Pluss og minus 

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER 2021 ble avsluttet med en god og en dårlig nyhet, konstaterer Sambåndet.

Den gode gjelder NLA Høgskolen. 16. desember avviste styret for Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) påstanden fra en sakkyndig komité om at høgskolen bryter plikten til å fremme og verne de ansattes akademiske frihet og følgelig burde miste sin akkreditering (fullmakt). Hadde Nokut vært enig med komiteen, kunne det ha vært begynnelsen på slutten for den delvis ImF-eide høgskolen.  

Vedtaket var egentlig mer gledelig enn overraskende. I en kommentarartikkel i nr. 9 i fjor pekte vi på at komiteen ikke hadde dokumentbare funn for sin påstand, men i stedet bygde på hypotetiske spørsmål og udokumenterte oppfatninger. Tilsvaret fra NLA underbygde at komiteen ikke hadde juridisk grunnlag for anklagen. Høgskolen må riktignok styrke fagmiljøet for å få beholde akkrediteringen. Men den innsigelsen er av en helt annen karakter enn den prinsipielle som gjelder verdigrunnlaget. 

Den dårlige nyheten kom fra jærkommunen Klepp. 13. desember vedtok et flertall i kommunestyret kriterier for støtte til kulturarbeid som i praksis utelukker bibeltro kristne fra å søke. Organisasjoner «må rekna alle medlemmer/deltakarar som likeverdige når det gjeld å kunne veljast til styre, tillitsverv og posisjonar, uavhengig av samlivsform, seksuell orientering, kjønn eller etnisitet», heter det. Eksempelvis samlevende homofile eller heterofile samboere må altså være valgbare til et foreningsstyre på bedehuset, selv om de lever stikk i strid med det de i et slikt styre skal være med på å fremme.  

Anklagene om at kristne diskriminerer satt løst i den politiske behandlingen, selv om påstanden motsies av lovverket. Ingen av politikerne syntes derimot å finne noe diskriminerende i et annet kriterium i de samme retningslinjene. Det skal nemlig være lov å stille krav til kjønn for i det hele tatt å kunne bli medlem av en organisasjon som «damekor, mannskor, jenteforeining». Og sannelig om ikke også potensielle medlemmers ferdigheter skal på vektskålen «når dette er naudsynt for føremålet med aktiviteten (t.d. konkurranseidrett, voksenkorps».  

Selv om dette kan være enklere å forstå, må retningslinjene henge sammen rent prinsipielt. Nei til selve medlemskapet på bakgrunn av kjønn og ferdighetsnivå, er langt mer inngripende enn ikke å kunne velges til et tillitsverv. Om flertallet ønsker å være konsekvente, bør de ta bort kravet til valgbarhet når vedtaket kommer opp for lovlighetskontroll 14. februar.

    

Å tenke og arbeide langsiktig

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Vår tids store utfordring er at vi som kristne blir mer og mer lik alle andre med tanke på hva vi bruker våre ressurser og fritid til.

Det er visstnok utfordrende å selge sand i Sahara. Å formidle det glade budskapet til velfødde nordmenn i vårt rike og trygge sosialdemokrati, er sikkert enklere, men likevel en utfordring.

Da Bibelskolens bygning i Bergen ble innviet, sa formann B.A. Lindeland at skolen ble reist for å beseire materialisme og rasjonalisme. «Aldri har dansen om gullkalven gått villere enn i våre dager, aldri har ‘buken’ sittet på høyere trone enn i disse tider», sa han. Om det kunne sies i 1917, må vi vel bruke enda sterkere uttrykk for å karakterisere vårt land i år 2021*. Et nytt statsbudsjett er lagt fram med mer til det meste, og vi skal være takknemlige over å få bo i et så godt land. Men hva gjør all velstanden med vår sjel?

Om den enkelte gjenfødte kristne, sier Bibelen: «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys …» (1. Pet 2:9). Slik er vi i kraft av Guds nåde i Jesus Kristus, og denne høye stilling skulle også prege og forme vår vandring i denne verden. Vår tids store utfordring er derimot at vi som kristne blir mer og mer lik alle andre med tanke på hva vi bruker våre ressurser og fritid til.

Det beste vi kan gjøre for å klippe av noen lenker som binder oss så hardt til denne verden, er å rette mer oppmerksomhet mot det evige. Tankene om det evige liv blir stort sett aktualisert ved sorgfylte omstendigheter, som for eksempel begravelse eller ved alvorlig sykdom, men hvorfor er det slik? Det er greit nok at brevene i NT ble skrevet til kristne som levde i forfølgelse og trange kår, men er det hele forklaringen på at forventningen til det evige livet er så fremtredende i testamentet vårt?

Det bør gi uro dersom kristne sier at «jeg lengter ikke til Himmelen, for jeg har det så godt her på jorden».

Nei, det å ha det evige i sentrum er med på å gi oss retning og se ting i rette perspektiv. Det bør gi uro dersom kristne sier at «jeg lengter ikke til Himmelen, for jeg har det så godt her på jorden». Skal det være unormalt for en kristen å glede og fryde seg over livet, og samtidig leve i glede og forventning til å forlate denne verden? Vi skal jo møte Jesus Kristus og den treenige Gud i all sin herlighet!

Det er ikke tvil om at forkynnelsen av evighetsgleden og evighetsalvoret har stilnet i kirke og bedehus de siste tiårene. Vekten på de siste tider og Israel finnes nok tydelig i våre sammenhenger, og det er viktig nok, men det skaper ikke nødvendigvis himmellengsel og løse teltplugger for Guds folk. Les Guds ord om det evige. Det vil fylle deg med forventning og misjonsglød.

*Lederartikkelen sto på trykk i nr. 12/21, som er datert 22.12.21.

De harde ordene

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Som Jesus gjorde, skal vi forkynne hele Guds uforandrede råd selv om vi forstår at det vil skape reaksjoner.

«Etter dette trakk mange av disiplene hans seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham», forteller evangelisten Johannes (6,66). Jesus hadde pirket borti jødenes allment aksepterte historie om at Moses var helten da deres forfedre fikk manna å ete i ørkenen. Jesus påpeker at det var Gud som gav dem brødet, og at det nå er Jesu offer av hans legeme og blod som gir liv når vi tar til oss av det i tro.

Det var forbudt for jødene å smake blod, og det var nok én av grunnene til at en bokstavelig forståelse av Jesu tale her ble oppfattet som «harde ord». Men teksten taler også til oss som ikke lever etter jødiske matforskrifter.

Det er ikke først og fremst kristne som opptrer som moralister i dag

Som Bildøy-rektor Gunnar Ferstad påpekte i en tale på ImFs lederkonferanse i november, unnlot ikke Jesus å bruke ord som han visste ville provosere. Også vi skal forkynne hele Guds uforandrede råd selv om vi forstår at det vil skape reaksjoner. I vår tid kan det handle om å holde fram normative sannheter, som sier noe om hvordan ting bør være, ut fra Bibelen – om eksempelvis samlivsetikk, menneskeverd og synd. Det er ikke først og fremst kristne som opptrer som moralister i dag, men klimaaktivister og de som ikke vil nøye seg før egne forestillinger om biologi-løst kjønn er presset ned over alle andre som de eneste aksepterte.

Om Jesus ønsket å vinne seg flere tilhengere, hadde han kanskje uttrykt seg annerledes, men han gjør altså ikke det. Og når han ser reaksjonene, gjør han for det andre heller ikke noe forsøk på å glatte over eller bagatellisere, snarere tvert imot (v.62). Det kan heller ikke vi gjøre, for da svikter vi kallet vårt og har i realiteten ikke noe å tilby våre medmennesker i et stadig mer forvirret, normløst og gudløst samfunn.

