I 2. Kor er Paulus svært personlig. Han er opptatt av utfordringer han står overfor som leder, og han adresserer en konkret konflikt i menigheten (2. Kor 2,5, jf. 1. Kor 5,1ff). Er det noe jeg har lært de siste årene, er det at Bibelen er ærlig og anvendbar i livets ulike tilskikkelser.

I 2. Kor 4,2 skriver apostelen slik: «Vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke fram med list. Heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å legge sannheten åpent fram, anbefaler vi oss for Guds åsyn til alle menneskers samvittighet.»

Særlig den delen jeg har kursivert, har vært en viktig rettesnor for Sambåndets redaksjon. Disse ordene har også talt til meg i forbindelse med saken i Bergens Indremisjon (BI) i 2018/19. Relevansen har blitt tydeliggjort av forkynnelsen jeg fikk lytte til på European Leadership Forum (ELF) i Wisla, Polen 18.–23. mai.

Transparens

Det er i alle fall to ting vi kan trekke ut av delsetningen fra Paulus, og begge handler om transparens – gjennomsiktighet. Paulus understreker for det første viktigheten av å «legge sannheten åpent fram». Siden redaksjonen ble oppmerksom på saken som ledet til at forsamlingsleder 2 i BI i januar 2019 sa opp stillingen sin, har vi brukt mye tid på å grunne over hvordan Sambåndet skulle omtale saken. At vi måtte omtale den, kom vi raskt fram til, fordi saken åpenbart berørte og påvirket forsamlingen og var en viktig del av et sant bilde av situasjonen. Hva vi skulle formidle om saken, har derimot vært en løpende vurdering.

Jeg tror nemlig ikke at Paulus mente at alt som er sant, nødvendigvis skal kunngjøres (jf. 2. Kor 2,5b). Her har det vært nødvendig både for styret i BI og for oss i redaksjonen å gjøre vurderinger. For Sambåndets del har det vært aller viktigst å beskytte identiteten til sårbare personer i saken og dernest i størst mulig grad å unngå spekulasjon. Derfor har vi utelatt svært mange detaljer. Nå er tiden inne for å gi noen flere opplysninger.

Samvittighet

Men først et poeng til i den uthevede setningen fra 2. Kor 4,2. Paulus setter sannhet i sammenheng med samvittighet. På ELF i Polen lærte jeg at det greske ordet som er oversatt med «samvittighet», betyr å vite noe sammen med andre. En gresk ordbok forklarer det blant annet med felles oppfatning.

Det ble en viktig nøkkel for meg, ikke minst på bakgrunn av samtaler jeg har hatt som viser at en slik felles kunnskap ikke er til stede i denne saken. Det finnes mennesker som har trukket helt feil konklusjoner på basis av de delene av sannheten som Sambåndet (og Dagen) hver for oss har funnet å kunne formidle. Kanskje er det tilfelle også for noen som er del av forsamlingen i Betlehem.

Med dette i tankene kontaktet jeg tidligere i mai John Økland, som var styreleder mens saken ble behandlet. Han gikk ut av styret på årsmøtet 25. april. Han svarte at han ikke hadde mulighet til å kommentere saken ut over medlemsmailen fra 29. april.

Ba om ordet

19.mai ba Lisbeth Hjortland om ordet på søndagsmøtet i Betlehem. Hun ønsket å si noe på vegne av seg selv og indirekte dermed også som medlem – i 2018/19 nestleder – av styret i BI fram til årsmøtet 25. april.

På årsmøtet beklaget hun på vegne av styret. 19. mai sa hun dette: «Jeg kjente på et behov for å si mer på årsmøtet, ikke om selve saken, men om noen av konsekvensene den har fått, og å beklage mer direkte overfor dem som er blitt rammet. Det gjorde jeg ikke da, av hensyn til flertallet i styret, men jeg har ikke blitt kvitt uroen etterpå.» Og hun la til: «Jeg har kjent på og kjenner fortsatt på en uro og dårlig samvittighet for at jeg ikke har vært tydeligere, spesielt overfor forsamlingen.»

Det måtte sies noe mer for at det skal kunne oppnås forsoning i Bergens Indremisjon

Denne uroen har også jeg kjent på som redaktør – overfor våre lesere – med tanke på de delene av sannheten Sambåndet har formidlet. En slik uro er også lagt inn over meg av lesere. Jeg er helt enig med Lisbeth Hjortland i at det måtte sies noe mer for at det skal kunne oppnås forsoning i Bergens Indremisjon. Det må i større grad oppnås en felles oppfatning basert på felles kunnskap for å kunne gå videre på en god måte. Hjortlands initiativ er et nødvendig og svært velkomment bidrag til det.

Vilkår

Daværende styreleder John Økland er blitt offentlig sitert på at saken som førte til at forsamlingsleder 2 sa opp, handler om «personalmessige og personlige forhold». Ut fra det som styret har gjort kjent fra den eksterne evalueringsrapporten, vet vi at psykologspesialist Dag Vilsvik og tidligere politimester og statsadvokat Bjørn Hareide (også omtalt som «evalueringsutvalget») mener at de nevnte «personalmessige og personlige forhold» var av en slik karakter at BI-styret skulle ha handlet på dem allerede på styremøtet 22. mai i fjor.

Gjennom medlemsmail datert 29. april 2019 er det også kjent hvordan Vilsvik og Hareide mener styret skulle ha handlet. Det som styret har gjort kjent fra evalueringsutvalgets rapport her, er helt sentralt for forståelsen av saken: Allerede etter styremøtet i mai 2018 skulle styret ha «satt formelle vilkår for at forsamlingsleder 2 kunne fortsette i stillingen». Videre burde styret ha «håndtert saken i forhold til vilkårene».

Styret handlet ved nettopp ikke å handle

Det ble imidlertid ikke gjort. Styret handlet i stedet ved nettopp ikke å handle. «Andre fikk i stor grad legge premisser for saken», vedgår BI-styret. Styret kommenterte det blant annet slik i medlemsmailen av 29. april: «Vi ser at om vi hadde satt formelle vilkår på dette tidspunktet i saken (mai 2018, min anm.), kunne saken vært løst på et tidligere tidspunkt.»

Lisbeth Hjortland utdypet dette slik for sin egen del i Betlehem 19. mai i år: «(…) dette har vært en vanskelig sak for styret fordi vi i styret har vurdert den så forskjellig. Jeg tenker at saken i seg selv egentlig ikke er vanskelig» (i betydningen komplisert, min anm.). Evalueringsutvalget har helt rett når de påpeker at vi burde handlet allerede første gang saken var på bordet i mai i fjor.»

Generell

På årsmøtet 25. april og i medlemsmailen datert 29. april, kom styret med en generell og likestilt beklagelse overfor «de som er berørt av saken» og forsamlingen som sådan. Det Lisbeth Hjortland har kjent på i ettertid, er at dette ikke var tilstrekkelig. Det er en vurdering jeg støtter.

Også en medlemsmail datert 12. mars i år inneholdt en beklagelse. Formuleringene var da slik: «Styret ser i ettertid at saken burde fått sin konklusjon på et tidligere tidspunkt, og at tiden som er gått, har medført ekstra belastninger for de involverte. Styret beklager det.» Og i et annet avsnitt: «Styret ser at denne saken har påført enkeltmennesker og forsamlingen mange sår.»

Det generelle i disse formuleringene («de involverte», «enkeltmennesker») utløste at Kenneth Hjortland meldte seg ut av forsamlingen han har regnet som sin siden tenårene. Etter medlemsmøtet 17. januar sendte han først et brev til styret med noen spørsmål som handlet om lederansvar. Da disse ikke ble besvart av styret – og han heller ikke opplevde at medlemsmailen ga svar, konstaterte han at tilliten til styret var tapt.

