Innlegg

NY LEDER: Eivind Flå (56) er ansatt som ny daglig leder i misjonsorganisasjonen Lys over Land. FOTO: Lys over Land

Flå leiar for misjonarbeid overfor muslimar

Misjonsorganisasjonen Lys over Land har tilsett Eivind Flå som ny dagleg leiar.

Det melder organisasjonen, som tidlegare heitte Kristen muslimmisjon, i ei pressemelding.

Eivind Flå (56) kjenner organisasjonen godt etter til saman om lag 20 år som tilsett. Han er samstundes godt kjent av misjonsfolket, ikkje minst rundt om på bedehusa. Han var generalsekretær frå 1995 til 2007. Frå 2013 har han vore informasjonsleiar og forkynnar i organisasjonen.

Stipendiat

Flå tar over som dagleg leiar etter Øyvind Hope, som slutta i stillinga etter eitt år den 1. mai. Flå har vore fungerande leiar i organisasjonen i mellomtida.

– Øyvind Hope fekk tilbod om eit doktorgradsstipendiat som han syntes han ikkje kunne seia nei til. Det er grunnen til at han sluttar etter kort tid, seier Eivind Flå til sambåndet.no. 

Fast

Flå stadfestar at han no er tilsett som leiar i fast stilling.

– Men eg har full reiserute som forkynnar til hausten og kjem til å reisa som forkynnar så mykje som mogleg. Misjonsarbeidet til Lys over land står og fell med forkynninga, strekar Flå under.

Ledig stilling

Den nye daglege leiaren kan elles fortelja at organisasjonen med det første kjem til å lysa ut stilling som krinssekretær. Då er området frå Bergen til Agder aktuelt. 

Eivind Flå har fire års utdanning frå Fjellhaug Misjonsskole (1985-1989). Han har vore tilsett i Blå Kors frå 1990 til 1994 og var informasjonsleiar i Åpne Dører frå 2007 til 2012.

Lys over Land vart grunnlagt i 1940 som Den norske Muhammedanermisjon og ligg teologisk nær NLM. Organisasjonen har arbeid i India og Senegal. KPK

BØN: – Sjølv konservative muslimar vil veldig gjerne bli bedt for av kristne, så lenge vi ikkje les bibelvers over dei, seier misjonærane «Anders» og «Anne». Foto: Stein Gudvangen, KPK.

Dei døyper muslimar heime i badekaret

Det vert sagt at fleire muslimar er blitt kristne dei siste 15 åra enn dei tusen før det. «Anne» og «Anders» er utsendingar for Frikirken og har døypt nokre av dei.

Etter fleire år i misjonsteneste for Frikirken i eit land i Midtausten, ser dei stadig fleire muslimar kome til tru på den Jesus som Bibelen fortel om. Mange lèt seg også døype.

Dette er noko av det dei innvier misjonsvener i under Den Evangelisk Lutherske Frikirke sitt sommarstemne, Visjon, som vart avslutta i helga. Seinare i sommar skal dei reise rundt til forsamlingar i Noreg og fortelje om arbeidet sitt.

«Anne» og «Anders»

«Anne» og «Anders» kan ikkje oppgi dei verkelege namna sine, fortelje kva for eit land dei jobbar i eller stå fram på bilete med andletet synleg. Dette er berre nokre av tryggingstiltaka knytta til arbeidet dei driv i eit land der det ikkje er lov å skifte religion.

Ekteparet har mindreårige barn og er ikkje redde for familien sin tryggleik, men dei kan ikkje risikere å bli attkjend. Det kan setja både arbeidet og fleire av dei som bur i landet og som dei samarbeider med, i fare. Når sommarferien er over, skal dei tilbake til Midtausten, der dei har planlagt å jobba vidare i fleire år framover.

Til saman har dei vore misjonærar i rundt ti år og vorte ganske erfarne. Først var dei eit par år i afrikanske land, men det opna seg inga dør for dei. No er dei i eit anna land, og målet er å hjelpe Jesus-truande så dei kan greie seg sjølv. Imens jobbar Anne og Anders «sivilt» og samarbeider med nasjonale kristne.

Misjon som brudepris

Ekteparet hadde litt ulikt utgangspunkt før dei trefte kvarandre. Ho hadde tenkt på misjon frå ho var barn. Då dei vart eit par, gjekk han med på å prøve eit år ute, men trong tid på å bli overtydd om at dette var vegen dei skulle gå.

– Eg fekk ikkje akkurat skrifta på veggen, men ganske langt tilbake i barndommen tenkte eg at eg skulle reise ut som misjonær, fortel Anne som var så sikker i si sak at ho tok misjonærutdanning og orienterte seg mot muslimmisjon.

– Eg valde å gå inn ekteskapet med Anders, og han lova å bli med vekk frå heimbygda i eit år, seier Anne.

– Det var brudeprisen, men det var det verdt, seier Anders og ler.

Etter det første året ute, tenkte han i grunnen at han hadde oppfylt løftet sitt, og at dei ikkje skulle dra ut igjen, men noko hende.

Bøksle og Børretzen

I slutten av 2011 høyrde Anders ein song på TV framført av Helene Bøksle og med Odd Børretzens tekst: «Skulle hatt en mur rundt hjertet mitt, skulle hatt en mur rundt alt som er mitt, så jeg kunne sitte i fred i hagen min og vite at verden ikke kom inn hit, men jeg har ingen mur, jeg ser, jeg hører, jeg vet.»

– Dette forandra meg. Gud kalla på meg, og det var ei sterk oppleving for meg. Eg hadde allereie vore i eit misjonsland og sett korleis det var der. Eg var ein av dei som hadde sett og høyrt menneske som trong både evangeliet, reint vatn, skular og ei lang liste med andre ting. Og då eg høyrde denne songen, opna døra seg for meg, seier han.

Ber for muslimar

– Kvifor muslimmisjon?

– Det var berre akkurat som muslimar vart lagt litt på hjartet mitt. Det kjendest for meg som om dei levde i eit mørke, og eg ville gjerne bringe lys inn i dette mørket, fortel Anne.

– Eg var nok mest oppteken av såkalla unådde folkeslag, seier Anders. For han var det underordna om det var muslimar.

I landet der dei arbeider, nyttar det ikkje å stille seg opp på torget og dele ut traktatar til forbipasserande eller springe rundt og snakke med folk med Jesus-button på jakkeslaget.

– Men vi treff mykje folk, og dei kjenner oss så godt at dei veit at vi er andelege menneske, og mange vil at vi skal be for dei. Sjølv konservative muslimar vil veldig gjerne bli bedt for av kristne så lenge vi ikkje les bibelvers over dei. Men vi kan velsigna dei og be for dei viss dei har ein sjukdom. Det er i alle fall ikkje ofte vi får nei når vi spør om vi skal be, seier Anne.

Dåp i badekaret

Mange muslimar fortel om draumar dei har hatt, der Jesus syner seg for dei. Andre fortel om ulike hendingar som har ført dei fram til tru på Jesus.

– Då vi kom til den staden der vi bur, hadde eg stor tru på at Gud ville gjere noko gjennom oss. Vi traff mykje folk, men det skjedde lite. Etter eit par år var nok noko av forventninga mi borte, sjølv om eg ikkje hadde mista trua på at noko skulle hende, seier Anders.

Men våren etter vart annleis. I staden for at Anne og Anders sjølv fann folk som ville høyre om Jesus, kom det menneske til dei som ville høyre om trua deira. Då hadde dei brukt mykje tid i bøn, og dei visste godt at det var andre som hadde bedt og arbeidd før dei.

– Det er fint å oppleve at Gud jobbar i menneske. I år har vi høyrt fleire historier om den lange vandringa mange har hatt. Nokre har gått på vegen frå dei var små, og så får vi vere med når dei skal døypast, seier Anders og fortel at fleire er døypte i badekaret heime hjå dei.

Nokre har ei trusreise som startar på nettet og held fram med ein samtale og møte med ulike menneske før dei etter ei tid finn trua. Undersøkingar syner at det trengst kring 20 slike hendingar før dei er klare. I snitt tar prosessen fem år.

Trosskifte forbode

I landet der Anne og Anders bur, er det forbode å skifte tru. Religionen du har i passet ditt, er den du vert ståande med livet ut. Men motstand frå styresmakter, familie eller vener stoggar ikkje dei som leitar. Truleg er fleire muslimar i Midtausten vorte kristne dei siste 15 åra enn i heile det årtusenet før. Kvinner og menn i alle aldrar vender om til Jesus.

