LIDELSE: Den britiske kunstneren William Blakes fremstilling av Satan som påfører Job lidelser. KILDE: Wikimedia Commons

Den gudfryktige Job og forfulgte kristne

/0 Kommentarer/i , /av

Den egentlige drivkraften bak forfølgelse av Guds folk er Guds motstander, djevelen, skriver Stig Magne Heitmann i Åpne Dører.

16. januar ble World Watch List 2019 fra Åpne Dører presentert. Et stort antall mennesker, noen på grasrota og noen eksperter på fagfeltet, har samlet og systematisert data om forfølgelse av kristne. Av alt innsamlet materiale får vi et bilde av hvordan kristne blir forfulgt, drept, diskriminert og trakassert i 75 land. 50 land kommer på den endelige «Forfølgelseslisten». I noen land karakteriseres forfølgelsen som «ekstrem». I andre er den «svært høy» eller «høy». Forfølgelsen har mange ansikter. Drivkreftene og hvem som forfølger, er også svært forskjellige.

Bibelen forteller at den egentlige drivkraften bak forfølgelse av Guds folk er Guds motstander, djevelen.

Bibelsk perspektiv

Men uansett hvordan forfølgelsen arter seg og hvem og hva som er bak forfølgelsen, gir Bibelen noen perspektiver som vi i Åpne Dører gjerne vil ha med. Bibelen forteller at den egentlige drivkraften bak forfølgelse av Guds folk er Guds motstander, djevelen. Selv om det er mennesker – som ugudelige og maktkjære diktatorer, radikale islamister, religiøse nasjonalister, etniske grupper eller ens egen familie – som står for voldshandlinger, fengslinger, diskriminering og trakassering, er apostelen Paulus’ påminnelse viktig: «Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot … ondskapens åndehær.» (Ef kap. 6).

Job

Vi har mye viktig å lære fra historien om Job. Job var en hederlig og rettferdig mann som fryktet Gud og holdt seg borte fra det som var ondt (1,8). Det var Guds perspektiv. Job var velsignet med mye jordisk gods og mange barn. Det så virkelig ut som det var en sammenheng mellom Jobs gudsfrykt og velsignelsene. Men Anklageren, Satan, mente at om bare velsignelsene ble tatt fra Job, så ville han vende seg bort fra Gud. Ja, ikke bare bort fra Gud, men mot Gud.

Så begynte den ene ulykken etter den andre å ramme Job. Alle barna hans omkom. Han mistet all sin rikdom. Så ble kroppen hans angrepet, og livet ble uutholdelig. Job hadde grunn til å klage, og han gjorde det. Likevel vendte han seg ikke bort fra Gud, heller ikke da hans kone sa: «Er du fremdeles like from? Spott heller Gud og dø!».

Tre venner kom på besøk. Tre kloke og lærde menn. Da de så hvor mye Job led, satt de der tause. Men da Job begynte å klage sin nød og fortalte at han ikke kunne forstå hvorfor dette skjedde ham, begynte Elifas, Bildad og Sofar å bære fram argumenter fra sin fornuftige filosofi og teologi. De sier mye sant, og likevel bommer de så totalt. Deres teologi og filosofi er enkel: Det går godt for den gode, rettferdige og gudfryktige, men det går ille for den onde, urettferdige og gudløse. Derfor må det være noe galt med Jobs liv og gudsforhold. Hør bare på klagen hans og alle hvorfor-spørsmålene han skriker ut mot Gud! Det er det verste med Job at han på en måte går i rette med sin Skaper, mener de.

Herlighetsteologi og lidelse

Også i dag har mange en herlighetsteologisk tilnærming til det kristne livet.  Noen lager et teologisk system av det: Den rettferdige som er sterk i sin tro, velsignes, men den urettferdige og vantro får ikke del i velsignelsene. (Det lyder til forveksling likt en hinduistisk karma-filosofi.) Andre kristne lager ikke system av det, men liker likevel bare å holde seg til oppmuntrings- og velsignelsesordene i Bibelen. De vanskelige ordene legger en til side. Kristne skal vel alltid gå fra herlighet til herlighet? Denne type teologi rakner når den møter stormene.

Også i dag har mange en herlighetsteologisk tilnærming til det kristne livet

Også her kan Paulus korrigere oss: I Romerbrevet (kapittel 8) skriver han at Guds barn angripes på mange måter gjennom nød, angst, forfølgelse, nakenhet og sverd: «Vi regnes som slaktesauer!». En sterk tro på Gud gjør ikke at Guds barn unngår dette. Det var Paulus’ egen erfaring. Men sann herlighetsteologi er at «det vi må lide her i tiden, ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår». «I alt dette vinner vi mer enn seier», tilføyer Paulus triumferende. Ingenting kan nemlig skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.

Et lite poeng til: I den bønnen Jesus lærte disiplene, sa han ikke «frels oss fra det vonde» (= det smertefulle og vanskelige), men fra det kvalifisert onde (= synd, frafall og fortapelse) eller fra Den onde (= Satan, djevelen).

Job og forfulgte kristne ydmyker Satan

Det som er den store hemmeligheten i Jobs bok, er veddemålet mellom Gud og Satan.  Job ydmyker Satan ved at han holder fast på Gud gjennom alle trengslene. Gjennom all lidelse holdt Job fast ved troen på Gud. Satans påstander og strategi holdt ikke, og han ble ydmyket!

På samme måte vil den lidende kirke, forfulgte kristne, ydmyke Satan, Guds og vår motstander. Den koptiske (egyptiske) kirke har vært både en lidende martyrkirke og en seirende kirke i hele kirkens historie. Mange ganger har den ydmyket Satan, og til sist vil Satans ydmykelse være fullstendig. Kristne i Pakistan ydmykes daglig, på mange måter. Men om de holder ut, skal de på den siste dag ydmyke Satan. Han greidde ikke å skille dem fra Jesus Kristus. Denne sannheten gjelder den enkelte kristne og hele den del av kirken som forfølges. Kristne i Nord-Korea ydmykes av det mektige regimet på alle mulige måter, men hver dag ydmykes Satan ved at forfulgte og fornedrede kristne tilber Gud i fangeleirenes latriner.

Hvis jeg ikke bryr meg om dem som lider for Jesu skyld, bryr jeg meg da om Jesus?

Hva med oss som ikke forfølges?

Hva med oss som tilhøre den delen av kirken som ikke forfølges av Guds motstander? Det første vi må huske, er at Kirken er én. Det er ikke «den forfulgte kirke» og «den frie kirke». Vi tilhører den samme kirke og det ene Kristi legeme. Så når ett lem lider, lider hele legemet. Derfor kalles vi «ikke-forfulgte» til å være ett med de forfulgte gjennom bønn og omsorg. Hvis jeg ikke bryr meg om dem som lider for Jesu skyld, bryr jeg meg da om Jesus?

