Divisi og Helge Harila inviterte misjonsfolket til konserten "Kveldssang" fredag kveld under Lederkonferansen i Straume Forum. Her skulle de presentere et knippe nye salmer.
Etter en lang dag er det godt gjort å samle nærmere 70 tilhørere.
Det er liten tvil om at Divisi de siste årene har gått gjennom store forandringer. For noen få år siden ga de ut et gospelalbum på norsk, inspirert av afroamerikansk sørstatsgospel. Dette var under ledelse av Anders Berglund.
Røtter
Da Jostein Myklebust kom tilbake for å ta over koret igjen i 2016, var det nok en allmenn forståelse av at de kom til å ta noen steg tilbake mot røttene for koret. Uten at det nødvendigvis er noen steg tilbake i den forstand. Men uttrykksmessig er koret et ganske annet enn for fem år siden, det har også vært en del utskiftninger av kormedlemmer som har ført til en noe bredere alderssammensetning.
Uttrykksmessig er koret et ganske annet enn for fem år siden
Denne konserten var lagt opp som en stillferdig kveldssang-setting. Og deres egne ord var at her skulle vi «finne stillheten».
Konseptet framsto som godt forberedt med note-/sanghefte til publikum slik at de kunne delta med allsang der det ble instruert om det.
Tekstene
Salmene som koret har tatt fatt på, er salmer komponert og fremført av Helge Harila. Tekstforfattere er Marita Bjørke Ådland og Astrid Sætrang Morvik, hvorav førstnevnte var til stede.
Tekstene varierer fra bønnetekster til bibelmeditasjoner og salmer skrevet inn i bestemte livssituasjoner. Tekstene bærer preg av godt håndverk. Det er befriende å høre tekster som tar for seg Bibelen, livets store spørsmål og utfordringer, men som samtidig er jordnære og livsnære. Tekstene «Nikodemus» og «Stille, stille» satt spesielt igjen hos undertegnede.
Ådland kunne fortelle at hun er inspirert av moderne lyrikk, og hun trakk fram forfattere som Ellingsen, Hagerup og Bjerke. Hun ønsker å formidle det samme som Petter Dass, men i en annen språklig drakt.
Melodiene
Helge Harila, som har komponert melodiene og som er solist på prosjektet, har gjort en veldig god jobb med å fange følelsen og nerven i tekstene. Med et slikt materiale er det viktig at teksten får skinne og blir underbygget av musikken. Det har Harila klart på en overbevisende måte.
Sjangeren beveger seg mellom jazz, vise og folkemusikk.
Det som er spesielt her, er at Harila klarer å skrive «nye» salmemelodier
Melodiene er generelt godt skrevet og fremstår som både vakre og interessante. Det som er spesielt her, er at Harila klarer å skrive «nye» salmemelodier. Med det mener jeg at du føler at dette er noe nytt. Noe du ikke har hørt før. Kanskje med unntak av melodien til «Stille, stille», som til tider kan forveksles med «Kven kan seia ut den gleda». Men det gjør ikke melodien mindre vakker av den grunn.
Alle melodiene har nok ikke potensial til å bli en del av den framtidig levende salmeskatten. Dette handler litt om sangbarhet for en forsamling og tonalitet. Samtidig ser jeg det ikke som usannsynlig at noen av disse lever og synges jevnlig om femti år.
Fortjener mer
Harila har en flott stemmeprakt som han har forvaltet og konservert på en god måte. Han synger vakkert og er teknisk begavet. Harila fortjener en større scene og mer publisitet enn han har fått til nå, for han har noe å komme med.
Harila fortjener en større scene og mer publisitet
En slik stillferdig konsert hadde også fortjent et bedre rom med bedre lyd. Rommet ble litt lite og «dødt», og man hadde fått med seg flere detaljer og mer helhet dersom det hadde vært et annet rom eller dersom det ikke var akustisk.
Koret
Koret fremstår som alltid solid og godt. Alderssammensetningen og en del nye tilskudd gjør noe med samklangen, men Divisi gjør seg absolutt ikke bort denne gangen heller. Jeg skulle ønske de fikk enda mer plass i konserten, og at de fikk utfolde seg noe mer. For musikaliteten og overskuddet er på plass, men av og til må man slippe dem fri. Myklebust som dirigent er opptatt av formidling, noe man kan se tydelige spor av. Formidling er det absolutt viktigste for både solister og kor. Jeg tror de har et stort uforløst potensial rent musikalsk, for her er det mange dyktige sangere, men det betyr ikke at nivået ikke er veldig høyt. Det sier mer om hvor de kan være på vei.
Musikaliteten og overskuddet er på plass, men av og til må man slippe dem fri
Det framstår rent, stødig og vakkert. Dette er absolutt en framføring koret kan være bekjent av.
Musikerne
Musikerne de har med seg denne gangen, er fra øverste hylle. De møttes for første gang bare timer før konserten. Det skulle man virkelig ikke tro, for samspillet vitnet om mange års samarbeid.
Hans Petter Tangen er en kjent pianist for mange, men som også fortjener langt mer oppmerksomhet. For det han leverer, er strålende musikalsk. Han viser at han behersker flere sjangere, og han er både følsom og spiller med overskudd.
Frøydis Grorud er en velsignelse til et hvert ensemble. En av de fremste saksofonistene og fløytistene her til lands, men også godt utenfor landets grenser. Hennes vare og følsomme sound, blandet med periodevis kraft og improvisasjon, får hårene på kroppen til å reise seg. Her er det bare å lukke øynene og nyte.
Grorud blåser taket av på en særdeles smakfull måte
Mot slutten av konserten hadde hun er «interludium» der hun fikk spille to salmer i jazz/gospel-stil med impro-preg. Det var «Jeg vil gi deg i herre min lovsang» og «Nærmere deg min Gud». Uten å ta noe vekk fra resten av konserten eller prestasjonene denne kvelden for øvrig, så blåser Grorud taket av på en særdeles smakfull måte. Intet annet enn imponerende. Når man til og med får misjonsfolket til å knipse taktfast i gospelrytmer, da har man oppnådd noe ikke alle får til.
På sengekanten
I sin helhet fremstår konserten som vakker og stemningsfull. Man må nok være i humør til å senke skuldrene og ta en pause fra alt for å kunne få fullt utbytte av den, men Divisi, Myklebust, Harila og musikerne gjør dette til en fin kveld for de fremmøtte.
Etter denne konserten skulle jeg gjerne bare veltet i seng og ikke kjørt hjem igjen. Så en slik konsert med denne gjengen på sengekanten hadde vært ideelt.
Nye, gamle Divisi ser ut til å trives godt i salmelandskapet, og jeg tror vi kan glede oss til flere prosjekter fra alle de involverte framover.
SAMSPILT: Pianist Hans Petter Tangen, helt til venstre, imponerte Sambåndets anmelder. FOTO: PETTER OLSEN
Så er Skaug alene. Stemmen hans uttrykker et skrik og en lengsel etter dybde, og det ekte og understreker budskapet i sangene «Gir Meg Nåde» og «Er det du som kommer hjem?». Her er det snakk om det nakne, sårbare mennesket som våger å være ærlig, selv om det kan gjøre vondt. Høydepunktet er avslutningen med «På avstand», hans egen oversettelse og tolking av sangen «From a Distance».
– Jeg kjente en ekstra nerve, siden det er siste gang. Først og fremst kjenner jeg meg utrolig takknemlig for årene med divisi. Jeg har kjent at jeg har vært der Gud vil ha meg, og det er godt å tenke på at koret fortsetter. Så var det flott å samarbeide med Trygve. Han er en fin fyr, sier Berglund til sambåndet.no, som kommentar til sin siste konsert som divisis dirigent.