Tag Archive for: Gaza

FØR HAMAS: Palestinaarabere på stranden i Gaza i 2006, året før Hamas tok makten. KILDE: WIKIMEDIA COMMONS

Oppvokst i Gaza – mener Vesten skader palestinaarabernes sak

/0 Kommentarer/i , /av

BAKGRUNN Den arabiske fredsaktivisten og skribenten Ahmed Fouad Alkhatib mener at «horder av pro-palestinske akademikere og journalister» i Vesten gjør stor skade på saken til hans eget folk.

Ahmed Fouad Alkhatib (35) er født i Saudi-Arabia, men vokste opp i Gaza by i nordre del av Gazastripen (Gaza). Han er leder for prosjektet Realign For Palestine (å justere tankesettet sitt om Palestina) innenfor den amerikanske ikke-statlige tankesmien Atlantic Council. Prosjektet har som mål å utfordre fastlåste synspunkter blant både israelere og palestinaarabere.

I denne bakgrunnsartikkelen kan du lese hva analytikeren mener om Hamas og Gaza-innbyggernes holdning til terrororganisasjonen, hans syn på det palestinaarabiske lederskapet, hva som former innbyggernes tankesett og hans egne tanker om palestinaarabisk statsdannelse. Kanskje du, som jeg, blir overrasket.

Kritiker

Som 17-åring ble Alkhatib i juni 2007 en av de første palestinaaraberne som fikk asyl i USA etter at Hamas tok grep om Gaza, og han er i dag en frittalende kritiker av terrororganisasjonen. Som følge av Hamas’ bestialske angrep på Sør-Israel 7. oktober 2023 har fredsaktivisten mistet flere enn 30 medlemmer av både sin nære og utvidede familie i Gaza.

I siste del av episode 686 (22. august) av podkasten til The Times of Israel tar palestinaarabiske Ahmed Fouad Alkhatib til orde for det han kaller «en gjennomgang (review) av vårt lederskaps feiltakelser og våre kulturelle og utfordringer og problemer og om hvor ting gikk galt». Han tenker særlig på hvordan han mener den israelske tilbaketrekkingen fra Gaza i 2005 ble en tapt mulighet for det palestinaarabiske folket.

Skifte

Analytikeren får spørsmål om at han tror innbyggerne i Gaza er klar for et annet styre enn Hamas. Alkhatib mener å observere en utvikling og et skifte i befolkningen som han ikke har sett tidligere.

Folk ser tyveriene av nødhjelp og den manglende respekten for menneskeliv.

– Og det ikke bare på grunn av konsekvensene av 7. oktober og sløseriet av milliarder av dollar og menneskeliv de 18 årene etter at Hamas tok over, men også på grunn av hvordan Hamas har ført krigen. Folk ser tyveriene av nødhjelp og den manglende respekten for menneskeliv. De ser at Hamas’ tanke om å være integrert i sivilbefolkningen, fører til lidelse og tap av menneskeliv.

Venterom

Alkhatib viser til at to tredjedeler av befolkningen i Gaza har status som flyktninger etter at den israelske staten ble gjenopprettet i 1948. Han mener Hamas er særlig populær blant disse, fordi de av verdenssamfunnet blir behandlet som å være i et venterom, som i skjærsilden.

Hamas innbiller dem at deres idioti om «motstand» på en eller annen måte skal føre fram.

– Tanken er at Gaza teknisk sett ikke er deres hjem, men at FN tar seg av dem. Og Hamas innbiller dem at deres idioti om «motstand» på en eller annen måte skal føre fram, sier Alkhatib.

Annerledes syn på stat

Ifølge tenketanken Atlantic Council står Ahmed Fouad Alkhatib for «en radikalt pragmatisk tilnærmelse til fred og dannelse av en palestinsk stat (statehood)». Vurderingene fredsaktivisten legger fram i podkasten, skiller seg da også markant fra argumentasjonen vi hører fra vestlige politikere.

Alkhatib fremholder at det trengs et alternativ i Gaza som gir løfte om verdighet, opplysning og et bedre liv. Som del av dette må innbyggerne få endret tankesettet sitt til at Gaza faktisk er deres hjem, og at selv om Gaza er «åndelig knyttet til Vestbredden», kommer ikke de to områdene nødvendigvis til å bli knyttet sammen i en enkeltstående enhet.

Restrukturering

Fredsaktivisten mener at det er nødvendig med en «sosial endring (reengeniering) og restrukturering av det palestinske nasjonale prosjektet». Uten en slik indre endring nytter det ikke hvor store økonomiske muligheter palestinaaraberne får.

Er det virkelig realistisk å tenke at Gaza og Vestbredden noen gang skal bli koblet sammen?

Den tidligere Gaza-innbyggeren resonnerer videre ved hjelp av spørsmål som han selv besvarer:

– Hva betyr det å være en innbygger i Gaza? Er det virkelig realistisk å tenke at Gaza og Vestbredden noen gang skal bli koblet sammen?

Alkhatib svarer ved å trekke en geografisk parallell til USA, hvor han altså selv bor: – Det er som med Texas og New York. De er del av USA, men de er to fundamentalt forskjellige stykker land. Er ideen med en sentral regjering i Ramallah som styrer både Gaza og Vestbredden, virkelig realistisk?

Identitet for Gaza

I stedet etterlyser Alkhatib «en unik identitet for Gaza» som kan dra nytte av et økonomisk gjenoppbygd samfunn. Et Gaza som opplever sikkerhet og kvitter seg med avhengigheten av nødhjelp utenfra. Det er dette som trengs for å bryte Hamas’ kalde, islamistiske grep, mener han.

Flertallet av palestinerne vil raskt tilpasse seg og forandre sitt verdensbilde og bilde av konflikten.

– Dersom man kan tilby en troverdig vei til stabilitet, velstand og en følelse av selvbestemmelse, kan jeg love at flertallet av palestinerne raskt vil tilpasse seg og forandre sitt verdensbilde og bilde av konflikten.

Men han understreker at innbyggerne har behov for å se fordelene ved å leve ved siden av Israel. Å vente til alle palestinere aksepterer Israel på en bestemt måte, før man tilbyr dem en slik vei framover, er ikke en god tanke, mener han.

Folket støtter ikke Hamas

Ahmed Fouad Alkhatib tror at det fremdeles finnes mennesker i Gaza som støtter Hamas. Men flertallet av innbyggerne støtter etter hans vurdering ikke terrororganisasjonen og ønsker ikke at Hamas skal styre på Gaza.

– Flertallet støtter ikke denne type «motstandskamp» eller sløseri av menneskeliv og ressurser, erklærer han.

Flertallet støtter ikke denne type «motstandskamp» og sløseri av menneskeliv og ressurser.

Ifølge fredsaktivsten ser også flertallet av innbyggerne på Gaza tilbake på de 20 årene som er gått etter den israelske tilbaketrekkingen, med «veldig stor sorg, tristhet og harme».

– De spør seg: «Hva kunne vi ha gjort annerledes for å utnytte dette som en positiv mulighet?»

På vegne av palestinaaraberne mener han at tilbaketrekkingen var «en tråd som vi kunne ha grepet tak i og gjort noe med».

Vestlig skade

Alkhatib er ikke nådig overfor det han beskriver som «horder av pro-palestinske akademikere og journalister» i Vesten. Han snakker om et «pro-palestinsk industrielt kompleks» bestående av ikke-statlige organisasjoner, pressgrupper og politikere som hevder at de støtter palestinaarabernes sak.

Disse mener generelt at alt er Israels feil.

– De utgjør stor skade ved at de ikke har tatt til seg noe av det vi tidligere har snakket om. Disse mener generelt at alt er Israels feil, Hamas er bare et organisk uttrykk for motstand, at tilbaketrekkingen var en svindel som aldri var ment å fungere, framholder han.

Holdninger

Det vestlige «pro-palestinske industrielle komplekset» vil videre hevde at Israel sørget for at tilbaketrekkingen aldri ville fungere ved øyeblikkelig å innføre en blokade, uten at de nevner Hamas som del av dette bildet. De vil videre påstå at at 7. oktober var uunngåelig, og at palestinaaraberne ikke kunne gjort noe annerledes.

Når slike holdninger blir repetert gang på gang, vil en utmattet og utslitt befolkning på Gaza lytte til dette og legge det til grunn.

– Når slike holdninger blir repetert gang på gang, vil en utmattet og utslitt befolkning på Gaza lytte til dette og legge det til grunn. De blir styrket i denne tankegangen av Hamas fra innsiden og fra verden utenfor. Og folk er et produkt av miljøet de lever i.

Får trusler

Derfor, resonnerer Alkhatib, er det vanskelige for pragmatiske og moderate stemmer som hans egen, å bli hørt.

Han viser til sine profiler på sosiale medier, der han blir angrepet og utskjelt og mottar dødstrusler.

Jeg anses som en palestiner som «selger» folket sitt.

– For noen er jeg verre enn Netanyahu, fordi jeg anses som en palestiner som «selger» folket sitt og er verre enn en «sionistisk israelsk jødisk person». Men som mange andre palestinere, gjør jeg dette fordi vi ser den tragedien som vårt palestinske folk opplever.

Nyanser

Derfor gjennomfører han samtaler, særlig med israelere. Han tror det palestinske samfunnet blir misforstått.

Man tegner alle palestinere med samme malingsstrøk.

– Man tegner alle palestinere med samme malingsstrøk uten å forstå nyansene som finnes i vårt folk, framholder Ahmed Fouad Alkhatib.

Under menypunktet «Israel» øverst på sambåndet.no samles nå alle artiklene våre om Israel etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023.

 

GAZASTRIPEN: Bildet viser Gaza-innbyggere under våpenhvilen som trådte i kraft i januar 2025. FOTO: Hussein Jaber/WIKIMEDIA COMMONS

Hvor ble det av all maten som kom inn til Gazastripen?

/0 Kommentarer/i , , /av

ANALYSE Feil er blitt gjort, men det finnes ingen logisk grunn til at den politiske eller militære ledelsen i Israel skulle ha noe ønske om å ødelegge for sin egen matvaredistribusjonen på Gazastripen.

Fredag 27. juni brakte den israelske avisen Haaretz en artikkel der offiserer og soldater i den israelske forsvarsstyrken (IDF) hevdet at de var blitt beordret til å skyte mot ubevæpnede flokker av mennesker i nærheten av sentrene for distribusjon av nødhjelp. Dette skulle ha skjedd selv om soldatene ikke var truet.

Stans i nødhjelp

For å forstå situasjonen på Gazastripen de siste ukene, må vi gå tilbake til starten av mars måned. Da stanset den israelske regjeringen innførsel av nødhjelp til Gazastripen. Dette var for å legge press på terrororganisasjonen Hamas, som ikke gikk med på å forlenge den første fasen i våpenhvile- og gisselavtalen med Israel.

Dette førte til sterke beskyldninger om at Israel forårsaket en sultkastatrofe. Lignende advarsler kom fra FN i mars 2024, men i juni samme år vedgikk at FN at dette ikke hadde blitt noe av.

Hvor ble det av maten?

Det som det har vært lite oppmerksomhet omkring, er at mellom 19. januar og 2. mars 2025 ble flere enn 25.000 lastebiler med nødhjelp sluppet inn til Gaza. Bilene hadde med seg 448 tusen tonn med nødhjelp, hvorav 339 tusen tonn var mat. Det er podkasten til avisen The Times of Israel (episode 586) som opplyser dette. Deres kilde er israelske Cogat (Coordination of Government Activities in the Territories).

Beregninger basert på FN-tall, viser at dette, i teorien, skulle være nok mat for seks måneder, altså fram til midten av juli måned. Dersom advarslene om en forestående sultkatastrofe skulle være riktige, er det store spørsmålet altså hvor all denne maten ble av. Stikkordet her er trolig «Hamas».

GHF

I midten av mai skjedde to ting. 18. mai annonserte statsminister Benjamin Netanyahu at han igjen ville tillate innførsel av nødhjelp til Gazastripen. Det skulle skje gjennom en ny organisasjon kalt Gaza Humanitarian Foundation (GHF, «Humanitært forbund for Gaza»). Dette er et israelsk-amerikansk initiativ der IDF har til oppgave å sikre området rundt utdelingssentrene.

Hensikten med GHF er unngå at Hamas fortsatte med å ta kontroll over nødhjelpen som ble distribuert av FN og andre nødhjelpsorganisasjoner. Den israelske regjeringen har hevdet at terrororganisasjonen Hamas har tjent over en milliard dollar ved å stjele nødhjelp for så å selge den til sin egen befolkning og brukt den til å finansiere rekruttering av nye terrorister til sine rekker.

Gideons vogner

Samtidig lanserte IDF en offensiv som ble kalt «Gideons vogner» (Gideon’s Chariot). Målet med var å ta kontroll over og holde om lag 75 prosent av Gazastripen i løpet av to måneder. Det ville utgjøre nesten en dobling av arealet på om lag 40 prosent som IDF allerede kontrollerte. Allerede i slutten av juni uttalte IDF-ledelsen av de var i ferd med å nå dette målet.

Det IDF har ønsket med operasjonen «Gideons vogner», er å ødelegge høyreiste bygninger og infrastruktur som blir brukt av Hamas. Det handler om utplasserte minefeller (booby traps), kommandosentre, våpendepoter, tuneller og rakettutskytningsramper. IDF har anslått at Hamas har bygd 900 kilometer med tunneler på Gazastripen, og fram til slutten av mai hadde bare 25 prosent av disse blitt ødelagt.

Evakuering

Parallelt med dette beordret IDF den palestinske befolkningen om å evakuere sørover på Gazastripen. Tanken har vært at når et område på denne måten er klarert, skulle det etableres distribusjonssentre for nødhjelp, og befolkningen skulle så få flytte tilbake etter at IDF hadde identifisert eventuelle Hamas-terrorister blant dem.

Det første distribusjonssenteret i regi av GHF ble åpnet 26. mai. GHF har hevdet at de har vært i stand til å distribuere over 50 millioner måltider. FN og det internasjonale samfunnet har nektet å samarbeide med dette programmet.

Hevder Hamas dreper sine egne

Så er vi tilbake til avisreportasjen 27. juni der offiserer og soldater hevdet at de var blitt beordret til å skyte mot palestinaarabere som kom til GHF-sentrene for å hente mat. IDF har satt i gang undersøkelser knyttet til disse anklagene. IDF har også vedgått at soldater har åpnet ild i noen tilfeller, i den hensikt å kontrollere folkemengden, men har samtidig sagt at de mener Hamas har overdrevet hvor mange som er blitt drept i matkøene.

Israel-baserte Palestinian Media Watch siterte 26. juni Den palestinske selvstyremyndigheten på at Hamas systematisk dreper innbyggere på Gazastripen som forsøker å skaffe seg mat fra GHF-sentrene, fordi terrororganisasjon mener de «samarbeider» med fienden. Familier fordømmer Hamas for å ha opprettet «dødsskvadroner» som går etter sivile.

Mulig våpenhvile

Her er det altså nyanser til anklagene om at dødsfall i matkøer utelukkende skyldes israelske IDF. Og som jeg innledet med, hvorfor skulle Israel ha noe ønske om å ødelegge den matvaredistribusjonen de selv satte opp, også under sterkt press fra det internasjonale samfunnet?

Mandag 7. juli (rettet 07.07. kl. 16.10) skal Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, igjen besøke USAs president, Donald Trump. Samtaler om en midlertidig våpenhvile av 60 dagers varighet og løslatelse av de 50 gjenværende gislene, hvorav 20 av dem fremdeles i live, er på dagsordenen. Det er alltid mye som står på spill i Midtøsten, og de nærmeste dagene er ikke noe unntak.

GAZASTRIPEN: Det er ikke første gang Rafah rammes av krigshandlinger. Bildet er fra krigen i 2008/2009, da Israel besvarte rakettbeskytning fra Hamas. KILDE: ISM Palesine/Flickr/Wikimedia Commons

Arabiske land må åpne grensene

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Den palestina-arabiske sivilbefolkningen må få flykte ut av Gazastripen, og FN må ta Israel på alvor og hjelpe til. I motsatt fall vil det internasjonale samfunnet ha blod på hendene.

Bassel Matar, en internt fordrevet i Rafah helt sør på Gazastripen, sa det slik i en reportasje på NRK Dagsrevyen lørdag 10. februar: «Folk er i villrede nå. Det fins ingen trygge steder lenger, og ingen vet hva fremtiden vil bringe. Kan folk vende tilbake til hjemmene sine? Kan de dra til andre områder? Vil grensene åpnes slik at de kan komme seg ut av Gaza?»

Matar treffer spikeren  på hodet med det siste spørsmålet sitt. For mens Israel utkjemper sin nødvendige forsvarskrig mot terrororganisasjonen Hamas, lider den palestina-arabiske sivilbefolkningen. Verken de arabiske landene i nærheten av Gazastripen, eller andre land for den del, vil ta imot dem. Tvert i mot skjerper Egypt, som styrte Gazastripen fram til 1967, grensen.

Hjerteløs politikk

Millioner av mennesker har flyktet ut av Ukraina og til andre land som følge av Russlands fullskala invasjon. Ingen har snakket om «deportasjon» eller «etnisk rensing» av den grunn. Men på Gazastripen overstyrer politikk hensynet til menneskeliv.

På Gazastripen overstyrer politikk hensynet til menneskeliv.

«Det er klart at livsbetingelsene blir så vanskelige at etter hvert kan folk begynne å flytte på egen hånd, og da er det jo ikke lenger nødvendigvis et palestinsk område», har Norges utenriksminister, Espen Barth Eide (Ap), fått seg til å si. Det er altså bedre at palestina-arabere dør på politisk rett sted, enn at de får leve et annet sted.

Kartet er fra 2009. KILDE: Lencer/Wikimedia Commons

Tidligere Dagen-redaktør Odd Sverre Hove påpeker på sin Facebook-profil at Israel i fire måneder har bedt sivilbefolkningen om å søke tilflukt i den humanitære sikkerhetssonen ved kystbyen Al Mawasi, rett vest for Khan Younis (se kart). Men 1,1 millioner har i stedet samlet seg i Hamas-bastionen Rafah. Det passer mye bedre for de feige terroristene å ha dem der, som menneskelige skjold.

Det passer mye bedre for de feige terroristene å ha dem der, som menneskelige skjold.

Evakuering

Sist fredag ga statsminister Benjamin Netanyahu militærledelsen beskjed om å legge fram en plan for evakuering av sivilbefolkningen og ødeleggelse av Hamas-bataljonene som befinner seg i Rafah. Det fordrer en bakkeinvasjon av byen, og Israel ønsker å evakuere sivilbefolkningen før dette skjer.

I forrige uke sa Netanyahu også at krigen kan være vunnet og over i løpet av noen måneder.

Mandag 12. februar ba en talsperson for israelske myndigheter FN om hjelp til å evakuere sivile fra området. «Vi oppfordrer FN til å samarbeide. Ikke si at det ikke kan gjøres. Samarbeid med oss for å finne en måte, sa Eylon Levi.

Nå er det på tide at arabiske land i nærområdene og verden for øvrig, lytter.

Grensene

Men FN har sagt nei før. Allerede 13. oktober la Etterretningsdepartementet i Israel fram et dokument om hvordan sivilbefolkningen kunne evakueres til teltbyer i egyptiske Sinai, et forslag som har likheter med et utspill fra den egyptiske presidenten i 2014. Men det israelske initiativet ble blankt avvist og møtt med fordømmelse av vestlige land. Igjen: I Midtøsten er politikk og semantikk viktigere for det internasjonale samfunnet enn menneskeliv.

Nå er det på tide at arabiske land i nærområdene og verden for øvrig, lytter til spørsmålet fra Bassel Matar fra innsiden av Gazastripen: Vil grensene åpnes slik at vi kan komme oss ut?

GRENSELAND: Shai Hermesh har levd det meste av livet sitt nær Gaza, og livet i kibbutzen har vorte vanskelegare dei siste åra. Foto: Hjelp Jødene Hjem.

Blir verande trass i rakettregnet frå Gaza

/0 Kommentarer/i , /av

Israelske Shai Hermesh både elskar og hatar livet nær Gaza. På motsett side av grensa har han venner han snakkar jamleg med, men ikkje lenger kan møta.

Den israelske politikaren var frå 1987 til 2002 borgarmeister i ei klynge av kibbutzar og mindre byar i Israel som utgjer Sha’ar Hanegev-regionen tett på Gaza.

Her ligg den hardt prøva byen Sderot som har vore mål for tallause rakettangrep. Heile omlandet risikerer òg å bli skutt på, og tusenvis av rakettar er sendt inn over Israel frå Gaza dei siste åra, fleire hundre berre dei siste dagane i samband med den siste opptrappinga av konflikten mellom Israel og militante grupper som Hamas.

15 sekund

Hermesh har vore gjest hos Hjelp jødene hjem (HJH) denne veka, i samband med årsmøtet til organisasjonen. Hermesh sat i Israels nasjonalforsamling, Knesset, frå 2006 til 2013 for Kadima, Ariel Sharons parti. Han har dei siste dagane snakka om livet i rakettregnet til erklærte Israel-venner og norske utanrikspolitikarar med blanda sympatiar.

I heile det vaksne livet sitt har han budd i kibbutzen Kfar Aza, halvannan kilometer frå Gaza-grensa. Avstanden er så kort at folk i området har 15 sekund på seg til å søka ly når rakettalarmen går. Alarmen kjem ikkje i form av sirener, men som meldingar over høgtalarar. Alle heimar har bombesikre rom, og utandørs er det 150 meter mellom kvart tilfluktsrom, som på kvart busstopp eller på leikeplassar. Fleire tilfluktsrom er finansierte av HJH..

Situasjonen har halde fram sidan 2002. I periodar kan det vera heilt stille, men ingen veit når neste angrepsbølgje startar. Uvissa er der alltid. Den gneg på alle.

Verst for barna

Vi spør Hermesh kva som er vanskelegast med livet i bomberegnet. Han svarer utan å nøla:

– Det er situasjonen til barna. Den er ille. Rakettane kan medføra store materielle og fysiske skadar, sjølv om det ikkje er så mange liv som går tapt på israelsk side. Men skaden barna må bera med seg, er psykisk. Dei er påførte posttraumatiske lidingar, og alle som er 17 år eller yngre, har levd under desse tilhøva heile livet sitt. Dei kjenner ikkje til noko anna, seier han til Kristelig Pressekontor.

Hermesh seier angrepa er retta mot sivile mål, og at Hamas vil ramma menneska.

– Barna våre har fått permanente skadar, for du blir aldri heilt bra etter posttraumatiske stresslidingar. Dei er så redde at dei blir skremde av at nokon bankar på døra, fortel han.

Venner i Gaza

Hermesh seier han har mange palestinske venner.

– I åra etter den første Oslo-avtalen i 1993 arbeidde eg tett saman med palestinarar frå Gaza, seier han og fortel korleis titusenvis dagpendla frå Gaza til Israel for å jobba eller gå på skule.

Han har hatt mange og lange kveldar i samtalar med palestinarar på Gazas lange sjøside eller i kibbutzen han var med på å bygga opp. Men dei tidene er omme, knust av intifada-valden og dei israelske mottiltaka. Hermesh veit ikkje om han tør å håpa på at dei skal bli som før igjen.

– Opplevinga den gongen var at vi hadde eit greitt naboskap. Eg har framleis venner i Gaza, og dei har venner i Israel, seier han.

Hermesh melder om hyppig telefonkontakt framleis, men treffast kan dei ikkje. Det ser han på som trist.

– Dei snakka til og med hebraisk, og i åra sidan vi vart kjente, har mange vorte foreldre og besteforeldre. Også dei ønskjer forandring, seier Hermesh og legg til at palestinarane tente mange gonger meir i Israel før enn dei no gjer. Svært mange har ikkje eingong jobb lenger.

– Dette er heime

– Sidan livet er så vanskeleg, har du nokon gong tenkt at du skulle flytta frå området?

Hermesh ler godt.

– Alle journalistar spør om dette. Men eg har budd i Kfar Aza i 54 år. Her bur familien min, og barna mine er vakse opp her. Alle i kibbutzen kjenner kvarandre, og kjensla av fellesskap er sterk oss imellom. Vi støttar kvarandre. Dette er heime, seier Shai Hermesh og held fram:

– Dessutan, kor skulle vi dra? Til Noreg? Vi har ikkje noko land i nærleiken å dra til, ikkje noko Sverige som næraste nabo, seier mannen som vart fødd i Tel Aviv av ein ukrainsk-jødisk far og ein estisk-jødisk mor. Dei kom til Palestina i mellomkrigstida. Sjølv vart han fødd i 1944 og er eldre enn staten Israel. Det er her han høyrer til, ingen andre stader. KPK

Fra protestene i vår på grensen mellom Gaza og Israel. Kilde: Fars News Agency/Wikimedia Commons

Hamas-ledere saksøkt for krigsforbrytelser

/0 Kommentarer/i , /av

Israelske bønder har saksøkt Hamas-ledere for den internasjonale straffedomstolen i Haag og anklager dem for krigsforbrytelser.

Bakgrunnen for den rettslige anklagen er de mange brannene forårsaket av brennende drager sendt fra Gaza i perioden etter 30. mars.  Den internasjonale straffedomstolen (ICC) er opprettet for å straffeforfølge enkeltindivider for blant annet krigsforbrytelser (se også faktaboks).

Roma-vedtektene

Domstolen henter sitt mandat fra de såkalte Roma-vedtektene. Anklagen retter seg mot tre navngitte Hamas-ledere. De israelske bøndene mener at disse ledet en terrorkampanje som brøt forbudet i vedtektene mot drap på ikke-stridende, ødeleggelse av sivil eiendom i ulovlig hensikt og bruk av sivile som menneskelige skjold. 

For kort tid siden sto en talsmann for Hamas fram i Dagen og hevdet at steiner og branndrager var fredelige verktøy. De tre Hamas-lederne er jordanske statsborgere, og Jordan er medlem av ICC, noe blant annet Israel ikke er.

Ifølge den israelske avisen The Jerusalem Post er anklagen også signert av 50.000 personer over hele verden. 

10.000 bildekk

Normalt er forbrytelser mot menneskeheten forbundet med massedrap. Men ICC har uttalt at i noen tilfeller kan det å ødelegge eiendom også utgjøre en forbrytelse mot menneskeheten, så som i Mali. Anklageskriftet framholder blant annet at «Hamas transporterte sivile til grensen i den hensikt å brenne 10.000 bildekk og kaste bensinbomber, så vel som åpent å publisere propagandavideoer som forklarte at hensikten med de brennende bildekkene var å skjule bevegelsene til bevæpnede militær , som var blitt beordret til å drepe israelske sivile.»

Anklagen nevner også flere eksempler på at bevæpnede Hamas-krigere brøt seg over grensen – eller forsøkte å gjøre det – og satte fyr på dyrket mark eller forsøkte å angripe sivile israelere. 

«Hykleri»

Shurat Hadin, som har ført klageskriftet i pennen, uttaler at «i mange måneder har israelske bønder måtte utholde tusenvis av tilfeller av ildspåsettelse og raketter fra Gaza, mens verden stilltiende har sett på. Underlig nok har Hamas, samtidig som de har stått bak denne terrorkampanjen, anklaget Israel og IDF for unødvendig maktbruk. Vi forlanger at ICC får en slutt på dette hykleriet og gjennomfører en grundig etterforskning av disse palestinske krigsforbrytelsene. Roma-vedtektene, som palestinerne så kynisk undertegnet, kan ikke tjene som et ensidig skjold for Hamas’ morderiske terrorisme.»

Ifølge Hadin skal Hamas og andre i Gaza ha avfyrt 250 raketter eller granater inn i Israel siden mai, med mål om å treffe sivile. 

MOTSETNING: Hamas og det israelske militæret ser svært ulikt på Israels respons på demonstrasjonene på Gazastripen. ILLUSTRASJON: Skjermbilde fra Dagen 17.08.18

Er steiner og branndrager fredelig?

/0 Kommentarer/i , /av

BAKGRUNN En talsmann for Hamas hevder at det å kaste stein mot israelere og sende branndrager fra Gaza til Israel "blir ansett som fredelige måter å demonstrere på". Hvordan skal vi forholde oss til en slik påstand?

Det er Hamas-talsmann Fawzi Barhoum som kommer med denne erklæringen i et intervju med Dagen fredag. Ser vi på den rent språklige betydningen av «fredelig», gir svaret seg selv. Som adjektiv definerer Bokmålsordboka det som «stille, rolig, fredsommelig». Som adverb betyr det «å leve i fredelig sameksistens». En annen betydning av ordet er «ukrigersk». Så langt må vi derfor kunne besvare spørsmålet med et klart «nei!».

At Hamas-talsmannen likevel kan påstå noe slikt, har med å gjøre at det ikke er språklige forhold som styrer dette. En artikkel fra BBC News publisert 17. mai gir en god innføring. Det første vi må slå fast, er at det er to regelsett å vurdere Gaza-protestene utfra, og at disse gir ulike svar.

Menneskerettigheter

Fawzi Barhoum siteres i Dagen på at «vi er interessert i å holde disse demonstrasjonene fredelige. Men uansett om det kastes stein eller sendes branndrager over til Israel, så er dette verktøy som blir brukt over hele verden og som blir ansett som fredelige måter å demonstrere på.» Utgangspunktet for Hamas – og for menneskerettighetsgrupper som har kritisert Israels respons – er at Israel har brukt for mye makt mot demonstrantene. De mener de israelske soldatene må holde seg innenfor et regelsett som gjelder for håndhevere av lov og orden, som politifolk. Internasjonale menneskerettighetslover sier da at dødelig bruk av skytevåpen bare er lovlig dersom det er uunngåelig for å berge liv.

En talsmann for FNs høykommissær for menneskerettigheter har i tråd med dette uttalt at «et forsøk på å nærme seg, krysse eller skade gjerdet mellom Gaza og Israel ikke utgjør en trussel for liv eller alvorlig skade og derfor ikke er tilstrekkelig grunn for bruk av skarp ammunisjon. Det samme er tilfelle med steiner og molotovcoctailer (flasker med brennbart stoff og lunte brukt som håndgranat, red.anm.) som blir kastet fra avstand mot godt beskyttede sikkerhetsstyrker bak forsvarsposisjoner.»

Væpnet konflikt

Den israelske regjeringen legger derimot et annet regelsett til grunn for sine vurderinger av maktbruk i forbindelse med Gaza-protestene. Israel mener at demonstrasjonene langs grensen er «del av den væpnede konflikten mellom terroristorganisasjonen Hamas og Israel». Dermed må maktbruken – inkludert bruk av skytevåpen med skarpe skudd – vurderes innenfor lov om væpnet konflikt og ikke lov om internasjonale menneskerettigheter.

I tråd med den vurderingen har internasjonal talsmann for Det israelske forsvaret (IDF), løytnant Jonathan Conricus, uttalt at soldatene har opptrådt «i tråd med standard operative prosedyrer (…). Vi tyr bare til skarpe skudd når det er absolutt nødvendig, og når det er en klar trussel mot infrastruktur eller israelske soldater. Dersom en slik trussel oppstår, bruker vi snikskyttere som avfyrer skudd under spesifikk og klar veiledning fra offiserer». Det israelske militæret har også sagt at de har drept folk som har prøvd å plante bomber ved gjerdet i den hensikt å bryte gjennom det.

Overfor Dagen påpeker Conricus at Hamas selv har uttalt at 50 av de 62 på palestinaarabisk side som døde 14. mai, tilhørte dem. Han mener det beviser at det er snakk om terrorhandlinger. Hamas-talsmann Barhoum mener derimot at alle de døde må regnes som sivile, uansett om de var medlem av Hamas eller ikke.

Bekrefter

IDF kan argumentere med at de kun gikk etter personer som tok direkte del i fiendtlighetene ved bruk av våpen eller eksplosiver

Professor i internasjonal lov ved Universitetet i Essex, Noam Lubell, bekrefter overfor BBC forskjellen på menneskerettighetslov og lov om væpnet konflikt. Sistnevnte har regler som under visse omstendigheter tillater bruk av dødelige våpen mot enkeltindivider, inkludert stridende i krig og sivilister som tar direkte del i fiendtligheter. Loven tillater ikke å åpne ild mot sivile dersom de bare demonstrerer. Lubell bekrefter at dersom IDF opererte under lov om væpnet konflikt, kan de argumentere med at de kun gikk etter personer som tok direkte del i fiendtlighetene ved bruk av våpen eller eksplosiver. Professoren legger til at det likevel vil være behov for å undersøke hvordan det å ta direkte del i fiendtligheter har blitt tolket. Dersom det ble definert som å komme nær sikkerhetsgjerdet, synes det å være en for bred definisjon til å tillate dødelige våpen.

Dersom væpnede grupper på palestinaarabisk side bruker sivile folkemengder som dekning, kan det utgjøre et brudd fra deres side på internasjonal lov. Noam Lubell legger til at det også er et spørsmål om det israelske militæret kunne ha gjort mer på forhånd for å minimere dødelig maktbruk – forutsett at demonstrasjonene ikke kom som en overraskelse.

Konklusjon

Så hvordan svarer vi på spørsmålet i starten? Dersom man velger menneskerettighetslovgivningen som styrende for Gaza-demonstrasjonene, vil man kunne svare «ja» til at stein og drager er fredelige – i alle fall i den forstand at de kan være lovlige. Dersom man – som den israelske regjeringen har gjort – tar lov om væpnet konflikt som utgangspunkt, kan vurderingen fort bli annerledes.

Gjennomgangen viser at det sentrale spørsmålet er hvilken maktbruk som er lovlig i en situasjon som den vi har sett på grensen mellom Gaza og Israel. Svaret på det er avhengig av hvilket lovmessig utgangspunkt man tar – og hvordan man forholder seg til det valgte lovverket.