Innlegg

EVANGELISTEN TV: Bladet Evangelisten har begynt med fjernsynsproduksjon. Her er redaktør Kurt Urhaug (til h.) i samtale med Arne Edvard Meling. SKJERMDUMP

TV-advent fra Evangelisten

Tanker i Advent er et nytt prosjekt fra Evangelisten. Bladet har dermed tatt i bruk en ny kanal for å nå ut med det gode budskap.

– Det handler om å være på ulike arenaer med evangeliet. Vi er allerede på podcast, Youtube og andre sosiale medier, så hvorfor ikke på fjernsyn, spør redaktør Kurt Urhaug i bladet Evangelisten retorisk.

Bladet har laget et eget TV-studio i lokaler på Knappskog som de leier, og de har ifølge Urhaug allerede fått givere til prosjektet. (Mer om dette i egen sak senere.)

Advent
Den første fjernsynsproduksjonen er programserien Tanker i Advent. De tre første programmene kan ses på Evangelistens Facebookside.

– Det handler om forskjellige saker som har med advent å gjøre. Vi har sang, diktlesning og gjester. Det er et avbrekk og et annet innhold enn det vi får ellers i adventstiden, forteller Urhaug.

Planen er å lage fire programmer i serien og i tillegg lage et juleprogram.

I førjulstiden virker ImF-forkynner Roald Evensen normalt også som «juleheftemisjonær» og selger Barnehelg for ImF-Ung. I koronaåret 2020 har dette vært vanskelig, men i det første Tanker i advent-programmet presenterer Evensen både Barnehelg og to andre julehefter.

Videre
– Hva slags planer har dere videre?

– Vi jobber videre med programskapning, innhold og det tekniske som må være på plass for at vi skal kunne lage programmer av ulik type. Så arbeider vi også med å finne en sendeplate for slike program.

– Hva vil dere med Evangelisten TV?

– Det står noe om å forkynne dag for dag Guds frelse. Vi må være på banen og nå bredt ut, og vi ønsker å lage programmer som er av god kvalitet og som er godt for øyne og ører, sier Kurt Urhaug.

NYTT SAMARBEID: For første gang samarbeider Evangelisten og Nordmøre og Romsdal Indremisjon om bibeldager på Frænabu. FOTO: ImF Media arkiv

Fullt hus til bibeldager

For første gang arrangerer bladet Evangelisten bibelkonferanse på Frænabu i samarbeid med Nordmøre og Romsdal Indremisjon.

‒ Vi fikk en henvendelse fra noen som er aktive på Frænabu, om vi kunne ha bibeldager der. Det var en fin henvendelse, forteller styreleder Johnn Hardang i Evangelisten.

Den henvendelsen er bakgrunnen for at Evangelisten og Nordmøre og Romsdal Indremisjon (NRI) sammen arrangerer bibeldager 3.-6. september.

Korona
‒ Det er første gang vi har bibelkonferanse der. Derfor er det fint at det er fullt hus, fortsetter Hardang.

På grunn av koronapandemien kan Frænabu kurs- og misjonssenter på Farstad i nye Hustadvika kommune ta imot cirka 60 overnattingsgjester. Møtene er åpne, men deltakere som ikke skal overnatte på Frænabu, må melde seg på.

Tema
Hardang og Eivind Flaa, styremedlem i Evangelisten, vil være bibeltimeholdere. Hardang opplyser at tema for bibeltimene vil være «På det stormfulle hav», som Flaa vil ta opp, og «På sikker grunn», som Hardang vil snakke om med utgangspunkt i 1. Joh brev.

‒ Livet møter oss med mange ting som kan gjøre oss usikre og urolige. Men som kristne har vi et ankerfeste og sikker grunn midt i urolige tider.

Styreleder i Evangelisten, Johnn Hardang. FOTO: ImF Media arkiv

Konferanser
Evangelisten har hatt årlige bibelkonferanser på Framnes kristne vidaregåande skule i 15 år hvor det samles mer enn  300 personer.

‒ Vi hadde behov for mindre regionale konferanser. Vi ser betydningen av å møte mennesker ansikt til ansikt, både med tanke på forkynnelsen, men også for å løfte fram bladet Evangelisten, sier Hardang.

Evangelisten har nå regionale konferanser på Holmavatn Ungdoms- og misjonssenter i Rogaland, Gavelstad Gjestegård nord for Larvik, Innvik Fjordhotell og Hermon Høyfjellssenter.

Upartisk
Evangelisten er et upartisk, evangelisk blad. Hva tenker du om å samarbeide med NRI siden dere er en uavhengig organisasjon?

‒ Vi er et uavhengig blad som samarbeider med alle aktører som det er naturlig å samarbeide med. Nordmøre og Romsdal Indremisjon er en fin samarbeidspartner. Vi står for det samme og jobber for samme sak. Det skal bli flott å komme til Romsdal og Frænabu. Dette er vinn-vinn for begge parter. Jeg tror vi kan inspirere hverandre og gjøre hverandre bedre, svarer Hardang og føyer til:

‒ På grunn av koronapandemien tror jeg at en del av dem som kommer, ikke har vært på fysiske møter som dette på en stund, og at de vil synes det er godt å møtes igjen.

Norskstøttet pastor drept i India

Kristen muslimmisjon melder om gode forhold for misjon i India. En dramatisk og lite kjent hendelse fra i sommer forteller en annen historie og gir et bredere bilde.

Fredag kveld 29. juli ble pastor Yohan Marayya fra Øst-Godavari-distriktet i den sør-østre delen av India drept av medlemmer av den venstreradikale bevegelsen som kalles naxalitter (se faktaboks). Den felleskristne organisasjonen Evangelisk Orientmisjon (EOM) fortalte kortfattet om hendelsen i daglig leders misjonsrapport til siste nummer av bladet Evangelisten (nr. 14/16). EOM arbeider hovedsakelig i samarbeid med lokale partnere, blant annet i delstaten Andra Pradesh, som er en del av Godavari.

Det var en av EOMs lokale medarbeidere som meldte fra om hendelsen til daglig leder Roald Føreland i EOM, og sambåndet.no har fått tilgang til hele rapporten. Vi velger å anonymisere rapportskriveren av sikkerhetshensyn.

Truer med å drepe ti til

Den lokale medarbeideren skriver at han fikk vite om drapet gjennom en avisartikkel. Ifølge avisen skulle motivet til den maoistiske geriljabevegelsen være mistanke om at pastoren var politiinformant. Ugjerningsmennene etterlot et brev der de truet med å drepe ytterligere ti navngitte personer, hvorav seks av dem pastorer i samme område. Den lokale EOS-medarbeideren sitter i rådet All India Christian Council og forsøkte å samle de andre lederne for å besøke det aktuelle området. Dette lot seg imidlertid ikke gjøre, og 3. august reiste han de 150 kilometrene nordover sammen med noen pastorer og kirkemedlemmer. I landsbyen snakket han blant andre med pastor Elia Kannayya, som er bror til den drepte pastoren. Historien som da tegnet seg, var ganske annerledes enn i avisartikkelen, og pastor Kannayya framstår som den egentlige hovedpersonen.

Sønn av heksedoktor

Eli Kannayya ble født og vokste opp i Chathisghar, på grensen til Andra Pradesh. Kannayya var nesteldste sønn av en heksedoktor, og som ungdom fulgte han i farens fotspor. Da hans kone ble syk, kom magien hans til kort, og han opplevde at kona ble helbredet på et kristent møte. Han overga livet sitt til Jesus og begynte å vitne om hva Jesus hadde gjort i ekteparets liv. Familien hans ville ikke følge Jesus, og han flyttet til Andra Pradesh der han etter hvert begynte å bygge en kristen forsamling. Han nådde inn til mange unge med evangeliet, og de begynte å spre budskapet.

Etter hvert som folk i ulike landsbyer overga seg til Gud, bygde han bønneskur og overlot ansvaret til unge lokale menn som han hadde under opplæring. Vel tre år etter at han startet med evangeliseringsarbeid, tok også resten av familien imot Jesus. De flyttet til Andra Pradesh, og tre av hans yngre brødre sluttet seg til arbeidet og fikk ansvaret for å lede tre landsbykirker. Pastoren som senere skulle bli drept, var den yngste av Kannayyas brødre. I løpet av 15 år trente Kannayya 60 unge evangelister og grunnla samme antall forsamlinger i Godavari. Han startet også et omfattende landbruksarbeid for å finansiere menighetene, i tillegg til humanitært arbeid. Siste søndag i hver måned samles om lag 5000 personer fra de 60 menighetene til nattverd.

En stor kirke er under bygging i Øst-Godavari, under ledelse av pastor Elia Kannayya. Foto: Privat

En stor kirke er under bygging i Øst-Godavari, under ledelse av pastor Elia Kannayya. Foto: Privat

Maoister

Skogene i det samme området i Øst-Godavari er skjulested for de tidligere nevnte maoistiske naxalittene. Denne geriljabevegelsen pleide å rekruttere nye medlemmer fra de omkringliggende landsbyene, men takket være Kannayyas evangeliseringsarbeid valgte mange ungdommer Bibelen framfor våpen. Nazalittene tapte dermed både nye medlemmer og den hjelpen med ris og annen proviant som de hadde vent seg til med å få fra landsbyene, og de la skylden på pastor Kannayya og hans brødre. For vel et halvt år siden angrep 150 naxalitter pastorens hjem i den hensikt å drepe ham, men Kannayya selv var ikke hjemme. De tok da pastorens eldste sønn som gissel og forlangte å få Kannayya utlevert i sønnens sted. Naxalittenes høyeste ledere grep imidlertid inn, og sønnen ble løslatt etter 14 dager.

Angrep

Naxallittene fortsatte imidlertid å true Kannayya i den hensikt å få ham til å forlate området. Han har nektet å gjøre dette, og ifølge rapporten er dette årsaken til at Kannayyas yngre bror og medpastor ble drept i sommer. Pastor Yohan Marayya har vært en sterk støtte for sin eldre bror i å grunnlegge forsamlinger og trene evangelister, og ledet selv en forsamling i de dype skogene i Øst-Godavari. Ved 23-tiden fredag 29. juli ble Marayya og hans kone vekket av hundeglam. Da pastoren åpnet døren, ble han møtt av et hundretall bevæpnede naxalitter. De slo ham og drepte ham foran øynene på kona. Landsbyboere som kom til, ble truet med våpen. Sambåndet har sett grufulle bilder fra åstedet som ikke kan publiseres.

Det sluttet ikke der. I en nabolandsby ble et menighetsmedlem tatt med inn i skogen. Han ble mishandlet og truet, men nektet å love at han skulle forlate menigheten. «Jeg er i deres hender, og dere kan drepe meg. Da vil jeg gå til himmelen og dere til helvete», svarte mannen, ifølge rapporten som er sendt til EON. Han ble etterlatt og kom neste morgen fram til landsbyen der han fikk se at pastoren var drept.

Jeg er i deres hender, og dere kan drepe meg. Da vil jeg gå til himmelen og dere til helvete

Følger opp lokalt

Fremdeles lever pastor Kannayya under trusler mot sitt liv. «Da jeg spurte ham om hvordan han så på egen sikkerhet, svarte han at Gud er hans beskyttelse. Dersom Gud overlot ham i nazalittenes hender, var han rede til å dø, men han ville ikke oppgi menighetsarbeidet», skriver den lokale medarbeideren i rapporten.

– Vår representant vil ta opp det som har skjedd, med myndighetene, særlig det at ti andre personer også er truet, sier daglig leder Roald Føreland i Evangelist Orientmisjon til sambåndet.no.

