Tag Archive for: stefan gustavsson

UNDERTRYKT: Opplevelse av undertrykkelse er viktig for å forstå identitetspolitikken. Her fra en Black Lives Matter-demonstrasjon i Stockholm i juni 2020. FOTO: FRANKIE FOUGANTHIN/WIKIMEDIA COMMONS   

De undertryktes undertrykkelse 

/0 Kommentarer/i , , /av

Når vi vet hva identitetspolitikk er, hvordan skal vi forholde oss til den? 

På denne plass i nr. 12/21 stoppet vi for hva identitetspolitikk er, og hvor det kommer fra.  Den svenske apologeten Stefan Gustavsson definerer dette som en politisk tilnærming der mennesker former allianser basert på identitetsfaktorer som religion, folkeslag, sosial bakgrunn og samfunnsklasse.

Opprinnelsen til identitetspolitikken er, ifølge Gustavsson, en overraskende sammensmelting av marxisme og postmodernisme. Identitetspolitikken gir seg utslag i eksempelvis skeiv teori, kjønnsstudier og utestengelseskultur. 

I fortsettelsen skal vi se på hvordan vi kan forholde oss til denne stadig mer utbredte og høylytte tenkningen. Personer som for eksempel snakker om at «Black lives matter», gjør det på bakgrunn av en opplevd undertrykkelse og ønsker rettferdighet, frigjøring og frihet. Dette, påpeker Gustavsson, er relatert til store bibelske temaer, og vi må forholde oss til det. 

Den svenske apologeten anbefaler at vi tenker i tre trinn: holdning, forståelse og evangelisk perspektiv. Når det gjelder forståelse, kan vi knytte an til der vi stoppet i forrige artikkel. Gustavsson identifiserer tre perspektiver som lever videre fra marxismen.

Det første kan vi kalle historisk nødvendighet eller determinisme. Den tenkningen innebærer at historien unngåelig beveger seg mot et bestemt mål. Ut fra dette kan vi som konservative kristne eksempelvis få høre at vi er «på feil side av historien». Samfunnet vil bli slik de identitetspolitiske alliansene vil uansett, så om man har en annen mening enn dem, vil man bli en taper. 

Det andre perspektivet som lever videre fra marxismen, er at én gruppe står mot en annen. Det som før var borgerskapet mot proletariatet eller arbeiderklassen, er nå utvidet til å handle om seksualitet, kjønn, makt, kultur osv.  

Det tredje er ideen om revolusjon. Problemene våre er systemiske, og systemet er så integrert i vår kultur og samfunn at det ikke kan endres gradvis. Det må bli omsnudd i en radikal revolusjon, i én stor forandring.  

Spørsmålet er hvilken holdning vi bør ha overfor identitetspolitikken. Gustavsson starter med oss selv. Som kristne er vi klar over at synden har fordervet alle mennesker, oss selv inkludert, og at mennesker er tilbøyelig til selvbedrag og blindhet. Derfor er det viktig å være åpen for selvkritikk.  

På den bakgrunn bør vi ikke bare reagere med kritikk og forsvar med tanke på utslagene av identitetspolitikken, men også vurdere oss selv. Én gruppe som ofte kan føle seg angrepet av identitetspolitiske allianser, er hvite, heterofile, protestantiske, middelaldrende menn. De blir av identitetspolitiske allianser sett på som privilegert og høyt oppe i samfunnshierarkiet. Dermed blir de oppfattet som å være en del av den undertrykkelsen som de som er påvirket av identitetspolitikken, mener å se.  

Det er her Gustavsson mener vi må lytte og lære. En del av det er å ta på alvor diskusjonen om privilegier og undertrykkelse og være oss bevisst hvor lett det er å bli selvrettferdig og å gå inn i en forsvarsmodus. 

En utfordring med å diskutere de ulike temaene, så som eksempelvis kjønnsidentitet og -uttrykk, er at de er plassert inn i et kulturelt område som er fylt med følelser, sterk hengivenhet, aktivisme, polarisering og sinne. Likevel må vi, mener Gustavsson, lære å snakke om dette på en konstruktiv måte. Ting er ikke alltid svarthvitt, men ofte mer kompliserte enn som så.         

Det betyr ikke at vi skal være ukritiske i sak. Vi må spørre hvordan de identitetspolitiske trendene identifiserer de aktuelle problemene og årsakene til dem, og hvilke løsninger de identitetspolitiske alliansene foreslår. Så kan vi spørre om vi er helt eller delvis enige, eller om vi er uenige og har en annen definisjon av både problemet, årsaken til det og medisinen for det. 

Løsningene som identitetspolitikken kommer med, er problematiske, fordi de framstår som selvmotsigende. De ulike alliansene ønsker å motarbeide undertrykkelse, men ender opp med selv å virke undertrykkende. Utestengningskultur er ett eksempel på det. Grupper som tidligere opplevde å bli fortiet, fortier nå andre grupper. LHBT-grupper (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) forlanger nå eksempelvis at andre grupper skal forties. Tidligere intoleranse blir bekjempet med en annen form for intoleranse. Det snakkes om normkritikk bare for å innsette et nytt sett av normer. De identitetspolitiske alliansene fornekter at det finnes en objektiv sannhet, men samtidig former de selv nye sannheter.  

