Rekkefølge-biskop

/0 Kommentarer/i , , /av

Dersom Den norske kirke virkelig legger mer vekt på «rekkefølgekrav» enn på troen og den overleverte bibelske læren, befester det inntrykket av at bispeutnevnelser ikke betyr så mye lenger, skriver Sambåndet på lederplass.

Det har vært et underlig skue å følge analysene av at Kirkerådet ikke utnevnte Helge S. Gaard til biskop i Stavanger. For mange av oss var det ikke uventet at  flertallet i Kirkerådet trosset avstemningen der eksempelvis 45 av 73 voterende menighetsråd og 48 av 91 prester hadde Karmøy-prosten på førsteplass.

Vårt Land har lansert teorien om at ulikt syn på liturgi var tungen på vektskålen, ikke likekjønnet vigsel (Gaard vier ikke likekjønnede, men det gjør Anne Lise Ådnøy, som ble utnevnt). 1. februar forklarte konstituert sjefredaktør Alf Gjøsund at det sto mellom to linjer i Den norske kirke (DNK) – en vekkelseskristen tradisjon, representert ved Gaard, og en folkekirke-tradisjon, representert ved Ådnøy.

Førstnevnte tradisjon, som er merkbar i Stavanger bispedømme, lar målet om at mennesker skal komme til tro, styre liturgien. Folkekirketradisjonen holder fast på  rekkefølgen (ordoen) og anser de som er døpt, som kristne. Å endre på rekkefølgen av de liturgiske elementene vil ifølge førsteamanuensis i liturgikk, Merete Thomassen, føre til at DNK «vil miste økumenisk innflytelse (…) Det er nesten på nivå med å endre trosbekjennelsen».

Det kan godt hende at dette er en medvirkende, kanskje til og med avgjørende, begrunnelse for at Gaard ble forbigått for andre gang. Men denne forklaringen er uansett bemerkelsesverdig. Vi vil minne om at da verdens største lutherske kirke – Mekane Yesus-kirken i Etiopia – brøt med den lutherske folkekirken i Sverige, handlet det ikke om rekkefølge på liturgi, men om at den svenske kirken mente den kunne endre læren om ekteskapet – altså innholdet i liturgien. Det er faktisk over nivået for å «endre trosbekjennelsen». Og da 12 landsomfattende kristne kirker og organisasjoner i 2013 advarte biskopene mot å gå inn for kirkelig vigsel av likekjønnede, ble blant annet faren for å miste økumenisk innflytelse vektlagt.

Så mener vi også det er berettiget å spørre i hvilken grad folkekirketradisjonen er livskraftig. Tall fra 2016 viste at bare 48 prosent av de som var døpt og medlem av DNK, definerte seg selv som kristne. Hvert tredje medlem svarte at de var ateister. Dersom Den norske kirke virkelig legger mer vekt på «rekkefølgekrav» enn på troen og den overleverte bibelske læren, befester det inntrykket av at bispeutnevnelser ikke betyr så mye lenger. 

Den beste staden å ha det vondt

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi må læra fattigdomen i vår tid å kjenna, skriv Sambåndet på leiarplass.

«Vi vassar i naud, men nauden har eit anna uttrykk enn på 1800-talet», sa Runar Landro på Leiarkonferansen til ImF i november i fjor. Fredheim-pastoren snakka om å byggja sunne bibelske forsamlingar på bibelske prinsipp.

I temaseksjonen i årets første nummer set Sambåndet søkelys på diakoni gjennom det som vart delt på nettverket «Håp gjennom godhet» på leiarkonferansen. Ikkje minst får den svenske presten Carl-Erik Sahlberg god plass. Forsamlinga i Santa Clara-kyrkja sentralt i Stockholm mangedobla seg etter at Sahlberg kom dit, ein vekst som i stor grad var grunna i den aktive diakonale rolla som kyrkja kom til å spela i den svenske hovudstaden.

