Tag Archive for: Donald Trump

NORDISKE MEDIEDAGER: Den norske USA-eksperten Sofie Høgestøl og den erfarne New York Times-journalisten Carl Hulse samtalte om "USA etter Trump". FOTO: PETTER OLSEN

Ensrettet fra Mediedagene

/0 Kommentarer/i , /av

KOMMENTAR Er det bare ett legitimt syn på den diskusjonen om abort som nå foregår i USA? Slik så det i alle fall ut under første dag av Nordiske mediedager (NMD).

BERGEN: Journalister og redaktører har benket seg til dagens første sesjon i Peer Gynt-salen i Grieghallen torsdag 5. mai. På programmet står et intervju med ledende Washington-korrespondent for New York Times, Carl Hulse. Intervjuer er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, Sofie Høgestøl, mye brukt som USA-ekspert av NRK. Hun er for øvrig også politiker for Venstre. Temaet er «USA etter Trump: kampen for demokratiet».

Lovendring

Digitalsjef i Dagens Næringsliv, Frode Buanes, var den i programkomiteen for NMD som sto for introduksjonen. Han viste til denne ukes lekkasje fra amerikansk Høyesterett som tyder på at den snart 50 år gamle dommen som pålegger de 50 amerikanske delstatene å tillate abort, kan bli omstøtt.

Som tidligere mangeårig ansatt i flere regionaviser, er jeg ikke jeg blant den som fremmer konspirasjonsteorier om «MSN» (main stream media), og jeg har ved flere anledninger uttalt meg kritisk om Donald Trump i offentligheten. Men jeg kunne ikke annet enn å reagere på den tonen Buanes slo an. På vegne av programkomiteen etterlot DN-lederen et klart inntrykk av at en lovendring ville være negativt og et tilbakeslag for kvinners rettigheter. Han sa ingenting om de kvinner som er for en eventuell lovendring, og han nevnte slett ikke at de ufødte barna i så fall ville få et rettsvern.

Ladet

Buanes sa blant annet dette: «Denne uken kom det fram at kvinners abortrettigheter enda en gang er kommet under press i USA, ved Høyesteretts mulige overstyring av Roe versus Wade-dommen» (dommen fra 1973 som legaliserer abort i USA, min anm.). Ved helt enkelt å bruke uttrykk som eksempelvis «mange oppfatter at …», ville programkomiteen unngått å ta stilling i saken.

Høgestøl og Hulse fortsatte i samme spor i de rundt ti minuttene de diskuterte abortsaken. Det hele handlet om hvorvidt det ville være mulig å stanse en lovendring som ville stramme inn abortrettighetene.

Ikke forbud

Med dagens lovverk må alle de amerikanske delstatene tillate abort fram til fosteret er levedyktig, noe som tilsvarer uke 22-24. Den nevnte lekkasjen handler om et utkast til en beslutning fra Høyesterett der det blir opp til delstatene selv å avgjøre hvilken abortlov de skal ha.

Informasjonsleder Maria Elisabeth Selbekk i organisasjonen Menneskeverd sier til Dagen (lenken krever innlogging) at dette er godt nytt for menneskeverdet, fordi fosteret i så fall får et rettsvern med tilhørende rettigheter. Den mulige lovendringen har blitt framstilt som om selve retten til abort er truet i USA, eller at abort vil bli forbudt. Men Selbekk påpeker at de statene som har vedtatt innstramminger, som vil bli utløst dersom Høyesterett endrer den nasjonale loven, har satt en abortgrense på mellom uke 5 og 15. I Norge er grensen per i dag 12. svangerskapsuke.

Steve Bannon

Vinklingen i introduksjonen og intervjuet fikk meg til å tenke på sist NMD ble arrangert fysisk, i 2019. Da var Steve Bannon, daværende president Donald Trumps tidligere sjefstrateg, kontroversielt intervjuobjekt. På forhånd var det forventninger fra enkelte om at NMD måtte sette Bannon skikkelig på plass dersom han skulle få slippe til på scenen. Intervjueren, Aftenpostens USA-korrespondent Christina Pletten, gjennomførte i stedet – slik jeg oppfattet det – et intervju der egne meninger ble holdt tilbake. På den måten fikk tilhørerne selv anledning til å danne seg en oppfatning, uten føringer fra arrangøren.

Følte NMD denne gang at de måtte være tydeligere om hvordan de ser på amerikansk politikk? Jeg stiller i alle fall spørsmålet.

Tilbakeslag

Festivalsjef Guri Heftye hadde for øvrig både liten tid og liten forståelse da jeg forsøkte å formidle min opplevelse, og at jeg kunne komme til å skrive noe om det. – Dette er vårt arrangement, og vi introduserer slik vi vil, erklærte Heftye, som heller ikke syntes at det ble brukt et ladet språk i introduksjonen. Da, så.

Fra før er det opplest og vedtatt at pressen ikke trenger å hente inn avvikende syn på klimaspørsmålet. Er abort i ferd med å havne i samme kategori? I så fall er det et tilbakeslag, mest for det ufødte liv, men også i «kampen for demokratiet».

GIKK AV: Eva Kristin Hansen (Ap), Kjell Ingolf Ropstad (KrF) og Hadia Tajik (Ap) var med på å gjenopprette tillit ved å forlate sine posisjoner, mener Sambåndet-redaktøren. FOTO ENKELTBILDER: STORTINGET. MONTASJE: SAMBÅNDET

Tilbake til normalen

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR At flere rikspolitikere i Norge har forlatt fremstående verv de siste månedene, har på et vis gitt oss tilbake troen på ansvarlighet og et sannhetsbegrep bygd på faktaopplysninger.

Høsten 2021 gikk Kjell Ingolf Ropstad av både som leder for KrF og som statsråd i Erna Solbergs regjering. I november samme år forlot stortingspresidenten, Eva Kristin Hansen (Ap), kongerikets nest høyeste verv. I mars i år var det Hadia Tajik sin tur til å annonsere sin avgang, da fra vervet som statsråd i Støre-regjeringen, senere også fra det valgte vervet som nestleder i Arbeiderpartiet.

Bakgrunnen for avgangene var den såkalte pendlerbolig-saken. Avsløringer i ulike medier reiste tvil om hvorvidt reglene for tildeling av skattefri pendlerbolig var blitt fulgt, og politiet har satt i gang etterforskning i saken. 

I utgangspunktet tok alle tre selv beslutningen om å gå av, og Tajik brukte endog uttrykket å «be om tilgivelse». I et intervju med Egil Svartdahl på TV-Inter 6. februar i år, sa Kjell Ingolf Ropstad at det var «ganske åpenbart for meg at jeg måtte gjøre det» – altså trekke seg som statsråd. Selv om det var fristende å forsøke å bortforklare, innså han at det var «en ganske stor feil jeg egentlig har gjort». Han beskrev det som at han som privilegert politiker ønsket å «utnytte disse ordningene og virkelig få tynt ut».  

Også i dag mener han at pendlerboligsaken var grunn nok til å trekke seg. Som «en av de aller mektigste i landet» måtte han være «et bedre forbilde», sier han. «Jeg feilet, og det måtte jeg ta konsekvensen av. Egentlig er det godt å ta konsekvenser også, innimellom, selv om det var veldig kjipt.» Kjell Ingolf Ropstad vant respekt for ærligheten han viste i dette intervjuet. 

De nevnte avgangene gjorde at tankene mine gikk til en annen politiker, privilegert på et helt annet nivå enn Ropstad, på den andre siden av Atlanterhavet. I løpet av Donald Trumps kampanje for å bli amerikansk president kom det fram en rekke avsløringer som ga god grunn til å stille spørsmål ved hans egnethet og karakter. Men i stedet for å følge medarbeideres råd om å trekke seg, svarte Trump med bagatellisering, avvisning, angrep og en definisjon av «falske nyheter» som han har til felles med Vladimir Putin. Det helt ekstraordinære og svært farlige var at han ble trodd, unnskyldt og heiet videre fram, ikke minst av velgere som tidligere hadde stilt seg under slagordet «Character matters» («personlig karakter har betydning»). 

Mer om dette i denne episoden av podkasten Lydbåndet.

«Jeg kunne ha stått midt på Fifth Avenue og skutt noen, og jeg ville ikke ha mistet noen stemmer», sa Trump i januar 2016. Hva han gjorde eller sa var med andre ord irrelevant. Poenget var ikke om noe var riktig eller galt, men at han ville slippe unna med det. 

Per i dag er det vanskelig å se for seg at verken Kjell Ingolf Ropstad, Eva Kristin Hansen eller Hadia Tajik ville ha kunnet bli værende i sine posisjoner om de hadde valgt en slik strategi. Vi får tro at det sier noe positivt om den norske folkesjelen.  

Ropstad fortalte i TV-Inter-intervjuet at han leste i en barnebibel for datteren sin. Da boligsaken sto på som verst, hadde han kommet til historien om Jakob som overtalte broren Esau til å selge ham førstefødselsretten sin (1. Mos 25). Ropstad hadde ellers lagt merke til hvordan også andre av Bibelens helter var feilbarlige mennesker, men at Gud likevel kunne bruke dem.  

Det er det godt for noen og enhver å være oppmerksom på. Likevel finner vi selvsagt også veiledning i Bibelen for en redelig livsførsel. I 2. Mos 18 får Moses gode råd fra sin svigerfar, Jetro (v. 21): «Velg deg så ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning. Sett dem til førere over dem, noen over tusen, noen over hundre, noen over femti og noen over ti.»  

Kommentarene i Bibelen Ressurs trekker ut fem kvalifikasjoner for disse statstjenestemennene (kjønn er her ikke hovedpoenget): 1. De måtte være dyktige. 2. De måtte frykte Gud ved å kunne vise medynk, ærefrykt, from ydmykhet og moden lydighet. 3. De måtte være troverdige, i samsvar med Guds sinnelag. 4. De måtte være slike som vendte seg bort fra urettferdig vinning, slik at de ikke kunne bestikkes. 5. De skulle inndeles i forhold til ansvar (antall underordnede), med andre ord skulle alle være ansvarlige overfor en annen.  

Meningen med å trekke fram dette, er ikke å hevde at de nevnte samfunnstoppene ikke kan krysse av for noen av disse karaktertrekkene – for det kan de åpenbart. Men de tok en selvvalgt konsekvens på basis av opplysninger som skapte en erkjennelse hos dem.    

«Da vil også alt folket her kunne gå hjem i fred», la Moses’ svigerfar til.

Presisering: Artikkelen er skrevet til aprilnummeret, som hadde deadline 6. april. Den nevner derfor ikke avgangen til Odd Roger Enoksen som ble kjent 9. april. Enoksens avgang hadde for øvrig en annen bakgrunn enn de som er med i artikkelen.

IMOT GUD: På en tur til Ohio nylig hevdet Donald Trump at Joe Biden følger den radikale venstre agendaen og vil såre Gud. FOTO: Gage Skidmore/Flickr

Trump hevdar Biden vil «såra Gud»

/0 Kommentarer/i /av

Den amerikanske presidenten Donald Trump påstår at motkandidaten i presidentvalet i haust, Joe Biden, er «imot Gud og imot våpen».

Donald Trump har tatt sikte på å svekka Joe Bidens religiøse legitimitet ved å seia at demokratane sin presidentkandidat vil «såra Gud» viss han blir vald til president i år, skriv nettstaden Christian Today.

Torsdag sa Biden-kampanjens talsperson Andrew Bates dette i ei fråsegn: «Joe Bidens tru går til kjernen i kven han er; han har levd den med verdigheit heile livet, og den har vore ei kjelde til styrke og trøst i tider med ekstrem motgang.»

