Innlegg

At de må bli frelst

Jesus er den eneste veien til den ene, sanne Gud. Det gjelder for kristne så vel som muslimer og – for den del – jøder, framholder Sambåndet på lederplass.

Møtet mellom kristendom og islam, kristne og muslimer, er tema for mai-nummeret av Sambåndet. Publiseringstidspunktet er ikke tilfeldig valgt ettersom den muslimske fastemåneden ramadan i år startet 17. mai, få dager etter at bladet kom ut.

Vi har valgt «Ismaels barn» som stikkord for temaseksjonen. Bibelen (1. Mos 16) opplyser oss om at Abraham, på oppfordring fra sin da barnløse kone, fikk en sønn med den egyptiske trellkvinnen Hagar. Denne sønnen fikk navnet Ismael. I kapittelet etter leser vi at Gud imidlertid knytter sine løfter til Abrahams påfølgende sønn, med hustruen Sara, Isak.

Slik gikk det til at Isak ble utgangspunktet for Guds utvalgte jordiske folk, jødefolket, mens Ismael – sønn av en egypterinne – regnes som stamfar for araberne. Vi er selvsagt klar over at det finnes muslimer som ikke er arabere, men vi finner likevel at betegnelsen «Ismaels barn» er beskrivende.

Det at Abraham har fostret både det jødiske og det arabiske folk blir av mange brukt i et forsøk på å viske ut skillelinjer mellom jødisk og kristen tro og islamsk tro. Det er forfeilet. Det er uoverstigelige forskjeller på kristendom og islam. Allah er ikke ensbetydende med den Gud som jøder og kristne tror på.

Det er uoverstigelige forskjeller på kristendom og islam. Allah er ikke ensbetydende med den Gud som jøder og kristne tror på

Dette betyr ikke at Gud ikke har omsorg for Ismaels barn. Ifølge 1. Mos 17 får Abraham høre dette fra Gud: «Og Ismael – også om ham har jeg hørt deg: Se, jeg vil velsigne ham, jeg vil gjøre ham fruktbar og gi ham en overmåte tallrik ætt. Han skal bli far til tolv høvdinger, og jeg vil gjøre ham til et stort folk.» Men Gud etablerer altså to folk, som blant annet tildeles adskilte bosteder i det vi kaller Midtøsten.

Guds omsorg for arabere som er muslimer, innbefatter selvsagt også misjonsbefalingen. Jesus er den eneste veien til den ene, sanne Gud. Det gjelder for kristne så vel som for muslimer og – for den del – jøder. Det gir oss en grunn til å komme i kontakt med også de muslimer som kommer til vårt land, slik vi i mai-nummeret kan lese om at Edgar Ebbesvik gjør. Relasjoner kan skape grobunn for samtale om religion der vi klargjør eget utgangspunkt.

«Mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst», understreker Paulus i Rom 10,1. «Dem» innbefatter også Ismaels barn.

Er du ikke abonnent, kan du kjøpe digitalversjonen av mainummeret her.

Bare Gud er Gud

Har det noen hensikt å hevde at kristne og muslimer tror på samme gud, spør Sambåndet på lederplass.

Spørsmålet om hvorvidt kristne og muslimer tror på samme gud ble debattert på Twitter helgen før denne lederen ble skrevet. Den ene på «ja»-siden argumenterte med at det bare finnes én Gud (med stor forbokstav). Dette måtte med nødvendighet bety at kristne og muslimer tror på samme guddom, selv om kristne og muslimer forholder seg til hver sin hellige bok og troslæren er motstridende.  

En annen «ja»-mann erklærte at «jeg tror Gud er annerledes enn muslimene tror. Men det er ikke det samme som å si at jeg tror på en annen Gud enn muslimene tror på. Det sistnevnte gir inntrykk av at det er to forskjellige begreper. Det mener jeg blir helt feil». 

Det kan høres fromt ut, men Bibelen formulerer seg annerledes. «Det skal ikke være noen fremmed gud hos deg, og du skal ikke tilbe utlendingenes gud», heter det i Sal 81,10 (vår kursivering, jf. 2. Mos 20,3).  

Å svare «ja» på at kristne og muslimer tror på samme gud fordi de er enig om ideen at det finnes en guddom, blir for vår del lite mer enn ordkløveri

Å svare «ja» på spørsmålet ovenfor fordi både kristne og muslimer er enig om ideen at det finnes en guddom, blir for vår del lite mer enn ordkløveri – all den tid man innser at kristne og muslimer legger helt ulike ting inn i «gudskonseptet». Hvilken verdi har det å hevde det som for Sambåndet er åpenbart – at det bare finnes én Gud – dersom man ser bort fra hva og hvem denne guddommen gir seg ut for å være og gjøre? Vil ikke det bare bidra til å tilsløre og viske ut de fundamentale forskjellene, som for eksempel at Gud har en sønn, og at denne sønnen døde på et kors for menneskehetens synder? 

