Innlegg

BYGGER BRU: – Humor finst overalt. Religion har mykje å tilføre humoren, og humoren kan lette kommunikasjonen, særleg om den er sjølvironisk, seier professor Pål Ketil Botvar.

‘- Humor med tru og livssyn er i skotet

Kan ein spøke med det heilage? Meiningane om slikt er sterke, og provoserande religiøs humor kan få alvorlege følgjer. Men kva meiner folk flest?

– Eldre er meir skeptiske til religiøs humor enn yngre. Ein kan godt spøke med religion generelt, og det er ikkje kontroversielt å spøke med kyrkjer og prestar, men det blir verre når ein gjer det med religiøse symbol, seier professor i religionssosiologi Pål Ketil Botvar.

Han er medredaktør for boka Ingen spøk – En studie av religion og humor som Cappelen Damm Akademisk har gitt ut akkurat i tide til fellesferien og som tar opp slike spørsmål.

Boka er for «alle som er opptatt av religionens rolle i humorsammenhenger, mot praktikere på mediefeltet og religionsfeltet, politikere og andre beslutningstakere, og mot studenter i samfunnsfag, religionsfag og medievitenskap.»

Karikaturstriden

At religiøs humor har alvorlege sider, kjem fram på første blad i boka. Der blir karikaturstriden i 2005 nemnd.

– Karikaturstriden har vore viktig. Vi har hatt ein kontinuerleg debatt særleg om avisteikningar sidan då, men òg om blasfemiparagrafen. Så kom angrepet på Charlie Hebdo i 2015, seier Botvar.

Han peikar på den raske reaksjonen frå norske stand up-komikarar etter angrepet på det franske vekemagasinet. Det vart til framsyninga Krenk 2015 som sette søkelys på kva som kan seiast og kva som var for drygt å vitsa om i trosfeltet.

– Charlie Hebdo skapte debatt innover i komikarmiljøet, seier Botvar.

Sjølv om religion og humor møtest ofte i samfunnet, meiner forfattarane at forskinga på feltet ikkje har halde tritt med utviklinga på området. Boka er eit forsøk på å bøta på det.

Bak prosjektet «Humor og religion – konflikt, dialog, endring» står, forutan Botvar frå Universitetet i Agder, sosiolog Ann Kristin Gresaker frå Kifo – Institutt for kyrkje-, religions- og livssynsforskning og professor Olav Hovdelien frå storbyuniversitetet Oslomet.

Dei har fått pengar frå dei respektive institusjonane sine og dessutan mellom andre frå Medietilsynet via Rådet for anvendt medieforskning og stiftinga Fritt Ord. Det har laga ei kvantitativ spørreundersøking om haldningane nordmenn har til religionshumor, og ei kvalitativ undersøking gjennom intervju med ni stand up-komikarar.

Blodig alvor

Tittelen på boka speglar at humor i høg grad og heilt bokstaveleg kan vere blodig alvor.

– Humor som har med religion å gjere, kan ha store samfunnsmessige konsekvensar. Somme kan bli så provoserte at dei drep, som vi såg med åtaket på Charlie Hebdo-redaksjonen i Paris. Dette er noko av det verste som kan skje, seier Botvar til Kristelig Pressekontor.

Samstundes meiner han at humor kan ha mange positive konsekvensar.

– Det har skjedd ei utvikling på humorfronten. Mange er lei kvardagshumor, og fleire komikarar tar no for seg seriøse tema som tru og livssyn, seier Botvar.

Professoren viser til komikaren Terje Sporsem som har reist rundt i landet med showet Religion der han fleipar med alle dei fem store verdsreligionane.

– Denne typen humor er litt i skotet, seier Botvar og tek seg i det, sidan ordbruken òg kan oppfattast bokstaveleg.

– Bygger ned skranker

UMUSIKALSK: Professor Pål Ketil Botvar har ei fortid som karikaturteiknar i Vårt Land og har plukka fram denne streken frå ein tenkt situasjon i kyrkje-Noreg med teksten: «Det var for seint då dei oppdaga at den nye organisten kom frå Hell…»

Botvar har sjølv bakgrunn som journalist og avisteiknar i Vårt Land på 1980-talet og vart sensurert då han etter redaktørane si meining gjekk over streken med ein politisk karikatur. Han hadde òg på trykk ei teikning av den religiøse leiaren i Iran, ayatollah Khomeini, som han i dag er usikker på om han ville ha publisert. Så tanken om sjølvsensur er ikkje heilt framand.

Botvar meiner humor kan spela ei rolle i dialogen mellom folk med ulike livssyn.

– Humor bygger ned skranker og svekker fordomar, meiner han og viser til framvoksteren av fleire nye og norske muslimske humoristar, stand up-artistar som viser at ei gruppe menneske som einskilde er redde for, òg har glimt i auget.