– Det er vanskeleg å vite akkurat kor mange i Midtausten som kjem til tru, men vi veit det er mange fleire enn før, seier Anders.

Han og Anne har lært at tolmod er naudsynt, og at dei ofte haustar der andre har sådd.

– Ting tar tid, men Gud er den som rører hjarta. Vi har så lett for å legge ting på eigne skuldrer, men det som skjer, er ikkje så avhengig av oss som vi ofte tenker, seier Anders. KPK

Norskstøttet pastor drept i India

Kristen muslimmisjon melder om gode forhold for misjon i India. En dramatisk og lite kjent hendelse fra i sommer forteller en annen historie og gir et bredere bilde.

Fredag kveld 29. juli ble pastor Yohan Marayya fra Øst-Godavari-distriktet i den sør-østre delen av India drept av medlemmer av den venstreradikale bevegelsen som kalles naxalitter (se faktaboks). Den felleskristne organisasjonen Evangelisk Orientmisjon (EOM) fortalte kortfattet om hendelsen i daglig leders misjonsrapport til siste nummer av bladet Evangelisten (nr. 14/16). EOM arbeider hovedsakelig i samarbeid med lokale partnere, blant annet i delstaten Andra Pradesh, som er en del av Godavari.

Det var en av EOMs lokale medarbeidere som meldte fra om hendelsen til daglig leder Roald Føreland i EOM, og sambåndet.no har fått tilgang til hele rapporten. Vi velger å anonymisere rapportskriveren av sikkerhetshensyn.

Truer med å drepe ti til

Den lokale medarbeideren skriver at han fikk vite om drapet gjennom en avisartikkel. Ifølge avisen skulle motivet til den maoistiske geriljabevegelsen være mistanke om at pastoren var politiinformant. Ugjerningsmennene etterlot et brev der de truet med å drepe ytterligere ti navngitte personer, hvorav seks av dem pastorer i samme område. Den lokale EOS-medarbeideren sitter i rådet All India Christian Council og forsøkte å samle de andre lederne for å besøke det aktuelle området. Dette lot seg imidlertid ikke gjøre, og 3. august reiste han de 150 kilometrene nordover sammen med noen pastorer og kirkemedlemmer. I landsbyen snakket han blant andre med pastor Elia Kannayya, som er bror til den drepte pastoren. Historien som da tegnet seg, var ganske annerledes enn i avisartikkelen, og pastor Kannayya framstår som den egentlige hovedpersonen.

Sønn av heksedoktor

Eli Kannayya ble født og vokste opp i Chathisghar, på grensen til Andra Pradesh. Kannayya var nesteldste sønn av en heksedoktor, og som ungdom fulgte han i farens fotspor. Da hans kone ble syk, kom magien hans til kort, og han opplevde at kona ble helbredet på et kristent møte. Han overga livet sitt til Jesus og begynte å vitne om hva Jesus hadde gjort i ekteparets liv. Familien hans ville ikke følge Jesus, og han flyttet til Andra Pradesh der han etter hvert begynte å bygge en kristen forsamling. Han nådde inn til mange unge med evangeliet, og de begynte å spre budskapet.

Etter hvert som folk i ulike landsbyer overga seg til Gud, bygde han bønneskur og overlot ansvaret til unge lokale menn som han hadde under opplæring. Vel tre år etter at han startet med evangeliseringsarbeid, tok også resten av familien imot Jesus. De flyttet til Andra Pradesh, og tre av hans yngre brødre sluttet seg til arbeidet og fikk ansvaret for å lede tre landsbykirker. Pastoren som senere skulle bli drept, var den yngste av Kannayyas brødre. I løpet av 15 år trente Kannayya 60 unge evangelister og grunnla samme antall forsamlinger i Godavari. Han startet også et omfattende landbruksarbeid for å finansiere menighetene, i tillegg til humanitært arbeid. Siste søndag i hver måned samles om lag 5000 personer fra de 60 menighetene til nattverd.

