SEMINAR: Daglig leder i Awana Norge, Anne Lene Otterøen, er en av dem som skal holde seminar på konferansen. FOTO: ImF Media arkiv

1300 vil gi Jesus videre

/0 Kommentarer/i , /av

Mange ungdommer tar ikke med seg sin kristne tro inn i voksenlivet. I helgen samles 1300 unge og voksne fra hele landet for å forsøke å motvirke frafallet.

Den tverrkirkelige konferansen Gi Jesus videre samler folk fra hele landet i Kristiansand fra fredag til søndag. Frikirkelig Barne- og Ungdomsunion (FBU) står som arrangør i et samarbeid med 16 andre kristne organisasjoner. Awana Norge, som er en avdeling i Indremisjonsforbundet, er en av dem.

Daglig leder i Awana Norge, Anne Lene Otterøen, har følgende tema: «Hvordan kan barn og unge lære å kjenne, elske og tjene Jesus – og få en tro som varer?» Fredheim-pastor Runar Landro har temaet «Fra uforpliktende snakk til forpliktende handling». Også Jorunn S. Djupvik deltar. Søndag kan deltakerne se Awana i praksis ved å delta på gudstjeneste i enten Sogndalen frikirke eller Østsida frikirke.

Konferansen holdes i pinsemenigheten Filadelfias lokaler, Q42, og arrangørene ønsker å ta tak i frafallsstatistikkene blant unge kristne. «Det vil vi gjøre ved både å bevisstgjøre, motivere og gi kunnskap til dem som er ledere i menighetene våre, på alle nivåer, fra de yngste til de eldste», står det i en melding. Gi Jesus videre er ment å bidra til en sterkere forbindelse mellom menighet og hjem, troslivet og hverdagen.

Arrangørene tror denne konferansen vil bli oppfattet som annerledes enn de fleste andre konferanser som handler om ungdom og tro. Omkring 40 ulike aktører skal ha stand og presentere sine ressurser til bruk i trosarbeidet i hjem og menighet.

«Vi tror at dette kan bli begynnelsen på en stor snuoperasjon når det kommer til statistikker», står det i meldingen. KPK

OMKRANSET: Medstudenter fra Bildøy Bibelskole fylte benkeradene langs veggene i den vakkert pyntede kirken. Studentene bidro sammen med staben med sang under begravelsen. Foto: Vilhelm Viksøy

Fullsatt kirke tok farvel med Håvard Jonassen (22)

/0 Kommentarer/i , /av

Bibelskolestudenten som døde under skoletur til Israel, ble torsdag 21. november gravlagt fra Fana kirke i Bergen.

BERGEN: Bakken opp Fana kirke er lang og bratt, og kanskje ekstra lang for mange denne dagen. Den gamle steinkirken på toppen har røtter tilbake til 1200-tallet og har vært gjenstand for både forfall, gjenreising og flere ombygginger. Der den ligger på høyden, voktende over tusenårsstedet i Bergen, vitner den både om historiens endring og fasthet.

Torsdag formiddag vitnet den også om livets skjørhet. På den siste dagen under årets Israelstur for Bildøy Bibelskole ble studenten Håvard Jonassen rammet av en badeulykke. I en uke kjempet legene ved sykehuset i Afula for å berge livet hans, men tirsdag 12. november gav de tapt. Håvard Jonassen ble erklært død, 16 dager før han skulle feire sin 23 fødselsdag.

UNG FORSAMLING
I dag er det tid for begravelse, torsdag 21. november kl 1200. Allerede lenge før seremonien skal starte er det folksomt på kirkebakken. Når dørene åpnes halv tolv, fylles de 450 sitteplassene raskt, og mange måtte følge gravferden via tv-overføring til menighetssalen like ved.

Folk i alle aldre har møtt opp, og naturlig nok en stor andel unge, blant andre mange tidligere medelever fra Kongshaug musikkgymnas. Nåværende medstudenter fra Bildøy bibelskole, alle med røde roser de bærer med seg, sitter på benkeraden langs kirkeveggen og omkranser på den måten hele kirkesalen.

LIVSGLEDE
I løpet av den timeslange seremonien tegnes et bilde av en livsglad Håvard; En ung mann som var glad i musikk, mennesker, det kristne fellesskapet, naturen og Jesus. Ikke så ulikt beskrivelsen han selv hadde skrevet på sin Facebook-profil; «Et Guds barn som søker sannhet, spennende samtaler og utsikt fra høye fjelltopper».

Seremonien ble ledet av Johannes Selstø, tidligere forsamlingsleder i Betania misjonsforening i Trondheim der Håvard var aktiv mens han studerte i byen. Flere nåværende og tidligere medstudenter bidrog også med både sang og tekstlesing.

Gravferden ble avsluttet med minnestund på Bildøy Bibelskole for alle som hadde anledning.
Familien og skolen ønsket at innholdet i minnestunden skulle bevares hos de frammøtte, og at mediene ikke var til stede her, noe Sambåndet naturlig valgte å respektere.

HIMMELHÅP: Tonene fra «Deg være ære» fulgte kisten til Håvard på vei til siste jordiske hvilested. FOTO: Vilhelm Viksøy

STØTTER FORFULGTE: Gjennom hele november hvert år arrangeres fakkeltog og "Søndag for forfulgte" over hele landet for å gi støtte til dem som forfølges for sin tro. Her fra markeringen i Oslo i 2017. ARKIVFOTO: Markus Plementas, KPK

‘- Kvinner blir forfølgde på skitnaste måte

/0 Kommentarer/i , /av

Kristne over heile verda markerer i november si støtte til kyrkjer og menneske som blir forfølgd for trua si. I Norge vert søkelyset i år sett særleg på kvinner.

Kvart år blir «søndag for forfølgde» markert i kyrkjer og kristne forsamlingar over heile verda. I USA vart den markert den 3. november og i England den 17. november.

Ifølgje nyheitsmediet Christian Today slår ein rapport frå utanriksdepartementet i Storbritannia tidlegare i år fast at 80 prosent av menneske som lid for trua si over heile verda, er kristne.

Her til lands er det vanlegast å markera denne dagen den andre søndagen i november, altså 10. november i år, men kyrkjer blir stilt fri til å velja ein annan dag som passar.

I tillegg til den nemnde søndagen blir det i mange byar markert støtte til forfølgde gjennom fakkeltog i slutten av oktober og i november. Denne markeringa gjeld ikkje berre kristne, men alle som blir forfølgde for trua si, uavhengig av religion.

Det er organisasjonane Stefanusalliansen og Åpne Dører som står for organiseringa av fakkeltoga saman med lokale eldsjeler.

Fakkeltog

I år er det gjennomført eller planlagt fakkeltog for forfølgde i 11 byar eller tettstader i Norge (sjå faktaboks). Temaet for årets fakkeltog er «Kvinner som blir forfølgt for trua si».

– Kvinner opplever ofte ei dobbel form for forfølging. I mange land der kristne blir forfølgde, blir òg mange andre menneskerettar brotne og kvinner har ofte ei svak stilling i samfunnet. Dette gjer dei ekstra sårbare, fortel informasjonsleiar i Åpne Dører, Linda Askeland.

Ho beskriv det kvinner ofte blir utsett for, som den skitnaste forma for forfølging.

– Unge jenter blir kidnappa, valdtekne, tvangsgifta og tvangskonvertert på grunn av trua si. Skamma dette førar med seg, gjer det òg vanskeleg for dei som klarer å rømma frå fangenskap å komma heim igjen. Slik rammar forfølginga heile samfunn og framtida deira, seier Askeland.

Lenkja fast i eigen heim

FANGET: 16 år gamle Leah Sharibu fra Nigeria har vært i fangenskap hos Boko Haram i over 1,5 år fordi hun ikke vil fornekte Jesus. FOTO: Åpne Dører/Open Doors

Kvinner som vel å konvertera til ei anna tru kan òg oppleva forfølging frå sin eigen familie.

– Dette gjeld både kvinner og menn, men kvinner er ekstra sårbare. Vi høyrer historier der dei har vorte lenkja fast med kjettingar og blir haldne som fangar i sin eigen heim. Dei blir behandla som namnlause tenarar, fortel Askeland.

Ho seier mange av desse lagnadane er usynlege og ikkje kjem tydeleg fram i rapportar.

– Dette er ein av grunnene til at vi har valt dette som tema i år, for å setja eit sterkare søkelys på det.