For det andre kan vi være med og seire over Satan ved å støtte og styrke våre søsken som Satan akkurat i dag herjer med og ydmyker, trakasserer, diskriminerer og dreper. Det er vårt kall i Åpne Dører.  Mitt håp er at World Watch List 2019 skal vekke oss til akkurat det.

Stig Magne Heitmann er faglig leder i Åpne Dører

STORE TAP: – Våre folk har mistet alt, men de har ikke mistet Jesus, sier Andrew White som er hyrde for en menighet der 1000 medlemmer er drept. Foto: Stein Gudvangen, KPK

Menigheten mistet alt, men ikke Jesus

/0 Kommentarer/i , /av

Andrew White er presten som opplevde at nesten hele menigheten hans i Bagdad måtte flykte, og at tusen ble drept. Selv ble han i det krigsherjede Irak til han ble beordret ut.

Årets nasjonale bønnekonferanse, under navnet «Sammen for Hans ansikt», har rekorddeltakelse med 550 påmeldte. Det er omtrent så mange Grimerud gård, Ungdom i Oppdrags hovedbase i Norge, kan håndtere.

Tar bønn på alvor

Konferansens største profil er utvilsomt den anglikanske presten Andrew White.

– Jeg har stor glede å være sammen med nordmenn som tar bønn så alvorlig. For da går vi rett inn i Guds hjerte, og da vil han åpenbare for oss det han vil gjøre, sa han på i et seminar fredag.

55-åringen – som er lege og prest og har tre teologiske doktorgrader – står midt i et omfattende arbeid for kristne flyktninger fra Irak. Det er ingen tilfeldig gruppe mennesker, men folk fra hans egen menighet i Bagdad.

Han kom til Iraks hovedstad i 2005 og tjenestegjorde i St George’s Church som hadde 6.500 medlemmer. Nå er det rundt 1000 igjen. Etter at de fleste måtte flykte, gjør han alt han kan for dem i Amman i Jordan, i Jerusalem i Israel og i Betlehem som er under palestinsk kontroll. Her oppholder de seg i påvente av fast opphold andre steder.

White er avhengig av rullestol fordi han lider av multippel sklerose. Det hindrer ham ikke i å ha et tett reiseprogram, med hjemlandet England som base. Han er ofte i Amman, men møter ellers et vidt spekter av mennesker andre steder i regionen, både kristne, muslimer og jøder, som del i en vedvarende fredsinnsats.

Med støtte fra en mengde kontakter verden over og to unge assistenter som følger ham overalt, får han tilværelsen til å henge sammen og kan fortsette å tale, selv om kroppen ikke spiller særlig mye på lag.

Da IS kom

På Grimerud i Stange forteller White den grufulle historien om kvinnen som fikk besøk av IS-soldater. De sa de ville drepe henne og barna om hun ikke oppga sin kristne tro og gikk over til islam. Med tårer i øynene oppsøkte hun White og spurte om Jesus kom til å tilgi henne for at hun hadde gitt etter. «Jeg kunne ikke se på at de ville drepe barna mine, men du vet at jeg alltid vil elske Jesus. Han er sentrum i livet mitt. Vil han tilgi meg?», spurte hun.

White svarte at det alltid var tilgivelse å få hos Jesus.

Neste dag kom soldatene tilbake. Nå sa de til barna at de måtte følge islam, ellers ville de bli drept. Barna svarte at de aldri ville gjøre det. «Vi elsker Jesus. Vi snakker med ham hver dag, og han snakker med oss.»

– Så holdt de hverandre i hendene og sang den eneste engelske sangen jeg hadde lært dem, «Jesus loves me, This I know, For the Bible tells me so». Og mens de sang, ble de alle drept, fortalte White som fortsatte:

Beordret

– Våre folk har mistet alt, men de har ikke mistet Jesus. De vet at han er der sammen med dem. Dette er den ekstreme historien om hva som skjer med vår menighet. Over 1000 av mine folk er drept, sier han.

Presten forteller at da det strammet seg til i Bagdad, hadde han 34 soldater utenfor huset sitt som passet på at ingen angrep ham.

Til slutt gikk det ikke lenger. Det var for mange farer på alle kanter, og i 2014 ga Whites overordnede, erkebiskopen av Canterbury, ham klar beskjed om at han måtte ut.

– Jeg svarte at jeg alltid hadde sagt at jeg ikke ville forlate mitt folk, men erkebiskopen sa at «Hvis du ikke drar, blir du drept, og jeg vet at du er mer nyttig levende enn død».

IS er i stor grad slått tilbake i Irak, men under deres terrorvelde er de fleste av Iraks 1,5 millioner kristne fordrevet eller drept. Bare 150.000 er igjen, de fleste nord i landet, som i Ninive, den viktigste kristne byen som ble totalt rasert av IS.

Alle i Whites menighet har flyktet fra Bagdad, og han betjener mange av dem i Jordan. Han benyttet mange av dem utenfor Irak. White takker norske støttespillere for kjærlighet og omsorg og for bidrag i form av bønn og penger så arbeidet kan fortsette.

– Jeg takker for at dere ikke har glemt oss.

NORGESVENN: – Jeg har stor glede å være sammen med nordmenn som tar bønn så alvorlig, sier Andrew White. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

Farsfigur

Mange av barna han tar seg av, har fedre som er drept. Flere av dem ser på White som sin far, mens han ser på dem sine uadopterte barn. Omsorgen for barna og deres familier kommer tydelig fram hvor enn han taler.

I Amman, Jerusalem og Betlehem har de startet skoler for flyktningbarna, og ellers jobber de for å skaffe husrom, mat og klær og helsetjenester til familiene deres. I alt arbeidet legger han vekten på å formidle kjærlighet, enten det er overfor kristne eller folk med en annen tro.

– Jeg kan snakke med dere om metoder for bønn og sånt, men nøkkelen er å be ut fra en kjærlighetsrelasjon med den allmektige Gud, sa White.

– På skolene starter vi hver dag med bønn, og jeg spør alltid om hva barna ber om. De er blitt terrorisert og fordrevet, så de ber om fred, men hva annet ber de om? Noen ber om å få komme til Norge, Australia eller Canada, sier han.

I samtale med Kristelig Pressekontor sier White at han gjerne så at Norge tok imot flere av de kristne familiene som frister en uviss tilværelse og som aldri kan vende tilbake til Irak.

– Vis kjærlighet

– Du og dine menighetsbarn har opplevd grusom forfølgelse fra muslimske ekstremister. Hva tenker du om muslimene som forfølge dere?

– Vi må skille mellom ekstremister og vanlige muslimer, men vi har en plikt som kristne til å vise alle muslimer Jesu kjærlighet. Og dette er det like mulig å gjøre her i Norge som i Jordan. Det er til og med mer nødvendig her, for her tilhører vi kristne majoriteten. Muslimer i Vesten er en minoritet som noen ganger også er forfulgt fordi de blir sett på som den gruppen som huser terrorister, som de slemme, sier White.

Presten mener han er blitt en slags ekspert på å elske sine fiender.

– Det er fordi jeg er blitt nødt til å gjøre det så ofte, sier Andrew White med et underfundig smil. KPK 

ROKERING: Tina Haddeland (til v.) er ny daglig leder på Kvinatun, mens Anette Bye Stensland er ny ungleder i samme krets. Foto: Privat

Nye oppgaver i sør

/0 Kommentarer/i , /av

Anette Bye Stensland er ny ungleder i ImF Sør, mens Tina Haddeland er ny daglig leder på Kvinatun.

‒ Det har vært litt endringer i arbeidsoppgaver på huset. Nye tider gjør at en må tenke nytt. Jeg har vært ungleder i fem år, og da er det greit å gjøre nye oppgaver, sier Tina Haddeland.

Den 01.01.2019 sluttet hun som ungleder i ImF Sør og gikk inn i en 50 prosent stilling som barne- og ungdomsforkynner i kretsen og 50 prosent stilling som daglig leder på kretsens leirsted Kvinatun.

Brenner

Samtidig overtok Anette Bye Stensland som ungleder. Hun er gift og har to barn og har tidligere vært ungdomsleder i en menighet og leirkonsulent i ImF Sør.

‒ Jeg brenner veldig for barn og ungdom, sier Bye Stensland.

Som ungleder vil hun få ansvar for familiearbeid, leirarbeid og Awana. Så langt har hun jobbet med å koordinere leirarbeidet og finne leirledere og registrere påmelding av leirdeltakere.

Bevisst

‒ Awana er et veldig bra opplegg som ungene kan ta med hjem, og det kan brukes på bedehuset og som en hjelp for foreldre til å formidle troen til sine barn.

‒ Hva tenker du om hva som må til for at barn og unge skal bevare troen og bli værende på bedehuset når de blir voksne?

‒ Jeg tenker at det er viktig at det er tilbud for ungdommer og de får tilhørighet til bedehuset og blir bevisst hva de tror.

Forskjell
Tina Haddeland har jobbet mye på Kvinatun som leirsjef før hun begynte der som daglig leder.

‒ Jeg kjente til noen av oppgavene på Kvinatun og vet litt hva det går i, forteller Haddeland.

‒ Hva er forskjellen på å være ungleder og daglig leder på Kvinatun?

‒ Det er veldig forskjellig. Som daglig leder på Kvinatun er en del av ansvaret ditt å få flere leietakere, og det er en del kontorarbeid og administrasjon.

Ønsker
‒ Hva vil du som daglig leder på Kvinatun?

‒ Jeg vil at Kvinatun skal bli en plass der folk kan møte Jesus. Og så vil jeg jobbe for at Kvinatun skal få flere leietakere, så det er bare å ta kontakt hvis man trenger å leie et lokale til bryllup, konferanse, barnedåp, bursdagsfeiring eller menighetstur.

På spørsmål om hva hun vil som ungleder, svarer Anette Bye Stensland:

‒ Jeg holder på å finne ut av min rolle, om hva det er å være ungleder, men jeg ønsker å bli kjent med kretsen. Der ønsker jeg å få være en ressurs for spesielt barne- og ungdomslagsforeninger med tanke på Awana.

VIDEO: Generalsekretær Erik Furnes har spilt inn en informasjonsvideo i forbindelse med GF-året. FOTO: Skjermbilde fra imf.no/gf2019/

GF-året er i rute

/0 Kommentarer/i , /av

Kretsene tar ansvar for å finne svar om framtiden.

En film der Erik Furnes blant annet gir oss ImFs historie, status for arbeidet i dag og utfordringene som venter, er noe av infopakken som er sendt kretsene i forbindelse med GF-året 2019. Denne pakken, sammen med spørreskjema, har nå kretsene fått i oppdrag å bringe videre til lags.

Les også: Dette vil ImF ha din mening om.

Kretsene melder at de er i rute.

– Vi er selv i oppstarten med å lage ny strategiplan for ImF Sunnmøre og kobler det delvis sammen med saken for GF 2019, sier kretsleder Johan Halsne og fortsetter:

– Vi har lagt til litt tekst i brevet som Erik sendte med filmen, der vi gjør vårt misjonsfolk oppmerksomme på sammenhengen mellom lokale foreninger, forsamlinger, krets og sentralledd. Brevet er underskrevet av meg i tillegg til Erik. Alt materiell er sendt til alle lag, foreninger, forsamlinger og kontaktpersoner der vi ber dem involverer alle aldersgrupper i dette arbeidet, og at de gjør en grundig jobb med dette, sier Halsne.

– Og så har vi laget en stor sak på Radio Sunnmøre.

I postkassen

Utsendelse av materiell er også prioritert av de andre kretsene Sambåndet har vært i kontakt med.

– ImF Midthordland har sendt ut, både via kretsbladet Vegen Fram som kom i romjulen (nr. 6 2018), og til alle kontaktpersoner via e-post. I tillegg ble GF-året presentert og filmen med Erik ble vist på samlingsfesten som kretsen arrangerte på Askøy 12. januar, sier Ole Andras Wastvedt, kretsleder i ImF Midthordland.

Også Nordhordland Indremisjon, ImF Rogaland, Sogn og Fjordane indremisjon og Nordmøre og Romsdal indremisjon melder at infoen er havnet i postkassen med klar melding om å ta arbeidet på alvor. 

Egne samlinger.

Men noen tar jobben lenger enn bare å sende ut brev og info. ImF Rogaland arrangerte blant annet fire regionale samlinger i løpet av februar. Egne samlinger blir det også i Sogn, den første var på Bygstad bedehus 24. februar.

– Vi møtes også mandag 25. mars kl. 1930 i Sogndal Indremisjonsforsamling sitt lokale. Her vil det være mulig å samtale og komme med innspill til saken i forkant av kretsen sitt årsmøte lørdag 1. juni, sier kretsleder Sondre Johannes Orrestad.

Han, og de andre kretslederne, understreker at de vil følge opp forsamlingene, lagene og foreningene og minne dem om arbeidet de nå har i en viktig prosess for ImF sin framtid.

Alle kretsene har også satt av god tid til å samtale om GF-året under sine årsmøter.

– Store deler av vårt årsmøte under familiehelgen som skal være på Høgtun folkehøgskole første helgen i juni, vil dreie seg om GF-året 2019, sier Ole Christian Martinsen, kretsleder i Nordmøre og Romsdal indremisjon.