Føreland oppfordrer også til forbønn for de etterlatte, særlig enken Mannama, og for de ti andre som er truet. Gjennom Evangelistens Misjonstjeneste kan han også formidle økonomisk støtte til menigheten, og han skal selv besøke Andra Pradesh i januar neste år.

Norsk misjonær i India

I AKSJON: Misjonær Anne Margrethe Eidesvik forteller at muslimene i nord-India har lite til felles med de radikale islamistene man hører om på nyhetene. – At vi står på Bibelen og det som har med Jesus å gjøre har de muslimske foreldrene et veldig avslappet forhold til, sier hun. FOTO: Kristen Muslimmisjon

I AKSJON: Misjonær Anne Margrethe Eidesvik forteller at muslimene i nord-India har lite til felles med de radikale islamistene man hører om på nyhetene. – At vi står på Bibelen og det som har med Jesus å gjøre har de muslimske foreldrene et veldig avslappet forhold til, sier hun. FOTO: Kristen Muslimmisjon

Kristelig Pressekontor (KPK) sendte i august ut en artikkel om forholdene for misjon i blant annet India, da med tanke på hvordan muslimer stiller seg til misjonærene. Helt siden 1950 har det vært kristne misjonærer på Sajinipara Mission i Vest-Bengal, en region i nordøst-India. I området der den kristne misjonsstasjonen ligger, bor det flest muslimer, uten at det er et problem for dem og skolen de driver for unge jenter.

– Muslimene her har et veldig avslappet forhold til at vi er kristne. At vi underviser i Bibelen på skolen er for dem helt naturlig. De synes bare det er flott, sier Anne Margrethe Eidesvik som har vært misjonær der for Kristen muslimmisjon (KMM) siden 1985.

Ut fra Eidesviks erfaring har muslimene i nord-India lite til felles med de radikale islamistene man hører om på nyhetene. Misjonæren opplever heller ikke voldsomme reaksjoner når muslimer i dette området blir kristne. Hun forteller at det ikke er mange – og fleste barn og ungdom – som blir kristne, men at hun også har sett noen voksne gå over til kristentro de siste årene.

Misjonsstasjon

Sajinipara Mission driver både skole for jenter, ungdomsarbeid, helsestasjon og gårdsbruk. For KMM er det likevel evangeliseringen som står i sentrum. Generalsekretær Tore Arnegard fremhevet dette på organisasjonens generalforsamling.

På Sajinipara Mission er de veldig åpne om at dette er en kristen misjonsstasjon.

– Gjennom klinikken kommer jeg i kontakt med mennesker i alle aldre og lærer hver dag mye fra dem. De kommer i tro til en kristen misjonsstasjon fordi de har hørt at folk har blitt friske her, sier Eidesvik som er utdannet sykepleier.

Forfølgelse

Også i andre muslimske områder som KMM arbeider i, blant annet i Senegal og Israel, kan misjonærene være åpne om sin kristne tro. Men organisasjonen legger ikke skjul på at det også finnes utfordringer.

– Vi vet også at i vårt arbeid er det forfølgelse av kristne. Særlig gjelder dette for arbeidet vårt i Indonesia. De kan oppleve statlig kontroll, trusler fra sterke islamistiske grupper og press fra en streng muslimsk kultur, sier Arnegard.

Skeptiske myndigheter

I India har Anne Margrethe Eidesvik opplevd at det er de Indiske myndighetene som er mest skeptiske til at det drives kristent misjonsarbeid. Hvert år har hun måttet kjempe for å få nytt visum til å fortsette arbeidet, selv om lokale myndigheter har vært svært positive og behjelpelige.

I februar neste år går Eidesvik av med pensjon. Etter henne er det en familie fra sør-India som skal drive misjonsstasjonen videre. Eidesvik er dermed den siste norske misjonæren på Sajinipara.

