Innlegg

Nå kan alle sjekke om de er kirkemedlem

/0 Kommentarer/i /av

En ny portal på internett skal gjøre det enklere å sjekke om du er medlem i Den norske kirke.

Den norske kirke (Dnk) har laget en elektronisk selvbetjeningsløsning hvor man kan sjekke sin medlemsstatus og melde seg inn eller ut. Den norske kirke har omkring 73 prosent av befolkningen som medlemmer.

– Med 3,8 millioner medlemmer trenger kirken enkle og gode ordninger for å holde medlemsregisteret ajour. Derfor har Kirkerådet nå lagt til rette for at den enkelte selv kan benytte bank-id eller annen elektronisk identifikasjon og rette feil direkte i databasen til medlemsregisteret. Gjennom id-porten er det åpnet både for innmelding i og utmelding av kirken, sier direktøren i Kirkerådet, Jens-Petter Johnsen, i en pressemelding.

Møter kritikken

Den norske kirke har i flere år blitt kritisert for feil og mangler i sitt medlemsregister. I en pressemelding sier kirken at det fortsatt finnes feil i registeret.

– Nylige endringer i kirkelov og forskrift om innmelding i og utmelding av Den norske kirke er i hovedsak gjort med tanke på innføring av nettbaserte løsninger for inn- og utmelding, skriver Dnk.

På den nye id-portalen må en logge seg inn slik en for eksempel gjør i en nettbank. For å bli registrert som medlem av Den norske kirke må en være døpt.

Teknisk trygghet

Ifølge Dnk gir den nye id-porten brukeren dokumentasjon på de elektroniske handlingene gjennom attester som kan lagres og skrives ut. Samtidig blir det sendt melding til det aktuelle soknet om de innmeldingene og utmeldingene som er gjort gjennom nettløsningen.

– Den tekniske tryggheten rundt id-porten tilfredsstiller kravene til trygg behandling av personsensitive opplysninger, skriver Dnk.

Det vil fortsatt være mulig å melde seg inn eller ut på gammelmåten også.

– Den nye løsningen er et supplement til andre måter å melde seg inn i eller ut av kirka på, skriver DnK.

Det vil si at folk fremdeles kan sende forespørsel om utmelding til det lokale kirkekontoret og disse blir behandlet på samme måte som tidligere. KPK

− Kirken er fortsatt en kraft

/0 Kommentarer/i /av

− Man skal ikke la troen koke vekk i uenighet. Det skremmer folk, er professor Frank Aarebrots råd til kirken.

I forbindelse med Årstad kirkes 125-årsjubileum holdt professor Frank Aarebrot den 5. november et foredrag på Høgskolen i Bergen om Den norske kirkes (Dnk) rolle i samfunnsutviklingen etter krigen og frem til i dag. Aarebrot gikk lenger tilbake en til etter krigen i foredraget. Han trakk de lange linjer helt tilbake til reformasjonen.

Reformasjonen
− Reformasjonen har stor betydning for demokratiutviklingen i Norge. En av betingelsene for demokrati i Norge, var reformasjonen. Med Luther og reformasjonen fikk vi frelse av Guds nåde. Den enkelte blir ansvarlig for sin skjebne. For katolikkene er det slik at du er katolikk fordi du lever i et katolsk samfunn. Det nye som kom med reformasjonen, var at det ble mer søkelys på individet enn på fellesskapet. Uttrykket «personlig kristen» understreker det individuelle ansvaret, sier Aarebrot.

Oppfinnelsen av boktrykkerkunsten var ifølge professoren sentral i denne utviklingen, siden det førte til at Bibelen ble oversatt til morsmålet og man fikk andaktsbøker, huspostiller og salmebøker. En annen trend som Aarebrot peker på, er at man får et samfunn hvor man får status på grunn av prestasjon.

Embetsstand og lekmannsbevegelse
− Man fikk en embetsstand og utdannet elite som var prestasjonsorientert. Prestene var en del av denne eliten. Det var en krasj mellom den utdannete eliten og en kristen lekmannsbevegelse. Haugianerne ville ha frihet til å drive næringsvirksomhet og til å drive lekmannsbevegelse, forteller Aarebrot.

Ifølge grunnloven fra 1814 hadde man ytringsfrihet og organisasjonsfrihet etter loven, men man hadde ikke det i praksis. Konventikkelplakaten hindret lekmenn i å tale på kristne møter. Den ble opphevet i 1842. Først i 1861 fikk man fri organisasjonsdannelse.

Les også: Et forsvar for pietismen (Petter Olsens blogg)

− Kristne misjonsforeninger var størst i volum i denne veksten av organisasjoner som kom etter 1861. Kirken var den største kraften nedenfra, med sine huspostiller og husmøter, sier Aarebrot.

Okkupasjonen
1920-årene beskriver han som en periode hvor man får en polarisering mellom kommunisme og nazisme. Under krigen og okkupasjonen kom kirken til å spille en viktig rolle.

− Kirken gikk i kamp mot okkupasjonen for å kjempe for sin identitet. Det var en samlet kirke. LO derimot hadde avfunnet seg med at reichskommissar Terboven innsatte sin LO-leder. Fagforeningene var interessert i å beholde sine lønninger. Det var mange som sa: «Se til kirken. De kjemper mot nazismen!» Både indremisjonen og kirken kom ut av krigen med flagget til topps, mener Aarebrot.

Uenighet
Etter krigen virker det for Aarebrot som om det var på tide for kirken å være uenig igjen.

− Det ble uenighet mellom bedehus og kirke. Det ble spørsmål om hvem som er mer eller mindre bibeltro, og det ble spørsmål om hvem som er personlig kristen. Konflikten ble løst territorielt. Bjørgvin bispedømme med konservativt flertall, fikk konservativ biskop, mens Oslo bispedømme med mer liberalt flertall, fikk liberal biskop, sier Aarebrot.

Striden om bibeltroskap er en strid som Aarebrot tror har virket ødeleggende for kirken og hindret den i å ha den demokratiske kraften som den hadde under okkupasjonen.

− Man bruker Bibelen bokstavtro, slår opp i den som en løve, men ramler ned som en skinnfell. For eksempel når det gjelder gjengifte, kvinnelige prester, abort og homofile ektepar, så er det en del som hadde et bestemt syn noen år tilbake, utfra Bibelens klare ord, men som i dag har skiftet syn. Det er en eksegese bak et hvert standpunkt. Å nekte for det, er misbruk av Bibelens autoritet. Man svekker Bibelens autoritet ved å underslå den fortolkning som ligger bak, og at Bibelen må fortolkes. Et standpunkt i en sak er menneskelig, ikke hellig ydmykhet.

Les også: Når de fattige leser Bibelen (Brit Rønningens blogg)

I den saken har Aarebrot et råd til kirken: − Man skal ikke la troen koke vekk i uenighet. Det skremmer folk. Man kan være uenige uten å være hatefulle.

Håp for kirken
I dag ser Aarebrot håp for kirken, fordi det er noen store og viktige saker hvor den står samlet.

− Nå er kirken felles i klima- og miljøkampen og i flyktningkrisen. Jeg ser en positiv mulighet for kirken der. Noen politikere mener at kirken ikke skal blande seg i politikk. Kirken skal ikke være partipolitisk, men kirken har selvfølgelig noe å si om saker som er politiske. Under krigen var det ikke måte på hvor bra det var at kirken var politisk, minner Aarebrot om.

For kristne som er redde for islams påvirkning i Norge og Europa og som er redde for den kristne kulturarven, har Aarebrot følgende å si:

− Kirken er fortsatt en kraft. Den er ikke nasjonal, men universell. Misjonsbefalingen er internasjonal.

Biskopens spennende bedehusfolk

/5 Kommentarer/i /av

Konflikten mellom folkekirke og bedehus har virket sekulariserende, mener biskopen i Bjørgvin, og det er tydelig hvilken side han mener har skylden.

21. april slo avisen Vårt Land fast at «Sogn og Fjordane er folkekirkefylket». Dette ble begrunnet i at 85 prosent av befolkningen er medlemmer i Den norske kirke (Dnk), over 85 prosent av de nyfødte blir døpt i Dnk, og over 85 prosent av 15-åringene blir konfirmert i dette kirkesamfunnet. «Ingen andre fylker har like høy oppslutning om Den norske kirke», konkluderte avisen.

Sogn og Fjordane tilhører, sammen med Hordaland, Bjørgvin bispedømme. Hordaland plasserer seg midt på treet når det gjelder andel kirkemedlemmer, og biskop Halvor Nordhaug ble bedt om å kommentere forskjellen mellom de to fylkene.

– Den norske kirkes stilling er mindre kontroversiell i Sogn og Fjordane enn i Hordaland. I miljøer i Hordaland finnes et radikalt bedehusfolk som har skapt spenninger som ikke finnes i samme grad i Sogn og Fjordane, siteres Nordhaug på.

I en liten dialog mellom biskopen og meg på mikrobloggtjenesten Twitter utdyper Nordhaug det slik: «at konflikten mellom folkekirke og bedehus har virket sekulariserende, er utvilsomt».

Halvor Nordhaug er en av de biskopene jeg synes har noe å fare med, men her overrasker han meg.

Det som kunne vært et argument fra Nordhaugs side, er at indremisjonen historisk sett har hatt et problem med tanken om en folkekirke som skal samle både frelste og ufrelste. Man har i stedet ment at kirken – i betydningen den kristne forsamling – nettopp består av dem som lar seg frelse. På slutten av 1800- og starten av 1900-tallet var det sterke krefter i indremisjonen som dro i retning frikirke, men det ble ikke satt på spissen.

Men slik jeg forstår biskop Nordhaugs framstilling i Vårt Land, er det lekfolkets blotte nærvær i lokalsamfunnet som er det som skaper spenninger og verdsliggjøring. – Der troen knyttes til en bestemt bedehuskultur og livsførsel, vil ikke alle føle det naturlig å identifisere seg med denne, sier Nordhaug til avisen.

Hva kan så denne angivelig problematiske bedehuskulturen og livsførselen bestå av? Nordhaug utdyper det ikke. Man kunne fristes til å tro at biskopen misliker vekkelsesforkynnelse til frelse. Mange folkekirkeprester lar seg nok nøye med folks dåpsattest. Men i biskop Nordhaugs tilfelle har jeg grunn til å tro at det ikke er dette som er hovedproblemet.

Kanskje kan noe av dialogen i Vårt Land mellom biskop og tidligere generalsekretær i NMS, Tor B. Jørgensen, og religionshistoriker Hanne Nabintu Herland være relevant. I et innlegg 27. mai sier Jørgensen seg enig med Herland i at det tales lite i Dnk om «dommedag og omvendelse. Om hellige liv i etterfølgelse». Jørgensen mener dommedagsforkynnelse har ført mennesker bort fra Jesus, og at «omvendelsesforkynnelsen og et strengt normert liv blir fort misforstått». – Det har slått meg, skriver Jørgensen, hvor mye sterk gudstro det finnes «utenfor de troendes forsamling».

Dersom det er formmessige og/eller kulturelle krav de nevnte biskopene tenker på, gir holdningen deres en slags mening. Men det er ikke slike ting som preger bedehusbevegelsen som sådan. I klippspalten i mainummeret siterte jeg generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvelland i bedehusorganisasjonen Normisjon: «Gjøre godt for mennesker. La dem få tilhøre et fellesskap. Så kan de kanskje komme til troen på Jesus. Deretter kan vi snakke om kristen livsførsel». Jeg tror det er beskrivende for hvordan mange tenker om å nå nye mennesker med evangeliet – uten at man av den grunn legger mindre vekt på forkynnelsen.

Hva er det så med Sogn og Fjordane? Onsdag 13. mai fortalte avisen Dagen om den nyetablerte organisasjonen «Bibelen til alle – Sogn og Fjordane». Her kommer det fram at en av fire i fylket ikke har noen bibel. Ifølge en undersøkelse gjort av Infact i fylket, har 27 prosent i aldersgruppen 18-29 år aldri lest i Bibelen, 51 prosent sier at det er flere år siden de leste i den sist, 20 prosent sier at Bibelen ikke har noen betydning for deres liv, og 40 prosent svarer at Bibelen har liten og mindre betydning.