La oss bli ved med å peke på mannen fra Golgata

«Vil også dere gå bort?», spurte Jesus de 12, som ble stående igjen da den store flokken var borte. Peter svarer med et motspørsmål: «Herre, hvem skal vi gå til?» La det også være vårt svar. Jødene i synagogen i Kapernaum hadde Moses i sentrum for sitt verdensbilde, mens jeg-et utgjør kjernen i dagens. La oss, som Peter, bli ved med å peke på mannen fra Golgata og det evige gudsordet som det livgivende og troverdige alternativet. Ord som kan virke harde, blir ikke mindre sanne av den grunn.

Lite treffsikkert

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Sambåndet setter spørsmålstegn ved kritikken som er reist mot ImF i forbindelse med videoserien om menn og kvinners tjeneste.

Vår utgiver ImF har fått kritikk etter at videoserien om menn og kvinners tjeneste ble publisert. Leserbrevet som vi trykket i oktobernummeret, er ett eksempel. Vi savner treffsikkerhet i kritikken.

ImF refses for å ha brukt tid på å respondere på vedtaket i Emblem bedehusforsamling om å åpne for kvinner i eldsteråd. Dette framstår underlig all den tid det vinteren 2020, fra både internt og eksternt hold, ble ytret en sterk forventning om at ImF nettopp skulle svare.

Erik Furnes påpeker i en av videoene at spørsmålet om kvinners tjeneste i seg selv ikke anses som en test på bibeltroskap. Dette budskapet fra generalsekretæren kom fram i Sambåndet allerede i august 2020. Noen (dagen.no 30.09. og 05.10.) utlegger nå dette til å bety at ImF ikke lenger har ambisjon om å være bibeltro.

Leser man setningen «slik som den står» (!), vil man oppdage at det ikke handler om bibeltroskapen, men om hvorvidt akkurat dette skal regnes som en prøve på den. Det samsvarer med videoseriens konklusjon om at dersom man har jobbet grundig med de relevante bibeltekstene – altså vært bibeltro – men likevel kommet til en annen konklusjon i spørsmålet om kvinners tjeneste, kan man fortsatt regne seg som en del av ImF.

Spørsmålet er om man har brukt anledningen til å sette seg inn i hvordan ImF forstår begrepet

En skuffende del av kritikken berører tekstutleggelsen. Noen mener at det hebraiske ordet «ezer», som oversettes «medhjelp» eller «hjelper», og som 1. Mos 2,18 bruker om kvinnen, er nedverdigende. Spørsmålet er om man da har brukt anledningen til å sette seg inn i hvordan ImF forstår begrepet.

Først når kvinnen er skapt, settes mennesket i stand til å utføre det første store oppdrag som Gud gir slekten – nemlig å «være fruktbare og bli mange» (1. Mos 1,28). Slik sett er kvinnen mannens frelser, eller som Kathy og Tim Keller uttrykker det (se dokument i forbindelse med episode 8), sterkere enn mannen, siden hun er i stand til å hjelpe ham.

Når vi også vet at Bibelen bruker det samme ordet om Gud (f.eks. 5. Mos 33,26), må det være verdt for kritikerne å vurdere om man har trukket forhastede konklusjoner.

Noen mener også det framstår overdimensjonert å bruke så mye ressurser på dette ene spørsmålet. Det kan vi i større grad forstå, og ImF har da også ambisjon om å anvende det samme videoformatet på andre aktuelle læremessige spørsmål. Men ett sted må man som kjent begynne.

Her kan du lese et svar fra Jarle Mong, medlem av ImFs lære- og tilsynråd, på leserbrevet som er nevnt ovenfor.

Regenten sit enno

/0 Kommentarer/i , , /av

LEIAR Sjølv om gode rammevilkår frå styresmaktene er viktig, er det endå viktigare å be om å få arbeida etter Guds vilje, og at Han då fører si sak fram.

