Både Metoo-bevegelsen og NRK-serien «Skam» har satt begrepene skam og skamfølelse på dagsordenen de siste årene. 8. mars arrangerte studiet Kommunikasjon og livssyn ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen fagdagen «De unge og skamfølelsen – hvordan gi hjelp?» i samarbeid med Agder og Telemark bispedømme og Institutt for Sjelesorg, Modum Bad, Avdeling Sør.

– Metoo-kampanjen har vært veldig viktig. Utfra sjelesorgsvinkelen og en kirkelig kontekst er det viktig å få skam på dagsorden, sier Arne Tord Sveinall, som er førstelektor ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen og leder av Institutt for Sjelesorg, Modum Bad, Avdeling Sør.

Sveinall ser særlige utfordringer i kirkelig sammenheng når man blander sammen skyld og skam i forbindelse med skriftemål.

– Skriftemål er i utgangspunktet en god foreteelse der man kan bekjenne sin synd og få syndene tilgitt på Guds vegne. Men i det øyeblikket den skambelagte, utfra en misforståelse om skyld, bekjenner sin skam som skyld, kan man idet man formidler en tilgivelse, samtidig bekrefte og øke skammen, sier han.

Tidligere instituttprest ved Institutt for Sjelesorg, Berit Okkenhaug, ga i 2009 ut boken «Når jeg skjuler mitt ansikt» som handler om skam.

– Tradisjonelt har man snakket mye om synd og skyld, men lite om skam. Så har man gjort dem til synonymer, men egentlig har de veldig forskjellige røtter. Skam handler om identitet og verdi, mens skyld handler om ting vi gjør og det er viktig å kunne sjeldne, sier hun.

Den gode skammen

Berit Okkenhaug er opptatt av at vi også må skille mellom den vonde, påførte skamfølelsen og den sunne skammen.

– Skammen som oppstår når vi gjør noe galt, hjelper oss å utvikle empati for andre mennesker. Den sunne, gode skammen gjør at vi intuitivt skjønner hvor den andres grenser går, sier hun.

Skam er noe universelt ifølge forskere, forteller Okkenhaug. Allerede som 1-åringer ser man at mennesker snur seg bort fra sitt eget speilbilde.

Førstelektor og leder for Kommunikasjon og livssyn ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen, Margunn Serigstad Dahle, har sett på hvordan skam kommer til uttrykk i NRK-serien «Skam».

– Her ser vi en fare for at det som er det positive med skammen, ikke får komme til. «Humor i seg selv fjerner skam», uttaler en av serieskaperne.  «Skam» speiler da også noe av det grenseoverskridende og dette at alt kan lages humor av, som vi ser i populærkulturen ellers. Vi skal ikke føle skam på noe vis, heller ikke den positive som hjelper oss i våre relasjoner og i møte med selvbildet og opplevelsen av identitet, sier hun.

– Som kirke og som voksne i møte med ungdommen kan vi kjenne på det at vi kan være et motstykke og vise at det kan være sunt å kjenne på den moralske skammen, den som gjør at du kan kjenne empati overfor andre. Men ikke den som blir overført og gir den vonde følelsen i magen, sier undervisningsrådgiver i Agder og Telemark bispedømme, Maren Ingvaldsen.

Ikke god nok for Gud

– Kristen tro er noe som favner identiteten din, og hvis noen knytter troen og identiteten sin opp mot skam, er det viktig å ha et språk for det slik at ikke skammen former troen eller eventuelt fravær av tro, sier Ingvaldsen.

Okkenhaug tror det i kirkelig sammenheng er viktig å være oppmerksom på at veldig mange mennesker kan ha en skamfølelse.

– Skamfølelsen kan gjøre at de tenker at de ikke er gode nok for Gud eller passer inn i en kristen sammenheng. Det er viktig å fokusere på evangeliets tilbud om å oppreise mennesket, om å være elsket og tatt imot og høre til i et fellesskap, sier hun.

– Hva kan folk som jobber med ungdom i kristne sammenhenger, gjøre for å hjelpe dem med skamfølelsen?

– De må lytte til hva de sier, skape det rommet som gjør det trygt å fortelle hva de skammer seg over eller synes er vanskelig, og gi dem et godt blikk og en god oppmerksomhet, svarer Okkenhaug.

Nyoppdaget ord

POPULÆR FAGDAG: Fagdagen om skam og sjelesorg trakk folk både blant ansatte i bispedømmet og fra andre kristne sammenhenger. Her svarer (f.v.) Lars Ivar Bratsberg, Solveig Omland, Margunn Serigstad Dahle, Berit Okkenhaug og Arne Tord Sveinall på spørsmål fra salen og fra ordstyrer Lars Dahle (t.h). FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Ifølge Sveinall er skam er et relativt nyoppdaget ord i sjelesørgerisk utfordring.

– Vi er vant til å snakke om skyld, det kan vi alt om, det henger sammen med rettferdiggjørelsen. Skam har å gjøre med at en del mennesker som opplever seg skyldbelagte, egentlig er skamfulle fordi man ikke har sett sin verdi eller er blitt påført skam av andre, sier han og fortsetter:

– Utfra den sjelesørgeriske grunnsetning om at «intet menneskelig skal være oss ukjent», er vi nødt å gripe fatt i hva som er skammen og hva er skylden.

Både Okkenhaug og Sveinall er opptatt av at man ikke må tvinge fram erkjennelsen av skam.

– Ting tar tid. Hvis vi forsøker å presse det fram på en usunn måte, risikerer vi å øke skammen. Sjelesorg har lært noe av psykoterapien som heter timing. Alt til sin tid. Det som teller fremfor alt, er tillit, trygghet og god atmosfære og bli hørt, sier Sveinall.

– Å avsløre at noen for eksempel blir forlegne, kan være med på å øke skammen. Da kan man heller gi et vennlig blikk. Det gode blikket bygger skammen ned, sier Okkenhaug. KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen