Tag Archive for: forkynnelse

ETTERFØLGELSE: Ole Magnus Breivold underviste om Jona i et misjonsperspektiv. FOTO: PETTER OLSEN

Når Bibelen blir livsnær

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Enhver tanke om at det å utlegge Bibelen ved å vise til bilder i teksten, ikke representerer livsnær forkynnelse, bør tas til fange. Om ikke før så i alle fall etter Lederkonferansen 2018.

«Er det konkrete forkynnere/formidlere som har hatt stor betydning for deg?», lød et av spørsmålene fra Erik Furnes til lederne som skulle delta på Misjonsrådet i mai. Visstnok var det ett svar som skilte seg ut med tanke på antall nevnte navn. Jeg skal røpe såpass mye at det var jeg som hadde ført opp 14 forkynnere.

Fellesnevneren for alle disse forkynnerne var at de evnet å utlegge sammenhengende bibeltekster, trekke røde tråder og peke på bilder, særlig i forbindelse med tekster hentet fra Det gamle testamente. Bibelteksten ble på den måten også anvendt og aktualisert for samtiden. Forkynnelsen ble livs- og hverdagsnær.

Vi fikk oppleve hvordan Den hellige ånd brukte bibellæreren fra ImF-eide Bildøy bibelskole til å åpne Jonas bok for oss

Etter mitt syn var undervisningen fra Ole Magnus Breivold under Lederkonferansen 2018 et kroneksempel på dette. Vi fikk oppleve hvordan Den hellige ånd brukte bibellæreren fra ImF-eide Bildøy bibelskole til å åpne Jonas bok for oss på en måte i alle fall jeg aldri har opplevd tidligere. Takk til Gud!

Forkynnelsen

I kommentaren datert 10. november trakk jeg fram et poeng i Breivolds undervisning som «stakk meg i hjertet» (jf. Apg 2,37) – om betydningen av Jona for konservative kristne. Nå vil jeg søke å belyse måten Breivold forkynte på.  

  • For det første leste han – i løpet av de tre bibeltimene – gjennom hele profeten Jonas bok. Vi fikk altså bibelteksten i sammenheng.
  • Dernest pekte han helt konsekvent og systematisk ut bilder i teksten – personene og hendelsene er historiske, og samtidig står de for noe mer enn bare det, noe mer enn seg selv.
  • For det tredje ga han oss noen glimt både fra tiden teksten ble skrevet, noe han blant annet hentet fra profeten Nahum, og fra det hebraiske språket teksten ble skrevet på.
  • For det fjerde pekte han på kontraster i teksten, for eksempel at det var de muligens hedenske sjøfolkene som framsto som gudfryktige når uværet kommer, mens Jona – Herrens profet – tilsynelatende ikke brød seg om at de andre var i fare på grunn av ham. Han lå og sov!
  • For det femte gjorde han oppmerksom på strukturer i teksten, eksempelvis at Jonas bekjennelse (1,9) er plassert i sentrum i et bestemt avsnitt i kap. 1.
  • For det sjette pekte han på hvordan Det nye testamente bekrefter og belyser den gammeltestamentlige historien. 

Jesus stiger fram fra de eldgamle tekstene

Alt dette tar tak hos meg, og særlig bildene når vi får dem utpekt og utlagt på den måten Breivold gjorde det. På samme måten som på kveldsbibelskolen til Betania studentfellesskap, stiger Jesus fram fra de eldgamle tekstene, selv om de ble skrevet hundrevis av år før han sto fram på denne jord som sann Gud og sant menneske.