Oppfordrar til brev og bønn

Når det gjeld «Søndag for forfølgde», set Stefanusalliansen i år søkelyset på Irak. Dei har inngått avtale med den kyrkjelege hjelpeorganisasjonen Capni om å bidra til oppbygging av ein landsby for kristne i Irak etter IS-angrep. Dei ønsker å bidra med støtte til å skapa arbeidsplassar, traumehjelp til jesidijenter etter slaveri hos IS, og arbeid for nytt skulepensum.

Åpne Dører har valt same tema som for fakkeltoga for ressursmateriellet sitt til «Søndag for forfølgde». Dei oppfordrar mellom anna folk til å be og senda brev til kvinner som er utsette for trosforfølging.

– Eit døme er 16 år gamle Leah Sharibu frå Nigeria. Ho vart tatt til fange av Boko Haram for halvanna år sidan. Andre jenter som vart kidnappa samtidig, er sett fri, men Leah vil ikkje fornekta Jesus, og derfor er ho framleis fanga, fortel Askeland.

Reiser frå Irak

Sjukepleiaren og jordmora frå Nederland, som vi har valt å kalla «Hannah», har budd og jobba i Sørvest-Asia mesteparten av det vaksne livet sitt. Frå 2003 til i fjor har ho vore aktiv i kurdiske område av Irak, der mannen har vore på oppdrag for organisasjonen Åpne Dører.

Ho var i Norge for å delta på fakkeltog-markeringar for forfølgde i regi av Stefanusalliansen og Åpne Dører.

– På grunn av trua si opplever kristne i desse områda at det er veldig vanskeleg å få jobb. Sjølv om ein har god utdanning, blir muslimske jobbsøkarar med lågare kompetanse prioritert, fortel Hannah til Kristeleg Pressekontor.

Òg i helsevesenet opplever kristne og fattige å bli diskriminert.

– Mange av legane der er berre interessert i å behandla deg dersom du har pengar, og dei er lite opptatt av å tileigna seg oppdatert kunnskap, seier Hannah.

Vil emigrera

For å illustrera kor lita framtid det er for kristne i dette området fortel sjukepleiaren om ei kristen kvinne ho møtte for åtte år sidan.

– Ho var ei fantastisk kvinne som kvar dag gjekk ut, såg opp mot himmelen og sa til Gud: «Kjære Gud, vêr så snill å la oss få bli i dette landet, og la oss vera lys og salt for folket her».

Men då Hannah møtte kvinna igjen i fjor, hadde situasjonen endra seg.

– Ho var vonbroten. To av sønene hennar hadde flytta til vesten, og no sa ho til meg at ho ønskte å følgja dei, og ho bad ikkje lenger bønna si om å bli i Irak, fortel Hannah.

Ho trur dei kristne vil følgja same skjebne som jødane på 50-talet som flytta ut av Irak då dei vart truga.

– Eg føler at dette vil skje med dei fleste kristne. Nokre få vil bli igjen, dei som er ekstremt dedikert til å vera lys og salt, men dei fleste og særleg dei med små barn, vil flykta for å komma i sikkerheit, seier Hannah.

Frå oska til elden

Den nederlandske kvinna har fått mange irakiske venner gjennom alle åra ho har jobba i Erbil-området, men mange av dei har valt å emigrera. Det set ikkje nødvendigvis ein stoppar for forfølginga og diskrimineringa.

– Først må dei dra til Jordan, Libanon eller Tyrkia, der mange familiar blir verande i fleire år. Å dra til desse landa blir ofte som å gå frå oska til elden, seier Hannah.

Same morgon som Kristeleg Pressekontor snakkar med Hannah, har ho mottatt melding frå ein god irakisk venn som er flyktning i Tyrkia på femte året.

– Han sende meg bilde av to av dei yngste barna hans som hadde vorte banka opp på skulen av afghanske og irakiske muslimske barn fordi dei var kristne, seier ho og viser fram bilde av eit barn med blått auge og eit anna med armen i fatle.

15 ÅR I IRAK: Nederlandske «Hannah» har jobbet over 15 år i Irak og er i Norge i forbindelse med Fakkeltog for forfulgte. Her forteller hun om hvordan kristne irakere forfølges og diskrimineres. Av hensyn til hennes og dem hun jobber med sin sikkerhet er hun anonymisert. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Kvinner ekstra utsett

Hannah stadfestar at det Linda Askeland seier om at kvinner er ekstra sårbare, òg er tilfellet i Irak, men at det er store skilnader i landet.

– Viss du kjem frå ein middelklasse-familie, har du som kvinne større fridommar til å jobba og kan seia nei til eit ekteskap du ikkje ønsker. Det kjem òg an på om familien er sekulær eller ortodoks og om du bur i byen eller på landsbygda.

Ho fortel at ho har møtt mange jenter på landsbygda som har vorte gifta bort som 13-åringar og som aldri får lov å gå ut av huset åleine.

– I landsbyane er det nokon gonger som å dra tilbake til eit mellomaldersk samfunn. Her blir svært unge jenter gifta bort, gjerne til søskenbarn, for å behalda verdiane i slekta. Arrangerte ekteskap skjer òg i kristne familiar, men her er det vanlegvis større moglegheit for at dei har eit val enn for dei muslimske jentene.

Mister alt, men finn Gud

Samtidig som kristne kvar veke forlèt Irak, fortel Hannah at dei likevel bygger nye kyrkjer.

– Det er å håpa mot håp. Både pastorane og Åpne Dører ønsker at folk skal bli, og dei prøver å hjelpa ved å gi lån, utvikla skular og byggja opp att hus i landsbyane. Men eit stort problem er å finna jobbar, seier Hannah.

Ho fortel at styresmaktene aktivt arbeider mot den kristne minoriteten, sjølv om dei offentleg seier noko anna.

– Presidenten seier han bryr seg om dei kristne, men gir ikkje offiserane sine instruksar om å gi dei dei same rettane som til kurdarane, og kurdarar utnyttar dette mellom anna med å ta land frå dei kristne.

Mange av dei kristne irakarane har òg opplevd å mista alle eigedelane sine, enten gjennom IS-plyndring av husa deira, eller ved at verdisaker er tatt frå dei ved grenseovergangar under flukta. Hannah fortel at trass i mange vanskar står trua sterkt blant dei kristne.

– Mange fortel at fordi dei mista alle eigedelane sine, fann dei Gud. Dei følte at dei fann den verkelege verdien ved livet – å kjenne Gud og leva for han.

Lappeteppe

Åpne Dører ønsker òg å løfta opp dei forfølgde hos norske styresmakter, men har valt ein litt annan veg enn ein tradisjonell underskriftskampanje.

– Vi oppfordrar folk til å sy eller måla på tøystykke som vi skal sy saman til eit stort lappeteppe. Dette skal overrekkast norske styresmakter på kvinnedagen i 2020, fortel Askeland.

På lappane blir oppfordra folk til å visa omsorg for kristne søstrer ved å skriva ting som «I see you» (Eg ser deg). KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen

 

RETTFERDSTEOLOG: Ken Wytsma håper flere vil oppdage hvor nært knyttet rettferdighet er til Guds hjerte og Hans oppdrag til oss. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

‘- Søk Guds rettferdighet – for andre mennesker

/0 Kommentarer/i , /av

Konservative kristne har en tendens til å være mer opptatt av å frelse sjeler enn å delta i samfunnet, mener Ken Wytsma, grunnleggeren av Rettferdskonferansen.

Ken Wytsma er hovedpastor i Village Church i Beaverton i Oregon og er grunnleggeren av The Justice Conference, som siden starten i 2010 har nådd over 30.000 mennesker i ni land med et budskap om en rettferdighetsteologi og Guds kall til å gi av våre liv.

Han er opptatt av at kristne må se sammenhengen mellom rettferdighetsarbeid og forholdet til Gud. I Oslo nylig deltok han på Rettferdskonferansen, den norske versjonen av The Justice Conference, som ble arrangert for andre gang i Norge.

– Rettferdighet er elementært for vår forståelse av Gud og vår evne til å reflektere Guds rike, sier Wytsma til Kristelig Pressekontor.

Teologien om rettferdighet

Grunnleggeren har ikke vært direkte involvert på arrangørsiden for The Justice Conference de siste fem årene, men reiser nå verden rundt som foredragsholder om rettferdighet, teologi og ledelse. Wytsma er opptatt av at rettferdighet ikke bare handler om det vi gjør.

– Da vi startet konferansen, ønsket vi ikke bare å snakke om handlinger og etikk, men ta det til et høyere plan ved å snakke om en teologi for rettferdighet, sier han og viser blant annet til bibelversene fra Matteus 25, der Jesus sier «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg».

