Ord og handling

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Er det nok å ha Jesus som forbilde og ikke lytte til hans og hans apostlers ord, spør Sambåndet på lederplass.

Noen teologer synes å mene at dersom man retter oppmerksomheten mot Jesu person og utvalgte deler av hans handlinger, trenger man ikke å lytte til hans – og hans apostlers – ord. Det er en farlig tankegang.

I vinter og vår har det på ny vært debatt i kristenpressen om bibelsyn og bibeltroskap. 4. april er det professor ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Svein Aage Christoffersen, som skriver i Vårt Land: «Det er (…) ikke bibeltekstene som er Guds ord. Det er Jesus», anfører Christoffersen og viser til Joh 1. Professoren er deretter opptatt av Jesu jordeliv, der Jesus refset religiøse ledere for å være hardhjertet, mens han selv viste medfølelse.

Går vi tilbake til 24. juli 2019, var det professor emeritus ved det samme fakultetet, Halvor Moxnes, som hadde innlegg på trykk: Den norske kirke har slett ikke mistet seg selv, den har tvert imot «kommet nærmere til å finne seg selv ved å følge Jesu eksempel. (…) kirken skal være ‘en åpen folkekirke som møter mennesker slik Jesus gjorde’», skrev Moxnes (med henvisning til programmet for Åpen folkekirke).

Christoffersen er kun opptatt av at Jesus ble et menneske av kjøtt og blod. Ordet forsvinner simpelthen i inkarnasjonen

Mens Moxnes’ argumentasjon er forutsigbar, overrasker Christoffersen. Sistnevnte forsøker å snu det som lett kan være del av konservative kristnes argumentasjon, til egen fordel. Når Johannes – med klar referanse til Jesus – sier at «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud (1,1), gir jo det Jesu ord en veldig autoritet. Christoffersen ser imidlertid helt bort fra den tanken og er kun opptatt av at Jesus ble et menneske av kjøtt og blod (1,14). Ordet forsvinner simpelthen i inkarnasjonen.

Det underlige er at professorene for det første ikke synes å ha fått med seg at Matteus gjentatte ganger refererer «har dere ikke lest?» fra samtaler Jesus fører (12,3; 12,5; 19,4; 22,31). Jesus selv viser altså nettopp til Ordet. Og for det andre: i møte med mennesker konfronterer Jesus synd. «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere» (vår kursivering), sier Jesus i Matt 9,12–13. Jesu medfølelse hadde ikke til hensikt å være ettergivende eller å se gjennom fingrene med.

Jesu medfølelse hadde ikke til hensikt å være ettergivende eller å se gjennom fingrene med

«Ikke se på hva jeg gjør, se på hva jeg sier», lyder et uttrykk. Og for noen og enhver av oss er det ofte motstrid mellom ord og handling. Slik er det ikke hos Jesus, og hos ham og de han autoriserte, kan derfor ikke det ene utelukke det andre.

Ikkje digital, men fri nattverd

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi må minne om at nattverden er "fri", og vi har aldri snakka om vår feiring som "eit alternativ", skriv Sambåndet på leiarplass.

Når vi no går gjennom ei tid der den kristne forsamling ikkje kan samlast på vanleg vis, vert det naturleg nok sjeldan at vi får ta del i feiringa av Herrens nattverd.

Dette nåde- og samfunnsmåltidet er gitt til Guds folk, og når vi les i Det nye testamente, forstår vi at det hadde ein sentral plass i det kristne fellesskapet. «Med eitt sinn samla dei seg kvar dag på tempelplassen, og i heimane braut dei brødet og åt i lag med ekte og inderleg glede», står det i Apg 2:46. Så skulle dette enkle, men viktige måltidet ha ein sentral plass også i våre fellesskap.

Sjølv før den lovmessige endringa om fri nattverd i 1913 var det ei brei forståing mellom lekfolket på bedehuset at dette måltidet var like fritt som Guds ord er fritt. Like fullt var nattverdstriden ein hard kamp, og nokre fekk erfare den sterkare enn andre. Etter 1913 skulle likevel all tvil vere rydda av vegen. Nattverden er «for dei einskilde kristne fritt på same måten som ved bruk av Guds ord», skreiv kyrkjestatsråden den gong, og det var heilt i samsvar med korleis leiarane for lekmannsrørsla tenkte ut frå Bibelens ord. «Lekfolket kunne med det med frimod samlast til nattverd, både i heimen og i venesamfunnet» (Ordets folk, side 101).

