Tag Archive for: Ungdom i Oppdrag

TIL HAWAII: Isabella (til venstre), Christina, Jonah, Lukas og Magnar Helland reiser snart på en tremånederstur til UIOs senter på Hawaii. Den eldste sønnen Kaleb var ikke til stede da bildet ble tatt. FOTO: Petter Olsen

Andre pastorfamilie som reiser til Hawaii

/0 Kommentarer/i , /av

Ungdom i oppdrag er en viktig del av Magnar og Christina Hellands bakgrunn. Snart reiser de til organisasjonens senter på Hawaii.

Den 30. desember reiser pastor i Bedehuskirken, Magnar Helland, og familien til University of the Nations, som eies av Ungdom i oppdrag (UIO), på Kona i Hawaii. Der skal de være tre måneder. Det er ikke nytt for dem.

– Både jeg og kona mi har vokst opp med UIO. Det har preget oss og vært en stor del av oss. Vi har tatt DTS (Disippeltreningsskole) tidligere, jeg i Trondheim og Christina i Los Angeles. Første opphold på Hawaii var i 2005. Da var jeg student og tok School of Worship, Lovsangskole. I en treårsperiode, fra 2011 til 2014, var vi stab på School of Worship og var med og ledet den skolen, opplyser Helland til sambåndet.no.

En opplevelse
– Hvorfor reiser dere dit nå?

– For oss har det litt med familien å gjøre. Vi har fire unger, og de tre eldste hadde tre av sine barneår på Hawaii og har gått på skole og barnehage der og har venner der borte. Det er en mulighet for dem å treffe igjen folk de kjenner. Jonah, som er yngst, skjønner at vi har en opplevelse fra Hawaii som han nå også blir en del av.

Christina skal undervise på en skole som heter Foundation School, som er en DTS for barn.

– Noen venner av oss skal overta den skolen og skal lede den fra januar til mars, og da skal vi hjelpe dem i gang med dette. De yngste ungene våre skal også være elever på den skolen, forteller Helland.

Sabbat
Selv skal han gjøre bruk av sabbatsordningen fra ImF. Han skal hvile og studere.

– Jeg skal fokusere på bønn. Jeg skal lese en del om bønn og ønsker å bruke mye tid i bønn. Det er planen. Den andre tingen er å skrive litt om huskirker. Etter flere år med huskirker har vi mange erfaringer og historier, og jeg ønsker å skrive ned noe av dette.

Forventninger
– Hva slags mål og forventinger har dere til oppholdet?

– For familien så er det å treffe igjen venner og få et avbrekk fra den vanlige tilværelsen. Det tror jeg er sunt, og at vi blir mer sammensveiset som familie. Men mest er det for oss voksne og ungene en åndelig fornyelse og påfyll, og hvile fra dagligdagse gjøremål.

I vår reiste Kjersti Landro og Hilde Birkeland fra staben i Bedehuskirken med familier til samme sted og var studenter på DTS. Ifølge Helland ligger det ikke noe strategisk fra Bedehuskirken sin side i at flere fra staben reiser til samme sted.

– Vi skal ikke være studenter på DTS. Vi reiser tilbake for å hjelpe til, være stab og være med på å lede noe der. Noen fra Kona kontaktet oss i januar om vi ville komme.

FORBØNN: Pastor Kjersti Landro, som sammen med sin familie var på Hawaii i vår, ledet gudstjenesten der familien til medpastor Magnar Helland ble sendt ut med forbønn. Isabella (til venstre), Christina, Jonah, Lukas og Magnar Helland. FOTO: PETTER OLSEN

Reise
– Er dette en del av Bedehuskirkens visjon om å være en menighet som sender ut mennesker?

– Både ja og nei. Der er ingen strategi eller plan, for Bedehuskirken har ikke bedt oss om å reise. Men ved å reise ønsker vi å være eksempel på at det går an å ta et avbrekk og gjøre noe i misjonen. Vi viser at det går an å bryte opp fra den vante hverdagen, og at vi i den sammenhengen har en lav terskel for å gjøre det, sier Helland.

