Innlegg

Rekkefølge-biskop

Dersom Den norske kirke virkelig legger mer vekt på «rekkefølgekrav» enn på troen og den overleverte bibelske læren, befester det inntrykket av at bispeutnevnelser ikke betyr så mye lenger, skriver Sambåndet på lederplass.

Det har vært et underlig skue å følge analysene av at Kirkerådet ikke utnevnte Helge S. Gaard til biskop i Stavanger. For mange av oss var det ikke uventet at  flertallet i Kirkerådet trosset avstemningen der eksempelvis 45 av 73 voterende menighetsråd og 48 av 91 prester hadde Karmøy-prosten på førsteplass.

Vårt Land har lansert teorien om at ulikt syn på liturgi var tungen på vektskålen, ikke likekjønnet vigsel (Gaard vier ikke likekjønnede, men det gjør Anne Lise Ådnøy, som ble utnevnt). 1. februar forklarte konstituert sjefredaktør Alf Gjøsund at det sto mellom to linjer i Den norske kirke (DNK) – en vekkelseskristen tradisjon, representert ved Gaard, og en folkekirke-tradisjon, representert ved Ådnøy.

Førstnevnte tradisjon, som er merkbar i Stavanger bispedømme, lar målet om at mennesker skal komme til tro, styre liturgien. Folkekirketradisjonen holder fast på  rekkefølgen (ordoen) og anser de som er døpt, som kristne. Å endre på rekkefølgen av de liturgiske elementene vil ifølge førsteamanuensis i liturgikk, Merete Thomassen, føre til at DNK «vil miste økumenisk innflytelse (…) Det er nesten på nivå med å endre trosbekjennelsen».

Det kan godt hende at dette er en medvirkende, kanskje til og med avgjørende, begrunnelse for at Gaard ble forbigått for andre gang. Men denne forklaringen er uansett bemerkelsesverdig. Vi vil minne om at da verdens største lutherske kirke – Mekane Yesus-kirken i Etiopia – brøt med den lutherske folkekirken i Sverige, handlet det ikke om rekkefølge på liturgi, men om at den svenske kirken mente den kunne endre læren om ekteskapet – altså innholdet i liturgien. Det er faktisk over nivået for å «endre trosbekjennelsen». Og da 12 landsomfattende kristne kirker og organisasjoner i 2013 advarte biskopene mot å gå inn for kirkelig vigsel av likekjønnede, ble blant annet faren for å miste økumenisk innflytelse vektlagt.

Så mener vi også det er berettiget å spørre i hvilken grad folkekirketradisjonen er livskraftig. Tall fra 2016 viste at bare 48 prosent av de som var døpt og medlem av DNK, definerte seg selv som kristne. Hvert tredje medlem svarte at de var ateister. Dersom Den norske kirke virkelig legger mer vekt på «rekkefølgekrav» enn på troen og den overleverte bibelske læren, befester det inntrykket av at bispeutnevnelser ikke betyr så mye lenger. 

Den rådløse kirken

Kirken skulle få utnevne biskoper. Men hva hjelper det når "Kirken" er overtatt av en samfunnsrevolusjonær interessegruppe heiet fram av en ubibelsk rådsstruktur?

Torsdag overkjørte Åpen folkekirke-flertallet i Kirkerådet igjen det krystallklare rådet fra den omfattende kirkelige avstemningen. Den eneste av de tre bispekandidatene i Stavanger bispedømme som vier likekjønnede, ble utnevnt til biskop.

Dette var alt annet enn overraskende, og det understreker situasjonen med en kirkeledelse som har mistet all åndelig autoritet.

Fred?

For å spore dette burde vi ha startet i 1870- og 1880-årene med sekulariseringen av Universitetet i Oslo og framveksten av «den nye teologien» som utfordret kristentroens kjernepunkter som kristologi og forsoningslære (ja, det er lite nytt under solen).

Vi hopper imidlertid noen tiår fram, til tiden etter første verdenskrig. Historieskriftet «Ordets folk» forteller om en herskende stemning blant teologer som vi også kjenner oss igjen i hundre år senere. Det skulle være «arbeidsfred» – men på hvilket grunnlag? 

De konservative holdt fram den apostoliske trosbekjennelsen som samlingsgrunnlag, men det ble for sterkt for de liberale. De var ikke interessert i læremessig samling. Kristne fra ulike leire skulle stå sammen i arbeidet og unngå teologisk og konfesjonelt uenighet. 

Problemet

Vi kjenner lusa på gangen. Resultatet var at det brøt ut kirkestrid og diskusjoner om frikirke. På et Rådsmøte i daværende «Vestlandske» (nå ImF) i 1920 ble regelen om ikke å holde bedehusmøter i kirketiden gjort fravikelig. Lekmannsbevegelsen så, den gang som nå, at den måtte forberede seg på å tilby et alternativ til Den norske kirke (DNK) og ikke bare et tilskudd.

Lekmannsbevegelsen så, den gang som nå, at den måtte forberede seg på å tilby et alternativ til Den norske kirke og ikke bare et tilskudd

I et foredrag på denne tiden uttalte de konservatives leder, professor Ole Hallesby, at «den første og grunnlæggende fare» ved den liberale teologien «er at den har brutt med Bibelens autoritet og indsat menneskemeninger i Guds ords sted». Det er nøyaktig hva som også har skjedd i våre dager, med en omdefinering av ekteskapet og tilhørende endring av lære – i åpenbar strid med Bibelen. 

Hallesby la til at mennesket hadde gjort seg selv til «øverste dommer i de kristelige spørsmål». Og da er vi ved det andre hovedproblemet i DNK i dag: Læremessige spørsmål avgjøres ved simpelt flertall i en ubibelsk rådsstruktur.

Struktur

Ulykken med denne rådsstrukturen startet i 1920 da «lov om menighetsråd og menighetsmøter» ble vedtatt. Alle medlemmer av DNK som hadde statsborgerlige stemmerett og bodde i soknet, fikk stemmerett ved valg av menighetsråd.

Lekmannsbevegelsens 100 år gamle uro var i aller høyeste grad berettiget

Lekmannskristne, særlig på Vestlandet, var imot nyordningen med menighetsråd. De mente at valgordningen ville føre til at menighetsrådene ikke ville være i stand til å lede et åndelig arbeid etter bibelske retningslinjer. Særlig strukturen med Kirkeråd og Kirkemøte som i senere år er bygd over menighetsrådene – basert på samme valgordning – har til fulle vist at lekmannsbevegelsens 100 år gamle uro i aller høyeste grad var berettiget.

Arbeidet med ny kirkeordning som nå pågår, legger opp til å flytte enda mer makt oppover. Det er en alvorlig trussel også mot tanken om at kirken skal være lokal. Ære være de menighetene som – ut fra en slik tanke – har nektet å innføre den nye ekteskapsliturgien/-læren.    

Gjennom det berømte møtet i Calmeyergatens Misjonshus 15.-19. januar 1920 nedkjempet det bibeltro kristenfolket i praksis den liberale teologien i sin tid. Lite tyder på at det vil skje i våre dager – i Den norske kirke. Bispeutnevnelsen torsdag er – uavhengig av person – bare én konsekvens av den trøstesløse utviklingen.