Når nattverd i denne tid vert feira i heimane, eventuelt i samband med leiing via ei nett-gudsteneste, vert dette no problematisert. At katolske teologar har vanskar med det er å forvente, men at konservative teologar gjer det same kan gjere nokre usikre på om dette er rett.

Vi vil avvise at det er snakk om eit nødsprinsipp når Jesu vener på denne måten et og drikk til minne om Herrens død

Når det no vert brukt ord som «digital nattverd», eller til og med «nødnattverd», må vi altså minne om at nattverden er «fri», og vi har aldri snakka om vår feiring som «eit alternativ». Andreas Lavik skreiv i 1907: «Det menighetsbegrep som Jesus etterlot oss, er dette: ‘Hvor to eller tre er sammen i mitt navn, der er jeg midt iblant dem’. Til denne menighet har han også overgitt nattverden». Vi vil avvise at det er snakk om eit nødsprinsipp når Jesu vener på denne måten et og drikk til minne om Herrens død.

Det er ein fare med det framveksande forsamlingsarbeidet i bedehuset, der vi oppmoder til å døype, feire nattverd, ha truvedkjenning osb: Vi har lett for å innføre ei forsamlings- og embetsforståing som er framand for våre åndelege røter. Særleg vert dette forsterka ved måten det er blitt vanleg å nytte ved nattverdfeiring i dag, og som har mykje til felles med den kyrkjelege praksis som Ludvig Hope kalla «et fremmedmanns-vesen», der «vi skal mates».

Vi vil derimot ikkje problematisere måten vi gjer dette på, for her kjem det inn praktiske omsyn og ulik oppleving av kva samfunn med andre truande er. Enten vi kneler ved ein alterring, er på vandring fram til nokon som deler ut, eller vi sender til kvarandre i stolradene i heim eller bedehus, så er dette det same: Vi høyrer innstiftingsorda saman, vi et brødet med orda «dette er Jesu kropp, vi drikk med orda «dette er Jesu blod», og vi takkar Gud for hans sonoffer og nåde. Ved det forkynner vi Herrens død til dess Han kjem.

Ekteskap på skolebenken

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Det synes å være dårlige vilkår i den norske offentligheten for å tenke prinsipielt. I alle fall dersom det oppfattes å begrense noens (seksual)livsutfoldelse, skriver Sambåndet på lederplass.

Fredag 13. desember i fjor startet Bergensavisen (BA) en omfattende kampanje som særlig fikk brodd mot de åtte skolene eid av Egill Danielsen Stiftelse (EDS). NLM og ImF er, forenklet sagt, eiere av denne stiftelsen. «Homofile lærere uønsket», lød overskriften på den første av en rekke store oppslag den neste måneden. Avisens uttalte mål var å få fjernet kommunale og statlige tilskudd til disse skolene.

Tirsdag 28. januar kom så det første oppslaget om ImFs nye folkehøgskole på Sjøholt i nye Ålesund kommune. Med utgangspunkt i lokalavisa Bygdebladet spredte den samme vinklingen som i Bergen seg via regionaviser til riksdekkende NRK-sendinger.  I skrivende stund (12.02.20, red.anm.) krever en Ap-representant svar fra nyutnevnt kultur- og likestillingsminister Abid Raja (V) på om verdidokumentet er lovlig (se lenke nederst).

Det er ikke slik at ImF i utgangspunktet nekter å ansette mennesker som definerer seg selv som homofile

Det er ikke slik at ImF i utgangspunktet nekter å ansette mennesker som definerer seg selv som homofile. ImF skiller mellom en persons seksuelle identitet – hvilket kjønn man tiltrekkes av – og det å leve som homofile i et seksuelt parforhold. Den symbolrike sannheten som åpenbares i Bibelen, er at vi er skapt i Guds bilde og etter hans liknelse, til mann og kvinne, og at rammen for seksuelt samliv er det livslange ekteskapet mellom én mann og én kvinne.  Det er også bare denne sammensmeltningen som kan føre til felles barn og dermed videreføre samfunnet.

