Tag Archive for: objektiv forsoningslære

UTENOM-BIBELSK: - Asle Eikrems teologi styres av et utenom-bibelsk filosofisk prinsipp. Dette prinsippet, eller denne ideen, blir i Eikrems teologi en erstatning for Jesu kors, skriver Arne Helge Teigen. ILLUSTRASJONSFOTO: UNSPLASH.COM

Teologi uten kors

/0 Kommentarer/i , , /av

Asle Eikrems avvisning av korset bør vekke oss, skriver Arne Helge Teigen.

På anmodning fra Sambåndet har Arne Helge Teigen vurdert professor Asle Eikrems bok; God as Sacrificial Love: A Systematic Exploration of a Controversial Notion (T&T Clark, 2018).

Høsten 2016 ble professor Asle Eikrem (MF) intervjuet i Sambåndet om sitt syn på Jesu frelsesgjerning. Han fortalte at han avviser læren om at Jesus har sonet våre synder ved sin død på korset. Videre hevdet han at Jesu korsdød ikke har betydning for frelsen. Gud tilgir uten at synden sones, forklarte Eikrem.

I 2018 gav Eikrem ut en bok der han utdyper sitt syn på denne tematikken. Den fikk nylig en vurdering av hans professorkollega ved MF, Harald Hegstad (Teologisk tidsskrift 1/2019). Hegstad skriver følgende om Eikrems prosjekt: «I stedet for å forsøke å gi mening til korset, hevder han at korset slett ikke var nødvendig».

Eikrem vil altså utvikle en teologi uten Jesu kors. I det følgende vil jeg gi noen glimt inn i hans tenkning om dette.

Eikrem etablerer to grunnleggende ideer som blir styrende for hans tenkning. På den ene side det han kaller en koherent (sammenhengende, red. anm.) oppfatning av Guds universelle kjærlighet. På den annen side en omfattende forklaring av begrepet «vold». Disse ideene forstås som motsetninger. Mens Guds kjærlighet defineres som ubegrenset aksept, åpenhet og «gjestfrihet», defineres «vold» som religiøs eller sosial ekskludering og fordømmelse. Vold omfatter både fysiske handlinger og oppfatninger som legitimerer slike handlinger. Med utgangspunkt i dette klassifiserer Eikrem alle oppfatninger om at Gud tilgir mennesker på grunn av Jesu soningsdød, som voldelige. På dette grunnlaget forkaster han læren om Jesu stedfortredende død.

Offer uten kors.

De to nevnte ideer blir avgjørende også for Eikrems valg og forkastelse av bibeltekster for sin teologi. Han finner både voldelige tankesystemer og inkluderende kjærlighet i Bibelen, men mener at den inkluderende kjærligheten er det sterkeste motivet i de bibelske skriftene. Den kommer særlig til uttrykk i Det nye testamentet, og Eikrem finner den fullkomment åpenbart i Jesus Kristus.

Med dette utgangspunkt går Eikrem i dialog med Skriften for å utdype sine oppfatninger. Han fristiller sine refleksjoner fra bibeltekster som forankrer Guds tilgivelse i Jesu korsdød, og tekster som ellers lærer at synd mot Gud må sones. Samtidig utdyper han sine oppfatninger i dialog med bibel-tekster som han mener presenter Gud som åpen og inkluderende. Han mener å finne slike tekster i Det gamle testamentets fortellinger om paktsmåltider og i fortellingene om den barmhjertige samaritan og den bortkomne sønns hjemkomst.

Nattverd uten kors.

Eikrems avvisning av korsets betydning fører nødvendigvis til at også andre temaer i den kristne tro må rekonstrueres. I Eikrems bok blir dette tydelig når han legger sin idé om Guds inkluderende åpenhet til grunn for sin forståelse av nattverden. Ifølge Eikrem kan selvsagt ikke nattverden forstås med utgangspunkt i at Jesus sonet menneskers synder på korset. Gjør man det, ender man opp med en voldelig og ekskluderende nattverdlære.

Eikrems avvisning av korsets betydning fører nødvendigvis til at også andre temaer i den kristne tro må rekonstrueres

Nattverden må i hans optikk være et måltid som kun viser Guds absolutte og inkluderende aksept. Nattverden er for alle, enten de tror eller ikke. De eneste som skal utelukkes fra nattverden, er de som mener at noen ikke kan delta i den, presiserer Eikrem. Her antyder Eikrem praktiske konsekvenser av sin teologi som vil gjøre situasjonen meget trang, for ikke å si umulig, for de som fortsatt tror på Bibelen og den lutherske bekjennelsens nattverdlære.

Eikrems bok i kontekst.

Eikrems kritikk av læren om stedfortredende soning har mye til felles med det som er gjort gjeldende i de siste tjue års forsoningsdebatt. Han legger ikke skjul på at han særlig er inspirert av feminist-teologene Rita Nakashima Brock, Rebecca Ann Parker og Susan Brison. De omtaler læren om Jesu stedfortredende soningsdød som sosialt farlig, fordi den angivelig legitimerer overgrep. Eikrem viser til Nakashima Brocks påstand om at Jesus ikke var frelser på grunn av korset, men på tross av korset.

Vi trenger å fornye vår forståelse av korsets betydning for alt det vi tror på og lever etter som kristne

Ellers følger Eikrem stier som er trådt opp av postmodernistiske teologer og filosofer før ham. I flere henseender viderefører han også sin eldre professorkollega Jan-Olav Henriksens kritikk av forsoningslæren. I sine teologiske alternativer går han så langt jeg kan se, noe lenger enn ham. Det kan også nevnes at Eikrem utvikler sin grunnleggende idé om åpenhet og aksept i dialog med filosofene E. Levinas og J. Derrida. Han utdyper så denne ideen i dialog med sitt utvalg av bibeltekster. De refleksjoner han gjør gjeldende i denne forbindelse, viser likevel at hans teologi styres av et utenom-bibelsk filosofisk prinsipp. Dette prinsippet, eller denne ideen, blir en erstatning for Jesu kors, i Eikrems teologi.

Avslutning.

Som kristne tror vi at Jesus åpnet Himmelen for oss nettopp ved sin stedfortredende død på korset. Jesu åpenhet består i at han tar imot alle som kommer til ham med sine synder. Jesus avviser ingen, men tar imot selv den største synder. Han tilgir og gir nåde fordi han selv har betalt og gjort opp for oss, nettopp på korset. Jesu korsdød åpenbarer både Guds frelsende kjærlighet og Guds dom over synden. Eikrems avvisning av korset bør vekke oss opp. Vi trenger å fornye vår forståelse av korsets betydning for alt det vi tror på og lever etter som kristne. Vi trenger fornyelse av korsets teologi.

Arne Helge Teigen er førsteamanuensis ved Fjellhaug internasjonale høgskole (NLM)

Vil du lese mer? 

I Sambåndet 11/16 (kjøp hele bladet for 3 euro) skrev vi om angrepet på forsoningslæren (inkludert omtale av Teigens bok «Kors og frelse» og det omtalte intervjuet med Eikrem).

I Sambåndet nr. 2/18 (kjøp hele bladet for 3 euro) skrev vi om det bibelske grunnlaget for læren om Jesu stedfortredende strafflidelse.

Rettferdig kjærlighet

/0 Kommentarer/i , , , /av

En gud som vi forsto i ett og alt, ville ha befunnet seg på vårt eget nivå, Lykkeligvis er det ikke en slik Gud vi har, og dermed har vi også bruk for ham, skriver Sambåndet på lederplass.

«Det eldgamle budskapet er på vei ut av kristen forkynnelse», innleder Vårt Land en seks siders «Hovedsak» med i lørdagsavisa 6. januar. Det er Jesu død på korset som bærer av vår straff og soner av vår synd, journalistene har i tanken.

Mot slutten av fjoråret ble det tydelig at det som hadde startet i utlandet blant såkalte postmoderne teologer, har fått rom også blant norske forkynnere. Pastor i Oslo misjonskirke Betlehem, Erik Andreassen, erfarer at man i dag må lete lenger i evangelikale miljøer for å finne det han kaller «skremselsforkynnelse». Han synes det er «mye bra med at man har sluttet å fremstille Gud som sint og med behov for å straffe.»

Felles for dem som tar avstand fra Jesu stedfortredende strafflidelse, synes å være at de har problemer med å forstå en slik handlemåte fra Gud. «At Gud konfronterer mennesker med deres synd og kaller dem til oppgjør og omvendelse er ikke det minste problematisk. Men spørsmålet man bør stille seg, er om stedfortredende korsdød er en god måte å gjøre dette på», uttaler MF-teolog Asle Eikrem. Legger man til grunn det kristne har gjort siden oldkirken, setter altså Eikrem seg til doms over Gud. Adventistpastor Harald Giesebrecht har – i samme ånd – stilt seg spørsmålet «tror Gud på Jesus?» og har skrevet boken «Ærlig talt, Gud».

Sambåndet tar i februarnummeret opp tråden fra senhøsten 2016. Vi tar mål av oss til å svare på noen av de påstandene som er kommet fram det siste året, ved å påvise at Jesu lidelse og død på korset i vårt sted går som en blodrød tråd gjennom hele Bibelen. Derfor har da også store evangelikale nettverk gjort det som også kalles objektiv forsoningslære, til forutsetning for medlemskap.

Nødvendigheten av å være rettferdig, for dermed selv å kunne rettferdiggjøre andre, forklarer den treenige Guds handlemåte.

Det er nødvendigheten av å være rettferdig, for dermed selv å kunne rettferdiggjøre andre, som forklarer den treenige Guds handlemåte. At Jesus, som den andre personen i guddommen, frivillig påtok seg gjøre opp for synden i vårt sted, oppfatter vi først og fremst som uttrykk for grenseløs kjærlighet.

Også vi synes det er vanskelig å fatte hvorfor det «behaget» Gud å «knuse» Jesus, slik profeten Jesaja forutså. Men Gud har åpenbart sin vilje gjennom Jesus og Bibelen. En gud som vi forsto i ett og alt, ville ha befunnet seg på vårt eget nivå, og en slik gud kunne vi både ha diskutert med og skaltet og valtet med læren til. Men lykkeligvis er det ikke en slik Gud vi har, og dermed har vi også bruk for ham.         

Illustrasjonsfoto: Offerlammet. Kilde: Wikimedia Commons. Acquired by Henry Walters with the Massarenti Collection, 1902

Straffen lå på ham

/0 Kommentarer/i , /av

KOMMENTAR Jesu stedfortredende strafflidelse går som en blodrød tråd gjennom hele Bibelen.

6. januar viet Vårt Land seks sider til hva som skjedde på korset. Debatten startet da Sambåndet i november 2016 første gang skrev om angrepet på det som også kalles objektiv forsoningslære.

Kritikk

Det siste året har særlig tre personer stått fram i Norge med kritikk av objektiv soning: Hovedpastor Erik Andreassen i Oslo misjonskirke Betlehem, leder Harald Giesebrecht i Syvendedags Adventistkirkens barne- og ungdomsforening og seniorprofessor Notto Thelle ved teologisk fakultet, Universitetet i Oslo. Dette er et utdrag av et svar til dem i årets februarnummer av Sambåndet.

Lære

Andreassen holder seg til den klassiske forsoningslæren, som legger vekt på at Jesus døde for å beseire ondskap og død og bringe befrielse. Jeg er enig med førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Fjellhaug internasjonale høgskole som i den viktige boken «Kors og frelse», framholder at klassisk og objektiv forsoningslære er to sider av samme sak. Vi står da igjen med den subjektive, liberalteologiske forsoningslæren – om at synd ikke finnes, og at Guds tilgivelse derfor ikke er nødvendig – som ubibelsk. 

N.T. Wright

Erik Andreassen siterer den britiske teologen N.T. Wright på at mange kristne har unnlatt å tolke Jesus ut fra det Bibelen sier om hva Gud gjorde med jødene. Tankerekken «vi har syndet – Jesus døde – vi blir frelst» holder ikke, ifølge Wright. Jeg vil argumentere for at læren om Jesu objektive, stedfortredende lidelse og soning nettopp er grunnlagt på det Guds handlemåte overfor israelsfolket betyr for oss som hedningekristne. (Alle uthevelser i bibelsitater er mine.)

Guds lam

Døperen Johannes plasserer Jesus inn i israelsfolkets historie: «Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1,29, jf. Apg 2,22-23; 4,26f). I 2. Mos 12 leser vi om den siste av plagene Gud førte over Egypt for at farao skulle la det slavebundne israelsfolket forlate landet. Dersom blodet fra påskelammet ble smurt på ytterdørens rammeverk, sparte Gud livet til den førstefødte innenfor.

Vårt lam

Paulus bekrefter sammenhengen mellom Jesus og påskelammet i 1. Kor 5,7: «For vårt påskelam er slaktet, Kristus.» I Luk 24,25-27 sier Jesus til emmausvandrerne: «Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og forklarte for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham» (jf. Apg 3,15-18).

Jesus kalles også for «vårt påskelam». I Egypt døde påskelammet i stedet for den førstefødte. Peter bekrefter i apostelens første brev (1,18-20): «For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting (…) dere ble kjøpt fri (…), men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. Han var forut kjent (…), og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende.»

Synd

«Den som synder, skal dø», sier profeten (Esek 18,20a). Paulus samstemmer i Rom 6,23a: «For syndens lønn er døden». For de førstefødte i de israelittiske familiene i Egypt ble dommen eksekvert over det lyteløse og uskyldige lammet. For oss ble dommen eksekvert over den syndfrie Jesus.

Døde

Hebreerbrevet sier det slik om da Jesus ble menneske (2,14-15): «Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen». Vi er ikke frelst fordi Jesus oppfylte loven, men fordi han døde i vårt sted.

Juridisk

Jesaja profeterte slik (kap. 53) om det få vil være uenig om at er Jesus: «Han ble såret for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. (…) Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. (…) Ved trengsel og ved dom ble han revet bort». Språket er juridisk. Peter bekrefter stedfortredelsen i sitt første brev (2,24a): «han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet».

Døperen Johannes

I boken «Gåten Jesus» skriver Notto Thelle at det er «vanskelig å tenke seg at denne (læren om objektiv soning, min anm.) kan amputeres uten at kirken blir skadet og får fantomsmerter.» Thelle peker også på at døperen Johannes utpeker Jesus som «Guds lam». Men så forsøker professoren å argumentere for at verken døperen eller evangelisten hadde soning i tankene. Starten av Jes 40, som døperen knytter seg an til, gjør det til en underlig påstand. Og hva evangelisten angår, skriver Johannes i sitt første brev (1,1b-2) at Jesus Kristus «er en soning for våre synder (…) også for hele verdens» (jf. 3,5).

Ofring

Harald Giesebrecht hevder (i Dagen 30.11.17) at blod ikke var nødvendig for at Gud skulle kunne tilgi, og at «drapet» på dyret ikke var sentralt. Jeg vil henvise Giesebrecht til framstillingen ovenfor om Guds lam og vårt lam. Jeg har også vist til flere skriftsteder som slår fast at Jesu død, som vårt påskelam, var nødvendig. Jesus uttalte om sin forestående korsdød: «For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse (Matt 26,28). Paulus skriver til efeserne (1,7): «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom.»

Jesus

Fordi ofringene i gamle pakt er en skygge (Hebr 10,1), refereres Jesus slik i Hebr 10,8-10: «Først sier han altså: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha, og hadde du ikke lyst til – enda disse blir båret fram etter loven. Deretter sier han: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar bort det første, for å la det andre stå fast. Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme blir ofret én gang for alle.»

Jo, Giesebrecht, vårt påskelam, Kristus, ble ofret. Og som yppersteprest (Hebr 8) motsvarer Jesus handlingene til ypperstepresten Aron (jf. Hebr 7,27; 9,24; 9,28).            

Rettferdig

Jesu objektive, stedfortredende strafflidelse er vanskelig å forstå. Men dette var nødvendig for at Gud skulle kunne være rettferdig (Rom 3,25-26), og Jesus fikk se resultater av sitt offer (Jes 53,10ff). «Er ei det kjærlighet, da er havbunnen tørr».   

Også publisert i Vårt Lands papirutgave og på verdidebatt.no 17.02.18.

Les også Synspunkt i Dagen om samme tema (16.02.18).

Er du ikke abonnent på Sambåndet og ønsker å lese den fullstendige artikkelen, kan nr. 2/18 kjøpes her.