Det har i det siste slått meg hvor mye lettere jeg bruker hundrelapper på meg selv enn å legge det samme beløpet i kollektkorga. La meg ta et eksempel. Min kone og jeg er ivrige «bobilister». Fra mars til oktober de siste seks årene har vi brukt ferier og mange av de ledige helgene våre til å ta ut på tur til dit været er best (og nå har vi også fått vinterdekk til bobilen!).

Det har slått meg hvor mye lettere jeg bruker hundrelapper på meg selv enn å legge det samme beløpet i kollektkorga

Om vi overnatter på en bobilparkering eller campingplass, koster det mellom 200 og 500 kroner per natt eller 400–1000 kroner for en helg. Dette har jeg, for å snakke for meg selv, betalt uten å tenke for mye over det, fordi vi gleder oss over frihetsfølelsen bobil-livet gir. Men det siste året har det gått opp for meg at det å gi 1000 kroner i kollekt en helg, ville kostet meg atskillig mer. Og jeg har konkludert med at dette er det noe aldeles ulogisk i. For å være med på å sørge for at Guds ord fortsatt kan forkynnes både for meg selv og andre, for frelste og ufrelste, betyr jo enda mer for meg enn eksempelvis å være ute i bobilen.

5000 i snitt

I januar 2017 omtalte avisen Vårt Land en rapport som viste at 40 misjonsorganisasjoner (ImF inkludert) samlet sett fikk inn 1,6 milliarder kroner i gaver i 2015. Fordelt på anslagsvis 300.000–350.000 medlemmer gir det et gjennomsnittlig årlig gavebeløp på 5000 kroner. Til sammenligning fikk Den norske kirke (DNK) totalt 305 millioner kroner i kollekt og andre innsamlinger i 2015. Vårt Land unnlot å «gni det inn» ved å regne ut at dette, fordelt på nesten 3,8 millioner kirkemedlemmer, blir beskjedne 80 kroner i gjennomsnitt.

En viktig forklaring er selvsagt at menighetene i DNK får sin hovedfinansiering fra stat og kommune. Men selv om vi som tilhører lekmannsbevegelsen, forenklet sagt gir svært mye mer enn kirkemedlemmene, er 5000 kroner i året prosentvis langt mindre enn giverordningen vi kan lese om i Det gamle testamente. Allerede i 1. Mos 14,20 får vi de første sporene av tienden. Ifølge 4. Mos 18,21 (jf. Neh 10,37) skulle den gå til levittene som lønn for ansvaret deres for tjenesten i templet.

Tiende

Å gi 10 prosent av inntekten er ikke gjentatt i Det nye testamente og gjelder ikke som et krav til oss, men det hindrer oss ikke i å ha tiende som et frivillig forbilde. Når bedehuset nå i økende grad fungerer som et fullverdig alternativ til Den norske kirke, trengs det mer organisering og mer i frivillige gaver. Dette er i ferd med å synke inn hos meg.

Når bedehuset nå i økende grad fungerer som et fullverdig alternativ til Den norske kirke, trengs det mer organisering og mer i frivillige gaver

Det er da også svært interessant å lese i 1. Kor 9 om det som skal være den eldste antydning vi kjenner om fast menighetstjeneste. I v. 14 viser Paulus til at «Herren (har) fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet». Bakgrunnen er trolig Matt 10,10b og Luk 10,7 der Jesus sier at «arbeideren er sin føde («lønn» hos Lukas) verd». Paulus trekker (v. 13) også en linje til Det gamle testamente og påpeker at de som gjorde tjeneste i templet, fikk sin del av offeret, og at dette var deres «lønn» (jf. 4. Mos 18,8,31).

I forbindelse med innsamlingen til de troende i Jerusalem skriver Paulus slik i starten av 2. Kor 8 om forsamlingene i Makedonia (sitert etter 2011-utgaven på nynorsk): «… sjølv om dei har vore hardt prøvde i si naud, har den overstrøymande gleda og djupe fattigdomen deira gjort dei rike og villige til å gje. Dei gav etter evne, det kan eg vitna, ja, over evne, og det frivillig. Inderleg ba dei om å få vera med på gåva saman med oss i denne tenesta for dei heilage.» (min kursivering).

De kristne i Filippi, Teassalonika og Berøa ga penger selv om de lite hadde, og med glede tok de selv initiativet til å bli med på gaveaksjonen. Det kan altså virke som om de i utgangspunktet ikke en gang var regnet med som potensielle givere.

… får lykke til

Jeg tilstår blankt at jeg ikke kan måle meg med dette. «Bare» det å gi tiende av netto årsinntekt ville i dagens familiesituasjon gripe såpass inn i (bobil)livet at vi ikke ville kunne gjøre det med glede. «På den første dag i uken skal hver av dere hjemme hos seg selv legge til side det han får lykke til» (min kursivering), forordner Paulus i 1. Kor 16,2 om den nevnte innsamlingen.

Jeg tilstår blankt at jeg ikke kan måle meg med dette

Jeg gleder meg over å ha fått lykke til å gå ett skritt videre i tillegg til det vi fra før gir i fast månedlig beløp og kollekter ellers: I den første uka etter sommerferien overførte jeg tienden av det vi brukte på oss selv i ferien, til «min» misjonsorganisasjon, ImF (kontonummer nederst til venstre på side 6 i bladet/Vippsnr. 23312). Vi kommer ikke til å slutte med å bruke penger på oss selv – det ville bære preg av trelldom – men misjonen skal få nyte godt av det. Det tror jeg vil gjøre gleden ved bobil-livet enda større. Jeg oppfordrer frimodig alle andre som har brukt penger på ferie av ulikt slag, om å vurdere å gjøre det samme!