Katolske Biden har ofte snakka om rolla hans tru hadde i sorgprosessen då han mista den første kona si og ei dotter i ei bilulykke i 1972.

«Imot Gud og våpen»

Men i presidentvalkampens heite er Trump opptatt av å bli sett på som rett mann for USAs kristne.

Under ein tur til Ohio avviste Trump Bidens tru og sa at den demokratiske utfordraren er «imot Gud» og «imot våpen».

– Han følgjer den radikale venstre-agendaen, sa Trump og utdjupa kva han meinte:

– Ta bort våpena dine, øydelegga det andre grunnlovstillegget (retten til å bera våpen, red.anm.). Ingen religion, ikkje noko som helst, såra Bibelen, såra Gud.

Nasjonens skjebne

Trumps visepresident Mike Pence har òg satsa på den republikanske basen med kampanjearrangementa sine kalla «Faith in America».

– Spørsmålet er ikkje om landet vårt vil vera republikansk eller demokratisk, blått eller raudt, men om Amerika framleis vil vera Amerika, seier han til CBN News.

Visepresidenten antyda at skjebnen til nasjonen står på spel ved valet i november då han nyleg åtvara om at demokratane og Joe Biden har vorte «overtatt» av radikale venstreorienterte.

– Han (Biden, red.anm.) ber om ein historisk auke i løyvinga til Planned Parenthood of America (ein organisasjon som arbeider med til dømes prevensjon og abort). Han vil utnemna aktivistdommarar til domstolane våre, som bokstaveleg talt vil tråkka på framgangen vi har gjort med tanke på livets og religiøse rettar, seier Pence. KPK

YTRING: Mene eller ikke mene – det er spørsmålet. Hvordan kan en redaktør for et medium med et kristent utgangspunkt tenke? ILLUSTRASJONSFOTO: NEONBRAND/UNSPLASH

En rystende leder

/0 Kommentarer/i , , /av

Skal et kristent blad ta stilling i en politisk sak? Redaktøren for bladet som ble stiftet av Billy Graham, overrasket både seg selv og andre.

I en artikkel fra Religion News Service (RNS) 18. desember i fjor ble daværende sjefredaktør Mark Galli i Christianity Today (CT) spurt om CT ville mene noe om riksrettsprosessen mot Donald Trump. Galli svarte nei, men neste dag la han likevel ut en leder der bladet erklærte at «Trump bør fjernes fra embetet». CT omtales som hovedtalerør for de såkalt «moderate evangelikale» i USA, og lederen vakte sterke reaksjoner over hele følelsesspekteret.

Politisk sak

Begrunnelsen fra Galli for ikke å mene noe, lød slik (se første lenke): «Det er i stor grad en politisk sak, og det er vanskelig å finne en unikt kristen vinkling på den – noe som ville være et krav for at vi skulle kommentere saken. Riktignok er det etiske sider ute og går, men det er tilfellet for alle politiske saker. Dersom vi kommenterte alle disse, ville vi ha blitt ‘Politikken i dag’» (i stedet for «Kristendommen i dag», min anm.).

Skal et kristent medium, i alle fall om det er tilknyttet en bestemt organisasjon, ta stilling til politiske saker, bør det være utfra en tydelig kristen tilnærming

Da jeg leste dette, måtte jeg som redaktør si meg enig. Skal et kristent medium, i alle fall om det er tilknyttet en bestemt organisasjon, ta stilling til politiske saker, bør det være utfra en tydelig kristen tilnærming. Det vil som oftest være dersom Bibelen sier noe konkret om det saken handler om. Men hva var det som plutselig endret seg for Mark Galli?

Dramatisk

Den nå pensjonerte sjefredaktøren har blitt intervjuet mange ganger om denne lederartikkelen, men jeg har likevel ikke funnet at han er blitt stilt dette åpenbare spørsmålet. Det gjorde jeg derfor selv, via e-post. I sitt svar erkjenner Galli at dette var «en av de mest dramatiske snuoperasjonene» i karrieren hans. Han forteller at intervjuet med RNS ble gjort noen dager før 18. desember, og i mellomtiden var riksrettsprosessen i tankene hans. Han erindret også at CT hadde latt sin røst høre i riksrettsprosessene mot de tidligere presidentene Richard Nixon (1974) og Bill Clinton (1998).

– Jeg konkluderte med at dersom vi ikke sa noe om riksrettssaken mot Trump, ville vi svikte leserne våre, skriver Galli i e-posten.

I e-postdialogen spurte jeg Galli om han hadde funnet noen «unikt kristen vinkling», med referanse til RNS-intervjuet. Den tidligere redaktøren svarer at han «prøvde å skrive lederen innenfor et moralsk rammeverk». «Men», legger han til, «i vår svært politiserte verden ble den naturligvis av de fleste bare lest som en politisk uttalelse».

Moral

Galli viser i lederartikkelen til grunnlagsdokumentene for CT. Her heter det at magasinet skal bistå evangeliske kristne til å tolke nyhetene på en måte som reflekterer deres kristne tro. Det gjør at også CT tidvis finner det nødvendig å ha meninger om politiske saker. Galli finner det uomtvistelig at Trump forsøkte å bruke sin politiske autoritet til å tvinge den polske presidenten til å «trakassere og diskreditere» en av presidentens politiske motstandere. «Det er ikke bare brudd på Grunnloven, det er – enda viktigere – dypt umoralsk», skrev Galli.

Ifølge lederartikkelen har Trump senket den moralske standarden i regjeringsapparatet sitt og er selv «moralsk fortapt og forvirret». Riksrettsprosessen flombelyste Trumps moralske utilstrekkelighet. Denne utilstrekkeligheten er ikke bare til skade for presidentembetet og landets omdømme, men skader også innbyggernes ånd og framtid. Ingen av de positive sidene ved presidenten (f.eks. utnevnelse av konservative dommere og forsvar av religionsfrihet) kan oppveie dette, mener Galli. At Trump blir fjernet, enten av Senatet eller ved valg, handler ikke om lojalitet til politiske partier, men til skaperen av de ti bud, fastslår Galli.

Dersom utsikter til politiske fordeler skal telle mer for evangelikale kristne enn presidentens umoral i ord og handling, vil det være til anstøt for ikke-kristne og føre til at kristne ikke blir tatt på alvor når man snakker om hva som er rett og rettferdig. Til syvende og sist vil fortsatt støtte til Trump slå tilbake på måten verden ser på evangelisk kristendom og forstår evangeliet på, konkluderer Mark Galli i lederen.

Rettesnor

Jeg spør Galli om han mener at det å ha en «unikt kristen vinkling» bør være en rettesnor og rammeverk for å ta redaksjonell stilling i politiske saker. Eks-redaktøren svarer at CT «sjelden» tar stilling i slike saker og bare «dersom en klart moralsk eller etisk sak står på spill». Under henvisning til det jeg ovenfor har referert, mener Galli at det i dette tilfellet sto på spill en sak som handlet om moral og om evangeliet. Til syvende og sist handlet ikke lederen så mye om Trump som om en «blind lojalitet» til Trump hos en del av det evangelikale segmentet i amerikansk kristenhet.

Nøyaktig når en politisk sak er verdt en kommentar i CT, er det ifølge Galli ikke noen absolutte retningslinjer for – utover det han har skrevet i dialogen med meg. «I mange tilfeller er det en vurderingssak, og ansvaret for disse vurderingene ligger på sjefredaktøren», konkluderer Mark Galli.

Eks-redaktørens vurderinger – om ikke den konkrete saken – er av prinsipiell karakter og også nyttig for andre publikasjoner med et kristent utgangspunkt

Christianity Today utgis av Christianity Today International, som er sympatisk til – men uavhengig av – Billy Graham Evangelistic Association (BGEA). BGEA ledes i dag av Billy Grahams sønn, Franklin Graham, som støtter Trump og har uttalt seg sterkt kritisk til den omtalte lederartikkelen. Utgiverskapet er ikke direkte sammenlignbart med Sambåndet, men eks-redaktørens vurderinger – om ikke den konkrete saken – er av prinsipiell karakter og også nyttig for andre publikasjoner med et kristent utgangspunkt.

NORDISKE MEDIEDAGER: Overfylt sal i Grieghallen da Christina Pletten intervjuet kontroversielle Steve Bannon. FOTO: PETTER OLSEN

Bannon om Trump og Bibelen

/0 Kommentarer/i , , /av

President Donald Trump bygger ikke sin utenrikspolitikk på Bibelen, forsikret hans tidligere sjefstrateg på besøk i Bergen. Det lover ikke godt for den Midtøsten-planen Trump snart skal legge fram.

BERGEN: Steve Bannon gjestet Nordiske mediedager (NMD) torsdag. Foran en mer enn fullsatt Peer Gynt-sal i Grieghallen ble mannen som var sentral i president Trumps valgkamp og en periode etter valget også fungerte som rådgiver i Det hvite hus, intervjuet av Aftenpostens USA-korrespondent, Christina Pletten.

Steve Bannon var også forgrunnsfigur i utviklingen av det høyrepopulistiske nyhetsnettstedet Breitbart News og jobber nå for å fremme Europas høyrepopulistiske partier. Han er kontroversiell nok til at det var demonstranter utenfor Grieghallen mot at han fikk slippe til. 

Det var først mot slutten av intervjuet, da det ble åpnet for spørsmål fra salen, det ble litt temperatur. En av deltakerne stilte følgende spørsmål til Bannon:  

Profetier og bortrykkelse

«Du har understreket at du er stolt over å kalle deg selv en kristen sionist (tilhenger av en jødisk stat i det bibelske Israel, min anm.). Mener du at utenrikspolitikk bør baseres på bibelske profetier, og vet du om dette er noe president Trump, ledende personer i regjeringsapparatet eller deler av den amerikanske kongressen mener? Og bare for å være klar: Tror du det er nødvendig at Israel okkuperer mer land for at bortrykkelsen skal skje?»

Ett mulig bakteppe for spørsmålet er det faktum at flere amerikanske kristne valgte å sammenligne Trump med kong Kyros i Jesajaboken da eiendomsmagnaten ble valgt til president mot alle odds. Taleren og bloggeren Ken Ham var en av disse. Under valgkampen skrev han at selv om han tviler på at Trump vet hva sann kristendom er, tviler han ikke på at Gud gav presidentembetet til Trump. Han begrunnet dette med å vise til Romerne 13,1.

Kyros

I en diskusjon på Hams Facebook-profil dagen etter valget skriver Ham at Gud brukte den hedenske kong Kyros og kalte ham hans salvede, «for å kaste hedningefolk ned for ham, for å løse beltet fra kongers lender, og åpne dører for ham, for at ingen porter skal holdes stengt.»

Kong Kyros av Persia var den som i år 538 f.Kr. gav jødene tillatelse til å vende tilbake til Jerusalem etter eksilet i Babylonia og bygge opp igjen tempelet  og bosette seg i byen (Esra 1,1-4). Da Trump besluttet å flytte den amerikanske ambassaden i Israel fra Tel Aviv til Israel og dermed anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad, ble nok mange styrket i troen på Trump som vår tids kong Kyros.

Avviste

Ikke vet jeg hvilke tanker som gikk gjennom Steve Bannons hode da han fikk spørsmålet. Men noen styrking av kong Kyros-teorien var svaret han ga, uansett ikke egnet til: 

«Jeg kan garantere at president Trump ikke baserer sin utenrikspolitikk på bibelske referanser», erklærte Bannon, med direkte henvisning til flyttingen av ambassaden. «Jeg tror ikke det er noen i regjeringsapparatet som tenker på bortrykkelsen eller bibelske profetier», fortsatte Bannon – og la til at heller ikke ham selv hadde noen mening «om bortrykkelsen eller bibelske profetier».

Evangelikale

Litt tidligere i intervjuet hadde den tidligere sjefstrategen gjorde det klart at «de to største gruppene som gjorde Trump-revolusjonen mulig, var de mest dedikerte NRA-folkene (de som kjemper for retten til å bære våpen, red.anm.) og evangelikale kristne». Bannons erklæring om at Trump ikke tenker på bibelske profetier når han nå snart skal legge fram sin lenge varslede plan for å løse konflikten mellom Israel og palestinaaraberne, kan vanskelig sies å være et frieri til evangelikale velgere. 

Én ting er sikkert: Ingen plan som ikke tar hensyn til at Bibelens Gud har handlet i historien ved å gi landet Israel til hans utvalgte jordiske folk, jødefolket, vil føre fram. Å holde fast i tanken om en tostatsløsning i det bibelske Israel vil bare forlenge dagens situasjon. Palestinaaraberne må få sitt statsborgerskap østenfor det bibelske Israel. 

Les også: Palestinaarabernes land.

Judeokristen 

Steve Bannon kunne imidlertid si noe om Trump-administrasjonens forhold til Israel rent politisk:

– Jeg tror de ser Jerusalem og Israel som en svært viktig partner for den judeokristne Vesten, sa han.

Dette fikk intervjuer Christina Pletten til å spørre om hvordan Bannon definerte «det judeokristne Vesten». I tillegg til å si noe om geografi, og at det handler om en kombinasjon av tro og fornuft, la Bannon til noe som har en klar bibelsk referanse:

– Den juedeokristne Vesten forstår at vi er alle skapt i Guds bilde og etter hans liknelse, og at våre rettigheter ikke kommer fra staten, men fra vårt forhold til Gud. 

Abraham

Pletten røpet bakgrunnen for spørsmålet sitt ved å vise til dagens populære – men sterkt misvisende – tanke om at siden Abraham også var far til han som ble arabernes stamfar, Ismael, må kristendom, jødedom og islam være ganske like.

Bannon gikk ikke inn på de teologiske forskjellene, men påpekte at problemet med islam er den radikale islamismen som baserer seg på underkastelse under sharialov.

– Det er en del av islam som ikke kan forenes med Vesten, og det tror jeg også folk i Gulfen og i Egypt vil være enig i, sa han.

Pletten ga seg ikke i sitt stadig mer påfallende – og tidstypiske – forsøk på å tåkelegge de klare forskjellene mellom kristendom og radikal islam:

– Kan radikal kristendom forenes med Vesten?

– «Radikal kristendom» må du hjelpe meg med å definere, for det har jeg ikke sett noe særlig til», svarte Bannon.

På dette punktet fant Christina Pletten det best å gi ordet videre. 

David Friedman tas i ed av visepresident Mike Pence som ambassadør til Israel. Kilde: McKenzie Clift, Q7079425/Wikimedia Commons

‘- Israel må ikke betale for ambassadeflytting

/0 Kommentarer/i , /av

Enda en gang må ordbruk fra Donald Trump presiseres for at brodden skal tas bort. Denne gangen gjelder det Israel.

Som mange vil huske, ble det stor oppstandelse etter toppmøtet i juli mellom presidentene Putin i Russland og Trump i USA. På pressekonferansen 16. juli ble Trump spurt om hvem han stoler mest på; amerikansk etterretning – som mener det foreligger russisk innblanding i presidentvalget i 2016, eller Putin – som avviser dette.

Would eller wouldn’t

Med Putin ved siden av seg på podiet, svarte Trump at han «ikke så noen grunn til at Russland skulle gjøre noe slikt».

Dette kom det naturlig nok kraftige reaksjoner på, også fra den vanligvis så Trump-lojale tv-stasjonen Fox News. Dagen etterpå sa Trump at det han egentlig mente å si, var at han «ikke så noen grunn til at Russland ikke skulle ha blandet seg inn». Den amerikanske presidenten forklarte at han hadde stokket om på de engelske ordene «would» (ville) og wouldn’t (ville ikke). 

High eller higher

I en tale i Vest-Virginia 21. august refererte Trump til at han hadde oppfylt løftet om å flytte den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem. Trump sa at Israel, i etterfølgende fredsforhandlinger, «må betale en høyere pris (higher price) fordi de vant noe svært stort».

Palestinaaraberne ville til gjengjeld «få noe veldig bra, fordi det er deres tur neste gang», la Trump til – uten å gå i videre detaljer. Trump har som kjent annonsert at han snart vil legge fram en fredsplan i konflikten mellom Israel og palestinaaraberne.

Mange oppfattet det som om Trump sa «high» price, høy pris, og tolket det slik at presidenten mente Israel måtte gi noe tilbake som en gjenytelse for flyttingen av ambassaden og anerkjennelsen av Jerusalem som Israels hovedstad. Ettersom presidenten tilsynelatende satte det opp mot hva palestinaaraberne kom til å få, er da heller ikke det noen urimelig tolkning i seg selv.

Presiserer

I et intervju med avisen Israel Hayom 7. september blir den amerikanske ambassadøren til Israel, David Friedman, konfrontert med denne uttalelsen. Friedman presiserer for det første at presidenten sa «høyere pris» (higher price), slik det også framgår om man lytter nøye til videoklippet i lenken fra Virginia.

Ambassadøren sa generelt at uttrykket «høy pris» eksempelvis kan brukes til å si til en stat at «det vil ble en høy pris å betale dersom ikke angrepene tar slutt». Det Trump mente med «høyere pris», var ifølge ambassadøren noe helt annet. USA startet med en tillitserklæring («faith effort») overfor Israel ved å flytte ambassaden. USA håper derfor at Israel vil ta det i betraktning og svare med samme nivå av tillit («good faith») som landet ble tilgodesett med. 

Ikke krav

Friedman fortsatte med å understreke at uttalelsen ikke betyr at det rettes noe spesifikt krav mot Israel, faktisk ikke noe krav av noe slag.

– Ambassadeflyttingen var ikke noe «quid pro quo» (latin for noe for noe, red.anm.). Det har også den nasjonale sikkerhetsrådgiveren, John Bolton, sagt, framholdt ambassadør David Friedman.

Det gjenstår ennå å se hva fredsplan fra Trump-administrasjonen vil inneholde.  

Satte ord på realitetene

/0 Kommentarer/i , /av

Israel vil ikke gi fra seg kontrollen over Jerusalem. President Donald Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad, setter ord på denne realiteten.

I en tale ved 19.30-tiden norsk tid onsdag kveld erklærte altså president Donald Trump at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad og vil starte prosessen med å flytte ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem. Det mener jeg er en positiv og riktig beslutning, og Norge bør følge etter. Jeg forutsetter at israelske politikere ikke vil forhandle bort deler av byen de gjenvant kontroll også av den østre delen av etter et jordansk angrep på Vest-Jerusalem i 1967.

Kjøpt og betalt

I 1. Krøn 21,18ff i Bibelen kan vi lese at David kjøpte jebusitten Ornans treskeplass for seks hundre sekel gull etter at han og hans menn inntok Jerusalem i 1004 f.Kr. I 2. Krøn 3,1 leser vi at det var her David sønn, Salomo, bygde tempelet. Jødenes historie i Jerusalem går mer enn 3000 år tilbake i tid.

Jødenes historie i Jerusalem går mer enn 3000 år tilbake i tid. 

Donald Trump sier ikke annet enn det som faktisk er tilfellet allerede: Jerusalem er Israels hovedstad uavhengig av hva andre land måtte mene om dette. Elliott Abrams, som underviser i midtøstenstudier i Washington DC og som var assisterende nasjonal sikkerhetsrådgiver under president George W. Bush, påpeker dette i et innlegg publisert av den israelse avisen Haaretz om lag en time etter at Trump gikk på talerstolen. Det er interessant at innlegget publiseres av Haaretz, fordi denne avisen ses på som et talerør for venstresiden i israelsk politikk.

Sammenligning

Abrams mener at Trump med sin anerkjennelse ikke ødelegger sine egne bestrebelser på å skape fred mellom Israel og palestinaaraberne, men «funderer dem på virkeligheten». De reaksjonene man visste ville komme fra palestinaaraberne, er ifølge Abrams ikke grunn nok til å la seg presse til ikke å anerkjenne realitetene. Det er de heller ikke i dag.

Den tidligere Bush-medarbeideren viser til et parallelt tilfelle fra 2004 i forbindelse med at Israel trakk seg ut av Gaza. I en brevveksling med Ariel Sharon, erklærte daværende president George W. Bush at Israel ville få beholde sine største bosettinger, og at palestinaarabiske flyktninger ikke ville få rett til å returnere.

Løgner og unnvikelser gjør fred umulig, å si sannheten bringer den nærmere.

«Vi visste at det ville bli intense protester, men også at Bush ved dette ga uttrykk for sannheten, (…) Løgner og unnvikelser gjør fred umulig, å si sannheten bringer den nærmere», mener Abrams.

Jeg er enig med Elliot Abrams i at Trump, ved å ta bladet fra USAs munn, har adressert elefanten i rommet og gitt et sterkt signal til partene at Jersualem som Israels hovedstad er noe palestinaaraberne bare må legge til grunn for fortsatte forhandlinger – dersom de da ønsker reelle forhandlinger.

USA har ikke forpliktet seg til å arbeide for at Jerusalem beholdes samlet på israelske hender.

Tar ikke stilling

Det hører imidlertid også med til historien om onsdagens tale at Trump ikke tok endelig stilling til «de bestemte grensene for Israels styre over Jerusalem eller løsningen på omstridte grenser. Dette er opp til de involverte partene», sa presidenten i talen. 

Selv med dagens realitetsorientering fra Donald Trump har altså USA ikke forpliktet seg til å arbeide for at Jerusalem beholdes samlet på israelske hender. Han er fortsatt åpen for en tostatsløsning som også inneholder et delt, eller av andre administrert, Jerusalem. Dette synes å ha unngått en del kommentatorers oppmerksomhet.     

Ikke kong Kyros likevel?

/0 Kommentarer/i /av

Bladet Karmel Israel-Nytt låner profeten Daniels ord og slår fast at den amerikanske presidenten Donald Trump er "veid og foreløpig funnet for lett" i israelspolitikken.

Karmel Israel-Nytt utgis av Karmel-Instituttet og er utleukkende opptatt av det bibelske Israels sak. På nettstedet karmel.net defineres oppgaven slik: «Karmel-bevegelsens hovedoppgave er å peke på profetienes oppfyllelse i Israel i dag, og rope det ut både i Norden og i Israels land.»

Leder

Det er på lederplass i nummer 5/17 (1.-15. mars) at bladet kommer med den noe uventede vurderingen av Donald Trump. Bakgrunnen er uttalelsene som kom under den israelske statsministerens USA-besøk i midten av februar. Lederartikkelen framholder at den amerikanske presidenten «i skrivende stund følger i sine forgjengeres fotspor»:

  • Han har ikke flyttet USAs ambassade fra Tel Aviv til Jersusalem, men bare sagt at han studerer saken
  • Han ber Israel være tilbakeholden med bosetninger i Judea og Samaria (Vestbredden)
  • Han har sagt at det er det samme for ham om det blir en tostats- eller énstatsløsning, bare Israel og palestinaaraberene er enige.