Det bibelske grunnlaget for diakoni finn vi mellom anna i Apg 6. Her står det at dei gresktalande jødane i den første kristne forsamlinga tok til å «klaga på dei hebraisktalande fordi deira eigne enkjer vart sette til sides ved den daglege hjelpetenesta». Dei tolv apostlane bestemte difor at forsamlinga skulle velja ut sju menn «som har godt ord på seg og er fylte av Ande og visdom». Desse skulle setjast inn i hjelpetenesta slik at apostlane kunne halda fram med «bøna og tenesta med Ordet». Begge deler høyrde med, men det vart ei arbeidsdeling.

Diakonirørsla i Norge sprang ut frå lekmannsrørsla, og ikkje minst historia til Bergens Indremisjon er eit døme på det

Diakonirørsla i Norge sprang ut frå lekmannsrørsla, og ikkje minst historia til Bergens Indremisjon er eit døme på det. «Bedehuset», sa Runar Landro, «må vera den beste staden å ha det vondt». Då ImF i 2013 gjorde vedtak om strategiplan fram mot 2020, såg ein føre seg mellom anna dette: «Ei rørsle av unge og eldre som saman veks og modnast som Jesu disiplar og misjonerer i Norge ved å dele evangeliet i ord og praktisk kvardagsdiakoni.» Ordet og ei hjelpande hand – hand i hand.

Det er talande å lesa fortsetjinga i Apg 6. Etter at Stefanus og seks andre menn var valde ut, står det at apostlane bad og la hendene på dei. «Guds ord breidde seg ut, og talet på læresveinar i Jerusalem auka sterkt», fortel Lukas. Same erfaring gjer altså kristne seg òg i dag.

«Dette er ein del av vårt andelege DNA som styrer utviklinga av kva vi skal bli», sa Runar Landro på leiarkonferansen – med basis i historia. «Dei fattige har de alltid hos dykk», sa Jesus. Vi må læra fattigdomen i vår tid å kjenna.  

Et legeme ble dannet

/0 Kommentarer/i , , /av

Jesus trådte inn i verden, det var ikke vi som hentet ham ned, påpeker Sambåndet på lederplass i desember.

I Hebreerbrevet refereres Jesus slik i kap. 10, v. 5: «Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg.» (min uthevelse).

Ved inkarnasjonen kom Gud til verden gjennom Jesus. I et parallelt sted i Det gamle testamente, Sal 40,7, sier David i stedet at «du har boret mine ører». Det fortelles (2. Mos 21,6) at dersom en slave som ble tilbudt friheten, valgte å bli, stakk herren hans en syl gjennom øret på slaven som et tegn på at slaven skulle tjene ham for alltid.

Slik leser vi også om Jesus at han «tok en tjeners skikkelse på seg». Jesus ble «lydig til døden – ja, døden på korset» (Fil 2,7–8). Med referanse til profetiene bekrefter Jesus videre i Hebr 10,7 at «Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud». Vi finner også en forbindelse til Sal 50, den tredje sangen om Herrens tjener, der det i v. 5 står at «Herren Herren har åpnet mitt øre, og jeg var ikke gjenstridig, jeg vek ikke tilbake». 

Så konkret, så fysisk, ble Jesus sant menneske i tillegg til å være sann Gud

Så konkret, så fysisk, ble Jesus sant menneske i tillegg til å være sann Gud, «han som for en kort tid ble satt lavere enn englene (Hebr 2,9). «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte, profeterer David (Sal 40,9). Jesus kom, poengterer Paulus, «i menneskers liknelse», og «i sin ferd» ble han «funnet som et menneske» (Fil 2,7). Slik fikk Jesus et øre som både kunne lytte og gjennombores, og slik kunne han gå i vårt sted, hans legeme ble «ofret én gang for alle» (Hebr 10,10).

I boken «Ved en korsvei» skriver den selverklærte karismatikeren Geir Otto Holmås om en tendens i noen karismatiske miljøer til å søke et opplevd nærvær av Gud og det store dette skal kunne føre til i verden gjennom menigheten. Forsmådd blir det objektive faktum at Gud er nær, i Kristus, enten vi erfarer det eller ikke (Joh 14,16; 17,26). Det er dette gudsnærværet vi skal være opptatt av, understreker Holmås, ellers blir vi avhengig av erfaringene.  