En stor kirke er under bygging i Øst-Godavari, under ledelse av pastor Elia Kannayya. Foto: Privat

En stor kirke er under bygging i Øst-Godavari, under ledelse av pastor Elia Kannayya. Foto: Privat

Maoister

Skogene i det samme området i Øst-Godavari er skjulested for de tidligere nevnte maoistiske naxalittene. Denne geriljabevegelsen pleide å rekruttere nye medlemmer fra de omkringliggende landsbyene, men takket være Kannayyas evangeliseringsarbeid valgte mange ungdommer Bibelen framfor våpen. Nazalittene tapte dermed både nye medlemmer og den hjelpen med ris og annen proviant som de hadde vent seg til med å få fra landsbyene, og de la skylden på pastor Kannayya og hans brødre. For vel et halvt år siden angrep 150 naxalitter pastorens hjem i den hensikt å drepe ham, men Kannayya selv var ikke hjemme. De tok da pastorens eldste sønn som gissel og forlangte å få Kannayya utlevert i sønnens sted. Naxalittenes høyeste ledere grep imidlertid inn, og sønnen ble løslatt etter 14 dager.

Angrep

Naxallittene fortsatte imidlertid å true Kannayya i den hensikt å få ham til å forlate området. Han har nektet å gjøre dette, og ifølge rapporten er dette årsaken til at Kannayyas yngre bror og medpastor ble drept i sommer. Pastor Yohan Marayya har vært en sterk støtte for sin eldre bror i å grunnlegge forsamlinger og trene evangelister, og ledet selv en forsamling i de dype skogene i Øst-Godavari. Ved 23-tiden fredag 29. juli ble Marayya og hans kone vekket av hundeglam. Da pastoren åpnet døren, ble han møtt av et hundretall bevæpnede naxalitter. De slo ham og drepte ham foran øynene på kona. Landsbyboere som kom til, ble truet med våpen. Sambåndet har sett grufulle bilder fra åstedet som ikke kan publiseres.

Det sluttet ikke der. I en nabolandsby ble et menighetsmedlem tatt med inn i skogen. Han ble mishandlet og truet, men nektet å love at han skulle forlate menigheten. «Jeg er i deres hender, og dere kan drepe meg. Da vil jeg gå til himmelen og dere til helvete», svarte mannen, ifølge rapporten som er sendt til EON. Han ble etterlatt og kom neste morgen fram til landsbyen der han fikk se at pastoren var drept.

Jeg er i deres hender, og dere kan drepe meg. Da vil jeg gå til himmelen og dere til helvete

Følger opp lokalt

Fremdeles lever pastor Kannayya under trusler mot sitt liv. «Da jeg spurte ham om hvordan han så på egen sikkerhet, svarte han at Gud er hans beskyttelse. Dersom Gud overlot ham i nazalittenes hender, var han rede til å dø, men han ville ikke oppgi menighetsarbeidet», skriver den lokale medarbeideren i rapporten.

– Vår representant vil ta opp det som har skjedd, med myndighetene, særlig det at ti andre personer også er truet, sier daglig leder Roald Føreland i Evangelist Orientmisjon til sambåndet.no.

Føreland oppfordrer også til forbønn for de etterlatte, særlig enken Mannama, og for de ti andre som er truet. Gjennom Evangelistens Misjonstjeneste kan han også formidle økonomisk støtte til menigheten, og han skal selv besøke Andra Pradesh i januar neste år.

Norsk misjonær i India

I AKSJON: Misjonær Anne Margrethe Eidesvik forteller at muslimene i nord-India har lite til felles med de radikale islamistene man hører om på nyhetene. – At vi står på Bibelen og det som har med Jesus å gjøre har de muslimske foreldrene et veldig avslappet forhold til, sier hun. FOTO: Kristen Muslimmisjon

I AKSJON: Misjonær Anne Margrethe Eidesvik forteller at muslimene i nord-India har lite til felles med de radikale islamistene man hører om på nyhetene. – At vi står på Bibelen og det som har med Jesus å gjøre har de muslimske foreldrene et veldig avslappet forhold til, sier hun. FOTO: Kristen Muslimmisjon

Kristelig Pressekontor (KPK) sendte i august ut en artikkel om forholdene for misjon i blant annet India, da med tanke på hvordan muslimer stiller seg til misjonærene. Helt siden 1950 har det vært kristne misjonærer på Sajinipara Mission i Vest-Bengal, en region i nordøst-India. I området der den kristne misjonsstasjonen ligger, bor det flest muslimer, uten at det er et problem for dem og skolen de driver for unge jenter.

– Muslimene her har et veldig avslappet forhold til at vi er kristne. At vi underviser i Bibelen på skolen er for dem helt naturlig. De synes bare det er flott, sier Anne Margrethe Eidesvik som har vært misjonær der for Kristen muslimmisjon (KMM) siden 1985.