«Farlige forhandlinger»

«Donald Trump vil ha en avtale mellom mellom Israel og palestinaaraberne. Men skjøtet på Jødeland, mellom elven Frat og Nilen, står alt skrevet i Bibelen på Jødefolket. Araberne skal bo østenfor sine brødre. (…) Med dette åpner han også for farlige forhandlinger og høyt spill om Bibelens land», heter det i lederartikkelen, hvor det også legges til: «Skulle hans politikk sparke beina under tostatsløsningen, er det på tide. Den har vært død i mange år og bør nå begraves en gang for alle.»

Lederartikkelen anerkjenner at den israelske statsministeren fikk en vennligere mottakelse av Trump enn han fikk av forgjengeren «Barack Hussein Obama». «Men æresvakter og smil er som glansbilder og glassperler å regne mot Jerusalem av gull og fedrenes land og evige eiendom Judea og Samaria, Guds land som aldri kan gis bort. Man må derfor ikke la seg blende av glitter og glans, smil og klapp på skulderen. Her er det Bibelens ord som teller. Israel skal ha et udelt Jerusalem og hele Judea og Samaria.»

På denne bakgrunn er det at lederartikkelen låner profeten Daniels ord til kong Belsasar: «Veid er du på vektskål og funnet for lett» (Dan 5,27).

Kong Kyros

Det er ikke første gang at Donald Trump holdes opp mot en bibelsk referanse. Avisen Dagen skrev 21. januar at flere amerikanske kristne valgte å sammenligne Trump med kong Kyros i Jesajaboken i Bibelen da eiendomsmagnaten ble valgt til president mot alle odds. Taleren og bloggeren Ken Ham var en av disse. Under valgkampen skrev han at selv om han tviler på at Trump vet hva sann kristendom er, tviler han ikke på at Gud gav presidentembetet til Trump. Han begrunnet dette med å vise til Romerne 13,1. Amerikanske Christian Post viser til en diskusjon på Hams Facebook-profil dagen etter valget. Her viser Ham til at Gud brukte den hedenske kong Kyros og kalte ham hans salvede, «for å kaste hedningefolk ned for ham, for å løse beltet fra kongers lender, og åpne dører for ham, for at ingen porter skal holdes stengt.»

Interessant nok for referansens del var kong Kyros av Persia den som i år 538 f.Kr. gav jødene tillatelse til å vende tilbake til Jerusalem etter eksilet i Babylonia og bygge opp igjen tempelet  og bosette seg i byen (Esra 1,1-4).

Forhåpning

Jeg har ikke funnet at Karmel Israel-Nytt har brukt denne referansen med tanke på Donald Trump, men det er likevel ingen tvil om at bladet både før og etter valget har hatt klare forventninger til Trumps presidentskap. På lederplass i nummer 19/16 (1.-15. oktober 2016) skrev bladet at «akkurat nå er det den republikanske presidentkandidaten Donald J. Trump som med sine uttalelser gir nytt håp om at han vil (…) flytte USAs ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem.»

En slik forhåpning var det da også grunn til å ha, dersom man forutsetter at man kan ha tillit til det Trump sier. Trump ga under valgkampen utrykk for at å flytte ambassaden var det første han ville gjøre etter at han var innsatt som president.

Kritisk

Første nummer av Karmel Israel-Nytt etter den erklærte skuffelsen over Trump (6/17 – 15.-31. mars) inneholdt verken negative reaksjoner fra lesere eller noen formildende trekk rundt Trumps utsettelse av ambassadeflyttingen. Tvertimot bringer bladet en bakgrunnsartikkel ført i pennen av redaktøren der hovedbudskapet er at USAs forsvarsminister (Jim Mattis) ikke er en venn av Israel. Bladet videreformidler også kritiske synspunkter fra en kommentarartikkel skrevet av Caroline B. Glick i avisen The Jerusalem Post, hvor det framgår av Trump-administrasjonen har opprettet forbindelser med PLO-leder Mahmoud Abbas.

Uansett tror jeg bladet gjør klokt i å helle kaldt vann i blodet på dem som trodde at Donald Trump var svaret på alle ønsker man kan ha hva angår Israels sak

Pence

I mellomtiden har visepresident Mike Pence sagt til den proisraelske lobbygruppen Aipac (26. mars) at det fortsatt er en «god mulighet» for at USA flytter ambassaden fra Tel Aviv til Jersualem. Dette synes for øvrig ikke Karmel Israel-Nytt å ha registrert i sin andre marsutgave, trolig på grunn av trykketidspunktet. Uansett tror jeg bladet gjør klokt i å helle kaldt vann i blodet på dem som trodde at Donald Trump var svaret på alle ønsker man kan ha hva angår Israels sak – selv om at lederartikkelen legger inn en gardering med ordet «foreløpig». Som bosetningsordfører Yossi Dagen blant annet siteres på i nr. 6/17: «Trump er ikke Messias».

Og han er kanskje heller ikke en ny kong Kyros. 

George Barnas valg

/0 Kommentarer/i /av

Har det amerikanske presidentvalget en kobling til Indremisjonsforbundet? Indirekte, ja.

Tirsdag 8. november går det amerikanske folk til stemmeurnene for å velge ny president. Valget står mellom republikanernes kandidat, forretningsmannen Donald Trump, og demokratenes fanebærer, tidligere utenriksminister Hillary Clinton.

Mange har spurt seg hvordan det republikanske partiet kunne ende med en kandidat som Donald Trump, som i valgkampen først og fremst har gjort seg kjent ved til dels vulgære uttalelser. Dette er temaet for en svært interessant artikkel i nettmagasinet Vox 18. juli, skrevet av statsviterne Thomas Mann og Norman Ornstein. Mann og Ornstein mener nominasjonen av Trump er resultat av en 30-årig republikansk krig mot regjeringsapparatet i Washington DC.

