioteknologiloven, er det all grunn til å spørre om vi er på vei mot et samfunn der grunnsannheter i kristendommen ikke bare motarbeides, men blir straffbare, og der eksempelvis kristne friskoler umuliggjøres som en juridisk eller praktisk følge.

Jeg mener det er høyst relevant å lese Mohammad Usman Ranas prinsipielle tenkning inn i en slik sammenheng – og dermed ta den på høyeste alvor.  Underlig nok møtte Rana ingen proteststorm. Kan det ha noe med å gjøre at han bekjenner seg til en annen religion enn kristendommen? 

Også publisert på verdidebatt.no.