Innlegg

– Rettstryggleik er viktig

Generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet (ImF) er klar på at rettstryggleik er viktig for alle dei fire organisasjonane som står saman om måten å handtera seksuelle krenkingar på.

I 2000 laga ImF, Normisjon og Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) retningslinjer for handtering av seksuelle krenkingar. Desse vart først revidert i 2004, og frå og med andre revisjon i 2009 slutta òg Det Norske Misjonsselskap (NMS) seg til.

«Ekstern ekspertise innen teologi, psykologi, jus og organisasjonsteori har fått i oppdrag å vurdere revisjonsforslaget, og deres tilbakemeldinger er innarbeidet i retningslinjene», står det i det gjeldande dokumentet frå 2009.

DEBATT.
Sambåndet skreiv i oktober i fjor at dei fire organisasjonane sende brev til forfattar Trude Teige i samband med hennar sist utgjevne kriminalroman, som har seksuelle krenkingar i bedehusmiljø som tema. I etterkant av dette vart det ein debatt i avisa Dagen om kor langt organisasjonar kan gå i å opplysa om anklager som har vore retta mot anten tilsette eller frivillige. Det har òg vore reist spørsmål om rettstryggleiken til dei som vert anklaga. Spørsmålet er om organisasjonane både blir anklagar og dommar i dei sakene som ikkje blir melde til politiet, og der den anklaga til dømes misser jobben sin.

– Den som les heile dokumentet, vil sjå at det òg er prosedyrar for å ta vare på den anklaga, seier Erik Furnes til Sambåndet.

UTGANGSPUNKT.
Retningslinjene slår fast at ein skal «se virkeligheten fra den utsattes utgangspunkt». Dersom anklagen vert stadfesta, er det den som er anklaga, som skal bera konsekvensane. «Det betyr normalt å tre ut av stilling eller tillitsposisjon». Eventuell melding til politiet skal skje i samråd med den utsette. Og sjølv om den anklaga får Gud og den utsette si tilgjeving, er det ingen automatikk i at vedkomande får jobb eller tillitsverv tilbake.

Den som blir anklaga, har etter retningslinjene rett til å ha ein person med seg under samtalane med dei som handsamar saka. Den anklaga skal få koma med sin versjon og få informasjon om saksgang og rettar. Den anklaga får òg tilbod om sjelesørgjar eller kontakt med annan fagperson utanfor organisasjonen. Familien til vedkomanda skal ivaretakast best mogleg. Den anklaga har òg rett til innsyn i sakspapira.

ORD MOT ORD
Erik Furnes stadfestar at det ikkje er mange av desse sakene som kjem for ein domstol. Saker som blir melde til politiet, vert ofte lagt bort fordi politiet ikkje har gode nok bevis.

– Dei sakene der spørsmålet om rettstryggleik er aktuelt, er der ord står mot ord. Det vil vera nokre slike saker, men i dei fleste sakene erkjenner den som er anklaga, seier Furnes.
Der erkjenning ikkje ligg føre, er det ifølgje generalsekretæren ikkje slik at organisasjonane sjølve er dommarar.

– Vi vil som regel alltid rådføra oss med utanforståande fagpersonar, og særleg i slike tilfelle. Og det er på ingen måte slik at me ikkje er bevisst på omsynet til den anklaga, seier Furnes.

At folk blir tatt ut av teneste for ein kortare eller lengre periode, er – slik Furnes ser det – ikkje det same som å dømma på førehand, men ein prosedyre som kan vera naudsynt medan ein anklage blir undersøkt.

– Det vil alltid vera fare for ugrunna anklager, og difor må våre tilsette handla gjennomsiktig og ikkje setja seg i situasjonar der dei blir ståande lagleg til for hogg, seier Erik Furnes.

Den felles ressursgruppa for krenkingssaker vil framover sjå nærare på spørsmål i skjæringspunktet mellom personvernet til ein person som har vore anklaga, og informasjonsbehovet i høve til om andre organisasjonar nyttar seg av denne personen sine tenester.

Overrasket av misjonsbrev

– For meg er brevet fra misjonsorganisasjonene et bevis på at jeg har lykkes med mitt samfunnskritiske prosjekt, sier forfatter Trude Teige.

Sambåndet meldte tidligere at de fire misjonsorganisasjonene ImF, NLM, NMS og Normisjon har sendt et brev til Trude Teige i forbindelse med en krimbok den tidligere TV2-reporteren har skrevet om seksuelle overgrep i kristne miljøer.

– Jeg ble veldig positivt overrasket og veldig berørt – og også glad – for at disse organisasjonene har mottatt boken min med så stort alvor, sier Teige til Sambåndet.

Tre opplag
Kriminalromanen «Jenta som sluttet å snakke» er nå trykt i tre opplag, det vil si drøyt 10.000 eksemplarer, etter å ha vært i salg siden august. Også Vivo-kjeden selger boka, og forfatteren selv får for tiden mange invitiasjoner til å holde foredrag om bakgrunnen.

– Jeg når en del nye lesere, og jeg tror dette temaet treffer veldig sterkt, sier Teige.

Forbilledlig
Forfatteren sier organisasjonene i brevet anerkjenner at hun har gjort grundige forundersøkelser og vært i kontakt med flere ofre.

– I brevet skriver de at de ønsker kontakt med meg dersom jeg skulle få kjennskap til nye overgrepssaker. Det synes jeg er en forbilledlig holdning, sier Teige.

Hun viser til at det ofte har vært slik i overgrepssaker at det blir påstand mot påstand, og at kvinner ikke blir trodd. Dermed har kvinnene vegret seg mot å fortelle om hva de har opplevd.

– Det er viktig at de som har makt og posisjon, låner øre til disse kvinnene, sier Teige.

Ifølge forfatteren er det ikke noe saker akkurat nå der det er aktuelt for henne å sette kvinner i kontakt med misjonsorganisasjonene: – Men jeg ville ha gjort det om det var slik, sier Teige.

Tydelig signal
Trude Teige sier hun ble glad for brevet fra de fire organisasjonene fordi det tydelig signaliserer en annen holdning enn det som var tilfellet i samfunnet for noen år siden.

– Man må aldri slutte å tro at det foregår seksuelle overgrep og aldri slutte å ta varsler om det med det aller største alvor, påpeker hun.

Forfatteren sier hun var klar over at organisasjonene bak brevet har utarbeidet retningslinjer for forebygging og håndtering av seksuelle overgrep.

– Det er veldig bra, samtidig som vi også kan si at det skulle bare mangle, framholder Teige.

Samfunnskritikk
Hun var spent på hvordan reaksjonene blant venner i bedehusmiljøet ville være på at hun laget krim av et slikt tema.

– Jeg ser på krim som en genre som er godt egnet for samfunnskritikk og som noe mer enn underholdning, sier Trude Teige.

Vil vera opne om overgrep

– Openheit kan skapa eit klima der seksuelle overgrep ikkje kan halda fram, seier personalleiar Aud Karin Kjølvik Ringvoll i ImF.

Tidlegare TV2-journalist Trude Teige har skrive kriminalromanen «Jenta som sluttet å snakke», der temaet er seksuelle overgrep i kristne miljø. Teige vaks opp i bedehusmiljøet i Fosnavåg på Sunnmøre og vart sjølv, som 17-18-åring, utsett for ei utuktig handling av ein nokre få år eldre kristenleiar.

Ho kom i kontakt med ei kvinne som hadde vorte utsett for fleire overgrep.

– Slike saker har blitt dyssa ned gjennom tidene, seier Teige til Dagen (04.09.).

Har skrive brev
Dei fire organisasjonane ImF, NLM, NMS og Normisjon har skrive eit brev til Trude Teige i samband med boka:

– Me seier her at det er veldig viktig at det blir sett søkelys på slike problem. Me trur at det kan virka preventivt, og at fleire som har vorte utsette for seksuelle overgrep i våre samanhengar, vågar å ta kontakt med oss. Me ynskjer ikkje å skubba dette under teppet, men å ta tak i det, understrekar Aud Karin Kjølvik Ringvoll overfor Sambåndet.

Retningsliner
Personalleiaren i ImF seier at det fram til slutten av 80-talet var ei taus haldning til seksuelle overgrep, og handsaminga av sakene vart ofte dårleg. Så vart det sett eit offentleg søkelys på problemstillinga, og på slutten av 1990-talet kom dei første sakene i ImF. Dei nemnde fire organisasjonane gjekk etter kvart saman om å henta erfaring og laga felles retningsliner for korleis ein skulle handsama slike saker.

– ImF, Normisjon, NLM og NMS har òg eit forum som møtest ein gong i halvåret der me held kvarandre orientert og gjev kvarandre råd og vegleiing, seier Kjølvik Ringvoll.

Ord mot ord
Trude Teige erkjenner overfor Dagen at kristenleiarar og kristne miljø tek slike ting langt meir på alvor no enn før.

– Men problemet er at det ofte er ord mot ord, og der unge jenter ofte blir sett på som ustabile. Det er ofte dei sårbare som treng merksemd, som vert utsett, seier Teige.

Personalleiaren i ImF vil kommentera dette:

– I over 90 prosent av dei tilfella vi har jobba med, vert handlingane i vesentleg grad erkjente. Men det vert ofte forklart av den som har krenka, som eit forhold, og ikkje som overgrep. Krenka kvinner vi møter, har det vanskeleg, men vi opplever dei ikkje som ustabile.

Openheit
Aud Karin Kjølvik Ringvoll seier at organisasjonane ikkje er redde for det søkelyset Teige set på kristne miljø:

– Me tenkjer tvert imot at det er berre openheit som på ulike måtar kan vera med på å skapa eit klima som gjer at slike ting ikkje kan fortsetja. Me tar avstand frå utnytting og misbruk av makt og treng hjelp til å gripa tak i dette, seier Kjølvik Ringvoll og får støtte av generalsekretær Erik Furnes i ImF:

– Berre openheit kan belysa det vonde som me snakkar om her, seier han.

– Ta kontakt
Personalleiaren ser heilt klart at det kan vera vanskeleg for den som er offer, å stå fram.

– Ein del av krenkinga er ofte å kjenna seg lamma og oppleva seg som den skuldige, og det er viktig for oss at den som er blitt krenka, skal våga å bryta tausheten, seier Kjølvik Ringvoll.

I Dagen-intervjuet kjem det fram at fleire har kontakta Trude Teige etter å ha lese den siste boka.

– Skulle det vera nokon i kristne miljø som ikkje har fortalt om overgrep, vil eg oppmoda dei om å kontakta leiinga i den aktuelle organisasjonen og å søkja hjelp og vegleiing, seier Aud Karin Kjølvik Ringvoll.

I morgon kan du lesa kommentaren frå Trude Teige til brevet frå misjonsorganisasjonane.