Ut fra Eidesviks erfaring har muslimene i nord-India lite til felles med de radikale islamistene man hører om på nyhetene. Misjonæren opplever heller ikke voldsomme reaksjoner når muslimer i dette området blir kristne. Hun forteller at det ikke er mange – og fleste barn og ungdom – som blir kristne, men at hun også har sett noen voksne gå over til kristentro de siste årene.

Misjonsstasjon

Sajinipara Mission driver både skole for jenter, ungdomsarbeid, helsestasjon og gårdsbruk. For KMM er det likevel evangeliseringen som står i sentrum. Generalsekretær Tore Arnegard fremhevet dette på organisasjonens generalforsamling.

På Sajinipara Mission er de veldig åpne om at dette er en kristen misjonsstasjon.

– Gjennom klinikken kommer jeg i kontakt med mennesker i alle aldre og lærer hver dag mye fra dem. De kommer i tro til en kristen misjonsstasjon fordi de har hørt at folk har blitt friske her, sier Eidesvik som er utdannet sykepleier.

Forfølgelse

Også i andre muslimske områder som KMM arbeider i, blant annet i Senegal og Israel, kan misjonærene være åpne om sin kristne tro. Men organisasjonen legger ikke skjul på at det også finnes utfordringer.

– Vi vet også at i vårt arbeid er det forfølgelse av kristne. Særlig gjelder dette for arbeidet vårt i Indonesia. De kan oppleve statlig kontroll, trusler fra sterke islamistiske grupper og press fra en streng muslimsk kultur, sier Arnegard.

Skeptiske myndigheter

I India har Anne Margrethe Eidesvik opplevd at det er de Indiske myndighetene som er mest skeptiske til at det drives kristent misjonsarbeid. Hvert år har hun måttet kjempe for å få nytt visum til å fortsette arbeidet, selv om lokale myndigheter har vært svært positive og behjelpelige.

I februar neste år går Eidesvik av med pensjon. Etter henne er det en familie fra sør-India som skal drive misjonsstasjonen videre. Eidesvik er dermed den siste norske misjonæren på Sajinipara.

– Når jeg slutter blir det ingen norske misjonærer her fordi det er ingen i Norge som har meldt seg. Misjonærantallet i Norge har jo gått drastisk ned og folk er ute i veldig kort tid. Å gå inn i et slikt arbeid på kort tid lønner seg ikke, sier hun.

Ingen hvite misjonærer igjen

Eidesvik er ikke bare den siste norske misjonæren på KMMs misjonsstasjon. Hun er også den siste hvite misjonæren som har samarbeid med Northern Evangelical Lutheran Church (NELC) i India. NELC vokste ut av Lars Olsen Skrefsrud og Santalmisjonen (forløper til Normisjon) sitt arbeid i India. Kirken har i dag over 90 000 medlemmer og arbeider over flere delstater.

– Jeg avslutter en lang misjonærhistorie innen den nordre lutherske kirken i India. De hadde jo hundrevis av misjonærer før, men jeg ble den siste hvite misjonæren, sier Eidesvik.

Selv om hun synes det er trist at ikke flere nordmenn ønsker å bli misjonærer, påpeker hun at nasjonalitet ikke er viktig i Guds øyne.

– Gud ser jo ikke på vårt pass, han ser jo på hjertene. Om vi er norske eller sør-indiske, eller hvor vi nå kommer fra, det er jo ikke det som er hovedtingen, heldigvis, sier hun.

Lettere enn blant nordmenn

Anne Margrethe Eidesvik synes ikke det er særlig vanskelig eller problematisk å dele troen sin med muslimer.

– Det er jo mye lettere å dele sin tro med muslimer enn med nordmenn sånn som kulturen har blitt i Norge. For muslimene er jo religiøse. Det har vært veldig lett å dele min tro i India, men i Norge kan det være vanskelig, sier hun.

Eidesvik tror det handler mye om hvordan man ser på religion i samfunnet.

– I Norge er vår tro i en boks, mens i India er det livsperspektivet. Sånn er det blant både hinduer og muslimer, forteller hun.

Den erfarne misjonæren har et råd til dem som vil følge et kall:

– Alt det som Herren gjør er godt. Tingen er å bare gå hundre prosent i hans kall, så vil han ta vare på resten, sier Anne Margrethe Eidesvik.