Josef fikk høre dette av en «Herrens engel» (Matt 1,20): «Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd.»  

Bibelen bekrefter at Jesus var den som skulle komme fra «hennes ætt» – Evas ætt (1. Mos 3,15). Dette var den ætten som David ble født inn i, og som Josef tilhørte (Luk 1,32 og 2,4). Om Jesu ættetavle påpeker Lukas (3,23) at folk «holdt ham for» å være «sønn av Josef, sønn av Eli». Eli var Marias far, og Josef var Elis sønn i egenskap av svigersønn. Jesus ble født uten innvirkning fra en kjødelig mann. 

Dette klinger sammen med julehøytiden og handler også om kristologi, læren om Jesus Kristus, og om hans inkarnasjon og gjerning (kenose). Historisk var det et spørsmål om hva det innebar at mennesket Jesus var Gud. Som følge av denne diskusjonen, som også omfattet Den hellige ånd som guddommelig person, ble læren om treenigheten utformet på kirkemøtet i Nikea i år 325. 

«Vektingen» av Jesus som sann Gud og sant menneske har variert blant teologer, også konservative. Vi kan høre at Jesu dåp ved Johannes var en slags åndsdåp som istandsatte ham til å gjøre overnaturlige gjerninger og gjorde ham bedre kjent med Gud. Etter vårt syn går en slik tenkning for langt i å redusere Jesu guddommelighet.

Etter vårt syn går en slik tenkning for langt i å redusere Jesu guddommelighet   

«La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet», sa Jesus (Matt 3,15) da Johannes – naturlig nok – nølte med å døpe ham. Vi tror det handlet om at Jesus ved dåpen stadfestet sin beslutning om å ta bort verdens synd, slik Johannes hadde vitnet om (Joh 1,29).  

Fil 2,7 – «da han i sin ferd var funnet som et menneske» – brukes for å begrunne Jesu påståtte avhengighet av Den Hellige Ånd. Men protevangeliet i 1. Mos 3,15 sier også at slangen skulle «knuse hans hæl». Det var nødvendig at Jesus ble menneske for å kunne gå i vårt sted og bli merket av det. Han ble «prøvd i alt i likhet med oss», men ble likevel funnet å være «uten synd» (Hebr 4,15). Frivillig ble han menneskenes tjener (Luk 22,27), men han sluttet ikke å være «i Guds skikkelse» (Fil 2,6). «… i ham bor hele guddommens fylde legemlig», skriver Paulus i Kol 2,9.

Det var nødvendig at Jesus ble menneske for å kunne gå i vårt sted og bli merket av det   

Jesus var del av den samme treenige Gud som Den Hellige Ånd, også da han var på jorden. Det er derfor vi kan si at det dypest sett var Gud som ofret seg selv for oss.  

Først publisert i Sambåndet nr. 12/22, som kom ut 21.12.22.

Les også: Nestleder i ImF-styret, Kjell Hauan, svarer Geir Inge Fuglestad om menn og kvinners tjeneste (i kommentarfeltet).