Tag Archive for: Atle Sommerfeldt

Synd og nåde i åkeren

KOMMENTAR Var Alv Magnus «på kollisjonskurs med tradisjonell vekkelsesforkynnelse»?

Det er religionsredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land som hevder dette i en kommentarartikkel i egen avis 22. august. Debattspaltene i kristne aviser i siste halvdel av august var preget av Borg-biskop Atle Sommerfeldts bannbulle mot Alv Magnus etter en tale Magnus holdt i Tomb kirke i februar. Generalsekretær Erik Furnes i ImF og undertegnede var blant dem som deltok i debatten. Furnes uttalte også til Dagen 14. august (lenke krever innlogging) at han «står inne for hele talen, og at han selv kunne holdt den».

God tro?

Det blir da interessant å se nærmere på påstanden fra Alf Gjøsund. Som kjent handlet den aktuelle talen om lignelsen om ugresset i hveten (Matt 13,24–30 og v.34–43). Magnus sa blant annet at ugresset er mennesker som «ikke anerkjenner Guds rett til å bestemme kjørereglene i livet». Han eksemplifiserte med mennesker som oppfordrer til brudd med Bibelens lære om samliv og kjønn. Om hveten sa Magnus at det er mennesker som «har akseptert Jesus som herre og redningsmann og bøyd seg under hans vilje».

Redaktøren mener Magnus da samtidig har sagt at de som uttrykker meningene taleren viste til (om samboerskap, kjønn og likekjønnet ekteskap), ikke har bøyd seg under Guds vilje. Gjøsund spør: «Hva med kristne som oppriktig og ærlig tror at de har bøyd seg under Guds vilje, men likevel ser annerledes på spørsmålene (…) enn Magnus? De vet jo ikke (…) at de gjør noe galt. Er det ikke tilgivelse for dem?»

Frelsens inntreden

Det spørsmålet finner ikke Gjøsund noe svar på hos Magnus, og redaktøren påstår videre at dette «mener faktisk ikke konservative kristne.» Gjøsund viser til et tilfelle der et likekjønnet par hadde begynt å tro på Jesus. Etter en tid som troende ble de overbevist, ifølge seg selv av Gud, om at forholdet deres var feil. Da sluttet de å leve sammen. Under henvisning til dette hadde Gjøsund spurt forkynnere i Misjonssambandet om paret ble frelst da de begynte å tro på Jesus eller da de sluttet å leve sammen. Svaret han fikk, var at de også var frelst i den perioden de levde sammen som troende.

Ergo, mener Gjøsund, er også de frelst som fremmer de oppfatningene som Magnus karakteriserte som synd, rett og slett fordi de ikke vet at dette er synd.

Den hellige ånd

For å bruke Gjøsunds uttrykk: «I og for seg helt rett.» Men Vårt Land-redaktørens problem er at han ikke ser betydningen av det som paret han viste til, sa: Det var Gud som hadde overbevist dem om at det å leve sammen som likekjønnet, ikke var forenlig med et liv i troen på Jesus.

Da de to menneskene som utgjorde dette paret, tok imot Jesus i tro, fikk de Den hellige ånd. Dette er Paulus klar på, om enn i en noe kronglete setning, i Efes 1,13: «I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt». Og hva er en av oppgavene til Den hellige Ånd? Jo, han skal «overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom», sier Jesus i Joh 16,8.

Nådens virkning

Vi kan komme til Jesus «Just som jeg er», for å sitere vekkelsessangen til Charlotte Elliott. Gud krever ikke syndfrihet av et menneske som søker hans frelse. «Jeg uforskyldt må nåde få og kommer, o Guds lam, til deg». Når vi kommer, «i synd og skam, i mørke tett», vil «blodet rense bort hver plett».

I samme sekund som vi kommer til troen, får vi Den hellige ånd. Han vil tale inn i våre liv og vise oss ugresset

Og i samme sekund som vi kommer til troen, får vi Den hellige ånd. Han vil tale inn i våre liv og vise oss ugresset, for å holde oss i såmannsbildet. «Vis oss synden så vi ser den er vår!», synger Sigurd Lunde. Det var dette som skjedde med det likekjønnede paret Gjøsund viser til. Fordi de var blitt frelst av nåde ved troen, mottok de Den hellige ånd. Dermed begynte nåden å gjøre sin virkning. Som Paulus skriver til Titus (Tit 2,12–13): Nåden «opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp …».

Ingen motsetning

Derfor er det ingen motsetning, verken hos Alv Magnus eller de NLM-forkynnerne Gjøsund viser til. Men så er det altså nødvendig å si: Dersom man oppfatter seg selv som kristen og ikke merker en indre motstand mot det Bibelen kaller for synd, må man be slik David også gjorde (Sal 139,23–24): «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!».

Det var dette Alv Magnus ville vekke til. Og det var og er «tradisjonell vekkelsesforkynnelse» og noe konservative kristne mener. Og ja, det er en brodd i det, for oss alle. 

