Tag Archive for: muslimer

BØN: – Sjølv konservative muslimar vil veldig gjerne bli bedt for av kristne, så lenge vi ikkje les bibelvers over dei, seier misjonærane «Anders» og «Anne». Foto: Stein Gudvangen, KPK.

Dei døyper muslimar heime i badekaret

/0 Kommentarer/i , /av

Det vert sagt at fleire muslimar er blitt kristne dei siste 15 åra enn dei tusen før det. «Anne» og «Anders» er utsendingar for Frikirken og har døypt nokre av dei.

Etter fleire år i misjonsteneste for Frikirken i eit land i Midtausten, ser dei stadig fleire muslimar kome til tru på den Jesus som Bibelen fortel om. Mange lèt seg også døype.

Dette er noko av det dei innvier misjonsvener i under Den Evangelisk Lutherske Frikirke sitt sommarstemne, Visjon, som vart avslutta i helga. Seinare i sommar skal dei reise rundt til forsamlingar i Noreg og fortelje om arbeidet sitt.

«Anne» og «Anders»

«Anne» og «Anders» kan ikkje oppgi dei verkelege namna sine, fortelje kva for eit land dei jobbar i eller stå fram på bilete med andletet synleg. Dette er berre nokre av tryggingstiltaka knytta til arbeidet dei driv i eit land der det ikkje er lov å skifte religion.

Ekteparet har mindreårige barn og er ikkje redde for familien sin tryggleik, men dei kan ikkje risikere å bli attkjend. Det kan setja både arbeidet og fleire av dei som bur i landet og som dei samarbeider med, i fare. Når sommarferien er over, skal dei tilbake til Midtausten, der dei har planlagt å jobba vidare i fleire år framover.

Til saman har dei vore misjonærar i rundt ti år og vorte ganske erfarne. Først var dei eit par år i afrikanske land, men det opna seg inga dør for dei. No er dei i eit anna land, og målet er å hjelpe Jesus-truande så dei kan greie seg sjølv. Imens jobbar Anne og Anders «sivilt» og samarbeider med nasjonale kristne.

Misjon som brudepris

Ekteparet hadde litt ulikt utgangspunkt før dei trefte kvarandre. Ho hadde tenkt på misjon frå ho var barn. Då dei vart eit par, gjekk han med på å prøve eit år ute, men trong tid på å bli overtydd om at dette var vegen dei skulle gå.

– Eg fekk ikkje akkurat skrifta på veggen, men ganske langt tilbake i barndommen tenkte eg at eg skulle reise ut som misjonær, fortel Anne som var så sikker i si sak at ho tok misjonærutdanning og orienterte seg mot muslimmisjon.

– Eg valde å gå inn ekteskapet med Anders, og han lova å bli med vekk frå heimbygda i eit år, seier Anne.

– Det var brudeprisen, men det var det verdt, seier Anders og ler.

Etter det første året ute, tenkte han i grunnen at han hadde oppfylt løftet sitt, og at dei ikkje skulle dra ut igjen, men noko hende.

Bøksle og Børretzen

I slutten av 2011 høyrde Anders ein song på TV framført av Helene Bøksle og med Odd Børretzens tekst: «Skulle hatt en mur rundt hjertet mitt, skulle hatt en mur rundt alt som er mitt, så jeg kunne sitte i fred i hagen min og vite at verden ikke kom inn hit, men jeg har ingen mur, jeg ser, jeg hører, jeg vet.»

– Dette forandra meg. Gud kalla på meg, og det var ei sterk oppleving for meg. Eg hadde allereie vore i eit misjonsland og sett korleis det var der. Eg var ein av dei som hadde sett og høyrt menneske som trong både evangeliet, reint vatn, skular og ei lang liste med andre ting. Og då eg høyrde denne songen, opna døra seg for meg, seier han.

Ber for muslimar

– Kvifor muslimmisjon?

– Det var berre akkurat som muslimar vart lagt litt på hjartet mitt. Det kjendest for meg som om dei levde i eit mørke, og eg ville gjerne bringe lys inn i dette mørket, fortel Anne.

– Eg var nok mest oppteken av såkalla unådde folkeslag, seier Anders. For han var det underordna om det var muslimar.

I landet der dei arbeider, nyttar det ikkje å stille seg opp på torget og dele ut traktatar til forbipasserande eller springe rundt og snakke med folk med Jesus-button på jakkeslaget.

– Men vi treff mykje folk, og dei kjenner oss så godt at dei veit at vi er andelege menneske, og mange vil at vi skal be for dei. Sjølv konservative muslimar vil veldig gjerne bli bedt for av kristne så lenge vi ikkje les bibelvers over dei. Men vi kan velsigna dei og be for dei viss dei har ein sjukdom. Det er i alle fall ikkje ofte vi får nei når vi spør om vi skal be, seier Anne.

Dåp i badekaret

Mange muslimar fortel om draumar dei har hatt, der Jesus syner seg for dei. Andre fortel om ulike hendingar som har ført dei fram til tru på Jesus.

– Då vi kom til den staden der vi bur, hadde eg stor tru på at Gud ville gjere noko gjennom oss. Vi traff mykje folk, men det skjedde lite. Etter eit par år var nok noko av forventninga mi borte, sjølv om eg ikkje hadde mista trua på at noko skulle hende, seier Anders.

Men våren etter vart annleis. I staden for at Anne og Anders sjølv fann folk som ville høyre om Jesus, kom det menneske til dei som ville høyre om trua deira. Då hadde dei brukt mykje tid i bøn, og dei visste godt at det var andre som hadde bedt og arbeidd før dei.

– Det er fint å oppleve at Gud jobbar i menneske. I år har vi høyrt fleire historier om den lange vandringa mange har hatt. Nokre har gått på vegen frå dei var små, og så får vi vere med når dei skal døypast, seier Anders og fortel at fleire er døypte i badekaret heime hjå dei.

Nokre har ei trusreise som startar på nettet og held fram med ein samtale og møte med ulike menneske før dei etter ei tid finn trua. Undersøkingar syner at det trengst kring 20 slike hendingar før dei er klare. I snitt tar prosessen fem år.

Trosskifte forbode

I landet der Anne og Anders bur, er det forbode å skifte tru. Religionen du har i passet ditt, er den du vert ståande med livet ut. Men motstand frå styresmakter, familie eller vener stoggar ikkje dei som leitar. Truleg er fleire muslimar i Midtausten vorte kristne dei siste 15 åra enn i heile det årtusenet før. Kvinner og menn i alle aldrar vender om til Jesus.

– Det er vanskeleg å vite akkurat kor mange i Midtausten som kjem til tru, men vi veit det er mange fleire enn før, seier Anders.

Han og Anne har lært at tolmod er naudsynt, og at dei ofte haustar der andre har sådd.

– Ting tar tid, men Gud er den som rører hjarta. Vi har så lett for å legge ting på eigne skuldrer, men det som skjer, er ikkje så avhengig av oss som vi ofte tenker, seier Anders. KPK

At de må bli frelst

/0 Kommentarer/i , , /av

Jesus er den eneste veien til den ene, sanne Gud. Det gjelder for kristne så vel som muslimer og – for den del – jøder, framholder Sambåndet på lederplass.

Møtet mellom kristendom og islam, kristne og muslimer, er tema for mai-nummeret av Sambåndet. Publiseringstidspunktet er ikke tilfeldig valgt ettersom den muslimske fastemåneden ramadan i år startet 17. mai, få dager etter at bladet kom ut.

Vi har valgt «Ismaels barn» som stikkord for temaseksjonen. Bibelen (1. Mos 16) opplyser oss om at Abraham, på oppfordring fra sin da barnløse kone, fikk en sønn med den egyptiske trellkvinnen Hagar. Denne sønnen fikk navnet Ismael. I kapittelet etter leser vi at Gud imidlertid knytter sine løfter til Abrahams påfølgende sønn, med hustruen Sara, Isak.

Slik gikk det til at Isak ble utgangspunktet for Guds utvalgte jordiske folk, jødefolket, mens Ismael – sønn av en egypterinne – regnes som stamfar for araberne. Vi er selvsagt klar over at det finnes muslimer som ikke er arabere, men vi finner likevel at betegnelsen «Ismaels barn» er beskrivende.

Det at Abraham har fostret både det jødiske og det arabiske folk blir av mange brukt i et forsøk på å viske ut skillelinjer mellom jødisk og kristen tro og islamsk tro. Det er forfeilet. Det er uoverstigelige forskjeller på kristendom og islam. Allah er ikke ensbetydende med den Gud som jøder og kristne tror på.

Det er uoverstigelige forskjeller på kristendom og islam. Allah er ikke ensbetydende med den Gud som jøder og kristne tror på

Dette betyr ikke at Gud ikke har omsorg for Ismaels barn. Ifølge 1. Mos 17 får Abraham høre dette fra Gud: «Og Ismael – også om ham har jeg hørt deg: Se, jeg vil velsigne ham, jeg vil gjøre ham fruktbar og gi ham en overmåte tallrik ætt. Han skal bli far til tolv høvdinger, og jeg vil gjøre ham til et stort folk.» Men Gud etablerer altså to folk, som blant annet tildeles adskilte bosteder i det vi kaller Midtøsten.

Guds omsorg for arabere som er muslimer, innbefatter selvsagt også misjonsbefalingen. Jesus er den eneste veien til den ene, sanne Gud. Det gjelder for kristne så vel som for muslimer og – for den del – jøder. Det gir oss en grunn til å komme i kontakt med også de muslimer som kommer til vårt land, slik vi i mai-nummeret kan lese om at Edgar Ebbesvik gjør. Relasjoner kan skape grobunn for samtale om religion der vi klargjør eget utgangspunkt.

«Mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst», understreker Paulus i Rom 10,1. «Dem» innbefatter også Ismaels barn.

Er du ikke abonnent, kan du kjøpe digitalversjonen av mainummeret her.

Bare Gud er Gud

/0 Kommentarer/i , , /av

Har det noen hensikt å hevde at kristne og muslimer tror på samme gud, spør Sambåndet på lederplass.

Spørsmålet om hvorvidt kristne og muslimer tror på samme gud ble debattert på Twitter helgen før denne lederen ble skrevet. Den ene på «ja»-siden argumenterte med at det bare finnes én Gud (med stor forbokstav). Dette måtte med nødvendighet bety at kristne og muslimer tror på samme guddom, selv om kristne og muslimer forholder seg til hver sin hellige bok og troslæren er motstridende.  

En annen «ja»-mann erklærte at «jeg tror Gud er annerledes enn muslimene tror. Men det er ikke det samme som å si at jeg tror på en annen Gud enn muslimene tror på. Det sistnevnte gir inntrykk av at det er to forskjellige begreper. Det mener jeg blir helt feil». 

Det kan høres fromt ut, men Bibelen formulerer seg annerledes. «Det skal ikke være noen fremmed gud hos deg, og du skal ikke tilbe utlendingenes gud», heter det i Sal 81,10 (vår kursivering, jf. 2. Mos 20,3).  

Å svare «ja» på at kristne og muslimer tror på samme gud fordi de er enig om ideen at det finnes en guddom, blir for vår del lite mer enn ordkløveri

Å svare «ja» på spørsmålet ovenfor fordi både kristne og muslimer er enig om ideen at det finnes en guddom, blir for vår del lite mer enn ordkløveri – all den tid man innser at kristne og muslimer legger helt ulike ting inn i «gudskonseptet». Hvilken verdi har det å hevde det som for Sambåndet er åpenbart – at det bare finnes én Gud – dersom man ser bort fra hva og hvem denne guddommen gir seg ut for å være og gjøre? Vil ikke det bare bidra til å tilsløre og viske ut de fundamentale forskjellene, som for eksempel at Gud har en sønn, og at denne sønnen døde på et kors for menneskehetens synder? 

Det har den verdien, svarer «ja»-siden, at det kan bidra til forbedret dialog, sameksistens og forståelse ved at forskjellene ikke forstørres: «Vi tror begge på Gud, selv om jeg tror Gud er annerledes enn du tror».  

Spørsmålet for oss blir hvilken hensikt det har med dialog dersom det ulike trosinnholdet ikke skal ha betydning for samtalen

Spørsmålet for oss blir hvilken hensikt det har med dialog dersom det ulike trosinnholdet ikke skal ha betydning for samtalen. Det kan i alle fall ikke ha mye med misjon å gjøre. Både Den norske kirke og ImF har Den augsburgske trosbekjennelse (CA) som viktig del av sin basis. CA 1 slår fast at blant andre «muhammedanerne» farer med vranglære i og med at de bestrider treenigheten. Da kan de – utenfor skrivebordsteoriens verden – ikke tro på samme guddom som kristne gjør. Bare dersom dette legges til grunn, har dialogen en hensikt ut over seg selv. Som prestefiguren Johannes Krogh i «Herrens Veier» sier det om muslimene: «De fordømmer oss for treenigheten, men derfor kan vi vel likevel snakke sammen?»

Les også: Jeg tror på Gud (imf.no) 

En stund siden korstogene

/6 Kommentarer/i /av

Mens muslimer flest har tatt klar avstand fra ugjerningene i København i helgen, er det en gruppe som i stedet ber dem om å "stå fast". Det er av sine egne man skal ha det.

Nettleder_PetterSøndag 15. februar sendte Hizb ut-Tahrir Skandinavien ut en pressemelding i forbindelse med drapene i København. Dette er, ifølge Store norske leksikon, en islamsk bevegelse, stiftet i Jerusalem i 1953, som arbeider for en verdensomspennende islamsk stat (kalifat). Bevegelsen maner til kamp mot «verdslige» og «u-islamske» regimer, men hevder selv å føre kampen med fredelige midler og benekter kontakt med andre islamske grupperinger. Ifølge den flerkulturelle avisen Utrop er gruppas danske fløy sterkt omstridt, og en av lederne deres er blant annet dømt for trusler mot tidligere statsminister Anders Fogh Rasmussen.

Les også blogg (åpnes i eget vindu): En meningsmakers bekjennelser

– Ingen rett

Medierepresentant Junes Kock forutser i pressemeldingen at politikere vil kreve at muslimer skal ta avstand fra det som skjedde, og at noen – «mere snedigt» – «vil hevde at ikke alle muslimer er ekstreme, men derimod er de en del af det danske fællesskab, så længe de går ind for sekularismen og ytringsfriheden. Begge reaktioner har i bund og grund samme formål. Muslimerne skal tvangssekulariseres, og enhver muslim, der nægter, og i stedet insisterer på de islamiske værdier og love, vil blive betragtet som en potentiel sikkerhedstrussel», skriver Kock.

Ifølge pressemeldingen prøver man i Danmark, gjennom avradikaliseringstiltak, å «tvangsfodre muslimer med sine vestlige værdier». Dette har man ingen rett til, ifølge pressemeldingen, fordi man «i nyere tid ikke har set mere død og ødelæggelse end den, der er forårsaget af vestlige tropper i demokratiets og liberalismens navn.» Det er Danmark og det øvrige Europas «blodige udenrigspolitik» og «hård kurs mod muslimerne internt i Danmark og Europa» som har ført til en «større samfundssplittelse og flere verbale og fysiske overfald på muslimer».

«Det lykkedes dem at tage alt fra muslimerne, undtagen deres islam. Derfor insisterede man, under påskud af værdikamp, på at krænke det allerhelligste i Islam for at tvangssekularisere muslimerne. Man gentager så disse krænkelser gang på gang for at dræbe muslimernes stærke følelser for islam. Set i lyset af alt dette, er det vitalt, at vi som muslimer ikke tager afstand, men tværtimod sætter tingene i den rette kontekst. Det er de danske politikere og medier, der burde tage afstand fra den politik, som har skabt omstændigheder, der fører til had, trusler, voldelige overfald og i yderste konsekvens drab, uanset hvem ofrene måtte være. Vi, som muslimsk fællesskab, må under ingen omstændigheder bukke under for presset og acceptere præmissen om, at Islam er på anklagebænken», framholder medierepresentant Junes Kock.

Og det blir verre:

«De vestlige værdier er blandt årsagerne til problemet, og politikerne er udmærket klar over, at deres værdier er under pres. Ikke grundet en voldelig aktion i Indre By, da kugler ikke kan rokke det mindste ved værdier og overbevisninger. Nej, de vestlige værdiers selvmodsigelser og manglende evne til at skabe harmoniske samfund er efterhånden blevet tydelig for mange mennesker, ligesom det er blevet tydeligt, at de vestlige værdier og systemer har forårsaget menneskeheden enorme lidelser og katastrofer – heri ligger deres største krise. Tanker udfordres med tanker, så vi muslimer skal fortsætte med at bære de islamiske tanker og udfordre Vestens falske værdier og umenneskelige politik.»