Så gjekk det slik dei fleste meiningsmålingane i tida før stortingsvalet tyda på – KrF kom ikkje over sperregrensa. Dermed mister partiet fem av dagens stortingsrepresentantar og går inn i ein ny fireårsperiode med berre tre. Det var nettopp det dei åtvara imot, generalsekretær og kretsleiarar i ImF, då dei i eit mykje diskutert avisinnlegg nyleg, oppmoda til å stemma på KrF.

Ikkje minst difor er det grunn òg for Sambåndet til å stilla spørsmålet om kva no. Ei viktig grunngjeving frå misjonsleiarane var at KrF har vore ein medspelar på Stortinget og i regjering med tanke på friskular. Fleire av partia som no ligg an til å ta regjeringsmakt, har andre haldningar til dei viktige misjonsstasjonane som dei kristne friskulane òg er.

Blir Gud redd, no, når til dømes Raudt, med den historisk religionsfiendtlege marxismen i prinsippprogrammet, kjem inn i den norske nasjonalforsamlinga med ei mangedobla gruppe?

Men så kan me spørja: Blir Gud redd, no, når til dømes Raudt, med den historisk religionsfiendtlege marxismen i prinsippprogrammet, kjem inn i den norske nasjonalforsamlinga med ei mangedobla gruppe? «Uansett hvilket resultat valget får, er det ingen krise. Vi kan leve med det Stortinget vi får», skreiv generalsekretær Erik Furnes i ImF på Facebook i den ilske debatten om den nemnde partipolitiske oppmodinga. Krise, heldt Furnes fram, blir det først om kristne sluttar med å forkynna evangeliet og driva misjon.

Sjølv om gode rammevilkår frå styresmaktene er viktig, er det endå viktigare å be om å få arbeida etter Guds vilje, og at Han då fører si sak fram. Martin Luther peikar på at Gud styrer gjennom det verdslege og det andelege regiment, der det verdslege handlar om lekamen og vert utøvd av styresmaktene i landet, medan det andelege rettar seg mot sjela og blir styrt av Ordet og forkynninga. Også det verdslege regimentet høyrer altså Gud til.

I 1715 utgav Petter Dass salmen «Herre Gud, ditt dyre navn og ære». I det kanskje mest kjende verset skriv diktarpresten slik:

Gud er Gud, om alle land lå øde/

Gud er Gud, om alle mann var døde/

Om slekter svimler – blant stjernestimler/

i høye himler utallig vrimler/

Guds grøde.

Gud eksisterer – også uavhengig av det skapte. Det er ikkje feil av kristne å engasjera seg i politikken, heller tvert om. Men når me kan bli uroa av at det synest å gå oss imot i dette verdslege regimentet, er det på sin plass å minna kvarandre om at Gud framleis er regenten.

Leiarartikkelen blei skriven 14. september, dagen etter valet, og vart først publisert i Sambåndet datert 22. september.

Uklare grenser

/0 Kommentarer/i , /av

LEDER Historien viser at bedehusbevegelsen av og til har valgt å lytte til hva en person med annen tilhørighet, faktisk sier, og at det har ført velsignelse med seg.

Ung landsmøte (UL) 2021 ble arrangert digitalt av NLM ung og ImF-Ung 28.–31. juli. To dager før mottok Sambåndet-redaksjonen reaksjoner på en av kveldsmøte-talerne, Christine Caine. I avisen Vårt Land 30. juli satte også tidligere misjonær for Misjonssambandet, Øystein Ruud, spørsmålstegn ved Caines deltakelse. Forskningsleder ved Høyskolen for ledelse og teologi, Karl Erik Tangen, plasserer Caine i «en moderat utgave» av «velsignelsesteologi» – tanken om at man blir velsignet av å velsigne andre.