20.-21. september 2013 var amerikanske George Barna hovedtaler under Lev livet-konferansen i Fredheim Arena i Sandnes. Indremisjonsforbundet var initiativtaker og sto som innbyder sammen med Normisjon, Ungdom i oppdrag og Kristent nettverk. Konferansen handlet om tro i hjemmet, og George Barna var hentet inn fordi han, blant annet gjennom organisasjonen Barna Group, satt på stor kunnskap om foreldrenes betydning for barns tro. Sambåndet skrev fyldig om dette i oktobernummeret i 2013.

George Barna bekreftet i et intervju med oss at han hadde vært en del av valgkampapparatet til Newt Gingrich da kongressmannen tapte kampen om å bli republikanernes presidentkandidat i 2012. Barna sto i spissen for en koalisjon av kristne ledere (Faith Leaders Coalition). Barna skrev på sin Facebook-side at han «etter omfattende studier, sjelegransking og bønn» hadde kommet til at Newt Gingrich var «den beste mann til jobben».

Newt Gingrich fotografert i 2012. Foto: Gage Skidmore/Wikimedia Commons

Newt Gingrich fotografert i 2012. Foto: Gage Skidmore/Wikimedia Commons

Jeg kom i tanker om dette da jeg ble oppmerksom på artikkelen til Mann og Ornstein gjennom en omtale i Fædrelandsvennen 24. august. De to statsviternes resonnement slår ikke heldig ut for George Barnas foretrukne kandidat til president i 2012. Thomas Mann og Norman Ornstein hevder at Newt Gingrich var en frontfigur i det de mener har vært en republikansk «politikk for ødeleggelse». Denne politikken mener de har ledet fram til Donald Trump, og Newt Gingrich var høyt oppe i spekulasjonene om hvem som skulle bli Trumps valg av visepresidentkandidat.

«Det republikanske partiet har blitt en opprører i amerikansk politikk – ideologisk ekstrem, full av forakt for det eksisterende sosiale og økonomiske systemet, hånlig innstilt overfor kompromisser, uberørt av den vanlige forståelsen av kjensgjerninger, beviser og vitenskap og avvisende overfor legitimiteten av sin egen politiske opposisjon», skrev de to i en bok i 2012.

Det republikanske partiet har blitt en opprører i amerikansk politikk

Mann og Ornstein vurderer det slik at Newt Gingrich var ledende i å skape polarisering mellom det republikanske og det demokratiske partiet, sverte den politiske prosessen og framelske politikerforakt. Som eksempel viser de til at Gingrich, på slutten av 1980-tallet, kastet seg på og forsterket det Mann og Ornstein anser for å være en populistisk bølge utløst av en foreslått lønnsøkning til kongressrepresentanter, dommere og embetsmenn. Dette til tross for at Gingrich selv støttet lønnsøkningen. Strategien ledet, ifølge statsviterne, til at republikanerne i 1994 fikk flertall i Representantenes hus for første gang på 40 år.

Den finansielle kollapsen i 2008 utløste ifølge Mann og Ornstein en ny populistisk bølge, og en ny generasjon republikanske politikere (the Young Guns, f.eks. nåværende leder (Speaker) for Representantenes hus, Paul Ryan) fulgte samme taktikk som Gingrich og skapte raseri mot det politiske etablissementet og landets første svarte president, Barack Obama. Strategien har, ifølge de to statsviterne, vært å framstille alle handlinger fra regjeringsapparatet i Washington som katastrofale, enten ved å stoppe lovgivning eller å delegitimere den politiske prosessen eller resultatet av den. Det førte til styrket republikansk flertall i Representantens hus og også flertall i Senatet.

At det republikanske partiet likevel ikke har lykkes i eksempelvis å stoppe Obamas helsereform har, ifølge Mann og Ornstein, imidlertid slått tilbake på partiets lederskap og ført til et begrenset utvalg av presidentkandidater. Til slutt sto det mellom Ted Cruz og Donald Trump – og Trump vant fram.

Som avisen Dagen skrev 8. oktober skaper de to presidentkandidatene Donald Trump og Hillary Clinton splid blant kristne. Om lag hver fjerde amerikaner regner seg som evangelisk kristen. Nesten halvparten av evangeliske pastorer hadde i oktober ikke tatt stilling til hvem de skal stemme på. Av de som har tatt stilling, sier 38 prosent de vil stemme på Trump og 9 prosent på Clinton.

Også denne gang har George Barna vært en spiller i valgkampen. 27. september var han blant underskriverne av et åpent brev til kristne pastorer, ledere og troende som «støtter den anti-kristne progressive politiske bevegelsen i Amerika» (progressiv = reformvennlig, red.anm). Underskriverne kommer med en sterk oppfordring til «progressive evangelikale kristne og katolikker om å omvende seg fra arbeidet som ofte fremmer en destruktiv liberal politisk agenda». Det åpne brevet kommer ikke med direkte støtte til noen av presidentkandidatene, men fremmer kritikk av både Obama-administrasjonen og demokratenes presidentkandidat for blant annet å stå for politikk som de anser å være i strid med Bibelen (og det skal sies at det ikke er vanskelig å være enig i flere av punktene).

Få dager etterpå signerte over 100 evangelikale ledere en «erklæring av amerikanske evangelikale i forbindelse med Donald Trump». De uttaler seg svært kritisk til Trumps kandidatur, uten direkte å ville si at de dermed støtter Hillary Clinton. Avisen Dagen anfører at det blant disse underskriverne finnes eksempler på dem som av blant andre George Barna blir kritisert for å fremme «progressive saker».

21. juni i år var George Barna en av talerne da om lag tusen amerikanske kristne ledere møtte Donald Trump på en lukket samling i New York. Ifølge rapporter påpekte meningsmålingseksperten Barna at dersom de kristne som var hjemmesittere sist, stemmer ved årets valg, kan Trump vinne. Natt til onsdag 9. november norsk tid får vi svaret.