Tilbake til normalen

Høsten 2021 gikk Kjell Ingolf Ropstad av både som leder for KrF og som statsråd i Erna Solbergs regjering. I november samme år forlot stortingspresidenten, Eva Kristin Hansen (Ap), kongerikets nest høyeste verv. I mars i år var det Hadia Tajik sin tur til å annonsere sin avgang, da fra vervet som statsråd i Støre-regjeringen, senere også fra det valgte vervet som nestleder i Arbeiderpartiet.

Bakgrunnen for avgangene var den såkalte pendlerbolig-saken. Avsløringer i ulike medier reiste tvil om hvorvidt reglene for tildeling av skattefri pendlerbolig var blitt fulgt, og politiet har satt i gang etterforskning i saken. 

I utgangspunktet tok alle tre selv beslutningen om å gå av, og Tajik brukte endog uttrykket å «be om tilgivelse». I et intervju med Egil Svartdahl på TV-Inter 6. februar i år, sa Kjell Ingolf Ropstad at det var «ganske åpenbart for meg at jeg måtte gjøre det» – altså trekke seg som statsråd. Selv om det var fristende å forsøke å bortforklare, innså han at det var «en ganske stor feil jeg egentlig har gjort». Han beskrev det som at han som privilegert politiker ønsket å «utnytte disse ordningene og virkelig få tynt ut».  

Også i dag mener han at pendlerboligsaken var grunn nok til å trekke seg. Som «en av de aller mektigste i landet» måtte han være «et bedre forbilde», sier han. «Jeg feilet, og det måtte jeg ta konsekvensen av. Egentlig er det godt å ta konsekvenser også, innimellom, selv om det var veldig kjipt.» Kjell Ingolf Ropstad vant respekt for ærligheten han viste i dette intervjuet. 

De nevnte avgangene gjorde at tankene mine gikk til en annen politiker, privilegert på et helt annet nivå enn Ropstad, på den andre siden av Atlanterhavet. I løpet av Donald Trumps kampanje for å bli amerikansk president kom det fram en rekke avsløringer som ga god grunn til å stille spørsmål ved hans egnethet og karakter. Men i stedet for å følge medarbeideres råd om å trekke seg, svarte Trump med bagatellisering, avvisning, angrep og en definisjon av «falske nyheter» som han har til felles med Vladimir Putin. Det helt ekstraordinære og svært farlige var at han ble trodd, unnskyldt og heiet videre fram, ikke minst av velgere som tidligere hadde stilt seg under slagordet «Character matters» («personlig karakter har betydning»). 

Mer om dette i denne episoden av podkasten Lydbåndet.

«Jeg kunne ha stått midt på Fifth Avenue og skutt noen, og jeg ville ikke ha mistet noen stemmer», sa Trump i januar 2016. Hva han gjorde eller sa var med andre ord irrelevant. Poenget var ikke om noe var riktig eller galt, men at han ville slippe unna med det. 

Per i dag er det vanskelig å se for seg at verken Kjell Ingolf Ropstad, Eva Kristin Hansen eller Hadia Tajik ville ha kunnet bli værende i sine posisjoner om de hadde valgt en slik strategi. Vi får tro at det sier noe positivt om den norske folkesjelen.  

Ropstad fortalte i TV-Inter-intervjuet at han leste i en barnebibel for datteren sin. Da boligsaken sto på som verst, hadde han kommet til historien om Jakob som overtalte broren Esau til å selge ham førstefødselsretten sin (1. Mos 25). Ropstad hadde ellers lagt merke til hvordan også andre av Bibelens helter var feilbarlige mennesker, men at Gud likevel kunne bruke dem.  

Det er det godt for noen og enhver å være oppmerksom på. Likevel finner vi selvsagt også veiledning i Bibelen for en redelig livsførsel. I 2. Mos 18 får Moses gode råd fra sin svigerfar, Jetro (v. 21): «Velg deg så ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning. Sett dem til førere over dem, noen over tusen, noen over hundre, noen over femti og noen over ti.»  

Kommentarene i Bibelen Ressurs trekker ut fem kvalifikasjoner for disse statstjenestemennene (kjønn er her ikke hovedpoenget): 1. De måtte være dyktige. 2. De måtte frykte Gud ved å kunne vise medynk, ærefrykt, from ydmykhet og moden lydighet. 3. De måtte være troverdige, i samsvar med Guds sinnelag. 4. De måtte være slike som vendte seg bort fra urettferdig vinning, slik at de ikke kunne bestikkes. 5. De skulle inndeles i forhold til ansvar (antall underordnede), med andre ord skulle alle være ansvarlige overfor en annen.  

Meningen med å trekke fram dette, er ikke å hevde at de nevnte samfunnstoppene ikke kan krysse av for noen av disse karaktertrekkene – for det kan de åpenbart. Men de tok en selvvalgt konsekvens på basis av opplysninger som skapte en erkjennelse hos dem.    

«Da vil også alt folket her kunne gå hjem i fred», la Moses’ svigerfar til.

Presisering: Artikkelen er skrevet til aprilnummeret, som hadde deadline 6. april. Den nevner derfor ikke avgangen til Odd Roger Enoksen som ble kjent 9. april. Enoksens avgang hadde for øvrig en annen bakgrunn enn de som er med i artikkelen.