Påske i hus og hytte

«Påske» kommer av det hebraiske ordet «pesach», som betyr «gå forbi». Men innebærer det at vi lar påsken gå forbi oss?

Vi er nå i Den stille uke, og spørsmålet er hvor mange som fyller bedehus og kirker på høytidsdagene. Det blitt en gjenganger å lage artikler om tomme bedehusstoler i kristendommens viktigste høytid. Såpass mange reiser bort at mange bedehus nøyer seg med møte på 2. påskedag. 

Prest i Den nordisk-katolske kirke, Asle Dingstad, er av dem som maner til «mer påskedisiplin for kristne». I en artikkel fra KPK legger katolikken stor vekt på at høytiden må feires i kirken. Å feire andre steder er å gjøre påsken mindre viktig. I tråd med lang tradisjon må kristne «vise ved praktisk og konkret disiplin at vi i påskedagene går gjennom lidelsen og døden fram til oppstandelsen sammen med Jesus».

Dingstad mener denne tradisjonen ble svekket med reformasjonen, og at dette har «gjort norske kristne mindre kollektive». Han viser også til at brødsbrytelsen er sentral i påsken. 

Det er i utgangspunktet lett å si seg enig i mye av det den katolske presten framholder. På lederplass i februar skrev Sambåndet også at «Kristi legeme fungerer best» når lemmene er samlet. Spørsmålet er dermed hvorfor så mange av oss har frimodighet til å reise bort fra forsamlingen i påsken.

Gud bor ikke i hus, men i hver enkelt kristen

Én ting er at også kristne kan kjenne på behov for et avbrekk etter en travel arbeidsperiode. Har man anledning til å ta seg fri fra jobb, kan man også dele den stille uke i to og være hjemme til høytidssamlingene i eget bedehus eller kirke.

Enda viktigere er det at også en samling i familien eller på et påskestevne, kan symbolisere Kristi legeme, inkludert feiring av nattverd. En påskekalender fra Awana Norge er blitt en salgssuksess og er et eksempel på materiell som hjelper familiene med å følge Jesus gjennom påskens hendelser, uavhengig av oppholdssted.  

Den aller første påske, mens jødene var i Egypt, ble markert i «de hus hvor de eter det» (påskelammet, 2. Mos 12,7), altså ikke i et spesielt hus. I 4. Mos 9 leser vi om en situasjon der noen var «på lang reise» i den fastsatte tiden for påskefeiring – det var altså ikke forbudt og hindret heller ikke feiring.  

Gud bor ikke i hus, men i hver enkelt kristen. Det vil også være en alvorlig misforståelse og begrensning å la kalenderen avgjøre når bibeltekstene som hendelsesmessig er knyttet til høytidsdagene i påsken, skal få tale til oss.

God påske!   

Tid for nærhet

For hver og en av oss er det grunn til å tenke over om vi har lagt oss til bedagelige vaner under pandemien.

Lørdag 12. februar kunne statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) fjerne de siste gjenværende smittevern-påbudene i forbindelse med koronapandemien. På dagen ett år og 11 måneder etter at Norge ble stengt ned, var budskapet at vi nå i stor grad skal betrakte covid-19 som en sykdom på linje med andre.  

Pressekonferansen 12. februar markerte også langt på vei slutten på en unik mulighet regjeringen har hatt til jevnlig å samle nasjonen under sin «talerstol». Vi lever i en tid der mange ønsker å bryte med etablerte normer og betakker seg for alt som kan minne om moral. Også mot et slikt bakteppe har det vært interessant å følge de direktesendte overføringene. For her har statsråder og helsebyråkrater kunnet holde de reneste moralprekener – og det med den største selvfølgelighet – om hvordan det forventes at befolkningen skal oppføre seg.  

Regjeringen Solberg gjorde det klart at i Norge skulle de mest sårbare gruppene i størst mulig grad beskyttes mot viruset fram til vaksinene var på plass. For å oppnå det måtte vi alle ta solidariske belastninger i form av avstand og minst mulig sosial kontakt. Det har også vært poengtert at vaksinene ikke bare skal beskytte den enkelte, men også de som enten ikke vil eller kan la seg vaksinere. Inntrykket har vært at vi har myndigheter som vil oss vel. Det er ingen selvfølge. 

Mens regjeringen er i ferd med å miste en talerstol – og vi kan si at godt er det – kan vi som bedehusfolk nå samles fritt under vår. Det er å håpe at vi gjør nettopp det, men heller ikke det kan tas for gitt. For hver og en av oss er det grunn til å tenke over om vi har lagt oss til bedagelige vaner under pandemien. I starten var det spennende med strømmede møtesamlinger på PC- eller fjernsynsskjerm, men kanskje gled også dette ut av søndagsprogrammet etter hvert som månedene gikk. 

For noen har kanskje også tiden med pålagt reduksjon av sosial kontakt vært en lettelse. Før pandemien kjente man på savnet av nære venner og fellesskap, men da nedstengningen kom, fant man trøst i felles skjebne, og det ble mindre sårt. Også her har vi som forsamlinger et ansvar når det ikke lenger finnes noen grunn til ikke å møtes.  

Nå «kan vi gå ut og være sammenuten å være redd for å komme hverandre for nære», sa statsminister Jonas Gahr Støre 12. februar. Det er slik også Kristi legeme fungerer best.  

  

  

Pluss og minus 

LEDER 2021 ble avsluttet med en god og en dårlig nyhet, konstaterer Sambåndet.

Den gode gjelder NLA Høgskolen. 16. desember avviste styret for Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) påstanden fra en sakkyndig komité om at høgskolen bryter plikten til å fremme og verne de ansattes akademiske frihet og følgelig burde miste sin akkreditering (fullmakt). Hadde Nokut vært enig med komiteen, kunne det ha vært begynnelsen på slutten for den delvis ImF-eide høgskolen.  

Vedtaket var egentlig mer gledelig enn overraskende. I en kommentarartikkel i nr. 9 i fjor pekte vi på at komiteen ikke hadde dokumentbare funn for sin påstand, men i stedet bygde på hypotetiske spørsmål og udokumenterte oppfatninger. Tilsvaret fra NLA underbygde at komiteen ikke hadde juridisk grunnlag for anklagen. Høgskolen må riktignok styrke fagmiljøet for å få beholde akkrediteringen. Men den innsigelsen er av en helt annen karakter enn den prinsipielle som gjelder verdigrunnlaget. 

Den dårlige nyheten kom fra jærkommunen Klepp. 13. desember vedtok et flertall i kommunestyret kriterier for støtte til kulturarbeid som i praksis utelukker bibeltro kristne fra å søke. Organisasjoner «må rekna alle medlemmer/deltakarar som likeverdige når det gjeld å kunne veljast til styre, tillitsverv og posisjonar, uavhengig av samlivsform, seksuell orientering, kjønn eller etnisitet», heter det. Eksempelvis samlevende homofile eller heterofile samboere må altså være valgbare til et foreningsstyre på bedehuset, selv om de lever stikk i strid med det de i et slikt styre skal være med på å fremme.  

Anklagene om at kristne diskriminerer satt løst i den politiske behandlingen, selv om påstanden motsies av lovverket. Ingen av politikerne syntes derimot å finne noe diskriminerende i et annet kriterium i de samme retningslinjene. Det skal nemlig være lov å stille krav til kjønn for i det hele tatt å kunne bli medlem av en organisasjon som «damekor, mannskor, jenteforeining». Og sannelig om ikke også potensielle medlemmers ferdigheter skal på vektskålen «når dette er naudsynt for føremålet med aktiviteten (t.d. konkurranseidrett, voksenkorps».  

Selv om dette kan være enklere å forstå, må retningslinjene henge sammen rent prinsipielt. Nei til selve medlemskapet på bakgrunn av kjønn og ferdighetsnivå, er langt mer inngripende enn ikke å kunne velges til et tillitsverv. Om flertallet ønsker å være konsekvente, bør de ta bort kravet til valgbarhet når vedtaket kommer opp for lovlighetskontroll 14. februar.

    

Å tenke og arbeide langsiktig

LEDER Vår tids store utfordring er at vi som kristne blir mer og mer lik alle andre med tanke på hva vi bruker våre ressurser og fritid til.

Det er visstnok utfordrende å selge sand i Sahara. Å formidle det glade budskapet til velfødde nordmenn i vårt rike og trygge sosialdemokrati, er sikkert enklere, men likevel en utfordring.

Da Bibelskolens bygning i Bergen ble innviet, sa formann B.A. Lindeland at skolen ble reist for å beseire materialisme og rasjonalisme. «Aldri har dansen om gullkalven gått villere enn i våre dager, aldri har ‘buken’ sittet på høyere trone enn i disse tider», sa han. Om det kunne sies i 1917, må vi vel bruke enda sterkere uttrykk for å karakterisere vårt land i år 2021*. Et nytt statsbudsjett er lagt fram med mer til det meste, og vi skal være takknemlige over å få bo i et så godt land. Men hva gjør all velstanden med vår sjel?

Om den enkelte gjenfødte kristne, sier Bibelen: «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys …» (1. Pet 2:9). Slik er vi i kraft av Guds nåde i Jesus Kristus, og denne høye stilling skulle også prege og forme vår vandring i denne verden. Vår tids store utfordring er derimot at vi som kristne blir mer og mer lik alle andre med tanke på hva vi bruker våre ressurser og fritid til.

Det beste vi kan gjøre for å klippe av noen lenker som binder oss så hardt til denne verden, er å rette mer oppmerksomhet mot det evige. Tankene om det evige liv blir stort sett aktualisert ved sorgfylte omstendigheter, som for eksempel begravelse eller ved alvorlig sykdom, men hvorfor er det slik? Det er greit nok at brevene i NT ble skrevet til kristne som levde i forfølgelse og trange kår, men er det hele forklaringen på at forventningen til det evige livet er så fremtredende i testamentet vårt?

Det bør gi uro dersom kristne sier at «jeg lengter ikke til Himmelen, for jeg har det så godt her på jorden».

Nei, det å ha det evige i sentrum er med på å gi oss retning og se ting i rette perspektiv. Det bør gi uro dersom kristne sier at «jeg lengter ikke til Himmelen, for jeg har det så godt her på jorden». Skal det være unormalt for en kristen å glede og fryde seg over livet, og samtidig leve i glede og forventning til å forlate denne verden? Vi skal jo møte Jesus Kristus og den treenige Gud i all sin herlighet!

Det er ikke tvil om at forkynnelsen av evighetsgleden og evighetsalvoret har stilnet i kirke og bedehus de siste tiårene. Vekten på de siste tider og Israel finnes nok tydelig i våre sammenhenger, og det er viktig nok, men det skaper ikke nødvendigvis himmellengsel og løse teltplugger for Guds folk. Les Guds ord om det evige. Det vil fylle deg med forventning og misjonsglød.

*Lederartikkelen sto på trykk i nr. 12/21, som er datert 22.12.21.

De harde ordene

LEDER Som Jesus gjorde, skal vi forkynne hele Guds uforandrede råd selv om vi forstår at det vil skape reaksjoner.

«Etter dette trakk mange av disiplene hans seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham», forteller evangelisten Johannes (6,66). Jesus hadde pirket borti jødenes allment aksepterte historie om at Moses var helten da deres forfedre fikk manna å ete i ørkenen. Jesus påpeker at det var Gud som gav dem brødet, og at det nå er Jesu offer av hans legeme og blod som gir liv når vi tar til oss av det i tro.

Det var forbudt for jødene å smake blod, og det var nok én av grunnene til at en bokstavelig forståelse av Jesu tale her ble oppfattet som «harde ord». Men teksten taler også til oss som ikke lever etter jødiske matforskrifter.

Det er ikke først og fremst kristne som opptrer som moralister i dag

Som Bildøy-rektor Gunnar Ferstad påpekte i en tale på ImFs lederkonferanse i november, unnlot ikke Jesus å bruke ord som han visste ville provosere. Også vi skal forkynne hele Guds uforandrede råd selv om vi forstår at det vil skape reaksjoner. I vår tid kan det handle om å holde fram normative sannheter, som sier noe om hvordan ting bør være, ut fra Bibelen – om eksempelvis samlivsetikk, menneskeverd og synd. Det er ikke først og fremst kristne som opptrer som moralister i dag, men klimaaktivister og de som ikke vil nøye seg før egne forestillinger om biologi-løst kjønn er presset ned over alle andre som de eneste aksepterte.

Om Jesus ønsket å vinne seg flere tilhengere, hadde han kanskje uttrykt seg annerledes, men han gjør altså ikke det. Og når han ser reaksjonene, gjør han for det andre heller ikke noe forsøk på å glatte over eller bagatellisere, snarere tvert imot (v.62). Det kan heller ikke vi gjøre, for da svikter vi kallet vårt og har i realiteten ikke noe å tilby våre medmennesker i et stadig mer forvirret, normløst og gudløst samfunn.

La oss bli ved med å peke på mannen fra Golgata

«Vil også dere gå bort?», spurte Jesus de 12, som ble stående igjen da den store flokken var borte. Peter svarer med et motspørsmål: «Herre, hvem skal vi gå til?» La det også være vårt svar. Jødene i synagogen i Kapernaum hadde Moses i sentrum for sitt verdensbilde, mens jeg-et utgjør kjernen i dagens. La oss, som Peter, bli ved med å peke på mannen fra Golgata og det evige gudsordet som det livgivende og troverdige alternativet. Ord som kan virke harde, blir ikke mindre sanne av den grunn.

Lite treffsikkert

LEDER Sambåndet setter spørsmålstegn ved kritikken som er reist mot ImF i forbindelse med videoserien om menn og kvinners tjeneste.

Vår utgiver ImF har fått kritikk etter at videoserien om menn og kvinners tjeneste ble publisert. Leserbrevet som vi trykket i oktobernummeret, er ett eksempel. Vi savner treffsikkerhet i kritikken.

ImF refses for å ha brukt tid på å respondere på vedtaket i Emblem bedehusforsamling om å åpne for kvinner i eldsteråd. Dette framstår underlig all den tid det vinteren 2020, fra både internt og eksternt hold, ble ytret en sterk forventning om at ImF nettopp skulle svare.

Erik Furnes påpeker i en av videoene at spørsmålet om kvinners tjeneste i seg selv ikke anses som en test på bibeltroskap. Dette budskapet fra generalsekretæren kom fram i Sambåndet allerede i august 2020. Noen (dagen.no 30.09. og 05.10.) utlegger nå dette til å bety at ImF ikke lenger har ambisjon om å være bibeltro.

Leser man setningen «slik som den står» (!), vil man oppdage at det ikke handler om bibeltroskapen, men om hvorvidt akkurat dette skal regnes som en prøve på den. Det samsvarer med videoseriens konklusjon om at dersom man har jobbet grundig med de relevante bibeltekstene – altså vært bibeltro – men likevel kommet til en annen konklusjon i spørsmålet om kvinners tjeneste, kan man fortsatt regne seg som en del av ImF.

Spørsmålet er om man har brukt anledningen til å sette seg inn i hvordan ImF forstår begrepet

En skuffende del av kritikken berører tekstutleggelsen. Noen mener at det hebraiske ordet «ezer», som oversettes «medhjelp» eller «hjelper», og som 1. Mos 2,18 bruker om kvinnen, er nedverdigende. Spørsmålet er om man da har brukt anledningen til å sette seg inn i hvordan ImF forstår begrepet.

Først når kvinnen er skapt, settes mennesket i stand til å utføre det første store oppdrag som Gud gir slekten – nemlig å «være fruktbare og bli mange» (1. Mos 1,28). Slik sett er kvinnen mannens frelser, eller som Kathy og Tim Keller uttrykker det (se dokument i forbindelse med episode 8), sterkere enn mannen, siden hun er i stand til å hjelpe ham.

Når vi også vet at Bibelen bruker det samme ordet om Gud (f.eks. 5. Mos 33,26), må det være verdt for kritikerne å vurdere om man har trukket forhastede konklusjoner.

Noen mener også det framstår overdimensjonert å bruke så mye ressurser på dette ene spørsmålet. Det kan vi i større grad forstå, og ImF har da også ambisjon om å anvende det samme videoformatet på andre aktuelle læremessige spørsmål. Men ett sted må man som kjent begynne.

Her kan du lese et svar fra Jarle Mong, medlem av ImFs lære- og tilsynråd, på leserbrevet som er nevnt ovenfor.

Regenten sit enno

LEIAR Sjølv om gode rammevilkår frå styresmaktene er viktig, er det endå viktigare å be om å få arbeida etter Guds vilje, og at Han då fører si sak fram.

Så gjekk det slik dei fleste meiningsmålingane i tida før stortingsvalet tyda på – KrF kom ikkje over sperregrensa. Dermed mister partiet fem av dagens stortingsrepresentantar og går inn i ein ny fireårsperiode med berre tre. Det var nettopp det dei åtvara imot, generalsekretær og kretsleiarar i ImF, då dei i eit mykje diskutert avisinnlegg nyleg, oppmoda til å stemma på KrF.

Ikkje minst difor er det grunn òg for Sambåndet til å stilla spørsmålet om kva no. Ei viktig grunngjeving frå misjonsleiarane var at KrF har vore ein medspelar på Stortinget og i regjering med tanke på friskular. Fleire av partia som no ligg an til å ta regjeringsmakt, har andre haldningar til dei viktige misjonsstasjonane som dei kristne friskulane òg er.

Blir Gud redd, no, når til dømes Raudt, med den historisk religionsfiendtlege marxismen i prinsippprogrammet, kjem inn i den norske nasjonalforsamlinga med ei mangedobla gruppe?

Men så kan me spørja: Blir Gud redd, no, når til dømes Raudt, med den historisk religionsfiendtlege marxismen i prinsippprogrammet, kjem inn i den norske nasjonalforsamlinga med ei mangedobla gruppe? «Uansett hvilket resultat valget får, er det ingen krise. Vi kan leve med det Stortinget vi får», skreiv generalsekretær Erik Furnes i ImF på Facebook i den ilske debatten om den nemnde partipolitiske oppmodinga. Krise, heldt Furnes fram, blir det først om kristne sluttar med å forkynna evangeliet og driva misjon.

Sjølv om gode rammevilkår frå styresmaktene er viktig, er det endå viktigare å be om å få arbeida etter Guds vilje, og at Han då fører si sak fram. Martin Luther peikar på at Gud styrer gjennom det verdslege og det andelege regiment, der det verdslege handlar om lekamen og vert utøvd av styresmaktene i landet, medan det andelege rettar seg mot sjela og blir styrt av Ordet og forkynninga. Også det verdslege regimentet høyrer altså Gud til.

I 1715 utgav Petter Dass salmen «Herre Gud, ditt dyre navn og ære». I det kanskje mest kjende verset skriv diktarpresten slik:

Gud er Gud, om alle land lå øde/

Gud er Gud, om alle mann var døde/

Om slekter svimler – blant stjernestimler/

i høye himler utallig vrimler/

Guds grøde.

Gud eksisterer – også uavhengig av det skapte. Det er ikkje feil av kristne å engasjera seg i politikken, heller tvert om. Men når me kan bli uroa av at det synest å gå oss imot i dette verdslege regimentet, er det på sin plass å minna kvarandre om at Gud framleis er regenten.

Leiarartikkelen blei skriven 14. september, dagen etter valet, og vart først publisert i Sambåndet datert 22. september.

Uklare grenser

LEDER Historien viser at bedehusbevegelsen av og til har valgt å lytte til hva en person med annen tilhørighet, faktisk sier, og at det har ført velsignelse med seg.

Ung landsmøte (UL) 2021 ble arrangert digitalt av NLM ung og ImF-Ung 28.–31. juli. To dager før mottok Sambåndet-redaksjonen reaksjoner på en av kveldsmøte-talerne, Christine Caine. I avisen Vårt Land 30. juli satte også tidligere misjonær for Misjonssambandet, Øystein Ruud, spørsmålstegn ved Caines deltakelse. Forskningsleder ved Høyskolen for ledelse og teologi, Karl Erik Tangen, plasserer Caine i «en moderat utgave» av «velsignelsesteologi» – tanken om at man blir velsignet av å velsigne andre.

Det Vårt Land-artikkelen ikke nevner, er at Christine Caine flere ganger offentlig, og så  sent som i juni 2013, har omtalt Joyce Meyer som sin «åndelige mor». Meyer har både skriftlig og muntlig forkynt at Jesu forsoningsverk ikke ble fullført på Golgata kors, men først i dødsriket i dagene etterpå. Dette nøler vi ikke med å kalle vranglære – og Meyer skal da også selv ha tont ned dette i sin forkynnelse.

At Christine Caine har knyttet seg så tett til Joyce Meyer vitner etter vårt syn om sviktende dømmekraft med tanke på valg av åndelige forbilder

At Christine Caine har knyttet seg så tett til Joyce Meyer vitner etter vårt syn om sviktende dømmekraft med tanke på valg av åndelige forbilder. Det er dette vi sitter igjen med som hovedankepunkt mot henne, og spørsmålet er om det betinger en avvisning. NLM ung påpeker at de ønsker å skille mellom nettopp det som på engelsk kalles «guilt by association» og det personen selv forkynner.

UL fikk samme type reaksjoner mot seg i 2016, da i forbindelse med bandet Leeland, som det kom fram at var tilknyttet Bethel Church med Bill Johnson i spissen.

Hvor enkelt er det å trekke grensene her? Skal man være noenlunde prinsipiell og konsekvent, bør noen og enhver av oss vente litt med å stige opp på barrikadene, også i tilfellet Christine Caine. Det var eksempelvis en spesiell opplevelse å sitte under John Pipers talerstol på European Leadership Forum i 2016, vel vitende om at han betraktes som en av premissleverandørene for ny-kalvinismen. Og hva med Øystein Gjerme som taler på Lederkonferansen i 2019, selv om ImF ikke stiller seg bak Pinsebevegelsens lære om åndsdåp?

En løsning på dette kunne være å legge bekjennelsesskrifter og formelle trosgrunnlag slavisk til grunn for valg av bidragsytere. Men historien replica klokker norge viser at bedehusbevegelsen av og til har valgt å lytte til hva en person med annen tilhørighet, faktisk sier, og at det har ført velsignelse med seg. Det viktigste er å gjøre gode vurderinger på forhånd, som vi har tillit til at også UL-arrangøren har gjort, og så man lære av eventuelle erfarte feil.

Ny start

Det er behov for en skikkelig restart for at alle skal oppdage betydningen og gleden ved å være sammen igjen, mener Sambåndet.

I siste smittevernråd som ble sendt ut fra ImF og kretsene, la vi med en oppfordring til å forberede «restart» når vi etter sommeren kan begynne et nytt semester:

Etter en lang periode med både møteforbud og tunge restriksjoner, er det mange av våre forsamlinger og fellesskap som trenger en ny giv. Noen har kommet på avstand fra fellesskapet og trenger på nytt å se betydning av å faktisk samles om Guds ord, bønn, nattverd og fellesskap. Vi oppfordrer derfor alle styrer om å legge til rette for en samlingsfest eller lignende, der en kan feire at vi igjen kan samles fritt, og minne hverandre på gode grunner for at vi bør samles i Guds forsamling.

Både små og store fellesskap har de siste månedene benyttet digitale hjelpemidler for å holde kontakten. Mens noen har vansker med å se det gode i slike møtepunkt sammenlignet med fysiske møter, melder andre om positive erfaringer. Noen har faktisk fått bedre kontakt med mennesker de før ikke kjente så godt. Noen som før hadde et perifert forhold til forsamlingen, er blitt mer «koblet på» ved å bruke plattformer der de kan kommunisere med andre uten å måtte ta hensyn til de ulike kodene som lett gjør seg gjeldende i bedehus og kirker.

De som har tatt i bruk «streaming» av møter og gudstjenester på internett, er blitt tvunget til å kommunisere mer utadrettet, vel vitende om at en potensielt taler til møtefremmende og ikke-troende. For en bevegelse med kall til å nå folket med Guds ord, er dette en nyttig bevisstgjøring som vi må ta med oss videre.

Det er ingenting som kan erstatte det at vi kommer sammen i Guds hus til oppbyggelse og fellesskap

Likevel er det ingenting som kan erstatte det at vi kommer sammen i Guds hus til oppbyggelse og fellesskap, og mange bedehus har hatt så lav oppslutning det siste året at det er behov for en skikkelig restart for at alle skal oppdage betydningen og gleden ved å være sammen igjen. Vi oppfordrer altså alle styrer om å vurdere å sende en personlig oppmuntring og invitasjon til alle medlemmer eller tilhørige, gjerne før sommerferien. Vis at dere vil ha dem med videre! Både ImF sentralt og våre kretser er tilgjengelig for innspill og hjelp med tanke på hvordan dette kan gjøres.

Det åpenbarte

At noe er fortiet og skjult er lykkeligvis ikke et bibelsk ideal, påpeker Sambåndet på lederplass.

«Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt …», skriver Peter i sitt første brev (1,20) – om Jesus. Så fortsetter apostelen: «… og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende.» En tilsynelatende motsetning, for noe som er kjent, trenger vel ikke å åpenbares? Jo, for her handler det om hvem som visste hva. Før mennesket var skapt var Jesus kjent av Gud som slektens frelser.

Vi har nettopp feiret påske og gledet oss over fullbyrdelsen av vår frelse. Hvor stort det også er at Gud altså valgte å åpenbare dette for oss i vår levetid (jf. 1. Kor 2,10) – mellom Jesu første og andre komme – slik at vi kan ta konsekvensen av det vi får vite.