Risikerer livet for blasfemi-anklaga kristne

/0 Kommentarer/i , /av

Saif ul-Malook er muslimen som var advokat for kristne Asia Bibi i blasfemisaka mot ho. Medan Bibi endeleg er fri, lever ul-Malook med drapstruslar hengjande over seg.

Bibi er den kristne kvinna som har sete over ni år i fengsel med ein dødsdom hengjande over seg. I oktober vart ho frifunne for blasfemitiltalen, og i januar avviste Pakistans øvste domstol eit krav om å gjera om frifinninga.

– No er det ingen som kan nekta for frifinninga hennar. Det er fastslått i den pakistanske grunnlova, fortel Saif ul-Malook til Kristelig Pressekontor.

Han førde saka for Asia Bibi i høgsterett og vart saman med dommarane truga på livet av ekstremistar etter frifinninga.

No er han i Noreg, saman med Stefanusalliansens støttepartnar Sajid Christopher Paul frå Human Friends Organization, for å diskutera ekstremisme og trusfridom i Pakistan. Tysdag deltok dei i eit panel under Human internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo.

Held fram kampen

Sjølv om ul-Malook forlét Pakistan i frykt for sitt eige liv, er han ikkje ferdig med å forsvara minoritetar mot misbruk av blasfemiparagrafen i landet. Medan KPK intervjuar han, vert vi avbrote av ein telefon frå familien til ei anna kristen kvinne som er dømt til døden for blasfemi i heimlandet.

– Eg kjem til å dra tilbake til Pakistan for å forsvara ho i ankesaka, og eg er sikker på at vi kan vinna den òg, seier advokaten.

Han fryktar for sin eigen tryggleik, men meiner det er betre å drepast enn å la vera å gjera det rette.

– Vi skal alle døy ein gong. Dersom ekstremistane drep meg, vil eg hugsast som ein modig mann. Anten eg døyr eller overlever, vil innsatsen min kunna føra til endringar i Pakistan og gjera noko med misbruket av blasfemiparagrafen, seier ul-Malook.

Advokaten vart òg truga då han var påtalemyndighetens aktor i saka mot Mumtaz Qadri, livvakta som drap Punjab-guvernøren Salman Taseer etter at han kritiserte misbruket av blasfemiloven. Qadri fekk dødsstraff og er i ettertid vorte hylla som ein martyr av ekstremistar i Pakistan.

Mobben trugar lokal justis

Advokaten fortel at så godt som hundre prosent av dei som vert skulda for blasfemi i Pakistan, endar opp med å kjennast skuldige i første rettsinstans.

– Når nokon skuldar andre for blasfemi, har dei gjerne med seg ein mobb på tusen mann. Lokalt politi og rettsvesen vågar då som regel ikkje å gjera noko anna enn å fengsla og dømma personen. Det er på dette nivået vi må styrkja innsatsen dersom vi skal verta kvitt misbruket av blasfemiloven, seier ul-Malook og peikar på at rundt 80 prosent av dei som vert skulda for blasfemi, sjølv er muslimar.

– Dei får ikkje den same internasjonale merksemda som nokon av sakene mot kristne får, legg han til.

Sjølv meiner ul-Malook at muslimar som han sjølv, burde få meir heider internasjonalt.

– Ikkje for min eigen del, men for å hjelpa offera og skapa endring. Dersom andre advokatar såg at eg hausta stor heider for innsatsen min, ville fleire våga å stå opp for dei svakaste og slik skapa ei endring i samfunnet, seier han.

– Liten, høglydt og valdeleg gruppe

Han meiner protestane og trugslane etter Bibis frifinning ikkje er representativt for haldninga til fleirtalet av Pakistans folkesetnad, men har utspringet sitt i ei lita gruppe ekstremistar.

– Dei er små, men svært høglydte og valdelege. Dei kallar seg muslimar, men eg vil ikkje seia at dei er det. Det står jo i Koranen at dersom du drep ein uskyldig person, drep du heile menneskeslekta, seier han.

Advokaten meiner han som muslim har ei plikt til å jobba for menneske frå den kristne minoriteten.

– I Koranen står det tydeleg at vi skal ta vare på dei svakaste og mest utsette i samfunnet, seier han. KPK

VERDI: – Jeg håper oppstarten av dette nettverket er et signal fra ImF om at de ser verdien av barne- hagene, sier styrer Hilde Sundnes i Bedehusbarnehagen. FOTO: ImF MEDIA ARKIV

Vil styrke ImF-barnehagene

/0 Kommentarer/i , /av

NLM har det, og nå skal også ImF få det; et nettverk for sine barnehager.

– Vi har kontaktet barnehagene som er eid av ImF, for å få en oversikt over behovene de har, sier daglig leder i ImF-Ung, Andreas Evensen.

I forbindelse med Institutt for kristen oppsedings (IKO) konferanse i Oslo i januar hadde styrerne for ImF-barnehagene en egen samling.

– Det har vært samlinger tidligere, men dette må vel likevel sies å være nytt. Tidlig i høst vil det bli en ny samling. Vi planlegger to samlinger i året, forteller Evensen.

Behov
ImF sentralt eier ingen barnehager, det er det kretsene eller lokale foreninger eller forsamlinger som gjør, og det snakk om til sammen ni barnehager. Leder i ImF-Ung Sunnmøre, Randi Fagerhol Lauvås, har som en del av stillingen sin, ansvar for å være bindeledd mellom ImF og barnehagene.

– De blir litt offer for strukturen i ImF, og noen er små og kan bli litt alene, mener Evensen.

– Hva har ImF-barnehagene behov for?

– De har behov for kompetanse og for større nettverk med tanke på nye lover og regler som er kommet for barnehagene.

Et savn
Kari-Lise Nordstrand er styrer i Daggry barnehage som ligger på Valderøya og som er eid av ImF Sunnmøre. Hun er glad for at man jobber med å starte et nettverk for barnehagene som er tilknyttet ImF.

– Jeg har savnet det. Det er bra å få vite om styrerne i de andre barnehagene, for vi kjenner ikke hverandre. Men vi jobber for samme mål, og det er viktig at vi samarbeider. Som styrere har vi mye å snakke om. Vi sitter gjerne med de samme problemstillingene, sier Nordstrand.

– Hva slags problemstillinger er det snakk om?

– Det går på situasjonen som styrer, bemanning, utfordringer i personalgruppe og styrers administrative oppgaver, hvordan man gjør ting i forskjellige kommuner og hvordan praktisere den kristne formålsparagrafen og få et felles opplegg for det kristne innholdet.

Lokale eiere
Styrer i Bedehusbarnehagen i Bergen, Hilde Sundnes, peker på at mange menighets- og bedehusbarnehager er lagt ned i løpet av de seinere årene.