Både trosfrihet og foreldres rett til å oppdra egne barn i tråd med egen tro, er beskyttet av internasjonale konvensjoner

Dette er grunnleggende i kristentroen, og både trosfrihet og foreldres rett til å oppdra egne barn i tråd med egen tro, er beskyttet av internasjonale konvensjoner. ImF bidrar til mangfoldet i skolesektoren ved å tilby foreldre hjelp til dette. Staten gjør sitt ved å gi tilskudd til godkjente folkehøyskoler og friskoler og ved at lovverket på visse kriterier tillater virksomheter å drive etter sin overbevisning. Man kan spørre seg om kritikerne ikke ser at alternativet ville være ensretting og et totalitært samfunn.

Det er ikke hvem man elsker som gir et menneske det iboende menneskeverdet. Det er at vi som mennesker er skapt av Gud, elsket av ham og også omsluttet av hans gode vilje for våre liv. Det vil ImF fortsatt holde fram med stor frimodighet.  

Sambåndets omtale av statsrådens svar.

Bråkmakere på bedehuset

/0 Kommentarer/i , , /av

Lite i evangelietekstene tyder på at Jesus var opptatt å justere sitt budskap etter graden av bifall, påpeker Sambåndet på lederplass i nyeste nummer av bladet.

Konfliktlinjene i den frikirkelige og lavkirkelige delen av Kirke-Norge er i ferd med å forskyves, observerer religionsredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land (02.01.20). Debatten vil ikke lenger gå mellom konservative og liberale, men mellom «moderat konservative og sterkt konservative». Det kan føre til en marginalisering av den sistnevnte gruppen, og at disse kan bli sett på som «bråkmakere» også blant andre innen fri- og lavkirkeligheten.

Bare «de aller mest konservative organisasjonene» vil, slik Gjøsund vurderer det, kunne styre unna debatten om eksempelvis ekteskap/homofilt samliv og kjønn. Han nevner Misjonssambandet (NLM) i denne gruppen, men regner det som sannsynlig at Normisjon vil måtte ta denne debatten.

For vår del vil vi mene at underskriverne av Bishoftu-dokumentet (Sambåndet nr. 4/19), hører hjemme blant «de aller mest konservative» – eller radikale, for den del. I Norge gjelder det alle de tre typiske bedehusorganisasjonene, det vil si ImF, NLM og Normisjon. Dette kalls- og lærebrevet som totalt representerer om lag 20 millioner lutheranere verden over, er klart både når det gjelder menneskesyn (jf. debatten senhøsten 2019), den gudgitte tokjønnsmodellen og ekteskapet i forlengelsen av den, abort og aktiv dødshjelp. I tillegg markerer dokumentet seg også når det gjelder miljø og rasisme.

Gudsordet må ha forrang over menneskelig erfaring og skiftende flertallssyn

Brevskriverne fra Bishoftu kaller og inviterer «lutheranere over hele verden til (…) på nytt å la Guds ord komme i sentrum», heter det innledningsvis.

Gudsordet er nettopp det som er det viktigste her og som må ha forrang over menneskelig erfaring og skiftende flertallssyn. Og Sambåndet er ikke overbevist ut fra Bibelen om at ImF eksempelvis bør endre syn på at tilsynsfunksjonen i den kristne forsamling er tillagt egnede menn. Ingen har vist oss at Bibelen noe sted taler om ekteskap som noe annet enn mellom én mann og én kvinne. Det finnes slik vi ser det ingen bibelske holdepunkter for å si at Skaperen har forordnet flere enn to kjønn. Den gudgitte tanken om menneskelivets ukrenkelighet fra unnfangelse til naturlig død har ingen rokket ved.

Lite i evangelietekstene tyder på at Jesus var opptatt å justere sitt budskap etter graden av bifall. Selv om det ikke fritar bedehusorganisasjonene fra å jobbe med kommunikasjonen, er det Ordet som fortsatt må være rettesnoren. Så får heller bråkmaker-merkelappen tåles, både innenfra og utenfra.

Flere meninger i ImF-podcasten Lydbåndet. Sjuende episode handler om tjenestedeling.

Davids-sønnen

/0 Kommentarer/i , , /av

Jesus skal en gang innta Davids trone bokstavelig, og ved troens gave får også vi som hedninger borgerrett i hans evige kongedømme, skriver Sambåndet på lederplass i desember.

Engelen Gabriels utsendelse og ord til Maria er en del av juleevangeliet som fortjener større oppmerksomhet enn det har fått.

Lukas forteller (Luk 1,26 ff) at Gabriel ble «sendt av Gud» til Nasaret, til «en jomfru som var forlovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt». Maria får høre at hun skal føde en sønn som hun skal gi navnet Jesus. «Gud Herren», fortsetter Gabriel, «skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme».

Hvorfor Davids ætt? Her knytter engelen Gabriel an til syndefallet i 1. Mos 3 og løftet i v. 15 om at en av kvinnens ætt skulle knuse slangens – Satans – hode og gjenopprette det som Adam og Evas synd ødela. Dette ble oppfylt gjennom nettopp Maria og hennes forlovelse og ekteskap med davidsslektningen Josef.

Når Maria videre får høre at barnet hennes en gang skal få «Davids trone og (…) være konge over Jakobs hus», er det profetiene i bl.a. 2. Sam 7,12 ff og 1. Krøn 17,11 ff som klinger sammen med engelens ord.

Menneskene, som det ypperste av Guds skapning, var av Gud tiltenkt å herske sammen med ham over det øvrige skaperverket

Menneskene, som det ypperste av Guds skapning, var av Gud tiltenkt å herske sammen med ham over det øvrige skaperverket. Da Adam og Eva sviktet, hadde Gud en plan om en – av Evas ætt – som skulle ta et oppgjør med Satan og synden og gjenopprette det som var blitt ødelagt slik at mennesket igjen kunne råde sammen med ham.

Mye kunne tyde på at det var Salomo, som de nevnte profetiene i første omgang taler om, men slik skulle det ikke bli. Etter en god start skulle han som konge komme til å bryte ett etter ett av Guds bud i kongeloven (5. Mos 17,14–20), og hans kongedømme ble slett ikke evig. Men i slektstavlen til en annen av Davids sønner, Natan, finner vi Maria, som altså fødte Jesus.

Kanskje tanken slo de jødiske lærerne i tempelet allerede da Jesus var 12 år gammel, de som «var forundret over hans forstand og over de svarene han ga» (Luk 2,46ff). Fra folkemengden Matteus forteller om i kap. 12, som lyttet til Jesus som voksen, er det mer uttalt (v. 23): «Han skulle vel ikke være Davids-sønnen?».

Jo det var nettopp det Jesus var. Han skal en gang innta Davids trone bokstavelig, og ved troens gave får også vi som hedninger borgerrett i hans evige kongedømme.     

Livsfarleg rettleiing?

/0 Kommentarer/i , , /av

I kjærleik til barn, unge og vaksne i Norge er det heilt uaktuelt for ImF å gå med på endringar som medfører ei svekking av det vi meiner er tydeleg rettleiing i Guds ord, skriv Sambåndet på leiarplass.

Det er sterke brytningar på det samlivsteiske feltet for tida. Enten det handlar om organisasjonen Krik sine endringar av spelereglar, mediestormen etter Mike Davidsons foredrag ved NLA Høgskulen eller VG-serien «Homoterapi», merker vi eit enormt press mot klassisk kristen lære på området.

Det gjer ikkje situasjonen betre at sjølvaste helseministeren har gått ut og karakterisert Andreas Håtveit sitt syn som «livsfarleg», ein uttale som også stemplar ImF og liknande organisasjonar i same ordelag.

Det er særs vanskeleg å forstå korleis ein i praksis skal halde fram at ekteskapet er for mann og kvinne når ein har opna for leiarar som både meiner og praktiserer noko anna 

Konklusjonen i prosessen med Krik vert ikkje dregen før dei har landa sin revisjon av verdidokument i desember, men det er særs vanskeleg å forstå korleis ein i praksis skal halde fram at ekteskapet er for mann og kvinne når ein har opna for leiarar som både meiner og praktiserer noko anna.

