Innlegg

SATSER BREDT: Misjonskontakt i Ungdom i Oppdrag, Yngvild Hofstad, tror organisasjonens brede nedslagsfelt har mye å si for rekrutteringen av nye misjonærer. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Kallstenkning og frihet gir flere misjonærer

Noen av de gamle, tradisjonelle misjonsorganisasjonene strever med rekrutteringen. Yngre aktører ser ut til å være flinkere til å verve nye misjonærer.

Antallet misjonærer sendt ut av norske misjonsaktører, ser ut til å holde seg stabilt på rundt 550 etter et tydelig fall for 10 år siden. Under Link-konferansen, arrangert av Norme (Norsk råd for misjon og evangelisering) denne uka, var representanter fra organisasjoner som rekrutterer flest misjonærer, invitert til å dele sine erfaringer.

– Vi har ingen suksessoppskrift, men en av våre styrker er at vi har et utrolig mangfold i organisasjonen. Vi er veldig mange i ulik alder, nasjonalitet, kirkesamfunn og bakgrunn involvert, sier Yngvild Hofstad som er misjonskontakt i Ungdom i Oppdrag (UiO).

Hun forteller at UiO har utsendte misjonærer som er fra 23 til 84 år.

– Vi har en stabil utsending av misjonærer på de fleste av våre senter. På to-tre av dem har de doblet antallet utsendinger i løpet av få år, sier Hofstad.

Liten oppgang

Nettverket Norme organiserer 42 kristne misjonsorganisasjoner og har også hatt årsmøte denne uka. Statistikken for alle medlemmene når det gjelder 2017, er ikke klar ennå, men foreløpige tall tyder på at antallet norske misjonærer i utlandet holder seg nokså stabilt.

Så langt er det registrert 558 utsendinger i heltidsmisjon, det vil si misjonærer som er ute mer enn ett år. Dette tallet, som ikke er endelig, gir en liten oppgang fra 2016.

– Yngre organisasjoner bedre

Ingebjørg Nandrup er høgskolelektor i misjonsvitenskap ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole. Hun har vært «tallknuser» for Norme de siste tre åra og samarbeider med Miriam Eklund i Digni (paraplyorganiasjon for misjonsorganisasjoners utviklingsarbeid).

Nandrup sier til KPK at det ser ut som de yngre organisasjonene makter å rekruttere bedre til kristen misjon enn de store, tradisjonelle. Ungdom i Oppdrag (UiO), som ble dannet på 1970-tallet, er et eksempel på dette, mener hun.

– Utviklingen ser ut til å gå i retning av at de tradisjonelle, store organisasjonene med røtter på 1800-tallet, har nedgang i misjonærtallet. De forholdsvis yngre organisasjonene er mer dynamisk organisert og har derfor vekst. Trenden er at det går tyngre for de tradisjonelle, sier hun.

Satser på den enkelte

Hofstad fra UiO framhever arbeidet med å satse på de unge og korttidsmisjon som noe som hjelper organisasjonen å rekruttere til langtidsmisjon.

– En ting som kanskje skiller oss fra andre, er at vi våger å satse på den enkeltes visjon og kall. Vi kaller ikke nødvendigvis til en type arbeid eller tjeneste, men ønsker å gå sammen med personen og det kallet den har. Det gir en større frihet til å starte nye tjenester, sier hun til KPK.

Hun tror også at UiO har en fordel ved å ikke være sterkt knyttet opp mot et bestemt kirkesamfunn.

– Vi får et bredere spekter og er tverrkirkelige. Dermed rekrutterer vi på alle plattformer.

Stabilt misjonærtall

Først og fremst bekrefter det foreløpige antallet misjonærer i Normes statistikk for i fjor at det er stor stabilitet. I finanskriseåret 2008 var det markert fall i misjonærtallet fra 637 året før til 564. Siden har tallet variert mellom 511 i det dårligste året (2010) og 580 (2015).

2016 var ikke noe særlig godt år. Da var 529 langtidsmisjonærer i tjeneste, og bare to organisasjoner hadde økning i misjonærtallet, Israelsmisjonen og Tent.

Nå tyder alt på at oppgangen i 2017 blir betydelig, og 558 utsendinger er litt over snittet på 548 for de åtte foregående årene. KPK

ingunn@kpk.no

stein@kpk.no 

ØKT OMFANG: (f.v.) Gisle Skeie fra Stefanusalliansen, Espen Ottosen fra NLM og Trond Kjartan Michaelsen fra Åpne Dører har alle erfaringer der informasjon om misjonsarbeid kan være livsfarlig for de involverte. FOTO: Markus Plementas, KPK

‘- Misjon er blitt mer sensitivt

Ikke alle misjonsprosjekt kan fritt informeres om. I noen tilfeller kan det være bokstavelig talt livsfarlig, og organisasjoner må passe nøye på hva de deler.

– Nå må vi iblant nøye oss med å si at «noen sensitive utsendinger dro ut et sted i verden, husk på dem», sier Espen Ottosen som er informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

Han forteller at misjonsfolket tidligere gjerne var vant med å få tilsendt en liste over hvem som dro ut som misjonærer og hvor de dro.

– Det er det vi og misjonsfolket synes er vanskeligst. Mange har vært vant med på å klippe ut denne informasjonen og legge den i Bibelen som en bønneliste. Vi skjønner frustrasjonen, sier Ottosen.

Han forteller at NLM har omtrent 130 voksne utsendinger i rundt 15 land.

– Jeg tror vi kan si at halvparten av landene og halvparten av utsendingene har en eller annen sensitivitetsutfordring ved seg. Dette har økt veldig, sier informasjonslederen som har sett forandringene skje i sine 15 år i jobben.

Utfordrende informering

Sammen med leder for områdearbeidet i Åpne Dører, Trond Kjartan Michaelsen, og kommunikasjons- og markedssjef Gisle Skeie i Stefanusalliansen, snakket Ottosen om utfordringer knyttet til å behandle sensitiv informasjon fra misjonsfeltet under Kristelig Pressekontors generalforsamling nylig.

– Dette er et dilemma og et reelt problem. På den ene siden ønsker vi å fortelle mest mulig av det som skjer på misjonsfeltet vårt, men vi må erkjenne at å spre slik informasjon kan ødelegge for arbeidet og kan sette sikkerheten i fare for våre utsendinger og ikke minst for de lokale kristne, sier Ottosen.

Skeie forteller at det er ulike grunner til at informasjon om prosjekter blir sensitiv.

– Noen steder er det sosial fiendtlighet, og andre steder er det myndighetene som er fiendtlige mot kristne og andre minoriteter.

Kunnskap, kjennskap og klokskap

Stefanusalliansen, som jobber spesielt for trosfrihet, jobber ifølge Skeie så å si bare i land der ting er sensitivt.

– Du kommer ikke utenom det. Da gjelder det å jobbe utfra de tre K-ene: Kunnskap, kjennskap og klokskap. Å arbeide med sensitiv informasjon krever mye trening, sier han.

Michaelsen forteller at Åpne Dører er relativt nøkterne når de gir ut informasjon og tall om forfulgte kristne.

– Denne typen arbeid er veldig sårbart, fordi vi jobber med mennesker i sårbare situasjoner. Behovet for hjelp er stort, samtidig skal informasjonen vi gir ut, være verifiserbar og sann.

Kan få folk drept

Skeie ønsker ikke å overdramatisere situasjonen med sensitiv informasjon, men i noen tilfeller står det faktisk om livet.

– Hvordan balanserer vi hensynet til partneres sikkerhet med behovet for å informere og kommunisere bredt i Norge? Partnerens sikkerhet må trumfe alle hensyn. Vi sitter på informasjon som i verste fall kan få partnerne våre drept. Samtidig er vi nødt til å fortelle noe, sier Skeie.

Også Michaelsen understreker alvoret i informasjon på avveie.

– Sosiale medier er livsfarlig for nasjonale kristne. Det skal så lite til og du eier ikke kontroll der, sier han.

Spenning skaper engasjement

Alle de tre organisasjonene baserer seg i stor grad på innsamlede penger og mener informasjon har mye å si for støtten som gis. Samtidig opplever de at sensitive situasjoner også kan skape interesse og spenning rundt et prosjekt.

– Hemmelighold gjør det også spennende. For en giver kan det være litt eksklusivt. Her handler det også om tradisjon og tillit, sier Michaelsen.

Skeie forteller at kommunikasjonsarbeidet og innsamlingsarbeidet henger nøye sammen.

– Nå har vi en liten fordel i at folk som støtter oss, vet at det er ting vi ikke kan fortelle om. Det forventes nesten av oss. Samtidig er de som skal gi, nødt til å ha noe konkret å forholde seg til. Det er mye du kan fortelle med anonymiserte personer.

Ottosen tror ikke tilbakehold av sensitiv informasjon nødvendigvis har ført til mindre gaveinntekter, men at det har vært en omstilling for giverne å venne seg til det.

– Det oppleves spennende, dette sensitive arbeidet, og det kan skape et engasjement som veier opp for ulempene.

– Generelle gaver er fantastisk!

Alle tre organisasjoner samler inn penger både generelt og til enkeltprosjekter

– Vi er veldig glad i generelle gaver, samtidig kan det være fint å øremerke noen prosjekter til enkelthendelser der vi har en konkret situasjon. Vi prøver å gjøre det slik at gavene kan brukes der det er behov, sier Skeie.

Selv om det kan være enklere å «selge» et enkeltprosjekt til givere, prøver organisasjonene å sikre seg når de promoterer sin givertjeneste.

– Vi står ofte i disse utfordringene og må tenke pedagogisk. Når vi snakker om et spesifikt misjonsarbeid, vil giroen gjerne ha en tekst hvor det står at den som gir, «vil støtte dette arbeidet og andre prosjekt». Det er veldig uhåndterlig å øremerke veldig detaljert, sier Ottosen.

Michaelsen sier at Åpne Dører har et helt apparat internasjonalt som jobber med problemstillinger knyttet til innsamling og øremerkede penger.

– Kanskje den største utfordringen når folk gir til et enkeltprosjekt, er at du skal følge opp med informasjon til giverne. Jo mer det går til hele land eller regioner, jo enklere er det. Generelle gaver er fantastisk, sier han. KPK

TILBAKE TIL RØTTENE: Nestleder i Frikirken, Anne Mari Schiager Topland og Areopagosprest Tore Laugerud mener den nye misjonsforståelsen griper tilbake til røttene og Jesu opprinnelige befaling. De to deltok en panelsamtale sammen med Anne-May Grasaas (fra venstre på bildet over) og Knut Hallen. Samtalen var arrangert av Storsalen, Kraftverket og Areopagos. BEGGE FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

‘- Misjon er hverdagsliv

Misjon forstås nå slik det var for de første kristne, da man møttes på tempelplassen og i hjemmene.

– Misjon handler nå først og fremst om et integrert liv, om å dele tro og gjøre godt i nærmiljøet. Jeg tror vi er inne i en ny tid for misjon og for samtalene om misjon, sier nestleder i Frikirken, Anne Mari Schiager Topland. Hun mener det ligger i den kristne kirkens vesen å dele det man har fått lagt på hjertet.

Ingen av deltakerne i Storsalens panelsamtale kalt «Har misjon gått ut på dato?» tirsdag kveld ville svare ja på tittelens spørsmål.

– Vi har fått et oppdrag som er utvetydig. Misjonsbefalingen har ikke gått ut på dato. Uansett hva vi tenker om andre religioner og utgangen på livet, står det fast at når noe er umistelig og frigjørende for mitt liv, blir det maktpåliggende å dele dette, sier domprost i Oslo, Anne-May Grasaas.

Sammen med Areopagos-prest Tore Laugerud og daglig leder for Samarbeid menighet og misjon (SMM) i Mellomkirkelig råd, Knut Hallen, samtalte Grasaas og Schiager Topland om misjon i vår tid i Storsalens samtaleserie «På liv og død».

Paneldeltakerne mener at vår forståelse av misjon og hva det innebærer er i et skifte.

– Jeg tror tiden vi er inne i nå vil kunne gi en ny retning på misjon. Vi har en ny forståelse av kirkens egenart og hva misjon er. Vi snakker mer om å være misjonale menigheter og om tro på hjemmebane, sier Frikirke-nestlederen.

Forandret verdensbilde

Schiager Topland mener man før kunne tenke at misjon var noe man betalte seg ut av ved å sende og støtte andre misjonærer.

– Nå er vi blitt mer bevisst på at misjon er en del av hverdagen. Det gjør at misjonsforståelsen har endret seg tilbake til røttene, da de møttes på tempelplassen og i hjemmene, sier hun.

SMM-leder Knut Hallen ser også en ny misjonsforståelse som går tilbake til opprinnelsen.

– Den nye misjonsforståelsen er egentlig å gripe tilbake til det som var Jesu oppdrag til oss fra begynnelsen av. Det handler om å dele evangeliet i både ord og handling, sier han.

Hallen tror også at virkeligheten har forandret seg ved at vi har fått en global kirke, noe som påvirker vår forståelse av misjon.

– Vi må tenke ganske nytt om misjon nå fordi verdensbildet er helt forandret. Dagens kirke og misjon handler om at det går fra alle til alle, på kryss og tvers og ikke fra Vesten til resten, sier han.  

– Først og fremst misjon i Norge

Areopagosprest Tore Laugerud tror det hos mange sitter igjen en forestilling om at misjon er noe som skjer «der ute».

– Vi må venne oss til tanken at når vi snakker om norsk misjon, handler det først og fremst om misjon i Norge. Vårt misjonsoppdrag er primært det sekulariserte norske samfunnet, som inkluderer en nyåndelig søken og folk fra andre kulturer, sier han.

Dette betyr likevel ikke at han utelukker misjon i andre land og verdensdeler.

– Fordi kirken er verdensvid og ikke kjenner noen grenser, deltar vi også i et kall om å være partnere, sier Laugerud.

Han mener det er etablert dype relasjoner gjennom norsk misjon i 150 år.

– Det er ikke noe en bare kutter av. Vi skal ta vare på disse relasjonene og være gode samarbeidspartnere, sier han.