– Det Jesus sier her, er at «en av de beste måtene å elske meg på, er å elske dem jeg elsker». Han sier at «du må forstå at kjærligheten du viser andre mennesker, er direkte og dypt knyttet til den aktelse og respekt du har for ham», framholder Wytsma.

Pastoren mener det er viktig å se at arbeid for rettferdighet er en sentral del av Herrens virke og vårt forhold til ham.

– Når jeg snakker om rettferdighetsteologi, handler det om hvor ideen om gode og lydige gjerninger kommer fra, at det kommer fra Guds hjerte og hans bud til oss.

Språklig tolkning

Når amerikaneren, som også underviser i rettferdighet og filosofi ved Kilns College i USA, leser i Bibelen, merker han at to ord på engelsk, som begge betyr rettferdighet, tolkes svært ulikt av kristne amerikanere.

– Kulturelt tenker vi gjerne at «righteousness» handler om vår relasjon til Gud på grunn av Jesus, og med amerikansk individualisme blir en låst i den tolkningen. Vi ender opp med å flytte dette begrepet vekk fra «justice», men de betyr egentlig det samme: En rett relasjon med Gud, seg selv, andre og skaperverket, sier Wytsma, som håper folk kan se ordene mer i sammenheng.

Teologen opplever at få amerikanere tolker bibelvers som «Søk først Guds rike og hans rettferdighet» (Matt 6,33) eller «Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld» (Matt 5,10) til å handle om rettferdighet i verden.

– Ingen hører at man i dette skal søke rettferdighet for andre. På for eksempel spansk, der man bare har ett ord, justicia, føler jeg meningen blir mer tro mot den opprinnelige teksten, mens vi på engelsk ender opp med ulike ord som kompliserer bildet, sier Wytsma.

Han sammenligner bruken av de to ordene «righteousness» og «justice» med å bygge et hus der halvparten av arbeiderne bruker det metriske systemet og halvparten måler det i tommer.

– Det gjør ikke bare at et rom ikke fungerer, men hele bygningen vil være ustødig.

NI LAND: Rettferdskonferansen som Ken Wytsma startet i 2010 har spredd seg til ni land, inkludert Norge. Nå reiser Wytsma verden rundt som foredragsholder om rettferdighet, teologi og ledelse. Her er han på Rettferdskonferansen i Oslo den 8. november i år. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Håp i Skriften

Ifølge Wytsma brukes det mye krefter i enkelte deler av kirken i USA på å prøve å snakke mot sosial rettferdighet (social justice).

– For hvis en kan distansere seg fra innholdet i social justice, kan det fri oss fra ansvar, fra kirkens synder eller ting som vil være ubehagelig eller kreve noe av oss. Særlig blant konservative kristne i USA har man hatt en tendens til å være mer opptatt av å frelse sjeler enn å delta i samfunnet, sier han og forteller at misjonærer har spredt denne tankegangen til andre land.

Wytsma har likevel et håp om forandring.

– En bra ting er at disse veldig engasjerte kristne har stor respekt for Skriften, og de brenner for å følge Gud. Hvis et sterkt bibelsk argument kan fremsies og gir gjenklang, vil de ha en høy motivasjon for å tilpasse seg, utvikle seg og lytte, sier Wytsma.

– Vi er nødt til å gjenopprette det bibelske språket om at rettferdighet i samfunnet åpenbart er noe Gud ønsker når han bryr seg om skaperverket, sier Ken Wytsma. KPK

FREKHAUG: Haldis Reigstad har flott utsikt over Salhus- og Osterfjorden og Nordhordlandsbrua. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Trygg under åpen himmel

/0 Kommentarer/i , /av

Haldis Reigstad deler gjerne sine gaver med andre. Det har det blitt mange dikt av.

Dette intervjuet med Haldis Reigstad ble gjort sommeren 2018 og sto på trykk i nummer 7/18. Den direkte foranledningen da var boken «Trygg i stormen». 18. november 2019 fyller Haldis Reigstad 80 år. Dette markeres i Straume Forum fredag 15. november, blant annet med utgivelse av en ny bok, «Mandeltreet». I den anledning publiserer vi intervjuet fra 2018 digitalt for første gang. 

MELAND: Fra sitt stuevindu har Haldis Reigstad flott utsikt over Salhus- og Osterfjorden, og man ser rett på Nordhordlandsbrua som forbinder Flatøy i Meland kommune med fastlandet ved Hordvik nord for sentrum i Bergen kommune.

‒ Skal vi drikke kaffe først og så ta intervjuet etterpå? Eller skal vi ta intervjuet mens vi drikker kaffe, spør Haldis.

Hun kommer ikke bare med kaffe, men også med hjemmebakte rundstykker med ost på og hjemmelaget bringebærsyltetøy. Vi svarer at det er mest praktisk å vente til bollene og kaffen er fortært. Men Haldis er en som ikke er redd for å by på seg selv og begynner å svare på spørsmål før vi har fått stilt dem.

Bedehuset

‒ Min mann, Asle, var musikklærer på Bildøy Bibelskole fra 1987 til 1996, starter Haldis.

Dermed har hun begynt å svare på spørsmålet «Hva er ditt forhold til Indremisjonsforbundet?» Og hun har også begynt å fortelle om seg selv.

Det var da hun kom til Bildøy at det virkelig ble fart på diktningen som hun har holdt på med siden hun var ung, og hun reiste rundt sammen med mannen Asle og fremførte diktene sine i ulike sammenhenger. Det har blitt noen diktsamlinger etter hvert. Hun ga ut sin første diktsamling, Under ein open himmel, i 1987 på Sambåndet Forlag, forlaget hun har brukt til å gi ut sytten av bøkene sine. Rett etter påske i år (2018, red.anm.) ga hun ut Trygg i stormen, diktsamling nummer tjue, på eget forlag. Når hun regner etter, kommer Haldis frem til at hun til sammen har solgt cirka 100 000 bøker. Med det er hun en av landets mestselgende poeter.

‒ Jeg er oppvokst i Tysse i Samnanger. Der gikk kirke og bedehus hånd i hånd. Jeg er vokst opp i et kristent hjem, og jeg har fått mye niste med på veien. Av og til hadde vi besøk av predikanter som overnattet hjemme hos oss. Det var spennende. De lå som oftest på en sofa i stua. Der det er hjerterom, er det husrom, forteller Haldis om sin bakgrunn.

‒ Hva har ImF og bedehuset betydd for deg?

‒ Mye. Jeg er vokst opp på bedehuset. Jeg var med på søndagsskole, yngres og musikklaget. Nå går jeg i Nordkirken her på Frekhaug og på bedehuset. Min eldste sønn, Arve, er pastor i Nordkirken.

På Framnes ungdomsskole bestemte hun seg for at hun ville være en kristen. Da hun var 16 år gammel, traff hun også han som skulle bli mannen hennes, der.

Sykehjem

‒ Min plan var å bli lærer eller sykepleier. Jeg kom inn på sykepleien, men det ble ingen ting av. Jeg giftet meg nitten år gammel og fikk barn. I stedet tok jeg hjelpepleierutdanning, og jeg har jobbet i over tjue år på sykehjem.

‒ Hvordan var det å jobbe på sykehjem?

‒ Det er veldig givende å jobbe med gamle mennesker. Jeg jobbet med folk med Alzheimer og demens. Det var tungt og slitsomt, men også veldig inspirerende. Omsorgstjeneste er givende, uansett. Det er godt å kunne gi en varm hånd å holde i og kunne synge for de gamle og gi omsorg.

I dag er hun 78 år, og hun har fire barn, elleve barnebarn og fire oldebarn.

‒ Det er mye å være glad i og mye omsorg, slår Haldis fast.

Dikt

Vi må tilbake til diktene. Det er derfor vi er her.

‒ Da jeg begynte å skrive, hadde jeg et ønske om å skrive en kristen sang. Jeg prøvde, men syntes ikke jeg fikk det til. Gud hørte en bønn som jeg ikke klarte å utrykke.

‒ Hva vil du med diktene?

‒ Jeg ønsker at folk skal bli kjent med Jesus, og at det jeg skriver, skal være til trøst og oppmuntring. Diktene er også en terapi. Det er veldig godt å få skrive, og at andre finner troen gjennom det jeg skriver. Det er gjenklang fra hjerte til hjerte.

Haldis får mange tilbakemeldinger på at diktene hennes er nettopp til hjelp, trøst og oppmuntring.

‒ Jeg føler at det er et kall fra Gud, en gave jeg har fått.

2018: «Trygg i stormen» var diktsamling nummer 20 fra Haldis Reigstads hånd. FOTO: BRIT RØNNINGEN

‒ Og hva kan du si om «Trygg i stormen»?

Haldis går og finner frem boken slik at vi kan se den med egne øyne og bla i den.

‒ På alle de andre bøkene har Asle vært konsulent. Med denne boken har jeg jobbet alene. Jeg synes den er blitt veldig fin. Den er god å lese. Asle døde i 2016. Det siste diktet i boken, Mi siste reis, har han skrevet. Så er det bilder og små prosatekster og et bibelvers etter hvert dikt. Jeg har hatt et godt samarbeid med min sønn, Trond, som har tatt bildene.

Som de andre av Haldis sine diktsamlinger, inneholder også denne det hun kaller åndelige dikt, naturdikt og mellommenneskelige dikt.

Inspirasjon

‒ Hva inspirerer deg?

‒ Egentlig hele livet, med mennesker, natur, Guds ord og Jesus. Den lidelsen jeg ser på fjernsyn. Livet på godt og vondt som det kommer frem i boken Livsveven som har dikt til dåp, konfirmasjon, ekteskap og begravelse. Det er spennende å gå en tur i marka eller skogen. Da kan et dikt komme seilende. Når jeg skal møte et medmenneske, kan jeg be om at jeg må få et ord i form av et dikt til oppmuntring, trøst og hjelp for mange. Det er viktig at vi må ta vare på naturen og stanse opp og se hvor vakker den er og hvor rike vi er som har Jesus.

Jeg har levd under en åpen himmel, trygg i stormen

‒ I hvilken grad påvirker troen din diktene dine, og omvendt i hvilken grad påvirker diktene troen din?

‒ Troen ligger i bunnen på det jeg skriver. Du kan ta titlene fra min første og siste bok. Der har du perspektivet jeg har levd med, jeg har levd under en åpen himmel, trygg i stormen. Du kan si jeg har hatt en trygghet i troen. Jeg er trygg på at jeg er et Guds barn. Hvordan diktene påvirker troen, vet jeg ikke.

Musikk

AKTIV: Haldis Reigstad har ikke alltid så mye tid til å sitte i godstolen i stua på Frekhaug. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Haldis har ikke bare skrevet dikt. Hun har også skrevet tekst, mens Asle har skrevet musikk, til flere kantater, blant annet til Bildøy Bibelskoles 10-årsjubileum, til Det Vestlandske Indremisjonsforbunds 100-årsjubileum og til Norsk Luthersk Misjonssambands 100-årsjubileum. Hun har fått fire salmer inn i Norsk Salmebok, deriblant den kjente Tett ved sida mi går Jesus. I tillegg har hun samarbeidet med barnebarna, tvillingene Hildegunn og Ingelin, om barnekantaten «Jordbærhagen». Og musikere har laget musikk til diktene hennes, blant andre Per Tveit, Harald Myklebust, Kjell Ivar Aase, Bjarne Stølen og Synnøve Grøtteland Helland.

‒ Musikk og sang har vært veldig sentralt i livet vårt, forteller Haldis.

Diktene har gitt henne en utadrettet tjeneste. Senere den dagen vi er på besøk, skal hun ut til samfunnshuset på Austrheim. I sommer skal hun på diverse stevner og signere bøker.

‒ Jeg signerte blant annet på ImFs kvinnefest, og 17. og 22. mai var jeg i Grimstad. Denne måneden skal jeg på Norsk Luthersk Misjonssambands generalforsamling. Der skal barnebarna Hildegunn og Ingelin ha konsert, og jeg skal ha en egen avdeling under konserten. Så skal jeg på Frelsesarmeens sommerstevne, ramser Haldis opp.

Damen har kort sagt et høyt aktivitetsnivå. ‒ Det er veldig kjekt å være ute. Jeg liker å treffe folk, forklarer hun.

Gaver

Så ser hun engasjert på oss og tar opp noe som ligger henne på hjertet.

Jo mer jeg gir, desto mer får jeg

‒ Mange gaver blir ikke forløst. Det er viktig at vi kan oppmuntre hverandre til å få brukt gavene våre. Uansett hvilke gaver en har, er det viktig at det blir oppmuntret. En dame sa til meg en gang: «Gavene kan vi ikke ha for oss selv. Gud har ikke råd til det.» Hvis jeg ikke hadde delt diktene mine, tror jeg ikke at jeg hadde fått så mange dikt. Det har utviklet seg slik at jo mer jeg gir, desto mer får jeg. Hvis jeg deler et dikt jeg har fått, får jeg noe å gi.

Det hender folk spør Haldis hvordan hun har det nå, når hun er blitt enke og alene.

‒ Jeg svarer at jeg har det godt. Savnet etter Asle er der, men jeg vet at vi skal treffes igjen. Det er dager da jeg kjenner på ensomhet og savn. Noen dager er tyngre enn andre, men jeg har mange gode dager. Jeg har familie og venner. Jeg går masse på tur i skog og mark. Jeg har god helse. Jeg er privilegert, konkluderer Haldis Reigstad.

MENNESKESYN: I møte med KrF-leder Kjell Ingolf Ropstads utspill synes ikke partifellene Tom Sverre Tomren (til venstre) og Erik Lunde å være så bekyrmet for menneskesynet til Miljøpartiet de grønne (MDG) lenger. FOTO: Hordaland fylkeskommune/Gunhild Sørås/Wimimedia Commons. Montasje: ImF Media

Ropstads oppgjør er nødvendig

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Kjell Ingolf Ropstads anførsel om at det kristne menneskesynet er under angrep, er reelt. Samtidig oppfatter jeg at profilerte politikere nå har fått problemer med tidligere uttalelser.

«Der hvor sekulær filosofi fornekter det unike menneskeverdet, fastholder kirken at mennesket, i motsetning til dyrene, er skapt i Guds bilde og etter hans lignelse (1. Mos 1:26-27)». Slik står det i lærebrevet fra Bishoftu som Indremisjonsforbundet (ImF), Norsk luthersk misjonssamband (NLM), Normisjon og 14 internasjonale organisasjoner og kirkesamfunn har undertegnet. Diskusjonen som nå pågår, er derfor også relevant for misjonsorganisasjonene, selv om det også involverer partipolitikk.

«Intelligent dyr»

Under en tale til KrFs landsstyre 8. november sa leder Kjell Ingolf Ropstad at partiet blant annet skal stå opp mot «krefter i miljøbevegelsen som mener ‘mennesket bare er et intelligent dyr’». Det var avisen Vårt Land som først meldte om dette og som dermed utløste debatten. Overfor avisen klargjorde Ropstad at utsagnet også har adresse til Miljøpartiet de grønne (MDG). Ropstad har senere (VG 13. november) levert en solid utdypning av utspillet sitt.)

Ropstads oppgjør har falt MDG tungt for brystet. Det MDG imidlertid ikke kan bortforklare, er følgende setning i partiets prinsipprogram om menneskesyn: MDG «har som utgangspunkt at menneskene ikke står hevet over naturen, men er en del av naturen.» Det finnes ingen tvil om at dette – etter sin ordlyd – strider mot et kristent, bibelfundert menneskesyn.

Det finnes ingen tvil om at dette – etter sin ordlyd – strider mot et kristent, bibelfundert menneskesyn

Sidestilles

I en kronikk i Vårt Land 30. mars 2015 pekte KrFs profilerte ideolog, Erik Lunde, på den samme setningen. For å vise hvor alvorlig Lunde så på det, er det nødvendig å ta med et lengre avsnitt fra kronikken:

«Det er en tynn suppe, men gir likevel en pekepinn på at MDG definerer seg som en del av den ‘grønne ideologien’. En viktig fellesnevner for denne bevegelsen er at mennesket sidestilles med andre skapninger i naturen. Mennesket skal ikke ha noen særstatus, men betraktes som en del av naturen på linje med andre livsformer.

Den grønne ideologien utfordrer en grunnleggende tanke i moderne religiøs, filosofisk og politisk tenkning: et antroposentrisk menneskesyn.

I alle de store monoteistiske verdensreligionene betraktes mennesket skapt i Guds bilde og er gitt en særstaus. I Salmenes bok omtales mennesket ‘lite lavere enn Gud’ og med en ‘herlighet og ære’ som skiller det fra andre levende vesener. Ideen om mennesket som unikt har også dype røtter i gresk filosofi. Gjennom hele filosofihistorien har ulike tenkere begrunnet hvorfor mennesket skiller seg fra dyrene.