Pastoren fremholder at hvis folk reiser ut, ønsker Bedehuskiren å heie på dem, sende dem ut og be for dem.

– Jeg tror at sånne reiser på tre eller seks måneder eller et år, er med på å forandre folk, og at Gud får gjort noe ekstra i folks liv som gjør at når de kommer tilbake, er der en endring i livet deres som kan brukes til å bygge Guds rike lokalt. Vi ønsker også at folk skal reise på langtidsmisjon. All bevegelse er vi interessert i. Det er bare positivt, sier Magnar Helland.

NY KURS: – Som odelsgut var eg programmert frå eg var barn til at eg var den som skulle ta over heimgarden, seier Lars Stian Tveit, her på tunet på garden han kunne vore eigar av. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

Lars Stian skulle drive gard. Så kom Gud

/0 Kommentarer/i , /av

Då Gud kalla på han, bestemde gardbrukar Lars Stian Tveit seg for å seie frå seg odelsretten og gå «all in». Han har aldri angra.

Vi møter 71 år gamle Tveit på tunet på heimgarden med same namnet. Garden ligg snøkledd og blenkjer i solskinet ei halv mil nord om Drangedal sentrum. Våningshuset han vaks opp i, står sør for gardsplassen, villaen han bygde til seg sjølv og familien, på ein knaus midt imot. Fjøset er rett ved, og rundt ligg jorda og all skogen. Det var denne herligdomen han skulle overta og drive. Det hadde han vore innstilt på frå han var liten gut. Alt peikte i den leia.

Så kom Gud.

Programmert

Året er 1987. Lars Stian er 37 år og godt inne i alle rutiner på bruket han skal ta på odel. Som førebuing har han jobba attmed faren heile oppveksten og teke agronomutdanning i Lyngdal.

I 1971 giftar han seg med Marit, og dei får tre barn. Livet blomstrar. Det moderne huset på den flotte tomta med utsikt over garden, er eit bevis på kva dei planlegg. Dei har slått rot i den jorda slekta har dyrka i over 300 år. Lars Stian er berre den siste i rekkja.

– Som odelsgutt var eg programmert heilt frå eg var barn til at eg var den som skulle ta over. Det var det eg vart opplært til av far min. Det var dette eg skulle, seier Tveit.

ANGRAR IKKJE: Lars Stian Tveit, alltid med Marit ved sida si, vart utfordra til å arbeide for Ungdom i Oppdrag. – Det verka som ein heilt vill idé, seier han. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

35 år seinare er han pastor i Frikyrkja i heimbygda. Frå Drangedal har han med undring fylgd debatten rundt The Send, som vert arrangert i Telenor Arena til sommaren. Det har han gjort i ljos av si eiga kallshistorie og misjonslivet han har levd sidan han la familiegarden bak seg.

– Ein vill idé

Tidleg på 80-talet kjem familien i kontakt med misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag (UIO) og familiearbeidet deira. Mot slutten av tiåret skal Lars Stian etter planen ta over stadig meir av faren sitt ansvar på garden. Samstundes er dei dregne mot familiearbeidet.

I 1987 er familien på fem på familieleir i UIO-regi. På Geilo treff dei Judith og Ingvar Torvik som er nestorar i dette arbeidet. Dei blir mentorar for paret, og ei tid med endring tek til.

– Tanken om å ta over garden var der framleis, men så vart Marit og eg spurde om vi ikkje kunne vere med å ta ansvar i denne delen av UIO sitt arbeid, fortel Lars Stian.

Samme hausten møter dei Inger Johanne og Kjell Magnus, foreldra til Alv Magnus som då var leiar for Ungdom i Oppdrag. Lars Stian fortel historia med eit smil:

– Dei utfordra oss til å kome og jobbe for UIO. Det verka som ein heilt vill idé å skulle bryte opp frå alt og ikkje ha fast løn. Det var liksom inga enkel avgjersle.

Utfordringa sette i gang ein tankeprosess hjå han. Etter mange år med slit i skogen var odelsguten ikkje så sikker lenger på at det var kallet hans i livet å drive garden han var fødd til å ta over. Kanskje skulle dei heller dra til UIO sin hovudbase på Grimerud gard i Stange?

Krig i tankane

Ei helg på Grimerud tok vekk all skepsisen. Møtet med staden og UIO-staben blei avgjerande.

VANSKELEG VAL: – Skulle eg skrive frå meg heimgarden? Det vart litt krig inni meg, seier Lars Stian Tveit om valet han måtte ta då Gud kalte han. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

– Det vart ei stadfesting på at vi skulle flytte på oss. Samstundes låg det med heimgarden framme i tankene mine. Skulle eg skrive han frå meg? Det blei litt krig inni meg. Eg hadde gjennomgått programmet som var lagt opp for meg, og det var liksom opplagt at eg skulle drive Tveit-garden. Men så kom denne utfordringa, og eg vart møtt av Gud. Det var dette kallet som endra alt, kallet til å vere med i misjonsteneste, seier Lars Stian.

Det var ikkje det dei kalla det den gongen, men dette var odelsgutten si personlege «all in»-oppleving. Skulle han satse alt på noko anna enn det planlagde, og gå ut av det opptrakka sporet?

Familien bestemde seg for å dra, og i heimbygda var det ikkje berre forståing å få. Ein kunne då ikkje berre reise frå gard og grunn og odelsrett!

– Det kom ein del verbal motstand. Heile odelsgreia handlar om at son fylgjer far, så oppbrotet herifrå var så som så. Eg braut med ein tung tradisjon og ein regel, seier Lars Stian, som let lillebroren sin, Tyke, ta over garden. Dermed vart han verande i slekta.

Kjenner fallgruvene

– Kva med all in-debatten? Ein del unge har brent seg i ulike kristne samanhengar?

– Eg tenkjer at skepsisen er øydelegjande. Det er kanskje godt meint, men den vert eit hinder, og The Send blir dratt ned. Vi treng i staden å støtte ungdomen. Eg trur The Send vil skape noko nytt. Eg har vore med på misjonsarbeid så lenge, og eg kunne ikkje ha gjort det om eg ikkje hadde gått heilt inn for det. Og det er betre å gjere ein feil enn ikkje å gjere noko i det heile. Så eg sender gjerne ungdom frå kyrkjelyden til Fornebu til sommaren.

Lars Stian tykkjer det er trasig at somme har brent seg når dei har satsa alt på å leve for Gud.

– Mange leiarskap burde gått i seg sjølv, men vi må ta vare på ungdomsiveren. Einar Lundby sa at dei eldre skulle ha ungdommen sin iver og dei unge dei eldre sin visdom, seier Lars Stian, som saman med Marit har vore eit slag ekstra-foreldre for ungdomar i oppdrag.

Han er klar over fallgruvene og har sjølv ramla i nokre av dei:

– Eg har vore utbrend eit par gonger, fordi eg arbeidde for hardt. Å vere både pastor og å drive med hjelpesendingar til Aust-Europa tok på. Men det er eit ansvar eg må bere sjølv. Alt har vore i teneste for Herren, og Gud er ikkje den som pushar oss, seier pastoren.

I AUSTERLED: Lars Stian Tveit og familien fekk mellom anna ei teneste som har ført dei på over 100 bussturar til Aust-Europa med hjelpesendingar. Foto: Privat.

Han er lite glad i avisdebattane om The Send og ynskjer ikke å gå i rette med einskildpersonar.

– Men eg vil gjerne oppmuntre ungdom til å satse alt for Jesus. Det gjev mykje velsigning.

Angrar ikkje

– Har odelsguten aldri angra på livsvalet sitt?

 – Nei. Eg har absolutt aldri angra, for eg ser all velsigninga Gud har gjeve oss og andre gjennom arbeidet. Vi har fått ein så mykje større rikdom enn om vi var blitt att på garden.