– Jeg håper oppstarten av dette nettverket er et signal fra ImF om at de ser verdien av barnehagene, slik at ikke flere selges eller legges ned. Barnehager med utvidet formålsparagraf kan bidra til å gi barn kunnskap om og opplevelse av kristen tro og tradisjon. Vi har barna hos oss mellom 30–40 timer pr uke og har vel så stor påvirkning som både søndagskole og andre aktiviteter. I tillegg er vi med på å rekruttere til den lokale forsamlingen i Bedehuset Karmel der samarbeidet er godt.

– Hva skal til for at ikke flere menighets- og bedehusbarnehager forsvinner?

– Den enkelte barnehage er prisgitt det styret som til enhver tid sitter og deres engasjement for barnehagen. De offentlige kravene til barnehagedrift er stadig økende, og det krever mye å ha full oversikt over dette. Å eie en barnehage er stort ansvar, men det kan også være en stor velsignelse, sier Sundnes.

Les også: NLM-barnehagene AS overtar Solgløtt.

NLM
I fjor hadde ImF-Ung møte med NLM-barnehagene AS for å se om ImF-barnehagene kan hente støtte og kompetanse hos NLM-barnehagene, siden ImF sentralt ikke har ressurser til å hjelpe.

– Det kan gjelde styrersamlinger, styrearbeid, sier daglig leder Andreas Evensen.

– Jeg ser veldig positivt på samarbeid med ImF-barnehagene. Det er viktig å ha noen å stå sammen med, sier daglig leder i NLM-barnehagene AS, Harald Berge Breistein.

– Hva kom ut av møtet med ImF-Ung i fjor?

– Det var et informasjonsmøte der vi fortalte om NLM-barnehagene, og vi ga uttrykk for at vi vil være med og støtte ImF-barnehagene.

Støtte
– Hvordan kan dere støtte ImF-barnehagene?

– Vi kan bidra med erfaring, og vi kan være en samtalepartner. Vi får se etter hvert hva et samarbeid kan bli til, svarer Breistein.

Andreas Evensen er ikke i tvil om at barnehagene er en viktig del av ImFs arbeid.

– Det er en del av misjonsoppdraget. Det er relasjons-bygging med tanke på barna og deres familier. ImF-barnehagene har samlingsstunder med andakt som fokuserer på bibelske fortellinger. Barnehagene og ImF som organisasjon jobber for det samme; best mulig miljø for barn og å gi dem evangeliet.

LITTERATUR ImF har lagt ned mye arbeid i å oversette, produsere og trykke pensumlitteratur fra Awana. Foto: ImF Media arkiv

Gaveaksjon halvvegs til målet

/0 Kommentarer/i , /av

Awana-aksjonen før jul gav 527.000 kroner i ekstra inntekter. Behovet er dobbelt så stort.

I nr. 11/18 fortalte Sambåndet om innsamlingsaksjonen «100 gir 10.000», der ildsjeler håpet å få samlet inn en million kroner til trosopplæringsopplegget Awana før kalenderen viste julaften. Resultatet ble 527.000 kroner. ImF-forkynner Roald Evensen var initiativtaker til kronerullingen, og han fikk med seg tidligere styreleder i ImF, Kjell Furnes, på laget.

Takker
– De fleste giverne har gitt nettopp 10.000 kroner, mens noen har gitt mindre og noen mer. Nordhordland Indremisjon har eksempelvis gitt 50.000 kroner. Vi ønsker å formidle en takk til alle giverne, også fra ImF-styret, sier arrangements- og markedsansvarlig Kenneth Foss i ImF.

Foss understreker at målet om å samle inn en million kroner også gjelder for 2019. De som gav før jul, vil nå få tilbud om å bli faste givere til Awana.

FGS
I henholdsvis januar- og marsnummeret i fjor fortalte Sambåndet også om en aksjon for å få økte inntekter til Indremisjonsforbundet (ImF) fra ordningen med Frivillige gaver med skattefradrag (FGS). I løpet av en ringerunde nådde ImF-styret om lag 160 av de 483 eksisterende giverne for å høre om de kunne tenke seg å øke gavebeløpet. Det resulterte rundt regnet i 100.000 kroner i årlig økning. De resterende ble forsøkt kontaktet via e-post eller tekstmelding. 

– Totalt økte FGS-inntektene i fjor med ca. 200.000 kroner. Utfordringen går herved ut til misjonsfolket om å bli med oss videre. ImF trenger enda flere givere. Og maksimalt gavebeløp som gir skattefradrag, er i år økt til 50.000 kroner, framholder Kenneth Foss.

Etterspørsel
Blant annet krav fra det offentlige gjør at ImF nå er i ferd med å installere et nytt kundebehandlingssystem (Xledger). Her vil det være mulig å gi en gave elektronisk.

Regnskapsavslutningen for 2018 viser foreløpig et underskudd for ImF på ca. 500.000 kroner. Som følge av leieavtale med ImF-eide Bildøy Bibelskole vil underskuddet øke til ca. 1,3 millioner kroner.

– Eksempelvis i forbindelse med forsamlingsbygging lokalt er det etterspørsel etter tjenester som ImF kan tilby. Da er det synd dersom økonomi blir en begrensende faktor, påpeker Kenneth Foss.

ANBEFALT: Dette er forslaget prosjektgruppen går inn for. «mulighetsstudie - LINK arkitektur» «Illustrasjon - SVAL arkitektur»

Ønsker å bygge nytt Raknestunet til 53 mill.

/0 Kommentarer/i , /av

Nordhordland Indremisjon står foran store investeringer når kretsens leirsted skal oppgraderes.

MELAND: Det er Raknestunkveld torsdag 21. februar. Mange har møtt frem på Nordhordland folkehøgskole for å bli informert om det som skjer når det gjelder utvikling av Nordhordland Indremisjons leirsted, Raknestunet. En av dem er Christian Skoge, som er miljøarbeider ved skolen og forkynner i Nordhordland Indremisjon.

Gymsal
‒ Det store spørsmålet blir nok om vi skal ha gymsal eller ikke. Og så er det et spørsmål hvor mye penger vi skal bruke og hvor mye vi skal låne, sier Skoge til sambåndet.no.

Han har vært mye på Raknestunet og var leirleder der for første gang i 1995.

‒ Jeg opplever at kapasiteten er OK, men det trengs oppussing. Det er 30 år siden det ble pusset opp, forteller Skoge.

Han er ikke er tvil om hva som må veie tungt når man skal bestemme seg for en plan for leirstedet.

‒ Vi må bygge for fremtiden. Det skal fungere i mange år fremover. Vedlikehold er viktig, men jeg har inntrykk av at det ikke har vært noen fast ordning på det på Raknestunet, og derfor må man kanskje bruke mer penger på vedlikehold enn det man ellers ville vært nødt til.

Mandat
Årsmøtet 2018 for Nordhordland Indremisjon ga en prosjektgruppe mandat til å legge frem grunnlag for beslutning til årsmøte 2019 eller tidligere om planarbeidet for opprusting av kretsens leirsted – og i tillegg utrede mulighet for idrettshall. Dette arbeidet startet allerede høsten 2016, da kretsstyret i Nordhordland Indremisjon ga styret og daglig leder for Raknestunet i oppdrag å utarbeide en vedlikeholds-, opprustings- og utviklingsplan for leirstedet, ved bruk av eksterne rådgivere.

Nå er prosjektgruppen kommet så langt i arbeidet at de kan legge frem alternative planer for oppgradering av Raknestunet.  Torbjørn Vedå i prosjektgruppen presenterer to forslag og viser skisseprosjekt som er gjennomført med Link arkitektur.

Slik ser gymsalen ut. «mulighetsstudie – LINK arkitektur» «Illustrasjon – SVAL arkitektur»

Alternativ 1
Det første alternativet innebærer full rehabilitering pluss en egen idrettshall utenfor bygget og inventar og er beregnet til å koste 34 millioner kroner. Dette forslaget oppfyller ifølge prosjketgruppen i mellomstor grad målsettingene for Raknestunet, som blant annet er å skape en attraktiv leirplass for barn og unge og gjøre det attraktivt for ledere og frivillige å arbeide der de neste 40 årene.

‒ Fordelen med dette alternativet er at det utgjør en mindre investering. Ulempene er at det utsetter nødvendige tiltak og kostnader på 1965-bygget og 1991-bygget, og det oppgraderer ikke internatrommene til dagens standard når det gjelder lyd, sier Vedå.

En annen ulempe han nevner, er at det kan være krevende å bygge en frittliggende idrettshall i området.

Alternativ 2
Det andre alternativet inneholder nybygg pluss gymsal og nytt inventar og er kostnadsberegnet til 53 millioner kroner. Vedå trekker frem flere fordeler med dette alternativet.

‒ Det oppfyller tekniske krav fra 2017. Her satser man tydelig på barn og unge med gymsal sentralt i bygget. Det blir mer attraktivt for intern og ekstern bruk med nye internatrom, og det er det beste alternativet dersom man ønsker å drive leir på Raknestunet i langsiktig perspektiv, argumenterer han.

Forslaget vil i stor grad oppfylle målsettingene for Raknestunet. Den eneste ulempen Vedå trekker frem med alternativ to, er at det er en større investering.

Anbefaling
Av disse to alternativene er prosjektgruppens anbefaling og forslag til vedtak på årsmøte 2019 at et nytt «Raknestunet» skal realiseres gitt at finansiering oppnås, det vil si alternativ to. Videre heter det i prosjektgruppens forslag til vedtak at finansiering for prosjektet skal oppnås før årsmøtet 2020, og at innsamlingsaksjon for prosjektet starter i august 2019.

Ansatte
Etter fremleggingen av planene sitter Willy Vedå, som var med da det første spadetaket på Raknestunet ble tatt i 1963, og fordøyer forslagene som er blitt presentert.

Willy Vedå er usikker på om man vil klare å finansiere forslaget fra prosjketgruppen. Foto: Brit Rønningen

‒ Jeg forstår at å bygge nytt er bedre, men det skal finansieres. Kretsen har ikke har nok fast ansatte til å drifte et slik bygg. Skal de gå for nybygg, må de har flere fast ansatte. Vi kan ikke basere alt på frivillige. Men vi vil få et fantastisk bygg, er hans kommentar til prosjektgruppens anbefaling.

Samtale
‒ Det var en fin samtale og god stemning. De fleste som tok ordet, gikk inn for alternativ 2. Folk ser utfordringen når det gjelder økonomi, men der er tro på at det kan realiseres, oppsummerer møteleder Helge Hellem etter møtet.

Prosjektgruppen vil som neste steg i prosessen gjennomføre en spørreundersøkelse om giverglede. Resultatet fra undersøkelsen vil bli presentert på den neste Raknestunkvelden, som er den 25. april.

SENTRALT: Danielsen videregående skole held til i Bergen sentrum. Foto: ImF Media arkiv

Rektor blir «åndeleg leiar»

/0 Kommentarer/i , /av

Rektorane ved Danielsen-skulane får det no svart på kvitt i instruksen sin at dei ikkje berre er administrativ leiar for skulen.

– Dei kristne friskulane har eit dobbelt mandat – det skulefaglege og det som har med det kristne livet å gjera. Det er naudsynt å plassera ansvaret for at det er kvalitet over begge disse felta, seier formann for Rådet for Egill Danielsen Stiftelse (EDS), Erik Furnes, til Sambåndet.

Kristus kjent
Ny og felles rektorinstruks blei vedteken i alle skulestyra 16. januar i år. Her står det først generelt at rektor er «daglig leder» for skulen med tilvising til friskulelova. I paragraf to er det utdjupa med at rektor er åndeleg og pedagogisk leiar og har ansvar for dagleg økonomisk, juridisk og administrativ leiing.

At rektor er åndeleg leiar for skulen er i paragraf to forklart slik: «Det betyr at rektor har ansvar for at hele skolens virksomhet preges av den evangelisk-lutherske kristendomsforståelsen som er beskrevet i skolens basisdokumenter, slik at skolens verdigrunnlag blir formidlet med troverdighet, relevans og respekt for eleven. Rektor skal være en drivkraft for at Kristus skal bli gjort kjent for elevene så han (Kristus, red.anm.) kan bli trodd og etterfulgt, og for at bibel, bønn og andakt skal ha en sentral plass i skolehverdagen.»

Tolking
Sambåndet kjenner til at det har vore stilt spørsmål ved formuleringa «åndeleg leiar» med tanke på om skulane fortsatt kan ha kvinneleg rektor.

– I Rådet har vi aldri meint at denne formuleringa skal vera eit hinder for kvinneleg rektor. Det er meint som ei positiv framheving av det kristne arbeidet ved skulene – at det ikkje skal overlatast til nokon i staben som måtte ha spesiell interesse for det, svarar Erik Furnes.

– Nokon vil også kunne tolka «åndeleg leiar» som det å ha eit lære- og tilsynsansvar, som etter eigarorganisasjonene sitt syn utelukkar kvinner. Kva seier du til det?

– Det har aldri vore snakk om eit slikt ansvar for rektor. I den grad slike spørsmål kjem opp, tar skuleleiinga kontakt med eigarorganisasjonene. Ein friskule er inga forsamling, understrekar Furnes.

Unntak
I saksframlegget til skulestyra viser dagleg leiar i EDS blant anna til saka for eit år sidan ved Normisjon-eigde Gjennestad videregående skole i Sandefjord. Her sa rektor opp stillinga fordi han ville gifta seg med ein mann og dermed vurderte at han kom i strid med verdidokumentet til eigaren. Dette blei tatt opp i Stortinget. I svaret karakteriserte kunnskapsministeren rektorstillinga som «reint administrativ» og sa at det då ikkje kunne gjerast unntak frå likestillings- og diskrimineringslova.

No blir det altså gjort klart at i Danielsen-skulane er rektorstillinga langt meir enn «reint administrativ».

– I Rådet har vi ikkje snakka konkret om Gjennestad-saka i samband med instruksen. Men på generelt grunnlag kan eg seia at mellom anna Gjennestad-saka gir aukt medvit om at det som tidlegare har vore sjølvsagt, også eksplisitt må understrekast i instruksen. Vi ser at vi er nøydt til å vera tydelegare, og det er rom for dette i likestillings- og diskrimineringslova, seier Erik Furnes.

Redaksjonen gjer for ordens skuld merksam på at Petter Olsen er 1. varamann til styret for to av Danielsen-skulane.

Ja til ny abortlov

/0 Kommentarer/i , /av

Om noen skulle tro at alle kristne stilltiende har akseptert dagens norske abortlov og prinsippet om selvbestemt abort, har de nå blitt realitetsorientert.

Torsdag kveld publiserte vi på sambåndet.no et innlegg fra generalsekretærene Erik Furnes i ImF og Øyvind Åsland i NLM, samt tilsynsmann Rolf Ekenes i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (Delk) og styreleder Svein Granerud i nettverket Frimodig kirke. Dette var et svar på utspillet om abort fra biskopene i Den norske kirke (DNK). Det jeg vil gripe tak i her, er den tydelige forskjellen i disse to innleggene på forholdet til dagens norske abortlov.

Biskopene skriver dette: «I Norge har vi demokratiske prosesser for å fastsette lover, og norsk lov gir adgang til selvbestemt abort innenfor de første 12 uker av svangerskapet. Vårt fokus er ikke å reise spørsmål om lovens berettigelse, men et lovverk i seg selv løser ikke ethvert etisk dilemma.»

Motstrid

I ett avsnitt får de fire kristenlederne både sagt noe om hva de selv mener om loven, og om hva de oppfatter at biskopene mener: «I sin uttalelse skriver biskopene: «Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern.» Dette er vi enige om. Men en slik setning er bare troverdig og meningsfull hvis den følges opp av en kritikk av prinsippet om selvbestemt abort. Det er urimelig å hevde at fosteret har krav på vern og samtidig akseptere en abortlov som fjerner alt vern for fosteret. Dessverre avstår biskopene helt fra å kritisere dagens abortlov, og bispemøtet skriver dessuten eksplisitt at vårt «fokus er ikke å reise spørsmål om lovens berettigelse». Vi synes dette er skuffende.»

Erik Furnes og hans kolleger påpeker her en åpenbar motstrid i biskopenes argumentasjon

Jeg er enig. Erik Furnes og hans kolleger påpeker her en åpenbar motstrid i biskopenes argumentasjon. Man kan ikke både være for rettsvern for et liv fra unnfangelsen av, og samtidig slå seg til ro med at det finnes en lov som sier at det samme livet ikke har noe rettsvern i det hele tatt de første 12 ukene.

Nødsituasjon

Så kan man spørre hvordan man så, sett fra de fire kristenledernes synspunkt, kan gripe dette an lovmessig. De gir selv et begynnende svar: «Så innser vi at det vil være krevende å lage en god lov ut fra prinsippet om at også et lite foster har krav på beskyttelse. Frem til 1978 ble alle aborter i Norge godkjent av nemnder. Dette systemet hadde klare svakheter. Det går an å tenke ulikt om hva slags abortlov som i lys av ulike hensyn vil være rettferdig og realistisk i Norge. Uansett må den slå fast fosterets verdi og rettigheter (min kursivering).»

Mot slutten sier de også dette: «Hvis abort er å ta et menneskeliv, bør kristne ledere først og fremst arbeide for at ingen aborter finner sted (utenom i en kvalifisert nødsituasjon) (min kursivering).» Her er parentesen viktig. Også en abortlov som kan aksepteres utfra et konservativt kristent ståsted, kan tillate abort eksempelvis når liv står mot liv.

Spørsmålet for de fire kristenlederne er ikke om vi skal ha en abortlov, men utformingen av den

Skisse til ny lov

Utgangspunktet for kristne må helt klart være at det ikke skal skje aborter – om ikke mors liv er alvorlig truet. Ut fra sitatene ovenfor kan vi likevel slå fast at spørsmålet for de fire kristenlederne ikke er om vi skal ha en abortlov, men utformingen av den. I februar 2013 presenterte etikkutvalget i Norges kristelige legeforening en utredning om norsk abortlovgivning. Torbjørn Folstad, Ingrid Marie Hardang og Morten Magelssen la fram en skisse til en ny abortlov. De var ærlige på at dette var en kompromisslov, men mente likevel det var en «kristen respons». Her gjengir jeg kort noen hovedpunkter:

  • I formålsparagrafen anerkjennes abort som et etisk dilemma, og det slås fast at fosteret har en moralsk rett til liv. Dette imøtekommer det ufravikelige kravet ovenfor fra de fire kristenlederne. 
  •  Selvbestemt abort fjernes og erstattes med et regelverk som er likt fram til og med uke 18 av svangerskapet. Abort er her ingen rettighet, men tillates dersom et eller flere av de fastsatte kriteriene er oppfylt: 1. Utålelig belastning for fysisk eller psykisk helse. 2. Voldtekt eller incest (likt med dagens lov). 3. Den gravide er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet (likt med dagens lov). Vanskelig livssituasjon og risiko for alvorlig sykdom hos barnet tas i denne skissen bort som selvstendige kriterier. Dette siste har også vært framme i debatten de siste månedene.
  •  Kvinnen bekrefter selv om kriteriene er oppfylt, og dette skal ikke etterprøves av lege eller nemnd. Nemndsystemet fjernes i sin helhet. 
  •  Etter uke 18 er abort bare tillatt ved reell fare for mors liv.
  •  Obligatorisk rådgivning ved kriterium 1, og denne skal ha som uttrykt formål å redusere antall aborter. I Tyskland og Frankrike har dette gitt resultater.
  •  Loven gir en rett til å fullføre svangerskapet.

Trioen som står bak skissen, er klar over at ingen nemndbehandling av aborter mellom uke 12 og 18 kan oppfattes som en liberalisering. Men de avviser i praksis dette ved å vise til at dagens nemndsystem er «svært liberalt». I tillegg til endring av abortloven mener de det blant annet også må legges til rette for adopsjon av barn som fødes som resultat av uønskede svangerskap. 

– Ikke aksept av abort

Kan kristne gå inn for en slik kompromisslov, spør legene bak abortskissen – og de svarer selv: – Politikerens intensjon vil ikke være å åpne for abort, men å styrke fosterets vern. Å fremme lovforslaget innebærer ikke aksept av abort, mener Folstad, Hardang og Magelssen.

En undersøkelse fra 2010 viste at 76 prosent av den norske befolkningen er tilhengere av selvbestemt abort. Å skulle oppnå vesentlige endringer av dagens abortlov kan derfor synes svært vanskelig, ikke minst med et forverret debattklima siden skissen til ny abortlov ble lagt fram i 2013.

Det er heller ikke gitt at denne lovskissen svarer på alle utfordringer, eksempelvis hva det vil ha å si for antall aborter at det ikke er foreslått noen etterprøving av om kriteriene er oppfylt. Men en lovendring i tråd med skissen ville uansett ha vært et skritt i riktig retning, kanskje til og med et oppnåelig sådant. Kan det faktisk tenkes at det finnes en historisk mulighet til å endre abortloven?

En versjon av denne artikkelen er også publisert på verdidebatt.no 25.02.19, i Vårt Land Land 26.02.19 og i Dagen og på Dagensdebatt.no 26.02.19.

 

BISPEMØTET: Biskopene i Den norske kirke. (Foto: Hege Flo Øfstaas/Bispemøtet)

‘- Skuffende fra biskopene om abort

/0 Kommentarer/i , /av

Dersom man - som biskopene - mener at fosteret har krav på vern fra unnfangelsen av, må det følges av kritikk av prinsippet om selvbestemt abort. Det mener kristenlederne Rolf Ekenes, Erik Furnes, Svein Granerud og Øyvind Åsland.

Teksten nedenfor er et tilsvar fra de fire kristenlederne til uttalelsen fra biskopene i Den norske kirke 15. februar 2019 (se lenke nederst). 

De siste måneders debatt om ulike sider ved abort og norsk abortlov har vist at frontene ofte blir så harde at en kunnskapsbasert og nyansert debatt blir vanskelig. Slik sett ønsker vi oss, i likhet med biskopene, «en bred og saklig, fordomsfri og omsorgsfull samtale om disse spørsmålene fremover».

Vi er likevel skuffet over uttalelsen fra et enstemmig bispemøte. Det ufødte liv er svakeste part når abort er temaet i Norge. Derfor burde biskopene kommet med tydelig kritikk av en lov som gjør fostre under tolv uker rettsløse.

Biskopene burde kommet med tydelig kritikk av en lov som gjør fostre under tolv uker rettsløse

Så er det mange sider ved abortspørsmålet som stiller oss overfor krevende dilemmaer og vanskelige avveininger. Grunnleggende vurdert er hovedutfordringen at vi iblant står overfor to hensyn som det ikke alltid er lett å forene; vi har et ufødt liv som bør beskyttes, og vi har kvinner som er blitt gravide i vanskelige livssituasjoner. Biskopene skriver at «kirken i liten grad har tatt inn over seg den situasjonen som mange gravide kvinner har stått i». Vi vil også understreke at kirken er forpliktet til å vise forståelse og omsorg for kvinner som opplever sin graviditet som belastende. Dette tror vi det er mulig å formidle i ord og handling, samtidig som vi er tydelige på at det ufødte liv har en ukrenkelig verdi.

Som kristne ledere, forpliktet på Bibelen, vil vi ha som utgangspunkt at også et lite foster – selv om det er avhengig av den gravide kvinnen – er skapt i Guds bilde med et ukrenkelig menneskeverd. Derfor er vi prinsipielt kritisk til dagens abortlov som fastslår at et foster under tolv uker ikke skal gis noe vern av staten.

Dessverre avstår biskopene helt fra å kritisere dagens abortlov

I sin uttalelse skriver biskopene: «Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern.» Dette er vi enige om. Men en slik setning er bare troverdig og meningsfull hvis den følges opp av en kritikk av prinsippet om selvbestemt abort. Det er urimelig å hevde at fosteret har krav på vern og samtidig akseptere en abortlov som fjerner alt vern for fosteret. Dessverre avstår biskopene helt fra å kritisere dagens abortlov, og bispemøtet skriver dessuten eksplisitt at vårt «fokus er ikke å reise spørsmål om lovens berettigelse». Vi synes dette er skuffende.

Så innser vi at det vil være krevende å lage en god lov ut fra prinsippet om at også et lite foster har krav på beskyttelse. Frem til 1978 ble alle aborter i Norge godkjent av nemnder. Dette systemet hadde klare svakheter. Det går an å tenke ulikt om hva slags abortlov som i lys av ulike hensyn vil være rettferdig og realistisk i Norge. Uansett må den slå fast fosterets verdi og rettigheter. 

Hvis abort er å ta et sårbart menneskeliv, hvorfor skal da staten godkjenne og beskytte en slik praksis?

Biskopene slår også fast at «et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang. Det forhindrer illegale aborter, og fremmer helse, sikkerhet og trygghet for kvinner». Med denne argumentasjonsformen virker det som om biskopene forutsetter at det bør finnes «legal adgang til abort». Men hvis abort er å ta et sårbart menneskeliv, hvorfor skal da staten godkjenne og beskytte en slik praksis?

Det er også en form for sirkelargumentasjon å påstå at legale aborter «forhindrer illegale aborter». Tillater vi tyveri, vil vi også hindre illegale tyverier. Men hvis et foster altså har krav på beskyttelse, bør jo ikke samfunnet gjøre det å ta livet av fostre til en lovlig aktivitet, selv om begrunnelsen er knyttet til viktige forhold som «helse», «sikkerhet» og «trygghet».

Valget står ikke mellom legale eller illegale aborter, men mellom liv eller død

Nå kan det selvsagt hevdes at legale aborter er å foretrekke fremfor illegale aborter. Like fullt står bispemøtet i fare for å løfte frem en falsk motsetning. Hvis abort er å ta et menneskeliv, bør kristne ledere først og fremst arbeide for at ingen aborter finner sted (utenom i en kvalifisert nødsituasjon). Valget står ikke mellom legale eller illegale aborter, men mellom liv eller død. Ved å fastslå at det er bedre å tillate abort enn å forby abort, gir bispemøtet et sterkt signal om at kirken aksepterer at fostre fratas menneskeverdet. Dette er et signal vi opplever som svært uheldig.

 Rolf Ekenes er tilsynsmann i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Erik Furnes er generalsekretær i Indremisjonsforbundet, Svein Granerud er styreleder i Frimodig kirke og Øyvind Åsland er generalsekretær i Norsk luthersk misjonssamband.

Les biskopene uttalelse her.

Les nettleder: Ja til ny abortlov.