Innlegg

KJETTERBÅL: Tresnitt fra 1493 som viser jøder som brennes på bål på grunn av anklager om å da vanæret nattverdbrødet. Fra Nuremberg Chronicle. Kilde: Liber Chronicarum / Die Schedelsche Weltchronik / Wikimedia Commons. Opphavsperson: Michel Wolgemut, Wilhelm Pleyenwurff

Luther og jødene

På Luthers tid var det meste tillatt for å bekjempe dem som hadde en annen tro enn den ene tillatte, skriver professor Oddvar Johan Jensen på Synspunkt-plass.

I Reformasjonsåret 2017 har Martin Luthers forhold til jødene med rette vært omtalt som en av de mørke sidene ved reformasjonen.

Hva var det så dette dreide seg om? Det første som faller meg inn, er de massive jødeutryddelsene under Den andre verdenskrig og bruken av Luther-tekster til å rettferdiggjøre dette. Det er ubestridelige fakta; både utryddelsen av 6 millioner jøder og nazistenes bruk av Luthers antijødiske skrifter fra 1540-tallet som propaganda mot jødene.

Bildet blir imidlertid langt mer komplisert dersom vi historisk vil klarlegge sammenhengen mellom det de tyske nazistene på 1940-tallet stod for og Luthers forhold til jødene på 1540-tallet. Dette kan illustreres gjennom to sentrale begreper som stadig er i bruk i kritikken av Luther, nemlig anti-semittisme og anti-judaisme.

To begreper

Anti-semittisme forstår vi gjerne som et uttrykk for rasisme. Nazistenes raseteorier knyttet jødeforfølgelsene til jødene som en underlegen rase som skulle renskes ut av rasehygieniske grunner. Luthers angrep på jødene var imidlertid slik innrettet at rase ikke var noe tema. Det var jødenes jødiske tro han avviste. Dersom de bare lot seg døpe og ble rette kristne, var alt i orden. Slik tenkte ikke nazistene.

Rase var ikke noe tema. Det var jødenes jødiske tro Luther avviste

Anti-judaisme er et tydeligere religiøst preget begrep som langt bedre treffer Luthers anliggende. Jødene fornektet den kristne treenighetslæren, dogmet om Kristus som sann Gud og sant menneske, og jomfrufødselen. Dette var sakens kjerne, slik Luther så det. Det lar seg ikke gjøre å frata Luther retten til å hevde dette uten samtidig å frata ham retten til å hevde tradisjonell kristen tro. Som en følge av dette var det ikke til å unngå at mer eller mindre hele GT ble en arena for en krevende kamp om den rette tolkning av tekstene. Helt uavhengig av hvem som hadde rett, må Luthers anti-judaisme så langt forstås som et legitimt uttrykk for Luthers egen tro.

Historisk bakteppe

Kirkereformatoren Martin Luthers bok «Om jødene og deres løgner» (Von den Jüden vnd iren Lügen) fra 1543 var typisk for den kristne antijudaismen i samtida. Kilde: Wikimedia Commons

Hva så med Luthers hatefulle ytringer mot jødene? Dette henger på sett og vis sammen med det som er nevnt, men det fikk samtidig en form og ble fremført med en intensitet vi med fordel kunne vært spart for. Men også her er det et historisk bakteppe vi ikke skal overse.

På 1500-tallet var Europa ikke et sted for religiøst mangfold og toleranse. Det måtte man vente flere hundre år på. I Norge forsvant det siste religiøst begrunnede forbudet for bare noen tiår siden. Grunnloven av 1814 tillot ikke jøder å oppholde seg i Norge. Dette ble endret i 1851. Jesuittene fikk derimot adgang til Norge først i 1956.