Bilder

Noen eksempler fra notatene mine:

  • 1,4: «Herren sendte en sterk vind ut over havet». Det kan Gud billedlig talt også gjøre i våre liv som kristne, fordi han i kjærlighet vil få oss til å vende om.
  • 1,5: Sjøfolkene kastet skipslasten på havet for å lette skipet. Men det var ikke nok til å redde dem, noe som kan minne oss om de ulike formene for ofring under den gamle pakt. Våre gode gjerninger stiller ikke stormen og fører ikke til etterfølgelse.
  • 1,12-15: Det var Jonas død som måtte til for å stille stormen, og bare det. Slik peker Jona fram mot det som Jesus gjorde.  
  • 1,16: Dette førte til etterfølgelse. Sjømennene ble «grepet av stor frykt for Herren», som ifølge Breivold er en gammeltestamentlig uttrykksmåte for å komme til tro. De «bar fram offer for Herren», som innebærer at de satte Gud først. De «ga løfter», som betyr at de ville endre seg.
  • 1,12: Jona ofret seg frivillig, slik også Jesus gjorde (jf. Joh 10,18).
  • 1,13: Jona ble drept av hedninger, slik også Jesus ble overgitt til hedningene (jf. Mark 10,33). 
  • 2011-oversettelsen får også fram en annen flott detalj som Breivold trakk fram: «Så løftet de Jona opp og kastet ham i havet» (1,15). Dette peker fram mot Joh 3,14, der Jesus sammenligner seg selv med slangen som Moses «opphøyet» i ørkenen.

Anvendelse

Med dette grunnlaget lagt i den første bibeltimen, gikk Breivold videre med å utlegge Jonas bok i et misjonsperspektiv Det gjorde han i stor grad ved å følge de punktene jeg alt har nevnt, nå også med tillegg av å peke på humoristiske trekk ved teksten (hvordan må det ha sett ut for eventuelle øyenvitner da fisken «spydde Jona opp på det tørre land», som altså nødvendigvis må ha vært et kraftfullt støt på flere meter!).

Han forklarte også hva Jesus mente da han bekreftet historien om Jona ved å snakke om «Jonas tegn». Også her fikk Breivik fram noe flott ved aktiv bruk av selve bibelteksten. I Luk 11 er det Jona som er tegnet, slik også Jesus er det. I Matt 12 er det oppholdet i fiskens buk som er tegnet, og referansen til Jesu død og oppstandelse er tydelig.

– I dag kaller vi Jona-tegnet for evangeliet, sa Breivold. Han påpekte Jesu ord om at «en ond og utro slekt krever tegn» (Matt 12,39) og trakk parallellen til Rom 1,16 om at evangeliet er en Guds kraft og dermed nok til å skape forvandling når det forkynnes.

Aktualisering

I tredje og siste bibeltime aktualiserte Breivold Jona ved å trekke en tråd til den siste tidens politiske debatt om KrFs veivalg. Som et sentrumsparti, påpekte Breivold, står KrF overfor partier på henholdsvis venstre og høyre side som tenker ulikt om ulike verdispørsmål. På samme måte kan vår tankegang og Guds være ulik, noe som gjøre det utfordrende å skulle følge Jesus.

Så klart har jeg kanskje aldri hørt dette sentrale begrepet bli utlagt

Som kjent ble Jona sint på Gud da Gud valgte å spare Ninive etter at byens innbyggere hadde vendt om (kap. 3,10 og kap. 4). Tankegangen hans stred altså mot Guds. Dette brukte bibellæreren til å forklare begrepet omvendelse, som han definerte til å være en endring av tankegang og verdier (jf. Rom 12,2). Å følge Jesus, sa Breivold, innebærer å vende oss om fra verdens tankegang og til Guds måte å tenke på. Så klart har jeg kanskje aldri hørt dette sentrale begrepet bli utlagt.

Språk

Hvorfor be Jona så deprimert at han ønsket å dø (4,1 og 8). Her benyttet Breivold seg av språklig kunnskap. Det hebraiske verbet som er utgangspunktet for at Jona «syntes meget ille om», er ra’ra’, som kan bety ondskap. Jonas synets altså at Gud handlet ondt da Ninive ble spart.