De andre i panelet er enige.

– Vi må tenke begge deler. Å dele tro her i Norge og bruke de ressursene vi har som tusenårig kirke til det beste for våre lokale partnere i andre deler av verden, sier Hallen.

– Vi kan bidra med teologisk hjelp på ting vi har spisskompetanse på, men det er kirkene der ute som må få definere hva de trenger oss til, legger Grasaas til.

– Dra dit færrest har hørt

Schiager Topland mener at når man først sender misjonærer ut, må man våge å være litt spesifikke og dra til de områdene der få har hørt om Jesus.

– Vi må ikke bruke så mye av misjonsinnsatsen vår på steder som allerede har utbredte kirker. Jeg er stolt av Frikirken hvor vi har valgt at vår internasjonale innsats skal gå til å støtte kirker i områder der færrest har hørt, sier hun.

Samtidig ønsker Frikirke-nestlederen at vi tenker stort om nabolagene våre.

– Vi er så heldige å ha de samme folkegruppene i vårt nærmiljø der vi kan være med å både gjøre godt og dele evangeliet. Verden er kommet til oss. KPK

Fortel historia som manglar i amerikabøkene

– Når nordmenn høyrer at norskamerikanske misjonærar etablerte over seks tusen lutherske kyrkjelydar rundt om i verda, får dei nesten sjokk, seier forfattar Torbjørn Greipsland.

Torbjørn Greipsland, forfattar og tidlegare redaktør i Kristelig Pressekontor (KPK), har skrive fleire bøker om norsk utvandring. No bruker han pensjonisttilværet til å skrive ei bok han skulle ønskje var skriven for lenge sida.

– Eg har i fleire år vona at somme skulle skrive ei bok om dei mange norskamerikanarar som reiste ut som misjonærar frå 1880-talet og fram til i dag. Men det ser ikkje ut til at andre gjer det, så då vil eg prøve sjølv, seier han til KPK

– Utelate i bøker

Forfattaren fortel at det har blitt skrive både artiklar og biografiar om norskamerikanske misjonærar, og at mykje av arbeidet derfor truleg vil bestå av å samle inn stoffet framfor å skrive frå byrjinga av.

– Då eg fekk ei liste med namn på 6-700 lutherske misjonærar, og utan tvil er det mange fleire, så overraska det meg. Når ein så veit at dette viktige misjonsarbeidet er utelate i sentrale bøker om nordmenn i Amerika, er det gode grunnar til å skrive om dette, fortel Greipsland.

Til bokprosjektet har han fått ei lang liste med namn frå det store amerikanske kyrkjesamfunnet Den Evangelisk Lutherske Kyrkje i Amerika, ELCA

– Lista har så mange som 660 namn. Dei fleste som får namnet sitt i den nye boka, er daude no, men nolevande misjonærar vil bli omtalte og intervjua, seier Greipsland.

Sjølv om boka vil framstille mange hundre norskamerikanske misjonærar, vil han konsentrere seg om eit tjuvetal misjonærar i boka som truleg vil bli utgitt neste år.

Blei kalt djevlar

Til boka får Greipsland hjelp frå tidlegare professor Gracia Grindal ved Luther Seminary i St. Paul, Minnesota, dosent Erik Kjebekk og misjonsprest Sigmund Edland. Han har òg vore i kontakt med misjonsorganisasjonar og kyrkjer, og historielag både i USA og her i Noreg. Greipsland ønskjer òg å kome i kontakt med personar som sit på informasjon om norskamerikanske misjonærar.

– Kva funn trur du at du vil gjere i arbeidet med denne boka?

– Eg trur eg vil finne mykje om sjukdom og tidleg død, og om motstand. I Kina blei utlendingar kalla djevlar og vart motarbeida. Motstand møtte også ei norsk kvinne frå Oppland som ein ung mann vil steine i hel. Men ho kom seg unna, og mannen blei hennar beste medarbeidar, fortel Greipsland.

Vil inspirere til misjonsteneste

Dei norskamerikanske misjonærane som blir omtalte i boka, var ganske vanlege, yngre kristne som var med i kyrkjer der kallet til misjonsteneste stod sentralt. Tilbake kom brev med informasjon om land amerikanarane knapt hadde høyrt om.

– Eg voner boka kan inspirere unge i dag til misjonsteneste. Og eg trur alle vil bli overraska over å lese om den store breidda i dette arbeidet, og kor mange som reiste ut som misjonærar til stader der dei arbeidde saman med norske misjonærar. Ser ein gjennom lista med misjonærnamn, vil svært mange finne misjonærar som reiste ut frå heimstaden deira eller har røtene der, seier Greipsland.

Frå tidlegare av har forfattaren skrive og redigert 17 bøker med eit samla salstal på over 140.000. Fire av dei handla om norsk utvandring. KPK

Norskstøttet pastor drept i India

Kristen muslimmisjon melder om gode forhold for misjon i India. En dramatisk og lite kjent hendelse fra i sommer forteller en annen historie og gir et bredere bilde.

Fredag kveld 29. juli ble pastor Yohan Marayya fra Øst-Godavari-distriktet i den sør-østre delen av India drept av medlemmer av den venstreradikale bevegelsen som kalles naxalitter (se faktaboks). Den felleskristne organisasjonen Evangelisk Orientmisjon (EOM) fortalte kortfattet om hendelsen i daglig leders misjonsrapport til siste nummer av bladet Evangelisten (nr. 14/16). EOM arbeider hovedsakelig i samarbeid med lokale partnere, blant annet i delstaten Andra Pradesh, som er en del av Godavari.

Det var en av EOMs lokale medarbeidere som meldte fra om hendelsen til daglig leder Roald Føreland i EOM, og sambåndet.no har fått tilgang til hele rapporten. Vi velger å anonymisere rapportskriveren av sikkerhetshensyn.

Truer med å drepe ti til

Den lokale medarbeideren skriver at han fikk vite om drapet gjennom en avisartikkel. Ifølge avisen skulle motivet til den maoistiske geriljabevegelsen være mistanke om at pastoren var politiinformant. Ugjerningsmennene etterlot et brev der de truet med å drepe ytterligere ti navngitte personer, hvorav seks av dem pastorer i samme område. Den lokale EOS-medarbeideren sitter i rådet All India Christian Council og forsøkte å samle de andre lederne for å besøke det aktuelle området. Dette lot seg imidlertid ikke gjøre, og 3. august reiste han de 150 kilometrene nordover sammen med noen pastorer og kirkemedlemmer. I landsbyen snakket han blant andre med pastor Elia Kannayya, som er bror til den drepte pastoren. Historien som da tegnet seg, var ganske annerledes enn i avisartikkelen, og pastor Kannayya framstår som den egentlige hovedpersonen.

Sønn av heksedoktor

Eli Kannayya ble født og vokste opp i Chathisghar, på grensen til Andra Pradesh. Kannayya var nesteldste sønn av en heksedoktor, og som ungdom fulgte han i farens fotspor. Da hans kone ble syk, kom magien hans til kort, og han opplevde at kona ble helbredet på et kristent møte. Han overga livet sitt til Jesus og begynte å vitne om hva Jesus hadde gjort i ekteparets liv. Familien hans ville ikke følge Jesus, og han flyttet til Andra Pradesh der han etter hvert begynte å bygge en kristen forsamling. Han nådde inn til mange unge med evangeliet, og de begynte å spre budskapet.

Etter hvert som folk i ulike landsbyer overga seg til Gud, bygde han bønneskur og overlot ansvaret til unge lokale menn som han hadde under opplæring. Vel tre år etter at han startet med evangeliseringsarbeid, tok også resten av familien imot Jesus. De flyttet til Andra Pradesh, og tre av hans yngre brødre sluttet seg til arbeidet og fikk ansvaret for å lede tre landsbykirker. Pastoren som senere skulle bli drept, var den yngste av Kannayyas brødre. I løpet av 15 år trente Kannayya 60 unge evangelister og grunnla samme antall forsamlinger i Godavari. Han startet også et omfattende landbruksarbeid for å finansiere menighetene, i tillegg til humanitært arbeid. Siste søndag i hver måned samles om lag 5000 personer fra de 60 menighetene til nattverd.

En stor kirke er under bygging i Øst-Godavari, under ledelse av pastor Elia Kannayya. Foto: Privat

En stor kirke er under bygging i Øst-Godavari, under ledelse av pastor Elia Kannayya. Foto: Privat

Maoister

Skogene i det samme området i Øst-Godavari er skjulested for de tidligere nevnte maoistiske naxalittene. Denne geriljabevegelsen pleide å rekruttere nye medlemmer fra de omkringliggende landsbyene, men takket være Kannayyas evangeliseringsarbeid valgte mange ungdommer Bibelen framfor våpen. Nazalittene tapte dermed både nye medlemmer og den hjelpen med ris og annen proviant som de hadde vent seg til med å få fra landsbyene, og de la skylden på pastor Kannayya og hans brødre. For vel et halvt år siden angrep 150 naxalitter pastorens hjem i den hensikt å drepe ham, men Kannayya selv var ikke hjemme. De tok da pastorens eldste sønn som gissel og forlangte å få Kannayya utlevert i sønnens sted. Naxalittenes høyeste ledere grep imidlertid inn, og sønnen ble løslatt etter 14 dager.

Angrep

Naxallittene fortsatte imidlertid å true Kannayya i den hensikt å få ham til å forlate området. Han har nektet å gjøre dette, og ifølge rapporten er dette årsaken til at Kannayyas yngre bror og medpastor ble drept i sommer. Pastor Yohan Marayya har vært en sterk støtte for sin eldre bror i å grunnlegge forsamlinger og trene evangelister, og ledet selv en forsamling i de dype skogene i Øst-Godavari. Ved 23-tiden fredag 29. juli ble Marayya og hans kone vekket av hundeglam. Da pastoren åpnet døren, ble han møtt av et hundretall bevæpnede naxalitter. De slo ham og drepte ham foran øynene på kona. Landsbyboere som kom til, ble truet med våpen. Sambåndet har sett grufulle bilder fra åstedet som ikke kan publiseres.

Det sluttet ikke der. I en nabolandsby ble et menighetsmedlem tatt med inn i skogen. Han ble mishandlet og truet, men nektet å love at han skulle forlate menigheten. “Jeg er i deres hender, og dere kan drepe meg. Da vil jeg gå til himmelen og dere til helvete”, svarte mannen, ifølge rapporten som er sendt til EON. Han ble etterlatt og kom neste morgen fram til landsbyen der han fikk se at pastoren var drept.

Jeg er i deres hender, og dere kan drepe meg. Da vil jeg gå til himmelen og dere til helvete

Følger opp lokalt

Fremdeles lever pastor Kannayya under trusler mot sitt liv. “Da jeg spurte ham om hvordan han så på egen sikkerhet, svarte han at Gud er hans beskyttelse. Dersom Gud overlot ham i nazalittenes hender, var han rede til å dø, men han ville ikke oppgi menighetsarbeidet”, skriver den lokale medarbeideren i rapporten.

– Vår representant vil ta opp det som har skjedd, med myndighetene, særlig det at ti andre personer også er truet, sier daglig leder Roald Føreland i Evangelist Orientmisjon til sambåndet.no.

Føreland oppfordrer også til forbønn for de etterlatte, særlig enken Mannama, og for de ti andre som er truet. Gjennom Evangelistens Misjonstjeneste kan han også formidle økonomisk støtte til menigheten, og han skal selv besøke Andra Pradesh i januar neste år.

Norsk misjonær i India

I AKSJON: Misjonær Anne Margrethe Eidesvik forteller at muslimene i nord-India har lite til felles med de radikale islamistene man hører om på nyhetene. – At vi står på Bibelen og det som har med Jesus å gjøre har de muslimske foreldrene et veldig avslappet forhold til, sier hun. FOTO: Kristen Muslimmisjon

I AKSJON: Misjonær Anne Margrethe Eidesvik forteller at muslimene i nord-India har lite til felles med de radikale islamistene man hører om på nyhetene. – At vi står på Bibelen og det som har med Jesus å gjøre har de muslimske foreldrene et veldig avslappet forhold til, sier hun. FOTO: Kristen Muslimmisjon

Kristelig Pressekontor (KPK) sendte i august ut en artikkel om forholdene for misjon i blant annet India, da med tanke på hvordan muslimer stiller seg til misjonærene. Helt siden 1950 har det vært kristne misjonærer på Sajinipara Mission i Vest-Bengal, en region i nordøst-India. I området der den kristne misjonsstasjonen ligger, bor det flest muslimer, uten at det er et problem for dem og skolen de driver for unge jenter.

– Muslimene her har et veldig avslappet forhold til at vi er kristne. At vi underviser i Bibelen på skolen er for dem helt naturlig. De synes bare det er flott, sier Anne Margrethe Eidesvik som har vært misjonær der for Kristen muslimmisjon (KMM) siden 1985.

Ut fra Eidesviks erfaring har muslimene i nord-India lite til felles med de radikale islamistene man hører om på nyhetene. Misjonæren opplever heller ikke voldsomme reaksjoner når muslimer i dette området blir kristne. Hun forteller at det ikke er mange – og fleste barn og ungdom – som blir kristne, men at hun også har sett noen voksne gå over til kristentro de siste årene.

Misjonsstasjon

Sajinipara Mission driver både skole for jenter, ungdomsarbeid, helsestasjon og gårdsbruk. For KMM er det likevel evangeliseringen som står i sentrum. Generalsekretær Tore Arnegard fremhevet dette på organisasjonens generalforsamling.

På Sajinipara Mission er de veldig åpne om at dette er en kristen misjonsstasjon.

– Gjennom klinikken kommer jeg i kontakt med mennesker i alle aldre og lærer hver dag mye fra dem. De kommer i tro til en kristen misjonsstasjon fordi de har hørt at folk har blitt friske her, sier Eidesvik som er utdannet sykepleier.

Forfølgelse

Også i andre muslimske områder som KMM arbeider i, blant annet i Senegal og Israel, kan misjonærene være åpne om sin kristne tro. Men organisasjonen legger ikke skjul på at det også finnes utfordringer.

– Vi vet også at i vårt arbeid er det forfølgelse av kristne. Særlig gjelder dette for arbeidet vårt i Indonesia. De kan oppleve statlig kontroll, trusler fra sterke islamistiske grupper og press fra en streng muslimsk kultur, sier Arnegard.

Skeptiske myndigheter

I India har Anne Margrethe Eidesvik opplevd at det er de Indiske myndighetene som er mest skeptiske til at det drives kristent misjonsarbeid. Hvert år har hun måttet kjempe for å få nytt visum til å fortsette arbeidet, selv om lokale myndigheter har vært svært positive og behjelpelige.

I februar neste år går Eidesvik av med pensjon. Etter henne er det en familie fra sør-India som skal drive misjonsstasjonen videre. Eidesvik er dermed den siste norske misjonæren på Sajinipara.

– Når jeg slutter blir det ingen norske misjonærer her fordi det er ingen i Norge som har meldt seg. Misjonærantallet i Norge har jo gått drastisk ned og folk er ute i veldig kort tid. Å gå inn i et slikt arbeid på kort tid lønner seg ikke, sier hun.

Ingen hvite misjonærer igjen

Eidesvik er ikke bare den siste norske misjonæren på KMMs misjonsstasjon. Hun er også den siste hvite misjonæren som har samarbeid med Northern Evangelical Lutheran Church (NELC) i India. NELC vokste ut av Lars Olsen Skrefsrud og Santalmisjonen (forløper til Normisjon) sitt arbeid i India. Kirken har i dag over 90 000 medlemmer og arbeider over flere delstater.

– Jeg avslutter en lang misjonærhistorie innen den nordre lutherske kirken i India. De hadde jo hundrevis av misjonærer før, men jeg ble den siste hvite misjonæren, sier Eidesvik.

Selv om hun synes det er trist at ikke flere nordmenn ønsker å bli misjonærer, påpeker hun at nasjonalitet ikke er viktig i Guds øyne.

– Gud ser jo ikke på vårt pass, han ser jo på hjertene. Om vi er norske eller sør-indiske, eller hvor vi nå kommer fra, det er jo ikke det som er hovedtingen, heldigvis, sier hun.

Lettere enn blant nordmenn

Anne Margrethe Eidesvik synes ikke det er særlig vanskelig eller problematisk å dele troen sin med muslimer.

– Det er jo mye lettere å dele sin tro med muslimer enn med nordmenn sånn som kulturen har blitt i Norge. For muslimene er jo religiøse. Det har vært veldig lett å dele min tro i India, men i Norge kan det være vanskelig, sier hun.

Eidesvik tror det handler mye om hvordan man ser på religion i samfunnet.

– I Norge er vår tro i en boks, mens i India er det livsperspektivet. Sånn er det blant både hinduer og muslimer, forteller hun.

Den erfarne misjonæren har et råd til dem som vil følge et kall:

– Alt det som Herren gjør er godt. Tingen er å bare gå hundre prosent i hans kall, så vil han ta vare på resten, sier Anne Margrethe Eidesvik.

Jobber for enhet i misjonsbevegelsen

Gjennom Norme står mennesker fra over 40 ulike sammenhenger sammen om misjonsoppdraget, framholder daglig leder ved 15-årsmarkeringen.

Norsk råd for misjon og evangelisering (Norme) feirer i disse dager 15-årsjubileum. Norme er en paraplyorganisasjon for 43 norske misjonsorganisasjoner og ble stiftet i 2001 som en sammenslutning av Norsk Misjonsråd, den Evangeliske Allianse i Norge og Lausanne-bevegelsen Norge. Indremisjonsforbundet (ImF) er blant medlemsorganisasjonene.

Under starten av den årlige Link-konferansen ble 15-årsdagen markert med festmiddag og hilsener.

– Det som kommer til å avgjøre kristendommens skjebne i Norge, er at vi har kirker og trossamfunn i Norge som tror på Jesus Kristus og ønsker å bringe evangeliet videre. Det må Norme hjelpe oss til. Vi trenger dere, sier Kirkerådets direktør Jens-Petter Johnsen i sin hilsen.

– Norme trengs for å være med og skape den evangeliske, misjonale kirke som både kirken og Norge trenger, fortsatte han.

Den norske kirke (Dnk) var ikke med på laget da Norme ble stiftet og er ikke en av medlemsorganisasjonene i dag. Kirkerådets direktør ville likevel bringe en hilsen til 15-åringen på vegne av Dnk.

– Vi er helt avhengige av Guds under for at evangeliet skal nå frem og fortsatt bli bevart i dette landet. Jeg håper Norme vil stå tydelig fram som en samlet og god røst og åndskraft for at evangeliet skal bringes ut, sier kirkerådsdirektøren.

Vi er helt avhengige av Guds under for at evangeliet skal nå frem og fortsatt bli bevart i dette landet

– Mer potensial for samarbeid

Anne Karin Kristensen, som var første styreleder for Norme da det ble etablert, fremhever også samarbeidet med andre organisasjoner. Hun er selv ansatt i Det norske misjonsselskap (NMS).

– Jeg synes det er positivt at det er blitt et nærmere samarbeid med andre organisasjoner som ikke var aktuelt da Norme ble stiftet, som Digni, Samarbeidsrådet for menighet og misjon og Norges kristne råd, sier Kristensen.

Hun mener det er et enda større potensial for samarbeid.

– Jeg tror det er menigheter og prester i Den norske kirke som en kunne knyttet nærmere til seg. Vi trenger å stå sammen, også med de gode kreftene i Den norske kirke. Vi må være mer opptatt av det som samler enn det som splitter, sier Kristensen.

Lang prosess

Kristensen er tidligere leder i Norsk misjonsråd og var også med i forhandlingene som førte til at Norme ble etablert. Hun forteller at det var en lang prosess. Samtalene startet i 1998 mellom Lausanne-bevegelsen i Norge, Den evangeliske allianse i Norge og Norsk misjonsråd.

– Det ble på dette tidspunktet spurt om disse nettverkene eller organisasjonene var i ferd med å miste visjonen for evangelisering blant folkeslagene, sier hun.

Kristensen forteller at hensikten med å begynne samtalene var å samle kreftene og få til et sted hvor folk kunne henvende seg for å få informasjon og svar på spørsmål om misjon og evangelisering. Hun har gått tilbake og kikket på referater fra samtalene for 15 år siden.

– Det ble sagt at Lausanne-bevegelsen var for opptatt av refleksjon, mens Den evangeliske alliansen var mer opptatt av handling. Derfor mente en at det var nødvendig med et nytt forum for felles verdensevangelisering. Og det ble til Norme, som skulle være opptatt av både refleksjon og handling, sier hun.

En titt bak gardinene

Rolf Ekenes, som var daglig leder i Norme fra 2006 til 2011, holder under feiringen et innlegg som skal gi «en titt bak gardinene» der han humoristisk deler glimt fra sin tid. Han forteller at en av sakene som har satt spor, har vært spørsmålet om medlemskontingent.