Etter seks år flytta familien attende til Drangedal der Lars Stian etter nokre år vart pastor i Frikyrkja. Familien blei også sterkt involvert i eit arbeid med hjelpesendingar til Aust-Europa då Jernteppet fall. Som bussjåfør har han køyrd minst 100 turar til Baltikum, særleg Latvia.

Hjelpearbeidet der har gitt mykje. Mange fattige er hjulpne med mat og klede, gudsord og husrom. Etter nær 30 år er det no slutt, men engasjementet i Drangedal kan ikkje gløymast.

– Heile bygda har vore med, og dei som ikkje er kyrkjegjengarar, har gitt mest. Eg har dessutan lært at du sjeldan får noko frå dei rike, men vanlige folk gjev gjerne, seier pastor Tveit.

– Det var flyttinga frå garden som førte oss inn i dette. Vi byrja medan vi var i UIO, og vi heldt fram etterpå. Det har vore ei stor velsigning å få bli med i den tenesta. Det er det som skjer når ein gjev heile livet sitt til Gud, og eg måtte, som det heiter, gå «all in». Vi har vore heldige og fått vere i Guds teneste fordi vi valde å bryte opp frå det vanlege livet vårt og fylgje Gud som den ledestjerna han er for oss. Og han er den beste sjefen, sier odelsguten frå Tveit. KPK

Reportasjen er laga av Stein Gudvangen, Kristelig Pressekontor

VER EKTE: – Vi vaksne må tørre å fortelje noko anna enn suksesshistorier, seier Ann-Helen Sperrud. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

‘- Må snakka til unge som om dei var i framand kultur

/0 Kommentarer/i , /av

Dagens ungdomar lever i ein annan kultur enn dei som er nokre tiår eldre. Vaksne kristne må tenkja på det når ein skal formidla tru til unge, meiner Ann-Helen Sperrud i Ungdom i oppdrag.

– Vi kan ikkje halde fram med å kommunisere tru til ungdom slik vi har gjort før, meiner Ann-Helen Sperrud.

Ho har tenåringar tett på seg til kvardags i arbeidet i Ungdom i Oppdrag (UIO) der ho er nestleiar.

Konferanse 

– Alle nye generasjonar er ulik den førre, men dei unge i dag er mykje meir ulike generasjonen før dei enn vi har sett tidlegare, sa ho ved innleiinga av Link-konferansen i Storsalen i Oslo onsdag.

Konferansen hadde overskrifta Gi oss styrke og mot! og undertittelen Medvandring, disippelgjøring og formidling blant ungdom, og Sperrud har vore med i programkomiteen i år.

Sosialt 

Ho beskriv ei tid der alle generasjonar nok meistrar bruken av ein smarttelefon, men den har ei heilt anna rolle i ungdomskulturen enn for foreldre og besteforeldre.

– Ungdom skil ikkje mellom det å vere sosiale på nett og det å vere sosial fysisk. Det flyt saman, sa ho.

Dermed er dei meir relasjonelle enn tidligere generasjonar, og dei er det med mange fleire på grunn av dei sosiale digitale plattformane.

– Dette gjer kanskje at dei opplever at det vert stilt store krav til dei, seier ho til Kristelig Pressekontor.

Juridisk språk

Sperrud meiner Bibelen har eit slags «juridisk språk» som gjer det utfordrande å kommunisere til tenåringar. Boka snakkar om lov og straff og Gud som dommar.

– Også kristne tenåringar er vane med dette språket. Men sjølv om Jesus kom til verda fordi vi som menneske har synda, og for å ta straffa i staden for oss, kommuniserer ikkje dette uten vidare godt inn i ungdomskultur i dag, meiner ho.

Framandkulturelle

Sperrud meiner vaksne kristne må sjå på ungdom dels som framandkulturelle.

– Om du er misjonær, må du vite korleis du kommuniserer inn i ein annan kultur. Og ungdom i dag har ein annan kultur enn oss vaksne. Dei er som framande, sa ho frå talarstolen på Link.

 Ungdom er så påkobla omverda i digitale kanalar, og dei plukkar opp meir av skamkulturen i samtida  enn vaksne ofte er merksame på.