I 4,6f vil Gud befri Jona fra profetens onde tanke ved å la ham oppleve kontrasten mellom buskens svalende skygge – som minnet bibellæreren om Edens hage – og solens brennende hete – fortapelsen. Utfra dette satte Breivold søkelyset på den enkelte: Trenger noen til å få endret sitt gudsbilde? Hva sier Jonas innstilling om vårt forhold til våre medmennesker, ikke minst den som vi misliker eller er uenig med? I Ninive, sa Breivold, visste de ikke forskjell på høyre og venstre (4,11). Likevel elsket Gud dem og ville at de skulle blir frelst. Og Gud ville gjøre Jona mer lik Jesus.

– Hvem er vårt personlige Ninive, utfordret Breivold.

Guds ord

Bibellæreren påpekte videre at Jona var velkjent i Guds ord. Anklagen hans mot Gud i 4,2 er svært lik 2. Mos 34,6. Men det virket ikke som om Ordet var en autoritet for ham. En del av omvendelsen, sa Breivold, er å la Bibelen styre vår tro og tanke. Kanskje var Jonas tankegang i tråd med god jødisk teologi, men den var likevel imot Guds tanke. Når vi tror at vi har sett noe i Bibelen, lever vi da ut det vi tror er sant, eller slår vi det fra oss?

Med henvisning til Mark 8,34-38 pekte Breivold også på behovet for å stå opp for og å være tydelig på Bibelens ord i et samfunn som vender seg bort fra den. Han viste til Martin Luthers erklæring for Riksdagen i Worms om at «samvittigheten min er bundet av Guds ord».

– Omvendelsen er Guds verk i oss (jf. Fil 2,13). Det var ikke Jona som tok grep og gjorde det selv, sa Breivold og avsluttet med en bønn: «Omvend meg du, Gud, jeg greier det ikke selv.»

Avleggs?

Noen oppfatter visst denne type bibelundervisning, med sterk vekt på utlegning av selve bibelteksten med dens bilder og «frampek», som gammeldags og lite livsnær. Det blir nok også mindre av den. Men Ole Magnus Breivolds tre bibeltimer er ett av mange eksempler på hvor feil det er. 

En slik holdning frontkolliderer med et Pauli eksempel i Galaterbrevet

Og en slik holdning frontkolliderer da også med et Pauli eksempel i Galaterbrevet. I kap. 4 fra v. 21 viser Paulus til Abrahams sønner med to kvinner, «trellkvinnen» og «den frie kvinnen». «I dette ligger en dypere mening. For disse kvinnene er to pakter (…)», utlegger apostelen – ved hjelp av bilder.

I stedet for å betrakte denne måten å forkynne på som avleggs, må etter mitt syn ImF fortsatt utruste mennesker til å legge fram Ordet på denne måten. Ingen står nærmere enn nettopp ImF til å ta det ansvaret.  

BIBELTIME: Ole Magnus Breivold underviser om Jona. FOTO: PETTER OLSEN

Jona for oss konservative

/0 Kommentarer/i , , /av

Igjen fikk vi oppleve det på samme måte som folket på pinsedagen måtte erkjenne etter å ha lyttet til Peters tale: "(...) da de hørte dette, stakk det dem i hjertet".

Det var bibelskolerektor Gunnar Ferstad som innledet forkynnelsesnettverket på Lederkonferansen med dette sitatet fra Apg 2,37. – Forkynnelse er viktig, la Ferstad til.

Da hadde vi nettopp lyttet til en av Ferstads medarbeidere, bibellærer Ole Magnus Breivold, holde den første av sine bibeltimer under Lederkonferansen 2018. Ut fra Jonas bok skal han belyse konferansens hovedtema, «Følg meg».

Breivold påpekte at Jona er en antihelt, han er Bibelens Peer Gynt eller Mr. Bean. Likevel er denne profeten et speil for oss som ønsker å følge Jesus.

De rette ordene

Denne kommentaren skrives idet kvelden har gått over i natt, og jeg skal begrense meg til å trekke fram det i Breivolds tale som stakk mest. Breivold viste til Jonas bekjennelse overfor sjøfolkene når profeten vekkes mens stormen raser: «Jeg er en hebreer, og jeg dyrker Herren, himmelens Gud, han som skapte havet og det tørre land.» (1,9).

