Ver edrue og vakne

/0 Kommentarer/i , , /av

Midt i ei kaotisk og turbulent tid er det på sin plass å minne om ei oppmoding som vi finn gjentatte gonger i testamentet: «Ver edrue og vakne!»

Mange av oss nyttar massevis av tid på å tråle gjennom nettsider, sosiale media, endelause nyheitssendingar, dokumentarar, magasin osb. Verda er blitt ganske liten, slik sett, og tilgang på informasjon er enorm. Vi vert bombardert med sterke bilde, feite overskrifter og høgrøysta talarar. Ofte får vi presentert tankar som er meir eller mindre konspiratoriske ved at ein koplar saman fakta og rykte på ein måte som er vanskeleg for dei fleste å etterprøve. Nokre står fram med krystallklare profetiar som dei skal ha fått frå Herren, og når dei ikkje slår til, godtek ein gjerne bortforklaringar i staden for å akseptere det som falskt.

Ofte får vi presentert tankar som er meir eller mindre konspiratoriske

Som kristne byggjer vi vår tru på Bibelen. Den oppmodar oss til å akte på profetordet (2.Pet 1:19), og utlegginga av det profetiske ord har historisk hatt stor plass i ImF. Det ønskjer vi også for ettertida, for rett brukt er det «ein lampe som lyser på ein mørk stad». Det gir oss håp, retning og fred, og ikkje minst fyller det oss med ein gudgitt nød for folk og land om at fleire må verte frelste.

Vi er ikkje i tvil om at utviklinga innan informasjonsteknologi, finansvesen, våpenteknologi, medieverd, statleg overvaking osb. kan teikne eit skremmande framtidsbilde der dette skal misbrukast av Den lovlause, slik 2.Tess 2 skildrar. Her les vi likevel at dette ikkje skal sleppast laust i smug, men ope med teikn og under. Vi er ikkje der, og fleire av oss trur ikkje vi skal oppleve det som Guds folk heller, men vi skal uansett vere edrue og vakne om det som hender i vår tid.

Vi skal nytte den sunne fornuft som Gud har gitt oss, til å vurdere

Det handlar om at vi skal nytte den sunne fornuft som Gud har gitt oss, til å vurdere. Til dømes er det ingenting i det vi veit om covid 19-vaksina som skulle tilseie at vi ikkje skulle ta den, sjølv om nokre kanskje vil stille seg litt lenger bak i køa for å vurdere biverknader over tid.

«Ver edrue og vakne!» Om vi ikkje har formaninga frå Jesus og apostlane i ryggmargen, kan resultatet verte ei uroleg og flakkande sjel utan fotfeste og retning. Bibelen er ikkje spekulativ, men nøktern. Ikkje svermerisk, men realistisk. Den fortel oss ikkje alt om det vi skal møte i framtida, men nok til at vi skal ha det vi treng å vite for at vandringa skal vere stødig mot det målet Gud har sett fram for oss.

Holder vi entusiasmen oppe?

/0 Kommentarer/i , , /av

Det som vil holde vår entusiasme oppe, er en bevissthet om at vi tjener Herren, og det er uavhengig av om vi kan møtes eller ikke.

Forståelig nok er det en del som tar det tungt at vi har anbefalt møtestopp i denne fasen av pandemien (lederen er skrevet før «oppmykningen» av 19.11.20, red.anm.). Det å komme sammen som kristne er svært viktig, fordi vi er skapt for å høre til i et fellesskap og bygge hverandre opp i den kristne tro. Derfor håper og ber vi om at vi snart kan oppleve mer normaliserte tilstander, men akkurat nå er situasjonen så utfordrende at vi bør ta et felles samfunnsansvar.

I ImFs råd av 6. november siterer vi Romerbrevet 12:11–12. «Vær ikke lunkne i iveren! Vær brennende i ånden, tjen Herren! Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen!» Det at vi kan komme sammen i mindre grad, gjør ikke at oppdraget er mindre, eller at åndskampen er satt på vent. Absolutt ikke! I stedet for at sløvhet og likegyldighet får innpass ved at vi åndelig sett tar av oss rustingen som Paulus skriver om i Efeserbrevet kapittel 6, har vi nå en gyllen anledning til nettopp å rette blikket mot det som gir oss glede, tålmodighet og utholdenhet.

Det at vi kan komme sammen i mindre grad, gjør ikke at oppdraget er mindre, eller at åndskampen er satt på vent

Et av de mest merkbare kjennetegn ved en kristen som vandrer i Ånden, er at han beholder entusiasmen, alltid gleder seg og lever i håp. Han lar aldri sin åndelige iver dale, men holder liv i den. Tross alt er lunkenhet noe som ikke Herren kan tåle, slik vi blir minnet Åpenbaringen 3:16. Det lunkne er kvalmende og avstøtende, og Jesus vil spytte ut det som smaker av likegyldighet, det som bare driver med mengden. Derfor er oppfordringen fra apostelen så viktig: «Vær ikke lunkne i iveren!»

Historien om David og Goliat i Det gamle testamente er de fleste glad i. Husker du hvordan hele Israel ble senket ned i fortvilelse på grunn av frykten for giganten Goliat? Hele Israels hær var hjelpeløs på grunn av denne mannens hån. Men lille David var uredd, selv om han bare var en ung jypling. Han så på Goliat i all hans imponerende høyde og store styrke, og sier: «Hvem er han vel denne uomskårne filisteren, som våger seg til å håne den levende Guds hær?» (1. Sam 17:26).

Svaret på å bevare din åndelige glød er at du tjener Herren. Det er ikke din kamp; det er hans

Hvor fikk David denne typen entusiasme fra? «For Herren råder for krigen. Og han skal gi dere i vår hånd» (1. Sam 17:47). David sier at «det er ikke vår kamp, men Herrens». Det er det samme Paulus peker på. Svaret på å bevare din åndelige glød er at du tjener Herren. Det er ikke din kamp; det er hans. Det er ikke dine ressurser som kreves for å få arbeidet gjort; det er hans. Tross alt, hvorfor skal du være redd eller bekymret eller ønske å gi opp? Det avhenger ikke av deg. Derfor er det viktig å legge merke til at Paulus bruker uttrykket «tjen Herren!». Det som vil holde vår entusiasme oppe, er en bevissthet om at vi tjener Herren, og det er uavhengig av om vi kan møtes eller ikke.

Ut av boksen

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi er alle skapt av Gud og har derfor samme verdi, uavhengig av seksuell orientering og biologiske og andre karakteristika, skriver Sambåndet på lederplass.

«Det finnes ikke noe slikt som samfunn», sa daværende britisk statsminister Margaret Thatcher til magasinet Woman’s Own i 1987. Utviklingen de siste 30 årene har vist at «Jernkvinnen» er i ferd med å få rett.

I vår tid er det blitt om å gjøre å plassere flest mulig av samfunnsborgerne i forhåndsdefinerte, enkeltstående grupper. I straffelovens paragraf 185 (og 186) om «diskriminerende eller hatefull ytring» har man eksempelvis allerede fire avgrensninger, deriblant homofile. Nå arbeides det med å utvide dette med en femte gruppe – transpersoner. Samtidig vil man tydeliggjøre bifile som en sjette avgrensning. Det er trolig bare et tidsspørsmål før en ny gruppe melder seg.

I vår tid er det blitt om å gjøre å plassere flest mulig av samfunnsborgerne i forhåndsdefinerte, enkeltstående grupper

Under høringen på Stortinget om lovutvidelsen ble det av interesseorganisasjoner framstilt som et selvstendig poeng at dersom en lesbisk, homofil eller transperson ble utsatt for vold, måtte det straffes særskilt som hatkriminalitet. Det var ikke tilstrekkelig at vold naturlig nok allerede er straffbart i Norge etter paragrafer som gjelder for alle i samfunnet.

Når stadige flere grupper anser seg som undertrykte minoriteter og krever at deres særegenheter skal omdefinere forståelsen av samfunnsfundamenter som kjønn, ekteskap og familie, blir det per definisjon lite igjen av et fellesskap av mennesker som har funnet noe sammen som de bygger samfunnet på. Forfatterne av erklæringen «Kirkens grunn og menneskelivets grunnvoll» peker på at staten leder an i denne utviklingen og søker å omskolere befolkningen. Indremisjonsforbundet er blant underskriverne, og erklæringen har Sambåndets fulle støtte.

Det blir lite igjen av et fellesskap av mennesker som har funnet noe sammen som de bygger samfunnet på

Selv om mange ønsker å betrakte Norge som et kristent land, er realiteten annerledes. Konservative kristne er i dagens norske samfunn å regne som en minoritet, og som utsettes for stadig tydeligere forsøk på meningsavskrekking. Men i stedet for å kreve en egen undergruppe i straffelovens 185, bør vi fortsette å holde fram det som både er egnet til å samle og beskytte alle mennesker. Det er budskapet om at vi alle er skapt av Gud og derfor har samme verdi, uavhengig av seksuell orientering og biologiske og andre karakteristika. At vi videre er skapt til mann og kvinne er Guds gode vilje som konstituerer det eneste menneskelige forholdet som kan resultere i felles barn og dermed føre samfunnet videre. Det gir også verdigrunnlag for å dra omsorg for de som fødes med uklart biologisk kjønn eller er i tvil om identiteten sin.

Les også: Slik det var fra begynnelsen.                   

Straffbar gudsvilje?

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi frykter at det omtalte lovforslaget kan gjøre det straffbart å forkynne Guds gode vilje for menneskene, skriver Sambåndet på lederplass.

Stortinget skal i høst, med utgangspunkt i et representantforslag fra Arbeiderpartiet (Ap), ta stilling til om «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk» skal inkluderes i straffelovbestemmelsene om «hatefull ytring». Hensikten er å beskytte «transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med omgivelsenes forventninger». Når dette leses, har ImF-ledelsen – på oppfordring – deltatt i en digital høring på Stortinget om lovforslaget.

Transpersoner identifiserer seg som det motsatte kjønn eller føler seg verken som mann eller kvinne. Denne problemstillingen synes for øvrig heller ikke ukjent for Bibelen, jf. 5. Mos 22,5 om manns- og kvinneklær og Jesu ord i Matt 19,12 om «gjeldinger som er født slik av mors liv».

Verken ImF eller Sambåndet har noe ønske om at mennesker skal utsettes for hatefulle ytringer

La det være klart at verken ImF eller Sambåndet har noe ønske om at mennesker skal utsettes for hatefulle ytringer. Men slik forslaget til paragraf 185 i straffeloven nå ligger, vil det bli straffbart å «fremme ringeakt» overfor transpersoner. Spørsmålet er hva som kan bli funnet å falle inn under et slikt tøyelig begrep.

Fra utlandet vet vi eksempelvis at J.K. Rowling, kjent som forfatter av bøkene om Harry Potter, ble utsatt for voldsomme verbale protester og boikott-trusler da hun tillot seg å kommentere uttrykket «menstruerende personer» ved å antyde at man tidligere beskrev personer som menstruerer, som kvinner. Maya Forstater mistet jobben sin fordi hun gav uttrykk for et syn om at mennesker ikke kan endre sitt biologiske kjønn. Fra eget land, i en debatt om lovforslaget på Dagsnytt Atten, kunne en av forslagsstillerne fra Ap ikke svare klart på om det ville bli betraktet som straffbar sjikane å lese opp eksempelvis 3. Mos 18,22, som beskriver homofile handlinger som «avskyelig».

Grensene for ytringsfriheten bør gå ved vold eller trusler om vold

Generelt mener vi det er prinsipielt betenkelig å ha et forbud mot «hatefull ytring», fordi staten da opptrer som en smaksdommer. Grensene for ytringsfriheten bør gå ved vold eller trusler om vold. I denne spesielle saken mener vi at også trosfriheten kan trues. Bibelens utgangspunkt er at mennesket er skapt til mann og kvinne og med henholdsvis mannlige og kvinnelige trekk. Dette er sentralt for forholdet mellom Gud og mennesker og dermed for et kristent menneskesyn og verdensbilde. Tokjønnsmodellen har da også vært grunnleggende for samfunnet. Vi frykter at det omtalte lovforslaget kan gjøre det straffbart å forkynne Guds gode vilje for menneskene. 

Ei utvida tilsynsteneste

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi vil ta til orde for å utvide den tradisjonelle forståinga av tilsynstenesta, skriv Sambåndet på leiarplass.

Kva tenkjer du når du høyrer ord som «tilsyn» eller «tilsynsmann»? Vi vil tru at mange får assosiasjonar til offentlege instansar som t.d. Biltilsynet: «Sukk, no er eg kalla inn til kontroll igjen.» Liknande tankar får vi om omgrepet «underordning». Det er ord som står i vår Bibel (også dei nyaste omsettingane), men vert farga av kva som pregar modernistisk tenking.

Tilsynstenesta i andre frikyrkjesamfunn og Den norske kyrkja får ikkje avgrense korleis Bedehus-organisasjonane skal tenkje om si tilsynsteneste

Når vi Sambåndet løfter fram tema som leiarskap og tilsyn, trur vi det er mest tenleg å fylle dei omgrepa som er brukt i Bibelen, med eit godt innhald, i staden for å etablere nye omgrep som er lausrive frå bibel-omsettingane våre. Eit anna viktig poeng er at tilsynstenesta i andre frikyrkjesamfunn og Den norske kyrkja ikkje får avgrense korleis Bedehus-organisasjonane skal tenkje om si tilsynsteneste. Vi har masse å lære av andre, på godt og vondt, men vi skal ha fridom til å forme noko som er tenleg for vår samanheng.

Vi vil ta til orde for å utvide den tradisjonelle forståinga av tilsynstenesta. Den teologiske og læremessige rettleiinga har vore ein sentral og viktig del av dette, og må vere det framleis. Mange forkynnarar og organisasjonsleiarar har i praksis stått i slik verdifull teneste gjennom heile vår historie, både gjennom forkynning og samtalar med lokale leiarar.

Men ved sida av dette har det vekse fram behov for ulik form for hjelp i forsamlingsarbeidet. Vi kan nemne konfliktløysing, gjennomføring av gravferd og andre ordningar, læringsfellesskap, arbeidsrettleiing for tilsette, opplæring i planting av nye fellesskap, handtering av krenkingar, naturleg forsamlingsutvikling osb. Lista kan gjerast lang, og nye behov vil dukke opp. Poenget er at forsamlingane har ulike behov, og dei behova er ikkje isolert frå andre fagfelt.

Vi treng å forme ei tilsynsteneste der det er tilgang på ressurspersonar med ulik kompetanse

Derfor treng vi å forme ei tilsynsteneste der det er tilgang på ressurspersonar med ulik kompetanse. I eit slikt tilsyn står ein i kontinuerleg relasjon til forsamlingane, ikkje berre når noko blir vanskeleg, og det kan hjelpe oss til ei positiv forståing av tilsyn som noko fundamentalt viktig for at forsamlingane skal utvikle seg i ei positiv retning.

Våre søsterorganisasjonar Norsk Luthersk Misjonssamband og Normisjon har også arbeidd med denne tematikken, og viktige prosessar står framfor oss alle. Av fleire grunnar, ikkje minst fordi fleire forsamlingar no er innmelde i fleire organisasjonar, treng vi å samtale godt saman for byggje ei teneste som opplevast som relevant og tenleg.

Mindre Krik

/0 Kommentarer/i , , /av

Flere skoler vil trolig gå mot en svakere kobling til Krik enn slik det har vært, skriver Sambåndet på lederplass.

Kristen idrettskontakt (Krik) har holdt seg akkurat innenfor grensen til å unngå et direkte brudd i samarbeidet med skoleeierne ImF, NLM og Normisjon. Slik må vi tolke reaksjonene som er kommet etter at Krik nå har tatt ett skritt videre i arbeidet med å definere konsekvensene av vedtaket fra i fjor høst om at frivillige leirledere i Krik kan være samboere eller homofilt samlevende.  

Ifølge landsstyrevedtak 25. mai skal «verdidokumentet alltid bli vektlagt i sin helhet når noen skal ansettes i Krik, og særlig i stillinger som innehar lære- og undervisningsansvar». Om samlivsetikk sier verdidokumentet at «Krik løfter opp ekteskapet mellom mann og kvinne som Guds gode ordning for samlivet».  

Generalsekretær-stillingen anses å ha et «lære- og undervisningsansvar». Prestestillingen og den ansvarlige for leirvirksomheten kan også bli plassert i denne kategorien. Ifølge Dagen har Krik også signalisert at de ikke vil benytte forkynnere som lærer i strid med verdidokumentet i samlivsetikken. Ellers presiserer generalsekretær Silje Bjørndal at de vil vurdere hvilke forventninger de skal stille ut fra stillingens formål, noe som også er et krav i likestillings- og diskrimineringsloven. Samboere og homofilt samlevende kan bli ansatt i andre typer stillinger enn de nevnte.  

