I forbindelse med sin bannbulle mot forkynner Alv Magnus, har biskop Atle Sommerfeldt klargjort at han fastholder fortapelsens mulighet. Så vet vi det.

Problemet hans med Magnus’ tale er imidlertid at den tidligere UIO-lederen – ifølge Sommerfeldt – dømmer to grupper til fortapelse: de som har «konkrete oppfatninger i enkeltspørsmål», og de som «har transseksuell eller homofil legning» (Vårt Land 17. august). I debatten om talen som blusset opp igjen i uka som gikk, har det vært lite rom for å analysere det Alv Magnus konkret sa i den kontroversielle delen av talen han holdt i Tomb kirke 17. februar. La oss gjøre et forsøk på det.

Såmannen

Det er i Matt 13,34-43 vi finner de aktuelle bibelordene. Prekenteksten var egentlig versene 24-30, om ugresset og hveten, men Magnus hadde avtalt på forhånd at han også kunne ta med Jesu etterfølgende forklaring av lignelsen.

På disiplene spørsmål gjør Jesus det i dette avsnittet klart at «det gode kornet er rikets barn», mens «ugresset er den ondes barn» (v.38). Fra v. 40b til 42a sier Jesus at «ved enden på denne tidsalder» skal «Menneskesønnen sende ut sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt som volder anstøt, og de som lever i lovløshet. Og de skal kaste dem i ildovnen.»

Det er for det første verdt å understreke at det er Jesus som sier dette. Mens det var mange som hørte på da Jesus fortalte selve lignelsen (v. 24-30), var det bare disiplene som var til stede da forklaringen ble gitt (se v.36).

Ugresset – anstøt

Magnus trekker en linje mellom ugresset og «den ondes barn» og

1. «alt som volder anstøt» og

2. «de som lever i lovløshet».

«Hva og hvem er dette», spør han.

1. «Alt som volder anstøt». Ut fra betydningen av det greske ordet skandala, som på norsk er oversatt med «volder anstøt», utlegger Magnus at dette er «de eller det som vil lede mennesker bort fra Gud og hans vilje». Så langt jeg kan se, er dette en uomstridt forklaring blant bibelfortolkere.

Så aktualiserer Magnus dette ved å peke på de som «sier at vi må slutte å kalle samboforhold som synd», som «oppmuntrer unge til å eksperimentere med sex» og «som sier at du selv må definere hvilket kjønn du er». Videre «dem som legger til rette for å bekrefte og velsigne en livsstil på tvers av Guds uttalte vilje». Av sammenhengen framgår det at dette siste handler om likekjønnet ekteskap.

De volder anstøt, og det er noe annet enn bare å ha en oppfatning

Biskopen hevder at Magnus her «dømmer de som har konkrete oppfatninger». Men sitatene overfor viser at de Magnus peker på, går lenger. Det er snakk om aktive handlinger, om mennesker som fremmer oppfatningene aktivt overfor andre. De volder med andre ord anstøt, og det er noe annet enn bare å ha en oppfatning.

Tankene går til et annet ord fra Jesus, i Matt 18,6: «Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp.» Jeg kan ikke se det annerledes enn Magnus, og dette er svært alvorlige handlinger.

Ugresset – lovløshet

2. «De som lever i lovløshet». Her viser Magnus bl.a. til 1. Kor 6. I v. 9 sier Paulus at «de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike». Apostelen nevner i samme vers «menn som øver utukt med menn» som ett av flere eksempler på å gjøre urett. I v. 11 slår Paulus fast at «slik var det en gang med noen av dere. Men dere har latt dere vaske rene. Dere er blitt hellighet, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds ånd.»

Igjen kan jeg ikke annet enn å følge Magnus: Det fantes noen i menigheten i Korint som hadde ligget under for laster som ville ha ført til at de ikke fikk arve Guds rike. Men disse hadde de omvendt seg fra – tenkt annerledes om – og var, for å sitere Bibelen Ressurs, «åndelig sett renset av Gud», «utskilt som Guds folk» og «erklært rettferdig av Gud på grunn av Kristi frelsesverk på korset».

Bibelen beskriver dette som synd

Når det gjelder aktualiseringen her, framgår det av talen at Magnus særlig tenker på mennesker som lever i homoseksuelle forhold. Bibelen beskriver dette som synd, som det må skje en omvendelse fra og bes om tilgivelse for. «Malen» for dette finnes blant annet i 1. Kor 6, som altså Magnus siterte fra. Det forandrer ikke på saken at Sommerfeldt og andre tier om dette eller søker å bortforklare det.