På denne bakgrunnen er vi kommet fram til det tredje trinnet i Stefan Gustavssons anbefalte måte å forholde seg til identitetspolitikken på. Det handler om å se den i et evangelisk perspektiv og blir tema for neste artikkel i denne miniserien. 

MINORITETER: Et syn som går ut på at minoriteter er utsatt for krenking eller behandles urettferdig av majoritetsbefolkningen, er sentralt i identitetspolitikk. Plakaten på bildet har budskapet «Homofiles rettigheter er menneskerettigheter» og er hentet fra en parade i Washington, DC i 2011. ILLUSTRASJONSFOTO: EP_JHU/WIKIMEDIA COMMONS

Når politikk blir frelseren

/0 Kommentarer/i , , , /av

BAKGRUNN Den såkalte identitetspolitikken forklarer mange av konfliktene vi i dag ser rundt oss. Hva er det, og hvor kom det fra?

Under digitalt European Leadership Forum i mai i år hadde den svenske apologeten Stefan Gustavsson, som har gjestet ImFs lederkonferanse, et seminar om dette som jeg deltok på. Denne artikkelen er den første av flere som bygger på det jeg lærte på dette seminaret. Senere skal vi blant annet se identitetspolitikken i et evangelisk perspektiv.

Gustavsson definerer identitetspolitikk som en politisk tilnærming der mennesker samler seg på bakgrunn av spesifikke identitetsfaktorer, og former eksklusive allianser. Eksempler på slike faktorer er religion, folkeslag og sosial bakgrunn eller samfunnsklasse. Som fenomen er ikke dette nytt, men vi ser det nå i en ny og mer variert form. Selve betegnelsen identitetspolitikk ble først brukt i USA på 1970-tallet.

Med utgangspunkt i identitetspolitikken har det utviklet seg en rekke nye (engelske) ord som ikke engang har fått gode norske oversettelser. Vi hører snakk om skeiv (queer) teori, kjønnsstudier, utestengingskultur (cancel culture), Black Lives Matter og woke (å være våken for etnisk og sosial rettferdighet). Personene som bruker disse ordene, gjør det på bakgrunn av en tanke om undertrykkelse. De ønsker rettferdighet, frigjøring og frihet slik de ser det, og det hele spiller seg ut i et opphetet klima som gjør det vanskelig å diskutere de ulike temaene på en konstruktiv måte.

Identitetspolitikk springer, ifølge den svenske apologeten, ut av en overraskende sammensmeltning av to bevegelser: marxisme og postmodernisme. Grunnleggeren av marxismen, Karl Marx (1818–1883), analyserte samfunnet som en konflikt mellom to grupper. På den ene siden kapitalistene eller borgerskapet, som eide produksjonsmidlene, og på den andre siden proletariatet eller arbeiderne, som ble undertrykket av kapitalistene. Dette kunne bare endres gjennom en voldelig revolusjon.

En slik revolusjon skjedde i Russland (i 1917), men ikke i Vest-Europa. I et italiensk fengsel satt filosofen Antonio Gramsci (1891–1937) og skrev i noen notatbøker, som ble publisert etter hans død. Slik Gramsci så det, hadde borgerskapet utviklet en hegemonisk eller førende kultur med verdier og normer som ble sett på som sunn fornuft for alle mennesker i Vesten og fungerte undertrykkende. Dette opprettholdt tingenes tilstand slik at arbeiderne ikke så behovet for en voldelig revolusjon. Gramscis teorier forandret marxistisk tenkning.

Herbert Marcuse (1898–1979) fortsatte i Gramscis fotospor. Den tysk-amerikanske filosofen og sosiologen mente at det velstående samfunnet undertrykket mennesker, til og med dem som var relativt suksessfulle. Revolusjonen ville ikke komme gjennom arbeiderklassen, som var bundet av den hegemoniske kulturen, men gjennom en blanding av akademiske aktivister som han selv, og outsiderne, de som ennå ikke var integrert i den førende kulturen. Sammen kunne disse to gruppene forandre samfunnet, mente Marcuse.

Den tyske sosiologen Rudi Dutschke (1940–1979) er tillagt sitatet «Den lange marsjen gjennom institusjonene». Han mente at dersom de to foregående hadde rett, måtte man ta kontrollen over de institusjonene som produserer de ideene som skaper det hegemoniske systemet. De viktigste av disse institusjonene var, ifølge Dutschke, undervisning, mediene og sosialarbeiderne. Ved å ta over disse kunne man produsere noe nytt og forandre samfunnet. På dette punktet kan vi for alvor begynne å kjenne oss igjen i vår egen tid.

Les også: Hvordan kom vi dit Klepp-politikerne er?

Den nålevende amerikanske feministen Carol Hanisch (født i 1942) er koblet til et annet sitat – «Det personlige er politisk». Sammen med andre kvinner organisert i små grupper, erklærte hun at «personlige problemer er politiske problemer». (I parentes bemerket sa pensjonert teologiprofessor Halvor Moxnes i minnetalen etter den avdøde homoaktivisten Kim Friele at «det politiske må være personlig», Verdidebatt 06.12.21). Dette ledet til at folk begynte å se på politikk som frelseren, og politikk ble utvidet til å inkludere alle ting. Alle personlige problemer og dilemmaer må ha en politisk løsning. Dette ser vi tydelig utspille seg i dag.

