Jordan - Sambåndet

KOMMENTAR Hvem er det egentlig som vil ha en tostatsløsning mellom Israel og palestinaaraberne? I alle fall ikke Hamas.

75 år etter at staten Israel ble gjenopprettet snakker Norge og mange andre land fortsatt om to stater som løsning på konflikten i Midtøsten. Palestinaarabernes stat er i hovedsak tenkt å bestå av området som kalles Vestbredden – vest for Jordaneleven – og Gazastripen.

Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, anklages for å ødelegge for dette på grunn av de jødiske bosettingene i det som historisk er de jødiske kjerneområdene Judea og Samaria. Dette til tross for at bosettingene ligger i det området (C) som etter Oslo-avtalen skulle være under israelsk kontroll.

Intervju

På Dagsrevyen på NRK1 torsdag 16. november kunne vi lytte til et intervju med terrorbevegelsen Hamas’ internasjonale talsmann, Osama Hamdan, som også er medlem av politbyrået til den islamistiske bevegelsen. Intervjuer var NRKs Midtøsten-korrespondent Yama Wolasmal. Jeg vil gi Wolasmal ros for at han uredd stilte kritiske spørsmål og flere ganger avslørte Hamas-toppen som en løgner.

Jeg vil gi Wolasmal ros for at han stilte kritiske spørsmål og flere ganger avslørte Hamas-toppen som en løgner.

Mye kunne vært sagt om det som kom fram, men den kanskje mest interessante delen kommer på slutten. Her er de transkriberte utgavene (se lenken over) som NRK har publisert av intervjuet, ufullstendige.

Charter

– Ifølge Israel vil Hamas fjerne Israel fra verdenskartet. Mener dere fremdeles det, spør Yama Wolasmal.

Osama Hamdan innleder svaret med å si at israelere prøver å fjerne palestinaaraberne, og at Israel sier at palestinaaraberne ønsker å fjerne dem.

Wolasmal viser så til Hamas’ charter eller program. Hamdan slutter seg til NRK-journalistens ordbruk om at Hamas i det reviderte programmet fra 2017 tar til orde for å «dismantle» – plukke fra hverandre – den israelske staten. Hamdan mener dette er noe annet enn å utslette Israel.

Det som ikke blir nevnt, er at også det reviderte Hamas-charteret definerer Palestina geografisk på en måte som gjør at det ikke er plass til Israel (fra Jordanelven i øst til Middelhavet i vest).

Én stat

Hamdan gjør det i NRK-intervjuet klart at det kun er én stat, en palestinsk, Hamas er villig til å anerkjenne: «Én palestinsk stat for palestinere. Alle kan bo der, enten som utledninger eller som innbyggere. Men de må vite at det er Palestina, en palestinsk uavhengig, suveren stat, sier Hamdan.

NRK-journalisten blir enda mer konkret:

– Så dere er ikke villig til å dele landet med jødene, i en tostatsløsning?

– Vi er villige til å ha vårt eget land og bygge vår egen stat. Alle som vil respektere og leve under kontroll av palestinsk lov … hvorfor ikke, svarer Hamdan i en setning han ikke fullfører.

– Så ikke noe Israel?

– Det har aldri vært og vil aldri være noe Israel, lyder det avslørende svaret fra Osama Hamdan.

Avvist tilbud

Hamas vil altså ikke akseptere en tostatsløsning i det området bevegelsen beskriver som Palestina. Den andre delen av det splittede palestinaarabiske lederskapet, PLO/Fatah-partiet med president på overtid Mahmoud Abbas i spissen, har flere ganger avvist tilbud fra Israel om tilnærmet full tilbaketrekking fra «Vestbredden».

Det tyder på at Fatah og Hamas i alle fall er enige om dette – det finnes bare plass til én stat «mellom elven og havet», og den skal være palestinaarabisk.

Fortsatt arbeid for to stater i det historiske Israel er etter mitt syn nytteløst.

Jordan

Ingenting tyder på at Israel kan akseptere en slik løsning. Fortsatt arbeid for to stater i det historiske Israel er etter mitt syn nytteløst. Som jeg har skrevet før, fikk palestinaaraberne i praksis en stat da Jordan ble opprettet fra 1923 av. Palestinaarabere som flyktet eller frivillig dro fra Israel, «Vestbredden» inkludert, mellom 1947 og -49, fikk jordansk statsborgerskap og utgjør sammen med sine etterkommere allerede en betydelig del av befolkningen.

Når Hamas’ mulighet til å utgjøre en fortsatt militær trussel mot Israel er eliminert, er det på tide at det internasjonale samfunnet innser realitetene som 75 år med status quo har vist. Milliardene som årlig har strømmet inn til de selvstyrte palestinaarabiske områdene på Vestbredden og Gazastripen, bør heller brukes til å skape en framtid for palestinaaraberne i det arabiske landet Jordan. Som det gjeldende programmet til Hamas slår fast, er palestinaaraberne nettopp det – arabiske.

Er det slik at vi ikke kan betrakte Bibelen også som historieskriving, og har ikke palestinaaraberne faktisk fått et land?

En stund før jul hadde jeg gleden av å snakke med en lærd og erfaren yrkesbror. Utgangspunktet var president Donald Trumps nylige anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad. I en nettleder på sambåndet.no samme dag (06.12.17) viste jeg til opplysningene i 1. Krøn 21,18-30 om at David kjøpte jebusitten Ornans treskeplass etter at David og hans menn inntok Jerusalem i år 1004 f.Kr.

