Innlegg

PROFETISKE STEMMER: Gabriel Stephens savner kritiske, profetiske stemmer i norsk kirkeliv og mener innvandrere kan være dette dersom de slipper til. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Mener kristne menigheter bør speile himmelsk mangfold

– Kristne som går i menigheter der folk stort sett ligner dem selv, bør være mer ukomfortable med det, sier Gabriel Stephen.

Link-konferansen arrangeres av Norme (Norsk råd for misjon og evangelistering), der ImF er blant de 42 medlemsorganisasjonene. Temaet for årets konferanse var «Ikke vi eller de, men sammen». I første halvdel ble det satt søkelys på hvordan man kan få til et inkluderende og likeverdig mangfold i menigheter i Norge.

Gabriel Stephen, som er stipendiat ved Høyskolen for ledelse og teologi (HLT), viser til hvordan Bibelen i Åpenbaringen 7,9 beskriver en himmel der folk av «alle nasjoner og stammer, folk og tungemål» står foran tronen og Lammet.

– Dette er ikke bare et bilde av fremtiden, men en påminnelse om hva kirken burde være her og nå. Dette burde forme vår identitet i nåtiden. Hvis himmelen skal være multietnisk og multikulturell, bør ikke kirken i dag praktisere denne virkeligheten, spør han.

Ubehag

Han mener menigheter som stort sett består av like folk, bør føle et større ubehag.

– Hvis du sitter i en menighet kun med folk som ligner deg og som du vokste opp med, uten at det har vært noen innom som lukter eller ser litt annerledes ut, så burde du være ukomfortabel. Du burde sette spørsmålstegn ved dette og spørre hva som egentlig skjer.

Han påpeker at evangeliet er for alle.

– I himmelen kommer det til å være folk fra forskjellige kulturer, og da må kirken nå gjenspeile dette. Hvis ikke mister evangeliet sin troverdighet.

En kirke som flørter med rasisme

Stephen påpeker at det er 150-200 migrantkirker i Oslo, men at dette ikke gjenspeiles i deltagerne på Link-konferansen, og at mange innvandrere ikke kjenner seg velkommen og hjemme i norske menigheter.

– Bildet fra Åpenbaringen blir utfordret fordi det undergraves av realitetene her og nå. Det undergraves fordi kirken i dag flørter med synder som rasisme, raseskille, stammementalitet og etnosentrisme. Det er kanskje ikke bevisst, men den gjør det likevel, sier han.

Den tidligere pastoren sier at han vet at han beskriver et veldig negativt bilde av kirken, men at dette er nødvendig.

– Men jeg har også gode nyheter: Vi kan snu dette skipet. Vi kan starte med å se for oss og gjenfortelle vår historie som Guds folk fra endetiden og bakover. Fra fremtiden, hvor vi er forsonet i Kristus, gå bakover å la det påvirke hvordan vi er kirke her og nå og la det forme vår identitet.

BRUTALT ÆRLIG: Stipendiat Gabriel Stephen ved Høyskolen for ledelse og teologi utfordret deltagerne på årets LINK-konferanse med sin brutale ærlighet om hvordan det ofte oppleves å være fremmedkulturell i norske menigheter. Her i panelsamtale med bl.a. Bård Rebbestad Løkken (t.v.) og Espen Schiager Toplan (t.h.) FOTO: Stein Gudvangen, KPK

Savner kritiske, profetiske stemmer

Gabriel Stephen kommer opprinnelig fra Nigeria. Etter å ha bodd flere år i Sør-Afrika, Sveits og Canada flyttet han til Norge med sin norske kone i 2011.

Han forteller til Kristelig Pressekontor at den største utfordringen i norske menigheter er konformiteten.

– Det mangler noen kritiske, profetiske stemmer. Vi ser i kirkehistorien at noe skjer når man får inn disse stemmene. Hans Nielsen Hauge er et godt eksempel. I dag tror jeg innvandrere kan være disse stemmene.