En sjette person som kan knyttes til marxistisk tenkning, er Kimberlé Crenshaw, født i 1959. Den amerikanske advokaten og filosofen har oppfunnet begrepet «interseksjonalitet». En persons sosiale og politiske identiteter, så som kjønn, klasse, seksualitet, folkeslag, religion, funksjonshemning, utseende, høyde osv., møtes og skaper ulike måter av diskriminering og privilegier. Man har et hierarki, og lavt i dette vil typisk en svart, lesbisk, funksjonshemmet, muslimsk kvinne være, ifølge Crenshaw. Alle bringer vi med oss mange ulike identiteter, og de som er på toppen av hierarkiet, utnytter og undertrykker de som er under dem. Og dette kan bare bli forstått med bakgrunn i levd erfaring. Det er bare en person som har erfart en spesiell identitet, som kan snakke for den gruppen.

Denne marxistisk inspirerte tenkningen har, slik Stefan Gustavsson analyserer det, i vår tid slått seg sammen med en annen strøm, nemlig postmodernismen. Her finner vi også en analyse av makt og undertrykkelse. Det handler om dekonstruksjon eller nedbryting av tradisjoner og hierarkier. Det legges stor vekt på språk, og vi ser i dagens kulturelle trender hvor viktig det er å bruke de riktige ordene. I postmodernismen er subjektivitet – jeg-et – det eneste mulige ståstedet. Det finnes ikke noen objektiv beskrivelse av virkeligheten.

Hvordan skal vi forholde oss til denne tenkningen? Det blir tema for neste artikkel om identitetspolitikken.

SANNHET: Den australske historikeren og apologeten John Dickson var hovedtaler under Veritaskonferansen i Grimstad i oktober. FOTO: PETTER OLSEN

Hvis Bibelen er sann …

/0 Kommentarer/i , , /av

Kan trosforsvar bli en fascinerende akademisk øvelse løsrevet fra en levende tro på Jesus?

GRIMSTAD: På Veritas-konferansen i Grimstad 18.–20. oktober fikk jeg med meg åpningstalen, som ble holdt av den verdenskjente apologeten eller trosforsvareren John Dickson. Jeg tilstår gjerne at jeg frydet meg over hvordan den australske historikeren fikk fram at kristendommen – i motsetning til religionene – knytter seg til historien og dermed kan settes på prøve.

Det er her nok å vise til Luk 3,1–2: «I det femtende året av keiser Tiberius’ regjering, mens Pontius Pilatus var landshøvding i Judea, Herodes fjerdingfyrste i Galilea, hans bror Filip fjerdingfyrste i landene Iturea og Trakonitis, og Lysanias fjerdingfyrste i Abilene, og mens Annas og Kaifas var yppersteprester – da (min uthevelse) kom Guds ord til Johannes, Sakarjas sønn, i ørkenen.» Jeg har også stor sans for evangelistens redegjørelse for hvordan han nærmest på journalistisk vis gikk fram da han skrev (1,1–4).

En tilbeder

Etter et nærmest blendende foredrag langs disse linjene var det like fullt Dicksons avslutningsord som ble sittende igjen hos meg. Historikeren med antikken som fagfelt, sa det noenlunde slik: – Aller mest ønsker jeg å være en tilbeder av Jesus. Etter at han eksempelvis hadde trukket fram arkeologiske bevis for kong Davids eksistens og for at troende allerede i det tredje århundre (200-tallet) var overbevist om at Jesus var Gud, var det altså dette Dickson lot henge igjen da han forlot talerstolen – at han måtte få være en tilbeder av Jesus.

Underlig nok, kanskje, var det dette som fikk meg til å stille spørsmålet jeg innledet med. Går det an å bli så fascinert av alt som taler for at det vi tror på er sant, at det viktigste – vårt personlige trosforhold til Jesus – kommer på avstand? Ja, jeg tror det er mulig. Som kristne kan vi bli så opptatt av kunnskapen at kunnskapens utspring, Jesus, kommer i bakgrunnen. Slik tolket jeg Dicksons ord også som en advarsel til oss som tilhørere.

Trang fødsel

KREVER INNSATS: – Det tar tid å få apologetikken inn i kirkestrukturene. Menigheter og kirkesamfunn må begynne å sende sine ledere på Veritaskonferansen, mener Stefan Gustavsson. Foto: Stein Gudvangen, KPK

Kristelig Pressekontor (KPK) var til stede på konferansen og publiserte få dager etterpå et intervju med John Dicksons svenske apologetkollega Stefan Gustavsson. Han ga uttrykk for at apologetikk egentlig har hatt en trang fødsel blant kristne:

– Det har tatt lang tid å slå opp den apologetiske døren hos oss. Lenge har det vært teologiske hindre for at det skulle skje. Man har misforstått bibelord og sagt at «Vi skal stole på Ånden og ikke drive med trosforsvar», eller «Vi skal forkynne evangeliet, ikke argumentere». Noen av leserne vil nok kjenne igjen en slik tenkning, også fra norsk bedehussammenheng.

Gustavsson sa videre: «Selvsagt skal vi stole på Den hellige ånd og evangelisere, men det utelukker ikke at vi også driver med apologetikk. Disse tingene står ikke i kontrast til hverandre.»

Jeg er enig. Dersom vi er klar over faren jeg innledet med – og som jeg mener er reell – er jeg fortsatt overbevist om at apologetikk bare blir mer og mer nødvendig i vår tid, som er preget av et allment høyt utdanningsnivå. Bibelen er da også selv klar på dette (f.eks. 1. Pet 3,15; Kol 4,6; Jud v. 3).