– Det nytter ikke å vise til David. Han står det jo bare om i Bibelen, lød motargumentet fra den tidligere redaktøren.

For det første ble det i 1993 gjort arkeologiske funn som underbygger Bibelens opplysninger om David og hans kongeslekt.

Men – og for det andre – er det noe galt med Bibelen som kilde? I sin utmerkede bok «Skeptikerens guide til Jesus 1» (Luther Forlag, 2014) siterer Stefan Gustavsson fra en artikkel av Charles J. Chaput i magasinet First Things: «Å være kristen er å tro på historien». Chaput påpeker at Bibelens utgangspunkt er annerledes enn alle andre skrifter som gjør krav på hellighet: De første ordene i Bibelen er «I begynnelsen». Bibelen forteller med andre ord en historie, og den handler om historiske personer.

I 1993 ble det gjort arkeologiske funn som underbygger Bibelens opplysninger om David og hans kongeslekt

Gustavsson viser til hvordan vi har forholdt oss til andre personer i historien. Den verdensberømte generalen Hannibal levde fra ca. 247 til 183 f.Kr. og angrep Roma fra nord i 218 f.Kr. Opplysningene om Hannibal tas på alvor, påpeker Gustavsson, selv om det ikke finnes samtidige skriftlige kilder. De to nærest i tid som finnes, er fra henholdsvis 70 år (Polybios) og 200 år (Livius) etter hendelsen.

Alexander den store levde fra 356 til 323 f.Kr . Alle samtidige kilder har ifølge Gustavsson gått tapt, og de fem viktigste kildene historikerne har tilgang til, er skrevet mellom tre hundre og fire hundre år etter hærførerens død. Likevel mener vi å ha god kunnskap om Alexander den store.

Julius Caesar (100–44 f.Kr.) er en av Romerrikets fremste skikkelser, men omtales likevel bare i fem kilder i løpet av de første 150 årene etter sin død. Historikerne aksepterer rett og slett at kildematerialet er begrenset.

– Vi må legge de samme kriterier til grunn når det gjelder Bibelen, og det går ikke an å avvise en opplysning kun fordi «den står i Bibelen», framholder Gustavsson i boken, og jeg slutter meg til. Legger vi en slik tanke til grunn, kan ikke kong David avvises som historisk person.

Men samtalen min denne førjulskvelden hadde et tankekors til:

– Donald Trump sa ingenting i talen sin om palestinernes stilling og hvor de skal gjøre av seg. Det sier heller ikke norske konservative kristne noe om, framholdt min yrkesbror.
– Jordan fikk jo over 70 prosent av det som var det britiske mandatområdet, begynte jeg, men ble avbrutt av min samtalepartner:
– Man kan jo ikke bare si at palestinerne i dag skal bli en del av et annet land!

De som omtales som palestinere, er arabere (derfor bruker jeg uttrykket palestinaarabere). Palestinaaraberne har aldri regjert over et eget land. Jeg mener faktisk derfor det kan sies at da Jordan ble opprettet på store deler av det britiske mandatområdet fra 1923, fikk også palestinaaraberne et land (i 1947 takket de nei til FNs tilbud om en tostatsløsning med Israel). Jordan annekterte Judea og Samaria i 1950, og navnet «Vestbredden» oppsto.

Da Jordan ble opprettet på store deler av det britiske mandatområdet fra 1923, fikk også palestinaaraberne et land

Palestinaarabere som flyktet eller frivillig dro fra Israel, Judea og Samaria inkludert, mellom 1947 og -49, fikk jordansk statsborgerskap. Sammen med sine etterkommere utgjør de om lag halvparten av den jordanske befolkningen. Ifølge Landinfo finnes det i dag to grupper palestinaarabere som ikke er jordanske statsborgere, men som likevel har jordansk pass. Det er ca. 150.000 fra Gaza som er bosatt i Jordan, og de palestinaaraberne som i dag er bosatt på «Vestbredden» og i Øst-Jerusalem. Denne situasjonen oppsto så sent som i 1988 etter at Jordan da frasa seg administrative og juridiske rettigheter på «Vestbredden».

I 1. Mos leser vi at Gud gir Abrahams ætt, gjennom Isak, «hele Kanáans land» til en «evig eiendom» (kap. 17, v. 8,19,21). Også Ismael velsignes (kap. 17, v. 20), men hans slekt er ikke en del av landpakten og skal bo «østenfor sine brødre» (1. Mos 16,12 (1930-overs.)). 1. Mos 25,18 angir at Ismaels etterkommere bodde i Sinai og på den nordvestlige delen av den arabiske halvøy (deriblant Jordan).

En løsning for palestinaaraberne i Judea og Samaria må søkes med Jordan eller andre araberstater

Etter mitt syn taler dette for at en løsning for palestinaaraberne i Judea og Samaria må søkes med Jordan eller andre araberstater. Palestinaarabiske ledere har flere ganger vedgått at de er ett med araberverdenen for øvrig, og at de opprettholder kravet om en egen palestinsk stat på «Vestbredden» som en motstand til den israelske staten. Spørsmålet er hvor lenge det internasjonale samfunn skal bidra til å holde liv i tanken om to stater i det bibelske Israel – og dermed også konflikten. Er det faktisk slik at det ikke blir fred i området fordi to stater her ikke er en del av Guds plan?

Tag Archive for: Jordan

To stater er ingen løsning

Den historiske kong David og palestinaarabernes land