Likheten mellom Krik og misjonsorganisasjonene i denne saken er at man må oppfylle lovens kriterier for i det hele tatt å kunne ha forventninger til ansattes samlivsform. Ulikheten – og det vi vil anse som svakheten til Krik – er at den ovenfor siterte formuleringen om ekteskapet er mindre presis og mindre forpliktende enn bedehusorganisasjonenes ordlyd. Hvilken konkret forpliktelse for Krik ligger det i å «løfte opp ekteskapet mellom mann og kvinne»? Hvor tydelig veiledning kan man forvente at Krik gir ut fra en slik formulering? Hvor snevert vil «lære- og undervisningsansvar» kunne bli definert?

Bildøy bibelskole synes å mene at den har lite å tape på en svakere kobling til Krik. Vi vil tro at andre skoler nå vil følge i samme spor  

Ekteskapsdiskusjonen i Krik startet allerede høsten 2018. Både ImF og NLM har vært tydelige på at fjorårets kulminering i landsstyre og påfølgende landsmøte og avklaringene rundt denne, har svekket samarbeidet med Krik. At ImF-eide Bildøy bibelskole allerede i søknad om ny læreplan datert februar 2019 fjernet Krik-navnet fra idrettslinja – uten at det innebar et formelt brudd – tyder på at skolen mener å ha lite å tape på en svakere kobling til Krik. Vi vil tro at andre skoler nå vil følge i samme spor.

Ord og handling

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Er det nok å ha Jesus som forbilde og ikke lytte til hans og hans apostlers ord, spør Sambåndet på lederplass.

Noen teologer synes å mene at dersom man retter oppmerksomheten mot Jesu person og utvalgte deler av hans handlinger, trenger man ikke å lytte til hans – og hans apostlers – ord. Det er en farlig tankegang.

I vinter og vår har det på ny vært debatt i kristenpressen om bibelsyn og bibeltroskap. 4. april er det professor ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Svein Aage Christoffersen, som skriver i Vårt Land: «Det er (…) ikke bibeltekstene som er Guds ord. Det er Jesus», anfører Christoffersen og viser til Joh 1. Professoren er deretter opptatt av Jesu jordeliv, der Jesus refset religiøse ledere for å være hardhjertet, mens han selv viste medfølelse.

Går vi tilbake til 24. juli 2019, var det professor emeritus ved det samme fakultetet, Halvor Moxnes, som hadde innlegg på trykk: Den norske kirke har slett ikke mistet seg selv, den har tvert imot «kommet nærmere til å finne seg selv ved å følge Jesu eksempel. (…) kirken skal være ‘en åpen folkekirke som møter mennesker slik Jesus gjorde’», skrev Moxnes (med henvisning til programmet for Åpen folkekirke).

Christoffersen er kun opptatt av at Jesus ble et menneske av kjøtt og blod. Ordet forsvinner simpelthen i inkarnasjonen

Mens Moxnes’ argumentasjon er forutsigbar, overrasker Christoffersen. Sistnevnte forsøker å snu det som lett kan være del av konservative kristnes argumentasjon, til egen fordel. Når Johannes – med klar referanse til Jesus – sier at «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud (1,1), gir jo det Jesu ord en veldig autoritet. Christoffersen ser imidlertid helt bort fra den tanken og er kun opptatt av at Jesus ble et menneske av kjøtt og blod (1,14). Ordet forsvinner simpelthen i inkarnasjonen.

Det underlige er at professorene for det første ikke synes å ha fått med seg at Matteus gjentatte ganger refererer «har dere ikke lest?» fra samtaler Jesus fører (12,3; 12,5; 19,4; 22,31). Jesus selv viser altså nettopp til Ordet. Og for det andre: i møte med mennesker konfronterer Jesus synd. «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere» (vår kursivering), sier Jesus i Matt 9,12–13. Jesu medfølelse hadde ikke til hensikt å være ettergivende eller å se gjennom fingrene med.