Også publisertverdidebatt.no 12.09.19. Her kan du lese en meningsutveksling mellom undertegnede og Alf Gjøsund om innlegget.

Les også: Når ordet får dømme (sambåndet.no 18.08.19). Også publisert i Vårt Land og Dagen: Biskopens bannbulle – et svar (verdidebatt.no 18.08.19). Litt lengre versjon på dagen.no 21.08.19.

Etter mye debatt om biskopens utspill svarte Atle Sommerfeldt slik 30.09.19. (dagen.no)

SAMMEN: Ugresset klinte mellom hvetekornene. FOTO: FREEBIBLEIMAGES/NAZARETH VILLAGE

Når Ordet får dømme

KOMMENTAR Biskop Atle Sommerfeldt må lære seg forskjellen på å bli støtt og å bli utstøtt.

I forbindelse med sin bannbulle mot forkynner Alv Magnus, har biskop Atle Sommerfeldt klargjort at han fastholder fortapelsens mulighet. Så vet vi det.

Problemet hans med Magnus’ tale er imidlertid at den tidligere UIO-lederen – ifølge Sommerfeldt – dømmer to grupper til fortapelse: de som har «konkrete oppfatninger i enkeltspørsmål», og de som «har transseksuell eller homofil legning» (Vårt Land 17. august). I debatten om talen som blusset opp igjen i uka som gikk, har det vært lite rom for å analysere det Alv Magnus konkret sa i den kontroversielle delen av talen han holdt i Tomb kirke 17. februar. La oss gjøre et forsøk på det.

Såmannen

Det er i Matt 13,34-43 vi finner de aktuelle bibelordene. Prekenteksten var egentlig versene 24-30, om ugresset og hveten, men Magnus hadde avtalt på forhånd at han også kunne ta med Jesu etterfølgende forklaring av lignelsen.

På disiplene spørsmål gjør Jesus det i dette avsnittet klart at «det gode kornet er rikets barn», mens «ugresset er den ondes barn» (v.38). Fra v. 40b til 42a sier Jesus at «ved enden på denne tidsalder» skal «Menneskesønnen sende ut sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt som volder anstøt, og de som lever i lovløshet. Og de skal kaste dem i ildovnen.»

Det er for det første verdt å understreke at det er Jesus som sier dette. Mens det var mange som hørte på da Jesus fortalte selve lignelsen (v. 24-30), var det bare disiplene som var til stede da forklaringen ble gitt (se v.36).

Ugresset – anstøt

LIGNER: Hveten t.v. og ugresset klinte. FOTO: FREEBIBLEIMAGES/NAZARETH VILLAGE

Magnus trekker en linje mellom ugresset og «den ondes barn» og

1. «alt som volder anstøt» og

2. «de som lever i lovløshet».

«Hva og hvem er dette», spør han.

1. «Alt som volder anstøt». Ut fra betydningen av det greske ordet skandala, som på norsk er oversatt med «volder anstøt», utlegger Magnus at dette er «de eller det som vil lede mennesker bort fra Gud og hans vilje». Så langt jeg kan se, er dette en uomstridt forklaring blant bibelfortolkere.

Så aktualiserer Magnus dette ved å peke på de som «sier at vi må slutte å kalle samboforhold som synd», som «oppmuntrer unge til å eksperimentere med sex» og «som sier at du selv må definere hvilket kjønn du er». Videre «dem som legger til rette for å bekrefte og velsigne en livsstil på tvers av Guds uttalte vilje». Av sammenhengen framgår det at dette siste handler om likekjønnet ekteskap.

De volder anstøt, og det er noe annet enn bare å ha en oppfatning

Biskopen hevder at Magnus her «dømmer de som har konkrete oppfatninger». Men sitatene overfor viser at de Magnus peker på, går lenger. Det er snakk om aktive handlinger, om mennesker som fremmer oppfatningene aktivt overfor andre. De volder med andre ord anstøt, og det er noe annet enn bare å ha en oppfatning.

Tankene går til et annet ord fra Jesus, i Matt 18,6: «Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp.» Jeg kan ikke se det annerledes enn Magnus, og dette er svært alvorlige handlinger.

Ugresset – lovløshet

2. «De som lever i lovløshet». Her viser Magnus bl.a. til 1. Kor 6. I v. 9 sier Paulus at «de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike». Apostelen nevner i samme vers «menn som øver utukt med menn» som ett av flere eksempler på å gjøre urett. I v. 11 slår Paulus fast at «slik var det en gang med noen av dere. Men dere har latt dere vaske rene. Dere er blitt hellighet, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds ånd.»

Igjen kan jeg ikke annet enn å følge Magnus: Det fantes noen i menigheten i Korint som hadde ligget under for laster som ville ha ført til at de ikke fikk arve Guds rike. Men disse hadde de omvendt seg fra – tenkt annerledes om – og var, for å sitere Bibelen Ressurs, «åndelig sett renset av Gud», «utskilt som Guds folk» og «erklært rettferdig av Gud på grunn av Kristi frelsesverk på korset».