På 1500-tallet var Europa ikke et sted for religiøst mangfold og toleranse

På Luthers tid var det annerledes. Da kunne en avvisning av treenighetslæren i seg selv være nok til at man havnet på kjetterbålet. Etter forbilde fra GT måtte landet holdes rent for vantro og gudsbespottelse om ikke Guds velsignelse skulle gå tapt. Dersom man konsekvent hadde fulgt denne linjen, hadde det ikke vært plass jøder i det kristne Europa overhodet. Under vekslende forhold representerte imidlertid jødene unntaket. De kunne være helt innestengt i sine gettoer eller bevege seg nokså fritt og drive både handel og håndverk. Forholdene for jødene varierte og kunne være uforutsigbare.

Holdninger

På 1520-tallet anbefaler Luther en åpen og imøtekommende holdning. På 1540-tallet er det nesten ingen grenser for hva han kan få seg til å si for å få fyrstene til å bli kvitt jødedommen. Luthers teologiske anliggende var det samme på 1540-tallet som på 1520-tallet, å verne om den rette kristne tro, men virkemidlene var på 1540-tallet ikke leger vennlighet og forkynnelse av evangeliet som på 1520-tallet.

Djevelen var løs og ville sluke alle de fromme sjeler han kunne

På 1540-tallet var det hardhendt politisk makt som ble anbefalt. Luther ser ut til fullstendig å ha blitt fanget i en forventning om at endetiden stod for døren, og at det gjaldt å redde det som reddes kunne. Djevelen var løs og ville sluke alle de fromme sjeler han kunne.

Angrep

Djevelens angrep kom på tre fronter. Muslimene angrep Kristus som sann Gud. Det samme gjorde jødene. Papistene angrep Kristi verk ved å sette egne gjerninger i hans sted. I denne kampen mot djevelen måtte alle stå sammen, både de som forvaltet den verdslige makt og de som forvaltet nådemidlene. Dette fikk Luther til å skrive mot jødene på en måte som 400 år senere kunne gå rett inn i nazistenes antisemittiske propaganda. Slik gikk det da også.

Vurdering

Når vi i dag tar avstand fra Luthers antijudaisme, er det tre forhold som må tas med i våre vurderinger. For det første har Luthers antijudaistiske holdninger et legitimt teologisk innhold som er begrunnet i Luthers egen tro. For det andre kan vi gå i rette med Luther fordi han ikke holdt fast ved den milde linjen fra 1520-tallet. For det tredje har vi i dag en helt annen standard å vurdere disse spørsmålene mot. Vi lever i et åpent liberalt samfunn der religionsfrihet er en av de grunnleggende menneskeretter.

På Luthers tid var det meste tillatt for å bekjempe dem som hadde en annen tro enn den ene tillatte

På Luthers tid var det meste tillatt for å bekjempe dem som hadde en annen tro enn den ene tillatte. Både tortur, kjetterbål og lignende var ansett som tjenlige midler for å forsvare den rette tro, ja, til og med krig var et «legitimt» middel. Keiseren gikk da til slutt også til krig mot de lutherske fyrstene for å få slutt på det lutherske kjetteriet. Den schmalkaldiske krig ble utløst kort tid etter Luthers død i 1546.

Mona Levin taler i Straume Forum under markeringen av Krystallnatten 9. november. Alle foto: Brit Rønningen

‘- Jeg vil fortsatt «gnåle» om Holocaust

Mona Levin oppfordrer folk til å stå imot antisemittisk løgn og propaganda som fornekter Holocaust.

FJELL: − Holocaust, folkemordet på jødene, var spesielt og kan ikke sammenlignes med andre folkemord, sier journalist og teaterkritiker Mona Levin til Sambåndet.

− Det var nedslakting under folkemordet i Rwanda, men Holocaust var mer planlagt, systematisk og industrielt. Ingen ting gikk til spille. De samlet blant annet hår og gulltenner, fortsetter Levin, som har jødisk bakgrunn.