Jesu medfølelse hadde ikke til hensikt å være ettergivende eller å se gjennom fingrene med

«Ikke se på hva jeg gjør, se på hva jeg sier», lyder et uttrykk. Og for noen og enhver av oss er det ofte motstrid mellom ord og handling. Slik er det ikke hos Jesus, og hos ham og de han autoriserte, kan derfor ikke det ene utelukke det andre.

Ikkje digital, men fri nattverd

/0 Kommentarer/i , , /av

Vi må minne om at nattverden er "fri", og vi har aldri snakka om vår feiring som "eit alternativ", skriv Sambåndet på leiarplass.

Når vi no går gjennom ei tid der den kristne forsamling ikkje kan samlast på vanleg vis, vert det naturleg nok sjeldan at vi får ta del i feiringa av Herrens nattverd.

Dette nåde- og samfunnsmåltidet er gitt til Guds folk, og når vi les i Det nye testamente, forstår vi at det hadde ein sentral plass i det kristne fellesskapet. «Med eitt sinn samla dei seg kvar dag på tempelplassen, og i heimane braut dei brødet og åt i lag med ekte og inderleg glede», står det i Apg 2:46. Så skulle dette enkle, men viktige måltidet ha ein sentral plass også i våre fellesskap.

Sjølv før den lovmessige endringa om fri nattverd i 1913 var det ei brei forståing mellom lekfolket på bedehuset at dette måltidet var like fritt som Guds ord er fritt. Like fullt var nattverdstriden ein hard kamp, og nokre fekk erfare den sterkare enn andre. Etter 1913 skulle likevel all tvil vere rydda av vegen. Nattverden er «for dei einskilde kristne fritt på same måten som ved bruk av Guds ord», skreiv kyrkjestatsråden den gong, og det var heilt i samsvar med korleis leiarane for lekmannsrørsla tenkte ut frå Bibelens ord. «Lekfolket kunne med det med frimod samlast til nattverd, både i heimen og i venesamfunnet» (Ordets folk, side 101).

Når nattverd i denne tid vert feira i heimane, eventuelt i samband med leiing via ei nett-gudsteneste, vert dette no problematisert. At katolske teologar har vanskar med det er å forvente, men at konservative teologar gjer det same kan gjere nokre usikre på om dette er rett.

Vi vil avvise at det er snakk om eit nødsprinsipp når Jesu vener på denne måten et og drikk til minne om Herrens død

Når det no vert brukt ord som «digital nattverd», eller til og med «nødnattverd», må vi altså minne om at nattverden er «fri», og vi har aldri snakka om vår feiring som «eit alternativ». Andreas Lavik skreiv i 1907: «Det menighetsbegrep som Jesus etterlot oss, er dette: ‘Hvor to eller tre er sammen i mitt navn, der er jeg midt iblant dem’. Til denne menighet har han også overgitt nattverden». Vi vil avvise at det er snakk om eit nødsprinsipp når Jesu vener på denne måten et og drikk til minne om Herrens død.

Det er ein fare med det framveksande forsamlingsarbeidet i bedehuset, der vi oppmoder til å døype, feire nattverd, ha truvedkjenning osb: Vi har lett for å innføre ei forsamlings- og embetsforståing som er framand for våre åndelege røter. Særleg vert dette forsterka ved måten det er blitt vanleg å nytte ved nattverdfeiring i dag, og som har mykje til felles med den kyrkjelege praksis som Ludvig Hope kalla «et fremmedmanns-vesen», der «vi skal mates».

Vi vil derimot ikkje problematisere måten vi gjer dette på, for her kjem det inn praktiske omsyn og ulik oppleving av kva samfunn med andre truande er. Enten vi kneler ved ein alterring, er på vandring fram til nokon som deler ut, eller vi sender til kvarandre i stolradene i heim eller bedehus, så er dette det same: Vi høyrer innstiftingsorda saman, vi et brødet med orda «dette er Jesu kropp, vi drikk med orda «dette er Jesu blod», og vi takkar Gud for hans sonoffer og nåde. Ved det forkynner vi Herrens død til dess Han kjem.

Ekteskap på skolebenken

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Det synes å være dårlige vilkår i den norske offentligheten for å tenke prinsipielt. I alle fall dersom det oppfattes å begrense noens (seksual)livsutfoldelse, skriver Sambåndet på lederplass.

Fredag 13. desember i fjor startet Bergensavisen (BA) en omfattende kampanje som særlig fikk brodd mot de åtte skolene eid av Egill Danielsen Stiftelse (EDS). NLM og ImF er, forenklet sagt, eiere av denne stiftelsen. «Homofile lærere uønsket», lød overskriften på den første av en rekke store oppslag den neste måneden. Avisens uttalte mål var å få fjernet kommunale og statlige tilskudd til disse skolene.

Tirsdag 28. januar kom så det første oppslaget om ImFs nye folkehøgskole på Sjøholt i nye Ålesund kommune. Med utgangspunkt i lokalavisa Bygdebladet spredte den samme vinklingen som i Bergen seg via regionaviser til riksdekkende NRK-sendinger.  I skrivende stund (12.02.20, red.anm.) krever en Ap-representant svar fra nyutnevnt kultur- og likestillingsminister Abid Raja (V) på om verdidokumentet er lovlig (se lenke nederst).

Det er ikke slik at ImF i utgangspunktet nekter å ansette mennesker som definerer seg selv som homofile

Det er ikke slik at ImF i utgangspunktet nekter å ansette mennesker som definerer seg selv som homofile. ImF skiller mellom en persons seksuelle identitet – hvilket kjønn man tiltrekkes av – og det å leve som homofile i et seksuelt parforhold. Den symbolrike sannheten som åpenbares i Bibelen, er at vi er skapt i Guds bilde og etter hans liknelse, til mann og kvinne, og at rammen for seksuelt samliv er det livslange ekteskapet mellom én mann og én kvinne.  Det er også bare denne sammensmeltningen som kan føre til felles barn og dermed videreføre samfunnet.

Både trosfrihet og foreldres rett til å oppdra egne barn i tråd med egen tro, er beskyttet av internasjonale konvensjoner

Dette er grunnleggende i kristentroen, og både trosfrihet og foreldres rett til å oppdra egne barn i tråd med egen tro, er beskyttet av internasjonale konvensjoner. ImF bidrar til mangfoldet i skolesektoren ved å tilby foreldre hjelp til dette. Staten gjør sitt ved å gi tilskudd til godkjente folkehøyskoler og friskoler og ved at lovverket på visse kriterier tillater virksomheter å drive etter sin overbevisning. Man kan spørre seg om kritikerne ikke ser at alternativet ville være ensretting og et totalitært samfunn.

Det er ikke hvem man elsker som gir et menneske det iboende menneskeverdet. Det er at vi som mennesker er skapt av Gud, elsket av ham og også omsluttet av hans gode vilje for våre liv. Det vil ImF fortsatt holde fram med stor frimodighet.  

Sambåndets omtale av statsrådens svar.

Bråkmakere på bedehuset

/0 Kommentarer/i , , /av

Lite i evangelietekstene tyder på at Jesus var opptatt å justere sitt budskap etter graden av bifall, påpeker Sambåndet på lederplass i nyeste nummer av bladet.

Konfliktlinjene i den frikirkelige og lavkirkelige delen av Kirke-Norge er i ferd med å forskyves, observerer religionsredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land (02.01.20). Debatten vil ikke lenger gå mellom konservative og liberale, men mellom «moderat konservative og sterkt konservative». Det kan føre til en marginalisering av den sistnevnte gruppen, og at disse kan bli sett på som «bråkmakere» også blant andre innen fri- og lavkirkeligheten.

Bare «de aller mest konservative organisasjonene» vil, slik Gjøsund vurderer det, kunne styre unna debatten om eksempelvis ekteskap/homofilt samliv og kjønn. Han nevner Misjonssambandet (NLM) i denne gruppen, men regner det som sannsynlig at Normisjon vil måtte ta denne debatten.

For vår del vil vi mene at underskriverne av Bishoftu-dokumentet (Sambåndet nr. 4/19), hører hjemme blant «de aller mest konservative» – eller radikale, for den del. I Norge gjelder det alle de tre typiske bedehusorganisasjonene, det vil si ImF, NLM og Normisjon. Dette kalls- og lærebrevet som totalt representerer om lag 20 millioner lutheranere verden over, er klart både når det gjelder menneskesyn (jf. debatten senhøsten 2019), den gudgitte tokjønnsmodellen og ekteskapet i forlengelsen av den, abort og aktiv dødshjelp. I tillegg markerer dokumentet seg også når det gjelder miljø og rasisme.