Ved NLA er det sterke stemmer som vil endre verdidokumentet på det same området, samt å redusere styret og eigarane sin fridom til å tilsette personell som forpliktar seg på våre verdiar.

Då ImF sende ut sin uttale i samband med kyrkjesituasjonen i 2016, understreka vi alvoret ved den «surdeigseffekten» som Bibelen talar om. Når vi vert utydelege i forkynning og rettleiing i samlivsetikken, vil det ete seg inn på andre område som handlar om synd og nåde. Derfor meiner vi det ikkje er haldbart å tenkje at vi kan ha ulikt syn på ekteskap og samliv berre vi står saman om å peike på Jesus og forkynne Evangeliet.

I kjærleik til barn, unge og vaksne i Norge er det heilt uaktuelt for ImF å gå med på endringar som medfører ei svekking av det vi meiner er tydeleg rettleiing i Guds ord.

Ein del menneske med homofile kjensler og dragning er blitt møtt med enkle løysingar som opplevast som til dels sterke overtramp

Det vi stadig må arbeide med og forbetre oss på, er korleis vi forstår og kommuniserer det komplekse i menneskets seksualitet. I møte med det ukjente og uvante må vi erkjenne at ein del menneske med homofile kjensler og dragning er blitt møtt med enkle løysingar som opplevast som til dels sterke overtramp.

Kristne med homofile kjensler har prisverdig stått fram og fortalt om kjensler som har vore stabile og uendra trass i at kjenslene var uønska. Andre, som Mike Davidson, fortel om ei reise der kjensler vart endra når ein fekk sette ord på det vanskelege i møte med menneske som møtte ein med respekt. Det er derfor ubegripeleg for oss kvifor det skal vere problematisk at menneske får snakke med eit medmenneske, også ein profesjonell terapeut, om denne type tematikk så lenge det ikkje er ein agenda om endring.

Målet for ein kristen er uansett å leve eit heilagt liv til Guds ære.

Forbundstiden

/0 Kommentarer/i , , /av

Sjelden har en organisasjon i den grad lagt hodet på hoggestabben som ImF i forkant av generalforsamlingen 2019, konstaterer Sambåndet på lederplass.

«Er det fortsatt bruk for ImF om 10 år?» Slik lyder et av spørsmålene vi i nr. 10/19 stiller til de to kandidatene til ImF-formann for perioden 2019–22. Vi kan røpe at de begge svarer «ja», med hver sin utdypning.

Kanskje har det aldri vært så mye på sin plass å stille akkurat dette spørsmålet. For sjelden har en organisasjon i den grad lagt hodet på hoggestabben som ImF, sammen med sine ti tilsluttede kretser, har gjort i forkant av generalforsamlingen (GF) 2019. «… er vi blitt en bremsekloss (…) som suger ressurser og energi ut av det lokale arbeidet», lød spørsmålet som ble sendt ut til lokale enheter i starten av det som skulle bli «GF-året» 2019. Få – om noen – har sett behov for å ta i bruk slike karakteristikker. I stedet registrerer vi at de som har engasjert seg, er opptatt av indremisjonsfamiliens framtid.

Nyvinninger de siste årene som Lederkonferansen og Awana, er uttrykk for at ImF ser dagens behov og evner å gjøre noe med dem

I de snart 121 årene Indremisjonsforbundet har eksistert, har Sambåndet vært dets hovedorgan. Den oppgaven har vi akslet med stolthet – og gjør det fremdeles. Vi ser endrede rammebetingelser for en organisasjon som ImF, men er overbevist om at det fortsatt er behov for sentralenheten. Ikke minst med en organisasjon som er styrt fra bunnen, tror vi det er viktig at noen forsøker å se det store bildet. Nyvinninger de siste årene som Lederkonferansen og Awana, er uttrykk for at ImF ser dagens behov og evner å gjøre noe med dem. Framvoksende forsamlinger, forresten en ordning som forbundet lett kunne ha valgt å se på som en økonomisk «trussel» for organisasjonen som sådan, har man i stedet oppmuntret til fordi åndssituasjonen i landet fordrer det. Vi ser at også der tilknytningen til andre organisasjoner er sterkere, ønsker mange av de nystiftede forsamlingene å være med på ImF-laget.