– Når jeg slutter blir det ingen norske misjonærer her fordi det er ingen i Norge som har meldt seg. Misjonærantallet i Norge har jo gått drastisk ned og folk er ute i veldig kort tid. Å gå inn i et slikt arbeid på kort tid lønner seg ikke, sier hun.

Ingen hvite misjonærer igjen

Eidesvik er ikke bare den siste norske misjonæren på KMMs misjonsstasjon. Hun er også den siste hvite misjonæren som har samarbeid med Northern Evangelical Lutheran Church (NELC) i India. NELC vokste ut av Lars Olsen Skrefsrud og Santalmisjonen (forløper til Normisjon) sitt arbeid i India. Kirken har i dag over 90 000 medlemmer og arbeider over flere delstater.

– Jeg avslutter en lang misjonærhistorie innen den nordre lutherske kirken i India. De hadde jo hundrevis av misjonærer før, men jeg ble den siste hvite misjonæren, sier Eidesvik.

Selv om hun synes det er trist at ikke flere nordmenn ønsker å bli misjonærer, påpeker hun at nasjonalitet ikke er viktig i Guds øyne.

– Gud ser jo ikke på vårt pass, han ser jo på hjertene. Om vi er norske eller sør-indiske, eller hvor vi nå kommer fra, det er jo ikke det som er hovedtingen, heldigvis, sier hun.

Lettere enn blant nordmenn

Anne Margrethe Eidesvik synes ikke det er særlig vanskelig eller problematisk å dele troen sin med muslimer.

– Det er jo mye lettere å dele sin tro med muslimer enn med nordmenn sånn som kulturen har blitt i Norge. For muslimene er jo religiøse. Det har vært veldig lett å dele min tro i India, men i Norge kan det være vanskelig, sier hun.

Eidesvik tror det handler mye om hvordan man ser på religion i samfunnet.

– I Norge er vår tro i en boks, mens i India er det livsperspektivet. Sånn er det blant både hinduer og muslimer, forteller hun.

Den erfarne misjonæren har et råd til dem som vil følge et kall:

– Alt det som Herren gjør er godt. Tingen er å bare gå hundre prosent i hans kall, så vil han ta vare på resten, sier Anne Margrethe Eidesvik.

Makter ikke eget misjonsprosjekt

– Vi har ingen halvnakne kropper fra Afrika å vise fram, sier ImF-formann Sverre Dag Ljønes.

Indremisjonsforbundet (ImF) sine skoler samlet i fjor inn 3,6 millioner gjennom egne misjonsprosjekt, kunne sambåndet.no melde for noen uker siden. En tredel av pengene ble samlet inn av Framnes KVGS alene.

LITEN APPELL
I formannens tale på Arbeidermøtet i januar etterlyste forbundsstyreformann Sverre Dag Ljønes et eget misjonsprosjekt foran godt over hundre ImF-ansatte:

– På skolene skal de velge misjonsprosjekt for at de skal kunne samle inn penger til misjon. Og vi eier jo en god del skoler. Og da kommer det opp argumentasjon om at dere har jo ikke misjonsprosjekt i ImF, det må jo gå til ytremisjon. For vi har ikke noen prosjekter, vi, som appellerer til menigmann og til mannen i gata når man skal ut og samle inn penger.

– Så tenkte jeg – «har vi ikke det?» Men det er litt vanskelig, dette – vi har liksom ikke noen sultne barn i Afrika eller nakne kropper eller noen som ikke får mat eller – ikke sant? Det vi har, er en nød for at folk skal bli frelst, og den deler ikke mannen i gata.

– Folk må gjerne gi til disse flotte misjonsprosjektene. Men det hadde vært fint om vi kunne få en tilbakemelding og forslag fra dere. Det er unge gründere her, er det noen prosjekter som vi kunne vist fram, som alternativer til skolene våre, slik at ImF også var med på disse misjonsprosjektene? Det hadde vært kjempefint

Når Sambåndet nå tar kontakt med ham, er ikke forbundsstyreformannen like optimistisk:

– ImF appellerer ikke til slikt. Det er lettere å drive ytremisjon enn indremisjon. ImF sliter med å få mannen i gata til å sponse reine diakonale prosjekter i Norge. De organisasjonene som driver med nødhjelp og diakonalt arbeid i utlandet, har en mye lettere jobb med å få givere, sier Ljønes.

TØFT Å KONKURRERE
På flere av ImF sine skoler er det elevene som avgjør hvor pengene i misjonsprosjektet skal gå. Dette er utfordrende for ImF, ifølge Ljønes.

– Skolene har en innarbeidet ordning hvor noen har faste prosjekt, mens andre velger nytt hvert år ved elevavstemning. Det at ungdommene selv avgjør prosjektet, gjør at det blir vanskelig for ImF å komme inn og vinne salen. Jeg tror ikke det å drive evangelisering i Finnmark får noe støtte hos vanlige folk.

DÅRLIGE HOLDNINGER
En som reagerer på Sverre Dag Ljønes sine uttalelser, er skoleprest Arne Opsahl-Engen ved Framnes Kristne Vidaregåande Skule. Han har  det overordnede ansvaret for misjonsprosjektene der.

– Det som formannen sa på Arbeidermøtet, viser litt av holdningen i ImF. Det er ikke fattige barn i Afrika som gir penger, men et prosjekt, i innland eller utland, som en har tro på, sier Opsahl-Engen.

LES OGSÅ: Framnes samler inn 1.000.000

– ER INVITERT
Opsahl-Engen mener at et prosjekt hvor ImF sender ungdom ut som teltmakere til steder i Norge med få kristne, vil kunne appellere til Framnes-elevene. Misjonsprosjektet går i år til Evangelistens arbeid med fattige i India.

– Jeg hadde aldri trodd at Evangelisten skulle vinne. De konkurrerte mot blant andre store og populære organisasjoner som CHRISC. Det handler om å presentere noe en har tro på, og det klarte Evangelisten. Med et misjonsprosjekt fra ImF kan en bygge noe som på sikt kan gi bred støtte i hele organisasjonen. For å vinne på Framnes må en overtale ungdommen. ImF blir invitert hvert år, men møter ikke opp, sier skolepresten til Sambåndet.

VANSKELIG Å KONKURRERE
– Det er elevene på de enkelte skolene som står for valget av misjonsprosjekt, og erfaringen tilsier at da vinner som oftest de diakonale prosjektene med utpreget nødhjelp i utland, sier generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet.

Furnes tror likevel det er viktig å få synliggjort arbeidet innad i organisasjonen og på ImF sine skoler. Tidligere har ImF hatt et direkte samarbeid med en menighet i Ukraina, der prosjektet blant annet gikk ut på å lære opp ledere. Det var Danielsen ungdomsskole på Sotra som hadde ansvar for prosjektet, og det ble til sammen samlet inn rundt 400 000 kroner i den perioden prosjektet pågikk, men det ble lagt ned etter noen få år.

3,6 MILLIONER TIL UTLANDET
– Jo lenger vekk et prosjekt er, jo mer eksotisk virker det. Når misjonen er i nabolaget, skapes ikke det samme engasjementet. Vi har prøvd, men det appellerer ikke til ungdommen, sier Erik Furnes til Sambåndet.

Generalsekretæren har likevel ikke noe imot at ImF-skolene, som samlet inn 3,6 millioner i 2013, gir alle pengene fra prosjektene til ytremisjonsarbeid. Men Indremisjonsforbundet sin oppgave er indremisjon:

– Jeg ser stort på at skolene våre kan være til velsignelse for mennesker på andre kontinenter. Men om noen har ideer til misjonsprosjekt i Norge, så er vi mottakelige for innspill, sier Furnes.

SE OGSÅ VIDEOINTERVJU: – Alle kan gjøre litt.