– Humor finst overalt. Religion har mykje å tilføre humoren, og humoren kan lette kommunikasjonen, særleg om den er sjølvironisk. Noko av det vi har undersøkt, er kven som lagar humor om kven, og kven det er «lov» å vitsa med, seier han.

Botvar observerer at humor basert på eigne røynsler og eigen bakgrunn lettare fell i god jord enn humor retta mot andre.

Holocaust

– Er det stor skilnad på humor mellom religionane?

– Det er ulike tabu, og jødisk humor er den vanskelegaste, seier Botvar og peiker på det dystre bakteppet som Holocaust gir.

– Derfor er det eigentleg berre jødar som kan laga humor om jødar, meiner han og utdjupar:

– Når andre gjer det, blir det fort gale og ikkje morosamt. Men om dei gjer det sjølv, er det òg morosamare for andre, og då ser ein òg kvar grensene går.

Botvar seier ein må kjenne seg trygg for at noko skal bli morosamt. Derfor kan ein heller ikkje lage humor av alt i nær norsk historie.

– Å vitse med Holocaust er litt som å laga humor om Utøya og 22. juli. Det kan ein ikkje.

Botvar og co. registrerer at muslimar framleis vert sett på som ein minoritet i Norge. Med det er dei ei svakare gruppe, medan kristne ikkje har ein slik status grunna det langvarige hegemoniet til kristendomen, og det at staten stadig hegnar om Den norske kyrkja, trur han.

Ikkje sparka nedover

– Dei yngre er mest opptatt av å stille seg solidarisk med minoritetar. Solidaritet ligg i ryggmargen i samfunnet vårt, meiner Botvar.

Han trur det er grunnen til at så få har sans for humor som «sparkar nedover». Her nemner han komikaren Otto Jespersen som fekk mange negative reaksjonar då han vitsa med at statsminister Kjell Magne Bondevik vart psykisk sjuk. Sjølv om Bondevik sat i den fremste maktposisjonen i landet, vart han i situasjonen sett på som eit sårbart einskildmenneske.

– Folk er opptatt av ikkje å ramme små og svake grupper eller individ. Å gjere det er meir tabu enn å ramme religion i seg sjølv, trur Pål Ketil Botvar.

Professoren håpar elles fleire kan få auga opp for at det finst mykje bra humor, også på stader der ein kanskje ikkje trudde at han fanst. KPK

PS

Same dagen som Kristelig Pressekontor publiserte denne artikkelen (6. juli), skreiv mangeårig emissær i Nordhordland Indremisjon, Audun Hjellvik, fylgjande på Facebook-profilen sin:

«Veldig takknemleg for religionsfridom og le-fridom i landet vårt.»

29 trykte «liker» på denne kommentaren. Hjellvik er vel kjend for sin underfundige, lune humor, som òg kjem fram når han står på talarstolen. Gudleik Himle responderte slik i kommentarfeltet: 

«Der det er fridom, der er smitt og lått. Du å du så mykje smil og lått der er i bedehusrørsla. Fire Facebook-brukarar markerte med «liker» til denne responsen.

KARIKATURER: Tegningen til venstre sto på trykk i Dagbladet 7. august i år (kilde: skjermbilde fra dagbladet.no). Tegningen til høyre sto på trykk i samme avis 10. juli 2006 (kilde: skjermbilde fra israelnorge.com). Tegner er i begge tilfeller Finn Graff. Montasje: Petter Olsen

Anklager Dagbladet for antisemittisme

Israels ambassadør i Norge, Raphael Schutz, mener Dagbladet har brakt til torgs en antisemittisk karikaturtegning.

Den israelske ambassadøren rykket ut på sosiale medier i går mot et tegning av Finn Graff (se til venstre over) som ledsaget en kommentarartikkel i Dagbladet 7. august. 

– Dette er et eksempel på det mest frastøtende antisemittiske bildemateriale som kan tenkes, skrev Raphael Schutz på sine private profiler på Facebook og Twitter.

https://twitter.com/RafiSchutz/status/1026869156942110720

Ambassadøren mener tegner Finn Graf har formet kroppen til Israels statsminister som en svastika eller hakekors, som vi i Vesten først og fremst forbinder med nazistenes nasjonalsosialisme i forbindelse med andre verdenskrig.  Benken med «whites only» (bare for hvite) på, gir i tillegg assosiasjoner til apartheid (raseskille).

– Vi krever at Dagbladet fjerner denne avskyelige tegningen og kommer med en unnskyldning. Antisemittisme utkledd som ytringsfrihet er fremdeles antisemittisme, skriver Raphael Schutz.