– Som kristne veit vi at vi kan få syndene våre tilgjevne, men eg er usikker på kor godt dette kommuniserer til tenåringar i dag. Om vi trur at dei tenkjer slik som oss, trur eg vi bommar. Dei veks opp i eit postkristent land, der det er blitt skikkeleg umoderne å seie at det finst ei objektiv sanning. For dei er sanninga relativ, og det som er sant for deg, er ikkje naudsynlegvis sant for meg. Men viss ikkje noko er sant, kva slags tilhøve skal vi då ha til synd og formidlinga av at det finst ein Frelsar, spurde ho retorisk.

Gapestokken tilbake

Ho trakk fram at skam er ei universell kjensle, uavhengig av kulturell samanheng. Men kva ein skammar seg over, er høgst ulikt frå land til land, frå generasjon til generasjon.

– Alle skammar seg ikkje over dei same tinga. I dag ser skam litt annleis ut enn for berre 10 eller 15 år sidan. I dag kan skam vere knytta til eit nakenbilete du sendte til ein du stolte på, men som vart delt med mange andre, eller ein video frå ein fest du var med på, der du gjorde noko dumt, sa Sperrud og held fram:

– Vi har fått tilbake gapestokken. Dét er skam, det!

Ho minner også om at ungdom er pålogga 24 timar i døgret, sju dagar i veka. Dei er ustanseleg digitalt tilkopla. Sperrud meiner dette seier mykje om kva vilkår unge menneske lever under.

Må vere autentisk

Sperrud meiner noko av medisinen kan vere vaksne kristne som snakkar sant og ope om seg sjølv.

– Vi må fortelje om autentiske liv. Unnskyld uttrykket, men tenåringar har ein «bullshit-radar». Det gjer dei ekstremt flinke til å avsløre når det du fortel om livet ditt, eigentleg ikkje er heilt ekte. Dei avslører dette før vi har fått sukk for oss. Derfor må vi vaksne tørre å fortelje noko anna enn suksesshistorier, seier Sperrud som sjølv har gjort akkurat dette.

– Om vi er ærlege nok til å fortelje dei historiane der vi sjølv bomma skikkeleg, om vi viser dei ekte liv, då gjev vi ungdomar ein veg ut av sin eigen skam. NRK-serien Skam vart så god fordi han tok det som er knytta til skam, fram i lyset. Serien ga ein plattform for å snakke om skam. Tør vi å gjere det same? Eg vonar det, sa Sperrud som la til:

– Den einaste måten å bli kvitt skam på, er å dele han med andre og så få aksept. Det er då hjarte vert knytta saman, og ein som er pålogga 24-7, lengtar etter å vite at dei er akseptert og elska. KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen.

SATSER BREDT: Misjonskontakt i Ungdom i Oppdrag, Yngvild Hofstad, tror organisasjonens brede nedslagsfelt har mye å si for rekrutteringen av nye misjonærer. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Kallstenkning og frihet gir flere misjonærer

/0 Kommentarer/i , /av

Noen av de gamle, tradisjonelle misjonsorganisasjonene strever med rekrutteringen. Yngre aktører ser ut til å være flinkere til å verve nye misjonærer.

Antallet misjonærer sendt ut av norske misjonsaktører, ser ut til å holde seg stabilt på rundt 550 etter et tydelig fall for 10 år siden. Under Link-konferansen, arrangert av Norme (Norsk råd for misjon og evangelisering) denne uka, var representanter fra organisasjoner som rekrutterer flest misjonærer, invitert til å dele sine erfaringer.

– Vi har ingen suksessoppskrift, men en av våre styrker er at vi har et utrolig mangfold i organisasjonen. Vi er veldig mange i ulik alder, nasjonalitet, kirkesamfunn og bakgrunn involvert, sier Yngvild Hofstad som er misjonskontakt i Ungdom i Oppdrag (UiO).

Hun forteller at UiO har utsendte misjonærer som er fra 23 til 84 år.