Den tidligere administrasjonslederen i BI skrev blant annet slik i utmeldingen: «Styret har vinglet og kommunisert på en måte som har påført mennesker sår og smerte, jeg savner en ekte beklagelse for dette. Ved sin håndtering har styret gjort saken mange ganger verre enn den burde blitt. Det har gått ut over samtlige involverte, uansett hvilken «side» de er på. Tenk om styret hadde skrevet noe slik som at ‘Styret burde sett alvorligheten av saken på et mye tidligere tidspunkt. Ved at vi ikke så det, har vi kommunisert ting til partene som har gjort saken mye mer betent enn den burde blitt. På grunn at dette har sårene hos de involverte blitt flere og dypere. For dette er vi oppriktig fortvilet og lei oss, og vi ønsker å be de involverte om tilgivelse.’ Med en slik setning ville jeg forstått at styret (i alle fall flertallet) ser alvoret. Det kunne også åpnet for et fortsatt medlemskap for meg.»

Smerte

La oss gå tilbake til Betlehem 19. mai, der Lisbeth Hjortland sa dette: «For noen i forsamlingen har denne saken fått store konsekvenser, og de har blitt påført mye smerte».

Hun nevnte fire personer konkret: Runar Mulelid, som først søkte permisjon og deretter trakk seg fra BI-styret høsten 2018. Ifølge Hjortland gjorde Mulelid dette fordi han «var og er veldig uenig i styrets håndtering av saken, og han hadde ikke lenger tillit til styret». Runar Mulelid og familien har også trukket seg fra forsamlingen.

Hjortland fortsatte slik 19. mai i år: «Runars mening om saken sammenfaller med evalueringsutvalgets mening, som altså retter kraftig kritikk mot styret. Jeg ønsker derfor å beklage overfor Runar Mulelid og hans familie den smerte det har påført dem som familie at vi som styre ikke umiddelbart så alvoret i saken og handlet ut fra det, noe som førte til en rekke dårlige avgjørelser fra styrets side.»

Ble syk

I Betlehem 19. mai beklaget Lisbeth Hjortland også overfor forsamlingsleder 1, Glenn Nord-Varhaug: «Underveis i behandlingen av saken ble han også uenig med flertallet i styret. Dette gikk på tilliten løs begge veier, noe som førte til at det ble så vanskelig for Glenn å samarbeide med styret at han ble syk av det. Også hans mening etter midten av oktober sammenfaller i stor grad med evalueringsutvalgets konklusjon. Jeg ønsker å beklage den smerte styrets håndtering og mangel på tillit har påført Glenn og familien hans.»

Som kjent har Nord-Varhaug sagt opp stillingen sin med virkning fra 1. september – begrunnet i den omtalte uenigheten med styret og «langvarig slitasje». Kallet fra styret som ansatte ham, hvor ønsket var å lede forsamlingen i endring, ble krevende.

Det følger av det Lisbeth Hjortland sa at også Glenn Nord-Varhaug, fram til oktober 2018, rammes av kritikken fra evalueringsutvalget. Også det er en del av sannheten.

At saken handlet om arbeidskonflikt mellom de to forsamlingslederne, slik jeg vet at noen av våre lesere har lagt til grunn, har BI-styret derimot avvist: «Vi har informert de som det er naturlig å informere, om at Glenn ikke er part», svarte daværende styreleder John Økland i BI i en intervjusamtale med undertegnede 20. februar i år.

Stilte spørsmål

Lisbeth Hjortland beklaget også overfor Jarle Haugland, som er medlem og tidligere ansatt i forsamlingen. Han sendte et brev med spørsmål til styret i forkant av medlemsmøtet 17. januar i år. Han fikk ikke svar og varslet da at han ville komme med spørsmålene muntlig på medlemsmøtet.

«Jeg mener vi som styre svarte dårlig og unnvikende på det han spurte om. Konsekvensen av at han meldte sin bekymring til medlemsmøtet ble at han ble beskyldt for å være ufin og ute etter å få dekket egen nysgjerrighet. Jeg ønsker å beklage at styret ikke møtte Jarle og resten av medlemsmøtet på en bedre og mer respektfull måte», sa Hjortland 19. mai.

