Tag Archive for: Finnmark

I FELTEN: Her deltar Edvard Foss på finnmarksmøte på Folkestad bedehus i Volda kommune høsten 2020. Einar Børtveit på trekkspill. FOTO: Hjørdis Almelid Vikenes

Hører ropet fra Finnmark

/0 Kommentarer/i /av

Deler av Edvard Foss sin jobb er å skape engasjement for Finnmark og Finnmark Indremisjon. Han oppfordrer til å be om at Herren må kalle og sende arbeidere til arbeidet.

Forkynner og arrangementsansvarlig Edvard Foss i ImF Sør har blant annet som sin jobb å tilrettelegge arbeidet for Finnmark i Sør-Norge, en oppgave han fikk i 2019. Han har en 20% stilling i regi av ImF sentralt som brukes til dette.

Det betyr at han besøker en del foreninger og forsamlinger og organiserer møtevirksomhet for Finnmarksarbeidet i forbundet. I tillegg besøker han Finnmark et par ganger i året.

Skape engasjement
– Det går på å få ut informasjon og støtte og samle inn penger. Og så preke Guds ord. Det er jo like viktig, sier Foss.

– Det er litt av det jeg holder på med. Skape litt engasjement her sør for Finnmark, oppsummerer han.

Foreninger og møter
Når Sambåndet spør ham om hvor mange Finnmarksforeninger det er, så må finnmarkskonsulenten tenke seg litt om.

– Der er en del foreninger som jobber for Finnmark. De har vi kontakt med. Det er i grunnen i hele området for Indremisjonsforbundet.

Så regner han på det. På Jæren og på Sørlandet har de en del plasser der de jevnlig har møter. I Møre og Romsdal har de en utvidet møteuke, og så har de litt kontakt på Østlandet i Gudbrandsdalen. Videre er det en forening i Haugesund, Bømlo og Bergen. I Sogn har de kontakt, og de har møter på Godøy på Sunnmøre.

Dugnad

– Noen er mer hvilende og har møter, og andre er mer aktive og har basarer, møtevirksomhet og innsamling. Så har vi enkeltpersoner som reiser opp til Finnmark for å delta på dugnadsarbeid. Det kan være vedlikehold og klargjøring for sommeren av misjonssentrene. Det er mange som er gode til å bidra når det er nødvendig.

– Utfra ditt ståsted, hvordan vurderer du ImFs Finnmarksarbeid?

– Der det er engasjement, der er det godt engasjement. Når du reiser rundt, møter du veldig mye positivt. Skulle gjerne hatt enda bredere kontakt med en del foreninger og forsamlinger, sier Foss og konkretiserer:

Øst og vest

– Jeg har inntrykk av at barne- og ungdomsarbeidet, spesielt i Øst-Finnmark, opplever god oppgang. Så har vi en større utfordring i Vest-Finnmark. Vi skulle hatt en arbeider der. Det har vi jobbet med og prøvd lenge, men vi har ikke fått napp ennå.

Når det gjelder campingdriften som er en viktig del av virksomheten til Repparfjord camping og misjonssenter og Vestre Jakobselv camping og misjonssenter, er inntrykket til Foss at det går godt.

– I fjor var de veldig godt besøkt både i og utenfor sesongen.

Trenger flere
Men tilretteleggeren for arbeidet for Finnmark har et hjertesukk.

– Utfordringen er rett og slett at vi skulle hatt flere folk. Jeg ønsker at vi får misjonærer som sier: «Jeg kan tenke meg å flytte oppover og være der og bety en forskjell.»

– Hvordan vil du beskrive arbeidet du driver med tanke på Finnmark?

– Der var noen ikke-kristne foreldre som spurte meg om jeg ikke kunne starte opp søndagsskole. Hun som jobber på Repparfjord camping og misjonssenter, måtte si «Jeg har ikke kapasitet». Det er ropet fra Finnmark. De kan ikke starte opp nye ting, Jeg håper på flere folk som gjør en innsats.

Foss presiserer at det også trengs flere som kan gå inn i det etablerte arbeidet.

I Sambåndet nr. 3/26, som kommer ut 19. september, kan du blant annet lese om et ektepar som har flyttet til Finnmark.

Oppgang
– Hvordan synes du arbeidet går?

– Den gangen jeg jobbet på Bildøy bibelskole som lærer, reiste vi til Finnmark med elevene. Når vi hadde leir for ungdommer, og det var ti stykker, så syntes vi det var bra. Nå kan de ha leir med 25–30 ungdommer på Vestre Jakobselv camping og misjonssenter.

Hans opplevelse er at det planlegges flere møter, og at det samles flere på møtene i Øst-Finnmark.

Oppfordring
– Det er det vi arbeider for, at det skal være slik i hele Finnmark, men det er store avstander. Ellers så er det jo slik at de som driver arbeidet, drar på årene.

Til slutt kommer Edvard Foss med en oppfordring:

– Det er viktig at folk vil be for Finnmark. Be om at Herren må kalle og sende arbeidere til arbeidet, at det må være noen som er villige til å gå, spesielt i Vest-Finnmark.

FINNMARK: Beate og Jørn-Ivar Holmgren ønsker å kjøpe Vardø menighetshus og gjøre det om til et bønnehus. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Bønn for Finnmark som svar på oppfordring

/0 Kommentarer/i /av

Beate og Jørn-Ivar Holmgren hadde ingen planer om å flytte fra Alta. Men da de ble spurt om å være med og be for grenseområdene mot Russland, fikk de kall til å flytte nordover.

VARDØ: Det blåser friskt og surt i Vardø en ettermiddag i april. Sambåndet venter på Beate og Jørn-Ivar Holmgren ved Vardø rådhus. Vi slipper å vente lenge, og sammen kjører vi til Vardø menighetshus.

Det er et gammelt rødt hus bygd i 1885 med blå dør og blå vinduskarmer – et hus som trenger oppussing. Tidligere har det vært brukt som bedehus. Kirken i Vardø ble bombet under 2. verdenskrig, og i en periode ble menighetshuset da brukt som nødkirke for kirkelige handlinger.

Ekteparet Holmgren ønsker å kjøpe huset og bruke det som et bønnehus og senter for organisasjonen Bønn for Finnmark, som de har startet. Det er dette arbeidet vi ønsker å snakke med dem om, og derfor passer det fint å ha samtalen i dette huset. Vi har god tid til en samtale før vi skal få være med på et av bønnemøtene.

Sammendrag

  • Beate og Jørn-Ivar Holmgren bodde godt etablert i Alta og hadde ingen planer om å flytte. Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022 ble de imidlertid utfordret av bønnelederen Bjørn Olav Hansen til å be for grenseområdene mot Russland. Det ble starten på et kall som etter hvert utviklet seg til et bredere engasjement for hele Finnmark. Ekteparet ønsket ikke bare å be for grensene, men for menneskene, menighetene og lokalsamfunnene i fylket.
  • I oktober 2023 stiftet de organisasjonen Bønn for Finnmark. Arbeidet startet med digitale bønnemøter på Zoom og reiser til ulike steder i Finnmark. Etter en tur til Øst-Finnmark ble de sterkt berørt av området, og under et senere opphold i Vardø kjente de begge at Gud kalte dem dit. De solgte huset i Alta, Jørn-Ivar sa opp jobben, og de flyttet til Vardø etter å ha opplevd at både boligkjøp og økonomi la seg til rette.
  • I Vardø ønsker de å kjøpe det gamle menighetshuset fra 1885 og gjøre det til et bønnehus og senter for Bønn for Finnmark. De har startet innsamling til kjøpet og leier huset mens arbeidet pågår. Nå arrangerer de bønnemøter hver tirsdag, digitale bønnemøter på Teams og felles bønn med flere menigheter i Vardø og Vadsø.
  • Målet deres er å bygge et åpent bønnefellesskap der folk kan søke forbønn, møte Jesus og kjenne fellesskap. De ønsker også å ansvarliggjøre kristne i Finnmark til å ta større ansvar for egne menigheter. Beate og Jørn-Ivar forteller at arbeidet både gir glede og motstand, men de opplever at de er på rett plass og ønsker å be helhetlig for Vardø, Finnmark og landet.

Sammendraget er laget av Copilot, som er en digital assistent basert på kunstig intelligens. Sammendraget er gjennomlest av Sambåndet-redaksjonen. Nedenfor fortsetter selve artikkelen:

Læstadianere
Beate er fra Alta, vokst opp i en læstadiansk familie. Jørn-Ivar har også læstadiansk bakgrunn. Hans mor var læstadianer, og Jørn-Ivar var mye på forsamlinger og stevner. Han kommer fra Kvalsund som ligger cirka en og en halv times kjøring fra Alta.

Paret har vært gift i 27 år og har fire voksne barn. De bodde en periode på Stranda på Sunnmøre. Det var også der de giftet seg.

– Der fikk jeg lære Indremisjonsforbundet å kjenne. Jeg er veldig glad i ImF, og vi var en del av bedehuset på Stranda, sier Beate.

Fra Stranda til Alta

I 2002 flyttet de nordover og etablerte seg i Alta. Beate jobbet i den kristne bokhandelen Kilden Alta i cirka 15 år frem til hun ble sykemeldt for cirka fem år siden. Hun er i dag ufør.

Jørn-Ivar er utdannet baker og har jobbet som baker og i matvarebutikk.

Russland
Etter Russlands fullskala-invasjon i Ukraina i 2022 skjer det noe som blir første skritt til at de et par år senere flytter fra Alta til Vardø. Pastoren og bønnelederen Bjørn Olav Hansen, som døde i fjor, tok kontakt på Facebook for å høre om noen ville være med og be for grenseområdene mot Russland.

– Da tenkte jeg at det vil vi være med på. Men vi hadde et bredere perspektiv. Vi ønsker ikke bare å be for grenseområdene, men for hele Finnmark. Jeg tenkte at skal vi beskytte våre grenser, så må vi også be om frelse for folket. Den beste måten vi kan beskytte grensene våre på, er gjennom å be for folket i Finnmark, resonnerer Jørn-Ivar.

Organisasjon
Slik utviklet Holmgren tanken fra Bjørn Olav Hansen om å be for Finnmark.

I starten besto arbeidet av bønnemøter på den elektroniske møtetjenesten Zoom. I tillegg reiste Beate og Jørn-Ivar rundt og hadde møter i Finnmark. Det ble etter hvert slik at de reiste i regi av Bønn for Finnmark, organisasjonen som de stiftet i oktober 2023.

Vendepunkt

I august 2023 var de på møtehelg i Kirkenes og Nordkalottstevne i Vestre Jakobselv med Steinar Harila.

– Den sommeren bestemte vi oss for å besøke steder i Øst-Finnmark vi ikke hadde vært før, forteller Beate.

De kjørte til Kjøllefjord, Mehamn, Gamvik, Kirkenes, Berlevåg, Kongsfjord, Båtsfjord, Vardø og Vadsø.

– Det var lange kjøreturer, og vi ble veldig fascinert av området. Det var fine plasser, og det var flott å være i Øst-Finnmark, beskriver Beate.

Vardø
Men de kjente ikke noe kall til å flytte til Vardø. I ferien reiser de tilbake til Øst-Finnmark. Først skulle de være i Vardø, og så skulle de til Kirkenes.

– Da vi var i Vardø, kjente vi at vi ikke skulle reise til Kirkenes, vi skulle bare være her i Vardø ut den tiden vi hadde ferie. Vi kjenner begge to på at Gud drar oss denne veien. Det var litt merkelig, for det hele startet med at jeg ble minnet om å se etter hus her, forteller Beate.

Bolig

Tilbake i Alta leter de på nett og finner flere hus som kan være aktuelle. I august 2024 drar de til Vardø for å gå på visning. De hadde to hus som favoritter, men det ble ingen av de to. Et hus som de nesten hadde slått fra seg, kom til dem da de hadde en bønnestund dagen de skulle kjøre hjem.

– Det gule huset kom frem til oss begge to. Og det ble det huset som vi ikke hadde tenkt at det skulle bli. Gud hadde en annen plan enn oss, konstaterer Beate.

De solgte huset i Alta, og Jørn-Ivar sa opp sin jobb. I prosessen de måtte gjennom, opplevede de at Gud la alle tingene til rette, både hussalget og økonomien for øvrig.

TRENGER OPPUSSING: Beate og Jørn Ivar Holmgren samler inn penger for å kunne kjøpe Vardø menighetshus. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Innsamling
– Hva gjør dere konkret her i Vardø?

– Nå jobber vi for å få kjøpt menighetshuset, svarer Jørn-Ivar først.

De har startet en innsamling med mål om å få inn om lag 500.000 kroner for å kunne kjøpe bygget. I mellomtiden leier de huset av menighetsrådet. Fram til slutten av juli er det ifølge Jørn-Ivar kommet inn 250 000 kr.

– Hvis Gud vil, vil det ordne seg. Vi må stole på at Gud har en plan med at vi har gått inn i dette. Og så må han bare stoppe det hele hvis ikke hans vilje er der, men så langt har han ikke gjort det, framholder Beate.

Støttepartnere
Som leder for Bønn for Finnmark er Jørn-Ivar opptatt av å finne støttepartnere som kan hjelpe dem i arbeidet. De sender jevnlig et bønnebrev til over hundre personer der de skriver om hva de har gjort den siste tiden, og legger ved bønneemner som folk kan være med og be for.

Bønnebrevet og bønneemnene deler de også på Facebook og en egen nettside.

Aktivitetskultur

Når Sambåndet besøker dem, er de fremdeles inne i en periode der de har møtene i private hjem.

– Men vi har ikke følt at vi skal gjøre det i fortsettelsen. Nå ønsker vi å ha møtene her på Vardø menighetshus. Det er ikke så lett for folk å komme inn i et privathjem som en skulle tro, sier Jørn-Ivar.

– En skulle tro det var omvendt, at det var lettere for folk å komme hjem til noen enn gå på et møte på bedehuset?

– I Vardø er folk vant til å være sosiale, men ikke nødvendigvis hjemme. De er vant til å gå på kafé og på møter. Det er masse forskjellige aktiviteter her. Det er det kultur for, og det er lett å komme i kontakt med folk på den måten, forklarer Jørn-Ivar.

Utvikle

Nå har ekteparet også et ønske om å komme et steg videre med bønnedelen av arbeidet til Bønn for Finnmark.

– Det vil si å ha bønnemøter på menighetshuset og få folk til å komme hit. Og da ikke bare fra Finnmark, men fra hele landet for å være sammen med oss og be. Be for Finnmark og grenseområdene og for landet som helhet, utdyper Jørn-Ivar.

– Vi tenker også på å ha kafé, at vi kan få mennesker til komme inn her som ikke har noen plass å være, legger Beate til.

Fellesskap

Når Sambåndet ringer for å få en oppdatering, kan ekteparet fortelle de nå har bønnemøte hver tirsdag på Vardø menighetshus. De bruker å være mellom fire og ni personer på bønnemøtene.

Ekteparet har også startet fellesskap med de andre menighetene i Vardø og Vadsø. En gang i måneden har de felles bønn som går på rundgang i de ulike menighetene. De som er med, er Frelsesarmeen, Indremisjonen og pinsemenigheten og De frie venner. I tillegg har de elektroniske bønnemøter på Teams hver mandag formiddag der det bruker å være mellom fem og ni deltakere.

– Det er åpent for alle som vil bli med. Det er bare å trykke på linken, oppfordrer Jørn-Ivar.

Mottakelse

Tilbake til intervjuet i april spør vi hvordan budskapet ekteparet kommer med, blir tatt imot.

– Budskapet blir tatt godt imot, svarer Jørn-Ivar.

Beate bekrefter det. – Jeg har pratet med mange og får gode tilbakemeldinger. Når jeg skulle fortelle hvorfor vi skulle flytte til Vardø, måtte jeg si at «vi flytter til Vardø, fordi Gud kaller oss hit, fordi han elsker folket her». Det meste av responsen var god, og noen fikk tårer i øynene.

På rett plass

– Hva har vært best med å flytte hit?

– Det beste har vært å få lov til å være med og bygge dette arbeidet, komme i kontakt med nye folk rundt omkring og få være med og forkynne Guds ord, svarer Jørn-Ivar.

Ekteparet reiser rundt og har møter sammen. Han taler, og hun spiller piano. Det var under koronapandemien hun lærte seg å spille.

– Når vi står i denne tjenesten og forkynner Guds ord, opplever jeg at det når inn, og at vi er på den plassen vi skal være, sier Jørn-Ivar.

ANFEKTELSE: Arbeidet Beate og Jørn-Ivar Holmgren står i, har ikke bare vært enkelt. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Kamp
– Hva har vært det vanskeligste med å flytte til Vardø?

– For min egen del kan jeg kjenne på at jeg er mer sårbar og møter mer motstand fra den onde som vil rive oss ned og bryte oss ned til ingenting. Da kjenner jeg på at jeg blir motløs, og at jeg ikke har noe jeg skulle ha gjort her. Jeg føler meg ikke verdig til å gjøre disse tingene. Jeg kjenner at det er kamp og noe som ikke vil at jeg skal være her, sier Beate.

– I stedet for å lytte til det, så er Gud større enn våre følelser, og Gud kan bruke oss selv om vi ikke tror det. Det er det viktig å holde fast på. Sånne tanker er ikke fra Gud, slår Jørn-Ivar fast.

Ærlig

– Det du sier, Beate, får meg til å tenke at når du tør å si det som du nå sa – tør å være sårbar – så kan du møte folk, og det skaper nærhet i stedet for avstand, fortsetter Jørn-Ivar.

– Det tror jeg, for jeg er en person som er veldig ærlig. Jeg liker ikke å holde inne ting når jeg er svak. Når du er svak, så kommer kanskje den styrken frem som menneske og du får en nærhet til andre mennesker, bekrefter Beate.

Ansvarliggjøre
– Hva ønsker dere å formidle?

– Det viktigste er å forkynne Guds ord, og at vi skal be for Finnmark. Så er det at vi i større grad enn det som har vært, må sette i stand folket her i Finnmark til å ta ansvar for sine forsamlinger og menigheter selv, fremholder Jørn-Ivar.

Han viser til hvordan folk sørfra kommer enten for å forkynne eller reise rundt og har møter et par år, og så reiser de sørover igjen. De tilreisende gjør kanskje det meste av arbeidet.

– Så blir det litt sånn at folk lokalt ikke blir ansvarliggjort. Vår fordel er at vi er både født og oppvokst i Finnmark. Det er her vi har våre røtter, legger han til.

Kulturforskjeller
– Hvordan er kristenlivet i Vardø sammenlignet med Alta?

– Det er ganske stor forskjell. Alta er en større by, og der er det mange flere kristne og mange forskjellige menigheter. Det er også kulturforskjeller, synes Beate.

– Hva går kulturforskjellene ut på?

– Vi fra Alta-området er mer forsiktige og rolige. Kystkulturen er generelt kjent for å være mer høylytt, frittalende og rett frem. Man legger ingenting imellom, forklarer hun.

Bønnehus
– Hva er målet deres?

– Målet mitt er at vi skal bygge dette bønnearbeidet, og at det skal bli et bønnehus her som folk kan søke til, der de kan be og få forbønn. Jeg ønsker at mange skal få mulighet til å møte Jesus, at mennesker skal få kjenne at Jesus bryr seg om dem, har dem kjær, og at han ønsker fellesskap med folket her i byen, sier Beate.

– Jeg tenker det samme. Det er det som er den store drømmen og ønsket, både lokalt her i Vardø og i Finnmark, samstemmer Jørn-Ivar.

Helhetlig
Beate understreker at de også er opptatt av å be for byen Vardø i sin helhet, det vil si for næringslivet, kommunestyret, menighetsrådet og andre virksomheter.

– Vi ser at ordføreren følger med på oss, for han ser de bønneemnene som blir lagt ut. Det er også andre i Vardø som får med seg det vi deler om det som skjer i byen. Det kan også være med og vekke dem, for det ligger ganske åpent på Facebook, fremholder hun.

VARDØ: Bønnemøtet blir innledet med bibellesing og sang. Beate Holmgren til venstre. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Møte

Intervjuet må avsluttes og bilder tas, for bønnemøtet nærmere seg. Og i april, da Sambåndet var på besøk, ble altså møtene fremdeles holdt i private hjem.

Damen som er vertinne for bønnemøtet, ønsker varmt velkommen. I stuen sitter det tre kvinner og en mann. På bordet ligger Sangboka, og det står glass og krus og en mugge med vann. Vertinnen forsikrer om at det kommer kake og kaffe når bønnestunden er ferdig.

Det hele begynner med loddsalg der gevinsten er hjemmestrikkede sokker. Inntektene går til Bønn for Finnmark.

Bønnemøtet åpnes med at en leser Matt 18,1–5, der disiplene spør Jesus om hvem som er den største i Guds rike. Så synger de sang nummer 17 i Sangboka – «Da jeg mitt liv til Jesus gav».

Bønneemner

En av kvinnene ber om forbønn for smertene sine som blir verre. En annen ber om visdom til å se hvor veien går videre, mens en tredje takker for at de kan samles, og for at Gud ser det den enkelte strever med.

– Vi ber for ordfører, sykehjem, barnehage, næringsliv og for flere bedrifter og butikker i Vardø, og for folket i Vardø. Skap liv, skap håp, uttrykker Beate i sin bønn.

– Bevar og beskytt våre grenser. Vi ber for militæret og at det må komme kristne der. Vokt grensene og byen, ber Jørn-Ivar.

Superkristne?
Når folk er ferdig med å be, forteller Beate om en hun har møtt.

– Vedkommende spurte: «Hva er bønn?» Jeg fortalte om bønnehuset. «Så dere er superkristne», var vedkommende sin kommentar. Man er visst en superkristen hvis man er en kristen som tar Bibelen på alvor. Vi må tørre å overgi våre liv til Gud.

Det blir en passende avslutning på bønnedelen av møtet. Kaffe og kake venter.

FINNMARK: På bedehuset Betania i Kirkenes har Geir Aarnes og Tove Norheim brukt tiden til andre ting enn å oppdatere skiltet. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Snart alene igjen om ansvaret

/0 Kommentarer/i /av

Geir Aarnes og Tove Norheim er aktive på bedehuset Betania i Kirkenes. I vår opplevde de at en dame ble kristen, men de trenger flere som kan forplikte seg.

SØR-VARANGER: På ytterveggen til bedehuset Betania i Kirkenes henger det et skilt der det står «Det Vestlandske Indremisjonsforbund». Både navnet og logoen til organisasjonen Indremisjonsforbundet er utgått på dato, men skiltet forteller likevel hva som skjer på huset.

Sambåndet har mellomlandet i Kirkenes på vei til Vadsø. Utsendt reporter er blitt hentet på flyplassen i administrasjonssenteret i Sør-Varanger kommune av Geir Aarnes og Tove Norheim, og nå er vi kommet til bedehuset som de regner som sitt åndelige hjem.

Vi går inn og finner oss en plass i stuen i det som egentlig er et vanlig bolighus som en dame solgte til ImF. Aarnes og Norheim har sagt seg villig til å fortelle om det kristne livet i Kirkenes og hvordan det er å være kristen her. Norheim begynner.

Sammendrag

  • Begge forteller om sine trosreiser og hvordan fellesskapet på Betania har vært viktig for dem. Samtidig uttrykker de bekymring for framtiden. Dersom det ikke kommer flere som vil engasjere seg, frykter Norheim at arbeidet kan bli lagt ned.
  • Til tross for utfordringene opplever de også oppmuntrende hendelser. Gjennom en barneklubb fikk Norheim kontakt med en kvinne fra Tunisia, som etter en tid begynte å komme på møtene. Sammen med andre kristne fikk de dele troen med henne, og nylig ble hun kristen. Opplevelsen ga nytt håp etter en lang periode med få synlige resultater.
  • Aarnes forteller også om evangelisering blant turister og internasjonale besøkende. Han deler ut bibler på ulike språk og forteller om møter med blant annet reisende fra Taiwan og Kina. Han mener Kirkenes gir store muligheter til å nå mennesker fra mange nasjoner, selv om disse sjelden blir værende i menighetsfellesskapet.
  • Begge opplever at det er vanskeligere å nå lokalbefolkningen enn flyktninger og turister. De mener mange nordmenn ikke ser behovet for tro og menighetsliv, og beskriver Kirkenes som et sted der kristendommen møter motstand eller likegyldighet. Samtidig finner de styrke i bibelgrupper og samarbeid med andre kristne fellesskap.

Sammendraget er laget av Copilot, en digital assistent basert på kunstig intelligens. Gjennomlest av redaksjonen. Nedenfor fortsetter selve teksten:

Åndelig hjem
– Da jeg flyttet hit, ble Betania mitt åndelige hjem. Etter hvert har jeg tatt en del ansvar. Jeg har vært med på å legge til rette for møtene, og jeg sender tekstmeldinger og poster innlegg på Facebook.

Tove Norheim var kristen som ung. Da hun studerte sykepleie i Oslo, gikk hun i Storsalen (Normisjon). Men hun var borte fra troen en del år og ble kristen da hun var 52 år. Nå er det ti år siden hun ble pensjonist.

– I begynnelsen var jeg med og hadde åpning på møtene. Den biten er borte. Jeg har ikke frimodighet til det lenger.

Ansvar
Ifølge Norheim er det hun og Geir Aarnes som er igjen til å ta ansvar på Betania. Et eldre ektepar har stått sammen med dem, men de er etter hvert blitt mindre aktive. De blir stadig færre folk og opplever at gamle folk dør, og at det ikke kommer nye til.

Vi ber om at det skal komme nye, og så gjør det ikke det. Det kan bli litt mye for Geir og meg.

Det kan bli litt mye for Geir og meg.

Det er møter på Betania annenhver søndag, av og til kan det gå litt lenger tid imellom. Kretsleder Håkon Garvo i Finnmark Indremisjon kommer jevnlig for å ha møter. Andre fra ImF kommer også av og til. Samemisjonen, Ordet og Israel og Jørn-Ivar Holmgren fra Bønn for Finnmark (se egen sak) har også møter i Betania.

– Det kommer om lag ti stykker på møtene. Hvis det er ti, er vi rimelig fornøyd, men det kan være fire–fem. Hvis det kommer 14–15, er vi veldig fornøyd, sier Norheim.

BEDEHUS: Tove Norheim og Geir Aarnes i møtesalen på bedehuset som opprinnelig var et vanlig bolighus. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Fra byen

Geir Aarnes er født og oppvokst i Kirkenes. Han ble en bevisst kristen rundt 20 år gammel da han var i militæret i Harstad. Så kom han tilbake til Kirkenes og var på garnisonen her et års tid. Etterpå studerte han fire år på Alta distriktshøgskole og kom tilbake til Kirkenes og jobbet som lærer på en barne- og ungdomsskole som nå er lagt ned. Senere tok han mer utdannelse i Oslo og kom hjem igjen og begynte i PPT (Pedagogisk psykologisk tjeneste). De siste årene før han ble pensjonist, jobbet han som logoped på sykehuset i Kirkenes.

Betania
Han forteller at kirken, som i Vardø, ble ødelagt under andre verdenskrig, og da ble det gamle bedehuset Betania i sentrum av Kirkenes brukt som erstatning mens kirken ble bygd opp igjen. På veggen henger bilder av en flokk mennesker utenfor Betania fra 1950-tallet. Da var det flere som gikk på bedehuset.

I dag er det gamle Betania lagt ned og solgt. Bedehuset Betania som vi er i nå, ble ferdig bygd i 1995. I andre etasje er det en leilighet som Finnmark Indremisjon leier ut til vikarprester.

– Hvis vi går helt tilbake til 1995, var det to unge sykepleiere som var med her. Da var det noen yngre som gikk på bedehuset, minnes Geir.

Pensjonister
Han opplevde at det var en overgang å gå fra å ha fast jobb til å bli pensjonist med god tid.

– Jeg synes de siste årene etter at jeg ble pensjonist, har vært litt tunge, sier Aarnes.

– For meg var det annerledes. Jeg følte meg så lettet da jeg ble pensjonist. Jeg har barn og barnebarn, sier Tove Norheim.

Geir Aarnes nyanserer: – Jeg synes også det er veldig greit å ha mer fri og ha mindre å gjøre.

Familien
Tove Norheim forteller at hun er den eneste som er troende i sin familie. De fire eldste barnebarna har hun hatt mye på overnatting. Hun har fått fortelle om Jesus, lese i barnebibelen med dem og ta dem med seg på leir på Vestre Jakobselv misjonssenter.

Aarnes har ikke egen familie, men han har to søstre, og som med Norheims familie, er heller ikke de kristne.

– Men mormor viste en del kristne verdier, sier Aarnes.

FAMILIE: Geir Aarnes og Tove Norheim reflekter rundt familie og kristenliv i Kirkenes. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Fellesskap
Geir Aarnes og Tove Norheim er med i en bibelgruppe en gang i uken sammen med en til. De møtes på Betania.

– Der føler jeg at jeg har noen andre å prate med om de åndelige tingene. Jeg synes bibelgruppen er veldig fin, sier Norheim.

Aarnes har i tillegg en mannsgruppe. – Det er en slags bibelgruppe, det også, men bare for menn. Sist gang var vi ingen, men gangen før der, var vi fire, forteller han.

Begge er med i flere kristne fellesskap, blant annet i Smyrnia, pinsemenigheten. Der går det barnefamilier og også flyktninger, og Aarnes har vært med når menigheten har sunget og evangelisert på torget.

Internasjonalt

– Søndager klokken 13.00 har russere og ukrainere egen gudstjeneste der. Det er litt dårlig forhold mellom russere og ukrainere. En mann fra Murmansk og hans familie har startet det, forteller Aarnes.

En av barne- og ungdomsarbeiderne i Finnmark Indremisjon begynte i november i fjor med barneklubb på Betania annenhver tirsdag. Tove Norheim fikk melding fra kretsleder Håkon Garvo om at det var en mor til en av jentene på barneklubben som gjerne ville vite når de hadde møter på Betania. Norheim sendte meldinger til kvinnen, som er fra Tunisia, og hun kom på møtene. Slik fikk Norheim kontakt med henne.

Vi har ikke fått folk til å komme, og så plutselig så skjer dette nå, at det er så lett.

– Vi har også fått hjelp fra Greta, en dame fra Østerrike som også er blitt kristen. Hun var litt med oss, og hun begynte å snakke om Jesus med henne fra Tunisia, forteller Aarnes.

– Det var hun som anbefalte kvinnen fra Tunisia å gå på Betania, fordi det var så godt å være der. Det er veldig mange som sier at det er en god ånd her. Hun fra Tunisia ble kristen nå på torsdag som var, legger Norheim til.

– Vi har ikke fått folk til å komme, og så plutselig så skjer dette nå, at det er så lett. De vil bare komme og bli kristne, undrer Aarnes.

Lukket
– Hvordan er det å være kristen i Kirkenes?

– Jeg har hørt, særlig fra pinsemenigheten, noen som sier det er et slags åndelig mørke her. Da har jeg tenkt at jeg merker ikke det noe særlig, svarer Aarnes.

– Her er det veldig lukket, synes derimot Norheim.

– Hva mener du med det?

– At folk er imot kristendommen.

– At folk ikke har tatt imot evangeliet. De kan være interessert, men de har kanskje ikke tatt imot helt, nyanserer Aarnes.

– Hvordan skal vi nå de som bor her og få dem til å komme inn og bli en del av menigheten, følger Norheim opp.

PÅ GATA: Geir Aarnes er av og til ute og evangeliserer. Han opplever det hver gang som en kamp, men så kjenner han på glede etterpå. På bildet viser han Sambåndets utsendte rundt i Kirkenes. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Evangelisering
Geir Aarnes opplever også at det er vanskelig å nå de som er fra Kirkenes.

– Jeg er fra byen selv, og når jeg ser andre som er herfra, koster det litt å gå rundt og invitere eller vise at man er troende. Men Jesus sa jo at dersom vi bekjenner vår tro for andre mennesker, så vil Jesus kjennes ved oss for vår far i himmelen.

Hver gang er det en kamp. Men jeg er veldig glad etterpå.

– Du synes det koster å gå rundt å evangelisere, men du gjør det likevel?

– Hver gang er det en kamp. Men jeg er veldig glad etterpå, bekrefter Aarnes.

Han pleier å gå alene nede ved Hurtigruta som har siste stopp i Kirkenes, og ha med seg materiell på forskjellige språk.

– Turistene er veldig villig til å ta imot. Det kommer mange tyskere og engelskspråklige, men også folk fra andre nasjoner og tungemål.

Paret fra Taiwan
For ikke så lenge siden kom det en mann som hadde munnbind forbi Betania og spurte Aarnes etter «the main church» (hovedkirken). Da pekte Aarnes på kirken som man ser godt. Ikke lenge etter kommer mannen tilbake og sier «Closed» (stengt). Det er om morgenen, og Hurtigruta kommer til Kirkenes klokken 09.00.

– Da begynte jeg tenke: «Hvorfor vil han i kirken?» Det endte med at jeg ble med ham til Hurtigruta. Han forklarte at kona hans var syk, og at hun var om bord på båten.

Det viste seg at mannen var fra Taiwan.

Olje

– Jeg bor ikke så langt fra kaien. Så sier jeg: «Vent her!» Det tar ti minutter opp og ti minutter ned. Jeg fikk tak i en kinesisk bibel, og så kom jeg litt ned i bakken på vei tilbake da det slo meg: «Geir, du glemte olje!» De ti minuttene sprakk. Men jeg fikk tak i olje, og han sto og ventet utenfor Hurtigruta. Kona sto og ventet på båten.

Aarnes kom om bord uten å måtte vise legitimasjon. I lugaren til paret forklarte han hvorfor han hadde med seg olje.

Geir, du glemte olje!

– De sa: «Ja, ja, du må be.» Det var ikke noe «kanskje», det var ganske så direkte. Da fikk jeg tatt olje og smurt på og forklarte litt, og vi fikk be. Etter det gikk jeg og mannen ut på dekket. Han tok blide av meg og fikk min e-postadresse.

Kinesiske turister
En annen historie Geir Aarnes deler, handler om noen kinesiske turister som ville se nordlyset. Men det var ikke noe nordlys, og de skulle reise snart.

– Jeg hadde en kinesisk bibel og ville gi den til dem. De ville ikke ta imot, for de følte at de måtte gi noe i gjengjeld. Så kom det en dame forbi som jeg kjenner så vidt. Hun sa: «Hvis han vil gi dere en bibel, så ta imot.» Og da tok de imot.

HVERDAGSKRISTNE: Tove Norheim og Geir Aarnes har også gode historier å fortelle fra kristenlivet i Kirkenes. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Enorme muligheter
– Hva ser dere som mulighetene til å nå ut med evangeliet i Kirkenes?

– Med tanke på flyktninger, hurtigruteturister og turister som kommer hit på annen måte, synes jeg at det er en enorm mulighet til å nå ut med evangeliet, svarer Aarnes.

– De blir ikke en del av menigheten, men det er lettere å gi til de fremmede enn til nordmenn, er Norheims erfaring.

Hun stiller spørsmålet som hun har stilt før: – Hvordan skal vi nå de som bor her og få dem til å bli en del av menigheten?

Det er en enorm mulighet til å nå ut med evangeliet.

Frelsesarmeen
Tove Norheim viser til at de var veldig på for å kontakte flyktninger i begynnelsen.

– Men Frelsesarmeen har språkkafé og forskjellige andre aktiviteter, og de har et opplegg og en måte å drive på som er helt annerledes enn det vi gjør på Betania. På Frelsesarmeen har de et flott tilbud og kan søke om penger til det ene og det andre, og de er flere sammen om hjelpe flyktningene.

Kan bli nedlagt

Norheim understreker at positiv til at folk går i Frelsesarmeen, men hun innrømmer at det hender hun tenker at folk må gå i Betania.

– Hvis alle går i andre menigheter, blir vi til intet, eller nedlagt. Jeg ser for meg at vi blir nedlagt hvis det ikke blir noe annerledes, fordi jeg klarer ikke mer.

Da tenker Norheim på at hun har ansvar for alt det praktiske på Betania, som vask og vedlikehold.

Hvis alle går i andre menigheter, blir vi til intet, eller nedlagt.

Tidsånd
– Hvorfor tror dere at det er vanskeligere å nå nordmenn med evangeliet enn de fremmede?

– Det har noe å gjøre med at tidens ånd er at man ikke skal tro på Gud, anser Norheim.

– Mitt inntrykk er at mange som kommer fra andre land, og spesielt Kongo, Eritrea og Etiopia, er kanskje kristne når de kommer til Norge. Men så går det en viss tid – det trenger ikke være så lang tid – så mister de troen på grunn av at Norge er et så rikt land, supplerer Aarnes.

ALENE: – Vi ber og håper om at det kommer flere troende som kan være med og ta ansvar, sier Tove Norheim. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Kongo
Her blir Tove Norheim engasjert og forteller om en familie på fire fra Kongo som bodde i Bjørnevatn, ti kilometer sør for Kirkenes. De var med på alle møtene på Betel i Bjørnevatn, og mannen spilte på trommer.

– Han ba og sang og var så full av Den hellige ånd. Det var så stort å være med på, minnes Norheim.

Skilsmisse

Så begynte familien å være en del av «samfunnet», som Tove Norheim kaller det. De fikk utdanning som helsefagarbeidere. Han fikk seg sertifikat, og de kjøpte seg bil.

– Resultatet ble skilsmisse. Hun reiste med ungene til Oslo, og han gikk her og ble dårligere og dårligere, og ingen av oss tok seg av ham. Jeg har så dårlig samvittighet for den mannen. Han klarte ikke å holde på jobben sin. Han begynte å drikke. Hvor han er i dag, vet Gud.

Hvor han er i dag, vet Gud.

– Det er et problem at det blir for mange på de få, som trenger å bli fulgt opp, konstaterer Aarnes.

Har ikke behov
Tilbake til spørsmålet om hvorfor det er vanskelig å nå nordmenn med evangeliet, har Tove Norheim noe hun vil legge til.

– Jeg har tenkt på det å få folk til å komme. Jeg føler at det er som at forkynnelsen ikke betyr noe. De har ikke behov for det. Det forundrer meg. Det skulle være en naturlig ting å ville gå på møte. Nå har folk mange unnskyldninger.

Håper og ber

Noen ganger har de husmøter hjemme hos Norheim. – Det er fint alternativ til å ha møte på Betania, sier Norheim.

Hun avslutter intervjuet slik: – Vi ber og håper om at det kommer flere troende som kan være med og ta ansvar.

FRA JAKOBSELVKAIA: Få den andre siden av Jakobselvkaia. ALLE FOTO: BRIT RØNNINGEN

Overrasket av Finnmark

/0 Kommentarer/i /av

Det er ganske langt fra Bergen til Finnmark. Slikt kan det bli ulike verdener av. Noe er likt, men mye er ulikt.

Nylig var jeg på reportasjetur til Finnmark, nærmere bestemt besøkte jeg Kirkenes i Sør-Varanger, Vestre Jakobselv i Vadsø kommune og de tilgrensende kommunene Båtsfjord og Vardø.

  • Jeg har vært i fylket før, som tenåring, så det er et gjensyn etter mange år. Minnene fra den gang er diffuse, men de gjorde meg litt forberedt på hva jeg kunne vente meg.

Likevel ble det mange overraskelse på denne turen.

Sol
Første overraskelse er når jeg ankommer Kirkenes. Det er varmt, og solen skinner. Solbriller hadde ikke vært så dumt, men de har jeg ikke tatt med.

Men det er deilig å kunne sitte på en benk utenfor flyplassens terminalbygning og nyte solen uten å fryse, mens jeg venter. Den var jeg ikke forberedt på. Jeg venter på Geir Årnes og Tove Norheim som jeg skal intervjue de timene jeg har her i Kirkenes før jeg flyr videre til Vadsø.

Stoltenberg
Geir og Tove tar godt imot meg. Etter intervjuet tar Geir meg med på en guidet tur i Kirkenes sentrum. Det blir litt spesielt siden mine besteforeldre bodde her. Geir viser meg gaten og huset de bodde i. Jeg husker huset som blått. I dag er det hvitt og større.

Jeg husker huset som blått. I dag er det hvitt og større.

Det neste Geir viser fram, er en byste av Thorvald Stoltenberg. Den er reist fordi Stoltenberg tok initiativ til Barentssamarbeidet da han var utenriksminister i 1992.

KIRKENES: Krigsmoder-monumentet og utstilling av Ellisif Wessels fotografier fra Øst-Finnmark på torget i Kirkenes.

Utstilling
På torget er det en utstilling av Ellisif Wessels fotografier fra Øst-Finnmark. Hun og mannen Andreas Wessel, som var lege, kom til Kirkenes i 1886.

Ifølge utstillingen var Ellisif en overklassejente fra Gausdal som hadde et stort engasjement for arbeiderklassen og svakere stilte i lokalsamfunnet rundt Varangerfjorden. Gjennom sin litterære penn og sine fotografier formidler hun Øst-Finnmarks flerkulturelle historie. Fotografiene er en unik nasjonal skatt.

BÅTSFJORD: Måser i Båtsfjord. Båtsfjord kommune ligger i Øst-Finnmark, på Varangerhalvøya ut mot Barentshavet.

Gruveselskap
Så kommer vi ikke utenom A/S Sydvaranger, gruveselskapet som ble dannet i 1906, og som utvant store forekomster av jernmalm i Varanger, i den østligste delen av fylket.

Etableringen av selskapet fikk stor betydning for utviklingen av Kirkenes både økonomisk og kulturelt. Blant annet bidro selskapet ved byggingen av byens første sykehus i 1909 og kulturhuset Malmklang i 1913.

2. verdenskrig
Guidingen avsluttes ved Kirkens Bymisjons bygg som tidligere var skole. Der henger det en plakett på veggen. Den er reist av norske lærere som takk for all hjelp folket i Sør-Varanger ga 636 lærere i tysk fangenskap 28. april til 4. november 1942.

I det hele tatt er det mye spennende historie i Kirkenes.

TRANSPORT: I januar 2024 var det registrert 20.932 snøskutere i Finnmark, det høyeste antallet av alle fylkene.

Avstand
Den neste overraskelsen går på avstand. Jeg vet jo at det er store avstander i Finnmark, og at det er langt mellom folk.

Hvilken tur det er, denne strekningen fra Vestre Jakobselv til Båtsfjord!

Dagen etter skal jeg kjøre med kretsleder Håkon Garvo i Finnmark Indremisjon og ungdomsarbeiderne Maria Berre og Jon Vegard Arnesen fra Vestre Jakobselv til Båtsfjord for å være med på barnelaget Håkon startet for et og et halvt år siden.

Det er en aha-opplevelse når det gjelder avstand. Vi kjører to timer én vei for å komme til barnelaget som holder til i pinsemenigheten Sion sine lokaler i Båtsfjord.

«Vi er dedikerte», repliserer Håkon når jeg påpeker at man må være engasjert når man kjører fire timer til sammen hver mandag for å ha barnelag. Vi snakker også om avstander.

VIDDA: Reindrift i Finnmark har utviklet seg fra jakt på villrein til tamreindrift og har vært en viktig del av samisk livsstil i århundrer.

Vidda
Og hvilken tur det er, denne strekningen fra Vestre Jakobselv til Båtsfjord! Den går gjennom kommunene Nesseby, Tana, Berlevåg og Båtsfjord.

Ifølge Håkon er det ikke uvanlig at det er snø på veiene i slutten av april, men det er det ikke denne dagen. Ulempen med at det er snøfritt, er at det er mange humper som kommer frem og gjør kjøreturen til en knudrete opplevelse.

Man kjenner på at man er midt i noe vakkert, vilt og stort.

Men det er snø på fjellvidda. Et par ganger ser vi noen som holder på med snowkiting, en sport der en bruker kite eller drage på snø, og utøveren bruker enten ski eller snowboard. Flere steder på turen ser vi samling av snøskutere med eller uten folk til stede. En reinsdyrflokk dukker også opp.

Det flate og snødekte landskapet og det spesielle lyset fra himmelen, gjør at man kjenner på at man er midt i noe vakkert, vilt og stort. Man innser hvor liten man er. Samtidig er jeg takknemlig for at jeg får være her.

VARDØ: Vardø kirke med en av Forsvarets Globus-radarer i bakgrunnen.

Vindfullt
Dagen etterpå tar jeg buss til Vardø. Der overnatter jeg hos en venninne jeg har studert med, og som jeg ikke har sett på flere år. Kontakten er likevel der med én gang. Det er som om vi så hverandre i går.

Hun advarer meg om at neste dag blir det ganske vindfullt og litt snø. Så hun foreslår at hvis vinden blir for heftig, kan jeg ta taxi til sentrum. Jeg får nummeret til taxien, sånn i tilfelle, men har egentlig bestemt meg for å gå.

Jeg må holde meg i lyktestolpen utenfor.

Og det gjør jeg. Igjen får jeg meg en overraskelse. Værmeldingen stemte absolutt. Når jeg kommer forbi Lushaugen, som er en del av Vardø museum, må jeg holde meg i lyktestolpen utenfor. Jeg kan ikke komme på at jeg har vært borti slike vindkast tidligere.

Russland
Lushaugen fikk forresten navnet fordi det fungerte som karantestasjon der det var vask og avlusing. På grunn av stor trafikk mot Russland ønsket det offentlige på begynnelsen av 19-tallet å få bedre kontroll over den helsemessige situasjonen for ut- og innreisende.

Alle fiskere og fangstfolk som skulle på land etter en periode i isen eller på havet, fikk også et tilbud.

FISKE: Produksjon av tørrfisk har en lang historie i fylket og bidrar fortsatt til bosetting og verdiskaping i mange kyst- og fjordkommuner. Bildet viser fiskehjell ved Jakobselvkaia.

Dramatisk erfaring
Videre på vei mot sentrum av Vardø kommer det flere sterke vindkast hvor det kjennes ut som jeg skal flakse av gårde. Heldigvis har jeg stort sett medvind. Midt i det hele prøver jeg å ta bilder. Det er ikke lett å holde kameraet i ro på grunn av vinden.

Jeg finner frem til biblioteket for å varme meg litt og samle krefter for å komme til Haugenstua for å spise. Ikke lange strekningen, likevel gjør vinden det til en dramatisk erfaring. Den forteller meg at her har jeg ikke så mye jeg skal ha sagt.

Jeg sto han av.

Men vinden får likevel ikke siste ordet. Kanskje har jeg i en slik situasjon en fordel av å ikke være så høy. Venninne min fortalte kvelden før om at det kan være en større utfordring for de som er høye å stå imot vinden, på grunn av at balansepunktet ligger høyer enn hos de som er kortvokst. I alle fall; jeg sto han av.

FISKE: Nærheten til gode fiskefelt og store muligheter til å tørke fisk på hjell, skapte grunnlaget til at Vardø tidlig utviklet seg til en av Finnmarks fremste og mest velstående byer.

Dagligvarer
Senere på dagen, etter å ha vært med ungdomsarbeiderne Emilie Grinik Henriksen og Jon Vegard Arnesen på barnelaget i Vardø som holder til i Frelsesarmeen sine lokaler, kjører vi tilbake til Vestre Jakobselv der jeg bor i leilighet på Jakobselvkaia.

På veien stopper vi Kiwi Vadsø for å handle, for butikken som var i Vestre Jakobselv, er nedlagt.

Ifølge google maps er det cirka 16 kilometer fra Jakobselvkaia til Kiwi Vadsø. Det går bra hvis man har sertifikat og bil. Hvis man er blant den sjeldne rasen som ikke har det, blir det mer komplisert. Bussruten viser at det går bare én buss fra Vestre Jakobselv til Vadsø om dagen og to busser fra Vadsø til Vestre Jakobselv om dagen. Skal man gå, tar det noen timer.

MILJØ: Hus, hav og fjell i Vestre Jakobselv.

Utsikt
Vestre Jakobselv er et tettsted med under 500 innbyggere. Det har fått navnet etter elva som renner ut av tettstedet. Laksefiske i elva og rikt fugleliv trekker til seg mange turister i sommersesongen.

Her skal også være hval, men jeg ser ingen mens jeg er her.

I det misjonseide gjestehuset Jakobselvkaia bor jeg i leiligheten Lønnskontoret. Det er en veldig grei leilighet med en utsikt som gir fred i sjelen. Vi ligger, som navnet tilsier, på kaia, ved sjøen, med båter, fisk, fiskehjell og fugler rett utenfor døra. Her skal også være hval, men jeg ser ingen mens jeg er her.

JAKOBSELVKAIA: Her bodde jeg mens jeg var i Vestre Jakobselv.

Trygt
Siden det er så få mennesker her, er det tryggere enn i min hjemby, Bergen. Håkon sier at jeg ikke behøver å låse ytterdøra til Jakobselvkaia. Jeg låser døra til Lønnskontoret selv om det kanskje ikke er nødvendig.

Håkon sier at jeg ikke behøver å låse ytterdøra til Jakobselvkaia.

En av dagene mens jeg er her, kommer det likevel en politibil kjørende og svinger inn mot moloen like ved. Hva den gjør her i nærheten, vet jeg ikke. Kanskje er det ikke så trygt her likevel? Jeg kommer meg i alle fall trygt hjem til Bergen, fascinert, inspirert og betatt av Finnmark.

Flytter 27 timer bort

/0 Kommentarer/i /av

«Litt kjekt og litt skummelt». Slik oppsummerer Ruben Lie Monsen det som nå skal skje.

Til høsten flytter ImF-forkynneren og hans blivende kone, Solveig Stenerud fra Godøy, til Alta i Finnmark.

– Det er bare 27 timer å kjøre fra der jeg bor i dag, på Sotra, konstaterer han med et smil.

KALL
Strategiplanen for ImF fram mot 2020 har et punkt om å sende mennesker til områder der det er lite kristen virksomhet. Lie Monsen sier at deres ferske flyttebestemmelse ikke er direkte koblet til planen.

– Jeg tror Gud kaller. Og så hadde vi snakket en stund om at vi hadde lyst til å bosette oss i en del av landet der det ikke er så mye forkynnelse. I Bergensområdet, for eksempel, der det er mye virksomhet, er det lett å bare skli inn i mengden og vanskeligere å utgjøre en forskjell. Så var jeg i Alta i fjor sammen med finnmarkskonsulent Roald Evensen i ImF, og kanskje ble det sådd noe om det stedet i meg da, utdyper han overfor Sambåndet.

SKAL STUDERE
Det blivende ekteparet vil ta et år om gangen i Alta. Men en viss pekepinn ligger det i at Solveig skal studere til barnevernspedagog ved UiT Norges arktiske universitet i Alta. Det tar tre år.

– Jeg beholder dagens ansettelsesforhold i ImF og skal arbeide som forkynner i Finnmark etter en reiserute. Så hadde det vært kjekt å prøve å nå inn til studentene på universitetet. Da er vi avhengig av at Gud åpner en dør. Det er flott å delta i det etablerte arbeidet, men det er også viktig å bryte nytt land, framholder Ruben Lie Monsen.

For å få reiseruta i ImF sentralt til å gå i hop, skal forkynneren også sørover noen uker i løpet av høsten.

NY START
Sambåndet meldte i forrige nummer at to av dagens T2-studenter på Bildøy bibelskole, Maria Hauge og Grete Foss, også har besvart et kall om å dra nordover.

– Det er litt rart at fire stykker har kjent på det samme kallet, men jeg opplever det som veldig bekreftende, sier Ruben Lie Monsen.

Han ser på flyttingen som en ny start og er glad for at han får gjøre det sammen med kjæresten Solveig. De to gifter seg 14. juni i Ålesund kirke. Det har likevel ikke vært bare enkelt å ta bestemmelsen. De to vet ikke helt hva de går til, det blir uvant med mørketid, og det er langt fra familien.

– Vi har på en måte prøvd å finne andre steder å flytte til, men Alta er blitt stående igjen. Vi tror det er der vi skal være, sier Ruben Lie Monsen.

RESPEKT OG GLEDE
Generalsekretær Erik Furnes i ImF sier det er ledelsens oppgave å formidle de behov som finnes.

– Når Ruben sier at de kjenner på dragning og kall, er det vår oppgave som misjonsledelse å legge til rette for det, framholder han.

Med tanke på strategiplanen påpeker Furnes at ImF ikke kan sende, i betydningen kommandere, slik for eksempel Frelsesarmeen kan.

– Men vi er opptatt av å ta folks kall på alvor. Jeg har stor respekt for det Solveig og Ruben nå har bestemt seg for, og som misjonsleder gleder jeg meg veldig over at unge tenker at de kan bryte opp og forsake det de må forsake, sier Erik Furnes.

Samemisjonen på friarferd

/0 Kommentarer/i /av

Nyvalt formann for Norges Samemisjon meiner organisasjonen må gå saman med andre for at arbeidet skal kunne halda fram.

– Min tanke er forhandlingar om ein fusjon, seier Ove-Kjell Sakseid til Sambåndet. Han stadfestar at Indremisjonsforbundet er ein av fleire aktuelle samarbeidspartnarar.

69-åringen frå Norheimsund vart val til formann for Norges Samemisjon på ekstraordinært landsmøte 27.-29. mars. Organisasjonen er i en krisesituasjon mellom anna med omsyn til økonomien. Ifølgje avisa Vårt Land har driftsunderskotet vore på mellom 4,3 og 5,3 millionar kroner per år dei siste tre åra.
– Vi har vore nøydd til å bruka av reservekapitalen i 10-15 år, seier Sakseid til Sambåndet.

Tre forslag.
Ifylgje Sakseid har Samemisjonen per i dag 35 millionar kroner på bok, pluss verdien av eigedomane. På landsmøtet la det avtroppande landsstyret fram tre moglege løysingar:

  1. Leggja ned eiga verksemd og omdanna kapital, eigedomar og eiendelar til eit fond, legat eller stiftelse som kjem tilsvarende formål som dei Samemisjonen har, til gode.
  2. Leggja ned som eigen organisasjon og få ein annan organisasjon til å driva verksemda vidare. Kapital og anna blir då ført over til denne organisasjonen.
  3. Halda fram som eigen organisasjon. Aktiviteten må tilpassast dei ressursane ein har tilgang på.

– Personleg meiner eg nummer to, samarbeid med andre, er vegen vidare for oss. Eg trur ikkje me er sterke nok til å gå vidare åleine. Det er arbeidet som er viktig, ikkje organisasjonen, seier Sakseid.

Styremøte

Det nye landsstyret i Samemisjonen hadde sitt første møte 15. mai, der dette vart drøfta. Forutan ImF er Misjonssambandet og Normisjon aktuelle fusjonspartnarar for Samemisjonen. Sakseid vil overfor Sambåndet ikkje prioritera mellom dei og ynskjer i kveld ikke å seia noko om kva som konkret kom fram på landsstyremøtet.

– Me tek saka opp att til hausten, så me skundar oss seint, seier styreleiaren til sambåndet.no.

Men hans eiga vurdering er den same no som før styremøtet:

– Eg trur ikkje det er mogleg for oss å spara så mykje at me får bort dei årge millionunderskota. Alternativet til å leggja ned blir då å søkja samarbeid med andre, og det trur eg er oppfatninga til mange i Norges Samemisjon, seier Ove-Kjell Sakseid.

Misjonsmark.
På spørsmål om kva Samemisjonen «har å koma med», svarar Sakseid slik:

– Vi har ei misjonsmark. Fleire er aktive i Finnmark, først og fremst ImF og Den Indre Sjømannsmisjon, men Samemisjonen er dei einaste som driv arbeid nord i Russland og inn mot samane.

Han viser til at også «Indre Sjø» slit med økonomien. Både i 2005 og i 2006 var det forslag på landsmøtet i denne organisasjonen om å gå i forhandlingar med ImF, men fleirtalet på begge dei nemnde landsmøta avviste det.

– Eg trur ein del av dei små organisasjonane er nøydde til å tenkja nytt, seier Ove-Kjell Sakseid.

Positiv.
Roald Evensen er finnmarkskonsulent i Indremisjonsforbundet og formann for Finnmark Indremisjon. Han viser til at det er eit visst samarbeid mellom Finnmark Indremisjon og Samemisjonen. Andre helg i september skal dei to ha eit fellesstemne i Lakselv der òg NLM er med. Dette har det vore arbeidd med i eit halvt år. Og ImF og Samemisjonen eig Øytun folkehøgskole i Alta saman med Normisjon.

– Eg er i alle høve positiv til et endå vidare samarbeid med Samemisjonen. Og særleg Samemisjonen sitt arbeid i Russland, prosjekt med diakonalt og humanitært tilsnitt, kunne ImF sentralt hatt godt av å vera med på, seier Evensen til Sambåndet.

Hypotetisk.
Generalsekretær Erik Furnes i ImF seier ein må respektera interne drøftingar i ein annan organisasjon.

– Førebels er det det dette er. Dersom Samemisjonen vender seg til oss, må vi vurdera det, men per i dag (5. mai, red.anm.) er dette ei hypotetisk problemstilling, seier Furnes.

Klar for Finnmark

/0 Kommentarer/i /av

I vinter oppfordret jentene lekfolk til teltmakerarbeid i Finnmark. Nå har de selv fått tilbud av ImF om å dra – noe de har takket ja til.

– Vi skal jobbe som barne- og ungdomsarbeidere i Øst-Finnmark, sier Maria Hauge og Grete Foss til sambåndet.no.

Jentene, som skal bo i Vadsø, skal få bil med seg til det høye nord. Indremisjonsforbundet (ImF) ansetter dem på fulltid fra 15. august i år til ut juni måned i 2015, og selv om de er spente, er de klar til dyst.

– Vi gleder oss, men det er skummelt. Vi skal flytte langt vekk fra alle vi kjenner. Familie. Venner. Det er ikke et lett valg, men det hadde vært vanskeligere å takke nei til tilbudet, sier jentene.

FRIMODIGHET
Men spørsmålene underveis i tankeprosessen har vært mange, så som hva Bibelen sier om kvinnelige misjonærer

– Vi hører ofte at kvinner skal tie i forsamlingen. Dette er vers som er tatt ut av sammenheng, men det har tært på frimodigheten, sier Foss.

– Vi har kommet fram til at vi med frimodighet kan dele det vi har sett og hørt, konkluderer Hauge.

KALL
– Vi føler et kall til å dra. Det er på lag med Gud vi skal gjøre denne jobben, ikke for vår egen del. Vi har egentlig ingenting å frykte, sier jentene samstemt.

Kallet til å dra til Finnmark kom først i oktober i fjor, da de var med disippelklassen på Bildøy bibelskole til Finnmark på studietur. I vinter var jentene på en egen tur nordover, sendt av ImF, for å undersøke om dette var riktig. Da reiste de rundt på møter og var ledere på en ungdomsleir.

– Vi har drømmer og visjoner om Finnmark. Nå må vi prioritere hva som er viktig, og hva vi bør gjøre. Det viktigste er at mennesker skal få høre om Jesus, sier Hauge energisk.

GAVEGLEDE
Indremisjonsforbundet hadde egentlig ikke penger på budsjettet til å kunne sende de to jentene til Finnmark, men ville gjøre det likevel. Og så kom det melding om en arv:

– Vi har noen ungdommer i sammenhengen som kjenner på et kall til å reise nordover, og jeg fikk fullmakt fra styret til å investere i disse, selv om vi ikke hadde penger til det. At det i denne situasjonen kom en arv bare noen dager senere, ble sterkt for meg, sa generalsekretær Erik Furnes til sambåndet.no i januar.

Får arv på 4 millioner

/1 Comment/i /av

ImF og Bildøy bibelskole har fått en testamentarisk gave på 2 millioner kroner hver.

Brevet med den gode nyheten kom i uke 2, noen dager etter at forbundsstyret hadde behandlet budsjettet for 2014. Budsjettet ble lagt fram i balanse, og realiteten var at driften ble opprettholdt, uten at det var noen ny satsing.

– Vi har noen ungdommer i sammenhengen som kjenner på et kall til å reise nordover, og jeg fikk fullmakt fra styret til å investere i disse, selv om vi ikke hadde penger til det. At det i denne situasjonen kom en arv bare noen dager senere, ble sterkt for meg, sier generalsekretær Erik Furnes til Sambåndet.

Den testamentariske gaven kommer fra en nå avdød rogalandskvinne. I motsetning til andre misjonsorganisasjoner, budsjetterer ikke ImF med testamentariske gaver.

– Forbundsstyret må vurdere bruken av pengene. Men generelt er vi opptatt av at slike gaver skal gå inn i en misjonssatsing og ikke bare plasseres i fond eller på bok. Folk skal vite at vi vil satse på misjon, understreker Furnes.

Bibelskolens del av arven vil gå inn i det omfattende vedlikeholdsprosjektet som pågår.

– For ImFs del gir pengene et helt annet handlingsrom til å investere i unge og utruste dem til tjeneste i Norge, sier Furnes.

Konkret er det slik at to ungdommer og et blivende ektepar vurderer å reise til Finnmark og jobbe der. Senere i vår skal de reise nordover for å bli bedre kjent med fylket.

– Vi er altså i en prosess med disse, selv om ikke alt er avklart, sier Erik Furnes.

Camping får uventet støtte

/0 Kommentarer/i /av

I Vestre Jakobselv har Finnmark Indremisjons campingplass så sent som i sommer utvidet med to luksushytter, til en pris på 1,6 millioner. Innovasjon Norge dekker nå 25 prosent av utgiftene.

– Dette var en fin nyttårsgave, en gledelig overraskelse. Innovasjon Norge var veldig positive fra første stund vi tok kontakt, og at vi får dekket så mye, hjelper til på nedbetalingen av lånet, sier nestleder i Finnmark Indremisjon, Kåre Harila.

SKEPTISK
Innovasjon Norge sitt formål er å støtte tiltak som øker næring i lokalmiljø. Støtten på 410.000 til Finnmark Indremisjon er i tråd med vanlig prosedyre, der Innovasjon Norge pleier å gå inn i prosjekt med en fjerdedel av utgiftene.

– Vi var i grunn skeptisk til å støtte campingen i Vestre Jakobselv siden de eies av en religiøs organisasjon, men etter å ha snakket med Kåre Harila og andre ved campingen, ble vi overbevist om at dette fremmer næringen i Vestre Jakobselv og ikke blir brukt til forkynnende arbeid. I Vestre Jakobselv er det få næringer, og det at campingen har et tett samarbeid med det lokale næringslivet, er en av grunnene til at vi ønsket å støtte dem. På den måten støtter vi hele Vestre Jakobselv, sier seniorrådgiver Steven Åsheim i Innovasjon Norge til Sambåndet.

LES OGSÅ: Anonym velgjører ga 250 000 til Finnmark.

Åsheim understreker imidlertid at han ikke har noe imot religiøse organisasjoner eller idrett, men at det ikke er målgruppen de er ment å støtte. Derfor var det viktig at campingen bruker rundt 80 prosent av ressursene på rein kommersiell drift.

DUGNADSÅND
Hyttene var ferdige og klare for drift 31. juli 2013, og allerede tre dager senere var de første gjestene på plass. Hyttene kunne fort blitt dyrere enn 1,6 millioner, men campingen tjente godt på en sterk dugnadsånd i bygden.

– Mange var involvert i prosessen, og vi sparte en god del på hyttene siden vi bestilte dem fra Russland. Vi sparte vel også rundt 300.000 kroner på tjenester utført på dugnad. Dugnadsarbeiderne gjorde en enorm innsats, vi hadde ikke klart det uten dem, sier Harila.