Den forestående julefeiringen gir oss igjen anledning til å glede oss over at det er evangeliet om Jesu stedfortredende soningsdød og oppstandelse som er Guds kraft til frelse (Rom 1,16). Jesus trådte inn i verden, det var ikke vi som hentet ham ned.

Les også andakt for 4. søndag i advent.      

Taust om KrFs valg

/0 Kommentarer/i , , /av

Bedehusfolkets samvittighet kan ikke bindes til et bestemt politisk parti, skriver Sambåndet på lederplass.

I fem uker i høst flommet både kristne og sekulære medier over av meningsytringer og reportasjer om Kristelig Folkepartis veivalg. Også redaksjonene selv satte retningen KrF skulle ta, øverst på agendaen dag etter dag. Fra ImF sentralt var det taust.

Indremisjonsforbundet som organisasjon – og Sambåndet som en viktig del av den kristne bladfloraen – er partipolitisk uavhengig. De som regner seg å tilhøre ImF, har ulike partipolitiske preferanser. De skal ikke miste tillit til ImFs kall ved at organisasjonen gjør partipolitiske valg for dem.

Folk skal ikke miste tillit til ImFs kall ved at organisasjonen gjør partipolitiske valg for dem

Det å engasjere seg i politisk og samfunnsnyttig arbeid ellers har vært en del av bedehusbevegelsen. Nettopp KrF ble stiftet i lokalene til daværende DVIs bibelskole i Bergen, og partiets første stortingsrepresentant – Nils Lavik – var samtidig leder for forbundsstyret i DVI. Poenget er likevel at bedehusfolkets samvittighet ikke kan bindes til et bestemt politisk parti.

Det er heller ikke slik at ImF er politisk nøytral. Ledelsen uttaler seg i høringsrunder i forbindelse med konkrete saker om eksempelvis skoler og trossamfunn. Det er både legitimt og nødvendig, men det skjer helt uavhengig av hvilke partier som har regjeringsmakt.

Heller ikke Sambåndet, som ImFs hovedorgan, er nøytralt. Vi er meningsbærende både på leder- og kommentarplass, men vi forbeholder oss retten til å kommentere alle partiers valg, og vi anbefaler ikke noe bestemt parti å stemme på. Bladets redaksjonelle medarbeidere er selvsagt frie til å stemme ved valg, men avstår fra partimedlemskap.

Derfor har heller ikke Sambåndet, verken ved redaktør eller andre, heist flagg i debatten om KrFs veivalg. Det gjelder så vel i egne spalter som i andre medier. I septembernummeret brakte vi en Synspunkt-artikkel om det forestående retningsvalget, skrevet av en ekstern kommentator. Dette var først og fremst en analyse av den politiske situasjonen. Likevel vakte det noen reaksjoner, noe vi mener tydeliggjør at også leserne er opptatt av at Sambåndet ikke skal ta partipolitisk stilling.

Luthers toregimentslære misbrukes når den anvendes til å sette vanntette skott mellom tro og politikk

Luthers toregimentslære misbrukes når den anvendes til å sette vanntette skott mellom tro og politikk. Begge regimenter er Guds, og noen ganger må og skal kristne lyde Gud mer enn mennesker – noe Sambåndets redaktør tydeliggjorde under tyskernes okkupasjon av Norge. Også det er uavhengig av hvem som sitter med regjeringsmakt.   

Guds åpenbaring

/0 Kommentarer/i , , /av

Paulus skriver at han "står i gjeld" når det gjelder å forkynne evangeliet om Guds sannhet og rettferdighet. I dette ligger også Indremisjonsforbundets store og fortsatt kall, skriver Sambåndet på lederplass.

Som kristne tror vi på en Gud som har åpenbart seg for sin skapning. Paulus utlegger i Romerbrevet at det har Gud gjort gjennom en allmenn og en spesiell åpenbaring. Den allmenne skjer gjennom skaperverket (Rom 1,20) og samvittigheten (Rom 2,14–15). Den spesielle er gjennom Jesus og Bibelen (Rom 1,16 –17).