På hodet

Å snu noe mer på hodet enn dette kan vel knapt være mulig. Det er altså de vestlige verdiene om demokrati og ytringsfrihet som er problemet, og det er lovprinsipper som har fungert i vestlige land i flere hundre år, som er utfordringen. Gode muslimer skal i stedet insistere på «de islamiske værdier og love». At disse inneholder prinsipper og tankeganger som er totalt fremmed for befolkningen i de land man har kommet til, ja, som er i strid med disse lands lover, synes uinteressant. Og de politikerne som i det lengste vil hevde at det store flertallet av muslimer er uenige med islamistene og vil respektere ytringsfriheten, får denne tanken kastet foraktfullt tilbake. Snakk om å bekrefte nesten enhver tenkelig fordom man kan ha mot muslimer!

Mot bakteppet av de bestialske handlingene til terroristene i «Islamsk stat», er det tvertimot Vestens militære tropper som er mest å klandre, ifølge pressemeldingen. Men den danske avisen Information skrev mandag at dersom terrorangrep i Europa de siste 10 årene rangeres etter antall drepte og sårede, har nesten alle de verste vært islamistiske.

Og hvilken «hård kurs» mot muslimene «i Danmark og Europa» er det Hizb ut-Tahrir har i tanken? Hvilke rettigheter er det muslimene er blitt hindret i å benytte seg av? Kanskje er det likevel en annen kurs som nå tvinger seg fram. Jyllands-Posten sammenfattet på lederplass i dag danske politikeres uttalelser til at «der er en slags krig i gang i Europa. Det er en krig på kultur og og værdier, men det er også en slags religionskrig. Det må vi indse, hvis vi skal kunne forsvare vores samfundsmodel».

– Ikke ofre

Avisens lederartikkel advarer mot å dyrke «klicheen om muslimske innvandrere som ofre» og motiser nesten ord for ord argumentasjonen i pressemeldingen fra den islamistiske bevegelsen: «Hvor ofte er den påstand ikke blevet gentaget i de seneste 10 år: Muhammed-tegningerne skulle bruges til at trampe på en forfulgt og udsat minoritet. Men de muslimske minoritetene i Vesten er ikke undertrykket eller forfulgt, framholder lederen: «Tværtimod har de – eller tager sig – flere rettigheder end så mange andre mindretal. Myten om, at Europas muslimer skulle være ”vor tids jøder”, er en simpel løgn, som ikke mindst venstrefløjen har holdt krampagtigt fast i».

Gode muslimer i Europa må, ifølge Hizb ut-Tahrir, «sætte tingene i den rette kontekst» og holde fast på «de islamiske tanker». Jyllands-Posten tar bladet fra munnen: «Trods europæisk statsborgerskab og selv om de er født og opvokset i Europa, så er de aldrig kulturelt og værdimæssigt ankommet til Europa», framholder lederskribenten. Og – ifølge pressemeldingen fra Hizb ut-Tahrir – skal muslimene heller ikke gjøre det. De skal holde fast på islam som en overveiende politisk religion, som ikke har klangbunn i Vesten.

– Israel på Europas side

Jyllands-Posten trekker også fram jødenes og Israels situasjon: «Måske var det på tide med en lidt klarere forståelse for, hvad de mange hårde kampagner mod den jødiske stat, Israel, fra brede kredse i Europa kan skabe grobund for. Ingen siger vel, at islamismens eliminatoriske antisemitisme alene kan læses ud af Koranen. Israel er faktisk entydigt på Europas side i kampen mod islamismen. Det er tid til besindelse», framholder avisen.

Vi må slutte med å unnskylde islamistisk vold i det 21. århundre ved å vise til korstogene på 1100- og 1200-tallet og at Vesten har svin på skogen i fortid og nåtid. Har ikke verden gått framover? Når argumenter møtes med automatvåpen, holder det ikke lenger å bare vente på neste gang det skjer.

Les mer: Drivkraften i religionen Lars Gule har ett poeng