Definisjon

I debatten som fulgte på Twitter om hvorvidt dette er et uttrykk for antisemittisme eller ikke, viser professor i statsvitenskap, Gerald Steinberg, til en definisjon fra IHRA (en internasjonal allianse som skal arbeide for at holocaust ikke blir glemt): «Å dra sammenligning mellom nåtidig israelsk polititikkutforming og politikken til nazistene». Med Israel for fred (Miff) påpeker at IHRA har 31 medlemsland, deriblant Norge og 24 EU-land, og at den nevnte definisjonen ble enstemmig vedtatt 26. mai 2016. Definisjonen er ikke juridisk bindende. 

Medlem i Miljøpartiet de grønne (MDG), Haakon S. Brænden, gir på Twitter sin støtte til denne definisjonen, og han skriver også at han har oppfordret nasjonal talsperson for partiet, Arild Hermstad, til å komme med en offentlig uttalelse der han støtter kravet som den israelske ambassadøren har kommet med overfor Dagbladet.   

Ehud Olmert

Som det også blir påpekt i debatten, er det ikke første gang Dagbladet pådrar seg en slik anklage. Mandag 10. juli 2006 trykket Dagbladet en tegning av samme Finn Graf (se til høyre ovenfor) der daværende israelsk statsminister Ehud Olmert. Tegningen skulle illustrere en aktuell kommentar om konflikten mellom Israel og palestina-araberne. I samme avis fem dager senere beskrev historieprofessor Sven G. Holtsmark denne tegningen slik:

«Tegningen viser en mann på en balkong med et gevær med kikkertsikte i hånden. Bak ham ser man en menneskemengde i det som fremstår som et fengsel eller en leir. Menneskemengden er identifisert som palestinere. På bakken ligger et menneske som åpenbart nettopp er skutt av mannen på balkongen. Mannen på balkongen gliser selvtilfreds. Mannen på balkongen er Israels statsminister Ehud Olmert.Motivet er hentet direkte fra filmen «Schindlers liste», der den sadistiske leirkommandanten Amon Götz moret seg med å skyte på blink på jødiske leirfanger fra sin balkong. På inngangsporten til leiren i Graffs tegning kan man lese det gamle slagordet «Jedem das Seine» (fritt oversatt: Til den enkelte hva den enkelte tilkommer), som sto skrevet over porten til nazistenes leir Buchenwald». 

Ytringsfrihet

Israels daværende ambassadør i Norge, Miryam Shomrat, klaget tegningen fra 2006 inn for Pressens faglige utvalg (PFU).  I sak 149/06 kom PFU til at Dagbladet ikke hadde brutt god presseskikk. Utvalget kunne «forstå den engstelse for en uønsket utvikling som klageren indirekte gir uttrykk for, sett på bakgrunn av de historiske fakta knyttet til jødeutryddelsen under naziregimet.» Men:
«Utvalget legger vekt på den store takhøyde karikaturen må ha og tradisjonelt har hatt i norsk presse. Det innebærer at satiren, som del av ytringsfriheten, både må kunne såre og krenke.»

Dagbladets politiske redaktør, Geir Ramnefjell, sier til Filter nyheter at avisen står ved publiseringen, men at han forstår at tegningen skaper reaksjoner: – Vi erkjenner at dette er helt på grensen og en omstridt tegning, samtidig som vi likevel mener det var forsvarlig å trykke den. I tekster i Dagbladet vil vi ikke trekke sammenligninger mellom nazismen og israelske samfunnsaktører. Men satiretegningen har en egen plass og rolle i norsk presse, der takhøyden er større enn den ville vært i skriftlig form. Også presseetikken har vist at det er rom selv for denne typen ytringer i avisene.

Selbekk: – Vi må ikke trues til taushet

Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk advarer pressen mot å la seg skremme av terrorister.

I forbindelse med terrorangrepet på en fransk satireavis onsdag, går Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk ut og advarer pressen mot å la seg skremme av terror.

– En beksvart dag

– Det vi pressefolk nå må legge vekt på, er solidariteten med våre kolleger i Frankrike. De har betalt den ultimate prisen for den friheten vi alle har gjort til et levebrød, nemlig ytringsfriheten, sier Selbekk til sin egen avis.

Selbekk sto selv i bresjen for Magazinet da det trykket Muhammed-karikaturene i 2006. Også flere andre norske aviser gjorde dette, men Magazinet-redaktøren måtte ta det meste av presset. Selbekk kommenterer i Dagen at det er en beksvart dag for ytringsfriheten.

Sørgedag

Han mener at vi ikke skal bruke dagen til lettvinte markeringer eller aksjoner, og sier at han nok ville nølt med å trykke et nytt sett med Muhammed-karikaturer.

Likevel mener han at Norsk presse bør kunne karikere IS-ledere og ikke la seg tøyle av denne terrortrusselen. KPK

Les også: Trykke eller ikke trykke