Gud lar oss her også få vite at den allmenne åpenbaringen av Ham er universell – gitt til alle. Den har vært «synlig fra verdens skapelse av». Mennesket er skapt i hans bilde – Gud avbilder seg i oss – til samfunn med Ham. Mennesket ble gitt to store oppdrag – å forvalte og tjene skaperverket (1. Mos 1,26–28) og å bringe Guds budskap ut til alle folkeslag (Matt 28,19–20).

Så vet vi hvordan det gikk med vår stamfar. «(…) vi vendte oss hver til sin vei», som Jesaja uttrykker det (53,6). Det overrasket ikke Gud, og det forandret ikke Hans allmenne åpenbaring. Den ble gitt «for at de skal være uten unnskyldning», forklarer Paulus (Rom 1,20b). Dette stiller mennesket på valg. Vi må velge mellom Guds vrede, som blir «åpenbart fra himmelen over (…) mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet» (Rom 1,18), og Guds rettferdighet i og med evangeliet om Jesus.

Vi må velge mellom Guds vrede og Guds rettferdighet

For mennesker som gjennom historien har valgt og velger Guds frede, skjer altså ikke det fordi de ikke har sannheten om Gud – den er åpenbart for dem på minst én av de to måtene vi har nevnt. Følgen av å holde sannheten nede for seg selv, er synd, først og fremst gjennom avgudsdyrkelse av ulik slag og karakter (Rom 1,23), men også gjennom en rekke andre synder som vi også ser rundt oss i dag. Historisk sett «overgav også Gud dem i deres hjerters lyster» (Rom 1,24 ff) – ikke for at de skulle og måtte synde, men for at Gud skulle vise at en fravendt menneskeslekt ikke blir god eller gjør godt i seg selv.

Det er talende at Paulus, i forkant av denne mektige undervisningen, skriver at han «står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise» (Rom 1,14–15). Gjelden besto i å forkynne evangeliet, det som tilbyr Guds rettferdighet i stedet for Hans vrede. I dette ligger også Indremisjonsforbundets store og fortsatte kall – å forkynne til tro om Ham som «vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (1. Tim 2,4).   

I kø for å endra abortlova

/0 Kommentarer/i , , /av

Leiaren for Unge Venstre kjem med groteske argument i abortsaka, skriv Sambåndet på leiarplass.

Lite visste vi då vi sende augustnummeret i trykken, at analysen av eit framlegg i Sverige om å setja grensa for sjølvbestemt abort ned frå 18 til 12 veker, skulle bli brennaktuell. Frå dagen etter at bladet kom ut, stod den eine etter den andre av ungdomspartileiarane i Norge fram med ønskje om det motsette. Dei vil leggja ned abortnemndene som i dag kjem inn i bildet når nokon ønskjer abort etter 12 veker. I forlenginga av det vil dei flytta grensa for sjølvbestemt abort.

Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) vil ha fri abort til 18 veker, seks veker lengre enn i dag. Det same vil Sosialistisk Ungdom. Og FpU, viste det seg, hadde allereie gjort vedtak om 18 veker. Rød Ungdom vil ha 22 veker. Leiaren for Unge Venstre gjer framlegg om ei dobling, til 24 veker. KrFU og Unge Høyre har ikkje signalisert ønskje om å flytta grensa for sjølvbestemt abort.

Om grensa for abort blir sett til 24 veker, skulle ingen vera tvil om at det er drap av eit barn det er snakk om

Sambåndet er for rettsvern av eit liv frå unnfanginga av. I Norge er abort ikkje lovleg om ein kan rekna med at fosteret er levedyktig, og den grensa går i dag etter 22 veker av svangerskapet. Om grensa for abort blir sett til 24 veker, slik Unge Venstre-leiar Sondre Hansmark vil, skulle ingen vera tvil om at det er drap av eit barn det er snakk om. Professor emeritus i barnesjudomar, Ola Didrik Saugstad, har opplyst at i 2015 og -16 overlevde i gjennomsnitt 54 prosent av gutane som vart fødd ved 23 veker, 68 prosent ved 24 veker og 80 prosent ved 24 veker. For jentene er tala høvesvis 57, 75 og 85 prosent.