Dette menneskesynet er et viktig premiss for tanken om at mennesket har spesielle rettigheter, noen menneskerettigheter, som andre skapninger ikke har.»

https://twitter.com/eriklun/status/1194695661536600067?s=20

 På Twitter 13. november (se ovenfor) uttaler imidlertid Lunde seg helt annerledes: «Jeg mener verken MDG eller miljøbevegelsen … har et problematisk menneskesyn.» Når jeg konfronterer ham med kronikken fra 2015, svarer Lunde at han at «der stiller jeg spørsmål til MDG. Jeg kommer ikke med noen påstander om hva slags menneskesyn de har, bare at det er behov for en tydeliggjøring. Min opplevelse er at den tydeliggjøringen har kommet. MDG sier klart og tydelig at de tillegger mennesket en spesiell status.» 

Når jeg repliserer at jeg ikke får dette til å stemme med det jeg har sitert ovenfor, svarer Lunde at etter at kronikken sto på trykk i 2015, «har de (MDG, min anm.) presisert at de mener mennesket har en særlig moralsk status». (Her er hva Erik Lunde viser til: Dagsnytt 18 31. mars 2015.) 

Jeg finner fortsatt dette noe underlig ettersom MDGs formulering i prinsipprogrammet er den samme som i 2015.

«Spesielt dyr»

I mainummeret i 2017 satte Sambåndet søkelys på miljøspørsmålet. Her intervjuet vi blant andre daværende MDG-politiker Tom Sverre Tomren. På direkte spørsmål om menneskesyn relatert til Bibelen, svarte Tomren blant annet at «vi (mennesket, min anm.) er et dyr, men et spesielt dyr». Som det framgår av lenken, uttalte Tomren seg langt mer nyansert enn MDGs prinsipprogram, men holdningen om at mennesket er et dyr, tok Sambåndet avstand fra på lederplass i samme utgave.

I juni 2018 meldte for øvrig Tomren overgang fra MDG til KrF. I Vårt Land 26. juni 2018 siteres Tomren indirekte på at han «har vært i knallharde debatter med partimedlemmer og sier han reagerer på et menneskesyn og en religionsdebatt som går på tvers av menneskeverdet.» Neste sitat lød slik:

– Det er flere som er opptatt av menneskeverdet i MDG, og jeg tror flere vil forlate partiet, sier Tomren og understreker: – Noe av utfordringen ved å oppvurdere naturens verdi, er at man risikerer å nedvurdere menneskets verdi.

https://www.facebook.com/tom.tomren/posts/10156424745545940

Overfor Kjell Ingolf Ropstads utspill nå synes imidlertid ikke Tom Sverre Tomren å være så bekymret for MDGs og miljøbevegelsens menneskesyn lenger. 9. november skrev Tomren på sin Facbook-profil at KrF heller bør ta en titt i speilet før partiet «angriper idealister som arbeider for Guds skaperverk».

Dersom MDG nå har et annet eller mer nyansert menneskesyn enn i 2015/18, hvorfor har partiet så ikke endret prinsipprogrammet sitt? Denne kronikken fra talsperson for Grønn ungdom, Teodor Bruu, er da heller ikke akkurat et signal om en slik endring er nær forestående.

INN I STYRET: Espen Ottosen fra NLM stemte imot at Guttogjente.no skulle overtas av Tro & Medier. Her fotografert i aksjon som ordstyrer for landsmøtet i Tro & Medier i 2017. FOTO: ImF MEDIA ARKIV

Status quo for guttogjente.no

/0 Kommentarer/i , /av

Heller ikke på den ekstraordinære generalforsamlingen ble det flertall for ny styreform for foreningen guttogjente.no.

Dermed fortsetter guttogjente.no som før, men nå uten en daglig leder. Alexis Lundh fra Tro & Medier fungerte som daglig leder fram til november.

På den ordinære generalforsamlingen (GF) 24. mai i år la det daværende styret fram forslag om at Tro & Medier skulle overta Guttogjente.no. Som sambåndet.no skrev 27. mai, fikk ikke dette forslaget det nødvendige to tredjedels flertall. Stemmetallet ble fire-fire. NLM, NLM vgs, Ungdom i oppdrag og De frie evangeliske forsamlinger stemte imot, mens ImF, ImF Ung, Egill Danielsen Stiftelse og Tro & Medier stemte for.

Les også: Trekker seg som styreleder.

Oppnevnt nytt styre

Under ekstraordinær GF tirsdag 12. november ble det stemt over om hvorvidt guttogjente.no skulle fortsette som uavhengig eller bli overtatt av Tro & Medier. Stemmetallet ble nøyaktig det samme som i mai, bortsett fra at ImF og NLM denne gangen hadde to stemmer hver. Det opplyser ImF-representant Erik Furnes til sambåndet.no tirsdag kveld.

– Det ble oppnevnt et nytt styre som har mandat fram til neste ordinære GF, og de må nå sørge for en ny daglig ledelse av guttogjente.no, påpeker Furnes.

En valgkomité skal nå også jobbe fram mot neste ordinære GF, som trolig blir i slutten av mai neste år. 

Overlappende

Erik Furnes sier ImF har argumentert for at Tro & Medier skal overta utfra at det er flere overlappende ansvarsfelt mellom guttogjente.no og Helt Fri innen Tro & Medier. Når man likevel skal drive hver for seg, «spres ammunisjonen», som Furnes uttrykker det.

– Vi argumenterte for å ta vare på det positive som har vært, men at vi har mer tro på å samle tiltakene i en tverrkirkelig organisasjon som Tro & Medier. ImF har selv gode erfaringer med å gi nettevangeliseringsverktøyene Jesus.net og Omgud.net videre til Tro & Medier. Men vi tar til etterretning at det ikke var to tredjedels flertatt for å endre styringsform, sier Erik Furnes.

Helhetsvurdering

Informasjonsleder Espen Ottosen i NLM er en av dem som tirsdag ble valgt inn i det nye styret, som ikke har konstituert seg ennå. Resten av styret består av Trond Sæthren, Geir Edvin Frøen, Grete Yksnøy Martinsen og David Vikanes. Øivind Benestad er varamann.

– I NLM har vi vært usikre på hva som vil være den beste veien videre for guttogjente.no. Men etter en helhetsvurdering har vi landet på at det totale engasjementet for det veiledningsarbeidet som guttogjente.no driver med, vil være størst om man lar guttogjente.no fortsette som selvstendig, sier Ottosen til sambåndet.no.

Informasjonslederen i NLM vedgår at Tro & Medier har beslektet arbeid gjennom Helt fri, som Alexis Lundh er leder for og som også Ottosen mener er svært viktig.

– Forskjellen er likevel at guttogjente.no primært er en nettside, mens Helt Fri holder foredrag. Begge deler er kjempeviktig, sier Espen Ottosen.

BLE GODT TATT IMOT: Pastor Nils Jøssang fra Sogndal indremisjonsforsamling fikk stor applaus for sine tanker om hvordan indremisjonsfamilien bør organiseres. Fra venstre ser vi ordstyrerne Johan Halsne og Torgeir Lauvås, sistnevnte i samtale med generalsekretær Erik Furnes. FOTO: PETTER OLSEN

Hjertefølt start for endring

/0 Kommentarer/i , /av

GF Å legge ned kretsene i sin nåværende form og erstatte dem med noen få nettverksbyggende sentra. Det var et av forslagene da generalforsamlingen i ImF diskuterte den store saken om framtidig organisasjonsstruktur.

BILDØY: Det mye omtalte GF-året i Indremisjonsforbundet (ImF) kulminerte lørdag ettermiddag med behandlingen av sak 4, «Organisering og struktur i ImF». Etter både presentasjoner, debatt og gruppearbeid vedtok generalforsamlingen (GF) enstemmig å be «alle krinsar i ImF om å gå inn i ein forpliktande prosess saman med ImF sentralt». De neste tre årene skal en arbeide sammen for å finne fram til en mest mulig tjenlig organisasjon og struktur. Målet er klart – «å nå lengst mogleg med vårt misjonsoppdrag». 

– Det er et oppriktig hjertesukk fra ansatte og tillitsmenn om at vi når for kort ut med evangeliet i forhold til de ressursene vi har til disposisjon. ImF-styret ber om et startskudd for en prosess, om at GF skal gi et signal om at vi er nødt til å ta dette på alvor, sa generalsekretær Erik Furnes i sin innledning.

Læring og tilsyn

Et enstemmig GF anbefaler årsmøtene i kretsene å peke ut hver sin arbeidsgruppe med mandat og myndighet til å gå sammen i et felles læringsnettverk som skal samles minst to ganger i hvert av de neste tre årene. Representanter fra forsamlinger i kretsene skal inviteres med. Hensikten er å skape mest mulig felles forståelse av nåsituasjonen, kartlegge behov og ressurser og «arbeide fram konkrete tiltak for å styrke samhandling og betre utnytting av dei ressursane vi har i fellesskapet».