Gudsordet må ha forrang over menneskelig erfaring og skiftende flertallssyn

Brevskriverne fra Bishoftu kaller og inviterer «lutheranere over hele verden til (…) på nytt å la Guds ord komme i sentrum», heter det innledningsvis.

Gudsordet er nettopp det som er det viktigste her og som må ha forrang over menneskelig erfaring og skiftende flertallssyn. Og Sambåndet er ikke overbevist ut fra Bibelen om at ImF eksempelvis bør endre syn på at tilsynsfunksjonen i den kristne forsamling er tillagt egnede menn. Ingen har vist oss at Bibelen noe sted taler om ekteskap som noe annet enn mellom én mann og én kvinne. Det finnes slik vi ser det ingen bibelske holdepunkter for å si at Skaperen har forordnet flere enn to kjønn. Den gudgitte tanken om menneskelivets ukrenkelighet fra unnfangelse til naturlig død har ingen rokket ved.

Lite i evangelietekstene tyder på at Jesus var opptatt å justere sitt budskap etter graden av bifall. Selv om det ikke fritar bedehusorganisasjonene fra å jobbe med kommunikasjonen, er det Ordet som fortsatt må være rettesnoren. Så får heller bråkmaker-merkelappen tåles, både innenfra og utenfra.

Flere meninger i ImF-podcasten Lydbåndet. Sjuende episode handler om tjenestedeling.

Davids-sønnen

/0 Kommentarer/i , , /av

Jesus skal en gang innta Davids trone bokstavelig, og ved troens gave får også vi som hedninger borgerrett i hans evige kongedømme, skriver Sambåndet på lederplass i desember.

Engelen Gabriels utsendelse og ord til Maria er en del av juleevangeliet som fortjener større oppmerksomhet enn det har fått.

Lukas forteller (Luk 1,26 ff) at Gabriel ble «sendt av Gud» til Nasaret, til «en jomfru som var forlovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt». Maria får høre at hun skal føde en sønn som hun skal gi navnet Jesus. «Gud Herren», fortsetter Gabriel, «skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme».

Hvorfor Davids ætt? Her knytter engelen Gabriel an til syndefallet i 1. Mos 3 og løftet i v. 15 om at en av kvinnens ætt skulle knuse slangens – Satans – hode og gjenopprette det som Adam og Evas synd ødela. Dette ble oppfylt gjennom nettopp Maria og hennes forlovelse og ekteskap med davidsslektningen Josef.

Når Maria videre får høre at barnet hennes en gang skal få «Davids trone og (…) være konge over Jakobs hus», er det profetiene i bl.a. 2. Sam 7,12 ff og 1. Krøn 17,11 ff som klinger sammen med engelens ord.

Menneskene, som det ypperste av Guds skapning, var av Gud tiltenkt å herske sammen med ham over det øvrige skaperverket

Menneskene, som det ypperste av Guds skapning, var av Gud tiltenkt å herske sammen med ham over det øvrige skaperverket. Da Adam og Eva sviktet, hadde Gud en plan om en – av Evas ætt – som skulle ta et oppgjør med Satan og synden og gjenopprette det som var blitt ødelagt slik at mennesket igjen kunne råde sammen med ham.

Mye kunne tyde på at det var Salomo, som de nevnte profetiene i første omgang taler om, men slik skulle det ikke bli. Etter en god start skulle han som konge komme til å bryte ett etter ett av Guds bud i kongeloven (5. Mos 17,14–20), og hans kongedømme ble slett ikke evig. Men i slektstavlen til en annen av Davids sønner, Natan, finner vi Maria, som altså fødte Jesus.

Kanskje tanken slo de jødiske lærerne i tempelet allerede da Jesus var 12 år gammel, de som «var forundret over hans forstand og over de svarene han ga» (Luk 2,46ff). Fra folkemengden Matteus forteller om i kap. 12, som lyttet til Jesus som voksen, er det mer uttalt (v. 23): «Han skulle vel ikke være Davids-sønnen?».

Jo det var nettopp det Jesus var. Han skal en gang innta Davids trone bokstavelig, og ved troens gave får også vi som hedninger borgerrett i hans evige kongedømme.