kall og tjeneste - Sambåndet

Det har store ringvirkninger dersom kristne går inn i yrkeslivet med en bevissthet om at kristenkallet også gjelder der, mener Laget.

– Jeg tror veldig mange kristne studenter har en svak kobling mellom hva det betyr å være kristen og det yrket de skal inn i, sier lagsgeneral Karl-Johan Kjøde.

I helgen arrangerer Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (Laget) sin årlige studentsamling, Studentforum. Her skal de starte en kartlegging de skal gjennomføre blant kristne studenter det kommende året.

– Vi ønsker å kartlegge hva studentene tenker om at de skal ut i et vanlig yrkesliv og være kristne der. Det handler om kallsbevissthet, sier generalsekretær i laget, Karl-Johan Kjøde.

Han tror ikke at bevisstheten om at kristenkallet gjelder alle deler av livet, er like høy blant alle de kristne studentene.

– Vi har en hypotese at veldig mange kirkeaktive kristne studenter har en kallsforståelse som er litt snever. Det har nok også noe med hvordan vi har omtalt det å være kalt, hvor vi har knyttet det til spesifikke kristelige utøvende yrker, sier Kjøde.

Nå lanserer Laget en stor nasjonal undersøkelse, i samarbeid med Nordic Navigation, der de blant annet ønsker å finne ut om hypotesen stemmer.

– Enorme ringvirkninger

Kjøde forteller at undersøkelsen vil henvende seg til et bredt publikum innenfor de store studentmiljøene.

– Her vil vi kartlegge både deres forhold til tro, til tro og studielivet samt til tro og yrkesvalg. For oss som studentbevegelse er dette kjempeviktig å vite slik at vi kan tiltale det som er folks liv, sier generalsekretæren.

Organisasjonen håper å bli opplyst og få vite mer om forholdene til de kristne studentene de jobber med, slik at de så kan tiltale det de finner.

– Det har enorme ringvirkninger når folk går inn med en tanke om at troen også gjelder i yrkeslivet deres for eksempel, sier Kjøde.

Ifølge ham handler ikke dette kun om å dele evangeliet med dem man møter på jobb.

– Det kan være en del av det, men også hvordan du opptrer og hvilke verdier du speiler. Det kan for eksempel være en verdi å jobbe hardt og gjøre en fremragende innsats, sier han.

Utvide perspektivet

Laget har, ifølge Kjøde, ambisjoner om å utvide studentenes perspektiv og tenkning om hva det betyr å være kristne der de er.

– Det er også en del av det kristne kallet å gi tilbake av det en har fått og jobbe knallhardt. Vi må tenke stort omkring det å være med å bygge Guds rike og ikke tenke et snevert Guds rike som bare skjer på søndager.

Han tror også undersøkelsen kan være nyttig for pastorer i menigheter med mange studenter.

– Som lagsbevegelse ønsker vi å oppnå en tettere kontakt med menighetene på de store studentstedene og kunne tjene dem med informasjon som er nyttig for dem.

Kjøde ser også på det som en oppgave for Laget å dytte menighetenes virkelighet fra møter og arrangementer og inn på studiestedenes campus.

Tro som noe privat

Kjøde tror sterke stemmer i den norske kulturen, som sier at tro kun er noe privat, bidrar til studentenes forvirring når det kommer til kallsforståelsen

– Guds kall gjelder for hele livet. Denne forståelsen av tro og kall står i rak motsetning til de som sier tro bør holdes hjemme, sier han.

Dette er noe av bakgrunnen for hypotesen Laget har dannet seg om studentenes forståelse av kallet.

– Det er så innarbeidet i vår kulturelle tenkning at du skal holde troen for deg selv og det er mye av grunnen til at vi tror mange sliter med dette, for studentene står i det krysspresset hele tiden.

Fra leir til konferanse

I år har Studentforum gått fra å være et leirbasert arrangement til å bli en rendyrket konferanse der de samarbeider med konferansen Hellig Hverdag.

– Dette gjør at flere eldre studenter også ønsker å bli med. Leir er man gjerne ferdig med når man er 25, men dette favner breiere, sier Silje Nordal Sylta som er arrangementsansvarlig i Laget.

Inkludert deltakerne på Hellig Hverdag samles rundt 300 mennesker i Storsalen og Filadelfia i Oslo i helgen. Rundt 100 av disse er studenter fra Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Nordal Sylta tror undersøkelsen kan være nyttig for Studentforum framover.

– Vi har egentlig veldig lite informasjon om hvem de kristne studentene i Norge er og hvilken forståelse de har av sin kallsopplevelse, sier hun.

Som ansvarlig for Studentforum tror hun det kan være viktig å få et større overblikk over Norge.

– Det gjør at vi kan møte de utfordringene studentene sitter med i dag og svare på et faktisk behov fremfor noe vi bare tror er et behov, sier Silje Nordal Sylta. KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen

– Jeg trives aller best i Herrens fødestue, sier Konrad Landro.

– Kom inn, kom inn, sier han og spretter ungdommelig foran oss innover i leiligheten.

Jeg stusser litt og kikker på dørskiltet, for jeg trodde mannen som skulle møte oss, var godt over 90 år og nylig hadde vært døden nær av lungebetennelse. Men jeg er på rett sted, dette er leiligheten til Konrad og Birgit Landro, Plommevegen 5 i Kristiansand. Nabogaten til Eplevegen, Kirsebærvegen og andre fruktgater. Og det er i grunnen et passende sted å bo for en mann som i store deler av sitt liv har arbeidet i den åndelige innhøstingen.

– Dette var kjekt, at Sambåndet hadde tid til å komme på besøk, sier de to nesten i munnen på hverandre og viser vei innover.

Rømte kallet.
Det er lunt og varmt i leiligheten, på salongbordet bugner det med ventende kaffe og snitter – «i all enkelhet», og rundt om på vegger og skap finnes minner fra et rikholdig misjonsliv. Forkynner, sangevangelist, skribent, bokhandler – titlene er flere for mannen som fikk sin radikale omvendelse som 19-åring.

Året er 1940, og det er møteserie med Jens Rognsvåg, mangeårig ungdomssekretær og redaktør i Sambåndet, hjemme på Landro utenfor Bergen.

– Vekkelsen var begynt, og far var med. Jeg arbeidet hos ham som snekker, og han tilbød full betaling til de som ble med på møtene, forteller Konrad Landro muntert.

Men Konrad ville ikke og rømte til en jobb i Bergen. Det hjalp lite, for vekkelsen innhentet ham.
– Det ble fortalt om veldige møter der ute på Landro, og en dag ble jeg så sinna. Det var nesten som jeg var besatt, forteller han.
Timene gikk, men arbeidet gikk trått. Til slutt måtte han legge hammeren ned og bøye kne – midt i arbeidstiden.
– Jeg ble overbevist; dersom jeg dør nå, går jeg fortapt. Den sjansen ville jeg ikke ta, forteller Konrad Landro.

Djevelens musikk.
Ikke lenge etter kom spørsmålet: kunne han tenke seg å være med på et møte og synge eller vitne?

– Ikke kunne jeg vitne, ikke kunne jeg tale. Jeg kunne bare spille, og det på et instrument mange ikke likte, sier han med et smil. For mange så på trekkspillet som djevelens instrument og mente det skulle settes igjen ute i gangen.

– Du vet, det var jo trekkspillet man brukte når man spilte til dans, forteller Konrad Landro.
Heldigvis for ham hadde Jens Rognsvåg et videre syn.

– Han sa; Konrad, ikke la djevelen lure deg. Trekkspillet er ditt, og det skal du bruke.

Rognsvåg lovet å ta støyten. Konrad delte sangen som planlagt.

– Jeg spilte, gråt og sang. Det ble et forunderlig møte, sier han og ler.

Men Rognsvåg gav seg ikke med dette.

– Han skulle jo absolutt ha meg til å preke også, ler Konrad.

Litt om senn fikk han viljen sin. Landro hadde pugget en preken, men glemte selve bibelteksten.

– Da sa jeg til Rognsvåg etterpå, dette var første og siste gang – det blir nok ingen predikant av meg.

Åndskraft.
Det ble ikke avslutningen, det ble starten, men vegen videre bar først en snartur innom bibelskolen og deretter til handelsskolen for handelsbrev, før han i 1944 var klar for misjonsferden. Først ett år sammen med Rognsvåg, deretter 26 år på egenhånd. Fra Kirkenes til Kristiansand, fra nord til sør. Det var evangelistens tjeneste han havnet i, eller i Herrens fødestue, som han selv kaller det.

– Der trives jeg best.

Noen ganger ble det kort visitt, andre ganger ble han stående lenge.

– Det er fælt å si det, men i dag sitter jeg ofte på møter og venter på noe fra Gud slik vi opplevde den gang. Det var slikt et nedslag av Den hellige ånd i møtene som tok tak i hele forsamlingen. For all del, det er gode møter i dag også, det er mye god kristussentrert forkynnelse, men den gang – vi ba aldri om at noen skulle rekke opp en hånd eller komme fram. Det bare skjedde, og vi avsluttet møtene i bønn på kne. I dag synger vi en sang og går hjem, reflekterer den gamle forkynneren.

Rebellen.
Livet som predikant var også fullt av muntre opplevelser. Rett som det er skyter Birgit inn; «å, du må fortelle om …» og ler med det samme, for hun vet hva som kommer. Og ordene og fortellingene kommer, og mens journalisten etter beste evne forsøker å lytte mens han ivrig forsyner seg av kaffematen, ser han også et glimt av krusninger i vannet rundt Konrad Landro. For ikke alle var like glade i denne evangelisten som gjerne gjorde ting på sin egen måte.

– Du vet, jeg fulgte ikke alltid reiserutene som ble lagt. Noen ganger mente jeg det var rett å bli stående i en vekkelse. Da gjorde jeg det, forklarer han.

– Dessuten hadde jeg ikke rett dåpssyn. Men så talte jeg heller aldri om det, og jeg har døpt begge barna mine, forklarer han.

Bladmannen.
Enda tyngre ble det for mange da han ga seg i kast med det som har vært en av de store verkebyllene i ImFs historie; forholdet til bladet Evangelisten.

– Jeg var tilfeldigvis med på Evangelistens bibelkurs på Solborg der jeg både talte og sang. Så skrev jeg en artikkel til bladet, og så enda en. Og brått en dag ringte Kjelle, som var redaktør i bladet, og ville snakke med meg. «Hva har jeg gjort nå, da», tenkte jeg.

Men det var ikke klagesang som ventet, det var et kallsbrev til å bli medeier og utgiver av bladet Evangelisten og spørsmål om å drive bokhandelen. Han og den daværende konen, Borghild, ble enige om å endre kurs. Det var tid for å legge reisingen på hylla og arbeide med blad og bøker på heltid. Ikke så lenge etter mister han kona Borghild i sykdom, men «Herren hadde omsorg for ham» og sendte den 12 år yngre Birgit inn i livet – og snart ble de to gift.

– Du vet, jeg måtte ha en ung dame til å ta seg av meg, sier han og blunker til Birgit i nabostolen.

– Et godt liv.
Når Konrad Landro blir bedt om å rangere de to tjenesteperiodene, har han en setning som beskriver dem begge; «Det var en rik tid». For begge deler handlet om å levere videre noe levende.

Og i en alder av over nitti år deltar han fortsatt i fellesskapet så ofte han kan, men det blir likevel mindre enn før.

– For to år siden greide jeg ikke reise på bibelkurset. Det ble rett og slett for krevende, forteller han.

Høsten 2013 var han også kraftig rammet av lungebetennelse, så kraftig at mange trodde han snart skulle flytte Hjem.

– Det hender folk spør hvordan jeg har det. Da sier jeg som sant er; jeg ser dårlig og hører dårlig, men jeg har det bra. Jeg er takknemlig for alt jeg har fått, og det er kjekt å leve så lenge det går.

Oppreising.
Kaffen og kakene har fått en ny eier og det er tid for journalisten å begi seg på nye veger.

– Men Konrad, kan ikke du be litt før vi gir oss, sier Birgit.

Predikanten er ikke vond å be, og snart fylles leiligheten med takk og inderlige bønner til Han som gav oppdraget.

– Amen, og takk for at du kom innom. Dette var en oppreising, sier Konrad Landro med fast håndtrykk.

Innlegg

‘- Å jobbe hardt er del av det kristne kallet

Trubaduren Landro