LES OGSÅ: Bibelskolestudenter oppfordrer ungdom å flytte til Finnmark.

Hyttene er på 80 kvm hver, med to bad og kjøkken. De har også frysere, slik at laksefiskerne, som kommer fra inn- og utland, kan ta vare på fangsten. Harila beskriver hyttene som luksushytter, hvor det også er både vaskemaskin og tørketrommel på plass. Hyttene er levert fra Russland, via organisasjonen «Hjelp til Russland». Det er helårshytter, og campingplassen har opplevd en jevn strøm av kunder som har leid hyttene til sine finnmarksopphold. Utleie skal foregå hele året.

Ungdomssenteret Vestre Jakobselv Camping har 13 hytter, hvor fire av dem er helårshytter. I tillegg har de et internat med plass til over hundre gjester.

Inviterer til toppen av Norge

/0 Kommentarer/i /av

Finnmark Indremisjon maner til teltmakerarbeid nord for polarsirkelen.

Dette er et gunstig fylke å blant annet studere i, eller å flytte til med studiegjeld, sier formann i Finnmark Indremisjon, Roald Evensen.

Indremisjonsforbundet (ImF) har i mange år sendt misjonærer og lekfolk til det nordligste fylket i landet. Nå har teltmakertradisjonen nesten stoppet opp, og Evensen, som også jobber som finnmarkskonsulent i ImF, maner nå unge mennesker til å flytte nordover.

– For 30 år siden reiste det søringer nordover i massevis, for å bygge opp kretsen og det kristne fellesskapet i Nord-Norge. De var teltmakere, som bosatte seg i bygdene og hadde vanlige jobber innenfor sykehus og i industri, samtidig som de drev menighetsarbeid. Nå virker det som om kallet kun går til de store byene i sør. Dette søker vi å gjøre noe med, sier Roald Evensen og peker på alle de ledige prestestillingene i fylket.

Mulighetene i nord er mange. Det er utdanningstilbud fra barnehagealder til endt mastergrad fra Høgskolen i Finnmark. Utvalget av jobber spenner fra A til Å, og er en ung, vil studielånet etter hvert forsvinne helt på grunn av gunstige avskrivingsordninger i Lånekassen. I tillegg er naturen og mulighetene for jakt noe av det Evensen trekker fram. Formannen i kretsen kan fortelle at det er et multikulturelt samfunn, med mange forskjellige kulturuttrykk.

– Her er det en berikelse med samisk, finsk/kvensk, norsk og russisk kultur og språk. Det er en eksotisk plass å bo. Og hvis du er et naturmenneske, så er det ikke en plass på jord som er bedre enn Finnmark. Her kan en drive med jakt og fiske, en kan gå på tur i nydelig natur, og for ikke å snakke om det vakre nordlyset og midnattssolen, sier Evensen

I Finnmark er det i dag flere bedehus med en del arbeid i, men bedehusene varsler at de trenger flere frivillige. ImF er også medeier i folkehøgskolen i Alta, Øytun Folkehøgskole, som tiltrekker seg elever fra hele landet, i tillegg til svensker, dansker og enkeltsjeler fra resten av verden.

Disippelelevene ved Bildøy bibelskole har nylig vært på besøk i Vestre Jakobselv, noe som er en fast tur hvert år. Miljøstipendiat Maria Hauge og disippelstipendiat Grete Foss (bildet), som studerer på T2-linja på bibelskolen, kan fortelle om et brennende engasjement blant de kristne i nord.

– Jeg ble positivt overrasket. Jeg har alltid hatt et bilde av Finnmark som en kald plass hvor det er kjedelig å være. Jeg ble overrasket over hvor utrolig flott natur det er, og hvor hyggelige folk er mot hverandre, sier Grete.

– Det gjør ingenting om det er mørketid så lenge en opplever varme fra menneskene rundt seg, skyter Maria inn.

T2-studentene merket på kroppen hvor sterkt Finnmark trenger flere kristne. Ressursene er få og jobben stor. Det arrangeres blant annet leir for barne- og ungdomsskoleelever. Det er få som deltar, men de som møter opp, skulle gjerne sett at det ble arrangert leir oftere. Dette er noe menighetene ikke klarer å tilby per dags dato

– Vi så det på leir, det var kun fem deltakere, alle jenter. Det var trist nok i seg selv at det var så få deltakere. I Vadsø er det flere hundre elever på ungdomsskolen, og kun to til tre av dem går på leir. Fra 1.-4. klasse er leir populært, fra 5.-10. klasse er det ikke så kult, sier Grete.

– Det er kun kapasitet til to leirer i året. En på hver aldersgruppe, altså seks leirer totalt. De fem jentene som var med på leiren vi arrangerte, lever på denne i et halvt år. Når de er ferdig i 10. klasse, er det ikke noe ungdomsarbeid for dem. Det eneste tilbudet er bibelgrupper, sier Maria og forteller at leirstedene blir ringt opp av foreldre i etterkant av leirene hvor de forteller at barna deres har forandret seg, sier Maria.

Om stipendiatjentene vil bli teltmakere i Finnmark, vil de ikke svare på, men en brennende nød for det nordligste fylket har de i hvert fall.

– Vi kjente det på oss da vi var der oppe, det enorme ansvaret vi nordmenn har. Folk går fortapt i vårt eget land. Hvordan kan folk komme til tro når ingenting blir forkynt? Ansvaret vi har, er stort, sier Maria og Grete.

LES OGSÅ: 400.000 til finnmarksarbeidet

n-finnmark1

Anonym velgjører ga 250.000 til Finnmark

/0 Kommentarer/i /av

Basaren innfridde over all forventning, og møtet de kvidde seg for å reise på, resulterte i en kvart million.

Siden august er det kommet inn minst 400.000 kroner til den nordligste kretsen i ImF. En basar, en velgjører og et fødselsdagsselskap er stikkord.

Lavvo.
I slutten av oktober var disippelklassen ved Bildøy bibelskole på besøk i Vestre Jakobselv i Finnmark. Der fikk de vite at Ungdomssenteret ønsket seg en lavvo som kunne huse 40-50 personer. Kostnaden var anslått til 40.000 kroner.

– To av studentene våre er tilknyttet Eiken kristelige ungdomslag, og i samarbeid mellom Ungdomslaget og disippelklassen ble det besluttet å arrangere en basar på Eiken bedehus 29. november, sier lærer Edvard Foss på disippellinja til Sambåndet.
Forhåndssalget og selve basaren innbrakte totalt nesten 102.000 kroner til «Prosjekt lavvo». 130-140 personer møtte fram for å kjøpe lodd.

– Helt vilt.
– Vi synes det er helt vilt. Vi hadde håpet på 60.000-70.000, sier student Tom Roger Haddeland, som sammen med medstudent Monica Hauge er tilknyttet Eiken kristelige ungdomslag.
Førstepremien på basaren var en femdagers finnmarkstur for to med en rekke tilhørende aktiviteter, og den ble vunnet av Ellen Hobbesland (se alle vinnerne på side 2 i kretsbladet). Gevinstene var det ungdommene selv som ringte rundt og fikk skaffet til veie.

– Jeg tror engasjementet vårt smittet over på folk, sier Tom Roger Haddeland.

Vanlig møte.
I august deltok Roald Evensen på et vanlig finnmarksmøte «et sted i landet». Han informerte blant annet om økonomiske utfordringer i kretsen og konkluderte med at «i Finnmark vi har folkene, men ikke pengene».

– Etter at møtet var slutt tok en mann i 60-årene kontakt og spurte hvor mye vi manglet. «Tuller du med meg», spurte jeg, men mannen svarte at han mente alvor, forteller Evensen.

Etter noen uker sendte styrelederen som avtalt over en e-post der det framgikk at kretsen manglet mellom 100.000 og 200.000 for å komme i balanse i 2013. Den ukjente velgjøreren – ja, for han insisterte på å være anonym – svarte med å oppfordre til frimodighet når det gjaldt å informere om misjonsøkonomien.

– Og så sto det at kona og han hadde bestemt seg for å gi 250.000 kroner til arbeidet i kretsen. Han ville vi skulle ha litt å gå på, og jeg holdt på å ramle av stolen, forteller Evensen.
Årets tredje store gave er nesten 55.000 kroner som ble gitt til Finnmark Indremisjon i forbindelse med feiringen av Irene Krokeide Alnes’ 60-årsdag.

På pinebenken.
– Midt oppe i utfordringene løser altså Gud ut penger, selv om han av og til holder oss litt på pinebenken. Det er flott å oppleve at Gud minner noen om å gi, sier Evensen.

Også i fjor ble det gitt store enkeltbeløp til Finnmark Indremisjon; en ganger 50.000 og to ganger 100.000 kroner.

– Finnmarksarbeidet har vært indremisjonsfolkets hjertebarn, sier Evensen.

Det hører med til historien at Roald Evensen og hans makker Arne Edvard Meling egentlig kviet seg litt for å ta av gårde denne søndagsformiddagen. Det var langt å reise fra der de var.

– Og så ble altså resultatet 250.000 kroner, humrer styrelederen i Finnmark Indremisjon.