Innlegg

Fra skoleskip til leirsted

/1 Comment/i /av

Erlend Nilsen (31) ser frem til å ta fatt på nye utfordringer som daglig leder for Helgatun.

Den nye daglig leder på Indremisjonssamskipnadens (IMS) hotell og leirsted Helgatun, Erlend Nilsen, er fra Karmøy, ikke gift, men har en kjæreste i Bergen. Han kommer fra en jobb som styrmann og lærer på skoleskipet Gann. Gann eies av Unge Sjømenns Kristne Forening, så å jobbe for misjonen er ikke nytt for Nilsen.

Fristende stilling
− Jeg var på jakt etter noe nytt, men jeg var mer orientert mot noe innen maritim næring. Da jeg så annonsen, ringte jeg for å høre mer om stillingen. Det hørtes veldig fristende ut, så jeg søkte på jobben, forteller Nilsen til sambåndet.no. Han har vært innom Helgatun og Myrkdalen flere ganger.

− Jeg liker Voss og Myrkdalen. Har gått på ski der. Jeg er veldig glad i å gå på ski, sier Nilsen.

På jakt etter nestleder
− Hva er det som er fristende med denne jobben?

− Jeg ble trigget mest av å jobbe frem potensialet i leirplassen og starte med oppussing av stedet. Jeg vil jobbe for at det blir mer brukt. Det er en spennende jobb. Der er en del ting en ikke vet på forhånd hvordan det blir.

Som daglig leder vil Nilsen ha hovedansvar for driften, men han skal ikke utføre alle arbeidsoppgavene alene.

− Vi er på jakt etter en nestleder. Og så ønsker vi også å få tak i to ettåringer. Det har ikke Helgatun hatt før, så det er helt nytt, avslører Nilsen.

Leirsted og hotell
At Helgatun er både leirsted og hotell, ser ikke Nilsen på som et uløselig problem.

− Det kan være utfordrende at det er både hotell og leirsted. Men det betyr også at det har større nedslagsfelt. Jeg tenker vi må klare å organisere og koordinere virksomheten, for drive som begge deler.

− Hva er ditt mål for Helgatun?

− Målet er at stedet må fungere best mulig, at vi må få mest mulig ut av plassen og mest mulig belegg, at gjester opplever det som et godt sted å være og at det er et sted hvor en kan møte Jesus og få åndelig påfyll. Så må vi få pusset opp litt og få mer gjester inn. Men Helgatunstyret må være med å sette mål for stedet. Det kan ikke jeg gjøre alene. Heldigvis er mitt inntrykk at både Helgatunstyret og styret i IMS har et strekt engasjement for stedet, sier Nilsen.

Vil peke på Jesus

/1 Comment/i /av

Den nye ungdomssekretæren i Indremisjonssamskipnaden, Jakob Saghaug (21), ønsker å vise at det går an å være kristen og ung i 2015.

Jakob Saghaug er fra Stord og har gått to år på Bildøy Bibelskole. Det siste året har han hatt praksis i Indremisjonssamskipnaden (IMS), og han fortsetter der som ungdomssekretær.

− Jeg har lenge hatt en drøm og et ønske om å jobbe med misjon. Bildøy Bibelskole er et bra sted å bli utrustet, og det siste året har jeg fått prøvd meg i misjonen, forteller Saghaug til sambåndet.no.

Viktig leirarbeid
I praksisåret har han prøvd å starte en bibelgruppe og har fokusert på Bibelen.

− Jeg vil vise at troen betyr mer enn bare møter i helgen. Jeg ønsker å se ungdom og bety en forskjell for dem. Det viktigste for meg er å peke på Jesus og vise at det går an å være kristen ungdom i 2015, sier Saghaug.

Hovedoppgaven i stillingen han skal inn i, vil være leirarbeid med fokus på ungdomsleirene og lagsbesøk.

− Så blir det litt kontorarbeid og å holde andakter. Leirarbeid er viktig. Der når en ungdom fra mange forskjellige bakgrunner, forteller Saghaug.

Trygg tro
− Hvilke tanker har du om kristent ungdomsarbeid?

− Det er veldig dumt at man mange steder ikke har kristent ungdomsarbeid. Ungdom er i en påvirkelig alder, og det er så mye som vil påvirke dem i mange forskjellige retninger. Mange vet ikke hva kristendom er eller hva det vil si å være en kristen. Kristendom er ikke bare noe som foregår i helgen. Jeg ønsker å påvirke, slik at unge kan finne en trygg tro, sier Saghaug og innrømmer at det ikke bestandig er lett å nå ungdom.

Lavterskeltilbud
− Du har mye bra ungdomsarbeid mange steder. Utfordringen er å få ungdom til å fortsette å komme, da troen gjerne ikke har noe grunnfeste. Det er viktig med relasjoner og disppelgjøring. Jeg er veldig for relasjonsbygging. Vi trenger lavterskeltilbud på bedehuset, slik at ikke-kristne kan komme og høre, og det er viktig å ha tilbud for de som har tatt et standpunkt, med grundig bibelundervisning, eller at de har en bibelgruppe der de kan komme sammen og få påfyll.

− Hvordan tror du det er for ikke-kristne ungdommer å komme på bedehuset?

− Kanskje det er vanskelig å kjenne seg velkommen på bedehuset, hvis man ikke er kristen. Det er trist at det er slik. Når det kommer nye, er det viktig at de blir tatt godt imot, sier Jakob Saghaug.

Etterlyser fusjonshjelp

/1 Comment/i /av

– Me er fleire små bedehuskrinsar rundt om i bygdene som vurderer å slå oss saman. Eg vil utfordra konkret; kan krinsen utarbeida retningslinjer for ein slik prosess?

Denne utfordringa kom frå Øystein Hellesøy under forhandlingsmøtet på Indremisjonssamskipnaden (IMS) sitt årsmøte i vår. Til sambåndet.no utdjupar han no ønsket:

– For oss er dette ei aktuell problemstilling, for me har tre bedehus som ligg ganske tett. Me har allereie eit samarbeid, men me har i nokre år snakka om å formalisera dette. Til ein slik prosess hadde det vore godt med litt hjelp.

KORT BILTUR
Dei tre bedehusa er Rosendal, Omvikedalen og Guddal- og Seimsfoss indremisjon. Ifølgje googlemaps.no rekk ein innom alle tre i løpet av ein kvarters biltur. Hellesøy ser for seg ein felles foreining som har ansvar for innhaldet som aktivitetar og arrangement. På den måten kan dei få eit meir samordna arbeid og lettare få med fleire unge familiar. Men det betyr ikkje at dei flyttar alt til eitt hus og legg ned dei to andre.

– Nei, me vil behalda eit lite husstyre på kvar plass, kanskje vil det òg vera naturleg å spreie aktiviteten. Men ein felles foreining gjer at me kan tenkja meir heilhet og samordna kreftene, seier han.

Kva han treng hjelp til frå krinsen, veit han eigentleg ikkje.

– Nei, det er jo noko av utfordringa. Me som står midt i dette og ikkje har gjort det før, ser ikkje alltid alle sider i ein slik prosess. Difor hadde det vore til god hjelp med ei form for handbok, seier Hellesøy og meiner han ikkje er aleine om dette behovet.

– Fleire kom bort til meg etter forhandlingsmøtet og meinte ideen var god, for dei stod midt oppi same situasjon.

– SJÅ LIKT
Krinsformann i IMS, Ingebrigt S. Sørfonn, synest også ideen er god, for i ein slik prosess er det nødvendig «å trø forsiktig, og då kan det vera viktig med hjelp utanfrå». På eit generelt grunnlag peiker han på to forhold ein ber med seg når mindre einingar går saman til noko større:

– For det fyrste er det viktig å sjå framover; kvar vil me hen og kvifor gjer vi dette. I tillegg er det nødvendig å visa respekt for det som er gjort før. Dette vil vera ei utfordring heile tida.

Kva ein slik manual skal innehalda, har heller ikkje han tenkt så mykje på når sambåndet.no spør.

– Men eg trur noko av det viktigtaste er at den tør å seie noko om dei vanskelege områda ein vil møta på i ein samanslåingsprosess. Den må gje dei involverte hjelp til å sjå kva som bør tenkjast på – og ikkje berre peika på gevinsten, seier Sørfonn.

– LYTTA LOKALT

krinsleiar Marit H. Ådnanes

krinsleiar Marit H. Ådnanes

Førebels har ikkje krinsen gjort noko meir med ønsket, fortel krinsleiar Marit Hårklau Ådnanes.

– Det kan godt hende me vil det etter kvart, men det er den berømte prioriteringa. Det er mange saker som krev tida i ein krins, seier Ådnanes med eit smil.

Ho utelukkar på ingen måte at det kan skje, men peikar på at det er mange sider i ein slik  fusjonsprosess, og at dei lokale tilhøva kan vera svært ulike frå stad til stad.

– Difor treng me som krinsleiing sjølv å læra av dei som står midt i dette, og lytta til deira erfaringar, seier Ådnanes – som også peiker på at dette kunne vore ei god sak å få hjelp frå sentralleddet med.

Generalsekretær Erik Furnes erkjenner at det ikkje har vore i hans tankar til no med ein slik manual.