– Det betyr at det er et stort potensial for bevisstgjøring, konkluderer prost i Sogn, Kjetil Netland, overfor avisen.

«Bevisstgjøring», ja. Kanskje en blir mer «radikal» også, da, biskop Nordhaug?

Dersom det er slik som de ovennevnte tallene antyder, har kanskje ikke Den norske kirke hatt så stor innflytelse i Sogn og Fjordane, til tross for sin tilsynelatende sterke posisjon.

Framveksten av et organisert indremisjonsarbeid i dette flotte fylket er spesiell. Flere som hadde flyttet til Bergen i jobbsammenheng, stiftet i 1870- og 1880-årene støtteforeninger i byen for hjembygdene sine, for å få sendt emissærer – særlig fra Bergens Indremisjon – innover til fjordfylket. I mange av bygdene var kristenlivet praktisk talt dødt. Det har vel også litt radikalitet over seg. I dag er det flere eksempler på samarbeid mellom Dnk og Sogn og Fjordane Indremisjon, bl.a. det årlige Tungestølstemnet.

Biskopen i Bjørgvin bør se litt nærmere på bedehuset og folket der – i begge sine fylker. Kanskje det faktisk er behov for «et radikalt bedehusfolk»?

Den arrogante kirke

/15 Kommentarer/i /av

Den katolske kirke sliter ikke akkurat med selvbildet sitt.

Et tilbakeblikk: Vi hadde kommet et godt stykke i lesningen av trosbekjennelsen i engelskkyrkja St. Olafs i Balestrand da ordet «catholic» plutselig lyste mot meg fra liturgiheftet til Den anglikanske kirke. Forfjamset lukket jeg munnen. For å erklære at jeg trodde på “the holy catholic Church” ville jeg ikke være med på.

Den norskspråklige teksten lyder «jeg tror på (…) en hellig, allmenn kirke». Og med «allmenn» sikter protestanter til kirke i betydningen «alle kristne», ikke til et bestemt kirkesamfunn.

På seminaret «Kirken og kirkene – enhet og mangfold i Kristus» på Fjellhaug 6. februar kom det tydelig fram at slik tenker ikke Den katolske kirke. Den bruker ordet som om det skulle være et egennavn. Ragnhild Helena Aadland Høen, som konverterte til katolisismen for sju år siden, var en av innlederne. Hun påpekte at ekklesiologien (læren om kirken) er det som først og fremst skiller mellom katolikker og protestanter.

Ifølge Høen opererer katolikkene med «den ene kirken» – den katolske – og «kommunion» (anerkjennende fellesskap) med denne ene kirken er det som gir enhet.

Denne ene kirken består, ifølge Høen, av det folk som Gud samler i hele verden. Og det var denne «synlige enheten» som fikk henne til å konvertere: – Den teologiske oppløsningen i Den norske kirke (Dnk) var så sterk at jeg ikke turte å overlate mine barn til den. Hvor skulle jeg da gå? Til noe enda mindre? Det ga ikke helt mening. Jeg begynte å tro at den katolske kirke er det som Jesus startet i år 33, sa Høen.

«Enhet og mangfold» var stikkord for Høens innlegg. Mangfold i betydningen at alle får det de trenger internt i kirken, er ifølge Høen av det gode (paragraf 814 i Den katolske kirkes katekisme). Men den nytilsatte kommunikasjonsrådgiveren for KrFs stortingsgruppe viste til at det i dag er flere enn 30.000 protestantiske kirkesamfunn i verden. Disse representerer splittelse, slik katolikkene ser det. – Der hvor synden er, er det splittelse. Der hvor dyden er, er det enhet, siterte Høen fra paragraf 817.

Den overbeviste katolikken så to bevegelser i vår tid. En retning som går «bort fra sannheten og ut i periferien og splittelsen og i ytterste konsekvens frafallet». Den andre går «mot sannhet og fordypning og den felles kristne tro». – Da går det mot den katolske tro og kirke, slik jeg ser det. Gå i rett retning, fra alene til sammen. For de som står utenfor den katolske kirke, vil det til enhver tid være nødvendig med splittelse. Men for meg er det nødvendig med enhet, og det er en guddommelig befaling. Splittelse skyldes synd og er djevelens verk, avsluttet Ragnhild Helena Aadland Høen hovedinnlegget sitt.

I debatten som fulgte, spurte Rolf Ekenes i lederskapet for medarrangørene Evangelisk luthersk nettverk om hvorfor Høen var så opptatt av at det er så mange innen Den katolske kirke, når Jesus sier at det er få som finner veien.

– Det finnes partier innenfor Den katolske kirke også, og vranglærere avvises. Idealet er å lese Ordet sammen med kirken. Leser en alene, kan en fare vill. Vi er avhengig av det apostoliske læreembetet, Peters embete, for å bli beskyttet mot splittelse. Den ene kristne tro er gitt til hele verden, ikke til noen få i Norge, svarte Høen.

I panelsamtalen i siste del av seminaret, fikk Høen spørsmål om hvorvidt Den katolske kirke tenker at de som ikke er katolikker, er annenrangs kristne. – Alle som er døpt i vann i den treenige Guds navn, er døpt inn i den katolske kirke. Vi ser på protestantisk tro som den kristne tro i en redusert, avkortet versjon, svarte Høen.

Hun ble også foreholdt et sitat fra kirkefaderen Cyprians brevsamling (Epistolae). Cyprian var biskop i Kartago (i dagens Tunisia) på 200-tallet og skrev at «utenfor kirken er det ingen frelse».

– Troen og dåpen betyr kirken. De som vet det, og likevel ikke vil være i kommunion med kirken, har et problem, valgte Høen å uttrykke seg.

Paragraf 846 i katekismen sier det slik (uthevelsene er mine): «Ved uttrykkelig å påpeke nødvendigheten av troen og dåpen har Han (Kristus, red.anm.) samtidig fastslått Kirkens nødvendighet, for gjennom dåpen trer menneskene inn i Kirken som gjennom en port. Derfor skulle de mennesker ikke kunne frelses som, til tross for sin viten om at Den katolske kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, allikevel har nektet å tre inn i den eller å vedbli i den». Jeg som skriver dette, og du som har lest helt ned hit, er altså ikke frelst dersom vi ikke «trer inn» i denne kirken!

En større arroganse skal det letes lenge etter. Den katolske kirke, som i middelalderen drev med gudsbespottelig avlatshandel og bygde den nye Peterskirken i Roma med inntekter fra dette, betrakter seg som Jesu legeme (par. 846) og den eneste sanne kristne kirken.

– Den katolske kirkes syn på nødvendigheten av å underkaste seg paven i Roma, er det mest provoserende, repliserte MF-professor og paneldeltaker Harald Hegstad.

Jeg kan ikke annet enn å si meg enig og ser ikke noe bibelsk grunnlag for å skulle bøye meg for den kjortelkledte mannen med røde sko i Roma.

 

 

 

– Livsførsel kan splitte kirken

/0 Kommentarer/i /av

Dersom et lærespørsmål skal anses som kirkesplittende, må også forhold som handler om liv, regnes med. Det mener Tove Rustan Skaar ved NLA Høgskolen.

OSLO: Førstelektoren i praktisk teologi ved NLA Høgskolen Staffeldtsgate var en av innlederne på seminar i regi av Forum for tro & samliv og Evangelisk luthersk nettverk (ELN) 6. februar. Temaet var «Kirken og kirkene – enhet og mangfold i Kristus». Seminaret samlet et nær fullsatt auditorium på Fjellhaug internasjonale høgskole.

Les også: – Kirken er allerede splittet

Jesu bønn
Skaar understreket at kirken, forstått som alle kristne, per definisjon er en i Gud. – Det er bekreftet i skrift og bekjennelse. I denne salen sitter det mange som gjør rommet for uenighet i lære veldig smalt. Dette fører til mye splittelse. Er det bra, spurte Skaar.

