Innlegg

KJETTERBÅL: Tresnitt fra 1493 som viser jøder som brennes på bål på grunn av anklager om å da vanæret nattverdbrødet. Fra Nuremberg Chronicle. Kilde: Liber Chronicarum / Die Schedelsche Weltchronik / Wikimedia Commons. Opphavsperson: Michel Wolgemut, Wilhelm Pleyenwurff

Luther og jødene

På Luthers tid var det meste tillatt for å bekjempe dem som hadde en annen tro enn den ene tillatte, skriver professor Oddvar Johan Jensen på Synspunkt-plass.

I Reformasjonsåret 2017 har Martin Luthers forhold til jødene med rette vært omtalt som en av de mørke sidene ved reformasjonen.

Hva var det så dette dreide seg om? Det første som faller meg inn, er de massive jødeutryddelsene under Den andre verdenskrig og bruken av Luther-tekster til å rettferdiggjøre dette. Det er ubestridelige fakta; både utryddelsen av 6 millioner jøder og nazistenes bruk av Luthers antijødiske skrifter fra 1540-tallet som propaganda mot jødene.

Bildet blir imidlertid langt mer komplisert dersom vi historisk vil klarlegge sammenhengen mellom det de tyske nazistene på 1940-tallet stod for og Luthers forhold til jødene på 1540-tallet. Dette kan illustreres gjennom to sentrale begreper som stadig er i bruk i kritikken av Luther, nemlig anti-semittisme og anti-judaisme.

To begreper

Anti-semittisme forstår vi gjerne som et uttrykk for rasisme. Nazistenes raseteorier knyttet jødeforfølgelsene til jødene som en underlegen rase som skulle renskes ut av rasehygieniske grunner. Luthers angrep på jødene var imidlertid slik innrettet at rase ikke var noe tema. Det var jødenes jødiske tro han avviste. Dersom de bare lot seg døpe og ble rette kristne, var alt i orden. Slik tenkte ikke nazistene.

Rase var ikke noe tema. Det var jødenes jødiske tro Luther avviste

Anti-judaisme er et tydeligere religiøst preget begrep som langt bedre treffer Luthers anliggende. Jødene fornektet den kristne treenighetslæren, dogmet om Kristus som sann Gud og sant menneske, og jomfrufødselen. Dette var sakens kjerne, slik Luther så det. Det lar seg ikke gjøre å frata Luther retten til å hevde dette uten samtidig å frata ham retten til å hevde tradisjonell kristen tro. Som en følge av dette var det ikke til å unngå at mer eller mindre hele GT ble en arena for en krevende kamp om den rette tolkning av tekstene. Helt uavhengig av hvem som hadde rett, må Luthers anti-judaisme så langt forstås som et legitimt uttrykk for Luthers egen tro.

Historisk bakteppe

Kirkereformatoren Martin Luthers bok «Om jødene og deres løgner» (Von den Jüden vnd iren Lügen) fra 1543 var typisk for den kristne antijudaismen i samtida. Kilde: Wikimedia Commons

Hva så med Luthers hatefulle ytringer mot jødene? Dette henger på sett og vis sammen med det som er nevnt, men det fikk samtidig en form og ble fremført med en intensitet vi med fordel kunne vært spart for. Men også her er det et historisk bakteppe vi ikke skal overse.

På 1500-tallet var Europa ikke et sted for religiøst mangfold og toleranse. Det måtte man vente flere hundre år på. I Norge forsvant det siste religiøst begrunnede forbudet for bare noen tiår siden. Grunnloven av 1814 tillot ikke jøder å oppholde seg i Norge. Dette ble endret i 1851. Jesuittene fikk derimot adgang til Norge først i 1956.

På 1500-tallet var Europa ikke et sted for religiøst mangfold og toleranse

På Luthers tid var det annerledes. Da kunne en avvisning av treenighetslæren i seg selv være nok til at man havnet på kjetterbålet. Etter forbilde fra GT måtte landet holdes rent for vantro og gudsbespottelse om ikke Guds velsignelse skulle gå tapt. Dersom man konsekvent hadde fulgt denne linjen, hadde det ikke vært plass jøder i det kristne Europa overhodet. Under vekslende forhold representerte imidlertid jødene unntaket. De kunne være helt innestengt i sine gettoer eller bevege seg nokså fritt og drive både handel og håndverk. Forholdene for jødene varierte og kunne være uforutsigbare.

Holdninger

På 1520-tallet anbefaler Luther en åpen og imøtekommende holdning. På 1540-tallet er det nesten ingen grenser for hva han kan få seg til å si for å få fyrstene til å bli kvitt jødedommen. Luthers teologiske anliggende var det samme på 1540-tallet som på 1520-tallet, å verne om den rette kristne tro, men virkemidlene var på 1540-tallet ikke leger vennlighet og forkynnelse av evangeliet som på 1520-tallet.

Djevelen var løs og ville sluke alle de fromme sjeler han kunne

På 1540-tallet var det hardhendt politisk makt som ble anbefalt. Luther ser ut til fullstendig å ha blitt fanget i en forventning om at endetiden stod for døren, og at det gjaldt å redde det som reddes kunne. Djevelen var løs og ville sluke alle de fromme sjeler han kunne.

Angrep

Djevelens angrep kom på tre fronter. Muslimene angrep Kristus som sann Gud. Det samme gjorde jødene. Papistene angrep Kristi verk ved å sette egne gjerninger i hans sted. I denne kampen mot djevelen måtte alle stå sammen, både de som forvaltet den verdslige makt og de som forvaltet nådemidlene. Dette fikk Luther til å skrive mot jødene på en måte som 400 år senere kunne gå rett inn i nazistenes antisemittiske propaganda. Slik gikk det da også.