Holdbart

Gustavsson var i KPK-intervjuet også inne på trekk ved vår samtid: «Mange som har vært med i kristent ungdomsarbeid, flytter hjemmefra og begynner på et universitet eller en høgskole, og så mister de troen etter et halvår. De synes ikke troen er holdbar i møte med vitenskapen. Deres tilknytning til menigheten var bare rent sosiologisk. De var en del av et tett fellesskap, men fant ingen grunn til fortsatt å tro på det kristne budskapet. Dette har vi ikke vært tilstrekkelig oppmerksomme på.»

FOR FÅ: Jon Romuld Håversen savner et mye større oppmøte av ungdomsledere på den apologetiske Veritaskonferansen. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

I et annet KPK-intervju fra konferansen støtter også Jon Romuld Håversen fra Laget opp om dette: – Apologetikken er bred nok til å favne både troen og tvilen, og da kommer folk fram til sterkere og mer motstandsdyktig tro. Jeg ser mange som går den veien. Etter at de har slitt med troen og stilt de vanskelige spørsmålene, har de fått en mer robust tro, delte Håversen fra egen erfaring.

Det å grunnfeste barn og unge i troen slik at den blir en umistelig del av livet også når de flytter bort fra hjemlige forhold, er da også en svært viktig grunn til at Indremisjonsforbundet har satset mye for å kunne ta Awana til Norge.

For tvilere

I «En tvilers guide til Bibelen», som ble lansert på norsk i forkant av konferansen, sier John Dickson dette om hva som er hans mål med boken: «Dette er ikke egentlig en øvelse i (…) kunsten å prøve å bevise at Bibelen er sann, men en enkel oversikt for nysgjerrige tvilere over hva det kan bety i praksis hvis Bibelen faktisk er sann.»

Her tror jeg det ene tjener det andre – til ære for Jesus.

KREVER INNSATS: – Det tar tid å få apologetikken inn i kirkestrukturene. Menigheter og kirkesamfunn må begynne å sende sine ledere på Veritaskonferansen, mener Stefan Gustavsson. Foto: Stein Gudvangen, KPK

‘- Trosforsvar må inn i presteutdanningen

/0 Kommentarer/i , /av

Trosforsvar bør bli en del av utdannelsen for neste generasjons prester og pastorer, mener apologeten Stefan Gustavsson.

Svensken kan misunne norsk kristenhet enkelte utviklingstrekk, men på ett område er Sverige helt på høyden: Apologetikk er et eget akademisk fag i utdanningen av fremtidens menighetsledere på i alle fall én institusjon, Johannelunds teologiska högskola i Uppsala.

NLA Høgskolen tilbyr bachelor i praktisk teologi og ledelse med kristen apologetikk som et valgfritt element på andreåret ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen, hvor Stefan Gustavsson underviser. Ellers er det tynt ved norske teologiske læresteder.

– Apologetikken bør komme som en del av den teologiske utdannelsen av neste generasjons prester og pastorer, sier Gustavsson, som med det sender en utfordring til teologiske læresteder som Fjellhaug, Ansgarskolen, NLA Høgskolen og MF.

Advarsel

Gustavsson var en av talerne på Veritaskonferansen 18.–20. oktober. Konferansen er et apologetisk møtested for kristne, tvilende troende, skeptikere og folk med ulike livssyn. I samtale med Kristelig Pressekontor peker Gustavsson på noen effekter av at sekulariseringen er kommet kortere i Norge enn i nabolandet.

– Forskjellen er at dere har hatt Menighetsfakultetet hvor dere har utdannet bibeltro prester. Vi har ikke hatt det samme i Sverige, og derfor er vi mer preget av liberalteologi. Derfor er også kristenheten sterkere og mer livskraftig i Norge enn i Sverige. Ungdomsarbeidet er større her, og det er en fordel. Men dermed er det også lettere å lure seg selv til å tro at situasjonen er OK, sier Gustavsson advarende. 

– For det mener du at den ikke er?

– I Sverige er situasjonen nå så desperat at menighetene mister sine ungdommer. I Norge har flere menigheter et levende ungdomsarbeid, men da tror man også lettere at man kan hvile i det. Man tror at det står ganske bra til. Men norske menigheter bør se til Sverige og se hva som har hendt. Dere bør ikke gjøre våre feil om igjen, sier han og maner til bruk av apologetikk som motmiddel mot at ungdom mister troen.

Manglende kriseforståelse

Han ser en slik manglede kriseforståelse som et problem og advarer særlig mot å overse hva som skjer i de yngste aldersgruppene.

– Hvordan fanger du selv opp denne utviklingen i ditt arbeid?

– Det er viktig å følge med på statistikk, men vi må også lytte til enkeltpersoner. Mange som har vært med i kristent ungdomsarbeid, flytter hjemmefra og begynner på et universitet eller en høgskole, og så mister de troen etter et halvår. De synes ikke troen er holdbar i møte med vitenskapen. Deres tilknytning til menigheten var bare rent sosiologisk. De var en del av et tett fellesskap, men fant ingen grunn til fortsatt å tro på det kristne budskapet. Dette har vi ikke vært tilstrekkelig oppmerksomme på.