– Det er en sak som har skapt bølger og støy i vårt ellers gode fellesskap. Samme hva vi landet på, var det noen som ikke var fornøyde. De ville selvfølgelig bli satt ned i kontingentstørrelse, sier Ekenes og forteller med glimt i øyet hvordan man tilfeldigvis nevnte i forbifarten at en kanskje ble nødt til å melde seg ut av Norme hvis medlemskontingenten ble stående.

– Vi endte som regel opp med at kontingenten var riktig, og heldigvis er de bekymrede organisasjonene med oss fortsatt, sier Ekenes.

FØRSTE STYRELEDER: Anne Karin Kristensen var med i forhandlingene som førte til opprettelsen av Norme og ble organisasjonens første styreleder. Foto: Ingunn Marie Ruud, KPK

FØRSTE STYRELEDER: Anne Karin Kristensen var med i forhandlingene som førte til opprettelsen av Norme og ble organisasjonens første styreleder. Foto: Ingunn Marie Ruud, KPK

Kristensen bekrefter at økonomien alltid har vært en diskusjon i Norme.

– Mange av misjonsorganisasjonene vegret seg for å få større økonomiske forpliktelser. At budsjettet, med lønnsmidler til en 60% stilling og til noen kontoroppgaver, ble en realitet viser at det lå mye vilje og engasjement bak, sier hun.

«Den norske modellen»

Norme sine 43 medlemsorganisasjoner kommer fra et bredt spekter av kristne trosretninger.

– Et så bredt økumenisk samarbeid var ikke så vanlig for 15 år siden. De europeiske nettverkene fulgte med på hva som skjedde med Norme, og det ble kalt «den norske modellen», forteller Kristensen.

Et så bredt økumenisk samarbeid var ikke så vanlig for 15 år siden. De europeiske nettverkene fulgte med på hva som skjedde med Norme, og det ble kalt «den norske modellen»

Under feiringen vises også en film med hilsener fra noen av Normes internasjonale samarbeidspartnere.

– Dere er et eksempel på hva man kan få til når man jobber sammen for å tjene kirkene i landet for misjon generelt. Takk for at dere er et godt eksempel, sier Jaume Llenas som er generalsekretær i den spanske Alianza Evangélica Española

– Norme er også en størrelse som myndighetene og kirkelige aktører i Norge må forholde seg til, sier Kristensen.

Sammen om misjonsoppdrag

Daglig leder Anne Lise Søvde, som selv har bakgrunn fra De norske pinsemenigheters ytremisjon, fremhevet også at de ulike organisasjonene står samlet om det samme oppdraget.

– Her er folk fra over 40 ulike sammenhenger som står sammen om et misjonsoppdrag. Hvis det er noe vi har oppnådd disse 15 årene, så er det å jobbe for enhet i misjonsbevegelsen, sier hun.

Søvde mener Norme er et viktig redskap for å samle ledere og løfte strategisk initiativ i misjon.

– Norme er også viktig for å samle informasjon om ulike trender og føre misjonsstatistikk som gjør at vi kan evaluere norsk misjon fra år til år, sier hun.

– Det er utrolig hva Norme klarer å gjøre og holde tak i. Jeg tror Norme har blitt velsignet på mange områder, sier Kristensen.

Lovsang, dikt og tale

I tillegg til middag og hilsener bestod 15-årsfeiringen på Link blant annet av lovsang, med forsangere fra Filadelfias bibelskole og Marianne Braseth fra Ungdom i Oppdrag fremførte et dikt kalt Misjonssveip over verden. Kveldens konferansier var Rolf Kjøde.

TV- og Pinsepastor Egil Svartdahl holdt festtalen der han blant annet fortalte litt om sin egen bakgrunn fra Lausanne-bevegelsen.

Svartdahl fremhever viktigheten av at misjonen er Guds oppdrag.

– Det er ikke min, din eller vår misjon. Det er Guds misjon. Misjon er sendelse. Faderen sender sønnen, sønnen sender ånden, og ånden sender menigheten. Menigheten er Guds misjonær, sier han.

Det er ikke min, din eller vår misjon. Det er Guds misjon

– En misjonal kirke lever ikke for seg selv. Den lever lokalt og tenker globalt. Og ikke minst lever en misjonal kirke i lys av evigheten, understreker Egil Svartdahl. KPK

Les også: Strid om Normes høringsuttalelse om innvandring (kommentar)

Les i morgen: Trusler og drap mot norsk-støttede indiske pastorer

Misjonshistorie på NRK

En tredelt dokumentar på NRK gir et unikt innblikk i Frikirkens misjonsarbeid i Kina.

Dokumentaren «Med Jesus i Kina» sendes på NRK i august. Programmene gir et unikt innblikk i Frikirkens misjonsarbeid i Kina.

Det er tidligere misjonssekretær i Frikirkens misjonsarbeid, Johan Tidemann Johansen, som har formidlet opptakene.

Tre deler

Dokumentaren består av tre halvtimes programmer, det første ble sendt på NRK allerede 11. august (lenke til nett-tv på nrk.no), men kommer i reprise senere i måneden.

Første del handler om misjonens historie og den kinesiske kirkes sterke stilling i dag. Det andre handler om Johan Tidemann Johansens barndom i Ankang.

Første fargefilm

Det tredje programmet viser en unik fargefilm som daværende styreformann i Frikirkens Ytremisjon, Carl Mortensen, tok opp under et besøk i Ankang i 1947.

– Filmen er den første fargefilmen som ble tatt opp i denne delen av Kina, sier Tidemann Johansen til Budbæreren. Han kommenterer selv opptakene underveis.

Se også: Film fra hedningeland

Det var tidligere NRK-profil Kalle Fürst, som også har jobbet 20 år i Kina, som fattet interesse for misjonsmaterialet. Opprinnelig var planen å få sendt de kinesiske programmene på NRK.

– Kalle Fürst ble med meg til Kina fordi riks-TV i Kina også hadde fattet interesse for filmene og ville lage tre programmer – om min oppvekst i Ankang og min tilbakevending til Kina fra 1983, og det siste programmet viser Mortensens film, som jeg fikk kommentere på kinesisk, sier Tidemann Johansen.

Egne dokumentarer

Fürst forteller til Budbæreren at de først tenkte å få sendt de kinesiske programmene på NRK, men at disse ble «veldig kinesiske», med lokalfokus. Dermed endte det heller med at han laget to dokumentarer for NRK og fikk restaurert filmen fra 1947.

Del to sendes på NRK1 tirsdag 18. august klokken 22.30, og den siste delen vises på NRK2 18. august klokken 23.15. Programmene sendes også i reprise senere i august. KPK

 

Makter ikke eget misjonsprosjekt

– Vi har ingen halvnakne kropper fra Afrika å vise fram, sier ImF-formann Sverre Dag Ljønes.

Indremisjonsforbundet (ImF) sine skoler samlet i fjor inn 3,6 millioner gjennom egne misjonsprosjekt, kunne sambåndet.no melde for noen uker siden. En tredel av pengene ble samlet inn av Framnes KVGS alene.

LITEN APPELL
I formannens tale på Arbeidermøtet i januar etterlyste forbundsstyreformann Sverre Dag Ljønes et eget misjonsprosjekt foran godt over hundre ImF-ansatte:

– På skolene skal de velge misjonsprosjekt for at de skal kunne samle inn penger til misjon. Og vi eier jo en god del skoler. Og da kommer det opp argumentasjon om at dere har jo ikke misjonsprosjekt i ImF, det må jo gå til ytremisjon. For vi har ikke noen prosjekter, vi, som appellerer til menigmann og til mannen i gata når man skal ut og samle inn penger.

– Så tenkte jeg – “har vi ikke det?” Men det er litt vanskelig, dette – vi har liksom ikke noen sultne barn i Afrika eller nakne kropper eller noen som ikke får mat eller – ikke sant? Det vi har, er en nød for at folk skal bli frelst, og den deler ikke mannen i gata.

– Folk må gjerne gi til disse flotte misjonsprosjektene. Men det hadde vært fint om vi kunne få en tilbakemelding og forslag fra dere. Det er unge gründere her, er det noen prosjekter som vi kunne vist fram, som alternativer til skolene våre, slik at ImF også var med på disse misjonsprosjektene? Det hadde vært kjempefint

Når Sambåndet nå tar kontakt med ham, er ikke forbundsstyreformannen like optimistisk:

– ImF appellerer ikke til slikt. Det er lettere å drive ytremisjon enn indremisjon. ImF sliter med å få mannen i gata til å sponse reine diakonale prosjekter i Norge. De organisasjonene som driver med nødhjelp og diakonalt arbeid i utlandet, har en mye lettere jobb med å få givere, sier Ljønes.

TØFT Å KONKURRERE
På flere av ImF sine skoler er det elevene som avgjør hvor pengene i misjonsprosjektet skal gå. Dette er utfordrende for ImF, ifølge Ljønes.

– Skolene har en innarbeidet ordning hvor noen har faste prosjekt, mens andre velger nytt hvert år ved elevavstemning. Det at ungdommene selv avgjør prosjektet, gjør at det blir vanskelig for ImF å komme inn og vinne salen. Jeg tror ikke det å drive evangelisering i Finnmark får noe støtte hos vanlige folk.

DÅRLIGE HOLDNINGER
En som reagerer på Sverre Dag Ljønes sine uttalelser, er skoleprest Arne Opsahl-Engen ved Framnes Kristne Vidaregåande Skule. Han har  det overordnede ansvaret for misjonsprosjektene der.

– Det som formannen sa på Arbeidermøtet, viser litt av holdningen i ImF. Det er ikke fattige barn i Afrika som gir penger, men et prosjekt, i innland eller utland, som en har tro på, sier Opsahl-Engen.

LES OGSÅ: Framnes samler inn 1.000.000

– ER INVITERT
Opsahl-Engen mener at et prosjekt hvor ImF sender ungdom ut som teltmakere til steder i Norge med få kristne, vil kunne appellere til Framnes-elevene. Misjonsprosjektet går i år til Evangelistens arbeid med fattige i India.

– Jeg hadde aldri trodd at Evangelisten skulle vinne. De konkurrerte mot blant andre store og populære organisasjoner som CHRISC. Det handler om å presentere noe en har tro på, og det klarte Evangelisten. Med et misjonsprosjekt fra ImF kan en bygge noe som på sikt kan gi bred støtte i hele organisasjonen. For å vinne på Framnes må en overtale ungdommen. ImF blir invitert hvert år, men møter ikke opp, sier skolepresten til Sambåndet.

VANSKELIG Å KONKURRERE
– Det er elevene på de enkelte skolene som står for valget av misjonsprosjekt, og erfaringen tilsier at da vinner som oftest de diakonale prosjektene med utpreget nødhjelp i utland, sier generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet.

Furnes tror likevel det er viktig å få synliggjort arbeidet innad i organisasjonen og på ImF sine skoler. Tidligere har ImF hatt et direkte samarbeid med en menighet i Ukraina, der prosjektet blant annet gikk ut på å lære opp ledere. Det var Danielsen ungdomsskole på Sotra som hadde ansvar for prosjektet, og det ble til sammen samlet inn rundt 400 000 kroner i den perioden prosjektet pågikk, men det ble lagt ned etter noen få år.

3,6 MILLIONER TIL UTLANDET
– Jo lenger vekk et prosjekt er, jo mer eksotisk virker det. Når misjonen er i nabolaget, skapes ikke det samme engasjementet. Vi har prøvd, men det appellerer ikke til ungdommen, sier Erik Furnes til Sambåndet.

Generalsekretæren har likevel ikke noe imot at ImF-skolene, som samlet inn 3,6 millioner i 2013, gir alle pengene fra prosjektene til ytremisjonsarbeid. Men Indremisjonsforbundet sin oppgave er indremisjon:

– Jeg ser stort på at skolene våre kan være til velsignelse for mennesker på andre kontinenter. Men om noen har ideer til misjonsprosjekt i Norge, så er vi mottakelige for innspill, sier Furnes.

SE OGSÅ VIDEOINTERVJU: – Alle kan gjøre litt.

– Alle kan gjøre litt

Se videointervjuet med Brit Helen Finstad om hvorfor hun engasjerer seg i misjonsprosjektet på Framnes.

Videofilen er lastet opp på Indremisjonsforbundet sin vimeo-konto. For flere filmer fra ImF, se vimeo.com

LES OGSÅ: Framnes samler inn1.000.000 

Framnes samler inn 1.000.000

– Alle kan gjøre litt, sier Brit Helen Finstad om Framnes-elevenes gode tall.

Framnes Kristne Videregående skole (KVGS) i Norheimsund har en lang tradisjon i å samle inn høye summer i misjonsprosjektene. I år er ikke noe unntak med 1.020.000 kr. så langt.

– Drømmen er 1,2 millioner. Realistisk sett vil vi klare over 1 million, sier Brit Helen Finstad, leder av misjonsprosjektkomiteen på Framnes KVGS, til sambåndet.no.

INDISK BLIKK
Misjonsprosjektet går i år til Evangelistens arbeid med fattige i India. Det humanitære og kristne arbeidet mellom fattige folkeslag i Bengalbukta, i delstaten Andra Pradesh, går til å bygge og drive barnehjem, internat, skoler, sykehus og spedalskkolonier. Det inkluderer også å bore etter reint drikkevann, arbeid med helseprogram og utvikling av et senter med en TV-stasjon, programskapning og IT-løsninger.

Elevene på Framnes ser nøden hos de fattige i India og er klar for innsats.

– Hvordan var det å reise til India for å se arbeidet på nært hold?

– Hvor skal jeg begynne? Vi var på besøk hos en spedalskkoloni. Det var helt utrolig å kunne se gleden i øynene deres da vi ga dem et pledd og en indisk frukt. At de blir så glad for noe så lite setter ting i perspektiv. Det var sterkt, sier Finstad.

STERKE MØTER
Finstad forteller om en virkelighet som ikke kan sammenlignes med Norge og Norheimsund.

– Gatene var fylt med søppel, det regnet og blåste rett inn i husene, men likevel var de så gjestmilde, sier Finstad.

Elevene som reiste til India, besøkte mange menigheter og institusjoner. På et barnehjem fikk elevene leke med barna, som hadde laget en sang til gjestene, og danset med dem. På møtene måtte Framnes-elevene holde hilsener, og inderne ble også forsikret om at de var med i bønnene i Norge. Møtene var ifølge Finstad en utfordring, siden det ble holdt på engelsk.

– Engelsk har aldri vært mitt sterkeste fag, ler Finstad, før hun fortsetter:

– Det var over 1000 mennesker på møtene, jeg sitter igjen med mange inntrykk etter fjorten dager i India. Det gikk ikke skikkelig inn over meg før to uker etter jeg kom hjem, sier en tydelig engasjert misjonsprosjektleder.

EIERSKAP
Målet for årets innsamling var å få inn 750.000 kr. Bare på misjonsløpet i høst, under den første foreldrehelgen, kom det inn 767.000 kr. Målet ble da økt med en kvart million. Nå er nettopp den andre foreldrehelgen gjennomført, og russen var i gang med kiosk, kollekt, cafe, basar, salgsbod og frivillige parkeringsbøter for å få inn mer penger til prosjektet. Finstad er fornøyd med helgen, som resulterte i hele 56.000 kr. på en dag.

– Hvordan motiverer dere alle, siden det i hovedsak er russens prosjekt?

– Vi jobber hardt for å legge til rette for at alle skal føle eierskap til innsamlingen. Vi arrangerer russebryllup og misjonsløp, men har nå lagt misjonsløpet til en foreldrehelg, da deltar alle. Vi hører også på hva hver enkelt vil gjøre for å samle inn penger. Det førte til at vi arrangerte radiobilløp. Vi laget bane i gymsalen, og jeg stilte selv med min egen bil. Det var flest gutter som deltok på løpet. Vi arrangerer også skate-, longboard og sykkelkonkurranse, hvor de som vil, får trikse i vei. Dette gjør at det blir noe alle liker, i stedet for et stort opplegg som skyver vekk enkeltpersoner, sier Brit Helen Finstad.

– LÆRER SEG Å GI
Indremisjonsforbundet (ImF) driver videregående skoler, folkehøgskoler og en bibelskole. Fellesnevneren for de alle er at de samler inn penger til et misjonsprosjekt. Totalt samlet ImF-skolene i 2013 inn 3,6 millioner kr, der Framnes KVGS i Norheimsund stod for over en tredel, med 1,3 millioner av pengene.

– Det startet så smått med misjonsprosjekt i 2004. Vi ønsket at elevene skulle ansvarliggjøres med tanke på de som har mindre enn oss. Det er viktig å lære å gi, allerede i ung alder, derfor er det viktig for Framnes å ha et misjonsprosjekt. Elevene lærer seg å gi av seg selv. Det gjelder penger, men og tid, til Guds rike, seier skoleprest ved Framnes KVGS, Arne Opsahl-Engen til sambåndet.no.

På Danielsen VGS i Bergen samlet de i 2013 inn 290.000 kr. og er den tredje største ImF-skolen når det gjelder innsamling til et prosjekt. Rektor på skolen, Bård Hauge, sier til Sambåndet at de har arrangert elevprosjekter i minst 20-30 år.

– Vi arrangerer misjonsprosjekt først og fremst for å engasjere elevene innenfor misjon og diakonalt arbeid. På denne måten blir de kjent med eierorganisasjonene, som er mottakerne av pengene som kommer inn på elevaksjonen, sier Hauge.

På Danielsen er det, på same måte som på Framnes, ulike aksjoner gjennom skoleåret, som salg og misjonsløp. Men den store dagen, som samler inn over halvparten av summen Danielsen hvert år kan gi fra seg, kommer inn på den såkalte elevaksjondagen. Der får elevene en bøsse som de skal samle inn penger med. Russen har i tillegg til misjonsprosjektet, et eget prosjekt som de er opptatt av det siste halvåret av 3. året.

I tillegg til Danielsen og Framnes, er det to KVS på Sørlandet som regnes som ImF sine videregående skoler. Det er Bygland KVS, som samlet inn 150.000 kr. i 2013, og Lyngdal KVS, med 686.000 kr.

Større enn ImF

Vi er i sluttfasen med strategi- og handlingsplanen som skal leggast fram for generalforsamlinga i juli. Eit av hovudpunkta som vart lagt fram for Rådsmøtet i februar, men som vi fann rett å ta ut for å gjere planen mindre omfattande, var dette: «Vi vil vere ImF – og vi vil vere større enn ImF».

I det omfattande strategiarbeidet som ligg bak, har vi sjølvsagt samtalt om det vil vere tenleg å fusjonere med ein eller fleire andre organisasjonar i åra som kjem. Av ymse grunnar har det ikkje vore stor stemning for det.

Derfor må vi bygge ein tydeleg og sunn ImF-identitet mellom våre tilsette og frivillige over å vere ein del av ImF sitt misjonsarbeid, og vi må synleggjere kvifor det er viktig å støtte opp om indremisjonens arbeid på ulike plan. Vi trur at eit sterkt indremisjonsarbeid, der forkynninga får lyde til frelse, utrustning og sending, er nøkkelen til å vinne folket vårt for Gud, og grunnlaget for verdsmisjonen. Framover må vi derfor arbeide med visjon, profil og logo slik at det skaper engasjement og eigarskap til ImF.

Samstundes må vi la Jesu bøn i Johannes 17: 22-23 vere ei bøn som pregar alt vårt arbeid: «Og den herlegdomen du har gjeve meg, har eg gjeve dei, så dei skal vera eitt, likesom vi er eitt, eg i dei og du i meg, så dei skal vere fullkommeleg eitt, så verda kan kjenne at du har sendt meg og elska dei, liksom du har elska meg». Vi skal vere kjend som ein organisasjon med ei samarbeidsvillig haldning til andre organisasjonar og kyrkjesamfunn, på ein måte som gjer at Jesu bøn om einskap vert levd ut og Guds rike kan vekse.

Vi vil oppmode til ytremisjonsengasjement gjennom andre misjonsorganisasjonar på Bedehuset. Vi vil styrke samarbeidet med Opne Dører – fordi vi treng røysta frå dei forfølgde, og dei treng vår støtte. Vi vil vere aktive i Evangelisk Luthersk Nettverk, fordi vi vil stå saman med andre for klassisk kristen lære i Norge og globalt, og vere ei støtte og oppmuntring til prestar i Den Norske Kyrkja som vil stå og arbeide på same grunnvoll som oss. Vi vil oppmuntre til å bygge kristne fellesskap saman med andre lutherske organisasjonar, fordi å bygge fellesskap er enno viktigare enn å bygge organisasjon. Vi vil ha ei positiv innstilling til lokale medarbeidarar i Den Norske Kyrkja som ønskjer å samarbeide med Bedehuset, m.a. for å styrke barne- og ungdomsarbeidet der. Og vi vil vere aktive i deltaking i ulike fora saman med andre evangeliske kristne som vil vise truskap mot Guds ord.

Vi vil vere ImF – og vi vil tenkje større enn ImF. Blir du med på det?