En endret virkelighet har også mediebransjen, som Sambåndet er en del av, stått overfor de siste tiårene. Internett førte til at alle og enhver fikk mulighet til å nå langt ut med et budskap og være sin egen redaktør. Men for det første skapte flere kanaler behov for mer innhold – ikke mindre – og for det andre er evnen til å skjelne blitt enda viktigere. Vi tror et slikt bilde også er relevant for ImF. Et forbund som både selv bidrar og utruster andre til fortsatt forkynnelse for alle aldersgrupper, og som kan våke over dens sunnhet, vil det fortsatt være behov for – ikke minst for en tid som denne.

I andre episode av ImF-podcasten Lydbåndet kan du høre generalsekretær Erik Furnes’ vurdering av hvordan GF-året har vært.   

Krik og bibelskulane

/0 Kommentarer/i , , /av

Vedtaket til Krik i ektskapssaka er ikke berre ei utfordring for bibelskulane, men kan òg slå tilbake på Krik sjølv, skriv Sambåndet på leiarplass.

Det er lett å tenkja at ekteskapsvedtaket i Krik (Kristen idrettskontakt) er eit problem for bibelskular med Krik-linjer. Det Krik kanskje ikkje har tenkt på, er at vedtaket òg kan bli ei utfordring for «Krik-arar» som søkjer seg til dei same bibelskulane.

26.august konkluderte landsstyret i Krik i den såkalla speleregel-saka, som handla om synet på ekteskapet. Eit samrøystes styre slo først fast at «KRIK skal løfte opp ekteskapet mellom mann og kvinne som Guds gode ordning for samlivet.» Generalsekretær Silje Kvamme Bjørndal var like etter klar på at dette er i tråd med historia til Krik, noko som òg må lesast som ei oppreising til førre generalsekretær, Erling Ekroll, som blei anklaga for å ha innført dette i spelereglane som ein ny kurs.

Mot ei stemme la styret til noko i vedtaket: «Samtidig respekterer vi at våre ledere kan ha et annet syn og praksis enn KRIK i dette spørsmålet. Samlivsform skal derfor ikke være avgjørende for hvorvidt man kan være frivillig leder på KRIK-leir.»

Her ligg det ei innebygd motseiing

Her ligg det ei innebygd motseiing. Krik som organisasjon har eit klassisk og bibelsk syn på samliv, men leiarane deira kan ha eit anna syn – og også «praksis» – og dermed kan til dømes sambuarar og samlevande homofile vera «frivillig leder på Krik-leir».

Om alle leiarar, tilsette inkludert, kan ha eit anna syn og praksis enn organisasjonen dei skal leia, opnar vedtaket for tolking av. Om det er berre på leir ein kan bryta med prinsippet, og kva for type leir, kan òg bli tema for diskusjon. Korleis Krik konkret skal «løfte opp ekteskapet» er eit anna viktig spørsmål. Då KrF tok ei liknande formulering inn i programmet sitt for 2013–17, utla partileiinga det som at KrF gav opp kampen mot lova frå 2008 som omdefinerte ekteskapet.

Idrettsinteressert ungdom som søkjer seg til bibelskular meir på grunn av Krik-linjene enn konservativ kristen tru, vil møta ei undervisning om ekteskap og samliv som i sin konsekvens er langt tydelegare enn det Krik no har lagt opp til. Spørsmålet er kor godt dei – og i neste omgang Krik som samarbeidspartnar – kan leva med det. Ein ting er sikkert: Bibelskulane til ImF, NLM og Normisjon kan ikkje med livsretten i behald endra syn og praksis på ekteskap og samliv. Om Krik skulle reagera på det, er det dei som bryt med bibelskulane.

Tre myter om Awana

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi har registrert tre myter om Awana som vi vil bidra til å avlive, skriver Sambåndet på lederplass.