Skille ut

Så står det i v. 41 og 42 i teksten om englene som skal «sanke ut av hans rike» de to gruppene vi har nevnt ovenfor, «og de skal kaste dem i ildovnen». Dette er det lite hyggelig å lese, og det er ingen tvil om at man kan bli støtt av det. Men igjen må vi minne hverandre om at det er menighetens Herre som sier dette, Han som vi tror på. 

Magnus understreker at teksten sier at disse to gruppene finnes i «hans rike» (Jesu rike), som han her utlegger som å befinne seg i den kristne forsamling. De er altså ikke utstøtt av mennesker, men de skal en gang «sankes ut» av Guds engler. «De tar ikke feil!», fastslår Magnus.

Det Alv Magnus gjør, er å utlegge teksten bibelsk

Han aktualiserer her med å vise til at vi som innbyggere i et land, må rette oss etter lover og regler. Slik er det også med Guds rike, eller «Jesu program», som Magnus kaller det her. 

Det Alv Magnus gjør, er å utlegge teksten bibelsk. Ved å trekke inn andre skriftsteder lar han Bibelen forklare seg selv. Sommerfeldt burde vite at dette er et viktig reformatorisk prinsipp.

Djevelen

Ett vers til må vi kommentere. Om ugresset sier Jesus (v. 39) at «fienden som sådde det, er djevelen». Bakgrunnen finner vi i det første tekstavsnittet. En mann, Jesus, sådde godt korn, Ordet, i åkeren sin. Men mens gårdsfolkene sov, «kom fienden hans og sådde ugress blant hveten, og gikk så bort (v. 24-25).

Ja, den onde er en realitet, og han ønsker, som Magnus sa, å hindre ordet i å slå rot i oss og gjøre sin gjerning i oss og med oss.

For, som Jesus sa om folket i hans samtid (v.13ff), «de ser, og likevel ser de ikke. De hører, og likevel hører de ikke, og forstår ikke». Det er dessverre også en aktuell beskrivelse av vår tid, ikke minst i Norge, der ordet har vært forkynt i hundrevis av år. 

Appell

Så avslutter Alv Magnus med en appell til hver enkelt om hva teksten har talt. Han spør om teksten har vist at «vi enten har representert en fristelse for andre til fall, eller at vi har levet etter eget forgodtbefinnende og gjort vår egen vilje til øverste autoritet i livet». Jeg har kursivert «vi» og «vår». For i motsetning til det Sommerfeldt hevder, tar Magnus seg selv med i ransakelsen, akkurat slik David gjør (Sal 139,23). Om teksten har overbevist om at så er tilfelle, «har vi muligheten til å vende om! Her og nå!», proklamerer Alv Magnus.

Forkynneren tar seg selv med i ransakelsen

Nærlesingen av talen har overbevist meg at Alv Magnus lar Jesu ord dømme, slik Jesus selv sier om «den som forkaster meg» (Joh 12,44ff): «Det ordet jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag» (min kursivering).

Jesu anstøt

Helt fra Jesus startet sin offentlige jordiske virksomhet var det dette han var opptatt av: «Tidens mål er fullt, og Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet!» (Mark 1,13; Matt 4,17). I Joh 6, kort tid etter å ha mettet fem tusen og gått på vannet, holder Jesus en tale der han – ut fra Bibelen – forklarer hvem han er. Dette likte jødene dårlig – de følte seg nok støtt (!) fordi Jesus sammenlignet seg selv med manna-underet i ørkenen. Resultatet ble at «mange av disiplene hans som hørte dette, sa da: Dette er harde ord! Hvem kan høre dem?» «Tar dere anstøt av dette?», repliserer Jesus – underforstått: det vil komme enda mer krevende ord! 

Jesu ord støter, Sommerfeldt, og det må også forkynnelsen gjøre. Men som Jesus også sier i den samme «harde» talen i Joh 6: «Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut.»

«… den som kommer til meg». Det anstøtet kommer heller ikke du unna i din forkynnelse, biskop Atle Sommerfeldt. Ellers er du på ville veier. 

Også publisert i Dagen og på dagensdebatt.no 21.08. og i Vårt Land (forkortet i papirutgaven 21.08.) og verdidebatt.no 18.08.