Det Vårt Land-artikkelen ikke nevner, er at Christine Caine flere ganger offentlig, og så  sent som i juni 2013, har omtalt Joyce Meyer som sin «åndelige mor». Meyer har både skriftlig og muntlig forkynt at Jesu forsoningsverk ikke ble fullført på Golgata kors, men først i dødsriket i dagene etterpå. Dette nøler vi ikke med å kalle vranglære – og Meyer skal da også selv ha tont ned dette i sin forkynnelse.

At Christine Caine har knyttet seg så tett til Joyce Meyer vitner etter vårt syn om sviktende dømmekraft med tanke på valg av åndelige forbilder

At Christine Caine har knyttet seg så tett til Joyce Meyer vitner etter vårt syn om sviktende dømmekraft med tanke på valg av åndelige forbilder. Det er dette vi sitter igjen med som hovedankepunkt mot henne, og spørsmålet er om det betinger en avvisning. NLM ung påpeker at de ønsker å skille mellom nettopp det som på engelsk kalles «guilt by association» og det personen selv forkynner.

UL fikk samme type reaksjoner mot seg i 2016, da i forbindelse med bandet Leeland, som det kom fram at var tilknyttet Bethel Church med Bill Johnson i spissen.

Hvor enkelt er det å trekke grensene her? Skal man være noenlunde prinsipiell og konsekvent, bør noen og enhver av oss vente litt med å stige opp på barrikadene, også i tilfellet Christine Caine. Det var eksempelvis en spesiell opplevelse å sitte under John Pipers talerstol på European Leadership Forum i 2016, vel vitende om at han betraktes som en av premissleverandørene for ny-kalvinismen. Og hva med Øystein Gjerme som taler på Lederkonferansen i 2019, selv om ImF ikke stiller seg bak Pinsebevegelsens lære om åndsdåp?

En løsning på dette kunne være å legge bekjennelsesskrifter og formelle trosgrunnlag slavisk til grunn for valg av bidragsytere. Men historien replica klokker norge viser at bedehusbevegelsen av og til har valgt å lytte til hva en person med annen tilhørighet, faktisk sier, og at det har ført velsignelse med seg. Det viktigste er å gjøre gode vurderinger på forhånd, som vi har tillit til at også UL-arrangøren har gjort, og så man lære av eventuelle erfarte feil.

Ny start

/0 Kommentarer/i , , /av

Det er behov for en skikkelig restart for at alle skal oppdage betydningen og gleden ved å være sammen igjen, mener Sambåndet.

I siste smittevernråd som ble sendt ut fra ImF og kretsene, la vi med en oppfordring til å forberede «restart» når vi etter sommeren kan begynne et nytt semester:

Etter en lang periode med både møteforbud og tunge restriksjoner, er det mange av våre forsamlinger og fellesskap som trenger en ny giv. Noen har kommet på avstand fra fellesskapet og trenger på nytt å se betydning av å faktisk samles om Guds ord, bønn, nattverd og fellesskap. Vi oppfordrer derfor alle styrer om å legge til rette for en samlingsfest eller lignende, der en kan feire at vi igjen kan samles fritt, og minne hverandre på gode grunner for at vi bør samles i Guds forsamling.

Både små og store fellesskap har de siste månedene benyttet digitale hjelpemidler for å holde kontakten. Mens noen har vansker med å se det gode i slike møtepunkt sammenlignet med fysiske møter, melder andre om positive erfaringer. Noen har faktisk fått bedre kontakt med mennesker de før ikke kjente så godt. Noen som før hadde et perifert forhold til forsamlingen, er blitt mer «koblet på» ved å bruke plattformer der de kan kommunisere med andre uten å måtte ta hensyn til de ulike kodene som lett gjør seg gjeldende i bedehus og kirker.

De som har tatt i bruk «streaming» av møter og gudstjenester på internett, er blitt tvunget til å kommunisere mer utadrettet, vel vitende om at en potensielt taler til møtefremmende og ikke-troende. For en bevegelse med kall til å nå folket med Guds ord, er dette en nyttig bevisstgjøring som vi må ta med oss videre.