Bibelen beskriver dette som synd

Når det gjelder aktualiseringen her, framgår det av talen at Magnus særlig tenker på mennesker som lever i homoseksuelle forhold. Bibelen beskriver dette som synd, som det må skje en omvendelse fra og bes om tilgivelse for. «Malen» for dette finnes blant annet i 1. Kor 6, som altså Magnus siterte fra. Det forandrer ikke på saken at Sommerfeldt og andre tier om dette eller søker å bortforklare det.

Skille ut

ILLUSTRASJONSFOTO: FREEBIBLEIMAGES/NAZARETH VILLAGE

Så står det i v. 41 og 42 i teksten om englene som skal «sanke ut av hans rike» de to gruppene vi har nevnt ovenfor, «og de skal kaste dem i ildovnen». Dette er det lite hyggelig å lese, og det er ingen tvil om at man kan bli støtt av det. Men igjen må vi minne hverandre om at det er menighetens Herre som sier dette, Han som vi tror på. 

Magnus understreker at teksten sier at disse to gruppene finnes i «hans rike» (Jesu rike), som han her utlegger som å befinne seg i den kristne forsamling. De er altså ikke utstøtt av mennesker, men de skal en gang «sankes ut» av Guds engler. «De tar ikke feil!», fastslår Magnus.

Det Alv Magnus gjør, er å utlegge teksten bibelsk

Han aktualiserer her med å vise til at vi som innbyggere i et land, må rette oss etter lover og regler. Slik er det også med Guds rike, eller «Jesu program», som Magnus kaller det her. 

Det Alv Magnus gjør, er å utlegge teksten bibelsk. Ved å trekke inn andre skriftsteder lar han Bibelen forklare seg selv. Sommerfeldt burde vite at dette er et viktig reformatorisk prinsipp.

Djevelen

Ett vers til må vi kommentere. Om ugresset sier Jesus (v. 39) at «fienden som sådde det, er djevelen». Bakgrunnen finner vi i det første tekstavsnittet. En mann, Jesus, sådde godt korn, Ordet, i åkeren sin. Men mens gårdsfolkene sov, «kom fienden hans og sådde ugress blant hveten, og gikk så bort (v. 24-25).

Ja, den onde er en realitet, og han ønsker, som Magnus sa, å hindre ordet i å slå rot i oss og gjøre sin gjerning i oss og med oss.

For, som Jesus sa om folket i hans samtid (v.13ff), «de ser, og likevel ser de ikke. De hører, og likevel hører de ikke, og forstår ikke». Det er dessverre også en aktuell beskrivelse av vår tid, ikke minst i Norge, der ordet har vært forkynt i hundrevis av år. 

Appell

Så avslutter Alv Magnus med en appell til hver enkelt om hva teksten har talt. Han spør om teksten har vist at «vi enten har representert en fristelse for andre til fall, eller at vi har levet etter eget forgodtbefinnende og gjort vår egen vilje til øverste autoritet i livet». Jeg har kursivert «vi» og «vår». For i motsetning til det Sommerfeldt hevder, tar Magnus seg selv med i ransakelsen, akkurat slik David gjør (Sal 139,23). Om teksten har overbevist om at så er tilfelle, «har vi muligheten til å vende om! Her og nå!», proklamerer Alv Magnus.

Forkynneren tar seg selv med i ransakelsen

Nærlesingen av talen har overbevist meg at Alv Magnus lar Jesu ord dømme, slik Jesus selv sier om «den som forkaster meg» (Joh 12,44ff): «Det ordet jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag» (min kursivering).

Jesu anstøt

Helt fra Jesus startet sin offentlige jordiske virksomhet var det dette han var opptatt av: «Tidens mål er fullt, og Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet!» (Mark 1,13; Matt 4,17). I Joh 6, kort tid etter å ha mettet fem tusen og gått på vannet, holder Jesus en tale der han – ut fra Bibelen – forklarer hvem han er. Dette likte jødene dårlig – de følte seg nok støtt (!) fordi Jesus sammenlignet seg selv med manna-underet i ørkenen. Resultatet ble at «mange av disiplene hans som hørte dette, sa da: Dette er harde ord! Hvem kan høre dem?» «Tar dere anstøt av dette?», repliserer Jesus – underforstått: det vil komme enda mer krevende ord! 

Jesu ord støter, Sommerfeldt, og det må også forkynnelsen gjøre. Men som Jesus også sier i den samme «harde» talen i Joh 6: «Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut.»

«… den som kommer til meg». Det anstøtet kommer heller ikke du unna i din forkynnelse, biskop Atle Sommerfeldt. Ellers er du på ville veier. 

Også publisert i Dagen og på dagensdebatt.no 21.08. og i Vårt Land (forkortet i papirutgaven 21.08.) og verdidebatt.no 18.08.