– Men det betyr på ingen måte at dette er ein dårleg ide, seier han og viser til setninga i strategiplanen om at «vi vil stimulere til samarbeid over bedehusgrensene, og samanslåing der det er naturleg».

– Dette er i alle tilfelle ei sak der me treng spela tett på lag med krinsane, seier Furnes.

Les også: Kretsen i hendene på lokalforeningene

n-rosendal-foto-wikipedia-commend

Rosendal er administrasjonssenter i Kvinnherad kommune i Hordaland. Tettstaden har 768 innbyggjarar per 1. januar 2013. Foto: wikipedia.no – fri bruk.

Mer «Glimt i auga og gløtt av himmel»

/0 Kommentarer/i /av

De som ikke fikk med seg Indremisjonssamskipnadens (IMS) 150-årsrevy, «Glimt i auga og gløtt av himmel», har nå muligheten, enten på Stord eller i Norheimsund.

I juni var det jubileumshelg for IMS som blant annet ble feiret med en revy som presenterer IMS’ egen historie fra 1864 og frem til i dag. Nå skal revyen «Glimt i auga og gløtt av himmel» settes opp igjen, den 20. september i Stord Kulturhus og den 27. september i Norheimsund i Norheimsund indrettshall.

Mange forespørsler
− Vi har fått mange forespørsler om å vise revyen igjen. Vi begynner med disse to forestillingene, så får vi se. Det slo veldig godt an, sier «revysjef» Svein Bjarne Aase. På jubileumshelgen i juni var det cirka 800 mennesker som så revyen.

− Hva tenker du om at dere har fått mange henvendelser?

−Vi er jo veldig glad for det, for vi var jo veldig spent på mottakelsen. Det var nytt for oss, men vi visste at vi hadde et godt produkt. Vi har en sterk historie. Det er det vi bygger på, og det er den som bærer hele greien og gjør det til en opplevelse.

Lærer noe
Skuespillere og musikere må dermed sette av tid til nye øvelser og samlinger før forestillingene.

−Vi må holde det varmt. Både musikere, skuespillere og scenearbeidere ser frem til å sette det opp igjen, sier Aase som har følgende forklaring på hvorfor revyen har slått så godt an:

− Vi lærer noe og ser nye sider av historien. Det er viktig at den nye generasjonen blir kjent med historien og sine røtter.

Utfordrer de etablerte

/0 Kommentarer/i /av

– Det er viktig å komme ungdommen i møte dersom vi skal bygge bro over generasjoner, sier Morten Habbestad.

HUSNES: Utfordringen fra Habbestad kommer under lørdagens forhandlingsmøte på Indremisjonssamskipnaden (IMS) sitt jubileumsårsmøte på Husnes.

– En del steder får jeg inntrykk av at «det har vært sånn i 50 år, da kan det godt være sånn i 50 år til», sier han som første taler under samtalen om arbeidet.

Innlegget hans er på ingen måte en klagesang, han har derimot flere konkrete forslag til hvordan broer kan bygges.

– Inviter oss til dere, ikke bare si at det er kjekt å se oss når vi kommer, oppfordrer han.

Videre peker han på behovet for å bli engasjert.

– Spør oss og engasjer oss. Jeg har blitt spurt av Marit (Ådnanes, kretsleder, red.anm.) mange ganger, og hun har engasjert meg og sendt meg rundt på det ene og det andre. Det er noe av grunnen til at jeg er der jeg er i dag, sier han og kommer med enda et konkret råd.

– Få ungdommene inn i styrene deres. Det vil føre til at flere ungdommer engasjerer seg rundt disse, og det blir mye lettere med dialog, sier han – og får applaus av de drøyt hundre utsendingene.

– Begge veger.
Habbestad får spontan støtte fra en annen ungdom, Lars Magne Ådnanes.

– Jeg hadde ikke tenkt å si noe, men så banket det så veldig, sier han på godt bedehusvis.

– Jeg er helt enig, og så tror jeg dette må gå begge veger. Vi må også bli flinkere til å invitere dere eldre og vise dere hva vi driver med og hvordan vi liker å ha det.

Strategiplan
Utfordringen fra ungdommene er mye i tråd med deler av strategi- og handlingsplanen som ble vedtatt like før. Første punkt i denne er å skape varme inkluderende fellesskap.

– Det er grunnleggende viktig. Trives vi ikke selv i fellesskapene, vinner vi heller ikke nye, sa kretsleder Marit Harklau Ådnanes i sin presentasjon av planen, og hun delte også noen av de samme tankene som Habbestad.

– Det trengs fornying i arbeidet vårt, og vi trenger å engasjere de unge inn i arbeidet. Det er de voksne sitt ansvar å involvere og slippe de unge til.

Fikk respons
Og utfordringen fra ungdommen ble umiddelbart tatt imot av utsendingene.