– Vi har en stabil utsending av misjonærer på de fleste av våre senter. På to-tre av dem har de doblet antallet utsendinger i løpet av få år, sier Hofstad.

Liten oppgang

Nettverket Norme organiserer 42 kristne misjonsorganisasjoner og har også hatt årsmøte denne uka. Statistikken for alle medlemmene når det gjelder 2017, er ikke klar ennå, men foreløpige tall tyder på at antallet norske misjonærer i utlandet holder seg nokså stabilt.

Så langt er det registrert 558 utsendinger i heltidsmisjon, det vil si misjonærer som er ute mer enn ett år. Dette tallet, som ikke er endelig, gir en liten oppgang fra 2016.

– Yngre organisasjoner bedre

Ingebjørg Nandrup er høgskolelektor i misjonsvitenskap ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole. Hun har vært «tallknuser» for Norme de siste tre åra og samarbeider med Miriam Eklund i Digni (paraplyorganiasjon for misjonsorganisasjoners utviklingsarbeid).

Nandrup sier til KPK at det ser ut som de yngre organisasjonene makter å rekruttere bedre til kristen misjon enn de store, tradisjonelle. Ungdom i Oppdrag (UiO), som ble dannet på 1970-tallet, er et eksempel på dette, mener hun.

– Utviklingen ser ut til å gå i retning av at de tradisjonelle, store organisasjonene med røtter på 1800-tallet, har nedgang i misjonærtallet. De forholdsvis yngre organisasjonene er mer dynamisk organisert og har derfor vekst. Trenden er at det går tyngre for de tradisjonelle, sier hun.

Satser på den enkelte

Hofstad fra UiO framhever arbeidet med å satse på de unge og korttidsmisjon som noe som hjelper organisasjonen å rekruttere til langtidsmisjon.

– En ting som kanskje skiller oss fra andre, er at vi våger å satse på den enkeltes visjon og kall. Vi kaller ikke nødvendigvis til en type arbeid eller tjeneste, men ønsker å gå sammen med personen og det kallet den har. Det gir en større frihet til å starte nye tjenester, sier hun til KPK.

Hun tror også at UiO har en fordel ved å ikke være sterkt knyttet opp mot et bestemt kirkesamfunn.

– Vi får et bredere spekter og er tverrkirkelige. Dermed rekrutterer vi på alle plattformer.

Stabilt misjonærtall

Først og fremst bekrefter det foreløpige antallet misjonærer i Normes statistikk for i fjor at det er stor stabilitet. I finanskriseåret 2008 var det markert fall i misjonærtallet fra 637 året før til 564. Siden har tallet variert mellom 511 i det dårligste året (2010) og 580 (2015).

2016 var ikke noe særlig godt år. Da var 529 langtidsmisjonærer i tjeneste, og bare to organisasjoner hadde økning i misjonærtallet, Israelsmisjonen og Tent.

Nå tyder alt på at oppgangen i 2017 blir betydelig, og 558 utsendinger er litt over snittet på 548 for de åtte foregående årene. KPK

ingunn@kpk.no

stein@kpk.no 

Fikk gi Guds ord til folket

/0 Kommentarer/i /av

Aksjonen Bibelen til Alle som begynte i Finnmark i høst, ble positivt mottatt. Finnmark Indremisjon fikk være med og sette ImFs motto ut i livet.

− Her i Hammerfest var det en god aksjon. Det var veldig fint å kunne gå til vårt eget folk med en bibel i hånden. Jeg vil rose Ungdom i Oppdrag for å starte denne aksjonen i Finnmark, sier forkynner Svein Hansen.

Han synes det er kjempeflott at aksjonen sammenfaller med ImFs motto «Med Guds ord til folket».

− Har ikke de fleste hjem en bibel?

− Personlig frykter jeg at en del hjem ikke har det, sier Hansen.

