MISJONSRETTT: Advokat Thom Arne Hellerslia sier religionsfriheten innebærer en rett til å kunne drive misjon. Foto: Ole Andreas Husøy, KPK

Av Ole Andreas Husøy, KPK

Hellerslia holdt onsdag et foredrag om trosskifte og menneskerettigheter på en konferanse arrangert av Norme (Norsk råd for misjon og evangelisering).

Han mener det internasjonale regelverket når det gjelder religionsfrihet er godt nok, men problemet ligger i mangel på håndheving. Han sa at en svært liten del av de sakene den europeiske menneskerettighetsdomstolen får på sitt bord, gjelder religionsfrihet.

Hellerslia tror årsaken kan være at trossamfunn har liten tradisjon for å gå rettens vei for å ta opp krenkelser av trosfriheten.
– Religiøse samfunn bør i større grad bruke juridiske virkemidler for å presse gjennom endringer i religionsfriheten i enkelte land, sier han.

Internasjonale avtaler
Religionsfriheten er slått fast i FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 og i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 1950. Mens Europa har en domstol som kan avsi kjennelser når det gjelder brudd på menneskerettighetene, har FN ingen domstol, bare en klagekomité.

Hellerslia sier at religionsfriheten i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen framstår som en helt klar rett, mens det er en litt mer utydelig kompromissformulering i FN-konvensjonen. Her står det at alle har rett til å ha eller anta en religion etter eget valg.
– Men leser en teksten nøye, er det ikke tvil om at den inneholder en omfattende rett til for eksempel å skifte religion, sier Hellerslia.

Rett til å misjonere
Ingen av erklæringene eller konvensjonene nevner uttrykkelig retten til å drive misjon.
– Men uten retten til å overbevise andre om sin egen tro, vil retten til å skifte religion være lite verdt, mener Hellerslia. Han viser til en dom fra menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg mot Hellas på bakgrunn av at medlemmer av Jehovas Vitner var blitt dømt for å ha drevet misjonsvirksomhet. Domstolen i Strasbourg fastslo imidlertid klart at misjonsvirksomhet er en manifestasjon av troen på linje med det å gå til gudstjeneste, og at den derfor omfattes av religionsfriheten.

En annen sak fra Hellas gir en viss grenseoppgang for hva som er ”utilbørlig” misjonsvirksomhet. Noen pinsevenner som var offiserer i det militære ble dømt for å ha misjonert. Her slo menneskerettighetsdomstolen fast at det var i orden at offiserene drev misjonsvirksomhet i det sivile liv, men at det ikke var i orden å misjonere overfor underordnede i det militære.

Statens plikter
Hellerslia understreker at statens plikter ikke begrenser seg til å unngå at staten selv krenker religionsfriheten. Staten plikter også å se til at andre overholder menneskerettighetene. Som et eksempel nevner han en sak fra Georgia der en gruppe mennesker med en ortodoks prest i spissen trengte seg inn i et lokale for Jehovas Vitner, banket opp møtedeltakerne og brente bøker og litteratur. Politiet ble varslet, men var sene til å reagere.

Selv om det forelå bevis i form av videoopptak av hva som skjedde og hvem som var med på det, ble ingen straffeforfulgt. Som et resultat av dette oppstod en bølge av angrep på Jehovas Vitner i Georgia. Georgia fikk tidligere i år en klar dom mot seg i denne saken, selv om det ikke var staten som sådan som i utgangspunktet hadde gjort noe galt. 

Uprinsipielt
Hellerslia påpeker at en del, også her i Norge, har et uprinsipielt syn på religionsfriheten.
– Noen er mest opptatt av å sikre gode forhold for den religion man selv tilhører, i stedet for å arbeide for religion

NYE TIDER: Kjell Magne Bondevik synes han har et svært meningsfullt arbeid ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. Foto: Ole Andreas Husøy, KPK

Av Ole Andreas Husøy, KPK

– Jeg har drømmejobben nå i mitt arbeid ved Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, sier Bondevik som ikke vil være noen ”sjuende far i huset” i politikken, men som gjerne engasjerer seg for å avmystifisere psykisk sykdom.

For ni år siden hadde han 51-årsdag midt i en vanskelig sykdomsperiode. Han var nettopp blitt sykemeldt på grunn av en depressiv reaksjon, og Anne Enger Lahnstein måtte steppe inn og lede regjeringens arbeid i tre og en halv uke.

Tusen brev
En stor oppmuntring for Bondevik den gang var alle brev og hilsener han fikk fra kjente og ukjente – totalt fikk han over tusen slike.
– Brevene betydde veldig mye. Når man er langt nede er enhver oppmerksomhet av betydning. De første dagene av sykdomsperioden orket jeg ikke lese aviser, se tv eller høre radio. Alt var mørkt, forteller han til Kristelig Pressekontor.

Etter en ukes tid kom noen fra Statsministerens kontor på besøk og hadde blant annet med seg den første permen med hilsener.
– Jeg begynte å bla i den, og det ble en del av terapien å lese de hyggelige og oppmuntrende brevene, sier Bondevik.
Mange av dem som sendte hilsener, var helt ukjente for ham.
 – Jeg satte stor pris på at også folk jeg ikke kjente selv, sendte hilsener med oppmuntringer. Noen av dem har jeg truffet siden. Det har hendt folk har kommet bort til meg og sagt at ”jeg var en av dem som skrev brev til deg da du var syk”.

Åpenhet viktig
– Mange av dem som sendte hilsener, roser deg for din åpenhet om sykdommen. Har du fått tilbakemeldinger også senere som går på akkurat dette?
– Det hender fortsatt at både privatpersoner og fagfolk tar kontakt og takker meg for åpenheten. En som arbeider innenfor psykisk helsevern, sa til meg at det faktum at jeg fortalte åpent om hva som feilte meg, betydde mer enn mange millioner i bevilgning til psykisk helse, sier han.

OPPMUNTRINGER: Kjell Magne Bondevik blar i en av mange permer der han har samlet brev og hilsener han fikk i forbindelse med sykdommen i 1998. Foto: Ole Andreas Husøy, KPK

Bondevik føler det som en oppgave å bidra til å avmystifisere psykisk sykdom og til at folk som rammes av slik sykdom ikke blir stigmatisert. Som et ledd i dette engasjementet drar han til Sør-Afrika senere i høst for i samarbeid med Carter-senteret å støtte opp om et anti-stigma-arbeid i det sør-afrikanske samfunnet både når det gjelder psykiske lidelser og hiv/aids.
– Jeg vil ikke være noen ”sjuende far i huset” i politikken. Men det er noen områder jeg har engasjert meg i etter at jeg gikk av som statsminister, på tverrpolitisk basis. De har begge med menneskeverd å gjøre, nemlig psykisk helse og anti-mobbearbeid. På disse feltene kommer jeg med et og annet utspill, sier han.

Sette grenser
– Mange brevskrivere oppfordret deg til å ta bedre vare på deg selv når du kom tilbake i jobb, ikke drive deg selv for hardt. Har du fulgt rådene du fikk?
– Jeg er blitt mer bevisst på dette, og synes jeg til en

SLAKTER LOVARBEIDET: NKLF mener arbeidet med den nye ekteskapsloven ikke tilfredstiller alminnelige krav til kvalitet og vitenskapelig grundighet. FOTO:SAMBÅNDET/ARKIV)

Av Vilhelm Viksøy

NKLF har konsentrert sitt høringsnotat om delutredningen ”Barn som vokser opp i likekjønnspar” skrevet av Katarina Gjeruldsen.

Denne rapporten er med og danner grunnlag for regjeringens konklusjon om ”at det ikke er noen forskjell mellom barn som vokser opp i likekjønnspar og i heterofile familier, verken når det gjelder barns psykiske og sosiale velbefinnende, vennerelasjoner, kjønnsidentitet eller kjønnsrolleadferd.”

NKLF er sterkt uenig og er både skuffet og bekymret over nivået og dermed resultatet av denne utredningen. 
– Her blir vi presentert for en 36 siders rapport, skrevet av én person, der hovedlinjene er sammendrag primært fra to kilder.
– Dette tilfredsstiller ikke alminnelige krav til kvalitet og vitenskapelig grundighet, og konklusjonene blir deretter, skriver foreningen i en pressemelding.

Koordinator i NKLF, Espen Heen sier dette om departementets bruk av forskning for å underbygge det nye lovforslaget: 
– Lovforslag som vil være med å endre tradisjonelle ordninger i samfunnet vårt bør være tuftet på sikre premisser. Delutredningen om barns oppvekst i «likekjønnspar» gir inntrykk av at det finnes mye god forskning som støtter regjeringens ønske om en kjønnsnøytral barneomsorg. Dette er en alvorlig feilslutning, som vi vil imøtegå. Vi forventer at departementets ledelse vil rydde opp i det feilaktige inntrykket som nå er skapt.

Konklusjonen fra NKLF er derfor klar:

– NKLF vil sterkt anbefale at departementet setter ned en ny komité som får tilført nødvendig kompetanse, tid og ressurser til å gjøre grunnlagsarbeidet på en forsvarlig måte.

Og de fortsetter:
– Norges kristelige legeforening vil ikke anbefale regjeringen å åpne opp for en generell rett til adopsjon av ikke-biologiske barn og assistert befruktning til «likekjønnspar» på bakgrunn av den forskningen som departementet legger til grunn i dag. 

 

Hele høringsuttalelsen fra NKLF kan leses på foreningens blogg: http://nklf.blogspot.com/
Norges kristelige legeforening har over 800 leger og medisinstudenter i sin medlemsmasse. Mer info på hjemmesiden www.nklf.org

 

KAMP FOR EKTESKAPET: Jan Harsem (i midten) er en av initiativtakerne til Nettverk for ekteskapet. Her sammen med Stefan Gustavsson (t.v.) fra ”Bevara äktenskapet” i Sverige og Benjamin Ervil fra Center for Kristen Etikk og Moral i Danmark. FOTO: Ole Andreas Husøy, KPK

Av Ole Andreas Husøy, KPK

Det nystartede Nettverk for ekteskapet inviterte til møte i Salemkirken i Oslo mandag kveld. Folk fra flere kirkesamfunn deltok på møtet der man drøftet det videre arbeidet. Nettverket vil i særlig grad satse på lobbyvirksomhet overfor politikere og myndigheter for å hindre at Norge får en ekteskapslov som godkjenner ekteskap mellom to av samme kjønn.

