‘- Slipp økonomibremsen

«Forsamlingsarbeid med bremsene på?» er tittelen på et blogginnlegg generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet publiserte på imf.no for kort tid siden. «Ja, vi vil satse på bedehusforsamlingene som vårt åndelige hjem, sies det. Men hva betyr egentlig dette», spør generalsekretæren i bloggposten og utfordrer leseren på konsekvensene dette får både for tidsbruk og pengebruk:

«Forsamlingene trenger arbeidere som kan prioritere forkynnelse, åndelig lederskap, oppfølging av ledere, tilrettelegging av frivillig tjeneste, osv. Ingen stiller spørsmål om en menighet i Den norske kirke eller en frikirke har tilsatte arbeidere, og like naturlig bør det være at en bedehusforsamling kan satse på egne ansatte. Det skal ikke erstatte dugnadsarbeidet, men komplettere det.»

Tiende.

Og skal forsamlingene klare dette, kreves det økonomi, og da en helt annen måte å tenke økonomi på enn i dag, mener Furnes.

– Bibelen snakker om tiende, og vi skal ha en evangelisk frihet også i møte med dette. Samtidig er tiende en veldig god rettesnor for oss. For noen handler det om litt mindre, for andre kanskje mer, sier Furnes.

Det er altså ikke summen som er det viktige for han, men prinsippet om å gi – og da særlig til sitt felleskap. «Skal det være mening i utsagnet om at ‘vi vil satse på forsamlingen’, bør vi gi vår tiende til forsamlingen! Det er det lokale arbeidet som skaper mest engasjement hos de nye generasjonene», skriver han.

Droppe ImF.

Men Furnes sitt forslag stopper ikke med tiende til forsamling. Det har andre sagt før. Han foreslår «en pakke» der forsamlingene ser lenger enn til eget arbeid.

– Mange sier det er så komplisert å gi til ImF, fordi det er så mange nivå. Det jeg foreslår her, vil lette akkurat dette.

Furnes understreker at når forsamlingen får tienden, så forplikter det. De må i sin tur fordele videre til andre. Forslaget er 35 prosent til ytremisjon, 10 prosent til krets og 5 prosent til ImF sentralt. Foreløpig er ideen forankret i en bloggpost og nå også i litt utvidet form som Synspunkt i Sambåndet. Det er ikke et formelt forslag fra ImF, og ingen forsamlinger har tatt fordelingsnøkkelen i bruk.

– Jeg gir selv mest til min lokale forsamling, men slik det er nå, vet jeg at de ikke er i stand til å gi videre til andre i særlig grad, og dermed må jeg gjøre en viss fordeling selv. Dersom jeg visste at forsamlingen tok ansvar både for ytremisjon og fellesoppgaver i indremisjonen, hadde jeg ikke hatt problem med å gi alt til dem, sier Furnes.

– Vær kritisk.

Regnestykket for han er enkelt.

– La oss si at det er ti stykker i en forsamling som også gir til kretsen, og 40 som ikke gir. Dersom alle 50 i forsamlingen gav sin tiende til forsamlingen, og den i sin tur gav en god prosent videre, ville kretsen hatt mer inntekter enn de fikk fra de ti første, sier Erik Furnes.

– Jeg ser jo at dette er et trosprosjekt, men jeg er villig til å gi avkall på faste givere til ImF dersom det blir gitt til oss via forsamlingen.

Hva så med de mange små organisasjoner og andre former for arbeid?

– Vi har ulike historier og dermed ulike hjertebarn i tillegg. Om f.eks. forsamlingens støtte til ytremisjon har en annen profil enn den en brenner for, får en omdisponere litt. Men også her vil jeg utfordre litt: vær kritisk til hva du gir til. Ikke bare gi av gammel vane. Våg å spørre hva som engasjerer deg og hva du brenner for. Hva gir den avkastning som du ønsker for de kommende generasjoner?