Hansmark meiner grensa skal setjast ved tidspunktet når barnet kan kjenna smerte. Påstanden hans om at det først skjer ved 24 veker, vert avvist av Saugstad og andre. Grotesk er det når Hansmark seier at «problemet ved å setja grensa for abort ved tidspunktet når eit foster kan leva utanfor livmora, er at den grensa «stadig kan flyttes nedover mot uke null med ny teknologi». Sjølv om det skulle bli mogleg å berga eit liv tidlegare enn etter 22 veker, er det altså for Hansmark viktigare fortsatt å kunne ta det same livet som ein då kunne ha redda.

Då fleire partier i 2016 avviste å diskutera avgjerda om at tvillingabort var innanfor abortova, var argumentet at dei ikkje ville endra lova. To år etter står altså ungdomspartia i kø for å gjera nettopp det. Neste år er det val igjen.

Bygge slitesterk tru

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi må fokusere på kva vi kan gjere for å bygge ei meir slitesterk tru hos våre unge, skriv Sambåndet på leiarplass.

Når vi ser på det totale arbeidet mellom barn, unge og vaksne i landet vårt, når vi framleis mange med forkynning og undervisning, og ein del får til dels mykje kristen påverknad. For eksempel vil ein elev ved ein av ungdomsskulane våre høyre 500-600 andakter i løpet av tre år. Også konfirmantarbeid og anna barne- og ungdomsarbeid er gode arenaar for systematisk og planmessig innføring i kristen tru.

Altfor mange tek meir eller mindre bevisst eit anna val enn å leve i etterfølging av Jesus Kristus

Likevel ser vi at altfor mange meir eller mindre bevisst tek eit anna val enn å leve i etterfølging av Jesus Kristus. Vi kan då søkje forklaring i tøffare åndsklima, eit meir sekulært samfunn, ein postmoderne kultur der det ikkje finst absolutte sanningar osb. Mange av desse faktorane er reelle, og det er avgrensa kva vi kan gjere med dei, men vi må fokusere på kva vi kan gjere for å bygge ei meir slitesterk tru hos våre unge.

Først og fremst må vi blankpusse formidling av eit frigjerande evangelium der menneske får kvile i det Gud har gjort, ikkje det vi skal gjere

Først og fremst må vi blankpusse formidling av eit frigjerande evangelium der menneske får kvile i det Gud har gjort, ikkje det vi skal gjere. Om vitnemåla frå dei unge har tyngdepunkt i eigne opplevingar og erfaringar, meir enn i kva Jesus har gjort og gjer for meg, kan det vere eit signal om ei kristendomsforståing som er sårbar når opplevingane stilnar av og prøvingar kjem. Vi vil her sterkt tilrå lesing av Geir Otto Holmås si ferske bok, «Ved ein korsvei», som gjev mykje sunn og dagsaktuell rettleiing i møte med usunne trendar i vår tid.

Dernest må vi ta på alvor den tøffe kritikken av klassisk kristen tru som unge menneske møter i skule, medium og vennegjeng. Barn og unge må oppleve at heimen og forsamlinga har arenaar for å stille vanskelege spørsmål og få ærlege svar tilbake. Dersom den nye generasjon berre skal arve våre haldningar og syn, utan å kunne underbygge dei, vil dei stille svakt når trua skal prøvast. Derfor har vi tru på Awana-modellen, der undervisning og den personlege samtalen kan kombinerast. Derfor lanserer vi også nye ressursar, ikkje minst den nye boka «Advokater», som skal vere ei hjelp for å bygge ei slitesterk tru.

Barn og unge må oppleve at heimen og forsamlinga har arenaar for å stille vanskelege spørsmål og få ærlege svar tilbake

Det er altså god hjelp å få, men du og eg må engasjere oss for å stille opp for dei som møter langt sterkare utfordringar enn for berre ganske få år tilbake.

At de må bli frelst

/0 Kommentarer/i , , /av

Jesus er den eneste veien til den ene, sanne Gud. Det gjelder for kristne så vel som muslimer og – for den del – jøder, framholder Sambåndet på lederplass.