– Vårt nettverk kommer ikke i stedet for det arbeid som allerede drives når det gjelder motstand mot regjeringens forslag til ny ekteskapslov, men det er et supplement, sier en av initiativtakerne, Jan Harsem. Sammen med Morten Dahle Andersen stod han som innbyder til møtet.
Han sier nettverksformen er valgt fordi den er fleksibel. Man har ikke til hensikt å bygge opp noen form for medlemsorganisasjon. Nettverkets arbeid skal finansieres ved hjelp av gaver.

De nærmeste dagene vil bli brukt til å utforme en høringsuttalelse om forslaget til ny ekteskapslov, og deretter vil man prøve å få partier og regjeringsmedlemmer i tale. Initiativtakerne vil også knytte til seg en referansegruppe i det videre arbeidet.

Nordisk samarbeid
Flere nordiske land står overfor noenlunde samme problemstillinger som Norge når det gjelder ekteskapslovgivningen. Nettverk for ekteskapet satser derfor også på et nordisk samarbeid, og hadde invitert representanter for Sverige og Danmark til møtet.

Stefan Gustavsson, generalsekretær i Svenska evangeliska alliansen, representerte initiativet ”Bevara äktenskapet”. Han fortalte blant annet at lederen for de svenske sosialdemokratene, Mona Sahlin, da hun ble spurt om hva hun mente var de viktigste politiske sakene, hadde nevnt likestilling av alle ekteskap som nr. 1.
– Sahlin uttaler seg som om det finnes flere typer ekteskap i dag. Men det saken gjelder er om vi skal inkludere noe som i dag ikke regnes som ekteskap inn i ekteskapslovgivningen, sa Gustavsson.

Frykter oppmerksomhet
Han fortalte at han har møtt frykt hos en del for å stå fram og si at de vil bevare det tradisjonelle ekteskapet. Årsaken er at det er et standpunkt som ikke er ”politisk korrekt”. Han hadde opplevd at folk har trukket seg fra underskriftslister da de ble klar over at listene lå ute på nettet og kunne leses av alle.
– Derfor er det viktig at en del kjente personer står fram med den oppfatningen de har og viser vei for andre, sa Gustavsson
Benjamin Ervil fra den kristne tenketanken CeKEM (Center for Kristen Etikk og Moral) orienterte om situasjonen i Danmark. Ervil understreket betydningen av nordisk samarbeid i kampen for ekteskapet, og at man ikke skal rive ned en mur før man vet hvorfor den er bygget.

Tynt grunnlag
Øivind Benestad, en av personene bak aksjonen Ja til Ekteskapet, sa seg glad for at Nettverk for ekteskapet nå er etablert. Ja til Ekteskapet legger hovedvekten på en folkelig mobilisering mot forlaget til ny ekteskapslov. Han synes derfor det er svært bra at noen nå vil engasjere seg spesielt for å påvirke de politiske miljøer.
Benestad mener at mange politikere som har skiftet standpunkt, og som nå er enige i forslaget til liberalisering av ekteskapsloven, har gjort det på tynt grunnlag.
– Jeg tror mange bare har fulgt strømmen, derfor bør det være realistisk å få noen av dem til å snu, sier han.

 

 

GLADE VINNERE:Fra venstere: Tone Reksten, Bergens Indremisjon, prisutdeler Kenneth Foss, daglig leder i ImF-Ung og den dyne vinneren, Anne Berit Aarsland fra ImF Rogaland. (FOTO:VILHELM VIKSØY)

Av Vilhelm Viksøy

Med 5 av 8 barne- og ungdomslag representert med utsendinger til GF, var Bergens Indremisjon en suveren vinner av leirstedkonkurransen med 62,5 % oppslutning. Det gav dem spill og leker til leirstedet til en verdi av 15.000 kroner. Men problemet til bergenserne er at de bare leier seg inn på leirsted Radøytunet, og der er det begrenset med lagerplass. 

− Vi har rett og slett ikke plass til mer leker enn de vi har, sier barne- og familiearbeider Tone Reksten med et smil og leverte premien videre til nr 2, Indremisjonsforbundet i Rogaland.

Premien kom svært overraskende på den nye vinneren.
− Dette var veldig kjekt og en stor takk til lagene og utsendingene som jo har æren for at vi kom på andreplass, også takk til Bergens Indremisjon og Tone Reksten som lar oss få førsteplassen, sier barne- og ungdomssekretær, Anne Berit Aarsland. Hva hun og kretsen skal bruke pengene på er ikke bestemt.

− Vi har nettopp kjøpt inn mye nye spill og leker til Ognatun, men det er plass til mer. Jeg tenker at dette må brukes på en litt større ting som viser litt igjen, men det må hele BUR få være med å bestemme, sier en fornøyd vinner.