– I fjor sommer var jeg på Framnes. Der var et fantastisk ungdomskor som deltok med sang. Jeg ble så velsignet at jeg nesten måtte grine. Jeg måtte dele denne opplevelsen med flokken på bedehuset hjemme. «De sang til og med på engelsk, men likevel ble jeg velsignet», sa jeg. Da reiste en eldre kar seg og sa: «jeg er enig i alt, men engelsk?», forteller Arnulf Norheim til humring fra salen.

– Dere unge; vi med grå hår, eller uten hår – vi ser dere selv om vi ikke forstår alt dere synger. Jeg tror vi trenger å komme hverandre i møte. Vi har noe å ta og gi fra begge sider, utfordret han.

Støtte fra formannen.
Nyvalgt formann Ingebrigt Sørfonn uttrykte glede over engasjementet og måten samtalen ble ført på da Sambåndet møtte ham like etter forhandlingsmøtet.

– Når jeg ser rundt meg her på årsmøtet, ser jeg mange ungdommer, og denne store bredden er noe av styrken i IMS. Det betyr ikke at alle skal tenke likt, men vi trenger et samspill, sier Sørfonn.

Nøkkelen er å snakke sammen på tvers.

– Og å snakke samme betyr også at vi ikke bare skal høre, men vi skal gjøre et forsøk på å forstå hverandre også. Det ser vi skjer i mange av forsamlingene våre, sier en optimistisk formann.

Vitnesbyrd
Også Habbestad opplevde responsen på innlegget sitt som god, for han hadde ventet mer motstand.

– Jeg håper de eldre tør å komme oss i møte og våger forandring. Her må også vi unge gi litt, for eksempel med tanke på sang og musikk. Kanskje kan vi få til det beste fra begge tradisjoner, sier han.

­– Og hva kan der unge bidra med inn i det etablerte?

– Vi kunne deltatt med litt ablegøyer og humør, sier han og avbryter seg selv.

– Spør oss om å ha andakter og vitnesbyrd. Gi oss oppgaver, sier han.

– Og hva kan de eldre bidra med i møte med dere unge?

– Kake er jo alltid godt, spøker han før han blir mer alvorlig.
– Det er alltid spennende å høre de gamle fortelle historier. Gi oss vitnesbyrd fra livene deres, ikke bare vitnesbyrd med mange bibelvers, ber han.

Lattermildt alvor

/0 Kommentarer/i /av

Humor, åndskraft, latter, tårer. Det er salig blanding når Ims feirer sin egen historie.

HUSNES: Bare for å slå det fast med det samme. Dette er ingen objektiv anmeldelse av en revy, det er like mye en kommentar med både subjektive under- og overtoner.

For Sunnhordaland, Hardanger og Voss indremisjonssamskipnad, som det så klingende het da jeg var ung, er «min» krets. Det var her jeg vokste opp. Det var her jeg dro på leir. Arbeidet, og arbeiderne, er viktige årsaker til at jeg er der jeg er i dag. Derfor er det vanskelig å legge gamle minner og gode vibrasjoner igjen utenfor døra til skrivestuen.

Nå heter de Indremisjonssamskipnaden, eller aller helst bare Ims. Og da jeg i fjor høst hørte at Ims planla å feire sitt 150-års jubileum med «historisk spel med glimt i auga», skjønte jeg at Ims hadde bevart mye av sin identitet fra min egen ungdom.

For når livet i en vekkelsesebevegelse kunne bli litt trangt, når en oppvoksende ungdom hadde andre spørsmål enn de som fikk svar gjennom «du kan komma til Jesus med alt. Og gjer det i kveld, for i morgon kan det vera for seint», da var det befriende og livsbejaende å oppleve leirlivet. Her gikk alvor og moro hånd i hånd, og her var det leirkvelder som gav oss deltakere mageverk av den gode sorten. Ikke fordi sketsjer og underholdning gjorde oss flaue av krampaktig skuespill, men fordi det til tider var humor og scenekunst av høyt nivå. Det var ekte – både det som ble levert av latterkuler og det som ble servert fra talerstolen. Begge deler hørte med, begge deler var en del av livet.

Derfor har jeg gledd meg til denne kvelden helt siden før jul og når jeg i tillegg hørte at de hadde hyret inn Tor Eivind Skeiseid og hans folk i Ryfylke livsgnist til å skrive manus, steg entusiasmen enda mer. For denne gjengen fra Finnøy er bærere av den samme samtidighet av «glimt i auga og gløtt av himmel».

300 timer har han og kollega Silje Flesjå brukt til å lese historiebøker, tråle kretsblad og møte mennesker før de skrev manuset til de 7 glade amatører som tok oss med på historiereise denne kvelden. Det skjedde på en alt annet enn amatørmessig måte. Her var nivået høyt, både i sceneskift, levering av replikker, innlevelse, formidlingsevne. I en god blanding av nåtid med fortellende historietimer, dialoger fra et punkt i historien og små velspilte revystykker, får vi en gjennomgang av historien fra starten i ei løe i Uskedalen 16. mai for 150 år siden, og fram til i dag.

To linjer preger disse fortellingene som ble servert oss. Den første handler om mennesker.

  • Dristige mennesker som vågde å handle på det Gud hadde lagt ned i dem. Som stortingsmann og ordfører Samson Stueland som var en av bærebjelkene i startdagene der i løa.
  • Stillfarne kjemper, som Håkon Sandvoll, som så enkelt og ekte går på husbesøk og vitner så hele huset blir frelst.
  • Åndsfylte mennesker, som Hans Sandvoll som overtok rektorjobben ved Framnes med «eg skal no prøva» – og som blir omtalt som en bønnekjempe.
  • Vi får møte noe av radikaliteten og rausheten som vågde å slippe til Fitjarkvartetten med sine gitarer og forsterkere, så nytt og annerledes at de bare fikk lov å synge én sang på møtet. Men de fikk lov, og de fikk komme tilbake senere.
  • Og det er høvdinger, representert ved Bjarne Eide. Med sitt karakteristiske «ja då», «sjå ungdommen, ungskogen» og den lett nasale klangen i stemmen, trer den varmhjerta høvdingen levende fram for oss gjennom Svein Bjarne Aase sitt mesterlige spill.

Den andre linja er de sterke kvinnene.

Helt fra starten i løa der fru Stueland, Anna, framstår som den som setter fart på sin mann og sparker Samson i gang til å starte indremisjonsarbeidet, skjønner vi at kvinnene har hatt en sentral plass i historien. Her fantes kvinnelige hotelldirektører på 60- tallet, kvinnene fikk tidlig stemmerett, den første kvinne var på plass i hovedstyret i 1974 og i dag har de også kvinnelig kretsleder.

Og brått dukker to av dagens kvinne-profiler opp. Liv Rolfsnes og Marit Andresen Røen – spilt av Ingrid Heie Hoel og Mariann Steinsland. Parodien er strålende gjenkjennbar – og hjertevarm. Vi kjenner igjen både fakter, ord, sang, omsorg og ikke minst nøden for de ufrelste som har preget de to evangelistene.

Og fra hysteriske latterkuler over Marit som vinker til alle kjente hun ser i salen, går vi rett over i delekvelden rundt lyskorset på leir.

Og det var dette jeg var så glad i som ung. Liv og evighet, lek og alvor. På samme tid. Her var galskap og alvor hånd i hånd, men jeg var aldri i tvil om hva som var det viktigste.

Derfor er det så riktig når revyen ender i at hele salen synger med på Oftedals «å at jeg kunne min Jesus prise», før det stilner helt i en stille solo av 12 år gamle Oda på siste vers:
Å hvilken lykke å deg tilhøre!
Takk, takk at også jeg fikk være med!
Din gode gjerning du selv fullføre,
til jeg står fri og frelst i evighet!

For det handler ikke først og fremst om det som har vært, det handler om det som kommer. Om Han som kommer. Med det perspektivet kan det bli nye 150 år.

Takk ImS for alt dere har gitt – og gratulerer med dagen.

Innlegg av Indremisjonssamskipnaden.

Sprek 150-åring

/0 Kommentarer/i /av

I kveld er det premiere på Indremisjonssamskipnadens (IMS) 150-årsrevy, «Glimt i auga og gløtt av himmel».

STORD: Denne helgen er det årsmøte og jubileumshelg for IMS. Det er 150 år siden denne kretsen av Indremisjonsforbundet ble startet i ei løe i Uskedalen. En jubileumsrevy skal fremføres i kveld i Husneshallen på Husnes. En gjeng har siden mars øvd en gang i uken for at det skal bli revy. Sambåndet var med på en av de siste øvelsene i Leirvik bedehus.

Tre skuespillere har meldt forfall. Fire er til stede, Svein Bjarne Aase, Henriette S. Vyazantios, Ingrid Heie Hoel og John-Inge Rolfsnes. Øvelsen starter med mat – tomatsuppe med brød. I tillegg til skuespillerne er instruktør Arne Nordbø og scenearbeiderne John Morten Espevik og Dag Myhre til stede.

Rekvisitter og scener
− Det har vært en fantastisk gruppe å jobbe med. De som er med, er talere eller har vært barne- og ungdomsarbeidere. Det er en scenevant gjeng, og det har gjort arbeidet lettere. Min styrke er at jeg kan noe om hvordan man skal uttrykke det man skal si, forteller Nordbø.

Etter maten er det tid for å gå gjennom rekvisittene og scenene.

− La oss ta det fra begynnelsen av og gå gjennom scene for scene, sier «revysjef» Svein Bjarne Aase. – Hva trenger vi av rekvisita, hva har vi og hva vi kan skaffe?

I scene 1. trengs det bare en stol og papir. Det er enkelt. Scene 2. er mer utfordrende. Hvor kan man få tak i årer og tre- og fjellknauskulisser? Scenearbeider Espevik kommer med et forslag til en bedrift som kanskje kan hjelpe. Det blir litt diskusjon rundt scene 3.

− Skulle det ha vært kaffekopper på bordet? undrer Espevik. – Det eneste som står på bordet, er en parafinlampe.

− Kanskje det. Hva slags kopper hadde man på 1870-tallet? Vi bør ha gamle kopper. Hva med brød og smør på bordet? Når vi legger så mye arbeid i det, er det gøy at det er skikkelig, sier Aase.

Instruktør Nordbø ber folk huske på noe vesentlig. − Scenen i Husneshallen er plassert høyere enn folk, slik at folk ser opp på scenen. Det er naturstridig. Det vanlige på teater er at scenen er lavere, og at folk ser ned på scenen. Hvis du da skal sitte på en sofa, så husk at sitter du lavt, kommuniserer det dårlig.

Slik fortsetter det scene for scene. En del gjenstår å få tak i. Det er ikke bare interiør og scener som blir tatt opp. Klær, sko og hår, eller rettere parykker, er også viktige rekvisitter.

Ikke leirkveldunderholdning
− Ser dette greit ut, eller er det mer enn de hadde tenkt? Det spilles musikk mellom sceneskiftene. Vi skulle hatt med et par stykker til som kan hjelpe til med sceneskiftene, sier Aase til scenearbeiderne Espevik og Myhre.

− Jeg hadde ikke sett for meg at vi må ut på bygda og skaffe masse ting. Men har vi alt klart, går det greit, svarer Espevik.
Han er byggmester og har ikke vært scenearbeider før.
– Det blir enkelt med scenen, men en utfordring å få samlet inn alle rekvisitaene. Det skal gå greit å bli ferdig til jubileumshelgen, sier han.

Henriette S. Vyazantios har fått tak klær som kan være fra 1950-tallet.
− Det har vært enklere å finne klær fra de første årene. Det var klær som er enkle å sy. Klær fra 1920-1930-tallet har vært vanskeligere å finne, sier hun.

I høst ble hun spurt om å være med å planlegge fredag kveld på jubileumshelgen.

− Vi var fem stykker på planleggingsmøtet. Først tenkte vi på leirkveldunderholdning, men vi ville noe annet. Vi hadde en brainstorming og tenkte på noe som lignet på «Vandring i bedehusland». Så hadde vi møte på Finnøy med Arne Nordbø og Tor Øyvind Skeiseid, som har skrevet manuset. Han har intervjuet folk og skrevet ned historier, forteller Vyazantios.

Spørsmålet om en hovedansvarlig for rekvisitter og påkledning kommer opp.

− Det er kjempeviktig at alle ting er linet opp. Og ikke overlat styringen av rekvisitter og påkledning til en mann, sier Nordbø.

− En jobb som påklederske, er det ikke noen som synes det ville vært stas å være med på? Forslag på navn? spør Aase. Et par forslag på navn blir nevnt.

Masse som må på plass
I pausen slår «revysjef» Aase fast: − Ja, det er masse som må på plass. Ikke minst hår. Han tar seg på sitt hårløse hode og ler.

Så er det endelig øving på de scenene som de tilstedeværende skuespillerne skal være med på. Scenen med Knut, Tormod og Synneva Myklebust tas et par ganger før instruktør Nordbø er fornøyd.

− Det er litt mye luft på scenen. Vi er jo inne. Gå så nær hverandre at det blir ubehagelig. Og jeg ser for meg at sangen går mye fortere og lysere. Det er jo en protest mot det triste og tunge.

Etter siste gjennomgang får skuespillerne høre fra instruktøren: − Dette er en helt annen scene.

Så skal skuespillerne Aase og Rolfsnes være seg selv som revyverter som kommenterer historien til IMS.

− Dere snakket tydelig og passe langsomt. Den Telavåg-historien er kjempeinteressant. Den kommunikasjonen mellom dere to fungerer kjempebra, kommenterer Espevik.

Når øvelsen er ferdig, er Sambåndets journalist ikke i tvil. De som skal på IMS sin jubileumshelg i kveld har noe å glede seg til. De vil bli kjent med sin egen historie fra 1864 og frem til i dag, og dermed også seg selv.

Kvinne skal lede Samskipnaden

/0 Kommentarer/i /av

Marit Hårklau Ådnanes er ansatt i fast stilling som daglig leder for Indremisjonssamskipnaden (IMS).

Ådnanes er i dag barne- og ungdomssekretær i IMS.

– Jeg gleder meg, selv om jeg ikke tenkte til å begynne med at det var dette jeg skulle gjøre, sier den nye daglige lederen til sambåndet.no.

Første kvinne

Det er første gang en kvinne skal lede IMS. Styreleder Edmund Thormodsæter i IMS opplyser at vedtaket i styret mandag 8. juli var enstemmig.

– Vi oppretter et hyrderåd som skal ta seg av hyrdefunksjonen som normalt ligger til stillingen som daglig leder, sier Thormodsæter.

Nettopp på grunn av denne funksjonen har styret lett etter en mann til å etterfølge Svein Bjarne Aase.

– Til sammen har vi holdt på i om lag et år, og etter hvert hadde vi ikke flere å spørre, sier Thormodsæter.

– Dyktig

Rekrutteringsselskapet Human ble koblet inn, og det var deres folk som tok kontakt med Marit H. Ådnanes.

– Marit har jobbet i IMS i seks-sju år og kjenner organisasjonen godt. Hun er en dyktig dame med et godt skussmål, og vi tror hun blir en god leder, sier Thormodsæter.

Styrelederen var tirsdag i ferd med å orientere de ansatte og hadde ikke fått negative reaksjoner da sambåndet.no snakket med ham.

– Med opprettelsen av hyrderådet føler vi oss på trygg grunn, og vi er glad for å ha en daglig leder på plass, sier Edmund Thormodsæter.

Ifølge styrelederen har ikke konstitueringen av en kvinne – Aud Karin Kjølvik- som rektor for Bildøy Bibelskole hatt noe å si for avgjørelsen.

– Prosessen med Marit var i gang lenge før det, og jeg visste ikke noe om Kjølvik før jeg leste om det i mediene, sier Thormodsæter.

Forberedt

Selv er Marit H. Ådnanes forberedt på at det kan komme reaksjoner:

– Jeg er generelt ydmyk med tanke på å gå inn i denne stillingen – uten å fokusere for mye på kjønn, sier Ådnanes, som også viser til opprettelsen av hyrderådet.

-Samtidig er det slik at mange av oppgavene blir lik de jeg har hatt som barne- og ungdomssekretær, sier hun.

Den nye daglige lederen forteller at hun fikk spørsmålet offisielt for to og en halv uke siden, men at prosessen startet noe tidligere.

– Jeg har grublet og tenkt. Jeg har det veldig bra i ungdomsarbeidet og skal fortsette litt med det også i den nye jobben, sier hun.

Da stillingen ble lyst ut i mars, ble hun oppfordret av noen misjonsfolk om å søke, men gjorde det ikke.

– Det var først ut i mai måned at tankeprosessen begynte, forteller hun.

På spørsmål om det har betydning for henne at Aud Karin Kjølvik skal lede Bibelskolen som første kvinne kommende skoleår, må Ådnanes smile litt.

-Styrke og støtte

– Aud Karin er min mentor, så slik sett var jo dette litt morsomt. Jeg har vært i kontakt med henne etter at hun sa ja til jobben, og jeg føler det som en styrke og støtte at vi er to kvinner, sier Marit H. Ådnanes.

Ådnanes har nettopp startet sommerferien, og det er ikke avklart om hun tiltrer sin nye stilling 1. august eller først 1. september.

 

 

 

 

Vil byggja hall i evja

/0 Kommentarer/i /av

Årsmøtet i Indremisjonssamskipnaden svarte ja denne helga.

Framnes KVGS (kristne vidaregåande skule) arbeider med planar om ein ny idretts-/fleirbrukshall i ei utfylling i Vikøyevja.

– Eit anslag viser at hallen vil koma på mellom 25 og 35 millionar kroner, seier rektor Harald Voster til Sambåndet.

Bytehandel.
Tanken er at hallen skal ha plass til ein handballbane og ein liten fotballbane. Idrettshallen som skulen har i dag, er for liten, og det er ikkje mogleg å ha to klassar i hallen samstundes. Framnes låner hall i Norheimsund i ein bytehandel med Kvam herad der elevane i Vikøy låner basseng på Framnes. Men no legg heradet ned småskulane rundt Norheimsund, og avtalen med Framnes går ut. Grunna mangel på kapasitet blir det heller ikkje mogleg å leiga hall i Norheimsund framover.

– Det er viktig for Framnes å kunne møta framtida med eigna lokale, seier Harald Voster.

Omregulering.
Området i Vikøyevja der hallen er tenkt bygd, er på om lag 2,5 mål (2500 kvadratmeter). I dag er dette området regulert til allmennnyttige formål, park og idrett, og det er behov for omregulering.

– Vi har eit godt samarbeid med heradet om dette. Me ynskjer at andre også skal få nytta hallen, til dømes til 17. mai-arrangement eller utleige til fotballag, seier Voster.

Om alt legg seg til rette, kan bygginga starta hausten 2014 med ei byggjetid på eitt skuleår.

Årsmøtet.
– Første steg no er at årsmøtet i Indremisjonssamskipnaden (IMS) gir grønt lys 21.–23. juni. Først då kan plangruppa gå skikkeleg i gong med arbeidet og få sendt planar ut på anbod, seier Voster.

Formelt er det slik at drifta av skulen er eit samarbeid mellom Indremisjonssamskipnaden (IMS) og Indremisjonsforbundet (ImF). Framnes Eigedom (IMS) eig eigedomen og bygningane på Framnes, inkludert ein del av grunnen der ein ynskjer å byggja hallen. Resten er det Kvam herad som eig. IMS-styret tilrår at Framnes KVGS kjøper den aktuelle grunnen av Framnes Eigedom og Kvam herad og står for bygginga. Med ei slik løysing vert det minimum 7 millionar kroner å tena på refusjon av meirverdiavgift. IMS føreset å få opsjon på å overta anlegget, og prisen ved ei eventuell overtaking blir lik restgjelda.

– Investeringskostnadane skal finansierast ved lån, og driftskostnadene er tenkt dekka ved intern husleige, opplyser rektor Harald Voster.

OPPDATERT: Årsmøtet i Indremisjonssamskipnaden gikk enstemmig inn for planene om ny hall

Sluttar som krinsleiar

/0 Kommentarer/i /av

15. oktober var siste arbeidsdag for krinsleiar Svein Bjarne. Ny mann er ennå ikkje på plass i Indremisjonsamskipnaden.

– Skal nokon gå inn i ei slik stilling så må dei kjenne på eit kall. Det er punkt nummer ein og kanskje det viktigaste. I tillegg er det jo ei omfattande stilling, seier krinsformann Edmund Thormodsæter.

Krevjande.
Han erkjenner at det er ein krevjande situasjon krinsen no er hamna i, men det er likevel inga akutt krise. Stillinga til kontorsekretær Guri Bjørnevik vert for ein periode auka til 100 prosent. Saman med Thormodsæter og nestformann Halvard Wiik utgjer ho no eit arbeidsutval som også er den daglege leiinga.

– Guri har lang erfaring og god kjennskap til sakene. Eg er trygg på hennar rolle som kontorleiar. Dessutan har me eit flott styre som også kan hjelpa til.

Optimistar
Arbeidet med å finna ny krinsleiar har pågått ei stund. Ein komité beståande av formann, nestformann, krinsleiar, barne- og ungdomssekretæren og tidlegare krinsleiar Toralf Steinsland, har hatt ansvaret for rekrutteringsarbeidet. Mange namn har vore på blokka og det har vore ført samtalar med fleire kandidatar utan at nokon har funne vegen til leiarstolen.

– Me ser på ingen måte svart på det. Me har fleire snøre ute, men har ikkje kome så langt at me har kalla nokon konkret til stillinga, seier formannen, som ikkje veit kor lenge krinsen kan fungera utan krinsleiar.

– Me får ta utfordringane som dei kjem. Me har ein god stab og eit flott styre som kan hjelpa til så me skal klara oss ennå ei stund, seier Thormodsæter.

Kallskrise
Då Svein Bjarne Aase for ein del år tilbake slutta i lønna misjonsteneste opplevde han ei stor personleg krise. Dette har han tidlegare delt både med lesarane av bladet Sambåndet og på Arbeidarmøtet i ImF. (Høyr meir: Utbrent)

Denne gongen er det annleis og  krisekjenslene er vekke. Det kjennes likevel sårt å gje seg for misjonen og tenesta har vore så stor del av livet hans.

– På mange måtar skulle eg ynskt eg kunne halde fram, men av ulike grunnar så går ikkje det lengre, seier han.

Kallet lever
Men misjonskallet legg han ikkje igjen på kontoret.

– Eg tenkjer at alle har eit kall og det handlar først og fremst om å følja Jesus. Uansett teneste. Så sjølv om eg no sluttar i ei konkret misjonsteneste, sluttar ikkje kallet mitt. Det ber eg med meg vidare sjølv om eg no sluttar i misjonen, seier Aase.

Du kan lese meir om Svein Bjarne Aase sine tankar om kallet i Sambåndet nr 10 som kjem i postkassen til abonnentane i desse dagar.