Det har den verdien, svarer «ja»-siden, at det kan bidra til forbedret dialog, sameksistens og forståelse ved at forskjellene ikke forstørres: «Vi tror begge på Gud, selv om jeg tror Gud er annerledes enn du tror».  

Spørsmålet for oss blir hvilken hensikt det har med dialog dersom det ulike trosinnholdet ikke skal ha betydning for samtalen

Spørsmålet for oss blir hvilken hensikt det har med dialog dersom det ulike trosinnholdet ikke skal ha betydning for samtalen. Det kan i alle fall ikke ha mye med misjon å gjøre. Både Den norske kirke og ImF har Den augsburgske trosbekjennelse (CA) som viktig del av sin basis. CA 1 slår fast at blant andre «muhammedanerne» farer med vranglære i og med at de bestrider treenigheten. Da kan de – utenfor skrivebordsteoriens verden – ikke tro på samme guddom som kristne gjør. Bare dersom dette legges til grunn, har dialogen en hensikt ut over seg selv. Som prestefiguren Johannes Krogh i «Herrens Veier» sier det om muslimene: «De fordømmer oss for treenigheten, men derfor kan vi vel likevel snakke sammen?»

Les også: Jeg tror på Gud (imf.no) 

En stund siden korstogene

Mens muslimer flest har tatt klar avstand fra ugjerningene i København i helgen, er det en gruppe som i stedet ber dem om å "stå fast". Det er av sine egne man skal ha det.

Nettleder_PetterSøndag 15. februar sendte Hizb ut-Tahrir Skandinavien ut en pressemelding i forbindelse med drapene i København. Dette er, ifølge Store norske leksikon, en islamsk bevegelse, stiftet i Jerusalem i 1953, som arbeider for en verdensomspennende islamsk stat (kalifat). Bevegelsen maner til kamp mot «verdslige» og «u-islamske» regimer, men hevder selv å føre kampen med fredelige midler og benekter kontakt med andre islamske grupperinger. Ifølge den flerkulturelle avisen Utrop er gruppas danske fløy sterkt omstridt, og en av lederne deres er blant annet dømt for trusler mot tidligere statsminister Anders Fogh Rasmussen.

Les også blogg (åpnes i eget vindu): En meningsmakers bekjennelser

– Ingen rett

Medierepresentant Junes Kock forutser i pressemeldingen at politikere vil kreve at muslimer skal ta avstand fra det som skjedde, og at noen – «mere snedigt» – «vil hevde at ikke alle muslimer er ekstreme, men derimod er de en del af det danske fællesskab, så længe de går ind for sekularismen og ytringsfriheden. Begge reaktioner har i bund og grund samme formål. Muslimerne skal tvangssekulariseres, og enhver muslim, der nægter, og i stedet insisterer på de islamiske værdier og love, vil blive betragtet som en potentiel sikkerhedstrussel», skriver Kock.

Ifølge pressemeldingen prøver man i Danmark, gjennom avradikaliseringstiltak, å «tvangsfodre muslimer med sine vestlige værdier». Dette har man ingen rett til, ifølge pressemeldingen, fordi man «i nyere tid ikke har set mere død og ødelæggelse end den, der er forårsaget af vestlige tropper i demokratiets og liberalismens navn.» Det er Danmark og det øvrige Europas «blodige udenrigspolitik» og «hård kurs mod muslimerne internt i Danmark og Europa» som har ført til en «større samfundssplittelse og flere verbale og fysiske overfald på muslimer».

«Det lykkedes dem at tage alt fra muslimerne, undtagen deres islam. Derfor insisterede man, under påskud af værdikamp, på at krænke det allerhelligste i Islam for at tvangssekularisere muslimerne. Man gentager så disse krænkelser gang på gang for at dræbe muslimernes stærke følelser for islam. Set i lyset af alt dette, er det vitalt, at vi som muslimer ikke tager afstand, men tværtimod sætter tingene i den rette kontekst. Det er de danske politikere og medier, der burde tage afstand fra den politik, som har skabt omstændigheder, der fører til had, trusler, voldelige overfald og i yderste konsekvens drab, uanset hvem ofrene måtte være. Vi, som muslimsk fællesskab, må under ingen omstændigheder bukke under for presset og acceptere præmissen om, at Islam er på anklagebænken», framholder medierepresentant Junes Kock.

Og det blir verre:

«De vestlige værdier er blandt årsagerne til problemet, og politikerne er udmærket klar over, at deres værdier er under pres. Ikke grundet en voldelig aktion i Indre By, da kugler ikke kan rokke det mindste ved værdier og overbevisninger. Nej, de vestlige værdiers selvmodsigelser og manglende evne til at skabe harmoniske samfund er efterhånden blevet tydelig for mange mennesker, ligesom det er blevet tydeligt, at de vestlige værdier og systemer har forårsaget menneskeheden enorme lidelser og katastrofer – heri ligger deres største krise. Tanker udfordres med tanker, så vi muslimer skal fortsætte med at bære de islamiske tanker og udfordre Vestens falske værdier og umenneskelige politik.»

På hodet

Å snu noe mer på hodet enn dette kan vel knapt være mulig. Det er altså de vestlige verdiene om demokrati og ytringsfrihet som er problemet, og det er lovprinsipper som har fungert i vestlige land i flere hundre år, som er utfordringen. Gode muslimer skal i stedet insistere på «de islamiske værdier og love». At disse inneholder prinsipper og tankeganger som er totalt fremmed for befolkningen i de land man har kommet til, ja, som er i strid med disse lands lover, synes uinteressant. Og de politikerne som i det lengste vil hevde at det store flertallet av muslimer er uenige med islamistene og vil respektere ytringsfriheten, får denne tanken kastet foraktfullt tilbake. Snakk om å bekrefte nesten enhver tenkelig fordom man kan ha mot muslimer!

Mot bakteppet av de bestialske handlingene til terroristene i «Islamsk stat», er det tvertimot Vestens militære tropper som er mest å klandre, ifølge pressemeldingen. Men den danske avisen Information skrev mandag at dersom terrorangrep i Europa de siste 10 årene rangeres etter antall drepte og sårede, har nesten alle de verste vært islamistiske.

Og hvilken «hård kurs» mot muslimene «i Danmark og Europa» er det Hizb ut-Tahrir har i tanken? Hvilke rettigheter er det muslimene er blitt hindret i å benytte seg av? Kanskje er det likevel en annen kurs som nå tvinger seg fram. Jyllands-Posten sammenfattet på lederplass i dag danske politikeres uttalelser til at «der er en slags krig i gang i Europa. Det er en krig på kultur og og værdier, men det er også en slags religionskrig. Det må vi indse, hvis vi skal kunne forsvare vores samfundsmodel».

– Ikke ofre

Avisens lederartikkel advarer mot å dyrke «klicheen om muslimske innvandrere som ofre» og motiser nesten ord for ord argumentasjonen i pressemeldingen fra den islamistiske bevegelsen: «Hvor ofte er den påstand ikke blevet gentaget i de seneste 10 år: Muhammed-tegningerne skulle bruges til at trampe på en forfulgt og udsat minoritet. Men de muslimske minoritetene i Vesten er ikke undertrykket eller forfulgt, framholder lederen: «Tværtimod har de – eller tager sig – flere rettigheder end så mange andre mindretal. Myten om, at Europas muslimer skulle være ”vor tids jøder”, er en simpel løgn, som ikke mindst venstrefløjen har holdt krampagtigt fast i».

Gode muslimer i Europa må, ifølge Hizb ut-Tahrir, «sætte tingene i den rette kontekst» og holde fast på «de islamiske tanker». Jyllands-Posten tar bladet fra munnen: «Trods europæisk statsborgerskab og selv om de er født og opvokset i Europa, så er de aldrig kulturelt og værdimæssigt ankommet til Europa», framholder lederskribenten. Og – ifølge pressemeldingen fra Hizb ut-Tahrir – skal muslimene heller ikke gjøre det. De skal holde fast på islam som en overveiende politisk religion, som ikke har klangbunn i Vesten.

– Israel på Europas side

Jyllands-Posten trekker også fram jødenes og Israels situasjon: «Måske var det på tide med en lidt klarere forståelse for, hvad de mange hårde kampagner mod den jødiske stat, Israel, fra brede kredse i Europa kan skabe grobund for. Ingen siger vel, at islamismens eliminatoriske antisemitisme alene kan læses ud af Koranen. Israel er faktisk entydigt på Europas side i kampen mod islamismen. Det er tid til besindelse», framholder avisen.

Vi må slutte med å unnskylde islamistisk vold i det 21. århundre ved å vise til korstogene på 1100- og 1200-tallet og at Vesten har svin på skogen i fortid og nåtid. Har ikke verden gått framover? Når argumenter møtes med automatvåpen, holder det ikke lenger å bare vente på neste gang det skjer.

Les mer: Drivkraften i religionen Lars Gule har ett poeng