I tillegg ber GF ImF-styret om å arbeide aktivt for å «styrke det åndelege leiarskapet» i de tilsluttede enhetene. Det kan blant annet gjøres ved å bygge kompetanse og tjenlige ordninger for tilsynstjeneste inn mot forsamlinger. 

Fra det viktige til hva vi er til for

KRETSlederne Sondre Orrestad, t.v., og Ole-Jørgen Storsæter presenterte scenarioer for endring ut fra sitt ståsted. FOTO: PETTER OLSEN

I sakspapirene var det varslet «moglege scenario» fra både forsamlings- og kretsståsted. Kretssekretær Sondre Orrestad i Sogn og Fjordane Indremisjon og hans kollega Ole-Jørgen Storsæter i Nordhordland Indremisjon listet opp de mange oppgavene som kretsene har i dag, så som eiendomsforvaltning, administrasjon, strategi og økonomi.

– Men hvorfor er vi egentlig til, spurte Storsæter – og viste til misjonsbefalingen. – Det er folket vi er kalt til å nå, poengterte han.

Om kretsene skal kunne bevege seg fra alle de viktige oppgave til hvorfor de egentlig er til, må organisasjonen rasjonaliseres, konstaterte Orrestad og Storsæter. Det innebærer mer samkjøring av eksempelvis konfirmantarbeid og spesialisering innen eiendomsforvaltning, administrasjon og strategiarbeid.

– Vi må ikke drive med dette på hver vår haug, ikke gjøre dobbeltarbeid. Og et stor ja krever mange nei. Om vi vil prioritere noe, må vi prioritere noe annet vekk, sa Storsæter.

– Hva skal til, spurte Orrestad – og svarte selv: – Vi må vende oss til Gud. Vi må stå sammen i oppdrag og tjeneste, ha en felles forståelse av hva vi skal.

Fra krets til område- og kompetansesentre

Scenariet fra forsamlingsståstedet var det pastor i Sogndal indremisjonsforsamling (Sim), Nils Jøssang, som sto for. Hans innlegg falt i stor grad sammen med de to førstes. 

– Vi er en bevegelse, og det er livet som må styre organisasjon og struktur, mente Jøssang.

Pastoren foreslo å legge ned kretsene i sin nåværende form og samle oppgaver i noen få sentra.

– Disse skal ha en områdefunksjon ut fra et fellesskap, sa Jøssang – og viste til at kretskontoret til Sogn og Fjordane Indremisjon nå er i ferd med å flytte nærmere forsamlingen i Sogndal. 

Oppgavene til disse nye enhetene bør være å bygge nettverk, kartlegge og koble ressurser og stå for veiledning og visjon. En tanke fra Jøssang var også å bygge kompetansesentre rundt om i indremisjonsland basert på hva man i dag har spisskompetanse på. 

Nils Jøssang forlot podiet akkompagnert av kraftig applaus, og deretter ble det åpnet for debatt.

Støtte til endring

DEBATT: Randi Klingsheim Bø var eneste kvinne som tok ordet i debatten. FOTO: PETTER OLSEN

– Dere er min flokk! Men vi er ikke bundet sammen på grunn av struktur men på grunn av et åndelig syn og en lengsel etter å møte folke med evangeliet. ImF begynte lokalt med knoppskyting som senere samlet seg fordi de trengte hjelp til å vokse videre. Det meste skjer lokalt. Nå bygges det lokale forsamlinger mellom ImF og NLM til tross for at NLM sa at de ikke ønsket det, påpekte en følelsesladet Runar Landro fra Fredheim Arena og fortsatte:

Organisasjonsformer, påpekte Landro, er kun tjenlige i den grad de hjelper misjonen til å nå ut med evangeliet.

– Vi tror på en sanering av kretsledd, styrking av sentralledd og kompetanseområder som vokser fram lokalt. Åtte av ti nettverk på Lederkonferansen er ledet av lokale forsamlinger. La oss nå gi et tilslag til de som ønsker å gjøre endringer, endringer som ofte er knyttet til struktur, understreket Landro.

Risikovilje

Nyvalgt ImF-formann Gabriel Pollestad vedgikk at en del av det som var sagt, utfordret ham personlig, «fordi jeg sitter litt fast i tradisjoner», som han uttrykte det.

– Jeg er villig til å ta nokså stor økonomisk risiko for at vi om tre år skal se at det har funnet sted en forandring, erklærte Pollestad.

Han viste til at han på første dag av generalforsamlingen hadde orientert om utfordringer med økonomien.

– Men jeg skal være med på å overbevise ImF-styret om at det minustallet fra 2018 kan tillates å være enda større om tre år om vi klarer å få til forandring, styrke arbeidet og stoppe avskalling. Vi har egenkapitalandel på 80-90 prosent og må ikke møte Jesus med lommene fulle av penger og kontoene fulle. Økonomi er underordnet, og sak er overordnet, understreket Pollestad, som til daglig er næringslivsleder.

I ImF-podkasten Lydbåndet kan du høre Gabriel Pollestad snakke mer om blant annet hvilke næringslivserfaringer han tar med seg inn i formannsvervet.

Forkynnelsen

Tidligere styreleder i ImF Rogaland, Randi Klingsheim Bø fra Klepp Stasjon, var den eneste kvinnelige delegaten som tok ordet:

– I en tid der mange har høy utdanning trenger vi folk med teologisk tyngde og kunnskap innen trosforsvar. Og vi trenger tilsynsordninger, påpekte Bø.

Også Njål Skrunes og Ståle Tønnessen var opptatt av forkynnelsen.

– Det er viktig at vi har nok forkynnere til å kunne reise rundt i landet. Det gjelder ikke bare små bygder, men også store byer. Ikke enten eller, men begge deler, sa han.

– Vi må løfte opp forkynnelsen, og den må være radikal med tanke på etterfølgelse av Jesus, sa Kai-Even Bjørdal, pastor i Emblem bedehusforsamling.

Tidligere kretsleder Karl Arne Austnes i ImF Sunnmøre minnet om at kultur spiser strategi til frokost.

 – Vi må adressere kulturen og åpne oss for å endre – sammen med de unge. Sentralleddet må utruste forkynnere, sa Austnes.

Usikkerhet

GRUPPEARBEID avsluttet generalforsamlingen 2019. FOTO: PETTER OLSEN

Nyvalgt styremedlem Kjell Hauan påpekte at det ble jobbet med endring av struktur også da han var ansatt på forbundskontoret.

– Det vil fortsette også etter neste generalforsamling. Det må hele tiden være en bevegelse. Noe må binde oss i hop, og det er at vi skal nå folket vårt, sa Hauan.

Håkon Garvo fra Finnmark Indremisjon var sistemann på talerstolen i debatten.

– Jeg kjenner på usikkerhet. Trenger hjelp til å forstå mer av hva vi går inn i, hvordan det vil gå ut over Finnmark. Dersom arbeidet skal være selvfinansierende, blir det svart fra Nordmøre og oppover, mente han.

– Det handler om mindre administrasjon og mer misjon, beroliget generalsekretær Erik Furnes.

Generalforsamlingen ble avsluttet med et gruppearbeid om framtidig struktur. Referatene fra gruppene skal tas med videre i arbeidet.

TRUSSAMFUNN: Generalforsamlinga røystar i saka om fullmakt til å slå saman ImF Trossamfunn med andre. FOTO: PETTER OLSEN

Gav fullmakt til samanslåing av trussamfunn

/0 Kommentarer/i , /av

GF ImF-styret fekk fullmakt frå generalforsamlinga til å slå ImF Trossamfunn saman med andre trussamfunn. Eit stort mindretal ville berre slå saman med NLM sitt trussamfunn.

BILDØY: 23. oktober gjekk både sambåndet.no og utsyn.no ut med nyheita om at hovudstyra i ImF og NLM begge hadde gjort vedtak om å utgreia og vurdera samanslåing av trussamfunna. Begge styra meinte at generalforsamlinga (GF) måtte spørjast om løyve til dette. 

– Så lenge vårt misjonsfolk ønskjer at ImF skal oppretthaldast som eigen organisasjon, vil vi fremje ei best mogleg samarbeidsånd med søsken i andre organisasjonar og kyrkjesamfunn som står saman med oss i misjonsoppdraget og kampen for klassisk kristen lære, peikar ImF-styret på i saksutgreiinga til GF. I framlegget til vedtak bad ImF-styret om fullmakt til å slå saman trussamfunnet «med andre trussamfunn på evangelisk-luthersk grunn».

For vidt

To av utsendingane frå Bergens Indremisjon meinte denne formuleringa var i breiaste laget.

– Eg trudde det var snakk om samanslåing med NLM Trossamfunn. Med omgrepet «evangelisk-luthersk» kan fem-seks ulike trussamfunn vera aktuelle. Er det klokt å ha det så breitt? Det bør då i alle fall stå ei setning om at styret må koma tilbake til neste GF med eit forslag om samanslåing, sa Skrunes.

Generalsekretær Erik Furnes fekk ordet til forklaring. Han peika på at styret hadde vurdert Skrunes sitt poeng:

– Det er ikkje noko anna på bordet enn NLM, og me inviterte NLM til å vera med i vårt trussamfunn alt i 2015, sa Furnes.

Han viste til at synodeleiar Jarle Skullerud i Frikyrka i 2017 tok til orde for ei brei luthersk frikyrkje.

– ImF-styret trur ikkje dette er så sannsynleg, men me har for sikkerhets skuld bede om ei vidare fullmakt for å sleppa å gå tilbake til GF. ImF og NLM er misjonsorganisasjoner som har eit trossamfunn. Skulle det bli snakk om eit større kyrkjesamfunn, er det noko anna og må fremjast for GF, forsikra Furnes.

Avgrensa

Jan Fosse frå Bergens Indremisjon slo seg ikkje til ro med dette. Han la fram forslag om å avgrensa fullmakta til samanslåing med NLM Trossamfunn.

– Det handlar om teologiske skildnadar og ulikt kyrkjesyn, sa Fosse.

Andreas Bjørntvedt frå Fredheim Arena var derimot positiv til breidda i framlegget frå ImF-styret:

– Nokre av oss står nærare Normisjon enn NLM, sa Bjørntvedt.

103 mot 50

Torgeir Skrunes støtta også framlegget frå ImF-styret, men frå ein litt annan vinkel:

– Eg ser for meg at trussamfunnet skal veksa og organisasjonane i dagens form avta, sa han. I første omgang gjeld det samanslåing med NLM Trossamfunn, sa Skrunes. 

Roald Evensen ville derimot ikkje ha samanslåing i det heile.

– Eg ser ikkje visjonen og skjønar ikkje at vi skal bruke tid og krefter på det, sa han.

Roald Evensen ville ikkje setja fram noko skriftleg forslag, og dermed vart framlegget frå ImF-styret sett opp mot framlegget frå Jan Fosse. ImF-styret fekk då 103 røyster for sitt forslag, medan 50 røysta for Fosse sitt avgrensande framlegg.

LEDERVALG: Gabriel Pollestad, til høyre, vant formannsvalget. Motkandidaten, Kjell Hauan, ble styremedlem. FOTO: PETTER OLSEN

Gabriel Pollestad valgt til ny formann i ImF

/0 Kommentarer/i , /av

GF Gabriel Pollestad er ny formann i Indremisjonsforbundet. Les hvordan styresammensetningen ble, varamenn inkludert.

BILDØY: På ImFs generalforsamling fredag ble Gabriel Pollestad valgt til ny formann i Indremisjonsforbundet (ImF). Han fikk 127 stemmer. Motkandidaten, Kjell Hauan, fikk 67 stemmer. 

Gabriel Pollestad er sittende nestformann. Han var kandidat til formann også for tre år siden. Da tapte han for Odd Asbjørn Nybø. Nybø kunne ikke ta gjenvalg i år ettersom han har sittet tre periode i ImF-styret. 

Tre kvinner

Ellers gikk styrevalget slik:

Bodil Fjelltveit (162 stemmer) og Harald Voster (146 stemmer) fra midtre valgdistrikt.

Kjell Hauan (156 stemmer) og Norunn Byrknes (117 stemmer) fra søndre distrikt.

Oddbjørn Brunstad og Marit Røykenes Dahle (begge 139 stemmer) fra nordre distrikt.

Varamannsvalg

Lørdag var det klart for varamannsvalg blant de styrekandidatene som ikke ble valgt inn på fast plass dagen før.

Andreas Bjørntvedt fra Fredheim Arena og Nils Jøssang fra Sogndal indremisjonsforsamling oppfordret delegatene til å stemme Jarle Mong fra Bedehuskirken inn som 1. varamann, som møter fast i styret:

– Styret trenger økt representasjon fra store forsamlinger og de dynamiske miljøene, sa Bjørntvedt. Jøssang la i tillegg også vekt på alder:

– Jeg løfter fram ungdomskandidaten, sa Jøssang om 38 år gamle Mong.

Jarle Mong fikk da også flest stemmer og ble første varamann. På de neste plassene fulgte Paul Tore Garvo (Finnmark), Ove Fotland (Nordhordland Indremisjon) og Randi Klingsheim Bø fra Klepp Stasjon. 

DET NYE STYRET: Fra venstre Kjell Hauan, Norunn Byrknes, Bodil Fjelltveit, Harald Voster, Oddbjørn Brunstad og Gabriel Pollestad. Marit Røykenes Dahle var ikke til stede. FOTO: PETTER OLSEN

Dette svarte den nye formannen på 11 spørsmål fra Sambåndet-redaksjonen.

FORMANNSKANDIDATER: Gabriel Pollestad (t.v.) og Kjell Hauan. FOTO: ImF Media arkiv/privat. Montasje: ImF Media

En av disse blir ny ImF-formann

/0 Kommentarer/i , /av

GF Sambåndet har stilt formannskandidatene i ImF 11 spørsmål. Her kan du lese deres svar og dermed blir bedre kjent med dem.

Fredag ettermiddag starter ImFs generalforsamling, og valg av styre, inkludert ny formann, står på agendaen. I Sambåndet nr. 10/19 svarte de to formannskandidatene, sittende nestleder Gabriel Pollestad og Kjell Hauan, på spørsmål fra Sambåndet-redaksjonen. Her kan du nå også lese dette digitalt, og vi presenterer kandidatene i alfabetisk rekkefølge.

Se også nyhet helt nederst om et nytt medietilbud fra ImF.

Navn: Kjell Hauan

59 år, gift med Sissel, to voksne barn og bestefar til to.

Tilhørighet til forsamling: Kvinesdal bedehusforsamling.

Tilhørighet til noe trossamfunn: ImF Trossamfunn.

Kort om ledererfaring og relevante kvalifikasjoner, både nåværende og tidligere:

Kretssekretær i Flekkefjord Indremisjonskrets, medieleder ImF og administrasjonsleder ImF Sør. Min styreerfaring startet i skolelaget på ungdomsskolen. Senere har jeg hatt ulike styreoppgaver i tilknytning til mine stillinger i indremisjonen; Barnas.net, Foreningen Kristen Riksradio, KVS-Bygland, KVS-Lyngdal, skolestyret og stiftelsesstyret for Egill Danielsen Stiftelse.

Lokalt har jeg vært leder i bedehusstyret, og er nå leder i eldsterådet for Kvinesdal bedehussforsamling, og leder i Åndelig tilsyn for ImF Sør.

Et hovedtema for GF-året er struktur. Hvordan ser du for deg forholdet mellom sentralledd, krets og forsamling/forening i framtiden?

Tanken om å stå sammen for å nå lengre ut, var utgangspunktet da DVI ble stiftet. Denne tanken bør fortsatt ligge til grunn for ImF. Både samfunnsutviklingen og kirkesituasjonen har endret rammevilkårene for arbeidet vårt. Endringen fra møteuker til faste ukentlige møter og etablering av forsamlinger, påvirker arbeidsfordelingen i ImF. Derfor må vi tenke gjennom hvordan vi organiserer oss på beste måten. Ansatte arbeidere blir mer knyttet opp til det lokale forsamlingsarbeidet, mens sentralleddet nedbemanner. I framtiden vil kanskje sentralleddets viktigste oppgave bli å utdanne/utruste de lokale arbeiderne mens kretsleddet kan ivareta arbeidsgiveransvaret og oppfølging av disse. Sentralleddet bør fortsatt være en støtte for de andre leddene med administrative rutiner knyttet til økonomi- og personalarbeidet.

Er antall kretsenheter på et fornuftig nivå?

Kanskje. Jeg tror vi trenger en evaluering av de kretsfusjonene som er gjennomført. Vi er avhengig av god kontakt mellom krets og lokalforening. Hvis avstanden blir for stor, vil kanskje lokalforeningen kjenne mindre ansvar for kretsarbeidet. Da blir gevinsten av en sammenslåing liten.