I 5M6-artikkelen i augustnummeret leser vi inspirerende tanker om hvordan ImFs Awana-satsing får ringvirkning i flere sammenhenger. Dette er sannelig en spennende reise, og vi registrerer begeistrede ledere som opplever ny giv i barne- og ungdomsarbeidet. Samtidig undrer det oss at ikke enda flere av lagene i våre bedehus har tatt dette i bruk, og at satsingen er blitt et såpass tungt økonomisk løft for ImF. Vi har registrert tre myter som vi vil bidra til å avlive.

1.myte: «Awana krever så mange ledere. Vi er for få til å starte opp.» Nei, det er feil utgangspunkt. For det første har Awana tre pilarer: Forkynnelse av hele Guds ord, bygge relasjon og ha det kjekt sammen med lek og aktiviteter. Alt dette er mulig med dagens ledere, om en så skulle være alene, men det er jo klart at kvaliteten og mangfoldet øker med antall ledere. For det andre bør Awana appellere til voksne som ikke ser på seg selv som andaktsholdere, men som vil bruke tid til å bygge relasjon med barn og unge. For det tredje handler Awana om å ta barns åndelige liv på alvor fra de er små, og at de kan vokse inn i lederoppgaver ved at de blir gjort til Jesu disipler.

2.myte: «Awana ødelegger for andre ressurser og tilbud til barn.» Ja, dette har vi fått høre. For ImF sin del hadde vi en lignende satsing, om enn mye mindre i omfang, da Ving og Inpuls ble introdusert for ca. 30 år siden. Etter det har vi så å si ikke utarbeidet materiell og ressurser for den aldersgruppen der de fleste velger livskurs! Ser vi samlet på det tilfanget av ressurser som kristne B/U-ledere i Norge har å spille på, mener vi at tilbudet er blitt mindre og smalere de siste tiårene. Awana har tilbud fra to til nitten år, og lederne, barna og de unge vinner på å ha et variert tilbud der en kan velge det en mener er best egnet for ulike målgrupper.

Det er et stort løft, og vi skal klare det, men i fravær av ekstraordinære inntekter de siste årene er det tungt. Derfor trenger vi din støtte!

3.myte: «Awana finansieres av rike amerikanere, så det trenger vi ikke støtte.» Det er riktig at våre venner i USA har vært rause med å tilby alt sitt materiell uten å kreve royalties av oss, men alt det vi har produsert og tilrettelagt for det norske markedet, er betalt av ImF og ImF-UNG, med noe støtte fra Frikirken. Det er et stort løft, og vi skal klare det, men i fravær av ekstraordinære inntekter de siste årene er det tungt. Derfor trenger vi din støtte!

Karismatikk-takk?

/0 Kommentarer/i , , /av

Kan indremisjonsfolket bli et Åndens folk like naturlig som Ordets, spør Sambåndet på lederplass.

I mainummeret brukte vi god plass på teamet karismatikk, eller Åndens gaver som vi satte som stikkord. En av reaksjonene vi fikk, er at dette ikke ville ha vært mulig for få tiår siden, underforstått at verken utgiverorganisasjon eller lesere ville ha vært klar for det da. I juninummeret setter vi – som varslet sist – søkelys på usunn karismatikk, og noen vil kanskje si at en slik vektlegging er mer i tråd med Indremisjonens profil og misjonsfolk.

Det må erkjennes at dette er et inntrykk som har fått feste seg – og at det også et stykke på vei har noe for seg. Ikke desto mindre kunne en erfaren kretsforkynner nylig fortelle at da han og en enda mer erfaren kollega gjorde en opptelling av hva som gikk igjen i tilfeller der de var blitt spurt om å tale over et bestemt tema, var det nådegaver som toppet statistikken.

For et år siden kom teologen Geir Otto Holmås med boken «Ved en korsvei – Åpent brev til mine karismatiske venner». Boken handler om usunne strømninger innen internasjonal karismatikk, nærmere bestemt den ny-apostoliske reformasjon (NAR). Utgivelsen førte – kanskje litt paradoksalt – til at ImF satte søkelys på sunn karismatikk. Dette var et tema som preget flere nettverk og seminarer på lederkonferansen i 2018. Ikke minst derfor er det naturlig at også Sambåndet viet plass til dette i våre spalter.

En pastor i en ImF-tilknyttet forsamling kom med den formaning at før vi skrev om usunne sider ved karismatikk, måtte vi legge fram det gode og det sunne. Det rådet har vi fulgt. I forrige nummer viste Geir Otto Holmås til at lavkirkelige miljøer som ImF, der bibeltillit og forsoningslære fortsatt står sterkt, kan bety en stor forskjell i vår tid om vi er «villig til å åpne oss for Åndens dimensjon».

Det er viktig å kunne skjelne mellom det sunne og usunne, det ekte og det falske, og det har vært et mål med disse to temaseksjonene

For som vi legger fram i dette nummeret, er vår tid preget av en karismatisk strømning som det er all grunn til å advare mot – noe Sambåndet også gjør. Om NAR sier Holmås at «det er noe som ligner» på det ekte, «og som også mange oppriktige og dedikerte kristne trekkes mot». Derfor er det viktig å kunne skjelne mellom det sunne og usunne, det ekte og det falske, og det har vært et mål med disse to temaseksjonene.

Så må vi, som Holmås også understreker, ikke la det vrange og løgnaktige hindre oss. Kan indremisjonsfolket bli et Åndens folk like naturlig som Ordets? 

Guds historie

/0 Kommentarer/i , , /av

Det er i kunnskapen om Gud kraften ligger til å stå fast med frimodighet – også i at ekteskapet er Guds skaperordning for én mann og én kvinne som Gud selv avspeiler seg i, mener Sambåndet på lederplass.

Øivind Benestad mener det bare er snakk om tid før også konservative kristne miljøer får merke presset om å akseptere at ekteskapet kan inkludere likekjønnede. Kristne ser at de fleste i samfunnet mener at to av samme kjønn kan gifte seg, og den daglige lederen for stiftelsen Mor Far Barn registrerer en bevegelse i samme retning også i konservative kristne forsamlinger.

Nå har Benestad lansert nettstedet samlivsbanken.no med ferdige undervisningsopplegg som han mener det er særlig viktig å nå unge med.

Vi tror Øivind Benestad har helt rett i at også frikirkelige miljøer, pinsebevegelsen og bedehusbevegelsen i økende grad vil få merke presset fra majoriteten når det gjelder spørsmål rundt kjønn og samliv (se lenke nederst). Dersom det ikke undervises i og forkynnes et annet budskap enn det de unge møtes med fra samfunnet rundt seg, er det bare et spørsmål om tid før skansene faller.

I stedet for å gi etter er vi kalt til motstand

I stedet for å gi etter er vi kalt til motstand. I 2. Kor 10 skriver Paulus at «selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus». «Kunnskapen om Gud», læren, er det vi må fortsette med å holde fram, i lydighet mot Kristus og slik Gud selv har åpenbart den i sitt Ord, gjennom sine utvalgte skribenter.

Kunnskapen om Gud skifter ikke med tiden

Kunnskapen om Gud skifter nemlig ikke med tiden. I stedet er det de kristnes oppgave til enhver tid å levere læren videre, slik at Guds mektige fortelling om hva Han har gjort fra før verdens grunnvoll ble lagt, fortsatt kan lyde. «Jeg roser dere», skriver Paulus i 1. Kor 11,2, «for at dere (…) holder fast på overleveringene, slik jeg overga dem til dere». Og i 1. Kor 15,3: «For jeg overga dere blant de første ting det som jeg selv tok imot».

Kirken, det være seg Den norske eller andre og uavhengig av konfesjon, kan ikke endre læren. Organisasjonene kan ikke endre læren. ImF kan ikke endre læren. Gud forteller sin historie. Vår oppgave er å levere den videre. Det er i dette, i kunnskapen om Gud, at kraften ligger til å stå fast med frimodighet – også i at ekteskapet er Guds skaperordning for én mann og én kvinne som Gud selv avspeiler seg i.

Norge i dag: Nystiftet frikirkelig nettverk vil arbeide for likekjønnet samliv.