Han mener ikke apologetikk er det eneste redskapet i arbeidet for demme opp for en slik utvikling, men kanskje blant de viktigste.

– Jeg gleder meg over at dørene i Sverige har åpnet seg for apologetikken de senere årene. I Norge kom den inn på et mye tidligere stadium i sekulariseringsprosessen. Det kan bidra til at man delvis vil kunne hindre den samme utviklingen i Norge, sier Gustavsson.

Teologistudent og Veritas-veteran Jon Romuld Håversen er enig:

– Jeg har vært på 70–80 Grill en kristen-seminarer og utallige apologetiske seminarer. Majoriteten av dem som kommer, er ikke kristne. Selv om noen er der bare for å showe, er det mange som viser respekt for kristen tro og synes det er bra at kristne stiller som skyteskiver. Det blir noen ganger aggressivt, men går stort sett saklig og respektfullt for seg, sier han.

Håversen ser mange gå gjennom kronglete trosperioder.

– Men apologetikken er bred nok til å favne både troen og tvilen, og da kommer folk fram til en sterkere og mer motstandsdyktig tro. Jeg ser mange som går den veien. Etter at de har slitt med troen og stilt de vanskelige spørsmålene, har de fått en mer robust tro, sier Håversen.

Veritas oppmuntrende

Stefan Gustavsson synes det er et oppmuntrende trekk at så mange setter av en helg for å konsentrere seg om Veritaskonferansen. I Sverige har man ikke noe tilsvarende ennå.

– Det har tatt lang tid å slå opp den apologetiske døren hos oss. Lenge har det vært teologiske hindre for at det skulle skje. Man har misforstått bibelord og sagt at «Vi skal stole på Ånden, og ikke drive med trosforsvar» eller «Vi skal forkynne evangeliet, ikke argumentere». Og selvsagt skal vi stole på Den hellige ånd og evangelisere, men det utelukker ikke at vi også driver med apologetikk. Disse tingene står ikke i kontrast til hverandre, sier Gustavsson.

Han konstaterer at motstanden er blitt borte, og at svenske menigheter nå sier et helhjertet ja til det han brenner så sterkt for. Derfor er han stadig på reise rundt i hjemlandet til menigheter både i Svenska kyrkan og blant frikirkemenigheter.

Gustavssen reiser også en del på kontinentet. Han ser mye av den samme sekulariseringsprosessen i vest-europeiske land som i Sverige. Trenden finnes også i øst, men er langsommere der. Dog ser han lyspunkter fra et apologetisk synspunkt.

– Det er et trykk mot kirkene, men det spirer fram en interesse for apologetikken. Dette ser man ved kristne institusjoner, og noen enkeltapologeter gjør også et stort arbeid, sier han.

– Bør vokse

Veritaskonferansen har etter hans mening et uutnyttet potensial.

– Konferansen kan ekspandere, og det må komme nedenfra. Det tar tid å få apologetikken inn i kirkestrukturene. Menigheter og kirkesamfunn må begynne å sende sine ledere hit, og de som arbeider med ungdomsledere, må dra dem inn i dette. Det er alt en bevegelse blant ungdom som kjenner behovet. De er vitebegjærlige og tenkende, og de jeg møter her, er en fantastisk gruppe mennesker. Hvilken rikdom for forsamlingen, sier en begeistret Gustavsson som gjerne ser at det kommer noe tilsvarende i Sverige.

Gustavsson er direktør for Apologia, søsterorganisasjon til Veritas Norge som står bak Veritaskonferansen. Han bruker 80 prosent av sin arbeidstid der og 20 prosent som lærer ved NLA Høgskolen i Kristiansand.

– Vi er ikke så store foreløpig, men vi driver med undervisning, distansekurs og forlagsvirksomhet. Noen ungdomskonferanse har vi ikke ennå.

Veritaskonferansen har han stor sans for, og en mulig videreutvikling kan være at det holdes konferanser regionalt så flere får anledning til å delta, mener han.

– For få

FOR FÅ: Jon Romuld Håversen savner et mye større oppmøte av ungdomsledere på den apologetiske Veritaskonferansen. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

Konferansen har vært arrangert siden 2012 og hadde i år 430 påmeldte. En god del flere kommer på stormøtene på kveldene. Flertallet er skoleungdom og studenter, men en god del også ungdomsledere i kristne sammenhenger. Tidligere har man vært oppe i 750 deltakere.

For Jon Romuld Håversen i Laget er Veritaskonferansen blitt svært viktig. Alt det andre året han var der, i 2014, var han selv seminarholder, som 18-åring. Og han fulgte opp de fire neste årene med nye seminarer. Sørlendingen trekker også fram det kristne apologetiske miljøet ellers, både globalt og hjemme i Kristiansand.

Veritas-veteranen er ikke imponert over deltakertallet 450:

– Jeg mener det er uforståelig at ikke flere ungdomsledere drar på Veritaskonferansen. Deltakerantallet burde vært mye høyere, sier 22-åringen til Kristelig Pressekontor.

Sørlendingen har bred kontakt med ungdomsledere, og mange av dem sliter med å besvare utfordrende spørsmål om tro fra tenåringer i modning.

– Jeg hadde et apologetisk seminar på en konferanse i Pinsebevegelsen forrige helg (11.–13. oktober, red.anm.) hvor jeg snakket om hvorfor ungdom forlater menighetene. Noen av disse grunnene er apologetiske, og man kunne ha punktert noen troskriser hos ungdom ved å snakke mer om trosforsvar i menighetene. På Veritaskonferansen er det masse ressurser og folk som kan hjelpe disse ungdomslederne. Her kan de bli en del av det apologetiske miljøet og møte de fremste folkene i kristen-Norge og fra utlandet som tenker reflektert om tro og ungdommers liv, sier Jon Romuld Håversen.

Vanskelige spørsmål

Håversen vet hva dette handler om. Han vokste selv opp uten å gå mye i kirken.

– Kristen tro var veldig fremmed før jeg var 15. Da begynte jeg i en pinsemenighet, ble aktiv i miljøet og kom til tro det første året. Men jeg hadde mange spørsmål på innsida og fikk spørsmål utenfra, fra andre, som det var vanskelig å hanskes med, forteller han.

Flere av spørsmålene hadde han med seg i sekken da han begynte på videregående på Kristiansand Katedralskole Gimle (KKG). Der ble han leder i Laget (Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag) og med på å arrangere Grill en kristen-samlinger. Men fortsatt var det ting han syntes det var vanskelig å svare på.

Omtrent samtidig fikk han kontakt med høgskolelektor Bjørn Hinderaker ved NLA Mediehøgskolen på Gimlekollen og ble trukket inn i en krets som var opptatt av trosforsvar.

– Det var inspirerende og moro. Jeg hadde behov for å forsvare og forklare troen og ble kjent med apologetisk stoff på nett og i bøker. Jeg oppdaget at det finnes et gigantisk nettverk som driver med dette. Det jeg trengte, var ikke at himmelen skulle åpne seg, men noe som kunne gjøre meg mer frimodig når jeg fikk spørsmål. Veritaskonferansen er en del av denne konteksten og bidro til å kick-starte min interesse for apologetikk, sier Håversen.

Sparrer

Jon Romuld Håversen jobber nå fast med apologetikk i Laget, sammen med folk som Bjørn Are Davidsen, Daniel Joakim Kleven og Karl-Johan Kjøde. I Kristiansand har han også folk som Hinderaker, Morten Marius Larsen, Leif Egil Reve og Lars Dahle med flere, alle knyttet til NLA Mediehøgskolen og Damaris.

– Dette er folk jeg kan sparre med, teste ting på og bli korrigert av. Vi diskuterer ukentlig, forteller Jon Romuld Håversen. KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen.

Apologet Stefan Gustavsson argumenterer for at evangeliene er troverdige kilder. Alle foto: Brit Rønningen

Forsvar og anklage

/0 Kommentarer/i , /av

TILBAKEBLIKK - Lederkonferansen: Verbene «spurte» og «svarte» brukes langt flere ganger i Bibelen enn ord for å «forkynne».

STRAUME: Det var Stefan Gustavsson som opplyste dette på et av foredragene i nettverket om apologetikk under ImFs første lederkonferanse, nærmere bestemt i november 2017. Dette var et av de nettverkene med flest deltakere på konferansen.

– «Spurte» finner vi hele 145 ganger i Det nye testamente (NT), og «svarte» er brukt så mange som 275 ganger, sa Gustavsson.

Trosforsvar
Her ligger det en kobling til ordet «apologetikk». Det stammer fra «kategoria», som betyr anklage, og «apologia», som betyr forsvar. Et annet norsk ord for apologetikk er «trosforsvar». «Apologia» finnes for øvrig 18 ganger i NT. Svenske Stefan Gustavsson er apologet, trosforsvarer, på heltid.

Gustavsson viste til Apg 17 om da Paulus var i Tessalonika. Fra v. 2 står det på norsk at apostelen «samtalte» med jødene «ut fra Skriftene». V. 3–4: «Han la ut for dem og viste at Messias måtte lide og stå opp fra de døde, og han sa: Den Jesus som jeg forkynner for dere, han er Messias. Noen av dem ble overbevist og sluttet seg til Paulus og Silas. Det gjorde også en stor mengde av de grekere som dyrket Gud, og ikke få av de fornemste kvinnene.»

Fornuft
I engelsk oversettelse (New International Version) brukes sterkere uttrykk som gjør at koblingen til apologetikk kommer enda tydeligere fram. Her brukes «reasoned» i stedet for «samtalte» i v. 2. Det betyr at Paulus «begrunnet» – ved bruk av fornuft – det han sa. I stedet for «la ut» og «viste» i v. 3 står det på engelsk «explaining» og «proving», som betyr at Paulus «forklarte» og «beviste» at Jesus måtte lide og stå opp igjen. I stedet for «forkynner» bruker den engelske oversettelsen «proclaiming», som indikerer at Paulus «proklamerte» eller «utropte» at Jesus var Messias. I v. 4 står det på norsk at noen ble «overbevist», mens engelsk har «persuaded», som betyr «overtalt».

– Det Paulus gjør her, er for det første å klargjøre Messias’ rolle og for det andre å presentere Jesus som Messias, sa Gustavsson.

Som nevnt i desembernummeret i 2017 legger Jesus til ordet «fornuft» når han i Mark 12,28–31 siterer fra blant annet 5. Mos 6,5 for å besvare spørsmålet om hva det største budet er: «elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft (vår understrekning) og av all din makt».

– Jesus er verdenshistoriens mest innflytelsesrike person, proklamerte Gustavsson.

Ikke nøytralt
Den svenske apologeten fortsatte foredraget med å gå inn på historiene om Jesus i NT, det vi kaller for de fire evangeliene. Disse har blant annet vært anklaget for å være «trosdokumenter» i stedet for historieskriving, og at de er subjektive «propagandaskrifter».

– Men saken er den at det finnes ikke noe kildemateriale før 1700-tallet som er uten religiøse referanser. Og det finnes i det hele tatt ikke noe objektivt kildemateriale. Alle kilder har et perspektiv, erklærte Gustavsson.

Han brukte Sokrates som eksempel. Den greske filosofen antas å være født omkring 470 f.Kr. og død i 399 f.Kr. Sokrates skrev ikke noe selv, men fire andre gjorde det: Aristofanes (ca. 450 til ca. 385 f.Kr.) latterliggjorde Sokrates i skuespillet «Skyene». Sokrates’ venn, Xenofon (ca. 430 til ca. 355 f.Kr.), skriver om Sokrates 40 år etter. Platon (ca. 428 til ca. 348 f.Kr.) var Sokrates’ disippel og skriver om læremesteren sin. Aristoteles (384 f.Kr. til 322 f.Kr.) skrev også om Sokrates og var Platons elev. Ingen av kildene vi har om Sokrates, kan altså sies å være nøytrale eller objektive. Likevel avvises ikke Sokrates.

Biografier
I 1992 utga den britiske presten og professoren Richard Burridge boken «What are the Gospels» (Hva er evangeliene?).

– Burridge tok utgangspunkt i at evangeliene var trosdokumenter, men han fant i stedet ut at de passet med biografisjangeren fra antikken, sa Gustavsson.

At evangeliene er antikke biografier har siden utgivelsen av denne boken blitt etablert som en oppfatning forskere er enige om.

– Materialet i evangeliene kommer fra dem som vet hvem Jesus var, påpekte Gustavsson.

Materialet i evangeliene kommer fra dem som vet hvem Jesus var, påpeker Gustavsson.

Troverdig
Men er det et problem at det er fire evangelier? Gustavsson trakk fram den romerske forfatteren Plutarchos (ca. 46 e.Kr til ca. 120 e.Kr.) som gjengir drapet på Cæsar i fem bøker ut fra ulike fortellerteknikker.

– Evangeliene er ikke motsetningsfylte. De kan bedømmes på samme måte som andre kilder fra antikken. De trenger ikke å leses ukritisk, men heller ikke overkritisk, poengterte Gustavsson.

Teksters troverdighet vurderes etter følgende kriterier:

  • Datering: Jo eldre, desto bedre.
  • Forfatteren: Hvordan har han fått sin informasjon?
  • Antall: Hvor mange kilder kan påvises?
  • Allmenne bekreftelser i teksten: Stemmer det overens med annen kunnskap?

– På alle disse fire punktene står evangeliene seg svært godt, erklærte Stefan Gustavsson.

På spørsmål om hva han mener om påståtte evangelietekster som har blitt kjent de senere år, som Judas og Thomas, viser Gustavsson til at mens de fire evangeliene som er med i Bibelen, er skrevet mellom 60- og 90-tallet, er de andre skrevet mellom 150 og 350 år etter Kristi fødsel. Det har betydning for troverdigheten.

Markus
Mot slutten av foredraget fikk den svenske apologeten en utfordring fra tilhørerne. I Bibelen 2011 vil man finne en fotnote hvor det gjøres oppmerksom på at v. 9–20 i Mark 16 ikke finnes i de eldste håndskriftene. Det gjelder for eksempel håndskriftene kalt Sinaiticus og Vaticanus. Det kan altså hevdes at den eldste evangelieteksten, Markus, slutter i v. 8 og dermed ikke har med at Jesus viste seg for disiplene etter oppstandelsen.

– I det eldste manuskriptet slutter det med v. 8, og det er åpenbart at v. 9–20 er skrevet i en annen litterær stil enn den øvrige hos Markus. Det kan også være en sammenfatning av hva Markus har skrevet, som er føyd til en stund etterpå. Men om disse versene var med i den opprinnelige teksten eller ikke, påvirker uansett ikke kristen tro, svarte Gustavsson.

Apologeten påpeker at oppstandelsen er med hos Markus selv om evangeliet skulle ende i v. 8, og at Jesu møter med disiplene er forutsagt. Etter å ha blitt presset litt, svarer han:

– Jeg tror personlig at Markus slutter av i v. 8.

JERUSALEM: Et jødisk bolighus i Gamlebyen i Jerusalem bærer preg av palestinaarabernes konflikt med Israel. Bildet er fra januar 2015. FOTO: PETTER OLSEN

Den historiske kong David og palestinaarabernes land

/0 Kommentarer/i , , /av

Er det slik at vi ikke kan betrakte Bibelen også som historieskriving, og har ikke palestinaaraberne faktisk fått et land?

En stund før jul hadde jeg gleden av å snakke med en lærd og erfaren yrkesbror. Utgangspunktet var president Donald Trumps nylige anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad. I en nettleder på sambåndet.no samme dag (06.12.17) viste jeg til opplysningene i 1. Krøn 21,18-30 om at David kjøpte jebusitten Ornans treskeplass etter at David og hans menn inntok Jerusalem i år 1004 f.Kr.

– Det nytter ikke å vise til David. Han står det jo bare om i Bibelen, lød motargumentet fra den tidligere redaktøren.

For det første ble det i 1993 gjort arkeologiske funn som underbygger Bibelens opplysninger om David og hans kongeslekt.

Men – og for det andre – er det noe galt med Bibelen som kilde? I sin utmerkede bok «Skeptikerens guide til Jesus 1» (Luther Forlag, 2014) siterer Stefan Gustavsson fra en artikkel av Charles J. Chaput i magasinet First Things: «Å være kristen er å tro på historien». Chaput påpeker at Bibelens utgangspunkt er annerledes enn alle andre skrifter som gjør krav på hellighet: De første ordene i Bibelen er «I begynnelsen». Bibelen forteller med andre ord en historie, og den handler om historiske personer.

I 1993 ble det gjort arkeologiske funn som underbygger Bibelens opplysninger om David og hans kongeslekt

Gustavsson viser til hvordan vi har forholdt oss til andre personer i historien. Den verdensberømte generalen Hannibal levde fra ca. 247 til 183 f.Kr. og angrep Roma fra nord i 218 f.Kr. Opplysningene om Hannibal tas på alvor, påpeker Gustavsson, selv om det ikke finnes samtidige skriftlige kilder. De to nærest i tid som finnes, er fra henholdsvis 70 år (Polybios) og 200 år (Livius) etter hendelsen.

Alexander den store levde fra 356 til 323 f.Kr . Alle samtidige kilder har ifølge Gustavsson gått tapt, og de fem viktigste kildene historikerne har tilgang til, er skrevet mellom tre hundre og fire hundre år etter hærførerens død. Likevel mener vi å ha god kunnskap om Alexander den store.

Julius Caesar (100–44 f.Kr.) er en av Romerrikets fremste skikkelser, men omtales likevel bare i fem kilder i løpet av de første 150 årene etter sin død. Historikerne aksepterer rett og slett at kildematerialet er begrenset.

– Vi må legge de samme kriterier til grunn når det gjelder Bibelen, og det går ikke an å avvise en opplysning kun fordi «den står i Bibelen», framholder Gustavsson i boken, og jeg slutter meg til. Legger vi en slik tanke til grunn, kan ikke kong David avvises som historisk person.

Men samtalen min denne førjulskvelden hadde et tankekors til:

– Donald Trump sa ingenting i talen sin om palestinernes stilling og hvor de skal gjøre av seg. Det sier heller ikke norske konservative kristne noe om, framholdt min yrkesbror.
– Jordan fikk jo over 70 prosent av det som var det britiske mandatområdet, begynte jeg, men ble avbrutt av min samtalepartner:
– Man kan jo ikke bare si at palestinerne i dag skal bli en del av et annet land!

De som omtales som palestinere, er arabere (derfor bruker jeg uttrykket palestinaarabere). Palestinaaraberne har aldri regjert over et eget land. Jeg mener faktisk derfor det kan sies at da Jordan ble opprettet på store deler av det britiske mandatområdet fra 1923, fikk også palestinaaraberne et land (i 1947 takket de nei til FNs tilbud om en tostatsløsning med Israel). Jordan annekterte Judea og Samaria i 1950, og navnet «Vestbredden» oppsto.

Da Jordan ble opprettet på store deler av det britiske mandatområdet fra 1923, fikk også palestinaaraberne et land

Palestinaarabere som flyktet eller frivillig dro fra Israel, Judea og Samaria inkludert, mellom 1947 og -49, fikk jordansk statsborgerskap. Sammen med sine etterkommere utgjør de om lag halvparten av den jordanske befolkningen. Ifølge Landinfo finnes det i dag to grupper palestinaarabere som ikke er jordanske statsborgere, men som likevel har jordansk pass. Det er ca. 150.000 fra Gaza som er bosatt i Jordan, og de palestinaaraberne som i dag er bosatt på «Vestbredden» og i Øst-Jerusalem. Denne situasjonen oppsto så sent som i 1988 etter at Jordan da frasa seg administrative og juridiske rettigheter på «Vestbredden».

I 1. Mos leser vi at Gud gir Abrahams ætt, gjennom Isak, «hele Kanáans land» til en «evig eiendom» (kap. 17, v. 8,19,21). Også Ismael velsignes (kap. 17, v. 20), men hans slekt er ikke en del av landpakten og skal bo «østenfor sine brødre» (1. Mos 16,12 (1930-overs.)). 1. Mos 25,18 angir at Ismaels etterkommere bodde i Sinai og på den nordvestlige delen av den arabiske halvøy (deriblant Jordan).

En løsning for palestinaaraberne i Judea og Samaria må søkes med Jordan eller andre araberstater

Etter mitt syn taler dette for at en løsning for palestinaaraberne i Judea og Samaria må søkes med Jordan eller andre araberstater. Palestinaarabiske ledere har flere ganger vedgått at de er ett med araberverdenen for øvrig, og at de opprettholder kravet om en egen palestinsk stat på «Vestbredden» som en motstand til den israelske staten. Spørsmålet er hvor lenge det internasjonale samfunn skal bidra til å holde liv i tanken om to stater i det bibelske Israel – og dermed også konflikten. Er det faktisk slik at det ikke blir fred i området fordi to stater her ikke er en del av Guds plan?