Hva bør være sentralleddet, som du kan bli styreleder for, sin viktigste oppgave?

Sørge for at Guds ord fortsatt blir forkynt i landet vårt, og oppmuntre medarbeidere i alle deler av organisasjonen til å være frimodig på bibelsk grunn.

Hvilke oppgaver skal ikke være på sakskartet for et hovedstyre?

Hovedstyret skal legge rammene for arbeidet, og ikke grave seg ned i de små detaljene.

Flere bedehus er de siste årene solgt etter redusert arbeid. I tillegg har flere større forsamlinger sett dagens lys, dels etter sammenslåing av arbeid. Det skjer altså en form for sentralisering i bedehus-Norge. Er dette en god utvikling?

Ja, når det fører til vekst og ny giv i arbeidet.

En slik utvikling med stadig flere forsamlinger med et menighetslignende preg, vil også aktivere spørsmålet om en form for «liturgi» og en ordning for tilsyn/samordning. Hva tenker du om denne utfordringen?

Mange har lagt vekt på at møtene på bedehuset skal ha en fri form. Men det frie har ofte fått sin faste form. At vi nå ser behov for en form for ”liturgi”, synes jeg er positivt. Jeg tror det kan være med og bevisstgjøre oss. Vi har ikke vondt av å bekjenne vår synd og vår tro, be ”Fader vår” eller lyse velsignelsen.

En ordning for tilsyn/samordning er en naturlig følge av at vi etablerer forsamlinger. Men dette er ikke nytt. Når jeg leser gamle bedehusprotokoller, ser jeg at de som bygde bedehus for hundre år siden, også tenkte på dette. Flere bedehuslover viser at de definerte styret som et åndelig tilsyn for arbeidet.

Et stadig tilbakevendende tema er ImFs forhold til andre lutherske organisasjoner. Er det aktuelt med en tettere relasjon enn bare samarbeid, i tilfelle med hvem, eller skal ImF fortsette en selvstendig linje som i dag?

Flere steder er bedehuset stedet der de forskjellige organisasjonene har sine møter og aktiviteter. Bedehuset har blitt et aktivitetshus, og en «konkurransearena» for organisasjonene. Dette må vi slutte med.

Før bygde de vennesamfunn, en samling av de troende på tvers av organisasjonsgrenser. Selv vokste jeg opp i et vennesamfunn på bedehuset, og visste lite om hvilke organisasjoner som drev hva. Vi gikk på bedehuset.

Når vi i dag danner forsamlinger på bedehusene, må vi ikke glemme vennesamfunnstanken. Derfor må organisasjonene snakke sammen, og ikke bygge hver sin forsamling der det lokalt ikke er grunnlag for det. Så må vi har respekt for at de forskjellige organisasjonene har et kall og spesielle misjonsoppgaver å ivareta. Men alle er vi avhengige av støtte fra livskraftige forsamlinger. Enten må vi bygge disse sammen, eller så må vi bli enige om at en organisasjon får et spesielt ansvar for dette arbeidet. Som indremsjonen bar et spesielt ansvar for vennesamfunnet, bør vi også i dag ta ansvar for å samle bedehusfolket i en forsamling.

Så får vi se hvor tett det blir naturlig å samarbeide med andre. Blir samarbeidet så nært at det er naturlig å tenke en tettere relasjon, står vi nok nærmest NLM. Men flere steder samarbeider vi også godt med andre.

Det koster penger å drive misjon. Hvordan skal arbeidet til ImF finansieres?

Vi må nok betale selv, altså givertjeneste.

Det er lansert en modell der større del av gavene gis lokalt og så deler lokallaget/forsamlingen videre til krets og sentralledd. Er dette en aktuell modell for framtiden?

Ja.

Er det fortsatt bruk for ImF om 10 år?

Om Gud vil – JA.

Hva gjør Gabriel Pollestad til en god formannskandidat?

Jeg kjenner ikke Gabriel godt, men jeg vet at han har vokst i en ImF-heim, og har funnet sin plass og tjeneste i vårt arbeid. Han kjenner ImF-arbeidet godt. Erfaringen som kretsformann i ImF Rogaland og nå nestformann i ImF, er verdifull. I tillegg har han ledererfaring fra næringslivet. Han er bonde og jærbu, noe som skulle tilsi at han har sundt bondevett og beina godt plantet på jorda.

 

Navn: Gabriel Pollestad      

49 år, gift med Monica. 3 barn 21, 19 og 16 år

Tilhørighet til forsamling: ImF-Nor Forsamlingen på Nærbø

Tilhørighet til noe trossamfunn: Den norske kirke

Kort om ledererfaring og relevante kvalifikasjoner, både nåværende og tidligere.

Styreleder og operative lederstillinger i egne selskap gjennom 25 år.

Medlem i eldsteråd i forsamlingen

Styreleder KVS-Lyngdal og medlem av styret i KVS-Bygland.

Nestleder ImF-styret inneværende periode

Et hovedtema for GF-året er struktur. Hvordan ser dere for dere forholdet mellom sentralledd, krets og forsamling/forening i framtiden?

Uforandret, som i dag.

Er antall kretsenheter på et fornuftig nivå?

Ja, men noen vil det være naturlig å slå sammen, geografisk.

Hva bør være sentralleddet, som du kan bli styreleder for, sin viktigste oppgave?

Eierskap av skoler, og overordnet strategi for trosformidlingen i ImF. Det bør også være et kompetansesenter for organisasjonen (Awana, IKT osv) samt ha ansvar for økonomi, generalforsamling, ledersamlinger og campingdrift.

Åndelig tilsyn og ansvar for ImF-Trossamfunn bør også ligge til sentralleddet.

Hvilke oppgaver skal ikke være på sakskartet for et hovedstyre?

Her har jeg ingen svar.

Flere bedehus er de siste årene solgt etter redusert arbeid. I tillegg har flere større forsamlinger sett dagens lys, dels etter sammenslåing av arbeid. Det skjer altså en form for sentralisering i bedehus-Norge. Er dette en god utvikling?

Endring er en del av fremtiden til ImF, og vi må ikke stå i veien for lokalt initiativ og samarbeid for å opprettholde og utvikle lokalt arbeid. Pionertanken som er en del av ImF sin historie, vil stadig ha nye utrykk, men vårt hovedfokus skal alltid være «med Guds ord til folket».

En slik utvikling med stadig flere forsamlinger med et menighetslignende preg, vil også aktivere spørsmålet om en form for «liturgi» og en ordning for tilsyn/samordning. Hva tenker du om denne utfordringen?

Den utfordringen tenker jeg vi må ta. ImF er et trossamfunn, og vi vil tilby helhet fra dåp til begravelse for våre medlemmer. Dette vil være en del av vår identitet. Det blir en nødvendig kompetanse for ImF sentralt og lokalt.

Et stadig tilbakevendende tema er ImFs forhold til andre lutherske organisasjoner. Er det aktuelt med en tettere relasjon enn bare samarbeid, i tilfelle med hvem, eller skal ImF fortsette en selvstendig linje som i dag?

Jeg mener ImF skal fortsette en selvstendig linje som i dag.

Det koster penger å drive misjon. Hvordan skal arbeidet til ImF finansieres?

Gaver, Fast givertjeneste, og misjonstilskudd fra kretser og forsamlinger. Vi må også betale for tjenester knyttet til IKT, kompetanse, campingdrift og gi overskudd fra egne arrangement. 

Det er lansert en modell der større del av gavene gis lokalt og så deler lokallaget/forsamlingen videre til krets og sentralledd. Er dette en aktuell modell for framtiden?

Ja det mener jeg, så lenge en ser nødvendigheten av å beholde sentralleddet.

Er det fortsatt bruk for ImF om 10 år?

Ja, definitivt. ImF skal utruste mennesker til å være misjonærer i sitt nærområde «Kjenne, elske og tjene Jesus».

Hvorfor er Kjell Hauan en god formannskandidat?

Kjell har lang erfaring både som ansatt og tillitsvalgt i ImF. Han kjenner organisasjonen godt og er en tydelig og omgjengelig person.

Les mer om generalforsamlingen (GF):

Langt års ferd mot generalforsamling.

En god dag på Gardermoen.

-Det blir eit reelt formannsval.

NYHET: Indremisjonsforbundet lanserer egen podcast – Lydbåndet. To episoder er publisert. I denne GF-spesialen forklarer generalsekretær Erik Furnes i ImF hvorfor generalforsamlingen 2019 ble et GF-år.