Møtet mellom kristendom og islam, kristne og muslimer, er tema for mai-nummeret av Sambåndet. Publiseringstidspunktet er ikke tilfeldig valgt ettersom den muslimske fastemåneden ramadan i år startet 17. mai, få dager etter at bladet kom ut.

Vi har valgt «Ismaels barn» som stikkord for temaseksjonen. Bibelen (1. Mos 16) opplyser oss om at Abraham, på oppfordring fra sin da barnløse kone, fikk en sønn med den egyptiske trellkvinnen Hagar. Denne sønnen fikk navnet Ismael. I kapittelet etter leser vi at Gud imidlertid knytter sine løfter til Abrahams påfølgende sønn, med hustruen Sara, Isak.

Slik gikk det til at Isak ble utgangspunktet for Guds utvalgte jordiske folk, jødefolket, mens Ismael – sønn av en egypterinne – regnes som stamfar for araberne. Vi er selvsagt klar over at det finnes muslimer som ikke er arabere, men vi finner likevel at betegnelsen «Ismaels barn» er beskrivende.

Det at Abraham har fostret både det jødiske og det arabiske folk blir av mange brukt i et forsøk på å viske ut skillelinjer mellom jødisk og kristen tro og islamsk tro. Det er forfeilet. Det er uoverstigelige forskjeller på kristendom og islam. Allah er ikke ensbetydende med den Gud som jøder og kristne tror på.

Det er uoverstigelige forskjeller på kristendom og islam. Allah er ikke ensbetydende med den Gud som jøder og kristne tror på

Dette betyr ikke at Gud ikke har omsorg for Ismaels barn. Ifølge 1. Mos 17 får Abraham høre dette fra Gud: «Og Ismael – også om ham har jeg hørt deg: Se, jeg vil velsigne ham, jeg vil gjøre ham fruktbar og gi ham en overmåte tallrik ætt. Han skal bli far til tolv høvdinger, og jeg vil gjøre ham til et stort folk.» Men Gud etablerer altså to folk, som blant annet tildeles adskilte bosteder i det vi kaller Midtøsten.

Guds omsorg for arabere som er muslimer, innbefatter selvsagt også misjonsbefalingen. Jesus er den eneste veien til den ene, sanne Gud. Det gjelder for kristne så vel som for muslimer og – for den del – jøder. Det gir oss en grunn til å komme i kontakt med også de muslimer som kommer til vårt land, slik vi i mai-nummeret kan lese om at Edgar Ebbesvik gjør. Relasjoner kan skape grobunn for samtale om religion der vi klargjør eget utgangspunkt.

«Mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst», understreker Paulus i Rom 10,1. «Dem» innbefatter også Ismaels barn.

Er du ikke abonnent, kan du kjøpe digitalversjonen av mainummeret her.

Selvstendig og allmenn

/0 Kommentarer/i , , /av

Nærhet til Ordet er fortsatt det som gir nærhet til mennesket, påpeker Sambåndet på lederplass.

Bladet «vil hævde indremissionens selvstændige stilling, grundet paa det almindelige prestedømme», heter det i programerklæringen for Sambåndet. I temaseksjonen i aprilnummeret spør vi om Indremisjonsforbundet har en egen teologisk profil. Det vi ser, er at ordlyden i erklæringen sier noe om både historie og profil, og at de to henger tett sammen.

Da tankene om en egen indremisjonsorganisasjon for Vestlandet vokste fram, ble de møtt med et sterkt engasjement østfra om landssamling. Ikke minst på grunn av en sterk sunnmørsrøst endte det likevel med at Det Vestlandske Indremisjonsforbund (ImF fra år 2000) ble stiftet i 1898.

Et halvt år før 120-årsdagen er det fortsatt grunn til takknemlighet. I bunn for Det Norske Lutherske Indremisjonsselskap i øst – nå en del av Normisjon – lå nemlig det såkalte nødprinsippet: Bare når embetskirken var i en nødssituasjon, skulle man ta i bruk lekmannsforkynnere. Fotfolket i vest så derimot klart at lekmannsforkynnelsen måtte og kunne hevde sin fulle rett, helt fri fra presteembetet. Da som nå har dette sitt nytestamentlige ankerfeste i Peters ord om at alle troende er prester som skal forkynne evangeliet.