Bakgrunnen
Hun var taler under markeringen av Krystallnatten i Straume Forum den 9. november. Under talen ga hun bakgrunnen for Krystallnatten, natten mellom 9. og 10. november 1938, natten som var innledningen til det som skulle bli utslettelsen av jødefolket. Bakgrunnen var mordet på Ernst vom Rath, tredjesekretæren ved den tyske ambassaden i Paris. Han ble skutt og drept 7. november 1938 av Herschel Grynszpan, en tysk jøde som hadde flyktet til Frankrike. Rett før hadde Grynszpan henvendt seg til Rath for å be ham om å hjelpe hans familie som var deportert til ingenmannsland mellom Tyskland og Polen, noe Rath nektet.

Les også: Hvordan kunne det skje? (imf.no)

Krystallnatten
− 1 509 synagoger ble brent ned, over 7 500 jødiske butikker ble vandalisert i Tyskland og Østerrike. Natten har navn etter de knuste vindusglassene som var igjen etter herjingene. 26 000 -30 000 jøder ble arrestert og sendt i konsentrasjonsleir, og flere enn 200 jøder ble drept. Jødenes forsikringspenger ble beslaglagt, og jødene måtte betale en bot på en milliard mark for mordet på Rath. I tillegg måtte de rydde opp etter ødeleggelsene, oppsummerer Levin og legger til:

− Man burde ikke bli overrasket over at dette kom. I «Mein Kampf» gjorde Hitler ingen hemmelighet av sine planer. Der sto det klart hva som skulle skje med jødene. Men ingen kunne jo tro det.

Annenrangs borgere
Igjen foretar hun en oppramsing, nå av hva som skjedde med jødene i 1933-37.

− Jødene ble definert som annenrangs borgere. De mistet stemmeretten. Det ble forbudt for dem å oppholde seg på offentlige plasser, som parker, kino og teater, og barn ble nektet adgang til skole og universitet. Det ble også, som en mer kuriøs ting, forbudt for jøder å være født på samme dag som Hitler.

Norske jøder
Levin kommer også inn på innledningen til Holocaust for de norske jødene, den 26. november 1942.

− Det var det norske statspoliti som arresterte jødene. 773 norske jøder ble deportert til Auschwitz, og bare 34 overlevde. Over en tredjedel av den jødiske befolkningen i Norge ble utslettet. Noen mistet alle. Alle mistet noen. Det er vanskelig å forholde seg til at seks millioner mennesker døde. Men man kan forholde seg til enkeltpersoner og historier.

Selv måtte Levin, bare tre år gammel, flykte til Sverige. Moren bar henne i sikkerhet over svenskegrensen. Mange i familien ble deportert med skipet «Donau» fra Oslo til utryddelsesleiren Auschwitz.

I dag
Til slutt i talen sin nevner Levin dagens situasjon.

− Det blir spredt løgn og antisemittisk propaganda. Mange jøder tør ikke vise at de er jøder. Flere av terrorangrepene i Europa har vært direkte angrep på jødene. Nazistene marsjerer igjen i gatene. Noen tror ikke at Holocaust skjedde. I Tromsø vil en universitetsprofessor slippe «gnålet om Holocaust». Jeg vil «gnåle» om Holocaust så lenge det er pust i meg! Gjenkjenn antisemittismen når dere ser den. Snakk med barna og barnebarna om det.

Norge må tåle
− Man sier gjerne at det må ikke skje igjen. Tror du det kan skje igjen i Norge?

− Jeg tror ikke det vil skje. Men ondskapen er der. Det er den samme gamle antisemittismen. Vi må motarbeide den. Det som kan skje, er at jøder flytter fra Norge fordi det er umulig å leve her. Vi har cirka 180 jødiske skolebarn i Norge. De blir mobbet og plaget fordi de er jøder og blir holdt til ansvar for det som skjer i Gaza. Det må tas fatt i. Norge må lære seg å tåle de om lag 2 000 jødene som bor her. Den jødiske historien i Norge strekker seg fra 1851. Min familie kom rundt 1880. Det går an å være både norsk og jødisk, sier Mona Levin.