Jona, påpekte Breivold, hadde sin bekjennelse i orden. Men problemet var at profeten ikke levde etter Guds vilje. 

Bibellæreren underslo ikke at bekjennelse er viktig (jf. Rom 10,9 og 1. Joh 4,2-3). – Men det handler ikke bare om lære, men om liv, sa Breivold – og viste til Jesu undervisning i Bergprekenen (Matt 7,21-23). 

Konservative

Breivold påpekte at både ham selv og mange av tilhørerne hans denne fredags formiddagen, regner seg som konservative kristne. Fortellingen om Jona kan, mente Breivold, være en utfordring til nettopp slike som oss. 

– Vi kan ha lett for å tenke at vi står mot forfallet og holder Guds ord høyt, men kan det være med på å gjøre oss blinde for egen lunkenhet, spurte Breivold retorisk. 

Som konservativ kristne kan vi kjenne på en stolthet over det vi er, ja, det kan nesten bli som en sovepute, mente bibellæreren.

Storm

– Jona la seg til å sove i et skip som sakte men sikkert fraktet ham bort fra Herren. Skipet kan symbolisere en synd vi har slått oss til ro med, og som dermed fører oss bort fra Gud, utla Breivold og fortsatte:

– Gud kan, i sin kjærlighet, sende oss en storm for å få oss til å vende om. Det behageligste er å ligge der og sove, slik Jona gjorde, og følge strømmen. Men Gud kaller deg til å vende om. Kallet til å følge Jesus handler om mer enn de rette ordene.

Generalsekretær Erik Furnes understreket det på Medarbeiderdagen for ImF-ansatte torsdag: – Å løfte forkynnelsen er fortsatt bærebjelken og ImFs primære kall.

Nøkler

Hvorfor? Fordi det er forkynnelsen som fører til at troen skapes – ikke forkynnelse av hva som helst, men av og som «Kristi ord» (Rom 10,17).

Tidligere bibelskolelærer og normisjonsgeneral Rolf Kjøde sa det blant annet slik på forkynnelsesnettverket: – Forkynnelse handler om å kommunisere Guds ord på en slik måte at distansen mellom Gud og den som hører, blir tatt bort. Kjøde siterte fra Vidar Kristensens sang:

Og når Ordets nøkler åpner

en lukket hjertegrind,

tar vi et skritt til siden

slik at Jesus slipper inn.

«Ordets nøkler». Da er det nettopp Ordet som det må legges vinn på opplesningen og utleggelsen av, med bønn om at Den hellige ånd åpner en vei. Da skapes det, for igjen å sitere Rolf Kjøde, «møteplasser for Gud i menneskers liv – til livsforvandling».

Også første dag av Lederkonferansen ble en slik møteplass. Forkynnelse er avgjørende – fordi Bibelens Gud er en talende Gud (2. Tim 4,1ff).

Målrettet forkynnelse?

/0 Kommentarer/i /av

Misjon og disippelskap står sentralt i Indremisjonsforbundets strategiplan. En dansk rapport om forkynnelse kan gi grunnlag for å stille noen spørsmål ved måloppnåelsen.

Sambåndet tar ikke mål av seg til å presentere alle sider av rapporten, men vil sette den inn i en ImF-sammenheng. En måte å gjøre det på, er å sammenligne funnene i rapporten med strategiplanen for ImF. Forkynnelsen er natulig nok et av de viktigste virkemidlene for å nå disse målene.

Misjonærer
Det første av fire hovedpunkt i strategiplanen er at alle medarbeidere i indremisjonen – ansatte og frivillge – skal bevisstgjøres på at de er misjonærer i Norge. Det første som nevnes for å oppnå dette, er å ”forkynne Guds ord til omvending og etterfølging av Jesus Kristus».

Forkynnere og tilhørere ble spurt om hva de mente var de viktigste kjennetegnene på god forkynnelse, i prioritert rekkefølge. Dette ble samlet i 40 kategorier, hvorav de 12 som fikk høyest prioritet, er analysert videre.  Blant kategoriene som da ikke nådde opp blant de 12 viktigste, er omvendelse/vekkelse og misjon.

På spørsmål om forkynnelsen «oppmuntrer til misjon» (all form for misjon, red.anm.), svarer 26 prosent av tilhørerne «verken/eller» og 7 prosent «meget uenig/uenig». Tilsvarende tall for forkynnerne er 23 prosent og 1 prosent. Og jo yngre tilhørerne er, desto lavere vurderer de at forkynnelsen oppmuntrer til misjon. De som vurderte de 138 innleverte manuskriptene, anså at i hele 68 prosent av tilfellene ble det «i meget lav eller lav grad» oppmuntret til misjon.

Forståelighet
Tilhørere ble også intervjuet om det å leve misjonalt. Da kom det blant annet fram at det ikke var viktig for dem selv å invitere andre med eller snakke med andre om tro, eller at de har en indre motstand mot det. Grunner som ble oppgitt, var at venner hadde fordommer, at møteformen var gammeldags, frykt for å overskride andres grenser, vanskelig å dele troen og at fellesskapet ikke var spesielt åpent.

Forkynnere og tilhørere ble spurt om det er mulig for «ikke-kirkelige tilhørere» å forstå forkynnelsen, og svaret på dette kan være med på å belyse viljen til å leve misjonalt. Mens 79 prosent av forkynnerne var enig eller svært enig i at forkynnelsen var mulig å forstå, svarte bare 40 prosent av tilhørerne det samme. Tilhørerne under 30 år, og de som har lyttet til forkynnelse i kortest tid, var mest kritiske. Av de innleverte manuskriptene ble 51 prosent vurdert til i lav eller svært lav grad å være forståelige for kirkefremmede. Ser man på forkynnernes egen vurdering, er det de som virker i misjonsforeningene som kommer dårligst ut. Blant de ulønnede forkynnerne til Evangelisk luthersk misjon (ca. 500 medlemmer) var bare 55 prosent enig eller svært enig i at deres forkynnelse var forståelig for ikke-kirkelige.

Da tilhørerne ble spurt hvordan forkynnelsen burde være for at de skal invitere med seg kirkefremmede, var det «pedagogisk» og «relevant for hverdagslivet» som scoret klart høyest. Da de ble spurt om kjennetegn på god forkynnelse generelt, var det «bibeltro/tekstnær/bibelfundert» som kom på førsteplass (og pedagogisk og relevant på henholdsvis femte og andre plass).

Det ble gjennomført ti såkalte fokusgruppe-intervjuer med tilhørere. Den generelle vurderingen var da at forkynnelsen i sin nåværende form sjelden appellerer til ikke-kirkelige.

Bryter man tallene ned på menighetstyper, tilhører 59 prosent av de 1785 tilhørerne misjonshus. Både på spørsmål om forkynnelsen oppmuntrer til misjon, og om det er mulig for ikke-kirkelige å forstå forkynnelsen, kommer misjonshusene dårlig ut.

Omvendelse
Et beslektet spørsmål er om forkynnelsen «ofte rommer kall til omvendelse». Svarene ble da enda et hakk mer kritiske. 30 prosent av tilhørerne svarer verken/eller, og 13 prosent er uenig eller svært uenig i at forkynnelsen ofte inneholder kall til omvendelse. Forkynnere svarer henholdsvis 27 og 8 prosent.

– Kallet til omvendelse er blant de minst omtalte emner i forkynnelsen, fastslår rapporten. 41 prosent av manuskriptene ble vurdert til i «meget lav eller lav grad» å inneholde kall til omvendelse.

«Stort problem»
Forfatteren av rapporten, Carsten Hjorth Pedersen, oppsummerer med at det «må være et stort problem» for misjonsorganisasjonene hvis det er sant at det står såpass dårlig til med muligheten til å forstå forkynnelsen. Han påpeker også det paradoksale i at misjonstemaet synes å ha så lav plass i forkynnelsen i det som kalles misjonshus. Han påpeker at det normalt vil være sammenheng mellom hvor mye det tales om et tema, og hvor mye det praktiseres.

– Omvendelsesforkynnelsen er avtagende i misjonshusene. Det forutsettes formodentlig langt på vei at de som kommer dit, er omvendt. Og de ikke-kirkelige som ennå ikke er kommet til tro, ser ikke ut til å være der, skriver Hjorth Pedersen.

De ansvarlige for rapporten mener også at et ord som «omvendelse» kan være ladet for mange, og at det er behov for å fornye måten det forkynnes til omvendelse på.

Disipler
At medarbeiderne i ImF skal «vekse og modnast som Jesu disiplar» er det andre hovedpunktet i strategiplanen. Det handler blant annet om å «rettleie og ansvarleggjere andre til å leve eit forpliktande kristenliv».

Da tilhørere og forkynnere som deltok i den danske undersøkelsen, ble bedt om å peke på de
viktigste kjennetegnene for god forkynnelse, kom «etterfølgelse/disippelskap» på 11. plass blant tilhørerne og bare på 13. plass hos forkynnerne.

På spørsmål om hvorvidt forkynnelsen «utfordrer til disippelskap/etterfølgelse av Kristus», er 77 prosent av tilhørerne «enig eller svært enig», men 6 prosent svarer «svært uenig eller uenig». Tilsvarende tall for forkynnerne er henholdsvis 86 og 0 prosent.

Brytes tallene ned på alder, viser det seg at tilhørere under 30 år i vesentlig lavere grad enn gjennomsnittet mener at forkynnelsen utfordrer til disippelskap. Blant de innleverte manuskriptene er det bare knapt halvparten der dette temaet vurderes til å komme klart fram, mens det i en tredjedel av tilfellene stort sett ikke er til stede.

Ser man på de 59 prosent av tilhørerne som hører til i misjonshus, er opplevelsen av hvorvidt forkynnelsen oppfordrer til disippelskap, nokså lik resultatet for misjonstemaet. Rapportforfatter Carsten Hjorth Pedersen mener at begge deler også kan ha sammenheng med at forkynnelse om Den hellige ånd og hans gjerning også står svakt.

Jo lengre tilhørerne har lyttet til forkynnelse, i desto høyere grad er de enig i at forkynnelsen oppmuntrer til disippelskap, etterfølgelse og misjon – og motsatt. De som står bak rapporten, spør seg om dette er fordi de mest erfarne går utfra at forkynnelsen oppmuntrer til dette – fordi de er vant til at den bør gjøre det – eller det er fordi de minst erfarne ikke har knekket språkkoden.

Nyanse
Et annet kapittel i rapporten, om forkynnernes håp for forkynnelsen, nyanserer bildet noe når det gjelder deres vektlegging av etterfølgelse og disippelskap. Når de blir blir bedt om å nevne tre ting som de håper at tilhørerne får ut av forkynnelsen, kommer det Jesus-sentrerte og hverdagsnære høyere enn når de generelt skal uttrykke hva som er god forkynnelse. Femteprioriteten (av 12) blir da at tilhørerne skal «leve som disippel», mens dette altså ikke er med når forkynnerne

på generell basis skal nevne kjennetegn på god forkynnelse. På niendeplass kommer det at tilhørerene skal få lyst til å misjonere, som altså heller ikke er med i forkynnernes generelle bilde av god forkynnelse.

– Det forkynnerne håper, uttrykker nok mer hva som ligger nærmest hjertet deres enn det generelle bildet de tegner, skriver Hjorth Pedersen.

Prosjektlederen mener rapporten har en dobbel utfordring til organisasjonene: Hvordan få temaet misjon sterkere inn i forkynnelsen. Og hvordan få påvirket tilhørernes holdninger til og handlinger overfor andre mennesker, slik at de i høyere grad snakker med folk som ikke går i kirker og misjonshus.

Les til sammenligning: Ny studie viser hva norske kirkegjengere forventer av prekener (Vårt Land)