I Rom 16,25–26 skriver Paulus om «det mysteriet som det har vært tiet om i evige tider, men som nå er kommet for lyset og etter den evige Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet». Mysteriet handler ikke utelukkende om den frelsen i Jesus Kristus – dette er åpenbart også i Det gamle testamente. Men det at Gud en gang – og for en periode – skulle tilsidesette sitt jordisk utvalgte folk og «ta ut av hedningene et folk for sitt navn» (Apg 15,14) og gjøre det til Jesu brud – det var det taust om i gammeltestamentlig tid. Men nå er også dette kommet for dagen (Ef 3,3).

Å bidra til at de mange skattene i dette mysteriet blir klarlagt og utmalt for øynene til mennesker i alle aldersgrupper, er Indremisjonsforbundets fornemste kall. Og etter Sambåndets opprinnelige program plikter bladet å «hævde den gamle retfærdiggjørelses- og forsoningslære, og at Jesus er given os til helliggjørelse».

«… jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd», erklærer Paulus i Apg 20,27. Apostlenes inspirerte ordvalg gir også tilskyndelse og frimodighet til et rent yrkesfaglig siktemål. Da indremisjonshøvdingen Lars Oftedal grunnla Stavanger Aftenblad i 1893, definerte han lesernes behov slik i den første lederen: «Man vil ha full beskjed, sannferdig utredning av faktiske forhold og tilstander, alvor i behandlingen av de store livsspørsmål.» I de saker redaksjonen finner det aktverdig å kaste lys over, vil dette være et mål. For det at noe er fortiet og skjult er ikke et bibelsk ideal. Lykkeligvis.

Frihet under press

De beroligende ord til kristne om fortsatt forkynnelsesfrihet, kan vise seg å være lite verdt, skriver Sambåndet på lederplass.

Høsten 2020 ble norsk lov endret ved at man kan bli straffet for blant annet å vise «ringeakt» overfor transpersoners «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk». ImF var blant organisasjonene som advarte mot utvidelsen av straffeloven. Ville forkynnelse av et bibelsk syn på ekteskap og seksuelt samliv nå bli straffbart?

Menneskerettsekspert Anine Kierulf så ikke noen grunn for en slik bekymring. Bare dersom man bruker Bibelen på en måte som «grovt nedvurderer eller undergraver menneskeverdet til homofile eller transpersoner, eller tilslutter seg integritetskrenkelser mot dem», vil forkynnelse og bibelutleggelse kunne bli rammet, mente Kierulf.

30. april kom imidlertid nyheten at den finske riksdagspolitikeren Päivi Räsänen er tiltalt for tre påståtte lovbrudd: Å ha forfattet en traktat om at Gud skapte mennesket til mann og kvinne, å ha lagt ut bibelvers om homofili på sosiale medier og å ha uttalt seg i et TV-program om hva Jesus ville ha tenkt om homofile. Räsänen avviser å ha truet eller ærekrenket homofile. Hun har understreket de homofiles menneskeverd, men gjort oppmerksom på hva Bibelen sier om homofilt samliv.

I mars skrev Kristelig Pressekontor om den tyske presten Olaf Latzel, som i november 2020 ble dømt til å betale over 80.000 kroner i bot for å ha «ansporet til hat» mot homofile. Bakgrunnen var at han under et internt ekteskapsseminar med 30 deltakere hadde kommet med karakteristikker om homofili og homofile. Uroen startet et halvt år etterpå da noen la uttalelsene ut på Youtube.

Er mennesket et seksuelt vesen og bare det?

Presten har beklaget deler av ordbruken sin, og det med rette, men ikke standpunktet. I likhet med Räsänen skiller Latzel mellom homofili, som han på bibelsk grunn avviser, og det ukrenkelige menneskeverdet til homofile. Dommeren mente at en slik prinsipiell tenkning var «uforståelig» og hevdet at «den seksuelle orienteringen er en del av en person og definerer vedkommendes personlighet». Men er mennesket et seksuelt vesen og bare det? Mange kristne som oppfatter seg som homofile, men som velger å avstå fra et seksuelt samliv, vil protestere mot en slik tenkning.

Dersom man skal følge den tyske dommers resonnement, kan det synes som om ønsket om å ramme inn seksualiteten, må forstås som integritetskrenkende. Da har samfunnet åpnet en dør som kan få uante konsekvenser, og de beroligende ord til kristne om fortsatt forkynnelsesfrihet, vil være lite verdt.