Fotfolket i vest så klart at lekmannsforkynnelsen måtte og kunne hevde sin fulle rett, helt fri fra presteembetet

Med den teologiske utviklingen vi har sett i Den norske kirke de siste årene, kunne vi kanskje spøkefullt si at kirken i høy grad er i nød, og at man etter det østlandske nødprinsippet dermed uansett ville ha vendt seg til lekfolket. Men i alle fall kirkens rådsstruktur, som DVI for øvrig framsynt advarte imot – mener tvert imot at kirken først nå har nådd sitt fulle mål, dominert som denne strukturen er av en interesseorganisasjon med klare samfunnsrevolusjonære trekk.

Vi skal derfor være glad for at DVI/ImF gjennom hele sin historie har oppfattet vennesamfunnet på bedehuset som sitt åndelige hjem og misjonsstasjon. Dagens strategi med enda mer selvstendige bedehusforsamlinger som også vier, konfirmerer og begraver, har Den norske kirke i stor grad selv tvunget fram med sitt farvel til Bibelen som den høyeste autoritet. Valget ImF-Ung har tatt om å bygge sin kontaktflate uavhengig av et nytt samarbeidsinitiativ med Den norske kirke, er dypt historisk forankret, mens vi ikke ser dette tydelig i valget fra NLM Ung.

Når alt dette er sagt, skal vi være svært oppmerksom på «nødprinsippet» som i høy grad også gjelder for ImF. Som en av forkynnerne uttrykker det i temaseksjonen, har vi alle «eit enormt behov for nåde og frimot, så me ikkje sviktar verken Han som sender, eller dei me vert sende til.» Nærhet til Ordet er fortsatt det som gir nærhet til mennesket.      

Forkynninga av evangeliet

/0 Kommentarer/i , , /av

Det er den delen av evangeliet som handlar om synd og nåde, som framleis er det viktigaste for ImF å halda fram, meiner Sambåndet.

Sambåndet sette i marsnummeret søkjelys på forståinga av omgrepa «evangeliet» og «Guds rike». Dette er på fleire måtar ei oppfylging av temaet i februarnummeret. Då skreiv me om Jesu soning på korset av vår skuld og straff som skapte forsoning med Gud.

Nokon vil kanskje tenkja at dette blir vel mykje «tung» teologi på ein gong. Då er det greitt å trekkja fram noko av historia til Sambåndet. I programmet som var vedteke på skipingsmøtet 19. oktober 1898, heiter det mellom anna følgjande: «Bladet vil (…) hævde den gamle retfærdiggjørelses- og forsoningslære, og at Jesus er given os til helliggjørelse.»

Noko av bakgrunnen for denne formuleringa var den såkalla «nye teologien» som vaks fram i Norge frå 1880. 100-årsskriftet «Ordets folk» forklarar at det etter kvart utvikla seg til å famna dei fleste teologiske lærepunkta, inkludert kristologien – læra om kven Jesus var og er – og forsoninga.

«Fedrane», eller utgjevarane, sette altså Sambåndet til mellom anna å vakta over aktuell bibelsk lære, og det er eit formål for bladet som skal vera styrande når den redaksjonelle leiinga utformar profil og strategi meir konkret. Når redaksjonen seinhausten 2016 vart gjort merksam på at eit nytt døme på «ny teologi» hadde bygd seg opp i utlandet, og som igjen sette spørjeteikn ved mellom anna forsoninga, var det naturleg å bruka mykje plass på dette. I året som er gått, er denne «nye teologien» komen til vårt eige land ved at ein nektar for at Jesus tok vår straff. Dermed har Sambåndet plukka opp tråden.