Stephen mener kirken i Norge bør se, lytte og være villig til å ta imot kritikk.

– Til enhver tid må vi være villige til å lære. Og så trenger vi en radikal kristen gjestfrihet med en overbevisning om at den andre personen er like mye verdt som en selv.

Asymmetrisk maktdynamikk

Stephen ser ofte at det ligger en asymmetrisk maktdynamikk i forholdet mellom etniske nordmenn og mennesker fra andre kulturer.

– Norske kristne veldig er flinke til å hjelpe mennesker i nød, men jeg opplever at med en gang innvandrere står trygt på egne bein, så trekker de seg unna. Det gjør det vanskelig for meg å være med å bygge Guds rike her i Norge. Det er ikke rom for meg som likeverdig deltaker.

Han opplever det som om mange majoritetsnordmenn nærmest føler seg truet av den sosiale mobiliteten til innvandrere og hindrer dem å komme videre.

– Jeg har snakket med mange med flerkulturell bakgrunn som er født og oppvokst i Norge. De har høy kulturell kompetanse, har vært i militæret og tatt utdanning, men når de søker jobb eller kommer til et ukjent sted, opplever de å bli satt tilbake til null på skalaen. Ingen ser dem for det de har å gi, kun som noen som trenger hjelp, og de blir stagnert.

Fremtidsdrømmer

Stephen er opptatt av at vi skaper ekte vennskap på tvers av kulturell bakgrunn uten at vi tenker på hverandre som «flerkulturelle venner».

– Mine venner fra Norge er ikke «mine norske venner», de er bare mine venner. Da finner vi hverandre, kan være kritiske til hverandre, være til hjelp for hverandre og får lov å leve livet sammen, sier han.

HLT-stipendiaten bor i Skien med kona Elin og deres to barn. Han drømmer, som Martin Luther King Jr., om en annerledes fremtid for dem.

– Jeg drømmer om at mine barn skal vokse opp i et land hvor de får lov å ha flerkulturell bakgrunn og bli sett på som en gave til samfunnet. Hvor vi feirer kulturene og ikke bruker systemet til å holde dem tilbake. Det er jeg sikker på at også etnisk hvite nordmenn vil få mye godt utav.

Gabriel Stephen tror en radikal kristen gjestfrihet er nødvendig for å oppfylle denne drømmen.

– Da kan vi gjenspeile den kjærligheten som forandrer. KPK

Teksten er skrevet av Ingunn Marie Ruud, Kristelig Pressekontor

VER EKTE: – Vi vaksne må tørre å fortelje noko anna enn suksesshistorier, seier Ann-Helen Sperrud. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

‘- Må snakka til unge som om dei var i framand kultur

Dagens ungdomar lever i ein annan kultur enn dei som er nokre tiår eldre. Vaksne kristne må tenkja på det når ein skal formidla tru til unge, meiner Ann-Helen Sperrud i Ungdom i oppdrag.

– Vi kan ikkje halde fram med å kommunisere tru til ungdom slik vi har gjort før, meiner Ann-Helen Sperrud.

Ho har tenåringar tett på seg til kvardags i arbeidet i Ungdom i Oppdrag (UIO) der ho er nestleiar.

Konferanse 

– Alle nye generasjonar er ulik den førre, men dei unge i dag er mykje meir ulike generasjonen før dei enn vi har sett tidlegare, sa ho ved innleiinga av Link-konferansen i Storsalen i Oslo onsdag.

Konferansen hadde overskrifta Gi oss styrke og mot! og undertittelen Medvandring, disippelgjøring og formidling blant ungdom, og Sperrud har vore med i programkomiteen i år.

Sosialt 

Ho beskriv ei tid der alle generasjonar nok meistrar bruken av ein smarttelefon, men den har ei heilt anna rolle i ungdomskulturen enn for foreldre og besteforeldre.

– Ungdom skil ikkje mellom det å vere sosiale på nett og det å vere sosial fysisk. Det flyt saman, sa ho.