Hovedanliggendet til førstelektoren var følgende spørsmål: «Hvor viktig er Jesu bønn om enhet i forhold til det vi kan mene er gode grunner for splittelse?» I pausen spurte Sambåndet om hvordan hun selv vekter mellom disse to.

– Jeg er underveis i det spørsmålet. Vi må jobbe grundig med å avsløre det som er menneskelig frykt og kulturforskjeller. Så må vi i neste omgang spørre om det en måtte mene er vranglære hos den andre, fører folk bort fra Jesus. Dersom svaret er ja på det, mener jeg at en bør overveie å forlate det aktuelle kirkesamfunnet eller forsamlingen, sier Skaar.

Etikk og lære
I innledningen sin stilte førstelektoren også spørsmålet om hvorvidt etisk-moralske spørsmål, som eksempelvis ekteskap og moderne slaveri, er bekjennelsesspørsmål.

– Jeg er uenig med dem som mener at etikk ikke er et spørsmål om lære. De ti bud er en del av bekjennelsesskriftene i Den norske kirke (Dnk), og budene er lære om livet. Liv og lære skilles i det hele tatt ikke ad i Bibelen. Tro er liv, og livsførsel er ikke unntatt fra det kristne livet, sier Skaar.

Sambåndet spør hvordan førstelektoren stiller seg til holdningen fra både flertalls- og mindretallsbiskopene om at et ja til vigsel av samkjønnede par ikke «rokker ved deres felles forståelse av evangeliet» – altså at dette spørsmålet ikke anses som kirkesplittende. Tove Rustan Skaar svarer slik:

– Jeg tror tilnærmingen er feil. Hovedspørsmålet her er om det rett å gi evangeliet som tilgivelse for synder som en ikke vil erkjenne eller ta oppgjør med. Hvis noe skal være kirkesplittende – dersom et lærespørsmål skal være det – må også spørsmål om liv tas med. Tro praktiseres i liv.

Førstelektoren viser til at det også er luthersk tradisjon for dette. I Sør-Afrika ble det argumentert for at Apartheid-politikken var kirkesplittende.

Modernisering
Et tredje spørsmål Skaar stilte i innlegget sitt, var om bekjennelsesskriftet Confessio Augustana (CA) fra 1530 er et godt nok hjelpemiddel i spørsmålet om kirkens enhet. I artikkel 7 heter det at «til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene.»

– Er det god nok hjelp? Jeg er i tvil om det, bekjente hun.

Overfor Sambåndet utdyper førstelektoren at hun mener CA 7 trenger en modernisering:

– CA ble til i en kontekst og er i dag gjenstand for mye fortolkning. Jeg spør meg om det å overføre det til vår tid blir for vanskelig; en litt lang omvei, sier hun.
På bispemøtet i oktober 2013 stilte alle biskopene seg bak at uenigheten i homofilispørsmålet «ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes.»

– Biskopenes tolkning av Confessio Augustana er problematisk, og denne artikkelen i bekjennelsesskriftet kan derfor ikke stå alene, mener førstelektor Tove Rustan Skaar.

– Skjebnevalg for Kirken i 2015

/0 Kommentarer/i /av

ImF blir med i nettverket «Levende folkekirke», som skal arbeide for at Den norske kirke (Dnk) bevarer ekteskapet som et samliv mellom mann og kvinne.

– Kirkevalget i september 2015 blir et vannskillevalg som vil legge føringer for utviklingen videre, sier Øivind Benestad til Sambåndet.

Benestad leder Stiftelsen MorFarBarn, som også blir med i Levende folkekirke. Han kommer trolig til å fungere som koordinator for nettverket, som vil bestå av lutherske organisasjoner med tilknytning til Dnk.

– I tillegg til ImF har vi fått positive signaler fra flere andre, men de har ennå ikke behandlet saken i sine formelle organer, sier Benestad.

Kandidater

Arbeidet vil gå ut på å få valgt inn flest mulig kandidater med et bibelsk ekteskapssyn i bispedømmerådene. Medlemmene der utgjør Kirkemøtet, som er det organet som gjør vedtak om liturgier i Dnk.

– Vi klarer ikke å bevare flertallet i Kirkemøtet uten en bred mobilisering og en allianse av alle som ønsker å kjempe for en bibelsk samlivsetikk. Hvis vi får til en slik mobilisering, er det godt håp om å lykkes, sier Benestad.

Generalsekretær Erik Furnes i ImF bekrefter at forbundsstyret har sagt ja til at ImF kan oppfordre «sine folk» til å delta i kirkevalget og å stemme bevisst (se også leder).

10,6 prosent av Den norske kirkes stemmeberettigede medlemmer stemte ved direktevalget på kirkemøtedelegater i 2011 (valget til bispedømmeråd), det vil si omlag 329.000 medlemmer. 64 av 116 delegater på Kirkemøtet stemte mot kjønnsnøytral ekteskapsliturgi, og 62 stemte mot forbønnsliturgi.

Også i 2011 var det aksjoner forut for valget. Stiftelsen MorFarBarn fikk 22 anbefalte kandidater inn i bispedømmerådene. Aksjonen «Raus folkekirke» fikk inn 21 kandidater. Ved valget neste år vil den nystartede organisasjonen «Åpen folkekirke» representere den liberale siden.

Konservative

Vårt Land anslår antallet konservative med stemmerett ved Kirkevalget neste år til vel 200.000. Sammenlignet med den store gruppen nominelle (og ikke aktive) medlemmer i Dnk er dette sannsynligvis ikke nok til å hindre et vedtak om likekjønnede ekteskap på Kirkemøtet. Ikke-aktive kirkemedlemmer som har et konservativt syn på ekteskapet, må også mobiliseres. Vårt Land påpeker at dersom 50.000 slike stemmer konservativt, kan den liberale siden trenge minst 300.000 bevisste stemmegivere for å vinne fram.

Benestad mener slike tall bare blir gjetninger:

– Det er umulig å vite hvor mange som kommer til å stemme, og det er umulig å vite hvor mange den liberale siden greier å mobilisere. Vår strategi er kort og godt å få med oss så mange som mulig. Jeg tror at tusener som ikke er med i misjonsorganisasjonene, også vil støtte oss. Folk flest skjønner at ekteskap og barn henger sammen. Og mange er svært skeptiske til at kirken skal godta planlagt farløshet og morløshet som etisk høyverdig, ja, i tråd med Jesu lære.

Ny valgordning

Et annet usikkerhetsmoment er at valgordningen ved neste års kirkevalg er helt ny. Det blir bare mulig å gi dobbeltstemme til tre av de 18 kandidatene på valglista, og den er satt opp i prioritert rekkefølge. Det blir dessuten mulig å stille alternative lister og å etternominere kandidater.

– Det vil også være viktig å påvirke hvem som kommer inn i nominasjonskomiteene, siden det er de som skal sette sammen valglista, påpeker Benestad.

Han mener at dersom de konservative også ved neste korsvei klarer å hindre en ny ekteskapsteologi, kan tiden arbeide for dem. Flere og flere vil innse at planlagt farløshet og morløshet hører uløselig sammen med den kjønnsnøytrale ideologien.

– Dersom Dnk faller i ekteskapsspørsmålet, vil presset på andre kirkesamfunn og organisasjoner øke. Hvis vi ikke mobiliserer kraftig ved neste års kirkevalg, kan kampen om ekteskapet og barnet være tapt for alltid. Vi får ingen ny sjanse hvis vi taper neste år, sier han.

Alle kanaler

«Levende folkekirke» legger opp til å nå ut med budskapet sitt via alle mulige kanaler, ikke minst gjennom annonser og sosiale medier. Og folk vil få veiledning om konkrete navn man bør gi ekstrastemme til ved bispedømmerådsvalget.

– Økonomisk baserer vi oss på penger vi har og får. Erfaringen viser at folk støtter oss med penger når vi blir synlige med informasjon og kunnskap, sier han.

Ettersom det ennå er tidlig i prosessen, oppfordrer Øivind Benestad konservative om å stille til valg til bispedømmerådene og å tipse nominasjonskomiteene om gode kandidater.