Vurdering

Når vi i dag tar avstand fra Luthers antijudaisme, er det tre forhold som må tas med i våre vurderinger. For det første har Luthers antijudaistiske holdninger et legitimt teologisk innhold som er begrunnet i Luthers egen tro. For det andre kan vi gå i rette med Luther fordi han ikke holdt fast ved den milde linjen fra 1520-tallet. For det tredje har vi i dag en helt annen standard å vurdere disse spørsmålene mot. Vi lever i et åpent liberalt samfunn der religionsfrihet er en av de grunnleggende menneskeretter.

På Luthers tid var det meste tillatt for å bekjempe dem som hadde en annen tro enn den ene tillatte

På Luthers tid var det meste tillatt for å bekjempe dem som hadde en annen tro enn den ene tillatte. Både tortur, kjetterbål og lignende var ansett som tjenlige midler for å forsvare den rette tro, ja, til og med krig var et «legitimt» middel. Keiseren gikk da til slutt også til krig mot de lutherske fyrstene for å få slutt på det lutherske kjetteriet. Den schmalkaldiske krig ble utløst kort tid etter Luthers død i 1546.

EVANGELISERER TIL JØDER: Forfatter, misjonær og messiansk jøde, Avi Snyder, utfordrer myter blant kristne om at en ikke trenger å evangelisere for jøder. Nå oversettes boken hans til norsk av Lunde forlag og Den Norske Israelsmisjon. FOTO: DNI

Utfordrar mytar om misjon for jødar

– Det viktigaste av alt er at jødane får læra Jesus å kjenna, seier generalsekretær i Den Norske Israelsmisjon, Rolf Gunnar Heitmann.

Den messianske jøden Avi Snyder tek med utgangspunkt i Bibelen eit oppgjer med haldningar om at kristne ikkje skal evangelisera til jødar. Oppgjeret kjem i boka «Jews Don’t Need Jesus… and Other Misconceptions» («Jødar treng ikkje Jesus – og andre mistydingar»).

– Desse haldningane finst òg blant enkelte norske kristne, seier generalsekretær i Den Norske Israelsmisjon, Rolf Gunnar Heitmann.

Snyders bok, som ut frå eit kristent perspektiv tek opp ulike innvendingar mot misjon overfor jødar, vert no omsett til norsk gjennom eit samarbeid mellom Lunde forlag og Den Norske Israelsmisjon.

– Det er mange kristne som seier at vi ikkje skal driva misjon overfor jødar, og det finst ulike grunngjevingar for det. Snyder tek fram døme som han sjølv har møtt som misjonær og leiar for Jews for Jesus i Europa, fortel Heitmann.

Bibelsk perspektiv

Snyder sin innfallsvinkel er, ifølgje Heitmann, at alle typar argument mot misjon må tilbakevisast ut frå eit bibelsk og nytestamentleg perspektiv.

– Viss Jesus ikkje er jødane sine Messias, kan han heller ikkje vera verda sin frelser, difor er det viktig at òg jødane får vita kven Jesus er, seier Heitmann.

Han fortel at Snyder i boka si prøver å argumentera mot alle dei som er skeptiske og avvisande til misjon eller vil nedprioritera det.

– Vi tenkjer dette er ei bok som vi gjerne vil lansera i Noreg, sjølv om ikkje alle argumenta er like framståande her. Det er eit sterkt engasjement for Israel i mange kristne samanhengar, men ikkje eit like sterkt engasjement for å dela Jesus med det jødiske folk, seier Heitmann.

Han trur boka vil engasjera folk i deira tilhøve til det jødiske folk og hjelpa til å forstå Det nye testamentet òg frå eit jødisk perspektiv.

Vert med på NLM si generalforsamling

Den norske omsetjinga skal etter planen vera ferdig til sommaren då Avi Snyder vitjar Noreg og Israelsmisjonens sommarstemne.

– Vi veit ikkje enno kva den norske tittelen på boka vil verta, seier Heitmann.

Boka vil blant anna òg vera tilgjengeleg på generalforsamlinga til Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

Det har vore diskusjonar i NLM i det siste andsynes tilhøvet organisasjonen har til Israel. Ei gruppe ønskte at Israel sitt flagg skulle heisast på generalforsamlinga. Dette vart avvist av leiinga.

– Diskusjonen i Misjonssambandet føyer seg inn i desse problemstillingane. Eg har vore i møte med dei og kjem til å ha eit seminar der om desse spørsmåla. Avi Snyder vil òg verta med på generalforsamlinga ein dag, seier Heitmann.

Israelsmisjonen kjem òg til å laga ein studieplan og nokre filmklipp som kan brukast saman med boka.

Omstridt

Historia den europeiske kyrkja med handsaming av jødar, særleg under 2. verdskrig, vert ofte brukt som argument for å ikkje evangelisera for jødar, fortel Heitmann.

– Dette har eg òg høyrt i norsk samanheng, at særleg etter Holocaust er det viktigaste for oss å visa kristen kjærleik og støtte jødane, ikkje å forkynna evangeliet og splitta dei i religionen og trua deira, seier generalsekretæren.

Sjølv meiner han at den kristne trua i utgangspunktet er jødisk, og at ein Jesus-truande jøde er like mykje jødisk som ein i rabbinsk tradisjon. Dette er ikkje ei vanleg haldning blant rabbinske jødar.

– Frå rabbinsk side vert sagt det at «misjon er holocaust med andre middel og er å øydeleggja oss som folk», men Avi Snyder er sjølv jøde, og han følar seg ikkje øydelagt. Tvert imot har han gjenoppdaga ein jødisk identitet i trua på Jesus, seier Rolf Gunnar Heitmann. KPK