Positiv respons
ImF var med på aksjonen i Hammerfest, og Hansen var både med i komiteen og sjåfør. 32 stykker fra Ungdom i Oppdrag (UIO) delte ut bibler i Hammerfest 6.-10 oktober. I Hammerfest var aksjonen et samarbeid mellom De frie venner, Metodistkirken, Baptistkirken og Indremisjonen. Hansen understreker at det var nødvendig for at man skulle makte å nå ut til alle.

− I det store og hele fikk vi positiv respons på aksjonen. Vi kom i kontakt med folk som ville gi en bibel videre til familien, særlig besteforeldre som ville gi til barn og barnebarn. I Vardø sa de at noen kjørte etter Bibel-bilen for å sikre seg Bibelen. Andre satt og ventet på å få Bibelen. Selvfølgelig var det noen som ikke tok i mot, men Kautokeino var det 93 prosent som tok i mot. I byen var nok prosentsatsen noe lavere, forteller Hansen.

Prosjektansvarlig for aksjonen, Øyvind Vassli, er også godt fornøyd med aksjonen.

− Det var en utrolig fin opplevelse. Vi ble så godt mottatt av menighetene og lokalbefolkningen. Vi banket på cirka 28 000 husstander og cirka 2/3 sa ja til å få en bibel. Det ble delt ut 23 000 bibler og flere hundre har kontaktet oss i etterkant av aksjonen for å få en bibel. Mange ville gi en bibel til barn eller til en nabo, oppsummerer Vassli.

Sak i mediene
Bibelen til alle var også en sak i lokale medier, både radio og TV, men ikke så mye i avisene. Det var UIO som tok initiativ til aksjonen, og fire kommuner – Sør Varanger, Alta, Hammerfest og Karasjok – fikk besøk av grunnleggeren til UIO, Loren Cunningham. Han hadde seminar og folkemøte. Uken etter aksjonen var det familieshow med Øystein-teamet fra UIO og debattmøte i samarbeid med tankesmien Skaperkraft. Det måtte avlyses i Hammerfest. I Hammerfest var det en utstilling av Bibelen på biblioteket. I forkant av aksjonen var det sendt ut en brosjyre til alle husstander.

− Hva er resultatet av Bibelen til alle?

− Man ser vel ikke resultater sånn kort tid etter aksjonen. Men det er lettere å snakke om Bibelen på gaten. Bibelaksjonen var lagt til høstferien, så det var en del som ikke var hjemme. De som ikke var det, fikk en lapp i postkassen med informasjon om hvordan de kunne ta kontakt. En del kontaktet oss i etterkant og ville ha en bibel. Og det blir kanskje Alphakurs til høsten i Hammerfest, sier Hansen.

Oppfølging
I Kirkenes er det startet Alphakurs i etterkant av aksjonen. I hele fylket har de lokale kristne hatt muligheten til personlig å levere bibler til de som har vært interessert i å få en bibel. I Alta har det kommet langt over 100 slike forespørsler, i tillegg kommer alle de som har gått direkte til menighetene for å få en bibel.

− Det har vært en fin anledning til oppfølging, sier Vassli. Han opplevde også at det var lett å snakke med folk om Bibelen.

− Målet for aksjonen er ikke bare å dele ut Bibelen, men at man skal bli nysgjerrig på Bibelen og begynne å lese den. Lokale kristne opplevde at det ble lett å snakke med mennesker om tro i forbindelse med aksjonen og ble overrasket over hvem som er interessert i Bibelen. Mennesker hadde fått samtaler om tro med venner eller kollegaer de ikke hadde snakket om tro med før, forteller Vassli og nevner to eksempler:

− Der var en som ville ha Bibelen til seg selv, sin sønn og sønnens kamerat. Ingen av dem var med i noen kristen sammenheng. En annen sa til dem som delte ut: «Dere må gå til leieboeren min. Hun har gledet seg sånn til å få en bibel». Leieboeren var ingen kirkegjenger.

Etter aksjonen har UIO hatt en telefonundersøkelse. På spørsmålet «Har du lest i Bibelen?», svarte 41 prosent at det har de. Påstanden «Aksjonen har fått meg til å vurdere Bibelen som relevant» var det 39 prosent som var enige i.