«Fedrane» sette Sambåndet til mellom anna å vakta over aktuell bibelsk lære

Ein annan læretrend med utgangspunkt i synet på forsoninga, gjeld kva ein legg vekt på i forkynninga av evangeliet. I 1. Kor 15 skriv Paulus om kva han først og fremst «overgav»: at Kristus døydde, vart gravlagd og stod opp att tredje dagen. «Ved det blir de frelste», strekar apostelen under. I marsnummeret gjer me merksam på ein definisjon av evangeliet som i staden legg hovudvekta på at dei kristne skal gjera kva dei kan for å verkeleggjera det framtidige gudsriket her og no.

Heller ikkje for oss er det tvil om at sanninga om Guds rike er ein del av evangeliet. Men i likskap med den første sekretæren for dåværande DVI, Andreas Lavik – som i mange år òg var redaktør for Sambåndet – meiner me at det er den delen av evangeliet som handlar om synd og nåde, som framleis er det viktigaste for ImF å halda fram. Gudsriket treng undersåttar som blir fødde ovanfrå ved Guds kraft gjennom ordet om korset.   

Rettferdig kjærlighet

/0 Kommentarer/i , , , /av

En gud som vi forsto i ett og alt, ville ha befunnet seg på vårt eget nivå, Lykkeligvis er det ikke en slik Gud vi har, og dermed har vi også bruk for ham, skriver Sambåndet på lederplass.

«Det eldgamle budskapet er på vei ut av kristen forkynnelse», innleder Vårt Land en seks siders «Hovedsak» med i lørdagsavisa 6. januar. Det er Jesu død på korset som bærer av vår straff og soner av vår synd, journalistene har i tanken.

Mot slutten av fjoråret ble det tydelig at det som hadde startet i utlandet blant såkalte postmoderne teologer, har fått rom også blant norske forkynnere. Pastor i Oslo misjonskirke Betlehem, Erik Andreassen, erfarer at man i dag må lete lenger i evangelikale miljøer for å finne det han kaller «skremselsforkynnelse». Han synes det er «mye bra med at man har sluttet å fremstille Gud som sint og med behov for å straffe.»

Felles for dem som tar avstand fra Jesu stedfortredende strafflidelse, synes å være at de har problemer med å forstå en slik handlemåte fra Gud. «At Gud konfronterer mennesker med deres synd og kaller dem til oppgjør og omvendelse er ikke det minste problematisk. Men spørsmålet man bør stille seg, er om stedfortredende korsdød er en god måte å gjøre dette på», uttaler MF-teolog Asle Eikrem. Legger man til grunn det kristne har gjort siden oldkirken, setter altså Eikrem seg til doms over Gud. Adventistpastor Harald Giesebrecht har – i samme ånd – stilt seg spørsmålet «tror Gud på Jesus?» og har skrevet boken «Ærlig talt, Gud».

Sambåndet tar i februarnummeret opp tråden fra senhøsten 2016. Vi tar mål av oss til å svare på noen av de påstandene som er kommet fram det siste året, ved å påvise at Jesu lidelse og død på korset i vårt sted går som en blodrød tråd gjennom hele Bibelen. Derfor har da også store evangelikale nettverk gjort det som også kalles objektiv forsoningslære, til forutsetning for medlemskap.

Nødvendigheten av å være rettferdig, for dermed selv å kunne rettferdiggjøre andre, forklarer den treenige Guds handlemåte.

Det er nødvendigheten av å være rettferdig, for dermed selv å kunne rettferdiggjøre andre, som forklarer den treenige Guds handlemåte. At Jesus, som den andre personen i guddommen, frivillig påtok seg gjøre opp for synden i vårt sted, oppfatter vi først og fremst som uttrykk for grenseløs kjærlighet.

Også vi synes det er vanskelig å fatte hvorfor det «behaget» Gud å «knuse» Jesus, slik profeten Jesaja forutså. Men Gud har åpenbart sin vilje gjennom Jesus og Bibelen. En gud som vi forsto i ett og alt, ville ha befunnet seg på vårt eget nivå, og en slik gud kunne vi både ha diskutert med og skaltet og valtet med læren til. Men lykkeligvis er det ikke en slik Gud vi har, og dermed har vi også bruk for ham.