Det er ingenting som kan erstatte det at vi kommer sammen i Guds hus til oppbyggelse og fellesskap

Likevel er det ingenting som kan erstatte det at vi kommer sammen i Guds hus til oppbyggelse og fellesskap, og mange bedehus har hatt så lav oppslutning det siste året at det er behov for en skikkelig restart for at alle skal oppdage betydningen og gleden ved å være sammen igjen. Vi oppfordrer altså alle styrer om å vurdere å sende en personlig oppmuntring og invitasjon til alle medlemmer eller tilhørige, gjerne før sommerferien. Vis at dere vil ha dem med videre! Både ImF sentralt og våre kretser er tilgjengelig for innspill og hjelp med tanke på hvordan dette kan gjøres.

Det åpenbarte

/0 Kommentarer/i , , /av

At noe er fortiet og skjult er lykkeligvis ikke et bibelsk ideal, påpeker Sambåndet på lederplass.

«Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt …», skriver Peter i sitt første brev (1,20) – om Jesus. Så fortsetter apostelen: «… og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende.» En tilsynelatende motsetning, for noe som er kjent, trenger vel ikke å åpenbares? Jo, for her handler det om hvem som visste hva. Før mennesket var skapt var Jesus kjent av Gud som slektens frelser.

Vi har nettopp feiret påske og gledet oss over fullbyrdelsen av vår frelse. Hvor stort det også er at Gud altså valgte å åpenbare dette for oss i vår levetid (jf. 1. Kor 2,10) – mellom Jesu første og andre komme – slik at vi kan ta konsekvensen av det vi får vite.

I Rom 16,25–26 skriver Paulus om «det mysteriet som det har vært tiet om i evige tider, men som nå er kommet for lyset og etter den evige Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet». Mysteriet handler ikke utelukkende om den frelsen i Jesus Kristus – dette er åpenbart også i Det gamle testamente. Men det at Gud en gang – og for en periode – skulle tilsidesette sitt jordisk utvalgte folk og «ta ut av hedningene et folk for sitt navn» (Apg 15,14) og gjøre det til Jesu brud – det var det taust om i gammeltestamentlig tid. Men nå er også dette kommet for dagen (Ef 3,3).

Å bidra til at de mange skattene i dette mysteriet blir klarlagt og utmalt for øynene til mennesker i alle aldersgrupper, er Indremisjonsforbundets fornemste kall. Og etter Sambåndets opprinnelige program plikter bladet å «hævde den gamle retfærdiggjørelses- og forsoningslære, og at Jesus er given os til helliggjørelse».

«… jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd», erklærer Paulus i Apg 20,27. Apostlenes inspirerte ordvalg gir også tilskyndelse og frimodighet til et rent yrkesfaglig siktemål. Da indremisjonshøvdingen Lars Oftedal grunnla Stavanger Aftenblad i 1893, definerte han lesernes behov slik i den første lederen: «Man vil ha full beskjed, sannferdig utredning av faktiske forhold og tilstander, alvor i behandlingen av de store livsspørsmål.» I de saker redaksjonen finner det aktverdig å kaste lys over, vil dette være et mål. For det at noe er fortiet og skjult er ikke et bibelsk ideal. Lykkeligvis.

Frihet under press

/0 Kommentarer/i , , /av

De beroligende ord til kristne om fortsatt forkynnelsesfrihet, kan vise seg å være lite verdt, skriver Sambåndet på lederplass.

Høsten 2020 ble norsk lov endret ved at man kan bli straffet for blant annet å vise «ringeakt» overfor transpersoners «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk». ImF var blant organisasjonene som advarte mot utvidelsen av straffeloven. Ville forkynnelse av et bibelsk syn på ekteskap og seksuelt samliv nå bli straffbart?

Menneskerettsekspert Anine Kierulf så ikke noen grunn for en slik bekymring. Bare dersom man bruker Bibelen på en måte som «grovt nedvurderer eller undergraver menneskeverdet til homofile eller transpersoner, eller tilslutter seg integritetskrenkelser mot dem», vil forkynnelse og bibelutleggelse kunne bli rammet, mente Kierulf.

30. april kom imidlertid nyheten at den finske riksdagspolitikeren Päivi Räsänen er tiltalt for tre påståtte lovbrudd: Å ha forfattet en traktat om at Gud skapte mennesket til mann og kvinne, å ha lagt ut bibelvers om homofili på sosiale medier og å ha uttalt seg i et TV-program om hva Jesus ville ha tenkt om homofile. Räsänen avviser å ha truet eller ærekrenket homofile. Hun har understreket de homofiles menneskeverd, men gjort oppmerksom på hva Bibelen sier om homofilt samliv.

I mars skrev Kristelig Pressekontor om den tyske presten Olaf Latzel, som i november 2020 ble dømt til å betale over 80.000 kroner i bot for å ha «ansporet til hat» mot homofile. Bakgrunnen var at han under et internt ekteskapsseminar med 30 deltakere hadde kommet med karakteristikker om homofili og homofile. Uroen startet et halvt år etterpå da noen la uttalelsene ut på Youtube.

Er mennesket et seksuelt vesen og bare det?

Presten har beklaget deler av ordbruken sin, og det med rette, men ikke standpunktet. I likhet med Räsänen skiller Latzel mellom homofili, som han på bibelsk grunn avviser, og det ukrenkelige menneskeverdet til homofile. Dommeren mente at en slik prinsipiell tenkning var «uforståelig» og hevdet at «den seksuelle orienteringen er en del av en person og definerer vedkommendes personlighet». Men er mennesket et seksuelt vesen og bare det? Mange kristne som oppfatter seg som homofile, men som velger å avstå fra et seksuelt samliv, vil protestere mot en slik tenkning.

Dersom man skal følge den tyske dommers resonnement, kan det synes som om ønsket om å ramme inn seksualiteten, må forstås som integritetskrenkende. Da har samfunnet åpnet en dør som kan få uante konsekvenser, og de beroligende ord til kristne om fortsatt forkynnelsesfrihet, vil være lite verdt.

Det sitter i veggene

/0 Kommentarer/i , , /av

Er det for mye som er uuttalt i kristne forsamlinger, ting som man bare tror er slik eller slik uten at man faktisk har snakket om det, spør Sambåndet på lederplass.

Som en del av temaseksjonen i marsnummeret har Sambåndet intervjuet en 22 år gammel kvinne. For noen år siden var hun aktivt med i forsamlingen Fredheim i Sandnes, og hun har mye godt å si om den. Hun sluttet å gå der på grunn av flytting, men når hun nå er tilbake på Nord-Jæren, har hun ikke gjenopptatt kontakten. Faktisk har hun for tiden ikke noen forsamlingstilknytning i det hele tatt.

På spørsmål om hva hun ser etter i en kristen menighet, svarer 22-åringen at hun ønsker «å bli akseptert og inkludert». Hun tror at det ikke vil bli tatt godt imot at hun nå er samboer. «Er du sikker på det?», spør Sambåndets journalist. «Jeg har ikke spurt folk på Fredheim, men jeg tror at det kan bli et problem», svarer 22-åringen.

Det konkrete eksempelet om samboerskap er verken det beste eller det mest relevante her

Det konkrete eksempelet om samboerskap er verken det beste eller det mest relevante her. Det prinsipielt interessante er at kvinnen har gjort en antakelse om noe basert på noe hun tror, og trukket konsekvenser av det, uten å undersøke nærmere.

I rapporten fra undersøkelsen om 18–35-åringer påpeker den amerikanske presten og forfatteren Tish Harrison Warren at denne aldersgruppen lengter etter solid undervisning om kristen tro og praksis. 40 prosent av kristne unge voksne som deltar i forsamlingen, svarer at de gjør det for å motta relevant undervisning, 39 prosent trekker fram at de ønsker å få visdom for hvordan man kan leve trofast, og 35 prosent er opptatt av hvordan man kan anvende Bibelen. 47 prosent sier de opplever at kirkens undervisning har mangler.

Uuttalte tankebaner og forventninger bør evalueres og – om de finnes tjenlige – begrunnes i åpenhet

Her vil de fleste forsamlinger – for nå snakker vi ikke om Fredheim spesielt – ha noe å lære. Uuttalte tankebaner og forventninger som ikke er like enkle for alle å oppdage eller forholde seg til, bør evalueres og – om de finnes tjenlige – begrunnes i åpenhet. Det må også være en grunnfestet kultur i forsamlingen for at medlemmene kan ta opp ting de opplever vanskelig, og få gode svar på det.

Selv om man ikke kan regne med å få aksept i en kristen forsamling for alle valg man tar, må målet være at alle opplever seg omsluttet av forsamlingens omsorg. Inkludering forutsetter ikke aksept, men åpenhet og ærlighet om det kristne livet.        

Motstand i vår tid

/0 Kommentarer/i , , /av

Det nye året har startet med nok en bølge av motstand mot et livssynsåpent samfunn. På lederplass i nyeste nummer gir Sambåndet et svar på hva som kan være årsaken.

Det handler om å sette spørsmålstegn ved kristne innbyggeres verdier og forslag om at kristne friskoler skal miste statsstøtte, som i Stavanger, om å sette økonomiske vilkår for trosfriheten, som i Klepp, og om offentlige skolers diskriminering av praksisstudenter fra NLA Høgskolen, som i Oslo. Man kan spørre seg om en slik motstand representerer noe nytt, og om hva som kan være årsaken til den.

Som kristne følger vi profeten Jesajas oppfordring (34,16): «Se etter i Herrens bok og les!» I de første tre kapitlene i Bibelen finner vi svar på de grunnleggende spørsmålene om forholdet mellom Gud og mennesker. I 1. Mos 1 var det Gud som både brakte inn det som var godt, gjennom skaperverket og dets ordninger, og som «så» – vurderte det til – å være godt (v. 31). Gud inviterte menneskeslekten til å være med på å forvalte (1,26–28) og arbeide videre på («dyrke og verne», 2,15) det Gud hadde sagt var godt.

Våre stamforeldre valgte i stedet kunnskapen fra Guds motstander, Satan. Eva ville selv «se», vurdere, hva som er godt (3,5–6). Det fikk dødelige konsekvenser for slekten, og en av hennes ætt (3,15) – Jesus – måtte bli menneske for å knuse Satans godhetsvurdering og gjøre det mulig for mennesket å få et gjenopprettet forhold til Skaperen.

Våre stamforeldres valg endret verden fra å være en Edens hage til å bli en skapning som «venter og lengter» etter frigjøring (Rom 8,19–23). Menneskene «byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen fremfor Skaperen» (Rom 1,25). Derfor har gudfryktige kristne til enhver tid sett at det er «tankebygninger» og «høyder» i samfunnet som «reiser seg mot kunnskapen om Gud» (2. Kor 10,4). Det handler om at mennesket selv vil vurdere hva som er godt.

Vi må ikke la oss bli passive av «innvendingene fra den kunnskapen som med urette blir kalt så»

Derfor skal vi ikke være overrasket over motstanden også i vår tid. Vi må ikke la oss bli passive av «innvendingene fra den kunnskapen som med urette blir kalt så» (1. Tim 6,20). Vi skal argumentere imot forsøkene på å ta fra oss de økonomiske støtteordningene som forpliktende traktater forordner, men vi må også være forberedt på selv å ta større økonomisk ansvar. For vår gudgitte oppgave er kostbar: å vise våre medmennesker evangeliets vei tilbake til Edens hage – til Guds evaluerende kunnskap om hva som er godt.