Dårlig behandlet

Til sist beklaget Hjortland også overfor ImF og generalsekretær Erik Furnes. Noe av det Jarle Haugland var opptatt av, var om styret hadde rådført seg med folk utenfra og i så fall om rådene var blitt fulgt. Som Sambåndet tidligere har skrevet, har ImF og Furnes vært inne i saken, men evalueringsutvalget mener at BI-styret har referert til ImF i større grad enn de har fulgt rådene derfra.

På medlemsmøtet 17. januar 2019 ble det sagt at «i hovedsak var rådene fra ImF blitt fulgt». I Betlehem 19. mai nyanserte og utdypet Hjortland dette: «Jeg ønsker å beklage at vi som styre ikke har håndtert rådene som ImF har kommet med underveis i saksbehandlingen, på en tilfredsstillende måte, og at vi ikke har gitt dem den plassen og respekten de fortjener som rådgiver. (…) Jeg ønsker å rette beklagelsen spesielt til generalsekretær Erik Furnes, som jeg synes har blitt dårlig behandlet av styret».

Dissens

I brevet i forkant av medlemsmøtet 17. januar spurte Jarle Haugland også om hvorvidt det var tatt dissens (meningsforskjell, min anm.) i styret. Fra talerstolen i Betlehem 19. mai forklarte Hjortland at det i liten grad har vært tradisjon i styret for Bergens Indremisjon å ta dissens. Det har også vært uenighet om hvorvidt styret skal eller kan gå ut med hvem som har tatt dissens. På medlemsmøtet i BI 14. mars ble det likevel opplyst at det var tatt to dissenser i styret i saken.

I Betlehem 19. mai utdypet Hjortland at hun selv tok dissens i november 2018, og hun la til: «Jeg burde ha gjort det lenge før. Jeg beklager at jeg ikke gjorde det tidligere».

I sin dissens gjorde hun det klart at hun «ikke lenger hadde tillit til forsamlingsleder 2». Hjortland trakk seg fra styret på årsmøtet 25. april i år, og 19. mai avklarte hun at det har sammenheng med den aktuelle saken.

Fra talerstolen i Betlehem avsluttet Lisbeth Hjortland med å oppfordre til å be for det nye styret og eldsterådet. Om kjærlighet, visdom og mot til å ta de rette avgjørelsene i de sakene de står overfor. Hun oppfordret også det nye styret til å følge opp evalueringsutvalgets anbefalinger «og lære av de feil det avgåtte styret har gjort».

Læring

Fra evalueringsrapporten er det gjort kjent at styret blir anbefalt å holde et styreseminar «for fremtidig læring på konkrete punkter». Det vil åpenbart være viktig for å kunne gjenreise nødvendig tillit og istandsette styret til å hindre at noe tilsvarende skjer igjen. Spørsmål om en ekstern og forpliktende tilsynsordning og om det kan gjøres noe med tanke på de som har forlatt forsamlingen, bør det også være aktuelt å ta tak i.

Det Lisbeth Hjortland bar fram 19. mai, besvarer langt fra alle spørsmål om styrets behandling av denne saken

Det Lisbeth Hjortland bar fram 19. mai, besvarer langt fra alle spørsmål om styrets behandling av denne saken. Eksempelvis er det ikke opplyst om hvilket mandat de som skulle evaluere styret, har jobbet etter. Det er heller ikke gitt noen forklaring på hvorfor det var styret som la fram evalueringsrapporten på årsmøtet – og ikke de som sto bak evalueringen. Man kan også spørre seg om hvorvidt den sterke kritikken styret fikk, egentlig har fått noen konsekvenser.

Når det gjelder behandlingen av denne saken, rammes Lisbeth Hjortland det meste av tiden av den samme kritikken som resten av styret. Forskjellen er at hun fra november av erkjente det og 19. mai også handlet på det. Det mener jeg det står respekt av. Spørsmålet er hva de andre som satt i styret, tenker.

Det er grunn til å tro at andre i BI-styret vil ha en annen framstilling enn den Lisbeth Hjortland nå har tilkjennegitt. Jeg er imidlertid overbevist om at det som nå er formidlet, har potensial i seg til å bringe mennesker sammen til forsoning. Derfor er denne artikkelen nødvendig.