Dermed er dei meir relasjonelle enn tidligere generasjonar, og dei er det med mange fleire på grunn av dei sosiale digitale plattformane.

– Dette gjer kanskje at dei opplever at det vert stilt store krav til dei, seier ho til Kristelig Pressekontor.

Juridisk språk

Sperrud meiner Bibelen har eit slags «juridisk språk» som gjer det utfordrande å kommunisere til tenåringar. Boka snakkar om lov og straff og Gud som dommar.

– Også kristne tenåringar er vane med dette språket. Men sjølv om Jesus kom til verda fordi vi som menneske har synda, og for å ta straffa i staden for oss, kommuniserer ikkje dette uten vidare godt inn i ungdomskultur i dag, meiner ho.

Framandkulturelle

Sperrud meiner vaksne kristne må sjå på ungdom dels som framandkulturelle.

– Om du er misjonær, må du vite korleis du kommuniserer inn i ein annan kultur. Og ungdom i dag har ein annan kultur enn oss vaksne. Dei er som framande, sa ho frå talarstolen på Link.

 Ungdom er så påkobla omverda i digitale kanalar, og dei plukkar opp meir av skamkulturen i samtida  enn vaksne ofte er merksame på.

– Som kristne veit vi at vi kan få syndene våre tilgjevne, men eg er usikker på kor godt dette kommuniserer til tenåringar i dag. Om vi trur at dei tenkjer slik som oss, trur eg vi bommar. Dei veks opp i eit postkristent land, der det er blitt skikkeleg umoderne å seie at det finst ei objektiv sanning. For dei er sanninga relativ, og det som er sant for deg, er ikkje naudsynlegvis sant for meg. Men viss ikkje noko er sant, kva slags tilhøve skal vi då ha til synd og formidlinga av at det finst ein Frelsar, spurde ho retorisk.

Gapestokken tilbake

Ho trakk fram at skam er ei universell kjensle, uavhengig av kulturell samanheng. Men kva ein skammar seg over, er høgst ulikt frå land til land, frå generasjon til generasjon.

– Alle skammar seg ikkje over dei same tinga. I dag ser skam litt annleis ut enn for berre 10 eller 15 år sidan. I dag kan skam vere knytta til eit nakenbilete du sendte til ein du stolte på, men som vart delt med mange andre, eller ein video frå ein fest du var med på, der du gjorde noko dumt, sa Sperrud og held fram:

– Vi har fått tilbake gapestokken. Dét er skam, det!

Ho minner også om at ungdom er pålogga 24 timar i døgret, sju dagar i veka. Dei er ustanseleg digitalt tilkopla. Sperrud meiner dette seier mykje om kva vilkår unge menneske lever under.

Må vere autentisk

Sperrud meiner noko av medisinen kan vere vaksne kristne som snakkar sant og ope om seg sjølv.

– Vi må fortelje om autentiske liv. Unnskyld uttrykket, men tenåringar har ein “bullshit-radar”. Det gjer dei ekstremt flinke til å avsløre når det du fortel om livet ditt, eigentleg ikkje er heilt ekte. Dei avslører dette før vi har fått sukk for oss. Derfor må vi vaksne tørre å fortelje noko anna enn suksesshistorier, seier Sperrud som sjølv har gjort akkurat dette.

– Om vi er ærlege nok til å fortelje dei historiane der vi sjølv bomma skikkeleg, om vi viser dei ekte liv, då gjev vi ungdomar ein veg ut av sin eigen skam. NRK-serien Skam vart så god fordi han tok det som er knytta til skam, fram i lyset. Serien ga ein plattform for å snakke om skam. Tør vi å gjere det same? Eg vonar det, sa Sperrud som la til:

– Den einaste måten å bli kvitt skam på, er å dele han med andre og så få aksept. Det er då hjarte vert knytta saman, og ein som er pålogga 24-7, lengtar etter å vite at dei er akseptert og elska. KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen.